Sjette desember, og i dag feirer man kanskje at den tyngste boka i historien ble utgitt for første gang.
Ja jeg vet ikke om den er tyngst egentlig, men jeg innbiller meg at den er det. Jeg snakker ikke om Bibelen, selv om den inneholder nok tungsindige tanker, trusler, og skremsler, til å få den mest lykkelige til å tenke over om han skal leve videre eller ei.
Må vel dvele litt ved den tanken – det er jo mye bra med Bibelen også. Jeg husker at jeg i mine første skoleår syntes historien om Jesus var fantastisk spennende. Senere ble jeg like fascinert av Elvis.
…og historien om Peter som fikk hanen til å gale – genialt for å få inn litt magi og humor.
Boka som feirer i dag, er Encyklopedia Brittanica. Den er vel i våre dager mest brukt til å presse noe sammen.
Noe vi har limt, eller for å holde noe på plass, eller kanskje noen fortsatt presser blader og planter og legger dem under plast i ei bok.
1768 ble første eksemplar utgitt….og en skjønner jo ut fra tittelen Brittanica, hvor den er utgitt, men at den i våre dager utgis i USA med britisk rettskriving er kanskje mindre kjent.
Andre ting som er tungt, er å miste noen.
Høsten er i en særstilling slik. Ikke bare er det en tung periode å ta seg gjennom, med sitt skiftende vær, mørke kvelder, striregn, og kulde. …og noen velger da å forlate livet. Men det er ikke bare frivillig død i denne perioden – det er også perioden jeg har inntrykk av at det dør flest av naturlige årsaker også. I tillegg har man ulykkene…bil mot elg. Bil mot bil. Gli og falle på isen. Det siste er virkelig å falle fra i så fall.
På Godmorgennorge i dag hører jeg på en sorgekspert fortelle om hvordan man skal forholde seg til sørgende. Erik Thorstvedt syntes ordet “kondolere” ikke var noe bra ord, fordi han mener det er mekanisk og kaldt. For egen del, var jeg helt enig tidligere – til og med anså jeg vel det som tullete….helt til jeg kom i den alderen at folk rundt meg begynte å falle fra, og jeg fant at ordet er genialt.
Har du ikke noe å si, så bryter man en barriere ved bruk av ordet, og man trenger ikke si mer i enkelte tilfeller heller.
Man får uttrykt så mye ved det ordet, at alle andre ord blir overflødige, og ved neste anledning kan man ta en dypere samtale, eller bare gå videre med livets vanligere samtaler.
Men sorgeksperten var veldig fornuftig å flink han, og hovedbudskapet var vel kanskje: Ikke unnvik!
Nå har jeg jo vært innom høsten og tungsinnet som det medfører, og da er det egentlig utrolig bra at vi har hatt en Bibel, som har gitt oss anledning til å feire jul, og hvor vi etterhvert har lært oss at vi kan utnytte LED, blink, nissen, plasttre og alt annet til å kose oss, og glede hverandre i denne tiden.
Vi kan glede oss til julekvelden. Vi kan glede oss til familiesamværet. Vi kan glede oss til kakene…og maten. Og bli tyngre…
I løpet av noen romjulsdager kan man legge på seg alt man gikk to mil om dagen i tre måneder for å ta av.
…og for å trøste seg de første dagene etter jul, tenker man kanskje at det er lurt å ha litt fett på kroppen i den kalde tiden, mens man skrur opp varmepumpa ett par hakk, og setter på seg nyutviklet ulltrøye fra Kari Traa….ergo ingen grunn til å samle fett for å holde varmen altså.
…og i anledningen dagens tema “tung” så har jeg søskenbarn som har sin humor i behold, og da noen kanskje mener han er forbilde for en Ole Ivars låt og sarkastisk spør: “Hvordan er formen?” så svarer han:
“Jo den er god den. Rund er også en form vet du!”
…noe som gjør den andre relativt stum og forlegen for en stund….akkurat som Peter da hanen gol!
Forsåvidt føler jeg litt tungsinn selv. Jeg var i knallform for et par uker siden, akkurat som jeg var i nyttårshelga 2014/15.
Nå er jeg fryktelig trøtt og uopplagt, akkurat som jeg var i januar 2015.
Jeg blir liksom ikke frisk att…som i 2015.
…og fra å antagelig bare være forkjølet, glir man mer og mer inn i tungsindigheten, at det kanskje ender som 24. januar 2015.
….men så kikker jeg rundt meg, og ser ei mor som stresser opp og ned trappa for å vekke dattera, en gutt på ni som får beskjed om å skynde seg, og som går akkurat like rolig og sakte som beskjed er mottatt eller ei, og en bie på fem som bråtenner hvis jeg skrur over fjernsynet på noe annet enn han vil, og som gjør seg klar til juletur med mormor og morfar til onkel Morten.
Utenfor råder kulda, og en jämthund står med rim i barten og kunne nok tenkt seg å ligge på ryggen i stua, og foran ovnen hutrer to pointere mens det freser i gran fra Sætreskog, i Jøtulen. Selv sitter jeg og forbannet peanøttene jeg fikk av Trine i går kveld, og som gjør at jeg var tyngre på vekta i dag enn i går.
Da er det godt å glede seg over at man har navnedag, og at ens navn er opphavet til julenissen.
Visste du ikke det?
Navnedagen er etter den hellige Nikolaus av Myra (antagelig Steinmyra i Odalen), som ble til Sankt Nikolas, videre til Santa Clas, og oversatt til vår egen nisse. Dermed trenger ikke jeg Myheritage-programmet for å finne mitt opphav – jeg er direkte etterkommer av julenissen!
Så fra å være negativ til unødvendige julegaver i førsten av desember, er jeg nå mer der at jeg er den som egentlig skal ha gavene, som en arving.
Nå er den tunge kveld her for Trine. Kvelden før eksamen.
Vi har tatt turen til Matrand. Godt i gang med å fyre til beboelig varme.
For et kort sekund savner jeg min nevø sin egenskap til å fyre….men hadde han vært her, hadde det snart vært tungt å puste.
Tungt å puste har norske skiløpere også nå, da de ikke er så mye i andre etasje på lastebilen lenger.
Trine er så i mot enhver form for doping, at hun ikke en gang leser til eksamen.
Det er en form for juks, sier hun til meg og griper etter lypsylen hun fikk av italieneren Paolo…..
..og i tråd med temaet i dag, synes hun faget i morgen er litt tungt, og sier det eksplisitt….
Lykke til i morgen Trine. Hun synes jeg er lystig selv i mitt tungsinn…
…og for riktig å understreke det tunge i dag, hiver jeg inn et sitat fra Bibelen:
He Who loves not
Abides in death
Johannes 3.14
….så elsk ofte og mye…