MOOOT NORMALT

Hun satt på flyet til Brüssel.  
Hun sjekket sminkespeilet sitt en siste gang, og la på et ekstra lag med moderat rødlig lebestift, og kneppet igjen Gucci-veska, og lente seg fornøyd bakover.   Livet hadde smilt til henne lenge nå.   Hun trakk det sorte skjørtet litt mer nedover mot knærne, og det var kanskje oppveksten i ei grend i ei fjellbygd som fortsatt kunne gjøre henne litt forlegen, selv om hun var flink til å spille på sin kvinnelighet.
Hun kikket rundt seg, og så dresskledde menn, sansynligvis Up-and-comin diplomater og politikere, som nå skulle smi sine karierer i en eller annen flørt med EU. 
“Hmm…han der var da kjekk nok” tenkte hun, og angret i det samme hele tanken.
Hun var jo lykkelig samboer, og fylte alle kriterier for å kunne bo i tre-roms på Frogner.  
Et barn på 5 sammen, han hadde tenåringsjente fra før, som heldigvis ikke bodde sammen med dem.  
Han statsektretær i miljøverndepartementet, og hun da… hun som akkurat hadde fått drømmejobben sin.
Ja det var langt opp og frem, men hun var nå i alle fall blitt ansatt som faglig konsulent i WWF Norge, og var glad hun hadde tatt sin utdanning og avlagt sin avhandling som sto til laud.  Hun så fortsatt overskriften på den foran seg “Rewilding against all odds” som handlet om det å tilbakeføre det tapte til naturen, på tross av sære meninger fra bygdetroll og andre bønder.   
Hun syntes hun hadde hatt godt tak på emnet, ut fra sine mormors-gener som stammet fra Trysil, og sin farfars-gener som tilhørte akademikerne på Blindern.

Nå ja, hun hadde ikke akkurat gått høyt ut om sin slekt i Trysil, etter at diskusjonen av ulvesoner, og for og imot rovdyr sto på som verst.
Hun syntes de var smålige hele bunten, og ikke evnet se helheten.  Se rikdommen i å få tilbake et så vakkert dyr som ulven i naturen.
…og hun skjemtes hver gang hun var der opp og denne diskusjonen kom opp.  Hun ble ofte så sint inni seg….men skjønte det var best å ikke tone flagg for mye der oppe.
Etter at hun hadde blitt ansatt i WWF, antok hun at det nok ikke ville bli så mange invitasjoner…
Selv om hun virkelig satt pris på at mormor Grethe tok seg av datteren Sara, slik at hun kunne ta denne første viktige arbeidsreisen sin.

Nå ja – hun var suksessrik.   Hun var på veg til Brüssel, og skulle holde et foredrag om Rewilding av rovfugler i Skottland, og visste at de der hadde noe av samme problematikken som hjemme i Norge.  Det som var problemet her for henne, var at ørnene stort sett ble hente i Norge og satt ut igjen i Skottland.
Vel vel.   Hun kunne sitt emne.  Hun visste hva hun skulle si, og mottakerne var positive politikere som skulle fronte selve “rewildingen” innen EU.

Kapteinen kom innpå og forttalte at de var 10 minutter fra landing, at de skulle feste setebeltene og gjøre seg klare.
Selv gledet hun seg mest til å kunne ringe hjem til Staffan og si at alt var ok.   
Hun kikket fortsatt bort på den kjekke, med dagsgammelt skjegg, siste del av tyve-årene, veltrent, og en velsittende Moods Of Norway dress.
…kanskje…mens det automatiske varselet fra VG øyser opp skjermen hennes “Trump avslørt og avsatt” er overskriften.

På et lite småbruk oppi ei grend i Trysil haster ei gammel dame i mellom kjøleskapet, og benken.
Hun skal lage elghakk til middag, for det er viktig å la grommeste oldebarnet få smake å noen tradisjonsretter da hun for en gangs skyld er i Trysil hos oldemor.
Sara sitter på gulvet i stua med noe gammel lego, mens oldefar sitter med lukkede øyne bak noen briller som sitter ganske langt ned på den digre nesen hans, mens han tror selv at han følger med på skirennet på NRK.  
“Velkommen til NM Nordiske grener sprint damer og herrer” sier Jan Post, og gutten ved siden av er som tegnet av Aukrust, og kommer med noe faglige inntrykk av dagens løype og føreforhold.  Men ingen av de tilstedeværende får det med seg.  Hu på kjøkkenet driver med sitt.  Han i stua snorker, og hun på gulvet strever med å få til noe som helst med de få-legobrikkene hun har til rådighet.
“Oldemor, kan jeg gå ut en tur?”
“Nei du får holde deg inne, får vargen har vurri utpå he de siste næten” svarer hun.
“Mamma sier den ikke er farlig” svarer Sara.
“Å det vett full itte hu som mye om”, svarer oldemor og fortsetter med sitt.

På et hotellrom i Brüssel sitter hun på sengekanten og snakker med mannen sin.
“De har invitert deg som fagekspert i Debatten på NRK neste uke” sier han til henne.
Hun blir kry, og kjenner samme varmen tilta i hårfestet verfor pannna nå….som da hun så at mannen fra flyet skulle bo på samme hotell.
“Å så morsomt da!” sier hun
“Vet ikke om det blir så morsomt.  Det er han Trygve fra SP, og han Sveen fra Rendalen du skal ha imot deg”
“Å det er ikke så farlig.  De kommer bare med disse Rødhette-tingene allikevel” svarer hun selvsikkert.
“Men nå får jeg gjøre meg klar jeg, for er bare en time til jeg skal i ilden her med foredraget mitt.  Krever litt mer da jeg skal ta det på engelsk”.
“Lykke til” sier han, og fortsetter “jeg elsker deg”
“Ditto” sier hun, og er litt flau over tankene hun har hatt.

Sara hører oldemor holde på med sitt.  Oldefar sover.  Hun kjeder seg.
Hun blir ofte kalt veslevoksen, og er flink til å klare seg selv.
Hun går til gangen og finner igjen ullgenseren oldemor har strikket til henne og som mamma kun tillater at hun har her oppe.
Mamma liker ikke så godt de hjemmegjorte tingene fra Trysil har hun sagt.  De ser så gammeldagse ut.
Hun setter på seg den rosa Bergans Buksa, og jakka hun fikk av pappa sist jul.
Favorittklærne hennes for tiden.
Så er det på med uteskoene og så er hun klar.
Hun tusler ut på trappa og glemmer ytterdøra som så vidt glir lydløst inntil karmen.Hun hører oldemor plystrer på kjøkkenet.
Sara synes det er så vakkert med snøen, og hun står der på trappa litt og nyter synet, før hun går ned og mot uthuset hvor hun vet de har både akebrett og kjelke.
Oledfar har laget så fin bakke til henne bak låven.  På jordet der.
Der er det helt trygt.  Ingen biler slik det er masse av i byen.  Bare et flott jorde med masse snø.
Hun har med seg akebrett og går mot bakken.
Vel bak låven ser hun bakken og gleder seg.
Nederst på jordet ser hun noen hunder, men bryr seg ikke noe spesielt om det.
Sara er ikke redd noe hun.

Hun ser utover menneskene.  De er litt stereotype synes hun.
Kledd i dyre skreddersydde dresser.  Nesten like slips.
Damene har stort sett uniform de også.  Hviste bluser, sorte eller grå skjørt, og en eller annen dyr jakke utenpå.
Hun kjenner ubehaget da hun står der på scenen og venter på klarsignalet.
Ubehaget som består av lukten av ny og ofte feil parfyme dashet ovenpå en lite reisesvett kropp.
Det blir for mye av alt liksom…
Der ser hun ham.  Han med dagskjegget,
Da blikkene møtes, smiler han til henne.
Hun kjenner det sitrer i kroppen.  Hun kjenner attraksjonen.
Lenge siden hun kjente nærhet av en fremmed mann, og ikke for det at hun skal det nå heller men tanken gjør noe med henne.
Hun kjenner hun blir varm, og er redd alle skal se at ansiktet hennes stråler rødt av varme.
…så er det hennes tur.
“REWILDING” – ordet står der i stor skrift bak henne da hun vandrer lett og elegant på stilletthælene og begynner å snakke.
Det flyter så lett.  Hun legger slik styrke og tillit bak enhver setning, og hun ser de følger med og hun føler de tar til seg budskapet.
Budskapet om å gjenskape den økologiske balansen i naturen….
Hun ser på ham.
Han noterer ingenting.,  Han følger henne med øynene.
Hun føler nesten at han ser henne naken der oppe, og hun blir et kort sekund litt stakato.
…så gjenfinner hun roen med å se på sin egen landbruksminister, og gjennomfører til stor applaus.
Da hun ser etter ham, er han borte….

På et småbruk er det stor ståhei.
Oldemor har oppdaget at Sara ikke er i stua.
Oldefar har oppdaget at han har sovet fra prologen og ikke har fått med seg hvem som gikk videre.
Oldemor styrter ut i gangen og ser at ytterklærne er borte.
“Du får ut å sjå Ola”
“Ja men semien begynner snart”
“Ja men du lytt ut å sjå etter a”
“Ja vent litt da, skar bare få på mæ klea”
Den gamle dama på kjøkkenet er urolig der hun står i en lyseblå blomstrete gammel kjole og skaut på hode og ser på den tidligere røsslige mannen sin som står litt rådløs på trappa, før han går mot uthuset.
Hun ser ham gå fra uthuset og mot akebakken bak låven, og ser ham forsvinne rundt hjørnet….og hun er redd.
Minuttene blir s lange.  Eller kanskje det bare er sekunder.  Eller….
Hun setter seg og venter i stua og slår over på NRK2.
Hun hører ham komme inn igjen.
Hun ser ham komme inn i stua.
Han står et kort øyeblikk i døra.
Han er kritt hvit i ansiktet.
Så setter han seg i godstolen sin, med yttertøyet på.
På tv hører de vagt at Ole Torp spør Trygve Søagsvold Vedum litt ironiskt:
“Vet du hvor lenge siden det er ulv drepte et menneske i Norge?”
Det er ellers så stille, inntil gammelgubben sier:
“Du får ringe etter lensmannen”

I en bar i Brüssel sitter to karrieresugne mennesker, akkurat nå i et luite øyeblikk av flukt fra hverdagens trivialiteter, og skal nippe til hver sin drink, da hun hører sin mobil vibrere i jakkelommen.   Hun prøver å ignorere den, men tar den allikevel opp, og ser at det er mannen hennes som ringer.
Hun legger telefonen ned igjen, og sier “jobb-tlf, men det får vente”
“Jag förstår” svarer mannen med dagsskjegg og har nok vært borti lignende før.
Da telefonen ringer for femte gang tar hun telefonen, går litt unna, og svarer
“Ja det er meg”
“Sara er borte.  De mistenker hun er tatt av ulver” stotrer mannen, nesten uforståelig med gråtkvalt stemme.
“Hva er det du sier?”
“Sara er borte og de tror hun er tatt av ulv i akebakken bak låven.”
Hun som har hatt en rødmusset farge over hele kroppen den siste timen, blir stiv i kroppen og hun kjenner hun blir kald,
da hun fortvilet sier: “du tuller nå!”
“Nei.  Lensmannen er ute å leter, for de har ikke funnet igjen henne ennå.”
“Ja men tatt av ulver.  Har hun ikke bare gått seg bort da.”
“Nei de har funnet spor etter ulv, blod og delvis rester”
I det samme faller hun i bakken….
telefonen sklir bortover gulvet.
På baren står det to drinker….
En servitør kommer til.
Han forsøker vekke henne…

Telefonen våkner til live
På displayet popper VG-forsiden opp
“Jente på 5 tatt av ulv i Trysil”

Onsdagen etter må statsråd Helgesen svare på spørsmål fra Marit Arnstad om at ei jente ble tatt av ulv i Trysil uken før, og han svarer:
“Dette kan kanskje virke som unormal adferd, men det viser seg at jenta kjørte på en ake-anretning rett inn i en ulveflokk som hadde tatt et rådyr på nedsiden av bakken, og da er det, etter det jeg har fått gjenfortalt av mine eksperter, normal adferd for ulv å beskytte sin mat.  Undersøkelser viser at ingen av ulvene på noe tidspunkt angrep jenta før hun kom helt nær.
Selvfølgelig beklager vi det inntrufne, men vi ser ingen overhengende fare for at flokken skal representere noen fare for de fastboende, men at de selvfølgelig må ta sine forholdsregler og holde barn utenfor inn- og utmark hvor ulv ferdes!”.

Dette er en novelle oppdiktet i sin helhet, uten fnugg av bevis, faktiske hendelser, eller noe som kan skje, og er ikke mer sann enn historien om Rødhette, eller den store stygge ulven og de tre små griser, men er kun fiction basert på et par hendelser fra de siste dager, der ulv oppsøker akebakker i Søre Osen.   Jeg gjentar – dette er bare eventyr!

#ulv #debatt #Torp #NRK #Trysil #Blindern #fag #laud #Brüssel #dress #vg #utroskap #Statsråd #Miljøvern

PULJE TRE I OMG-RENNET

Ja du lurer sikkert på slags renn dette er, i og med at jeg er så langt frem som i pulje tre!
Men OMG står i denne forbindelse for OMGangssjuken.  
Må ikke forveksles med de unges språk, for på deres språk betyr vel bokstavene Oh My God, og det er forskjell på de to tingene.
…og ikke minst hvor du kjenner dem…

Men som nevnt startet jeg i pulje tre.  
Trodde egentlig ikke jeg kom med i det hele tatt, for Trine startet i pulte en, og guttene startet i pulje to.
Og så ble det liksom ikke mere, bortsett fra at jeg gikk forrige uke og kjente liksom på “smaken” av start, og rett etter Birken var det et faktum – jeg var tatt ut, og rennet var i gang.  Tirsdag kveld for å være nøyaktig.
De siste dagene har jeg vært så mye opp og ned av doskåla, at jeg har oppfylt kravet om antall etasjer på Garmin-klokka hver eneste dag.

Det er ikke gjevt å være med i dette rennet, og det er liksom ikke noe stas å klare merket heller, som stort sett består av en brun flekk i trusa.
Men det er ikke til å unngå at noen klarer merke i dette rennet heller, dog ikke jeg, men jeg var atskillig nærmere enn i Birken – det kan jeg love.

Tenkte å driste meg til et nærgående innlegg om dette fascinerende løp som de fleste har gjennomført en eller flere ganger.
…og som er et renn som sjelden blir omtalt av Kondis.  I alle fall med fyldig bildereportasje.
Do-renning kunne man kalt dette løp, som er foranlediget av noe jeg tror heter Nonstoppus Dritialis på latinsk.
På Eidskogen sier man gjerne dritua, og her oppi sier en kanskje renn-drettua.  Kjært barn mange navn – selv om rennet ikke akkurat er så kjært.

Starten var forholdsvis rolig, ja nesten som i Vasaloppet, men i stedet for å stå i kø, lå jeg slapp på sofaen…og ventet.
…litt utpå natten fikk jeg opp farten.  Det var trykk, som ville skremt gutta i milorg, og Gunnerside-gutta på Rjukan på 40-tallet.

Det skremte i alle fall meg.  Og det å slippe en lydløs en var helt utelukket.  
Den kunne nok være lydløs nok, men ikke tørr nok.  …og ville desidert ført til merkeinnehav.
På Morgenkvisten var det som kom så blankt, at det noen steder i verden ville blitt godkjent som drikkevann uten problemer.
Ikke luktet det verre enn noe av vannet som finnes andre steder heller.

Dagen fortsetter i samme stil.  
Mat er ikke interessant.  
Har jo lært av Maxim at en må begynne tidlig med å fylle på væske, så det var i orden, men noe fast var ikke interessant.  
Jeg følte meg på et vis som de gamle gubba fra saga, som var innom Matrand Landhandleri på 70-tallet og kjøpte seg øl og middagspølse.  
Pølsa var til bikkja.   Ble liksom bare drikket på meg også.

På dagtid gikk rennet noe bedre, for da hadde en friere tilgang til fascilitetene.
Jeg oppdaget tidlig at en kunne ikke være så råflott at en brukte 2 lagspapiret på en gang. 
– en måtte dele dem i to
– ellers ville de aldri vare frem til Trine kom hjem.

Noen ganger satt du der på ringen og håpet du å nådde tilbake til tv-stolen før ny runde.
og hvis du klarte å gå så forsiktig at magesekken fikk ligge i ro som ei nitroglyseringflaske i en Bonanza-episode…
så kunne det gå…
Noen ganger lyktes det.  
Andre ganger var det bare å bråsnu og løpe tilbake…langt fortere enn Hoss ville klart.
Ja det minte litt om stolleken..der en skyndter seg å finne stolen når musikken stanser.
Her skyndte en seg tilbake da buldringa i magen stanset.

En dag satt jeg faktisk å undret om jeg måtte til legen, for det kjentes ut som om lukkemuskelen hadde vrengt seg.

Natt til søndag kom innspurten og jeg var kjappest hver bidige gang.  
Ja jeg rakk på do.  
Intervallene var på 1 til 30.  
1 min på skåla. liste seg tilbake. for å klare slik omtrent 30 sek i senga,
før det er springmarsj tilbake til do.  
Ja det er en slags fartslek.  
…eller en slags russisk rulett med fullt magasin.
Glad jeg ikke hadde pulsmåler da gitt.

Men i dag er det mandag.  
Magen er lydløs og føles tom.  
Vekta sier minus 3.5 kg og det er litt mindre enn tapet på Vasaloppet..
..og på skituren satt det de middeladrende i Trysil kaller “dodritarstilen” som ett skudd da jeg staket i dag

..og på kveldingen nå – dagen etter D-dagen (dritialis slutt-dagen), 
så kan en filosofere litt om hvor kommer all dritt fra.
For når en nesten ikke spiser, og allikevel kan fly på do i ett i 5 dager….
Ja da må en undre over hvor all dritt kommer i fra.

PS: Vi har nok tomme doruller til å lede legge før herfra til Mora!

#dritt #omgangssjuke #diare #mat #dodritarstilen #renn #kondis #løp #pulje #fartslek #intervall
 

DET FINESTE AV ALT

Jeg har sett sola balansere på vannet i havna i Barcelona en tidlig morgen
Jeg har sett sola dykke ned i Middelhavet en romantisk aften
Jeg har sett Elisabeth Taylor som Cleopatra
og Sophia Loren på en tryslings fang
Men det fineste av alt
er hun som holder ut med meg…
dagen lang

Jeg har sett mennesker bli født både natt og dag
Jeg har kjent og følt kjærligheten fra hund og katt
Jeg har blitt satt pris på av mor og far
og kanskje en venn i lystig lag
men det fineste av alt
er hun som er der….
hver gang jeg begynner på en ny dag

Jeg har elsket, og blitt elsket
men ikke alltid på samme gang
Jeg har kjent på lykken og stor motgang
og kanskje har det gjort meg til den jeg er
men det fineste av alt
er hun som gjør meg komplett
bare ved å være der

Så når andre ser på soloppgangen
eller nyter fullmånen en gang i blant
Ser jeg noe vakrere enn Aurora Borealis
hver eneste time, dagen lang…
og det fineste av alt
er at i dag er det hun
som er midtpunktet i vår bursdagssang

Til slutt vil jeg låne litt litt fra Vince Gill

And when you smile that smile
The whole world turns upside down
Whenever you come around
Whenever you come around​

GUBBER PÅ KAFÉ OG KVINNFOLK PÅ BINGO

I går dro jeg meg ut – ut blant folk.
Da treffer en mye trivelig folk, og noen ganger blir man bare helt stille..
…fordi gubber på kafè prater så høgt.

Gamle gubber – ja dette er noe som har en definisjon som forandrer seg med tiden.
Da jeg ble født var far min 34 år, og jeg så kanskje inn i auga hass første gangen og tenkte “gammal gubbe”.
Men han ble aldri det – han forble bare n’far.
Men jeg syntes nok at han imgikk mange gamle gubber.
Så kom jeg opp i tredveåra selv, og da var dem over 50, gamle gubber.
I dag må dem nok over 80 for å være i starten på noe som kan kalles gammel gubbe- i min definisjon.
For midt i femtiåra er man i alle fall ingen gammel gubbe – selv om man ser en og annen som kan være det.

De gamle gubber jeg traff i går, ja de var godt innunder nitti år gamle.
Du kommer neppe til å skjønne sammenhengen, men det gjorde ikke jeg heller, og neppe de som snakket.

“Guddag”
“Hei du”
“såg dæ ittno i går”
“Je var no her”
“Ja itte på denni tia”
“Nei litt senere”
Je såg dæ ittno i alle fall”
“Såg førræsten han Peder i går”
“Vørti gammal han å”

“Huff bære isen no”
“Måtte jaggu kjøre der je”
“Med sykkeln min – Utstyrt med hjelm og alt vettu “
“Sykle går fint det”

“Han nærmer sæ vel nitti”
“Høkken da?”
“Ja han Peder” 

Og akkurat der og da tenkte jeg på de jeg treffer ellers.
I Skilypa
Vi teller jo mil. og mens noen nærmer seg nitti i alder, nærmer noen seg nitti mil.
Men jeg blir fortsatt forstyrret av:

“Hemstælle hass det”
“Hørt da?”
“Ja husmannsplassen under Galatippåsen”
“Høggi der no”
“Ja det er full høggi over alt no”
“Vi åtte no alt der vi da – før i tia”
“Far min sa alltid at det var vel juridisk rett, men moralsk forkastelig”
“Ja var full kænskje det” 

“Bæssfar min var frå garn der”
“Han hadde nukk skog oppi der “
“Bæssfar handle bort alt han”
“Fælt vettu”
“Lensmann sa og det”
“Itte mye framsynt”
“Dø å pine”
“Ble fæle tømmerpriser etter han solgte”
“Synd med n’ bæssfar”
“Skulle kjøpe ei seter…”
“Skulle styre far sin  litt” 
“Men det gikk da itte”
“Solgte gard og grunn og skog han i 1926”
“70 tusen i banken og de åt han opp. ja han gjorde da full det før han hadde ittno inntekt”.
“Bror min trudde han hadde ture bort dem”
“I fylla”
“Bevares”
“850 kubikk skulle han pappa ta ut”
“Skrev kontrakt jaggu var det nøye gitt”
“Dølle drifta”
“Pappa kjørte, før han hadde gøtt lag med hesta”
“Men tok slut det å, ble denne stria med fløtera” 
“Han er da dø no da”

Ja vi satt der vi to da – den ene gamle gubben å je.
Vi fikk ikke inn noen ord.
Gubben hadde nok ergret seg over dette i hele sitt liv.
…og jeg tenkte:  “Er vel slik vi menn er, når vi ikke snakker om jakt og jenter lenger!”

Senere på kvelden kom svigermor innom, og det ble gjort i stand til Radiobingo.
Potten skal vinnes.  Her er det ingen faste plasser, bortsett fra at alle sitter på samme plass ved bordet hver eneste gang.
104 penner tar min kone opp.  Svigermor tar opp 99, pluss en bataljon med bingostempler, som ho hver gang sier hun ikke liker så godt.
“Blir for bløtt av dem” sier a.

Så er det bare ti minutter igjen til det begynner, og allerede nå begynner hysjinga.
“Ja men det begynner ikke før om ti minutter?”
“Ja men jeg skal høre hvem som vant”
“Ja men det hørte du jo sist”
“Hysj”

Så drar han i gang.  Solungen.
“førtiseks” Der farer stemma hans opp og du skjønner at tallene er satt sammen.
“fire seks” gjentar han.
“Nå trenger jeg bare 33 og 19” sier svigermor.
“Trettito” “tre to”
“å så nære” sier hun,
mens jeg prøver å si at i en trekning så er 32 og 33 like nærme hverandre som 69 og 18.
…og i motsetning til svigermor, så mangler jeg alle tall han leser.
“Hysj  å sa’n nå.  Umulig å få med seg noe her”
“Hvor er telefon – har du slått nummeret Ingvald?”
“Manglet du ikke to tall da?
“Jo men må være klar”
“stille nå”
“Mangler bare seks je no” sier ho
“Ja det gjør du full” sier han og smiler med et lite håp i auga:
“Du assa! sier ho og slår ham lekent på handa.
..og jeg skjønner jeg er vitne til et slags parringsrituale fra 70-åra.
“Tyst nå” sier jeg….

Jeg er litt vant til dette da, for jeg vokste opp på Matrand med ei mor som spilte radio-bingo hver søndag.
Da sto minst tre forskjellige radioer på.  En på spisestuebordet, en på seksjon og en på stuebordet.
I tilfelle en mistet lyden.  …og var ikke mindre ordre om å tie der skal jeg si.

“Seksti-ni seks ni”
Jeg forsøker meg på en på-kanten humor og spår om hun mangler 69,
men nå er hun gravalvorlig, og hun bør ikke si noe en gang for at jeg skal holde fred…
og da til og med radioverten sier:
“ti” da skjønner jeg at jeg må være helt stille
“en null”…

Ingemars er plutselig på radioen og spør om jeg vil “være en venn”.
Svigermor banner og svigerfar klager.
“Vinn da aldri på dette tullet”
“Nei bare å gi seg”

…og jeg garanterer – neste tirsdag er de i gang igjen.
Like sikkert som de gamle gubber angrer på eiendomssalg fra 1926…

Historien er vagt basert på hendelser i hverdagen, men enhver likhet med levende eller døde personer, er helt tilfeldig.

#bingo #samtale #gubber #Kvinnfolk #svigermor #svigerfar #1926 #Galatipphøgda #Galatippåsen
 

SKRITTMÅL OG SEXLEKETØY….

Det er så mye en skal bruke hodet sitt til om dagen,
eller bry seg med, eller om.  
Eksperter dukker opp i tv-ruta og forteller ikke hva de tror,  men hva de vet hvordan vi skal gjøre ting.
…og ikke nok med det – de forstår alt så mye bedre.

I går f eks, hørte jeg en barnepleier og en lege sitte på GodmorgenNorge og gi råd om spedbarn som ikke sov natten gjennom,
og aller helst de som våknet hele tiden.  De var jo da å anse som spesialister gjennom sin utdanning.
De fortalte at hver gang spedbarnet gråt, skulle man gå inn, ta det opp, trykke det til sitt bryst, og fortelle:
“Mamma og pappa er her” slik at barnet skjønte det var trygt å våkne…  Ja du fikk med deg den?
Trygt å våkne.  Godt å få kjærlighet.   Lett å forstå at det oppleves godt.
Så understreket de nærmest min mening om problemet da de sa:
“Det er så merkelig, men man kan godt oppleve at den omsorgsfulle som står opp hver gang, får barn som våknet mye, 
mens de som tar lettere på det, får barn som sover natten gjennom!”

Slik skal det gjøres tenker jeg da – la barnet få lære seg å sove!

De to spesialistene skulle møtt den gamle mannen de.
Han som hadde levd et langt liv uten inspirasjon fra bloggere og eksperter.
Da han fikk spørsmål hva han hadde gjort i livet, svarte han:
“Halve livet har jeg brukt på å bli full, og jage kvinnfolk.
resten har jeg kastet bort”.

På nyhetene ser jeg tollere som pakker opp halvstore dukker (ca 1 meter lange).
De står der og vet ikke om de skal le eller grine.
21 dukker er beslaglagt, og en mann er i varetekt, mens de andre er anmeldt.
Mine tanker går til Barbi og Ken – de er bare omtrent 30 cm lange….
Barbi har til og med pupper!  Ken har nærmest ingenting.
…og jeg ser nok koblingen til pedofile miljøer, 
men synes allerede at sjømannsbruden (oppblåsbara Barbara) var en rar ting for noen å elske med!
Men i mangel av noe annet, var det kanskje bra for de øvrige på skipet at sjømannsbruden fantes.
…og kanskje er det bra Robert Broberg ikke lever i dag, for da hadde han vel blitt anmeldt for sin sang.

Men da alvoret har lagt seg, vandrer mine tanker videre.
Jeg har ransaket en del hus gjennom mitt yrkesliv, og i nattbordskuffene har man sett mye forskjellig leketøy for mann og kvinne,
Ikke minst har man sett mange forskjellige størrelser.   Vil de litt små nå bli farlige å ha i skuffen mon tro?
Hvis du akkurat nå ser kjerringa fyke på soverommet, så er det fare for bevisforspillelse…

Jeg blir litt bekymret på en måte selv også, for i en bod har jeg en gammel teddybjørn på vel 80cm, og i kjøkkenskapet har jeg en ulv i porselen fått av Firkløveren.  Skjønner du ikke problemet?

Hva hvis jeg skyter på disse….det vil jo i en slik setting bli en overtredelse av naturmangfoldsloven.   Og hva med de som har et brekkjern i bilen….

I slike stunder er det godt å hengi seg til Lahti, og se mange gå fort på ski.
Det aller mest spennende jeg har sett så langt er stafett herrer i går.
Der gjør treneren Hetland et mesterstykke allerede da han tar ut laget.
Han setter sammen fire menn på best mulig måte, og den siste etappen der det ser ut som et rådyr blir forfulgt av en diger bjønn (eller ulv må det vel være på vinterstid), er så spennende at vi biter negler på både hender og tær….og til slutt klarer rådyret å ta seg ut av ulvesona og trygt i mål.
Vi har fått en ny avslutter på stafetter.  Finn Haagen Krogh fikk heltestatus der og da.
Kanskje derfor jeg ser han har en egen hjemmeside med bare fornavn “finn.no”.

Men så gjør man feilen at man zapper litt igjen, og får inn et nyhetsinnslag hvor en polakk påstår at kvinner er langt fra intelligente, basert i at det ikke finnes en kvinne blant de 100 beste i sjakk.   Da minner det meg på damen som klødde seg i hodet og sa:
“Trudde det var noe i huvve på meg je”

I Amerika fortsetter man å lære deg forskjell på sannhet og løgn ved følgende eksempel:
“Hadde du kontakt med russere under valgkampen?”
“Nei”

så viser det seg at vedkommende har hatt noen samtaler med den russiske ambassadøren,og da blir svaret:
“Jeg svarte korrekt på spørsmålet, men trodde ikke dere mente slik kontakt!”

…og jeg skjønner at mine barn kan bli gode politikere.
For hvis jeg spør “hvem gjorde dette?
så er svaret synkront fra alle:  “Ikke jeg”
Som da jeg fant at noen hadde sølt en drøss sukker på gulvet på kjøkkenet.
Jeg spurte eldste:  Har du gjort dette?
“Nei”
Så jeg spurte nest eldste:  “Har du gjort dette?”
“Nei”
Flere var det ikke hjemme den dagen, så….

Man skal ikke skape de store konflikter ut av en bagatell, men akkurat denne gang skulle jeg få en av dem til å tilstå,
og avhørsmetoder fra Stasi ble iverksett, eller mer Hoover-tidens kanskje.
Til slutt hører jeg de to konferere seg i mellom:
“Si det du da”
“Nei du”

Fornøyd skjønte jeg at jeg var på veg til sannheten.

Nest eldstemann kommer og sier forsiktig:  “Det var jeg”.
“Så bra du sier som det er”, svarer jeg.  Godt fornøyd med lærdommen de har fått.
Så tar vi opp sukkeret og alt er ok.

Da Trine kommer hjem forteller jeg stolt hva jeg har oppnådd.
Trine begynner å smile.  Jeg skjønner hun er fornøyd….
…helt til hun sier:  “Det var jeg det – i dag før jeg dro.  Rakk ikke ta det opp att”.
Den som satt igjen med sur lærdom var jeg, og det var ikke annet enn å be om unnskyldning.
I dag ville jeg gjort som Trump – twitret noe slik som “Fake truth, probably done somthing wrong lell”

…men de sover i alle fall natten gjennom og vel så det!

Så var det dette med skrittmål da.
Magnus Moan prøvde å forklare dette.
Hvordan man måtte stille seg opp, mens ei eller anna vipper opp en pinne og begynner å måle..
Han forklarte videre at de da måtte bugge seg bort til hoppbakken, og ikke slippe ned nøtter eller noe annet på veg dit…
…og i min lette søvn natten etter er jeg i en drøm plutselig blitt en hopper.
Da blonde Marja-Liisa vipper opp pinnen med sine varme smekre hender,
og begynner å måle hører jeg hun roper til dommeren:
“15, 16, 16,5, 17, 18….

Var jo så vidt innom Robert “Robban” Broberg tidlig i dagens innlegg, 
og har husket en setning fra ham det meste av mitt liv:

“Min bil är inte lik din bil
det är en likbil”

Genialt!

Kos deg utover lørdagen, men pass på skrittmål og minstemål på leketøy…