Hun satt på flyet til Brüssel.
Hun sjekket sminkespeilet sitt en siste gang, og la på et ekstra lag med moderat rødlig lebestift, og kneppet igjen Gucci-veska, og lente seg fornøyd bakover. Livet hadde smilt til henne lenge nå. Hun trakk det sorte skjørtet litt mer nedover mot knærne, og det var kanskje oppveksten i ei grend i ei fjellbygd som fortsatt kunne gjøre henne litt forlegen, selv om hun var flink til å spille på sin kvinnelighet.
Hun kikket rundt seg, og så dresskledde menn, sansynligvis Up-and-comin diplomater og politikere, som nå skulle smi sine karierer i en eller annen flørt med EU.
“Hmm…han der var da kjekk nok” tenkte hun, og angret i det samme hele tanken.
Hun var jo lykkelig samboer, og fylte alle kriterier for å kunne bo i tre-roms på Frogner.
Et barn på 5 sammen, han hadde tenåringsjente fra før, som heldigvis ikke bodde sammen med dem.
Han statsektretær i miljøverndepartementet, og hun da… hun som akkurat hadde fått drømmejobben sin.
Ja det var langt opp og frem, men hun var nå i alle fall blitt ansatt som faglig konsulent i WWF Norge, og var glad hun hadde tatt sin utdanning og avlagt sin avhandling som sto til laud. Hun så fortsatt overskriften på den foran seg “Rewilding against all odds” som handlet om det å tilbakeføre det tapte til naturen, på tross av sære meninger fra bygdetroll og andre bønder.
Hun syntes hun hadde hatt godt tak på emnet, ut fra sine mormors-gener som stammet fra Trysil, og sin farfars-gener som tilhørte akademikerne på Blindern.
Nå ja, hun hadde ikke akkurat gått høyt ut om sin slekt i Trysil, etter at diskusjonen av ulvesoner, og for og imot rovdyr sto på som verst.
Hun syntes de var smålige hele bunten, og ikke evnet se helheten. Se rikdommen i å få tilbake et så vakkert dyr som ulven i naturen.
…og hun skjemtes hver gang hun var der opp og denne diskusjonen kom opp. Hun ble ofte så sint inni seg….men skjønte det var best å ikke tone flagg for mye der oppe.
Etter at hun hadde blitt ansatt i WWF, antok hun at det nok ikke ville bli så mange invitasjoner…
Selv om hun virkelig satt pris på at mormor Grethe tok seg av datteren Sara, slik at hun kunne ta denne første viktige arbeidsreisen sin.
Nå ja – hun var suksessrik. Hun var på veg til Brüssel, og skulle holde et foredrag om Rewilding av rovfugler i Skottland, og visste at de der hadde noe av samme problematikken som hjemme i Norge. Det som var problemet her for henne, var at ørnene stort sett ble hente i Norge og satt ut igjen i Skottland.
Vel vel. Hun kunne sitt emne. Hun visste hva hun skulle si, og mottakerne var positive politikere som skulle fronte selve “rewildingen” innen EU.
Kapteinen kom innpå og forttalte at de var 10 minutter fra landing, at de skulle feste setebeltene og gjøre seg klare.
Selv gledet hun seg mest til å kunne ringe hjem til Staffan og si at alt var ok.
Hun kikket fortsatt bort på den kjekke, med dagsgammelt skjegg, siste del av tyve-årene, veltrent, og en velsittende Moods Of Norway dress.
…kanskje…mens det automatiske varselet fra VG øyser opp skjermen hennes “Trump avslørt og avsatt” er overskriften.
På et lite småbruk oppi ei grend i Trysil haster ei gammel dame i mellom kjøleskapet, og benken.
Hun skal lage elghakk til middag, for det er viktig å la grommeste oldebarnet få smake å noen tradisjonsretter da hun for en gangs skyld er i Trysil hos oldemor.
Sara sitter på gulvet i stua med noe gammel lego, mens oldefar sitter med lukkede øyne bak noen briller som sitter ganske langt ned på den digre nesen hans, mens han tror selv at han følger med på skirennet på NRK.
“Velkommen til NM Nordiske grener sprint damer og herrer” sier Jan Post, og gutten ved siden av er som tegnet av Aukrust, og kommer med noe faglige inntrykk av dagens løype og føreforhold. Men ingen av de tilstedeværende får det med seg. Hu på kjøkkenet driver med sitt. Han i stua snorker, og hun på gulvet strever med å få til noe som helst med de få-legobrikkene hun har til rådighet.
“Oldemor, kan jeg gå ut en tur?”
“Nei du får holde deg inne, får vargen har vurri utpå he de siste næten” svarer hun.
“Mamma sier den ikke er farlig” svarer Sara.
“Å det vett full itte hu som mye om”, svarer oldemor og fortsetter med sitt.
På et hotellrom i Brüssel sitter hun på sengekanten og snakker med mannen sin.
“De har invitert deg som fagekspert i Debatten på NRK neste uke” sier han til henne.
Hun blir kry, og kjenner samme varmen tilta i hårfestet verfor pannna nå….som da hun så at mannen fra flyet skulle bo på samme hotell.
“Å så morsomt da!” sier hun
“Vet ikke om det blir så morsomt. Det er han Trygve fra SP, og han Sveen fra Rendalen du skal ha imot deg”
“Å det er ikke så farlig. De kommer bare med disse Rødhette-tingene allikevel” svarer hun selvsikkert.
“Men nå får jeg gjøre meg klar jeg, for er bare en time til jeg skal i ilden her med foredraget mitt. Krever litt mer da jeg skal ta det på engelsk”.
“Lykke til” sier han, og fortsetter “jeg elsker deg”
“Ditto” sier hun, og er litt flau over tankene hun har hatt.
Sara hører oldemor holde på med sitt. Oldefar sover. Hun kjeder seg.
Hun blir ofte kalt veslevoksen, og er flink til å klare seg selv.
Hun går til gangen og finner igjen ullgenseren oldemor har strikket til henne og som mamma kun tillater at hun har her oppe.
Mamma liker ikke så godt de hjemmegjorte tingene fra Trysil har hun sagt. De ser så gammeldagse ut.
Hun setter på seg den rosa Bergans Buksa, og jakka hun fikk av pappa sist jul.
Favorittklærne hennes for tiden.
Så er det på med uteskoene og så er hun klar.
Hun tusler ut på trappa og glemmer ytterdøra som så vidt glir lydløst inntil karmen.Hun hører oldemor plystrer på kjøkkenet.
Sara synes det er så vakkert med snøen, og hun står der på trappa litt og nyter synet, før hun går ned og mot uthuset hvor hun vet de har både akebrett og kjelke.
Oledfar har laget så fin bakke til henne bak låven. På jordet der.
Der er det helt trygt. Ingen biler slik det er masse av i byen. Bare et flott jorde med masse snø.
Hun har med seg akebrett og går mot bakken.
Vel bak låven ser hun bakken og gleder seg.
Nederst på jordet ser hun noen hunder, men bryr seg ikke noe spesielt om det.
Sara er ikke redd noe hun.
Hun ser utover menneskene. De er litt stereotype synes hun.
Kledd i dyre skreddersydde dresser. Nesten like slips.
Damene har stort sett uniform de også. Hviste bluser, sorte eller grå skjørt, og en eller annen dyr jakke utenpå.
Hun kjenner ubehaget da hun står der på scenen og venter på klarsignalet.
Ubehaget som består av lukten av ny og ofte feil parfyme dashet ovenpå en lite reisesvett kropp.
Det blir for mye av alt liksom…
Der ser hun ham. Han med dagskjegget,
Da blikkene møtes, smiler han til henne.
Hun kjenner det sitrer i kroppen. Hun kjenner attraksjonen.
Lenge siden hun kjente nærhet av en fremmed mann, og ikke for det at hun skal det nå heller men tanken gjør noe med henne.
Hun kjenner hun blir varm, og er redd alle skal se at ansiktet hennes stråler rødt av varme.
…så er det hennes tur.
“REWILDING” – ordet står der i stor skrift bak henne da hun vandrer lett og elegant på stilletthælene og begynner å snakke.
Det flyter så lett. Hun legger slik styrke og tillit bak enhver setning, og hun ser de følger med og hun føler de tar til seg budskapet.
Budskapet om å gjenskape den økologiske balansen i naturen….
Hun ser på ham.
Han noterer ingenting., Han følger henne med øynene.
Hun føler nesten at han ser henne naken der oppe, og hun blir et kort sekund litt stakato.
…så gjenfinner hun roen med å se på sin egen landbruksminister, og gjennomfører til stor applaus.
Da hun ser etter ham, er han borte….
På et småbruk er det stor ståhei.
Oldemor har oppdaget at Sara ikke er i stua.
Oldefar har oppdaget at han har sovet fra prologen og ikke har fått med seg hvem som gikk videre.
Oldemor styrter ut i gangen og ser at ytterklærne er borte.
“Du får ut å sjå Ola”
“Ja men semien begynner snart”
“Ja men du lytt ut å sjå etter a”
“Ja vent litt da, skar bare få på mæ klea”
Den gamle dama på kjøkkenet er urolig der hun står i en lyseblå blomstrete gammel kjole og skaut på hode og ser på den tidligere røsslige mannen sin som står litt rådløs på trappa, før han går mot uthuset.
Hun ser ham gå fra uthuset og mot akebakken bak låven, og ser ham forsvinne rundt hjørnet….og hun er redd.
Minuttene blir s lange. Eller kanskje det bare er sekunder. Eller….
Hun setter seg og venter i stua og slår over på NRK2.
Hun hører ham komme inn igjen.
Hun ser ham komme inn i stua.
Han står et kort øyeblikk i døra.
Han er kritt hvit i ansiktet.
Så setter han seg i godstolen sin, med yttertøyet på.
På tv hører de vagt at Ole Torp spør Trygve Søagsvold Vedum litt ironiskt:
“Vet du hvor lenge siden det er ulv drepte et menneske i Norge?”
Det er ellers så stille, inntil gammelgubben sier:
“Du får ringe etter lensmannen”
I en bar i Brüssel sitter to karrieresugne mennesker, akkurat nå i et luite øyeblikk av flukt fra hverdagens trivialiteter, og skal nippe til hver sin drink, da hun hører sin mobil vibrere i jakkelommen. Hun prøver å ignorere den, men tar den allikevel opp, og ser at det er mannen hennes som ringer.
Hun legger telefonen ned igjen, og sier “jobb-tlf, men det får vente”
“Jag förstår” svarer mannen med dagsskjegg og har nok vært borti lignende før.
Da telefonen ringer for femte gang tar hun telefonen, går litt unna, og svarer
“Ja det er meg”
“Sara er borte. De mistenker hun er tatt av ulver” stotrer mannen, nesten uforståelig med gråtkvalt stemme.
“Hva er det du sier?”
“Sara er borte og de tror hun er tatt av ulv i akebakken bak låven.”
Hun som har hatt en rødmusset farge over hele kroppen den siste timen, blir stiv i kroppen og hun kjenner hun blir kald,
da hun fortvilet sier: “du tuller nå!”
“Nei. Lensmannen er ute å leter, for de har ikke funnet igjen henne ennå.”
“Ja men tatt av ulver. Har hun ikke bare gått seg bort da.”
“Nei de har funnet spor etter ulv, blod og delvis rester”
I det samme faller hun i bakken….
telefonen sklir bortover gulvet.
På baren står det to drinker….
En servitør kommer til.
Han forsøker vekke henne…
Telefonen våkner til live
På displayet popper VG-forsiden opp
“Jente på 5 tatt av ulv i Trysil”
Onsdagen etter må statsråd Helgesen svare på spørsmål fra Marit Arnstad om at ei jente ble tatt av ulv i Trysil uken før, og han svarer:
“Dette kan kanskje virke som unormal adferd, men det viser seg at jenta kjørte på en ake-anretning rett inn i en ulveflokk som hadde tatt et rådyr på nedsiden av bakken, og da er det, etter det jeg har fått gjenfortalt av mine eksperter, normal adferd for ulv å beskytte sin mat. Undersøkelser viser at ingen av ulvene på noe tidspunkt angrep jenta før hun kom helt nær.
Selvfølgelig beklager vi det inntrufne, men vi ser ingen overhengende fare for at flokken skal representere noen fare for de fastboende, men at de selvfølgelig må ta sine forholdsregler og holde barn utenfor inn- og utmark hvor ulv ferdes!”.
Dette er en novelle oppdiktet i sin helhet, uten fnugg av bevis, faktiske hendelser, eller noe som kan skje, og er ikke mer sann enn historien om Rødhette, eller den store stygge ulven og de tre små griser, men er kun fiction basert på et par hendelser fra de siste dager, der ulv oppsøker akebakker i Søre Osen. Jeg gjentar – dette er bare eventyr!
#ulv #debatt #Torp #NRK #Trysil #Blindern #fag #laud #Brüssel #dress #vg #utroskap #Statsråd #Miljøvern
