EN SØNDAGS MORGEN


Han våknet tidlig.  0515 sto det.  God tid før seks.  Han brøt seg opp av sengen og kjente på det at man for 40 år siden våknet stiv og var glad, og at man nå våkner stiv over alt…og er lei seg for det.

…men du verden hvor godt det er å kjenne vondter…du lever nemlig!   

Hun sover.  Pusten er rolig og avslappet, og han tolker det som om hun er trygg med ham.

Stille setter han nakne føtter på gulvet, og lister seg ut.  Noen knirk…Men de er så faste at hun våkner ikke av dem.  Så er det trappa.  Den knirker så lett, at til og med gjenferd får den til å avgi lyder.

Han kler seg lett og jämten kikker på ham.  Smiler forsiktig som om hun sier: “Skal jeg bli med?”

Han knepper henne i båndet, hun logrer med hele kroppen, og rett utenfor porten, er hun i modus “Elgsøk on”, og bare noen meter oppi bakken markerer hun, og han ser at et større dyr har kommet vegen nedover, jumpet over gjerdet, og beitet på enga.  Men han er ikke i søkemodus, og bikkja må bare bli med videre.

De kommer til enden av vegen….ja ende og ende.  I Eidskog ender sjelden en veg.  Den kommer bare inn på ny vei.  I denne stund går det over til sti.  …og det er også en uklar sannhet i våre dager.  For nå har det gått  noen firehjulinger her…

“Nei men faan, hva var det for en lyd?”

50 meter foran dem skriker noe stygt.  Det kunne vært en bjønn…så de står stille.

Det er ikke ofte Jämten blir usikker, men nå… de enes om at det er en rådyrbukk…og går videre.

De går bare norn meter før solstripenes skjønnhet forstyrres av at han skvetter igjen.  2 meter foran bikkja, turte ikke orrhanen trykke lenger, og flakser 30 cm over bakken forbi en nese som tilhører en rase som er kjent for å jakte alt….  hun piper.  Det tillater han ikke.  For henne blir gleden brudt av hans skjenn…

Like før han når Kisatjernet kommer ei linerle inn fra høyre.  Hun er ikke redd.  Eller vet kanskje ille om oss?  Hun senker seg ned som en Twin Otter, på et sted ingen skulle tro noen kunne lande, og tripper lett på tynne ben på mosen.   

Har du tenkt over lykken av å se ei linerle i urskog?

De to, hunden og han, kommer inn på ei hogstflate.  De stirrer.  Hundens nese vibrerer.  Her må det da være elg?

Men de ser ingen.

Ei røy kommer over dem og setter seg i ei tørrgran.  Han famler etter kaneraet.  Røya sitter der.  Han låser opp.  Trykker kamera…og så flyr røya videre.

Men han oppdager da at tidligere lensmann i Engerdal (noe som i fremtiden blir beskrevet slik på Wikipedia slik: “Tidligere godt økonomisk drevet kommune i tidligere fylket Hedmark, tidligere dyktige på å ta vare på sine i nærheten til sine hjem, og hvor det fantes et lensmannskontor.  Nå er nærmeste skole, aldershjem, politi, lege og prest i Hamar”).

Lensmannen hadde kommentert hans preken for søndagen….”shit det var søndag, og her sto han midt i skogen.  Menigheten ville undre…”

Mens han gikk med raske steg mot Tukun, trøstet han seg med å lytte til Levi Henriksen synge Thomas Earls salme #209 og ordene: “himlen er mitt kirketak” og kikker opp…og kjenner seg lykkelig.

Da  han kommer gjennom skogen og krysser vegen ser han henne.  Hun sitter der under korkeken og luktar på blommorna.  Nei vent litt!  Det er ikke Ferdinand.   Det er Donna Bella.  Hun sitter og slapper.  Kaffekoppen er i ferd med å forlate hennes hand….

Nå er tiden knapp, mrn han nærmer seg kirken, da han merker en bil bremser opp ved siden av ham.  Det er organisten.  

“Jaså går  du her?”

Han ser salmeheftet i forsetet til organisten og spør usikkert:  “Er det virkelig friluftsgudstjeneste i dag?”

“Ja på Vestmarka!”

….der og da skjønte han at han ville bli for sen….

Han når kirka.  Sola er varm.  Spesielt for hun i pels.  Ei dame som har vannet sines grav, forbarmer seg over dem og løfter ei kanne med vann opp på muren.  “Livets vann” tenker jeg og antar således at jakta blir bra til høsten.

Han ser håp for menigheten…mens han tenker at “verden har nok gått fremover, og alt går fortere og fortere, men hvorfor tar det da fortsatt 21 dager å lage vin hjemme, mens Jesus gjorde vann om til vin på et øyeblikk?  Før han kommer på at det i alle fall var noe som het “Instant kaffe” så helt ille er det ikke.”

Ha en god dag…..med radioen skrudd opp på 10, jeg løper vegen fram med Thomas Earls salme #209….

 

 

 

#kirka #lensmann #Engerdal #Hamar #reform #vin #Jesus #preken #Vestmarka #Tukun #politi 

MITT EIDSKOG MITT EIDSKOG

Regnets rytme mot taket, synger inn i mi sjel, som det prøver å si:  “Ha ha nå skal du heimatt til Trysil!”….
En sommer på Matrand silrer mot en ende.   Snart er det slutt på plussgrader på morgenen, korte bukser, og knottfrie kvelder.  Trysil kaller på hustruen, mens Eidskogs luft, frihet, og natur holder et par fiskekroker fast i meg, og drar.

Alene sitter jeg der på verandaen, som den eidskoging jeg er, mens tryslinga sitter inne og triumferer på at de vet jeg må følge med dit igjen.  På en måte frivillig, på en måte motvillig – vet jeg at jeg ikke har noe valg.  Rart det der – fikk et håndtrykk av en eldre eidskogkar her forleden “du skal ikke flytte nedover att da?”
Det var godt å høre spørsmålet, og gjorde nor med meg på et vis.
Men tryslinga inne har liksom festet balletaket jeg ikke tar meg tur.

Jeg skal ta farvel med morgener på kirkegården – jeg vet snart hvor alle ligger – akkurat som da jeg var sytten og skjøv en 40cm bred klipper att og fram mellom murene, og ble ferdig på to dager, for å begynne på nytt att…

Ikke mer hilse på’n Dag som sitter der under taket på verandaen.   Gult er liksom ikke så kult lenger heller.  Er visst bare en gammel gul….

Løpeturer på stier og grusveger, som aldri ender.  Stier og veger som bare finner nye.  Veiene på Eidskog er veldig likt livet slik.  Uansett valg du tar, så går livet kun en vei…fremover – akkurat som jernbaneskinner….
Åkrene, og engene så grønne…akk du skjønne Eidskog.    …og regnet faller og mobber meg fortsatt…..  Articuno du lurte oss gang på gang.  Jeg fikk lært min svigerinne hvor Børli egentlig holdt til, og skrev sine fremtidsrettede tekster, og hvor jubileet egentlig burde vært.

“Mitt Eidskog mitt Eidskog hvorfor har jeg forlatt deg”….

På mandag er det fullbrakt….

 

 

 

#børli #Eidskog #Trysil #natur #nrk #villmark #articuno #mustang #gult #kult

SØNDAGENS PREKEN

Det er innimellom, litt dårlig 4G dekning på mitt barndomshjem.  Så da jeg vil surfe litt, så går jeg ned til kirka.  Der, på en steinbenk, finner jeg ro i sjela.

….og nettbanken, vg.no, riks-TV appen med TdF.

I dag da jeg satt der, kom jeg til å tenke på gamle dager.  Den tiden prester var det nærmeste en Gud man kunne komme.  Den gang prester bare oppsto, for de var neppe laget gjennom kjødelig omgang tror jeg.

Da begynte prekenen å begynne med: “På veg til kirken i dag møtte jeg en liten gutt…”

Med bakgrunn i avsløringer fra den katolske kirke de siste årene, så får gutten prise seg lykkelig at presten han møtte, tilhørte den protestantiske kirke…og at de tilhørte den protestantiske kirke var tydelig , for de var mot alt:  Du skulle ikke…og så kom lista over alt som var morsomt her i livet.

Men med bakgrunn i dette, kom jeg på at jeg også kunne skrive en preken – Min preken – eller Bettinas neste søndagspreken – så kan hun heller slappe av en dag.  Den skulle handle om omsorg og omtanke.

Jeg antar den ville bli omtrent slik:

“På veg til kirken i dag, for min daglige nettsurf, møtte jeg ikke en sjel.  Det var for tidlig på dagen.  Men jeg så dere  i går aften.   Der dere gikk med vanningskanne, og litt ugress i henda.  Jeg fikk et fornøyd smil om munnen, og var tilfreds over hvor godt dere tok vare på deres avdøde.

Jeg gikk bort til et par og sa det var så godt å “bevidne” omsorgen dere viste.

…og samtalen var i gang.

Det var visst mor og far “som vilte der under”.  …og jeg tenkte brått på hvor mye mer bevisste de var før.  På de gamle støttene ved kirkemuren står det “her ligger støvet av” eller “levningene av”.  Her trodde man ikke at døde “hvilte” i jorden.

Men jeg ble revet ut av tankerekka, da paret snart snakket om alle de som ikke tok vare på gravene sine, ord som “de bryr seg ikke mye om..” “ville snudd seg i graven”, “men han var visst ikke snill mot hustru og barn heller…”

Lettere bedrøvet gikk jeg fra disse disipler som hadde misforstått så totalt.  I mitt hjerte – i min tro – er det ikke grava som forteller om omsorg og kjærlighet, men hva du bærer med deg av omsorg for andre.

Jeg slo ikke opp i Bibelen, men satte meg ned på steinbenken, og googlet, slik en gjlt i dag, og fant  Matteus 6:31-33, og der fikk JEG beskjed om at jeg var hedning.  Hmm jeg hedning?

Ja det passer kanskje enda mer at Trine er hedning, for begrunnelsen var:   

31 Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? 

32 For alt slikt søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette.

….og hun spør jo meg og unga om dette hele tiden: 

Hva skal vi ha til middag i dag

Skal jeg ha på meg denne 

Kan jeg gå i denne

Men hedning da gitt!  Nei det er hun ikke.

Hun tror.  Hun tror på meg.  Hun tror på sine barn.  Hun tror på sine.

Hun har omsorg, og bærer de beste av dere i sitt hjerte.

Så når dere skal hjem i dag, se hvem som bærer sine med seg i kjærlighet.  Se hvem som går med hode hevet uansett hvordan gravplassen ser ut.  Graven er der støv og levninger er, og en plass for å minnes.

Og husk: De er alle like mye verdt for de som bryr seg ekte.

Da tar vi frem salmeboka og synger Thomas Earls salme #209.   Vi tar bare fire vers, for jeg skal se Edvald sykle først inn i Paris”

 

 

#edvald #thomas #Earl #Eidskog #kirke #preken #love #omsorg

 

 

 

MELKESYRETERSKELENS SVAKHETER

Man blir fort påvirket av Edvalds bravader i TdF.  Mange hiver seg på sykkeien, og kanskje er de som meg – de syns de ligner på Edvald, da sola står slil til at skyggen av krum rygg og hjelm, faller fremfor sykkelen.  Ja der ser ut som helikopterbildene av Edvalds rygg, akkurat da opptrekkeren slipper han fri.

Hadde jeg hatt opptrekker nå….så hadde det vært godt med en brus!

Men jeg ligger der og tramper.  Akkurat på så lett gear at pulsen er under 159, som i følge Garmin er min melkesyreterskel.   Jeg holder farten oppe, og balanserer elegant på knivseggen, og bena kjennes fine.  I motbakkene forbi Kolstad, som i TdF ville ha vært en kategori fire og blitt uttalt “Kollombæ” eller boe slikt, gearer jeg ned, og reduserer farten.  Vel oppe på toppen er “pelotongen” bestående av meg, liggende avventende, før farten øker kraftig etter Bråta “Brøttombær”.   Det er flatt og fint.  Toget, som Kaggestad ville kalt meg nå, ligger på rekke og rad.  Slyggen først, så meg.

Nå er det bare en kategori tre att, før det er utover til Øyungen.  Det brygger opp til spurt.  Jeg er fortsatt på rett side av mellesyreterskelen…ser en stein vake i vannkanten av Baksjøen, og en bensintank ligge igjen i grøfta.

Da skjer det som ikke skal skje, ikke nå.  Alt for tidlig før spurten.  Akkurat der en ikke må stivne.  Der en må ligge avventende….til rette øyeblikk.

Men nå, alt for tidlig.  Dukker det opp to nakne badenymfer opp av vannet.  De klatrer opp på ei bergshylle.  Snur seg rundt.  Brystene strutter av det kalde vannet,….jeg prøver få tankene over fra det gylne triangel jeg nettopp så, på noe annet – som f eks forbanner at multa har frosset, at kronekursen har snudd, at huset bør males.

Men uansett puls.  Uansett melkesyreterskel….der og da stivnet jeg ……og spurten foregikk uten meg!.

Unnskyld at jeg ble litt sen Trine.  Startet litt fir hardt og stivnet dessverre…

 

#sykkel #bike #tdf #tv2 #gutt #dbs #intruder #sykle #biker #nrksommer #stivne #melkesyre #terskel #sport #idrett #2tdf

CAMPINGLIVETS GLEDER – DEL 3 TERROR-LUCAS OG SELMA

Dagene går og kveldene kommer.   Livet på ferie er så annerledes…

De preges av blide mennesker som priser eller gremmes over været.

Men blide er de, for de vet at grillduften snart skal blandes med duften av nydusjet kvinne og aromaen fra menns nyspretne kalde øl.

…og her er menn sjefer.  

Det er i hvert fall fritt frem for å nyte alkohol og svinge pølseklypa.

Og bakgrunnen for det er at kvinnen svinser lettkledt rundt og later til å være tilgjengelige….akkurat lenge nok til at menn har laget maten og drukket nok til at de sovner.  

Kvinnen smiler – hun har fått i pose og sekk.  

Fått tilberedt mat og slapp unna….

Vinden blåser og jeg ergrer meg litt over hvor feil Jessie Colter tok, når hun skrev “Storms never Last”….

Men hun skrev kanskje mer om Waylons Coke enn været i Sunne.

Men Mårbacka er verdt et besøk sa Jan…og derfor kan vindens kulde, utnyttes til kulturelt påfyll.  

Selmas barndomshjem, og ikke minst “vinden” hvor hun trakk sitt siste åndedrag og kanskje inspirerte Jerry Lee Lewis til å synge “Breathless” ga nytt liv til Gösta Berling og Nils Holgersson.

At man samtidig får en privat guiding av Hilding Bergqvist ble til en slags hedersfull opplevelse.

Han hadde bodd der i “Arbetarstugan” og fått det årlige “paketet” av Selma som barn, “det var för det mästa mjuka paket, strumpor och vantar” sier han og minnes både Selma og sin mor med en tåre i augekroken.

Ute i hagen er det en påfugl som bruser ned fjærene. Han er i datingmood, og da tenker jeg brått på min svoger. De er litt like de to.

På jakt med litt falmede fjær.  

Men ved godt mot….

Apopos godt mot…

I går fikk vi besøk av en smågutt.  

“Stikk ut og få deg en ny venn” sier Trine til minstemann.  

Noe senere ver vi at gutten heter Lucas, er 4 år og bor i Lyngåsbakken.

I fire timer klarer foreldrene å lure ham til å tro at de setter opp telt og ber ham besøke naboer.

Vi forsøkte si at “de lurer deg- du skal sikkert få en lillebror”.

Da gutten har kløpet og klort minstemann, og vært innom for ente gang, får han tilnavnet Terror-Lucas og vi skjønner at Is IL ikke er et idrettslag.

“Han er nå søt da” sier noen, mens jeg frykter fortsettelsen, og at han plutselig en dag står på døra i Sundet med en plakat: 

“Jeg reiser alene” og et brev om at “nå er han vår.”

Men tilbake til Mårbacka – der har det vært 4.5 millioner besøkere. Vi får se Nobelmedaljen og føle stillheten i biblioteket hvor hun satt og skrev mange av sine bøker.

…og 40000 brev.

…og høre om hennes livs kjærlighet Valborg. AGA-spisen, og radioen fra Telefunken med separat høytaler.  

Vel tilbake ved den kjære campingvogna vår, ser vi at vi har fått et nytt par som nabo, i telt.

Det viser seg være en ung påfugl som bruser for sin unge dame, mens hun holder det bittelille kjolestykket på plass over en truseløs rumpe.

…..og man forbanner at man er 53 og bare står der med en øl og ei pølseklyp i henda, og vet at jeg søv før jeg blir tøff nok til å være like vågal mot min hustru som den unge påfuglen er….

….jeg får sette opp noen viltkameraer i kveld tror jeg….

 

#camping #Sunne #nrksommer #barn #intim #Mårbacka #Selma #Mårten #påfugl

DE GRØNNE SYKLENE

De grønne syklene i Eidskog er noen rare greier.  Det høres nesten ut som ei gruppe “grenseloser” eller andre som hjalp mennesker under andre verdenskrig.  Ja det kan også høres ut som oppfølgeren av filmen “Den grønne mil”, eller kanskje det er en langvarig valgkamp iscenesatt av Senterpartiet, eller MDG….nei ikke siste nevnte, for det er flere grønne sykler i Eidskog, enn grønne velgere her i landet.

Eller er det bare Kiwi som har gjort en genistrek så stor at Rema1000 ikke har fått etablert seg her i kommunen en gang!

Nå tror jeg ikke dette kan ha kostet så mye penger, for syklene er gamle, og lufta har gått ut av dem for lengst, men maling er dyrt…  men hva er de der for?

Eidskog markedsfører seg ikke som ei sykkelbygd, slik som Trysil, så hvorfor grønne sykler?  Står de der som delesykler for syklister som må reparere? 

Ja for det er faktisk mange syklister i Eidskog.  

…men enda flere traktorer.  Annenhver bil i Eidskog er traktor.  Vel…det er det  vel ikke, for annenhver bil bør vel være en bil, men oppover bakken forbi mitt barndomshjem går det så mange traktorer om dagen at det er umulig å telle dem.  Gamle gode Ford’er og Massey Fergusson, men også en og annen John Deere, eller til og med en Dexta…

Hadde besøk av ei John Deere frelst jente her noen dager.  Hun var mer enn normalt opptatt av traktor, og hennes spesialitet var å gjenkjenne traktorer på lyden.

Hun kunne si:  “Nå kommer det en Valmet”, og da vi fikk se den, så var det det.  Eller: “Nå kommer det en New Holland”.

Massey klarte hun ikke, for det kalte hun bare for Masse Feiligjen…

Men det jeg skulle frem til var at skulle man malt noe grønt og satt igjen her og der, så burde det vært traktorer. 

Men det er klart, så lenge de gamle traktorene er i bruk så blir det ingen å sette ut, selv om det sto en grå en på Matrand noen år.

Men de grønne syklene ja.  “Nei da men atte”, får en nesten si.   Ja jeg undres.  

Tror noen at turistene oppdager en grønn sykkel og sier:  “Se der! Grønn sykkel.  Her må vi bli noen dager!”

…eller er det bare fordi man her kan sies å ha grønne fingre, uten at man trenger å være redd for tørke eller flom?

Han som malte, har sikkert grønne fingre ennå i alle fall.

Er noe som er rart med tankegangen kanskje nå for tida.  Før skapte man arbeidsplasser for de som bodde her, og de som således måtte flytte hit. 

Nå vil man ha folk hit og dit for å oppleve noe.  Sykle, gå, eller løpe.  De skal ikke bo her.  De skal ikke jobbe her.  De skal bare stoppe her, gjøre litt moro, og dra.

…og det er ofte gratis – en stund. 

Se f eks Trysil.  De vil at folk har med seg sykkel.  At de sykler.  …og at de drar til Sverige for å handle.  Derfor er Trysil med å bygger butikksenter i Sverige.

De som driver butikk i Trysil, må antagelig flytte til Sverige eller pendle.   Hva tenker Trysil på i denne saken?  Men selvfølgelig kan man pendle til jobb i Sverige på sykkel.  Slik sett blir Trysil enda mer “sykkelbygda” nå sykler også pendlerne…

…men hvis det fantes en organisasjon av grenseloser som kalte seg “De grønne syklene” så ville de i alle fall hatt mye og gjort nå om dagen, for alle skal til Sverige å handle.  Alle som besøker oss i alle fall. 

Selv om kronekursen er feil.  Selv om varen er dyrere i Sverige.  Selv om de ikke skal ga noe i det hele tatt.

…og enda bedre kunne grenselosene gjort det på returreisen, for så bugnende varevogner som en ser passere ut av Systembolaget, krever mange kvoter… 

CAMPINGLIVETS GLEDER – DEL 2 THE LONE RANGER


Driver å lærer mæ solung att. Lenge siden man hadde mor til den daglige dosen.

I går lærte jeg at vi var “villkæmpera frå Trisil. Og at det bare var fine “fælk” som sa “æks O” om cognac…”her I Solør der sier vi Kryss Null der”.

I natt hadde vi för øvrig besøk av The Lone Ranger, fritt översatt blir vel det noe sånt som “Den ensomme fyllerangler”.

Rundt 50 år, 17 mnd på Filippinene, gift med ei “postorderbrud” som kommer rekommandert om et par uker, kommer han innom teltet vårt.

I handa holder han trygt og hardt sine eneste eiendeler, nemlig 8 butter “Björnebrygg”….

Han forteller om sin far som var med i två OS. “Fyra som bäst”…

…og med det var vi godt inspirert til en trimtur i dag. Vi hadde nemlig en avtale med en om guidet rulletur på Sunnes sorte vegbane.

Morten gikk hvileløst rundt og ventet, mens jeg kanskje var mer på stadiet “håper han har glemt det”….for med minimal rulleskitrening og en tur med Morten i friskt minne, gruet jeg meg litt.

Men Jan kom vettu. Kledd i vegvesengult og tent som bare det etter testosteron-påfyll i form av intervall med kommende idrettsstjerner. 

Morten var tydelig mer på hugget enn noen gang. Løten- folk skal ikke gå fra en fra norda mørs. 

Jan viste veg gjennom Sunnes veger med spretne hopp over hull i vegen, jernbanespor og asfaltkanter. Jeg hang bakerst og var livredd.   

Jeg ser Jan viser og forklarer, men i min posisjon hører jeg ingenting. Motvinden og farten gjør at jeg nesten er tilbake til det første minuttet I fallskjermhoppet mitt…helt ute av stand til å puste.

Så er vi ute av sentrum og på veg mot Mårbacka. Det er trangt og jeg er ikke sikker på at bila liker oss på vegen.

Jeg hører Ingvald si: “Det går litt fort for far din” noe som får Jan til å tenke at ham kanskje må prate med mor si, men skjønner sammenhengen da Morten slakker opp litt.

“Det er en ny hane i flokken vettu” sier Jan, og da skal styrken testes.

I et stakket øyeblikk føler jeg at Ingvald og jeg går for bedriftslaget LHL og at de to første går for sportsklubben Lyn.

Etter 8.2 km er jeg oppi 162 i puls for 5 min på rad og pinglet må jeg bøye meg I støvet og si: “Her snur nukk je”.

Både Ingvald og jeg prøvde få de andre videre men lyktes ikke bli kvitt dem. I stedet måtte jeg som straff gå foran… og nå hadde jaggu vinden snudd og med skravlende ungjøsser bak slet jeg meg gjennom motvinden.

En møtende svenskregistrert bil tuter og jeg skjønner at føreren tar feil av meg og Petter Northug.

…og feilen fortsetter nok med at de tror Morten er Thomas og Jan er Even. Bakerste ligner ikke, men det må da være han John sjøl det…

…Nå med skjegg!

Vel tilbake i sentrum tar Even kommandoen. Jeg merker bak meg at Thomas legger seg i posisjon. Det brygger opp til spurt. Jeg ligger i annenposisjon – “Helt perfekt” som Kaggestad ville sagt.

….så går hele turen i knas. Fremste hane setter piggen litt feil, plasserer hjulet enda mer feil, og i beste fotballspiller-stil, legger Even seg ned på siden, kaster bena innover mot midten av vegen og påfører asfalten skrapespor.

I beste Contador style nøytraliseres turen og Thomas legger seg ved siden av Even…LHL-laget er sikret delt tredje. De to første vet det ikke, men vi to bakerst vi tar i det vi har og spurter det siste…men vi har ikke sjanse på de to foran selv om de har manko på pigger…

Det var nå godt å være fremme og ferdig med turen. Hjertet ba om hvilepuls men jeg kunne ikke gi det.

Der i porten sto en buss og plukket opp de fastboende….

Nå sitter jeg på Sibylla med mos….og er ikke helt i slag lenger.

….føler meg som Lone Ranger.

 

#camping #Sunne #lone #ranger #rulleski #Sibylla

CAMPINGLIVETS GLEDER – DEL 1 OPPSETTING

…leser ofte: “Nyter campinglivet….” og for meg er det som med å nyte kaffe – jeg prøver og prøver, men får det liksom ikke helt til.

Det begynner liksom med å prøve å få vogna i vater. Så fort det er greit på ei lei, så er det galt den andre.

…og når en endelig får den på plass og røsker i håndbrekket….siger fanskapet akkurat nok til at en må begynne på nytt. I mens går den erfarne camper (med fast plass) att og fram og flirer fornøyd i det han trekker grilldressbuksa lenger opp og zipper til en fem komma två.

Familieterapeuter kan si hva de vil, men det er ikke noe som illustrerer bedre et forholds styrke enn å være sammen i å sette opp forteltet. 

Den erfarne camper nyter sin andre pils – Norrlands Guld – og nikker anerkjennende med øyenbryna, da vi like før mørkets frembrudd er ferdige til å sette oss inn i forteltet, som nå er så kaldt at vi må trekke inn i vogna…som er for varm.

Dagen etter er det mer balanse, for da er både telt og vogn for varme.

…men campinglivet har sine goder også. Man treffer gamle venner og får nye. Man hører mange gode samtaler som f eks faren som er sint på sine barn fordi de har hatt bort adgangskortet til bom og bad. Og måten han klarer å unngå å unnskylde seg, når han finner ogjen kortet i sin egen toalettmappe…fra i morges.

….eller denne, som jeg hørte da jeg satt på do:

” Hva er det?

“Gutter kan tisse der”

“Ikke bæsje”

“Nei bare tisse”

“Er det strengt forbudt å bæsje der”

“Ja”

“Ååååå jeg vil bæsje der…”

Noen minutter senere sier en utålmodig far; 

“Er du ferdig nå”

“Ja…..Skal du ikke vaske henda pappa?”

“Nei vi skal jo bade og da har vi henda i vatnet allikevel”

“Det sier ikke mamma…”

…og jeg og Trine Stenmyren sitt forhold har overlevd nok et fortelt…

SOMMERTOGET KOMMER TIL EIDSKOG OG TRYSIL


Sommertoget kommer til….en eller annen plass i Norge.  Stedene pynter seg, mobiliserer, og snur seg rundt for å få mest mulig ut av et fem minutters stopp, eller en times direkte-sending.

Muligens ser jeg en tendens til mer spontane innslag i førsten av serien, og at det blir mer og mer gjennomtenkt, og kanskje litt preg av: “Vi skal overgå…”

…og i det forsvinner de små jordnære innslagene.

Midt opp i dette begynner jeg å undre hva “mine” kommuner Eidskog og Trysil, ville bidratt med.   På en måte er jeg redd man kanskje ville havnet på det samme som alltid: Børli i Eidskog, og Skistar i Trysil.   ….og sett at det bare hadde blitt en Østnytt-innslag som hvilket som helst.

Kanskje ville ikke Grasmo-fossen, og Regnåsen fått plass.  Selv om du kan gå fra enhver ende av Eidskog og havne i Grasmofossen, og enhver slekt i Trysil, har litt blod fra Regnåsen i seg.  

Fra Trysil ville jeg sett en sliten bonde fra Flendalen fortelle om hvor mye stein han har plukket etter at far hass sluttet å plukke, for å ende opp med ei innmark som så vidt bringer frem gress, og en plugg av muskler fra vestre, fortelle om Trønderkua foreldra hass hadde, og saua han selv har begravd, for å ende opp som pendler til Ikea – anlagt på Hedmarks beste matjord.  Noen burde fortalt om brusproduksjon i Nybergsund, og om brødrene Kolos-Tangen, som ga sine liv i “embeds medfør”.

Kanskje ville jeg hatt noen fiskehistorier fra en “storfisjar” fra søndre, og en “æsjjæger” fra nordre, og storjugaren  og kunstneren Knut fra Innbygda….og programmet skulle ha begynt med “Vælkømmin åt Innbygda, administrasjonssted i Tryssill”.

I Eidskog ville jeg hatt med et droneinnslag fra Søstun gård, en god samtale utenfor inngangen til Hammerlikjællarn, og en toller fra Magnormoen som forteller sine artigste minner, mens han kontrollerer ei dame fra Montebello Camping, som akkurat har kjøpt mer nips fra Dollar Store (uttalt akkurat så).   Kanskje er det også viktig å huske, og nevne, at det var innehaveren av destillasjonsapparatet som førte til behov for glass…og kanskje til at Magnor Glassverk ble etablert….

Muligens hadde man fått plass til en utflyttet blogger, som fortalte hvorfor han elsker Eidskog….

Noen kunne fortalt om gleden i å fiske lauve og mort, mens andre kunne fortalt hvor det ble av NRF-kua som rautet på jordene her før, før jordet ble overtatt av 79 hester, og polske heste-passere. 

Hadde man hatt flaks, kunne man hanket inn eller annen mopedist som var gammel nok til å kjøre også…

…men hva ville du sett fra Eidskog og Trysil?  Sett deg ned litt, tenk, og finn ut at det er så mye fint, så mange flotte mennesker, så mye kreativitet, at både Børli og Skistar kunne fått hvile…

Glem ikke at det kan stanse mennesker i kommunen hver eneste dag, som kan fortelle videre hva vi har å tilby….som blir ambassadøren på godt og vondt…og som vi ikke har forberedt noe for!

PS – pass på hornmusikken (som NRK fader bort lyden på) ikke faller gjennom råtten plattform….

 

#skistar #nrksommer #sommertoget #Børli #Eidskog #Trysil #Vestre #nordre #Innbygda #jorde #ku #blogger

VENNER, HUNDER OG GODE TING

Jeg våknet….ja er det ikke utrolig å tenke på – at man våkner igjen, hver eneste morgen.  En av de gode ting…det å leve!

I dag var det enda bedre.  Jeg følte for en tur med jæmthunden Mitra.  Klokka var litt før seks på morgenen.  Sola lyste så vakkert over tretoppa.  Jeg forsøkte finne vindretningen, men det var så godt som vindfritt.

Vi trasket innover lysløypa.  Hunden gikk med hodet høyt.  Gresset gjorde skoene mine bløte, men da jeg så iveren i hunden, betydde ikke det noe.  Dugg avslørte ethvert edderkoppnett, og jammen er det overraskende mange.  Tenk om barna visste…

Ferske spor.  Lyder av fugler.  Hvor er beitedyra som holdt vier og kjerr unna, som laget stier, som ga deg opplevelser?

Høyspentlinje i en bred trasé…og en veg full av lastebiler.  Snart erstattes lastebilene av nordmenn som jakter rødvin og øl i Sverige.  Lyden av fugler er overdøvet av Continental og Dunlop.  Jeg og bikkja må finne et hull mellom bilene så vi kommer over.  

Her i denne skogen…her var jeg indiander for 45 år siden.  Her fantes den gang ingen veg…ingen høyspent.  Det var bare meg…og drømmen om en naken Månestråle….og 13 elger i løpet av en joggetur – den gang.

Vi finner stien på andre siden.  Urskog med min gamle sti.  Duren av biler er konstant nesten til jeg når Vrangselva, og sildring av elvevatten overtar.

Bikkja hever hodet.  Går høyt med frambena…og jeg vet.  Sikkert rådyrbukken.  Men hun er mer i status elg liksom, og før jeg får tenkt tanken, ser jeg elgkua foran meg.  Kanskje ti meter, kanskje bare fem.  Vi stanser opp.  Mitra setter seg motvillig, men hun vet hun skal.  Hun piper lett, og viser meg tydelig at hun vet at hun ikke skal.

Kua løper…og vi lar henne i fred.  Hun skal ikke løpe på den farlige vegen.  Hun skal få våkne i morgen hun også.  En opplevelse – en gode.

“Flink jente Mitra”

På veg hjem ser tre hoder i åkeren.  Rådyr.  Vinden er fra oss, og de vet om oss.  Høye byks.  De var jo tre jo.

“Se der!” Men uten vind i riktig retning hjelper ikke den beste nese…ikke før vi vinden dreier.  Men vi er bare på veg hjem, og bryr oss ikke.

Ei bikkje har fått to timer i skog og mark.  Koser seg med et godt måltid i hundegården hass far.  Jeg setter på kaffetrakteren.  For i huset sover familie og gode venner.  De fortjener den beste morgen de kan våkne til.  Familie og venner – av de beste goder.

Nå er de også reist.  Akkurat som en god venn og hennes hund i går.  Dager gryr.  Dager blir til natt.

….i morgen skal jeg jammen våkne igjen…

 

#hund #dog #venn #vennskap #familie #elg #sommer #morgen #nrksommer