DET MAN EGENTLIG BURDE DISKUTERT OM DOPING

17. 06.2016 kommer Rune Andersen og hans granskingsgruppe frem til at Russlands friidrettslag må suspenderes fra OL i Rio.
Inkludert i fellesstraffen, var ikke bare enkelte rene utøvere, men også den utøveren som varslet om dopingen – Jelena Isinbajeva.
Da snakker vi om uskyldige som får svi da….
Idrettspresident Tom Tvedt sa da:  
“Dette er et utrolig språk og handling som gjelder.  Idretten har ikke noe å gå på når det gjelder doping.  
Vi kan ikke la folk holde på å jukse”, legger han til….
(sitat fra VG – http://www.vg.no/sport/friidrett/doping/russiske-friidrettsutoevere-utestenges-fra-rio-ol-russland-anker/a/23715330/)

Samtidig jobbes det med en avgjørelse om russiske skiløpere, i fellesskap, skal utelukkes fra internasjonale renn neste år.
Dopingjeger Lereim (som er norsk) uttaler at det er “den største dopingskandalen noensinne”.

Verdens to beste langrennsløpere (begge er norske) har avgitt positive dopingprøver, og kanskje burde man internasjonalt ha diskutert om Norges skilandslag skulle utestenges fra internasjonale løp neste sesong.
I stedet diskuterer vi at man burde begynne å moderere nulltoleransen for steroider…må være lov med litt, etter en glipp!

Kanskje er grunnlaget for alle de positive prøvene i Russland også en “glipp”?
…og i alle fall var det et utrolig tap for varsleren Jelena – OL er bare hvert fjerde år faktisk.

Ingen tror vel at Therese Johaug har dopet seg, men skyldspørsmålet er avgjort – det foreligger en positiv prøve.
Martin J. Sundby har “snortet” litt mye medisin, og i det fallet er det vel kanskje mer akseptert at det har sneket seg inn en varig “glipp”, 
ved at til og med friske løpere får store doser fra en forstøver.

Ja det er synd på Martin.  
Ja det er synd på Therese
Ja begge HAR avgitt positive prøver (Martin er også pådømt)

…men Jelena gjorde ikke annet galt enn å varsle om hva som foregikk….

#langrenn #doping #Therese #Martin #Johaug #Sundby #Jelena #Isinbajeva #Russland #utestenge #IOC #OL #Rio #Internasjonalt 

PAPPA, BARNEHAGER OG SYKKELSPORT

For femte gang på rad, har jeg femåring i hus.  
Ja ikke femte år på rad altså, for det rekker ikke en gang jeg, men for femte gang i mitt liv.
Det betyr mange protester, ønske om å være stor, klare seg selv, og å felle en tåre for å få vilje sin….,
…. mens man klager på at vi ikke venter eller hjelper.

Du hører hele tiden setninger, og ord som:  
“dere gikk fra meg”
“Vent på meg”
“si unnskyld”
“Du slo meg”
“ække låv å vinne åver meg!”
“ææææh” (så tårespruten står)
“jeg leker ikke mer med deg så”

…og i etterkant (noen år senere), kan man som forelder, og barnehageansatt, da poden sitter på “GodmorgenNorge” få høre følgende sagt om seg selv:
…dolket i ryggen
…sveket
…burde i alle fall sagt unnskyld

Men en forventer ikke at dette er det eneste en voksen syklist sier etter et VM for seniorer!
Med tanke på åssen det er å ha trassige unger, så synes synd på treneren jeg, for han virker som en solid, og trivelig, og flink sjef han.

Min konklusjon er:  Ikke gi ham egen opptrekker – ikke gi ham en Capri sonne en gang….
Kommer bare til å kline ned sykkelen!

#VM #Sykkel #Pappa #Barnehage #Sykkelsport #Edvald #Boasson #Hagen #Landslag #TV2 #2sykkel #Capri #Sonne #opptrekker

NORSK TOPPIDRETT PÅ TYNN IS

Norge har en av de beste fotballtrenerne, men vinner ikke kamper.

Norge har en av de  mest anerkjente leger innen antidoping, men utøvere blir tatt for doping .

Norge har verdens største smørbuss, men smør seg bort på dårlig føre lell.

Våre to desidert mestvinnende skiløpere det siste året står avkledd og gråtende på pressekonferanser, og leger slutter…men de med overordnet ansvar blir igjen.   Noen fordømmer pressen som skriver.  

Men….men det er jo forsåvidt en plikt å videreføre denne informasjon.  På en måte synes jeg det er en balansert dekning.  Hvor den mistenkte får komme til orde, og får prosedert sin sak, faktisk endog før det er en sak.   Hvor mange mistenkte får den muligheten ?

Sakkyndige, som er forventet å være nøytrale og objektive, kommer med subjektive meninger om mistenkte før de presenterer bevis, bevis som i annet tilfelle er ansett å kunne være fellende.  

Slik sett synes jeg det ikke er noen grunn til å kalle noe for “heksejakt” etc.  

Men dette innlegget skal ikke handle om skyld eller uskyld.  Jeg vet ingenting om stoffet som er nevnt, dopingliste, straffeutmåling, eller annet, for å mene noe om akkurat det.  Jeg vet heller ikke noe mer om Therese og Martin heller, annet enn at de går fort på ski, og synes som trivelige og blide mennesker

Det jeg heller vil dvele litt med er noe annet.  Noe som handler om “evig eies kun et dårlig rykte”…

Til vinteren kommer ordet “Norge” på ryggen til å stå for noe annet hos de som ikke liker norsk suksess – nemlig “doping”.  Når Heidi Wang er først i mål til vinteren, kommer man til å nevne resultatet i Sverige med et fnys av hån og mistanke.  

Når Finn Haagen Krogh vinner en sprint, vil han bli utsatt for det samme.  Når et ungt talent fra Magnor UL eller Lillehammer, om et år eller to, havner på landslaget og overrasker alle med å ta en “Iversen” i første sesong, vil sponsorinntekter være borte, og mistanke om doping i yngre rekker være tilstede.  

Dette har ikke noe med Therese og Martin å gjøre, men om at de ansvarlige, er samme stemme og Røste.  Det er samme skipresident, og samme sportssjef.  Ja legen er borte, ja faktisk begge to, men hvem visste hvem de var før i dag?

Det er konsekvensen, og senvirkningen, som er tragisk.  Som er det de unge må slite med.  Som Norges skilandslag må slite med å bli kvitt.  I Lahti bryr ingen seg om astma eller solbrente lepper.  Nei, de to beste drar med seg “tatt for doping!”

Når Heikinen vant 15 km i kollen-VM så ble han nevnt i en annen setting enn fortjent, fordi finnene noen år før fikk noen dopingssaker mot seg.  Det er den vonde sanningen.  

Den hadde vært enda verre hvis media ikke hadde dekket disse sakene.  Da er det på en måte irrelevant med støtte for, eller imot de mistenkte.  Norsk toppidrett er på tynn is.  Tjukkere is bygges best av nye ismurere…nye ledere.  Nytt blod….eh det ble vel kanskje feil ord i denne kontekst.  Det må skje noe.  Noen må være sitt ansvar bevisst.  Noen må bort for at nye skal bli anerkjent og omtalt som de som nå er tatt.

Jeg heier på norske utøvere fremover.  

Men vi må gjøre noe nå….

FORDELER MED ANGST

Det finnes netter….og morgener som ikke er så gode.  De er ikke så gode, fordi jeg ligger og synes jeg gjenkjenner smerter og symptomer fra før jeg fikk hjerteinfarkt.  Heldigvis har jeg tatt feil så langt!

Men det gode med denne uro er at man i de øyeblikkene tar seg tid til å tenke over alt som er godt i det enkle livet man har.  …og de menneskene man har absolutt nærmest seg.  At man kjenner etter at man kommer til å savne dem.  At man er glad i dem.  Setter pris på dem.  Vil skrive et dikt om dem, eller man bare sitter og ser på bilder av dem.

I dag er en slik morgen. 

Noen ganger hjelper det å gå seg en tur.  Andre ganger er man så sikker på det er på det siste, at man ikke våger å gå…for en vil nå bli funnet att da vettu.  Vil liksom ikke bli spist opp av et åtseldyr eller noe.  Liksom se slik noenlunde ut.  Så da er det best å bli i sofaen.  Men i dag er det et annet problem også.  En kan ikke dø på Matrand liksom.  Far min gjorde det.  Jeg vil ikke det.  Jeg vil dø som hundre-åring jeg.  I Trysil mens jeg tar et romantisk farvel med min hustru.  Eller hvis det blir fort å “gæærnt”….ja så skal det være på målstreken i Mora med medalje for 10 gjennomførte….

Men aller helst vil en nå ikke dø i det hele tatt.  Forrige gang vi dro til Matrand så vi en person stå på utsiden av et rekkverk på ei bro.  Politiet ankom samtidig med oss.  Vedkommende ville ikke leve lenger, og vi var midt oppi det – der vi satt i en bil mellom vedkommende og politibetjenten som skulle redde ham/henne. 
Jeg kom til å tenke litt da også.  For hver gang det snakkes om noen som har begått selvmord, sier de som snakker: “Egoist.  De tenker ikke stort på de som blir igjen!”

Jeg tror det er motsatt jeg.  Ja jeg tror vedkommende ikke orker mer, og vil flykte fra det man ikke orker mer.  Men jeg tror de tror de hjelper de som er igjen ved å frigjøre dem.  La dem slippe å ha akkurat han/henne og uroe seg for. 

Jeg vet ikke hvordan det gikk i dette tilfellet, men dagen etter passerer jeg samme sted og ser at han uansett hadde valgt et dårlig sted, for han ville bommet på toget, og det var liksom bare få meter ned.  Da sier sikkert noen at vedkommende ikke mente det alvorlig og at det er et rop om hjelp.  Jeg er imponert over ekspertisen hos de som snakker om dette jeg…de vet jo alt!

Men jeg er glad i min angst for symptomer, for det viser hvor glad jeg er i livet.  At jeg slipper stå på ei bru…ja jeg har gjort det en gang.  Jeg hadde fulgt gode venner hjem.  Så sto jeg der i kalde høstnatta og så ned på elvevatnet og med det samme slo tanken meg:  “Hvis jeg hopper….kommer jeg til å svømme til land!”  Så gikk jeg hjem og sov godt med at det var slik jeg ville ha det.

…nå begynner symptomene å bli borte.  Det er godt…for da kan jeg vente noen dager til med å fortelle Trine at jeg er glad i henne.
Fordelen med angst har gjort meg bevisst på hva jeg føler…og så sluppet taket, før jeg erkjente mine følelser for min hustru.  Du verden så flott livet er.

Elvis sa det slik:

Suppose no rose would ever grow again
Suppose no brook would ever flow again
Suppose no star should ever glow again
Suppose you didn’t love me

Suppose there were no bees or butterflies
Suppose no bird should ever cross the skies
Suppose the sun should never never rise
Suppose you didn’t love me

It’s impossible to imagine a world without a star
But imagining no you is more impossible, by far
Suppose the Springtime never should arrive
Suppose the tall green trees should not survive
Suppose I had no wish to be alive
Suppose you didn’t love me

It’s impossible to imagine a world without a star
But imagining no you is more impossible, by far
Suppose the Springtime never should arrive
Suppose the tall green trees should not survive
Suppose I had no wish to be alive
Suppose you didn’t love me
Suppose you didn’t love me

 

AI AI AI BROR MIN ER TATT FOR DOPING

Jeg visste vel at det kunne komme, men allikevel er jeg sjokkert i dag.  Bror min – ja han vi alle kjenner som bror min – er tatt med positiv urinprøve.

Det er klart man blir litt opprørt.  Og det er så unødvendig.  Han var jo som best på slutten av seksti og begynnelsen avsytti-åra, da han sammen med en annen herjet på toppen av listene i aldersbestemte klasser gutter fra 1954.  Vi trodde, og vi visste, at i alle fall han var ren.  Ja det kunne vel etterhvert påvises en og annen slurk fra et apparat i en kjeller på Fjell, men noe annet….nei så absolutt ikke.  Etterhvert ble resultatene deretter også.  Han forsvant nedover listene og understreket nærmest at han ikke hadde noe å skjule.

Men så i vår…..da bestemte han seg for et comeback.  Han var jo singel og hadde ikke annet å gjøre enn å trene.  Inspirert av Bjørgen, skulle ikke noe stoppe ham.  På rettstrekkene minnet han mye om Johaug der han for bortover bakken som en duracell-kanin.

Jeg burde jo blitt litt mistenksom da jeg så han fikk større muskler rett før jakta…men gutten har alltid vært sterk.

Så i dag kom.bomben.  Han har, etter å ha stanset på ei busslomme mellom Valldalen og Heggeriset for å slå lens, blitt avslørt som bruker av Closterol.  Dette er en steroider som bygger muskler.  Bror min hevdet først at det kan ha skjedd en forveksling av urinprøver i det den er sikret fra et busstopp, men har i ettertid, i samråd med sin lege, endret forklaring.  Legen bekrefter at bror min, som singel mann, har kysset ei italiensk jente, som har bodd tidvis i Sorken.   Denne jenta bekrefter at hun på den tiden kysset skjedde, brukte en krem for tørre lepper.  Legen tar på seg alle skyld, i og med at han ikke har advart min bror mot kvinners påvirkning av hans comeback.  Legen sier videre at han, i tråd med norsk praksis, kommer til å dekke alle prispenger min bror kunne vunnet i neste sesong.  

Hvis noen lurer på hvordan krem fra en italiensk leppe kan havne i en manns urin…har ikke vokst opp med en svensk porrbuss på grensen!

Jeg er så glad at alle våre dopingtatte utøvere, inkl min bror er uskyldige…selv om de har preparatet i seg.

Hele dette innlegget er fri fantasi, og jeg beklager at jeg kommer til kort i forhold til Skiforbundet mht å komme på fantasifulle eventyr. 

Nå gir jeg opp landslaget, og får min svigerfar til å betale verdensmesteren fra 1966 på rakfisk.  Hvis han fikk i seg noe så var det nok mest kvae og fårikål.  De gamle er nok best.

#eggen #ski #doping #bror #fantasi #closterol #tatt #skiforbundet #topp 

R.I.P JACK 2008 – 2016

SAMSUNG CSC

Døden er en naturlig følge av å bli født…og ingen slipper unna.
Men de som dør slipper unna sorgen som vi som er igjen, må gå gjennom.
I dag er en slik dag.  I dag sa jeg farvel til en av min aller beste venner – nemlig elghunden Jack.

Å eie hund innebærer så mye.
Alt fra gleden første gang du ser ham, til første irrettesettelse da han pisser på gulvet, via opplæring på godt og vondt, og til du står 20 meter fra første elgen han finner, og til sist – å ta farvel med en venn.

Historien om Jack er full av tilfeldigheter, storslagenhet, og vakre minner.
I 2007 forsvant hundeføreren vår…han lot en hund være tilbake, og jeg ble den som gikk med den.
Vi ble nektet videre jakt grunnet mangel på godkjent ekvipasje, og Håkon Heggrenna ble redningen.
Han sa:  “Dere kjøper en valp fra meg våren 2008, og låner min egen Pia første sesong”.
..og i april 2008 flyttet Jack inn i Furuvegen 10.
Jeg fikk mye lærdom av selger, og startet vel bedre enn de fleste slik sett.
Jack var tidlig ute og viste stort talent.  Han gikk rolig, var god til å finne, og stille innpå elg.
Jeg husker første gang vi sto og så på et fjordyr i Landsjøåsen…og sendt SMS til laget – “i år blir det enkelt”.
Eller da du dro meg i bukseleggen første høst – før jakta, og tok meg rundt en bjønn som lå på kadaveret sitt.
Gikk bra det.

2008 var han med for første gang på ordentlig.
Pia fant kalv til Per Stenstrøm, og Jack fikk gleden og lærdommen av å finne den igjen.
Får vel innrømme at jeg ikke lot deg få den vanskeligste oppgaven akkurat den gang, for kalven datt rett ned og lå innenfor synsfeltet for skytter.
Men god trening ble det – både for deg og meg! …og ikke minst var tilliten mellom deg og meg etablert for alltid!
Neste elg ble felt som en følge av at Jack fant den og ledet den til Thomas Olsen.
Bare vi som eide ham skjønte sammenhengen mellom Jack og elgfallet den gang.
Elgen løp videre etter skuddet, og som alltid “ei anna lei” enn den skytter sa, men Jack fant den igjen også.
Neste elg ble en elgokse…

Så gikk vi etter fire dyr, og kom så tett innpå elgkua som så etter oss, at vi var på siden av henne….eier bommet dessverre, men Jack satt der ved siden av i stoisk ro.  Det ble på en måte kjennemerket hans det.
Når han hadde gjort jobben, funnet og kommet så nær at det var min tur, ja da satte han seg, slapp halen flat, og stirret på elgen i påvente av skudd.
En gang sporer han meg innpå tre dyr.
Vi ligger i en furuskog og ser på dem.
De står på myra bare 100 meter unna.
Jeg kikker til siden, og jammen ligger Jack også – helt flat på bakken han også – og stirrer på dem.
Jeg er sikker på at – hvis jeg hadde krøpet, så hadde han gjort det også.
Fjordyret i følget blir senere felt av Ingvald Bekkevold, litt senere i Kvetjønnvegen.
Slik kan vi fortsette og fortsette, med unike opplevelser.
Året etter gikk vi jaktprøve, og den dagen var han eneste hund som lot dommer se elg.
Godkjent ettersøkshund står det på diplomet.

Men det er noen historier som blir større minner enn andre.
Den ene er da vi skjøt en okse i Mårbekkdalen.
Det var Espen Bekkevold som så elgen løpe over vegen.
Men Jack fulgte sporene stødig, omkring en kilometer, stille, inntil jeg så den stå på ei hylle i dalen.
Jack satte seg, og jeg felte oksen.
Første dag, første økt og en okse i bakken.

Maken til sikker sporer og blodsporfølger skal letes lenge etter…ja kanskje helt til hun vi har nå – Mitra.
…og slik er det med jakthunder – ingen er så god som vår egen!

Men han var uheldig i livets lotteri, og fikk tidlig lidelser som gjorde livet til en utfordring for ham.
Medisinering hjalp til en del.  Drenering hjalp også en del, men i år ble det verre, og vi fant ut at dette nok skulle bli siste jaktsesong.

Takk for alle fine opplevelser Jack – ja jeg har ikke glemt kua du sa fra lå 15 meter foran oss, som jeg ikke så, og hvorpå du antagelig kalte meg idiot, men jeg sitter her med de største øyeblikkene fremst i tankene – stundene i en myrkant, kalde dager i snø og sol på Tandåen, på ei blautmyr i Nesvoldberget, og tunge skritt i diger bjørneskog i Regnåsen.
Volteigen ble din siste rett, og et oksespor under Slettvola ble det siste du anviste for meg.

Jeg tok farvel med deg i dag tidlig, og er glad min hustru kjørte deg.
Jeg hadde valgt å ikke se deg etterpå, men klarte ikke å motstå å kjenne på deg der du lå livløs, men med samme vakre ansikt.
Om det hjelper i sorgen – ja det vet jeg ikke.
Det er tungt akkurat nå.  Jeg skammer meg ikke over tårene som renner.
Men jeg er stolt av å føle sorg, selv om jeg kunne ønsket den litt mindre.  Det var tungt å ta ut ei tom matskål fra hundegården.  Det er tungt å minnes.

Trøsten ligger i ordene fra veterinær om at du ble befridd fra videre lidelser.

Nå er du den utvalgte på de evige jaktmarker – hils Hjortefot.
Min gode venn – jeg husker nesten hvert eneste skritt jeg har tatt bak deg.
…og nå ser nok noen deg sitte på en stein der i et stort rike – på en stein, vende deg sakte 360 grader rundt…
før du går innover skogen og finner ei fersk æljfæl… Vi sees!


Over:   På Gudfallmyra i Regnåsen
Under: Midtre Styggberget

https://www.youtube.com/watch?v=05geXcBfVMM

NOEN GANGER KAN DU FREMKALLE SOLA….

Noen ganger blir ikke nettene like lange…ja de inneholder jo like mange minutter og timer, ja endog sekunder, men du sover liksom ikke like lenge.
…og de gangene er det godt man lever i 2016, for da kan man streame en film.   Tenk for 20 år siden, så hadde jeg måtte reise på Esso’n og hente en leiefilm, og kanskje måtte jeg hentet en Moviebox også.
Noen av dere vet kanskje ikke hva en Moviebox er, men det gjør ikke noe, for DU kan jo streame en film allikevel.

I natt, i mangel av mulighet til å sove, så ble det nødvendig å streame en film.  Men da ikke alt er på topp, så er det ikke action du er ute etter, og da du sitter der alene, er ikke lovestories midt i blinken heller.  Så du prøver å finne en film du ikke ser sammen med noen, som er bra nok til å se alene, men som din ektefelle ikke trenger holde seg våken gjennom.  De gangene – ja akkurat de gangene – finner du noen ganger filmene som fremkaller sola.
Som fremkaller sola i ditt hjerte, og ditt sinn, og som i dag – får den til å lyse opp morgenen også.

“The fundamentals of Caring” er nettopp en slik film.   

Rett og slett en film med en så uinteressant tittel, forsidebilde, og teaser-tekst at du klikker deg forbi den.
Men da du får sett halve filmen, ser du at dette er en perle av en film.  En skatt av en historie, og noe du kan identifisere deg i.
En med en ubotelig lidelse, en tenåringsjente på haik mot et annet sted, ei vordende mor med dårlig bil, en far som har mistet sin sønn, og en far som gjør så godt han kan.   Oppi alt dette tragiske, fortelles en grå historie med et lite snev av vittighet, og et lite snev av alvorlighet.

Du ler litte grann.  Du gråter kanskje litte bitte grann.  …og til slutt ender du med å oppdage hvilke små ting som er de største her i livet.

Se den – be impressed.  It made my day!

#impressed #Fundamentals #Caring #film #movie #grå #sol #lidelse #følelser #underholdning

FOTBALL….LANDSLAG og putter

Fotball har aldri opptatt meg stort, men….ja det finnes et MEN.
…for i 1978 begynte min mor plutselig å sitte oppe sent om natta for å se på fotball.  
Hun likte jo ikke en gang fotball.   SÅ jeg tenkte at jeg måtte se på hvorfor?

…og da oppdaget jeg Argentina.  Jeg som bare hadde sett såvidt på kjedelig engelsk fotball, med detaljstyring av av 22 spillere, og du kunne nesten ikke se forskjell fra kamp til kamp – fikk nå se et lag av elleville spillere som var der ute for en ting – one thing only – fortest mulig finne målet på andre siden, og score.
Kempes, Ardiles i hvitt og lyesblått…og Menotti i dress, og til slutt Neeskens for Nederland.
Den eneste jeg savnet var nr 14 fra Ajax.   Cruyff…

Da jeg var 11 år fikk jeg forresten lov til å bli med på lilleputt-laget på Matrand.  
Jeg var aldri noe god med ball, men jeg løp de andre i senk – så lenge jeg fikk holde meg uten ball.
Jeg var til tider så god med ball, at laget var bedre med for få spillere, enn med hjelp fra meg – PÅ LAGET.
Husk at dette var i en periode da A-laget på Matrand var av de beste på Østlandet!!!
Men da jeg sto alene og sparket mot en vegg hjemme…da følte jeg at jeg var nr 14, og at det sto Cruyff på ryggen min.

Men jeg fulgte nå litt med på KIL også, og var imponert over hva de fikk til.
De hadde stort sett – i utgangspunktet – ukjente spillere, som ble en spilleglad gjeng på 11, som gjorde flott fotball,
og som spilte 1-1 mot Juventus hjemme på Gjemselund.
Enkelte på KIL ble antatt å være så gode som enkeltindivider, at de ble kjøpt opp av andre – og glemt.
De fleste “stjerner” som ble skapt i KIL, var best sammen med de 10 andre fra KIL. (Unntak finnes jo).

…men så ble KIL gode på økonomistyring….og fikk ambisjoner…og ble dårlige mht resultat!

Toppen for KIL mht rare beslutninger, var kanskje da de hadde en dyktig ung lokal trener som fikk dem til å rykke opp, og som ble ansett for å være for uerfaren til å lede dem neste år…  tabbekvote oppbrukt!

Bortsett fra disse utskeielser, så har ikke akkurat livet mitt bestått av fotball, selv om jeg vet at Thor Heyerdahl ble en stor stjerne (RBK muligens), 
og at Axel Henie scoret mål mot Brasil i en eller annen kamp, da de var trent av han med gummistøvlene….han…eh… Ole Gunnar Dildo eller noe sånt.
Ble i alle fall laget en IS med hans navn.  Isen var både PEN og god.

Ja vel…men jeg er ikke noe opptatt av om Norge kommer til EM eller VM egentlig, for jeg tror ikke de har noe der å gjøre.
For de har kjedelig fotball.  VM for meg er lag fra en kant av verden jeg ikke har hørt om, med morsom fotball.  Som f eks Colombia i 2014.

Men i går kunne jeg ikke unngå fotball, for plutselig begynte jeg å se det på Facebook.  
Statuser med tap mellom linjene.  De fleste skriver “Høgmo må gå”.
Ingen skriver at “spillerne må løpe” eller at de “burde gå for mål”, eller at de burde “score”.
Nei bare at Høgmo ikke er rett person.   For han og hans familie er han rett person i alle fall – håper jeg.
Synd hvis hustruen plutselig skriver “Høgmo må gå”, men det tror jeg ikke – ham virker som en jovial og kunnskapsrik person.

Trenere har mye å si så klart.  De skal legge strategien.  De skal skape gleden, og motivasjonen.  Kanskje skal de også skape spilleren, eller spillerne.
Men spilleren skapes først og fremst utenom trening – i barneårene, ved at fotballer og steder er tilgjengelige.
Her i Nybergsund sto det et skilt i mange år: “Kun for A-laget – ingen andre har adgang” på gressbanen.  
Det var før kunstgress og flere baner.
Det var ei bane, og der fikk egentlig ikke barn være med sin egen fotball.  Ikke rart de nå må til Jamaica for å hente talenter!

Men jeg tror ikke det er problemet heller.  Jeg tror mer ligger på andre ting.  
Fotball er populært – det er et faktum. Det er enkel lek….og det er lek som skaper mesterne.
Alle har tilgang på en ball.  Til og med hundene mine har tilgang på ball – som ligger igjen etter trening på sundbana.
Men jeg tror noe mangler…grusplassene.   Utenfor kirkestuen på Matrand – ja vi gikk våre første skoleår i Kirkestuen den gang – der spilte man fotball hvert eneste friminutt.  Så lenge ingen skulle begraves.  Hvis det var begravelse, så sto en av de beste den gang, med en ball under armen, og de pårørende syntes sikkert vi var veldig oppdratte og følsomme unger, der vi sto med tårer i øynene da den døde ble båret inn.
Vi gråt jo mest fordi vi ikke fikk spille akkurat da….

Så flyttet vi til Skotterud barneskole – og der var det også en stor grusplass utenfor.  
Ja litt asfalt var det nærmest bygningen, men der var det håndballbane hvor det ble spilt stikkball, brennball – ja rett og slett alt annet ennhåndball, og så klart:  Der var også rom flørting med jentene som var pene.  
Men stort sett –  da klokka ringte for friminutt, så hang ballen under armen (ikke bland dette inn med flørting nå da), og alle løp til grusplassen, og lagene ble valgt….og tilbake sto jeg og et par til, som egentlig ingen ville ha.  Men vi fikk være med altså – vi ble bare solgt til høystbydende, som slapp å ha oss.  
Så løp vi ellevilt rundt – noen med ball og noen uten….og møtte svette til ny time.  Dette gjentok seg hele dagen.  
På kvelden gjentok det samme seg på Matrand.  
Vi møttes foran butikken og gikk på bana – noen av oss hadde kanskje noen kronestykker og da delte vi en cola fra brusautomaten foran kiosken – ja vi var tidlig ute med nye tekniske ting på Matrand.   Har noen av dere sett gamle opptak av Pele, og andre smågutter fra Brasil?
De står stort sett utpå en gjørmete plass med en hjemmelaget fotball, og barbent står de der og trikser til det kommer flere, og de kan spille kamp – kamp akkurat der og da – med som møter opp – der og da!  Alt er herlig usystematisk, og uorganisert.

Det året jeg var med på lilleputtlaget (antagelig 1973) så fikk jeg stort sett være med på laget hver eneste kamp.  
Ikke fordi jeg var god nok, men fordi jeg forstyrret motstanderen nok til at Nordermoen kunne score.  
Den gang var treneren, og alle på laget, ute etter å vinne kamper – selv på lilleputtnivå
Nå skal alle ha akkurat like mange minutter på banen – ellers klager mor, og får medhold.  
Så i stedet for å lage spillere, få dem teknisk gode, (og ta – ja nå husker jeg ikke hva det het, men i løpet av sommeren skulle vi gjennomføre noen krav…skudd mot mål, trikse….og fikk en eller annen utmerkelse til slutt.  Moro og krevende), så står nå en uheldig utvalg pårørende med ei stoppeklokke og et ark, slik at alle får like mye tid.  
De som ikke er utpå bana, driver med alt annet enn å tenke på fotball, for de har jo på en måte bare friminutt, og skal jo utpå att…uten å måtte tenke på at de skal ha fokus og ville utpå att.  De beste får mindre tid til å bli bedre, og de dårligste får for lite tid til å tenke over at de burde finne på noe annet – noe jeg fant ut.   Men det skal sies – at det med “gælje-fotball” ble aldri kjedelig for meg heller.   Har dere sett slike treninger i Brasil?

Så hva har dette gjort for norsk fotball, at det var slik en gang…jo at vi slo Brasil en gang, og at Bjørge Lillelien kunne si:

“Der blåser han! Der blåser han! Norge har slått England 2-1 i fotball! Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England 2-1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! England, kjempers fødeland ? Lord NelsonLord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony EdenClement AttleeHenry CooperLady Diana, vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher, jeg har et budskap til deg midt under valgkampen, jeg har et budskap til deg: Vi har slått England ut av verdensmesterskapet i fotball. Maggie Thatcher, som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: ?Your boys took a hell of a beating! Your boys took a hell of a beating! Maggie Thatcher: Norge har slått England i fotball! Vi er best i verden!”

…så Høgmo trenger ikke gå.  
Men foreldre bør kanskje gå av banen for sine håpefulle – la de gode bli gode, og ta de dårlige med til noe annet.
Slik unngår man at de dårlige blir tapere, og kanskje endog at 11 blir gode i TFK en gang også!  
For blir det nok gode 11’ere rundt omkring – så utgjør det etterhvert et “jækla” godt landslag til slutt.

PS – jeg var trener for mikro i Nybergsund en sesong….

#Trener #fotball #Høgmo #Drillo #VM #Cruyff #Ardiles #Kempes #Menotti #Argentina #mor #Lillelien #England #Nederland #Neeskens #Matrand #brusautomat #cola #dildo #Brasil #friminutt #kirkestuen #begravelse #Norge

IDRETT, DUGNAD, OG REKRUTTERING…

3,3 millioner kroner…..   Det er omtrent det jeg trenger for å være trygg resten av livet, og tilsvarer det Skiforbundet har betalt for Johnsrud Sundby-saken….
Jeg skal ikke diskutere skyld/uskyld, eller doping eller ikke doping, men jeg regner med at noen skal betale disse pengene….eller skaffe tilveie disse pengene.
…og jeg lurer så på hvem?

Man kan på en måte være likegyldig til det som skjer i Skiforbundet, og glede seg til vinteren, hvor det kanskje blir jevnere mellom nasjonene igjen.
Men hvis du har barn som driver med idrett, så må du på en måte engasjere deg på et vis.  
For….Skiforbundet lever ikke bare av reklame og sponsorinntekter.  De lever av lisenser, medlemsavgifter, og dugnadsinnsats.
Det er bare skiløperne – de aller beste – som kan ignorere problemene.  De har jo sine millioninntekter på plass.

Men for oss andre – foreldre stort sett – så får det kanskje følger.   Kanskje blir medlemsavgiften økt, eller treningsavgiften, eller man blir pålagt enda mer kakelotteri, kanskje må en selge enda mere dopapir til trippel pris av hva man finner dem for på Europris.  Selge dyrt dopapir av middels kvalitet er noe dritt.
Kanskje må en øke andelen Skiforbundet skal ha av arrangementer, eller…Ja pengen skal nå inn.  3.3 millioner kroner i lomma til Martin, skal hentes hos din sønn, min datter, gutten i nabohuset, eller hun i klassen til din håpefulle.
Kanskje kan man slippe å dra inn alt fra medlemmene….kanskje kan man bare omfordele litt penger bevilget til opplegg for blinde – de ser kanskje ikke om de blir litt fattigere i kassa si!

Summa Summarum så bør i alle fall Martin tenke over problematikken og høre på Kaggestad – ikke ta imot pengene!   De tas fra noen.
De tas fra noen med ønske om å bli så god som deg Martin.  Noen med drømmer.  Noen med håp.  Noen med ønske om en ren idrett.
Noen med ønske om å bare nyte skisporet.  Noen som meg.  Noen som alle oss andre.

Vi klager og syter for en økning i bomavgift, eller årsavgift, og vi sitter timesvis for å spare 99 kroner i året på en forsikring eller strømregning, men tenker ikke alltid på hva som er dyrt for en familie.  Som f eks at de er med på idrett.  Friidrett lokalt er billig.  Fotball er det ikke.
Jeg skjønner det ikke helt, for jeg var svært aktiv da jeg var yngre – særlig innen langrenn.  Jeg klarer ikke huske at det var så mange avgifter som skulle betales den gang – allikevel do vi på samlinger, trente sammen en gang i uka, og gikk skirenn, hvor man som regel fikk igjen startkontingenten fra laget.
Jo da det var kakelotterier og basarbøker, men man var ikke i nærheten av det som er nå.

Kanskje henger det sammen med betaling av tapte premiepenger til toppene, til forstøvere, til hemmeligholdte reiseregninger, og andre ting vi på grasrota ikke vet om.  

Men det er verdt å tenke over.  Det er verdt å mene noe om.  Det er verdt å bry seg om.  Det er endog kanskje på tide med et opprør fra grasrota.

#idrett #Sport #Sundby #doping #Kaggestad #TV2 #langrenn #friidrett #økonomi #rekruttering #topp #millioner 

 

OPPGJØR I EN DIGITAL VERDEN


Før i tida fikk en gå på fest når en ble 15 år.  Da betydde konfirmasjon mye mer….for de unge koblet at man måtte konfirmeres før de kunne gå på fest. Hjemme ble vi oftere konfirmert av mor a vi kom hjem – fra fest!

Men på fest den gang – på et samfunnshus, en paviljong, eller en svensk folkpark, var det yrende liv – ja mærmest et kaos.
Et kaos av unge mennesker, voksne mennesker, halvgamle mennesker, og gamle menn.  Oppi alt dette krydde det av amerikanske biler med svenske skilt, og noen Opel Manta og kadetter med norske skilt.

Halvvegs ut i kvelden så man kanskje noen svenske vakter i kjeledress, med håndjern og båtlue, hamre løs på noen unge håpefulle gutter, som ikke hadde råd til inngangsbillett i Eda folkets park, og som prøvde seg på gjerde.  Jentene var heldigere stilt, for før de fylte 20, fant de seg alltid gutter over 20, som hadde fin bil og penger til å betale dem inn – hvis de forlot bilen i det hele tatt da.

Litt lenger utpå kvelden barket man løs på nan – da kom en blodig gutt/mann ut fra et kjerr, med skjorta halvt utenpå, mens den tapende part fikk trøst av jenta de sloss om, hvis hun var svensk, og var forlatt, hvis det var om ei norsk ei.  Men det endte stort sett med en blødende nese, eller et blått øye.  Vi visste ikke om Brækhus på den tiden.
Så var det dagen etter da – da hørte man om de som hadde brukt kniv mot hverandre.  De var sjelden skadet, men de gikk nå der og ulmet med hver sin kniv i handa, mens deres respektive slet og dro i sin, for at det skulle gå bra.  Verst var unntakene – da jentene sloss – da ble det både magesmerter, hårtuster på bakken, og ødelagte klær.

I ukene, snakket man om hverandre – disse damene med skaut og blåblomstret kjole. “har du hørt om…?”   og man sa hva man mente om vedkommende, og da man møttes på landhandleriet smilte man og hilste lell.  Ja ikke alltid da, for det var nok en del ganger det kom til verbale konfrontasjoner, og man ikke hilste på hverandre på dager og uker – og andre ble man aldri venner med att.

Nå er det annerledes.  Det trengs ikke rare bevegelsen i egen stue, eller feiltrykk på liker hos feil person, eller under feil status på facebook, eller at man har bekreftet vennskap med noen, noen ikke mener man skulle være venn med, fordi han/hun har oppført seg ugreit med noen, som noen eller vedkommende burde vite om, og som man i respekt av en tredjepart, ikke burde nevne ved navn.
Så er helvetet i gang da – ikke ved at ei vakt i kjeledress hamrer løs på deg, fordi du prøvde å snike deg inn, men blokkerer deg på FB, så du ikke kan se oppdateringen til vedkommende lengre.  Men dette er en form for oppgjør som den andre part kanskje ikke oppdager, fordi den første parts innlegg stort sett er av så lav interesse, at man egentlig ikke merker at vedkommende har blokkert deg.  Det samme gjelder også den sterkere varianten av oppgjøret – du blir slettet som venn – men dette er som regel heller ikke verre, enn at det kan sammenlignes med at morgentåken blir borte, og man ser verden klarere.
Begge disse typer oppgjør kan vel sammenlignes med de to som var i kjerret og fikk seg ei teve eller to.

Så har du jentene – da blir det faceraping, eller netthets, og i stedet for hårtuster på bakken, ligger det nå ute hvordan du egentlig burde skjønne du er – f eks “hore” “mannestjeler” “feit” “Babe”, – ja alt syrlig gjennomtenkt for å treffe knappene som tar deg verst.  Her ligger ikke hårtuster tilbake – her blir du avkledd til livet og mer til – skriftlig, og i løpet av et sekund, er det hele spredd for verden via en knapp “del”, eller bare spredd nok til at du må gå med bøyd hode gjennom bygda – ikke fordi du har gjort noe galt, men fordi noen har satt ut et rykte, som fører til “ingen røyk uten ild”.
Kanskje bryr ikke omverden seg om det – men du som offer lider allikevel, for du går der og tygger på beskyldningene inni deg.

…ikke blir det bedre av at fotballfrue legger ut en ny blogg der hun går med kaffekoppen i gull, eller at treningsfrue har gjennomført Oslos bratteste heller – for ingen av disse vet at du har prestert å gå opp til Kampflåhøgda – opprinnelig for å ta livet av deg, grunnet den siste dråpen som drepte ditt selvbilde, men hvor synet av Sennsjøen, fikk deg til å tusle ned igjen.  At du var uten dekning en god del av disse  metrene, var også godt.
…og for å virkelig ødelegge et liv, så filmer vi jammen samleiet som foregår på sofaen på nachspielet og sender som snapchat også.

Så nevene, kniven og munnhuggeriet var kanskje ikke så verst?

….og ingen brydde seg om, eller filmet, den 15 år gamle jenta som mistet sin uskyld i baksetet på en svenskregistrert Oldsmobil 442 uten tak heller.

Kanskje noe var enklere før?

PS – men så lurer du kanskje på – hva med jentene som kjeftet på hverandre etter midnatt natt til søndag og som var venner igjen på mandag?
Jo det finnes en variant for det også – mens du er full nok på lørdagen, så legger du ut akkurat det du mener om det ene eller andre, eller den enkelte eller noen, og så sletter du dem på søndag, og så er dere venner på søndags aften – altså mye bedre, og kjappere, enn før!

#fest #Oldsmobil #442 #paviljong #eda #folkets #park #konfirmasjon #munnhuggeri #facebook #oppgjør #strid #rykter