JEG VIL HA TILBAKE….


Sitter her utafor døra en sen søndagskveld og tenker på så mangt.  
Ja en får tid og mulighet til det da det blåser såpass at myggen holder seg unna.  
I tillegg sover kjærringa fordi ho skal på nattevakt.  
Hvis noen tviler så er “kjærring” et godt gammelt eidskogord for hustru og viv.

Et apropos:  Når jeg skriver viv, så foreslår telefonen “Bob”, eller “Hiv”.  
Forstå det den som vil.  Jeg er nå gift for andre gang…. Med en kvinne!

…men tilbake til å tenke.  Jeg blir så irritert.  
Skuldra er verre enn noen sinne.  
Kneet umuliggjør løping, og konsekvensen deprimert gjør meg sur.  
Sur fordi jeg ikke vet om jeg orker å stå på en gang til for å komme tilbake.  
Ikke vet om jeg atter en gang klarer å smile ett år til, for å bli bra att.  
​Jeg vil ha skuldra tilbake.

Men det som verre er, er at jeg snart ikke skal være hedmarking lenger.  
Jeg er glad i Hedmark.  
Jeg kommer aldri til å bli Innlenning.  Aldri!

Du vet – denne region Innlandet går fra Sverige til Vestlandet.  
Ja omtrent fra sola i Karlstad til regnet i Bergen.  
Jeg vil ikke ha regn her.  Jeg vil ha Hedmark tilbake……men ikke Sanner!
Sanner bør lytte til denne sangen han:  When something is good…

Da en tenker Hedmark, er det lett å tenke ulv.  
Jeg vil ikke ha ulv der jeg bor.  Men jeg kan nyte en naturfilm fra Yellowstone.
Om den er andre steder, gjør ikke meg noe, men Eidskog og Trysil vil jeg ikke skal ha.  
Jeg vil gå i skogen på en sti jeg vet bærer til gards jeg.  
En sti trådd av kuer og sauer, som alltid gikk heim att.  
Og når jeg gikk meg villl…kom jeg til slutt til en gard hvis jeg fulgte stien.  
Nå bærer stia til en topp nå hvor du kan klippe i et kort, eller til en sykkelnedfart laget av en galning fra Australia.  
Ja en ting er bra med det, for de som finner deg, kjører deg jo til et sjukehus i alle fall.    
Da ender man fort på et krav til – jeg vil ha tilbake tanken om lokale sjukehus.

Ja jeg vil ha tilbake sauebjeller og kubjeller.  
Jeg vil ha tilbake en trygg natur.  
Noe likt den mine foreldre lot meg leke i alene når jeg var ung.  
En natur uten ulvemøkk og markberedning.  En natur hvor trivsel var nøkkelen.  En verden hvor det som truet oss og vårt ble fjernet.  Ulven var her først sier de nå.  Og de har rett – for de som sier det etter at første kassebil med ulv kom hit på 70-tallet.  Jeg vil ha tilbake fornuften.

Jeg vil ha tilbake gleden over å sitte på en veranda en søndag, og se bonden drive med våronna, og irritere seg over lukta av kumøkk etterpå.
Du verden hvor sjelden denne odøren er blitt.

Nå kan det jo ikke en gang dure på søndager… Hva med de som snorker?

Så er det dialekt da.  
Jeg vokste opp med ei mor fra Solør.
Der var det mange “i” er, og jeg husker mor mi alltid spurte om jeg mente “i” med eller uten rumpe (y).

Unga mine går på skole i bygda.  
De sier ikke “bigda”.  
De sier ikke “skule”.  
De sier ikke “itte”.
Nei de sier “skole” og “sjøkken” de.  
Her er det ikke lenger “fyrriått” eller “gager”.  
Og om ikke det er nok, så heter ikke Innbygda Innbygda heller.
Jeg vil ha tilbake dialekt og Innbygda.  
Jeg vil ha tilbake Ærtdaln og Æsjmyra.  Jeg vil ha tilbake “altri” og rømmegraut…og budeia.

Ja je blir kav i bet….

Ikke nok med det, men en skal ikke være kristen mer heller.  Ikke for at jeg tror at det å tro på noe, gir noen bedre dag eller natt, men tror en at det blir noe når en legger seg, så er det 50 prosent mer sjanse for at det blir det i alle fall.   Jeg vil altså ha tilbake kirka, så vi har et sted å treffes når noe går galt.  …og jeg vil at folk heter Olsen, Bakken, Ødegård, og Hansen & Dysvik.  

Jeg vil ha tilbake landet mitt og kulturen min. Jeg vil at Åge synger på norsk, og at en med bakkekontakt leder MGP.  Jeg vil ha tilbake troen på medmennesker og troen på at sammen er vi sterke.  Jeg vil ha tilbake dugnadsånden og det å hjelpe de som sliter.  Jeg vil ha tilbake tiden da det var lov å hjelpe naboen med våronna, låne traktoren som takk – uten at noen av dem ble straffet av skatt for det.
Jeg vil også ha tilbake den tida da den rike stemte Høyre, og arbeideren stemte Arbeiderparti, og da Bonden sto i sentrum, midt i mellom.
Nå er jo Venstre til Høyre, og partiet for alle, er kun for de som selv har en tanke om at nettopp de er unike.
I samme slengen kan jeg jo nevne at jeg vil ha tilbake Justisavdelingen i Justisdepartementet, og ha bort Politidirektoratet.
Ja gi meg gjerne tilbake Gammel-lensmannen også.  Han som hadde døra åpen for de som ikke hadde noe annet sted å gå da de trengte råd, og som holdt tilbake tvangssaken til at bonden fikk penger å betale momsen.

Jeg vil ha tilbake tiden da to bokstaver betydde hvor bilen din var registrert og ikke beskrev din diagnose.  Jeg vil ha tilbake tiden da vi hilste på hverandre, endog kanskje stanset og fikk siste nytt om.hvem som “sto i med hvem”…..og den gang du kjente “er itte han sønn til han…”

og hvor det var naturlig at ingen gikk sultne hjem etter et besøk.  
Ja at det til og med var normalt å besøke “nan”.

Du verden så mye jeg vil ha tilbake.  
Men så enkelt det er….hvis vi tar til fornuft.

…legger til at jeg vil ha tilbake Waylon Jennings og Johnny Cash også.  
Tilbake til den gang country handlet om levde liv, hjertesorg og brustne drømmer.  Nå er jo country bare big hats på young pretty boys.  Uten levde liv.  Uten karisma.  

Summert opp vil jeg nok bort fra rewilding og over på re-følking  (nytt Eidskogord for å gjøre følk tå folk (betyr å lære folk å oppføre seg/ha vett/ta vare på/vise hensyn)).

Før sa de ofte:  
“Blir nukk følk tå’n skær du se!

Nå er man nok mer i tvil…om det blir “følk” av alle.

#natur #tilbake #politikk #Innbygda #Dialekt #ulv #Eidskog #justis #lensmann #sjukehus #Sanner 

 

CONTRAZT – LUKSUSLIV

I går ble det felt ei stor bjørk hos meg, og i dag gjensto det opprydding, feiing, og bortkjøring av kvist.
Da er det godt å ha ny musikk på øret, samt at man på denne måten får lyttet bedre til plata enn ellers.
Det var Contrazt sin nye “Luksusliv” jeg hadde gleden av å høre på.

Nå sitter jeg og hører på musikken igjen.  Med tastasturet foran meg nå.

Roadtrip USA – upbeat låt, som man godt tar en halv-slow swing til, men som kanskje ikke er melodien jeg vil ha langs veien.
Litt for masete for min del.  Det som redder denne er kvaliteten på bandet Contrazt.  De gjør så godt de kan både på instrument og sang, men tekst og innhold blir for svakt, ikke minst da melodien er litt oppbrukt.  Som første sang på dansebanen, tror jeg allikevel de aller fleste vil finne at dansefoten er på plass.  Den får deg til å trives, ikke minst hvis du fortsatt er edru, og ikke anpusten.  Skjønner hvorfor den er først ute ja.

Luksusliv – upbeat låt om pupper og botox, pinne for landet, og største….lommebok…
Selv tror jeg mange kanskje henter seg en ny øl under denne.  Den er god nok, men gjør ikke noe fra eller til.
Teksten er nok ment å være et slags oppgjør med dagens sløseri, men på en måte blir det mest rim.
EHei Sommervennn lei ting….er lett å høre feil når en synger “vi har størst hytte”.

I min drøm – en “halfslow” låt.  Flott duett mellom de to elskende.  Ei låt man klemmer dama inntil seg, og lar føttene flyte over et velstelt gulv på Skansen.
Leig og Gro Anita matcher  ikke bare i livet, men også som vokalister.  Det får man gleden av her.   Noen vil kanskje bare stå sammen og nyte, men en lighter i været, men jeg tror de fleste tar dansen fatt.  Blir en ønske-låt sent på kvelden.

Sammen på lag – Senterpartiets nye kampsang.  Litt mer rocka versjon av Contrazt.  Litt for mye pop og disco inspirert instrumentspilling, men Gro Anitas dansende stemme, redder låta på et vis.  Hadde passet godt som Grand Prix låt for noen år siden.  Hver og en skal sees!

Fisking på Flisa – Lokal sang med dialekt, ja det hører med på ei original Contrazt plate.  “Fuggeln feis og Høna sang”…
Glem teksten – dans…og prøv og behold truse og bh på, for ellers finner de igjen den i morgen.

Hei sommervenn – Gyngende melodi, noe mellom Country og danseband.  Men melodien får en til å høre knitring fra et sommerbål, en summende mygg eller flere, og lukta av grønt gras etter sommerregn, en julikveld.  Tekst og musikk fungerer godt.  Ingen sommerhit, men kan godt bli en hit på paviljongene i sommer.

Hvis du går i fra meg nå – En ganske typisk Contrazt-ballade.  Savner kanskje stemmen av Leif litt stille i bakgrunnen på refrenget.
Ikke mange som synger denne type ballade bedre enn Gro Anita.   Huff, mens jeg lytter, får jeg se stakkaren som sitter igjen med et halv glass italiensk vin ved peisen, og utenfor vinduet, forsvinner hun/han.  Jeg liker disse sørgesangene jeg.

Har du glømt – Dette er de låtene jeg aldri liker spesielt godt på Contrazt-platene.  Men….da du entrer dansegulvet til denne, ja da er den utrolig flott å danse til, og det er vel derfor de spiller!   Den har den der “husken” som får de fleste til å virke som de kan danse.  Dette er en type “beat” som bare de store som Thorleifs og Lasse Stefanz hadde tidligere.  Gleder meg til å oppleve denne “live” i sommer.   Tekst og rim faller naturlig på plass.

Karl Johan – Jenta er på jakt.  Karl Johan er jaktterrenget.  Churchill har hatten på snei.   Rock on.

Livet gir og tar – Dette er den type Contrazt jeg faller for.  Nydelig å danse til.  Leif begynner.  Gro Anita overtar.  Jeg vet hvor mye livet gir og tar.  Men jeg vet også at det er en balanse i alt.  Slike sanger får deg til å være lykkelig i 3 minutter og 16 sekunder.   Denne skal jeg by opp min hustru mange ganger til. Platas store favoritt for min del, men ikke den som blir nr 1….

Dancing Queen – Hørt den mange ganger før, med andre titler, og andre temaer.  På en måte er dette sangen som får meg til å være glad i “hopp over”-knapp.  Men jeg tror allikevel at den funker på dansegulvet.  Og variasjon på plata gjør at flere finner sine favoritter.
Men det er langt fra Hendrix til Dancing Queen, selv om en går via Åge!

Du skal vite at jeg savner deg – Nå ja…her kan ingen sitte stille.  Dette er dansemelodien vi trenger da de svenske banda legger ned gitarene. 
Min absolutte favoritt.  Hør den rytmen. Prøv å sitte stille til denne da – det er komplett umulig.  Jeg sitter rolig mens jeg skriver, men inni meg swinger hjertet, nyrer, og lunger i takt med gyngingen.  Jeg tror jeg bør be Leif om å låne hustruen til en dans til denne.  Hør du Leif?

Hovedinntrykket er ei plate med det vante.  Litt overraskende mye “Etter kjærligheten” låter, når en vet vokalistene er nygifte.
Plata viser at Contrazt er av det ypperste innen norsk danseband.  Dyktige musikere, god vokal.  Du vet – man trenger ikke være født i Texas, eller Tennessee, ha amerikansk navn, for å være en av de beste kvinnelige vokalister.  Hør plata og forstå at du kan være norsk, og hete Gro.

Jeg likte veldig godt en tredjedel, ok var halvparten, resten var dansbart.
Det betyr at mange får sitt.  For vi er ikke helt like – verken du eller jeg – i musikksmak.
Dette er fortsatt bandet og musikken jeg vil dra for å danse til i sommer.
Takk til bandet for musikken og gleden dere gir.

Jeg savner litt V8-inspirasjon fra Connie – må komme på neste plate det.

Løp kjøp og nyt

#Contrazt #musikk #Danseband #Leif #Gro #Anita #Swing #Connie #spille #Danse #glede #vokalist #topp

KJERKEVEGEN LAUVLIA – EIDSKOG KIRKE


“Du ska itte trø i graset….” skrev Einar Skjæraasen, der han satt oppi Trysil.
Kanskje satt han fortvilet og så på snøen som ikke ville gi tapt, og “spede spira” som nesten ikke kom opp att.
Men han han hadde veldig kort veg til kjerka han.
Men han var ikke i Eidskogen en dag i mai han vettu.
Der må en “trø” i graset, skal en komme seg til “kjærka”.

Det er med respekt for gamle tider, gamle bosetninger, og våre forfedre at man entrer Kjerkevegen.
Med ei kirke fra 1665 bygd på et sted, hvor det har vært kirke så langt tilbake som 1100-tallet, og hvor man selv er døpt i en døpefont fra nettopp den tid (1100-tallet), så er det helt klart vi er på historisk grunn.  
På tavla står det at Kjerkevegen kan spores tilbake til før 1650, og at den ble brukt til 1883.
En annen historie rundt denne vegen, er løpene som ble arrangert her da jeg var veldig, veldig ung.
(Men det er en annen historie).

Vi kjørte over Mobekk på veg opp til Lauvlia.
Der har jeg minner fra racer-sykkel ned mot krysset på Mobekk.
(Den gang syntes jeg DET var bratt).
Jeg har minner om bjønn i skogen nedenfor Kalvehaugen, og fisketurer med far innover Fjellskogen.
Men før du når så langt, så oppdager du en perle langs vegen – Søstun Gård.
Da vet du hva du skal i morgen da bena dine trenger hvile, og unga trenger påfyll av opplevelser.

Vi går ut av bilen, og det er nesten slik jeg husker det fra mange ti-år siden.
Da man sto lettere nervøs her, med nummer på brystet.  I dag skal det gå rolig i alle fall.
…og roen finner vi i samtalen med den lokale karen, som fort lærer oss at 
“Nei da men atte….” betyr “Nytt tema kommer”, og at bever er noe ulven liker svært godt.
Når en har bodd i Trysil i 33 år, er det godt å høre dialekta igjen, spesielt da han sier:
“Det er så kaldt der att næggelsprætten tar’n”, og jeg må bare si
“Jeg vet”
da han sier at “n’Alf lavulia vokste opp her”.

I dag er det varmt og godt, og jeg legger meg først, for å holde att ungbukken (Per-Arne) som er med.
Vi trør i graset, og er snart på stien innover skogen.
Vi følger blå merker, både som blå treklasser, band og maling på trær.
Jevnt over er det lett å følge merkingen, og stien er delvis god også.
Der en ikke ser stien, er det visstnok bare å følge fjorkuas spor, som har gått foran oss her i natt.
“Er a på veg mot Pisenga tru?”

Jeg får litt selvtillit da jeg løper over en klopp, og det sier “Knak” da ungbukken kommer etter.
Altså er jeg litt lettere….eller jeg hadde flaks med at jeg tråkket på den andre!

Foruten å være relativt godt merket, er det satt opp stedsskilt langs vegen.
Det første vi kommer til er “Pekstekkåsen”.
På Eidskog-mål kan dette bli et veldig stygt ord, eller handling (ikke stygg i seg selv, men mer handling som ikke skal nevnes, er vel mer riktig).
Men her, i Pekstekkåsen, fortelles det:
“Her kom folk fra Børli på Kjerkevegen”.

De første tankene går da selvfølgelig til han Hans, og kanskje går vi i hans fotsteg nettopp her
….men han ble da vel ikke født før 1883?

At det ikke alltid var helt ufarlig å gå her, vitner kanskje nesten skilt om:
“Kneskovlbekken”.
Vi trår forsiktig – ikke minst bør en med benskjørhet være forsiktig, skjønner vi.
Det er tydelig at denne første delen, ikke er den mest brukte delen.
Den vokser delvis igjen, og ikke minst er det problematisk med store trær som har falt for alderdommen.
(For de som vil – ta med motorsag)

Det jeg husker fra denne første del, fra løpene som gikk her, var mørk tett granskog, og en fabelaktig fin sti ned til Sjølungvegen.
Nå er det hogget ut, og jammen er det godt tilgrodd av løvtrær også.  Kanskje mangler man kuer og sauer oppi her?
..og et kort øyeblikk tror vi at vi har mistet stien….

Vel ute på vegen, var det spørsmålet da – venstre eller høyre?
Ungbukken mener venstre, og jeg vet ikke, men mente vi løp til høyre.
Det viser seg at minnet var bedre enn MAPS.  
Kort der nede er brua over buåa.
Da er jeg på stien som jeg har løpt siden barnsben.
Rare greier vettu, men da jeg var rundt 10 år, fikk jeg lov å gå ut av bilen her og løpe til Vestfjell, hvor far plukket meg opp igjen.
Hadde aldri turt å latt min nest yngste på 10, gjort det samme i dag.
Men det fantes heller ikke ulv da jeg var liten gutt.
Det er bare de under 30 som kan si: “Ulven var her først”
“Tæll å me Skursstan var her før ulven”, spør du meg.

Vi er nå i en av de bratteste deler av vegen.  
Oppover mot Havmyrene.
Nå seirer gamle ben over topptrente.
Ungbukken synes det er vanskelig å jogge oppover.
“Buknatten” – del ordet feil og det blir noe helt annet, enn den utsikten vi nyter.

…og så ser jeg paradiset mitt.
Hammerlikjelleren.  
I alle fall var det navnet Torleif Fjeld brukte da han skulle flytte hit med meg for 49 år siden.
I våre dager med all slags galskap, hadde han vel blitt pågrepet og siktet for “groomin”, mens han faktisk bare var en snill mann som alltid ga meg egen godispose da han kom.  (Ble ikke mindre siktet av det kanskje?).

Igjen registrerer jeg at det var en annen tankegang og vennlighet før i tida, enn nå.
Jeg fylles av ungdommens ånde her.
Her har jeg vært med far og mor.
Trine, svigerfar, svoger, og nå Per-Arne for annen gang.


“Havmyrlia (Hammerlia)
Bebodd fra 1850-t og fram mot 1880.
Eneste kjente brukere:
Berger Amundsen Rinden og Anne Klemetsdatter Snesbøl,
Utvandret til USA rundt 1870
Per Hansen Kvist (u Harstad) bodde her som innerst i 1873″.

Det er utrolig at noen har bodd her.  
Ja det minner mer om et “Bjønnshi” enn bolig, og da passer det bra at da jeg var her i 2011, så var det bjønnspor i jorda der inne.
Da jeg var her i 2004 med hun jeg feirer 11 års bryllupsdag med akkurat denne dag, så var det åpent oppe på flata, og hustufter var lette å se.
Nå er det vokst opp ungfuru og du ser bare stien.  
Men stopp opp – se deg rundt, og finn murene.
Kjenn på gleden og frihet ved at DU kunne bodd her.

Nå begynner en litt bløtere del av Kjerkevegen.
Ikke problematisk, bare godt på en solrik dag i dag.

“Pompasekkalteret”
“Hvilesteina”

Ja du skjønner at her var det ikke sikkert at du kom helt fram.
I alle fall trengte du hvile.  Jeg selv gleder meg til “Halvvægarsfurua”.
Men se til siden ved Hvilesteina, og bli gledet med et dikt av Hans Børli.
Her bør du nyte mat og kaffe (hvis du har med deg unger).
Kos deg.  Kjenn på diktets tittel:  “Du lever”
La unga leke her – selv om det ikke er godkjent EU-sand under trærne, at de kan risikere skrubbsår på knærne, og bli fløyet “ned” av en eller annen orrhane

Nå er det virkelig fint videre.  Flotte stier.

Relativt tørt.  
Nedover Stubbskiberget er det som en romantisk drøm.
På en måte føler en at det er akkurat slik som det var da dette var en nødvendig veg for å komme seg til kjerka.
Sti med tak av gran, og belagt med skogens avlat fra ifjor.

Så når en Hælvvægarsfurua, og det var kanskje aller best på veg opp att den gang vil jeg tro.
Nå er det bare en kuriosa, og jeg tror faktisk det bare er en stubbe att av den også.
Ferden fortsetter nedover Hallinghellene…før man når veg igjen.

Der er det nå en gapahuk, og fra løpene husker jeg det var drikke å få her.
Men det er jo nesten unødvendig, for rett nedenfor renner jo Tryggbekken, som jeg mener å huske de sa “Tryggvbekken” om.
Her sildrer vannet klart og rent.  Vi setter nesen nedi og smaker på vannet.
Det er liksom ikke gitt at en kan drikke av en bekk slik lenger.

For første gang kan man snakke om vann med smak bedre enn vin.
Det er smakrikt (altså godt) det er fylde, og det gjør godt for sjela og stå på fire og drikke slik de gjorde det før.
Jeg minnes mine guttedager da det var aure i alle bekkene på Fjellskogen.  Man kunne ligge på ei lita bru og se på dem i sola.
Slik er det ikke lenger.  
Drenering av myrene ødela økosystemet.


Så blir man minnet på at livet ikke er for evig.
Guttorm Rinden endte sine dager her 30.6.1890.
En minnestein har gitt ham evig liv for de som tar turen.
Jeg legger merke til at en edderkopp har bardunert treskiltet som en ekstra sikring.
Man blir stående og undres et øyeblikk hvem han var, og vandrer videre, og snart er man på Vestfjell.

Over Teppa, forbi Oppistun og Nistun, og snart er man ved Søstun, hvor minnene om Torleif og Lars Fjell kryper innpå meg.
Var mye der.  Husker mor deres Gunda også.  

Men best husker jeg en annen ting.
Lars og jeg ble liksom aldri helt venner, mens Torleif og jeg var bestevenner – skilte bare en 60-70 år mellom oss.
Lars kom inn en dag, og irriterte seg over at Torleif sov, og sa til meg:  
“Gå på kammerset og kast ei vassbøtte i tryne på’n”
jeg som da var 4 år svarte direkt:
“Nei, men hadde det væri dæ så!”
Ble vel ikke bedre venner etter det heller.

Men nå oppdager vi at vi har gått feil.
Eller oppdager – vi får litt lokal hjelp, og må noen meter opp igjen for å finne stien mot Børjåa.
Der er det bygget klopp over åa, og Per-Arne benytter sjansen til å få vann i flaska.
På veg opp mot vegen oppdager jeg en foss jeg aldri har sett før.
Engerdøla har kanskje Røfallet, men dette har i alle fall vi.


Vi er n å på Østfjell.
…og tar fatt på siste etappe mot Matrand.
Over et par strømførende gjerder og på skrå over et jorde, så begynner siste ordentlige stigning opp Slaberget.
Her passerer du snart ei Kølamile som aldri ble brent ferdig.

Plutselig virker alle våre sorger slukket.
Vi er ved Pengesteinen – men det er som med lotto – ble ikke noe på oss.
Straks etter er vi på veg igjen, og vi velger følge den til Matrand, selv om stien går om Skulstad,

En ting jeg ikke skjønner er distansen som Garmin angir.
14.2 km hjem – (pluss 800 meter ned til kirken).
Virker så alt for kort.  
Men på den annen side – vi har tatt bilder – vi har latt oss imponere over skogen vår.
Slitne og solfylte er det godt å være hjemme og smake vannet fra springen.
Var jammen godt det også

Ta turen.
Blir gjerne med hvis noen spør.

#Kjerkevegen #Matrand #Lauvlia #Pisenga #Børjåa #Buåa #Slaberget #Hammerlikjællarn #Havmyren #Skog #sti #løpe #gå #tur #Pengesteinen #Pompasekkalteret #Garmin #kirke #konfirmasjon #Rinden #død #halvægarsfurua #Børli #Pekstekkarsteinen #Kneskovlbekken