BLACK FRIDAY

“Svarte hælvete” er jeg tilbøyelig til å si…”enda en?”
…mailboksen min spyles ned med mailer om tilbud på ditt og datt.  Å je vettu…jeg må nesten se gjennom dem også.
Liksom lete etter et godt tilbud på noe jeg egentlig ikke skulle ha, men nå er så billig at jeg må prøve å finne en grunn til å ha det jeg absolutt ikke ville ha.

…men en ting har jeg bruk for, og det er pigger i skoa.  Så i går stavret jeg meg forsiktig på blank is på mine Hoka-sko med Vibram-såle (her må jeg nesten smile litt, for stavekontrollen foreslår vibrator når jeg skriver Vibram….ok at det er STAVekontroll…men lell da (ok ikke kom med at dette er lært av bruk!)) inn på nærmeste sportsforretning.
Jo da de hadde sko med pigger, men ikke et merke jeg normalt er fornøyd med, men piggene fristet og jeg spurte på pris.
“De er på tilbud til 1199,-” Var det vennlige svaret. 
“Hva koster de i morgen da? Når det er Black Friday?”
“Da koster de kr 1500,- minus 25%!”
….så jeg sparer 74 kroner på å stavre meg videre uten pigger…og de må jeg bare spare.
I USA måtte jeg regnet litt annerledes på det, for der måtte jeg lagt inn evt kostnader med brudd inn i regnestykket.  Her har jeg såpass med uhell at jeg allerede har frikort og således vil det bli 74 kroner skattefritt i lomma i morgen.

Men altså…det viser vel også at det ikke er så mye å hente i disse mailene og bombarderingene av flygeblad, som postmannen må risikere livet sitt for å få i kassa di denne dagen med minus 1,6 og regn.
…nei det er sant – postombudene er jo oppsagt de.  Posten skal ut på anbud. 

Kanskje kunne posten sendes med politibilene…for de skal jo rundt lell.

Ha en virkelig svart fredag!

PS hva hjelper det med Black Friday når en er blakk hver dag…som noen sa

FARSDAG….og alt det andre som opptar meg i dag

Jeg er som regel oppe ved fem-tida….men en dag i året må jeg bli liggende i senga.
Jeg må vente….jeg må lukke auga, og ta imot hyllest som far eller pappa.
Rart med de orda der – jeg kunne aldri kaldt min far for pappa, og på den annen side så kunne jeg aldri brukt ordet “far” som erstatter for “pappa” for mine egne.

Fikk allerede i går en smaksprøve på dagens kake, nemlig sjokolade-kremen på dagens kake. 
Nancy var i sving på kjøkkenet, og mix-masteren gikk for full maskin.  Kremen -ja den ble minst like god som Trine sin…og som min mors.
Det er kvalitetsstempel det.   
…og i dag kom de:  Med kaffekopp, kake, og pakke.  Men aller best…selvlaget kort i A4-format.   De er de beste.
..og i armkroken havnet ei sort og hvit pointer-tispe.   Trine satt der nederst på sengekanten, og var tydelig misunnelig.
Hun sier noe sant som
– “Dette fortjener du – oi der var det en “bellspraut”
– og så forsvant hun inn i sin pokemon-verden for noen sekunder, mens hun fanget nok en pokemon og fikk både Candy og Xp.

Så begynner dagen.  Litt senere enn vanlig, men med de samme ting.
Sjekk av Facebook – der fortsatt noen er sinte på venstresiden, selv om de har vært styrende i tre år.
Hvor fortsatt noen feirer år, og hvor noen sendte direkte fra et festlig lag i går kveld.
Noen diskuterer Trump, og “eksperter” sier at velgerne nå ikke ville ha en broiler-politiker lenger, men en fra “folket”.
Vel man er vel fra folket selv om man blir født med en milliard på kontoen, men jeg begynner å tenke at dette ikke er så nytt for det norske folk.
Etter krigen ble Einar Gerhardsen valt til Statsminister – arbeidsmann, og med soning på Grini – en av oss.  En av de som virkelig fikk føle okkupasjonsmaktens terror på kroppen.  En fra folket.  Den siste som ble valgt til minister fra “folket” var kanskje Thorbjørn Berntsen – og han hadde både sine “likes” og “dislikes” gjenom karrieren, og selv om han regnes som Arbeidsmiljølovens far – noe som passer godt å nevne på farsdagen, så ble han kanskje like kjent for å kalle den britiske miljøvernministeren John Gummer for “drittsekk”, og noen andre frodige utsagn, som blant annet om mosen i Trysil.
Men da er vi fort over på det å kalle noen noe…for en tidligere kollega skal i retten til uka fordi han fikk sparken fra politiet for å ha skrevet et innlegg om Hadja Tajjik, og før det kalt statsministeren et “krapyl”.  Hadja feirer kanskje ikke farsdag i dag, for i følge Dagbladet har hun blitt singel.
Men det er litt interessant med det å gjemme seg bak ytringsfriheten…for det å bruke slike ord om andre kan føre til at du faktisk blir President i USA, og her at du mister du jobben.  Ja det er kanskje innunder begrepet ytringsfrihet, og således synes det kanskje drastisk ut med avskjed, men etisk er det litt utenfor når man er politimann, og kanskje advarselen var det rette.   Jeg tror dog ikke at avskjedigelsen har noe med politisk farge, eller en storslagen plan fra de rødes hovedkontor.
…og når det er sagt så sier den tidligere politimannen at han er glad for at Trump er valgt i USA, og det rare er at  –  når Trump hele valgkampen snakket stygt om Clinton, homofile, kvinner, utlendinger, muslimer og alle andre han ikke likte, så tror jeg faktisk ikke at han (Trump) hadde tolerert at en politimann hadde kalt ham noe stygt – tror nesten ikke du hadde fått sparken en gang – bare at du kanskje hadde forsvunnet (bak den mexikanske mur…..

På den annen side så tror jeg ikke det handler om å velge noen fra “folket” i USA, ei heller her til lands.  
Jeg tror det dreier seg om at det er så mye sinne i folk, at man bare vil si kraftig i fra til de de faktisk tror på.
Som f.eks:  Nordmenn er lei av kristendom, kirke, avgifter, skatt, dårlige veger osv.
Men de er også lei av at vi gir opp kriken i forbindelse med skoleavslutninger – ikke fordi de er kristne  men fordi de mener at vi gir opp oss selv som nordmenn.  De er glad i at offentlige tjeneste er gratis (men ser ikke sammenhengen med skatter og avgifter) og de er forbannet på vegarbeid.
Så uansett så vil man kunne ytre sinne for noe, fordi man faktisk har det så godt at men har mulighet til det.
Innenfor arbeidsfeltet har man det så godt og regulert at man trenger ikke arbeidsmiljløloven – før en skjønner at det var den som ga deg den fine beskyttede hverdagen.  Utlendinger vil man heller ikke ha hit, og ber om strengere regler, helt til “Farrah” eller en “Måns” blir kastet ut pga nye strengere regler.
“Ja men vi mente ikke dem – de er jo så trivelige og har fått seg jobb” – “vi mente de andre”
…og de andre er altså de som ikke har navn, og som vi ikke kjenner.
Men det er alltid noen som blir kjent med noen av de som kommer hit, og som finner at de er både trivelige og flinke.
– noen av dem av dem da i alle fall – de vi kjenner!

…og mens Jonas fortsatt sier det han mener er nødvendig, så liker ikke folket det han mener, og de stemmer ytterste høyre for å si i fra,
og den dagen Erna ikke får de nødvendige stemmer til å være sjef over ytterste høyre fløy, så blir det som med utlendingene – “det var ikke dem vi ville skulle styre”….
akkurat som i USA – der folket stemte på Trump, og oppdaget etterpå at det var så mange som tenkte det samme, at det var han de fikk.
og med fullt kaos i gatene  men stemt er stemt.  Vi får se!

…og mens jeg gjør meg disse tanker, legger Trine ut et bilde av en med putesveis, som koser ei bikkje som egentlig ikke får komme opp i senga, og mens “far” har armen trygt rundt to gutter…og dagen går sin gang, uten at jeg får gjort noe fra eller til for noen som helst.

Ha en god farsdag!

PS:  Neste år kommer 0-skatteytende lavtlønnede fortsatt til å stemme på partiet som lover dem mindre skatt
(Enhver kalkulator sliter med å se hva du tjener på det!)

#farsdag #pappablogger #sinte #politikk #trump #Jonas #Erna #pappa #far #Farrah #Måns #President #Statsminister #samfunn 

 

MAKE NORWAY GREAT (AT SPORTS) AGAIN….

Ja i dag tok jeg avgjørelsen..I am gonna run for Prime Minister next year.

At ingen har trua på meg før jul gjør ikke noe.  At jeg ikke har støtte fra noe parti gjør heller ikke noe…
ja kanskje er det bare bra, for da er det ingen partipisk som slår etter meg.

Politisk kommer jeg til å holde alt tett til brystet, for jeg ser at det lønner seg ikke å snakke politikk når en stille
– det fører jo bare til at noen er imot og noen er for.  Da er det bedre å stille helt uten politikk, slik at de som ikke liver Erna kan stemme på meg,
og de som er redd for Jonas kan stemme på meg.   Kan fort bli valgstemmer av slikt.
Eneste problemet jeg ser så langt er at jeg har stort sett brukt privat email da jeg har vært på nett, men på den annen side så har ikke Edgar noe på meg, for det er da vel Edgar som “ruler” innen FBI fortsatt?

Hvis jeg skal vurdere mine sjanser så vil jeg si at jeg sliter med å få min svigerfars – for han stemmer nok som han alltid har gjort.
Av mine stemmeberettigede barn får jeg kanskje en stemme – av mødrene til mine barn, får jeg også høyst en stemme.
Av søsken får jeg kanskje en stemme, og alt dette utgjør ca 50%, og hvis landsbasis legger seg på det samme
– for dette var jo faktisk en form for gallup – så sitter jeg med femti prosent av stemmene, og da kan verken Erna eller Jonas nå att meg.

Men det er ikke slik at jeg er helt uten mening:

Jeg vil bygge en mur – eller gjerde – rundt Nordmarka.  Oslo-borgerne skal SELV få betale for den.  Ja det skal de.
Det vil kanskje føre til noen færre stemmer, men de kommer til å komme tilbake i flertall da jeg sier hvorfor.
For hvis jeg gjerder inn Nordmarka, så kan jeg kjøre all helnorsk ulv, inkl ynglinger dit.  
I Oslo bor de fleste som vil ha ulv, og de vil da bli kjempeglade i meg, og stemme på meg.
Samtidig skal alle nåværende skiløyper kjøres opp som vanlig, noe som vil føre til høyere fart på skiløperne som trener der….ikke spør hvorfor….og da vil alle Birken-løperne – som klarer merke – også stemme på meg.

Jeg vil beholde Høgmo, men sparke alle spillerne.  Da vil jeg tape ca 20 stemmer og sitte igjen med en.
Men det beste med fotball-laget vårt er – i følge Høgmo – treneren, og da satser jeg på ham.
Brenden er fristilt fra Nybergsund, og han sender jeg til Høgmo som assistent, og da er 20 stemmer i minus, reudsert med to, pluss at Tørbergsingene kommer til å sette pris på at jeg tok vare på Brenden og det blir fort noen ekstra stemmer, pluss at Elin, som nå må til Oslo for å se ulven hun tidligere hadde på verandaen, også kanskje mobiliserer for å gi meg stemmer.

Jeg skal investere i støvsugere til skilandslaget, og bli kvitt astmaen ved å selge forstøverne i annen etasje på lastebilen.  Med de to vitkemidlene – ingen forstøver, og en god støvsuger, så vil det også være løst.  Som plaster på såret, går de svenske pengene jeg får for forstøverne, til innkjøp av støvere som kan benyttes på jakt – da vinner i alle fall de norske løperne jaktstarter!

EL-bilene skal ut av kollektivfeltene, og amerikanske biler skal få bommepengefrihet, unntatt på veger med bomstasjoner.
Avgiftene på luksusbiler skal legges om – det skal iverksettes en formuesavhengig bilskatt i prosent av hva du har av kjent kapital.
Dvs gjøre luksusbiler billigere for de som ikke har formue, og dyrere for de som har det.  Det skulle i alle fall sørge for at ikke såååå mange pensjonister får seg fin bil i alle fall.

Huff . nei der gikk jeg i ei politisk felle – og det kostet en del stemmer.
Da får jeg heller forsøke å sverte de to andre kandidatene og ikke si annet enn det.
IKke så enkelt å finne noe stygt om noen av dem, men jeg har da et par ess i ermet:
Jonas lader sin bil i skjul på statens regning, og Erna finnes det et bilde av med rotet heim.
Da har jeg talen klar:  Cheapy-Jonas og Messy-Erna….

PS…ny nasjonalsang skal skrives av Erik Moll – da blir det litt Country-sound på det hele.  Alt for å komme litt nærmere Trump-esset som skal få meg valgt.

#prime #minister #Statsminister #Erna #Jonas #Trump #Ess #valg #Stemmer #skilandslaget #fotball #høgmo #forstøver #støver #jakt #ulv #nordmarka #ski #løyper #gjerde

 

ELGKUAS HISTORIE

Ho stod der i skogkanten…ved Elta, og kjente lukta av et menneske over Skatollenget.  
Vinden sto inn fra vest og det var ikke til å ta feil av…det var et menneske der på andre siden..
Kalven sto like bak henne.  Han så på henne.  
Hun var hans mentor og læremester, og han så mora bruke nesen, og han prøvde å gjøre det samme selv.
Litt kortere til bens – litt kortere nakke, gjorde at han ikke var like sikker, som mora.

Men hun visste.  
Hun analyserte all sens som kom via den vesle vinden som strøk forbi neseborrene,
og som hun kontrollert. sugde inn, filtrerte gjennom et nettverk av fine tråder, for så å bli overført som fin-informasjon til hennes vesle hjerne.
Hjernen kunne kanskje være liten, men den kjente til mye.  
Den oppbevarte erfaring.  Den skilte på dufter og den iverksatte ørene til å hjelpe seg.
De “hver-for-seg-styrte” antennene – kalt ører – jobbet intenst og bekreftet.
Hun hadde kjent duften fra dette mennesket en gang tidligere, det var hun sikker på.

Hun mener det var den gangen hun hadde gjemt seg i urskogen ved Blikua, da alle de andre hadde vandret avsted for å slippe unna ulven, mens hun ble igjen…. 
…disse første dagene av elgjakta.  Ei uke som lå langt inn i genene hennes som farlige.
Dette mennesket og hunden hans, hadde funnet henne og hennes kalv, hun hadde sneket seg mellom jegere i ly av kratt for å komme unna dem, forsøkt å gjemme sporene sine i vannet som rant nedover mot Elta, og hun hadde nesten lyktes….men på en eller annen måte fant de henne og kalven allikevel,
…og hun ble overrasket…for da hun ikke så annen mulighet enn flykt, og i det hun sprintet ut fra skogholtet,
så merket hun at jegeren og hunden, bare satt der ute på myra, og så på henne og kalven, der de føk oppover lia, og i mot nytt gjemmested.  
Ja det er mange som tror at elgen ser dårlig, men hun visste bedre, der hun stanset opp litt lenger oppe og så ned mot ham,
Ja det virket nærmest som mennesket og hunden bare beundret henne og kalven…..
og nå kjente hun ham igjen på lukta.  
Hun stirret over myra, og hun visste at han ikke kunne se henne.  
Nå så hun ham igjen også.   Ja det var han.
Så hun brukte sin erfaring og antok at han ikke var farlig denne gang heller, og denne gang kunne hun heller ikke merke noen duft av hund,
og derfor ble hun stående der, og registrere at mennesket bare var en tur ute på myra, og løp av gårde igjen.   Hun følte seg trygg nettopp da.

Hun forsto ikke helt hva han hadde gjort utpå der, men ristet bare uforstående på hodet, og vendte seg mot kalven, og blikket dem i mellom, betydde “kom”.
Så ruslet de sammen videre mot et bedre sted.

Hun hadde dog en annen uro i kroppen.  
Hun hadde en uro for den nye faren….faren av noe hun inntil få år siden, bare hadde fått overbrakt som svage minner i de innerste minnebrikkene i hjernebarken, ja nærmest bare som en flash i noen gener fra oldtiden….En fare som het ulv.  Et dyr, eller en flere…som skulle være grå, og farlige.
Hun følte på seg at flokken var på veg…og at hun måtte finne et trygt sted for seg og sønnen sin.
Hun hadde merket seg at de kom oftere og oftere innom der hun holdt til.
..og at de ble stadig flere.

De ruslet over Elta, og sto litt stille i skogsbrynet, i det en bil kjørte forbi på grusvegen foran henne.  
Da lyden av bil var borte…vandret hun stille over vegen og fulgte tettene langs Rådelsbekken oppover mot Vola.
Bak henne ruslet en liten oksball…som såvidt hadde fått noen knorter i panna, og som visste lite om hvor stolt og stor,
og ikke minst ettertraktet han skulle bli neste høst…omtrent på samme tid av året, som da mor jaget ham unna i år, for å treffe sin kjæreste.

Han gikk der ungdommelig, og forsøkte å gjemme sine spor ved å gå i morens, men skrittlengden hennes var så lang at det var vanskelig.
Innimellom kikket han opp, og han visste at han måtte ha fullt fokus på mor, for det var bare hun som kunne redde ham fra farer som dukket opp,
og som visste om de vanskeligste og mest vriene stiene for å bli “borte” hvis noen, eller noe, kom.

En ting hadde han lært så langt i år, og det var at hvis det kom mennesker så måtte han stå helt stille, og helst ikke finne på noe som helst.
I alle fall ikke finne på noe annet enn å bare følge mor…følge henne uansett hvor fort det gikk, hvor umulig det så ut, og uansett hva som kom etter.
Det hadde reddet dem gjennom elgjakta så langt, og fra ulveflokkene flere ganger.

Da de kom til Vola møtte de to store okser, som hadde slått seg sammen for vinteren, eller kanskje var sammen helt tilfeldig.
Elgkua stanset opp.  Hun likte ikke at disse oksene var her, for hun mente at de tiltrakk seg både mennesker og ulv, mer enn hun og hennes kalv gjorde,
så etter å ha beitet sammen en kort ettermiddag, vandret hun videre mot bjørkeskogen bak Volsætra.  
Der hadde hun selv tilbrakt vinteren med sin mor og følt trygghet, samt at hun visste at tilgangen på mat var god, både via bjørk og lyng.  
Hun hadde ingen planer om å bli der med kalven i vinter, men bare bli der til uroen for ulv ble borte.

Det ble kveld.  Det ble mørkt.  Kalven hadde lagt seg og øynene var lukket.
Han var så vakker med de lange sorte øyenvippene, som han nok hadde etter sin far.
Hun betraktet sin etterkommer der han lå så fredfull i lyngen, og følte seg stolt.
Hun husket faren hans fra ifjor.  En staselig og praktfull kar med et gedigent flott gevir og skikkelig skjegg.  
Hun husket spesielt at han duftet så godt brunst, og at duften var påført for hennes skyld.
Hun hadde sett ham kjempe mot andre store okser for å beholde henne…og et par dager senere var han borte,
men i hennes mage spiret det i et frø…som ble til denne guten som sov der i Volætra denne novemberkveld.
Hun smilte i hjertet sitt da hun kjente at det atter spiret av liv inni henne.
Faren denne gang var ikke like staselig, men han hadde vært en flott elsker de sekundene det sto på.

Nei, nå fikk hun passe på å skaffe seg litt mer mat selv, mens guten sov.
Langt nede i lia hører hun uling…men det er enda et stykke unna, og hun har bestemt seg for å bli her, og forsøke å ikke bli oppdaget.

Plutselig er idyllen brutt.  
Ulingen nede i lia er der fortsatt, men hun er brått omringet av flere dyr, som hun er sikker på er ulver.
Det kommer noen av dem mot henne
“Kalven”
“Hvor er kalven hennes?”
…og hun rygger innover, mot der kalven ligger.

Hun føler på seg at de er flere enn de hun ser fremfor seg…og akkurat i det hun er fremme hos kalven sin, gjør to av ulvene framstøt mot henne.
Hun kjenner kalven står bak seg, og hun forsvarer seg med å slå klauvene mot den ene ulven, og de trekker seg brått tilbake begge to.
Hun må snu seg, for hun hører det er noen ved siden av henne.   Hun slår i tomme lufta.

Hun merker at noen av dem er mer ute etter kalven hennes, og hun tripper frem og tilbake for å ha et forsvar for å verge sønnen.
Kalven smetter frem og tilbake og holder seg tett inntil mor.  
Han puster tungt og er redd.  
Han kommer med urolige lyder, men hun kan ikke svare.
Kalven ser at de er mange…og han ser at mor kjemper for livet.  
Det han tenker mest på er hvordan han skal klare seg uten mor…mens elgkua tenker kun på en ting:
“Redde kalven fra ulvene”.  
Hun slår og slår.  De kommer mot henne fra ei tredje side nå.
De var flere enn hun trodde….og nede i lia uler fortsatt den andre flokken.
Flokken som fikk henne til å ta feil!

I sidesynet sitt ser hun en stor en – en mye større enn de andre.
Han kommer mot henne, tar sats, og bykser mot hennes nakke…
hun virvler rundt, og unngår den store gapende ulvekjeften,
og den digre grå faller i bakken med et ynk,
og hun passer på å få inn et slag med klauva i det samme sekund.

Tilfreds ser hun at den store grå halter på veg bort fra henne…
og oppdager så altfor sent at tre-fire andre har bitt seg fast i bakbeina på kalven hennes,
og er i ferd med å dra den fra henne…og inn i det mørkeste mørke.
Hun ser ham blitt dratt langs bakken…
Hun ser at bakbena hans er ødelagt…
Hun ser blodet fra sårene…
Hun ser dødsangsten i hans øyne…
Hun ser hans fortvilte øyne med de sorte lange vippene…
…og hun vet…

Hun vet at nå kan hun bare gjøre en ting.
Redde seg selv, for om mulig føde en ny kalv neste vår.
I et korte millisekund tar hun farvel med kalven,
og hun håper at han forstår han hun var glad i ham,
og at hun gjorde så godt hun kunne.
Hun hører lyden fra en som kjemper mot døden på andre siden av krattet

Lyden av ben som knases i biter av sultne grå,
får det til å gå kaldt nedover ryggen hennes, og får brodden til å reise seg,
i det hun legger på sprang oppover mot Vola.

I skråningen nedover mot Elgsmyra når hun igjen de to oksene,
som ikke har merket noe av hva som har foregått på andre siden åsen….
og hun vet at det tryggeste nå, er å bli med disse to i vinter.
Kanskje treffer de flere i Styggberget.
Kanskje overlever de sammen.

Kanskje får en ny kalv se dagen gry en forsommerdag neste år.
Kanskje.
Kanskje
…men hun tviler!

Hun trodde en gang på at ulven bare tok de som var syke og skadde,
det var det hennes mor hadde lært henne da hun selv var liten,
og da hun var redd hun skulle bli tatt av ulv.
men hennes kalv var en frisk gutt på snart 100 kg…
Det ga ingen mening at hans liv skulle bli så kort!
…og hun skjønte at mor hadde trøstet henne den gang hun løy for henne
…og gjorde det for å gi henne henne håp!

…og kanskje skjønte hun at jegeren i alle fall hadde evnen til å velge, om han ville ta en elg eller ikke!

#elg #ulv #natur #livets #gang