Å PISSE I NATUREN

Å pisse i naturen…..ja de lytt en da i blant…

Jeg husker som smågutt at jeg var med far min i skogen.  Jeg vokste opp i en familie uten jegere, men hvor fiske og høsting av naturens bær sto i høysetet.

…og da vi var på veg mot et tjern, eller mot ei multemyr, så hendte det at en måtte pisse.

Da lærte far min meg at det var liksom bare å  dra opp buksesmekken og la stråla lyse gul.

Men i dag vettu….så er det ikke så enkelt.   I disse dager er det folk over alt.  Noen er etter rype…og de er vel ikke så farlig…for det glaner kanskje ikke etter din.

Men det er jo elgjegere over alt.  Så fort du drar ned smekken og er klar…og ser deg rundt, så ser du fort ei oransje lue, og du må liksom putte den tilbake.

Men er like nok med det vettu.  Ser du ikke ei oransje lue så er det ratt et viltkamera der…   De henger jo på de mest rare steder.  De skal jo ikke henges opp hvor folk ferdes – langs stier og slikt – og da blir de jo hengende der du pisser da jo.  For det er jo nesten ingen som står åpent og pisser der folk ferdes!

Det er vel snart ikke lov å pisse i naturen heller.  Utedoer er forbudt å bygge.   Hvorfor det nå da?  Hvis du bor i ei stue langt innpå skogen på Slettås og vil ha deg en fin utedo – for mange trives jo med det – da får du ikke bygge den.  Hva er forskjell på å drite i naturen og å gjøre det på en utedo liksom.  Jo mangel på viltkamera kanskje.  

Men på koia har vi utedo.  Men den er ikke helt uten problematikk den heller.  For hullet er så lite, at hvis du skulle tenke på feil dame på morgenkvisten…..kommer du neppe løs att.  Som mann altså.

I Amerika finner noen forskere ut at kuas fis ødelegger ozonlaget.    Og så dundrer dem opp en ny rakett som spyr ut gass og flammer, for så å dundre gjennom hinna som utgjør nettopp ozonlaget.  Det er lov det.  Alle menn som har debutert noen gang vet at hinna ødelegges kun en gang.  Eller er det kvinnen som vet det kanskje.  Nå ble jeg usikker.

Men hvis kua ikke kan fise,  så kan vel ikke vi heller da.  Jeg tror at det smeller mer fra en jegers ræv om dagen, enn fra børsene.  For de grå som løper rundt med chips og observatører de har jo snart reddet det gjenstående ozonlaget fra elgens fis.  De driter over alt de og -de grå altså..  Er vel på en måte politikkens måte å drite i naturen på hele  det opplegget.

Nei nå får jeg se å trekke ut i regnet.  Bloggen kom sent i dag, men får skylde på kjerringa.  For når man er et par på jakt, så er det fort bare en halvtime siden sex når klokka er halv sju….

Ha en god dag.

Hmmm der sto det jaggu en jeger og tok morrasspissen….

“Hæ?” sier jeg da han roper til meg.

“Det er dætta som er det beste med den!” gjentar han.

“Hæ”

“Jo noe bedre enn å gå pisse da du virkelig må – det er jaggu det best beste med den”

…og så akkurat ser som jeg har mitt viltkamera.  

“Pling” sier det i lomma mi. 

…sms fra viltkamera et mitt?

Jeg ser på bildet, og nå skjønner jeg hvorfor kjerringa hass er så sur….

 

 

 

 

ÆLJRADIOEN ØDELEGGER JAKTA VÅR

Tredje dagen….uten å ha sett en eneste elg.  Vel, ikke det at vi ikke har vært borti elg altså, men vi har bare ikke sett den.

Vi hører jo på Æljradioen og i går kveld skjønte vi kanskje hvorfor, for vi har verken verdens beste hund, eller Trysils beste, for den har han Jan B.

Sa han selv da i alle fall.  Og det er heller ingen grunn til å tvile på det.  Men bikkja mi er i alle fall flink til å finne elg.  Men lage elg klarer hun ikke.   Nå er det jo slik at en mistet jo litt trua på egen hund etter den sendinga, og kanskje satt det hundskarer i flere koier, som ble like nedbrutt.   Antall fellinger blir dermed lavere.  Inntektene for kommunen fra elgjakta, blir følgelig lavere, og det ender kanskje med at Æljradioen og Jan B må ta skylda hvis det ikke blir asfaltert gang- og sykkelveg til Søndre Moen….

Kanskje er Æljradioen direkte skyld for at vi ikke har fått elg også.  For vi sitter jo her i koia og lytter – i nysgjerrighetens ånd, må vi få med oss om naboer, venner, uvenner, og slekt, har fått noe.  Fått elg altså.

De begynner jo før det blir mørkt og vi mister mye jakttid slik sett.   At vi også hører på til de gir seg, og diskuterer det vi har hørt etterpå, fører jo også til at vi mister mange timer på morgenen etter.  

…og midt i mellom dette er det jo lunsj!!!!

Men vi er ikke lei oss vi.  Jakta varer lenge utover høsten, mens Æljradioen er bare med oss de første dager…

Hva er det så med denne radioen som gjør at vi skipper jaget etter elg?   Jo hvor kan man ellers høre om to programledere – en Bjørkli og en Suren. 

Ikke missforstå – ingen av dem er sure altså.

Men de sitter der og nevner folk vi kjenner.  Folk vi har hørt navnet på,  hilser på, og andre vi aldri har hørt om.  Da savnes selvfølgelig flere damer i koia, for de hadde jo visst om han vi ikke har hørt om, er han som står i med ho på….eller er den nye til han på …eller om dette kanskje er han som har kjøpt skogen etter…

Ja de strikkende damer savnes i slike stunder.

…og sendingene er nesten fri for presidentvalg i USA og tragedier i Middelhavet.  Ja eneste Trump vi hører om er når svigerfaren min melder Spar i amerikaner.  Men det bryr jeg meg ikke om, for svogeren min sier: “Spar i fond”.   Svogeren min vet nå best om sparing, av de to, i alle fall.

Men i morra blir det elg på oss, for de hjemmeværende skal spille bingo i kveld, og da mister Æljradioen sendetid, så nå skal vi legge oss tidlig. 

Slik sett var det også lurt å ikke skyte noe en ikke så, for da hadde vi antagelig ikke fått med vårt elgfall på radioen lell.  

Bikkja som ikke er så god som hass Jan, får ligge i senga mellom meg og kjerringa.  

Kanskje det kurerer a fra jakt på tiur og høne…  

Apropos høne….så satt det tre unger i ei sandkasse, i en barnehage og diskuterte hvem sin mamma som hadde størst munn.   Den ene sa at hans mamma hadde størst fordi hun kunne ta en hel appelsin i munn.  “Nei” sa den andre, “min mamma vinner nok, for hun kan ta en banan på tvers!”

“Det er da ikke noe” sa den tredje, “for i natt, når jeg gikk forbi soverommet etter å ha vært på do og tisset, så hørte jeg mamma si til pappa, at hvis du slukker lampa så skal jeg ta den i munn…..  og den lampa er kjempestor altså!”

Nei nå får dere ha en god dag, for nå blir det elg på oss.

 

#elg #jakt #historier #barn #tiur #jämthund #bandhund #nå 

 

 

SÅ STILLE DET ER I SKOGEN….

Han jakter på tiende året.  Det er langt fra en mannsalder som andre har brukt til urmenneskelige aktivitet – nemlig å jakte.

Ti år.  Nærmest ingenting regnet om til øyeblikk på jord.  Men allikevel så ser han det, og merker det.

Forskjellen.

Fra den gang i 2007, da det satt et par røyer i vegen, da de kjørte ut til oppmøtested.  Haren som løp i veikanten, og som ikke tok seg ut av billysenes kjegler.

Han minnes elgen som ble støkt, og som løp 300 meter, før den stanset, og sto der majestetisk foran ham med tretten tagger, og hvor han nøt synet, mens elgen lurte på hvem han var, eller kanskje mer hva han var.

Nå sitter han der i myrkanten med jämten sin.  Ei utrolig flink og ivrig tispe, av de beste løshundgener Norge og Sverige har kunnet forene, og hun er i et band.  Et band godt festet rundt livet hans.

De sitter der og ser.  Kanskje enda bedre sagt – de sitter der og registrerer fraværet.  Fraværet av småfugl, lavskriker, nøtteskriker og hakkespett.

Han tenker litt på det og bekrefter overfor seg selv – han har neggu itte sett en hare en gang i dag.

Ja tenker han etter så har han ikke sett eller merket spindelvev heller.  Edderkoppene er borte.

Han ser på den usle furukvisten ved siden av seg, og ser brune barnåler, og grønne barnåler på samme kvist, og litt bortenfor stor mor-treet sort i farge, av å stått i alt for mye vann for lenge.  Den tofargede kvisten får frem ordet integrering.  Disse er forent på tvers av farger.

Han tenker på de tre elgene han støkte på formiddagen og som løp omtrent rett frem i tre kilometer – ja kanskje mye lenger enn det – og ut av terrenget.  De var ikke lenger nysgjerrige.  De var bare redde.  Og oksen var ikke majestetisk heller med en tagg på ene siden, og en halv på andre.  Allikevel i følge med ei ku han egentlig ikke hadde rett å parre seg med….men i mangel av noe bedre…

“Så stille det er i skogen i dag!” sier en på radioen, og han skjønner at han er ikke alene om å merke det.  

På veg hjem stanser han ved litt ei møkkruke på vegen.  Skiten er full av elgbrodd og rester etter klauver.   ….og han skjønner at det er noen som kan jakte løs i skogen ennå… og ordet integrert er virkelig på sin plass.

Ja det er annet som er nytt også.  Det kryr av uvanlige og nye sorter av innsekter.  Noen av dem hiver seg mot nakke og ansikt, og de fleste av dem havner i munnen hans i løpet av ei økt.  Ordet integrering dukker nok en gang opp der de nye innsektene tar over plassen i skogen.

Før middagen snakker de litt om det i koia.  Noen irriterte over endringen.  Andre sinte, og andre igjen er bare oppgitte.  

En middag og en øl senere er tonen snudd. 

Alt er ikke så ille.  På Taåsretten meldes det at jubelen sto i taket i dag, da de fant ei “æsjfæl”.   Og de mente den kunne vært avsatt etter årets snø forsvant….

Optimismen kommer tilbake, og alle er enige om at:

“i morra fyller vi kvota før lunsj”.

“Skar vi fylle kvota i år…” kommer det fra pessimisten i laget “…så lytt vi nykk åt Systembolaget!”  

 

Jegere slutter aldri å tro…

 

Apropos å tro, så hadde vi i går kveld besøk av en som har jaktet i vel 60 år.  Han blir spurt om han tror det er noen sammenheng mellom dårlig jaktvon og månefasene?

“Ja……”

“Det er det nok”

“Hvis du er overtroisk”

“Å de er itte je….”

 

Vi får prøve et drag i dag også…. 

#jakt #trysil #hund #edderkopp #integrering #mannsalder #jämthund #opplevelser 

DEN STORA DAN ÄR HÄR….

Solen skiner och himlen lyser blå

Den stora dan är här

Som vi väntat på

 

Synger Torgny Melins i en sang.

 

Og den store dagen er virkelig her…

Første dag i elgjakta.

Mange spørsmål opptar hjernen din.

Blir det fint vær?

Er det att i elg i skogen?

Er de på terrenget vårt?

…ogen undrer: “Er jeg kjørbar?”

 

Noen er oppe tidligere enn sola.

Andre når så vidt at månen er på veg tilbake.

Noen snapper om rekreasjon i skogen noen dager,

mens andre facer en selfie,

og andre putter et sluttstykke i lomma,

mens børsa legges forsiktig ned i et futteral i bagasjerommet…

 

Nye spørsmål dukker opp.

Henn i helsike la jeg ammunisjonen?

Hvor er jaktradioen nå da?

Andre banner over lavt batterinivå,

mens sistemann kommer ut av koia med en sko av hver.

 

Toget av 4WD, pickups, caraveller, og en og annen Mazda 6 med ekstralys, tordner avsted innover grusveien.   Blikkene er livløse, uttrykkene i ansiktene er seriøse og fokuserte.  Ordene er få.

…og en sitter i baksetet og raper med antydning av dårlig tannpuss kvelden før.

 

På radioen knitrer det i form av ei melding fra hundefører, tett etterfulgt av tre som snakker i munnen på hverandre…og hustruen kommer på sambandet og tar et sammendrag “han sa det var spor over vegen ved Bravo2, og at vi skulle bemanne Charlie-linja….  Hele bilkortesjen stanser simultant og det ser flottere ut enn synkronsvømming under OL i Rio da fem biler gjør samme bevegelse samtidig, unntatt enn, som ødelegger bakskjørtet på en altfor lav Mazda 6….og ufordøyd gassutslipp fra han i baksetet får alle til å hive seg på vindussveiva.

 

Litt etter er alle på plass på post.

Hvorpå det kommer fra hundefører:  “Bra jobba, men de gikk ut igjen”

 

Jakta er i gang…..

 

Det spraker i en radio.  “Hva er kvota i år?

“En storokse og en småokse” sier jaktsjefen.

“Hæ?”

“Alt med hønn!” sier jaktsjefen i et nytt forsøk.

“Å det får vi nå se på” kommer det fra den halvt senile  postkaren….

 

 

#jakt #humor #historie #tull #elghund #jämthund #dog #post #hundefører #Mazda #4WD #tog #skitt

KONGENS NEI

I 1981 blir jeg sammen med syv andre – ikke de syv uovervinnelige akkurat, men lell – utvalgt til å stå æresvakt da Kong Olav skulle ankomme Terningmoen i Elverum, for å avduket et monument over General Otto Ruge.

Olav R kom i sin militæruniform, hilste på oss en etter en, og etter noen faste spørsmål og svar med oss utførte han sin plikt og avduket generalen.
Jeg hadde aldri hørt om General Ruge den gang.  Jeg har ikke skjønt det store i sammenhengen før i dag….kanskje.
Kronprins Olav den gang – i filmen – nevner Ruge som ren han har tillit til, så kanskje var det større for Kong Olav å avduke statuen den gang enn jeg visste!

I går var jeg var invitert med hustru, av styreleder i Myntverket og Samlerhuset, Ole Bjørn Fausa,  til en lukket visning av Kongens Nei. Sammen med oss var blant andre Jesper Christensen og Arthur Hakalahti (høres ut som en som slo Grønningen for mange år siden…).  
Etter litt champagne og “meet and greet” i foajeen bar det inn i kinolokalet.

Etter at de involverte hadde fått blomster og heder, samt sagt sine velvalgte ord, startet filmen.

…og jeg satt der.  Jeg så etter Jarl.  Jeg så etter Raymond.  Jeg så filmen.
Jeg oppdaget så mye.  Jeg så historie.  Jeg så den fortalt så delikat.
Jeg så de små historier.  Jeg husket Jesper si:  “Min oppgave var å gjøre dette til en lille historie”.
…og nettopp det er vel det jeg sitter igjen med – de små historiene oppi den formidable og dramatiske.

Det er ingen spoilers i denne bloggen – alle vet at en film med tittel “Kongens Nei” ender med et NEI.
Men allikevel – det er så mange små historier i det hele, og for meg blir filmens høydepunkt:

1 – den vesle humoren
2 – som gir varmen
3  – og kanskje sannheten i valgenes kvaler

Jeg kommer kanskje ikke til å blogge hva som er hva, men, en ting må jeg nevne;
Da Haakon og Olav står i en røykepause mellom Elverum og Trysil, og snakker om Maud….
Det er høydepunktet for  meg……  Ikke spør hvorfor.  Bare tenk litt etter.  Forstår du ikke?
Spiller ingen rolle – nyt resten.

Eller se hvor god Poppe er som regissør, når Kongen møter Bräuer – stort sett bare med ryggen mot tyskeren 
– det er virkningsfullt for historien akkurat det der.

Jeg ser etter folk jeg kjenner….men jeg ser ingen før jeg ser Tom Arne.
…men da kommer flyene, og jeg oppdager noe – at jeg er mer sunding enn jeg trodde var mulig.
For når de bomber Nybergsund, så gjør det sterkt inntrykk.
De ødelegger mitt hjemsted – de skyter på kongen min.
men de bomber Nybergsund først og fremst – jeg er en sunding og gråter over ødeleggelsen.
Jeg gjenkjenner meg i dem som var der….og Kongeparken min.

Filmen er over.  Jeg tørker tårer så ingen skal se.  Jeg er ingen pingle – en som gråter av film.
Men jeg er glad i Nybergsund – jeg er glad i menneskene der.
De beste i hele verden…. Så glad for at jeg får bo der.

Se filmen.  Se gjennom hele teksten.  Få med deg navnene og statistene.
og til slutt – få med deg budskapet som kommer helt til slutt.  
Akkurat rett etter du har lest navnet hass Jarl Kjetil,
og du tror rulleteksten er over – da kommer nemlig filmens beste øyeblikk – i en uttalelse!
Les den – bring den videre!

Ikke glem!  Husk.

Alt for Norge!

Takk til Ole Bjørn for invitasjonen

…og du verden så rart det var å reise fra Oslo, forbi Elverum, mot Trysil, erindre filmen på veg oppover,
ankomme Nybergsund bru fra 1929, svinge nordover i krysset, se bildene av Kongen som løper, bystene i parken,
og igjen være trygt hjemme, i et trygt land.

#Samlerhuset #Myntverket #kongens #Nei #King #No #Oscar #Movie #Film #Trysil #Nybergsund #Jesper #Christensen #Arthur #Hakalahti #Poppe #Fausa #krig

 

HVA ER DET SOM ER PÅ GANG?

Før så hørte man om fenomenet – tiden før!  Man kalte det gjerne advent.
Nå ser man det mer og mer….på sosiale medier.  At folk venter på noe.  Noe som skal komme.  Men hva venter de på.
Imens ser vi det blir lagt ut – Bilder av elg fra ifjor med tekst “husker dere denne gutter?”, bestefar med rifle, fra en høstdag i 1976 og ved siden av står en seksåring som i dag selv er jeger og minnes en god mentor med tårer i auga i det han trykker “publiser”,
eller elgoksen som kommer ruslende mot en saltstein i Trøndelag fra to dager siden, hvor teksten er “litt for tidlig men…”

Inne i husene roter mannen i skuffer og skap.  På leit etter noe, mens fruen sitter halvsur i sofaen og sier “Du får ikke dra før veden er inne i skålen!”

Unga merker den intense stemningen, og går stille i dørene, og passer på å spørre far om det de normalt får nei til, for de vet at nå er han mer positiv til det meste, og så ute av fokus for det meste, at det blir stort sett ja.

Ute i hundgården begynner en halvfet gråhund å merke uråd – ja egentlig har han merket det en stund, for de siste to ukene har matfat syklet hostande ved siden, og gjort et forsøk på hurtig-i-form opplegg for hunden.   Hunden som fortsatt husker at far like før jul ifjor sa at neste år da skal treninga iverksettes før.

Firehjulstrekkeren står nyspylet på grusen utenfor.  Søppel og tomme ølbokser fra ifjor er fjernet.  På telefonen piper det i en ny SMS fra et viltkamera langt inni skogen – også denne gang var det bare en østeuropeisk bærplukker….

….og alle skriver “mens vi venter” på Facebook….

– og det er da langt til jul!

Så jeg undrer hva er det som skjer, eller hva er det som er på gang?
 

10 FOR GRETE, TEAM MAXIM, OG LITT FOR MEG SELV


Du starter i stillestående kø.  Så løper du en km i en saktegående kø.  Så løper du 9 km i kø fordi folk har startet i ei pulje de ikke hører hjemme.  ….og avslutter med en spurt i sikk sakk gjennom den siste rest av kø.

Det er kort fortalt Oslo Maraton 10 for Grete.

Men la oss gå litt tilbake… Jeg er for tiden litt uheldig med det meste.  Men jeg prøver å holde meg i form allikevel.  Jeg elsker å gå, og jeg går…og går.
Maxim syntes det var inspirerende og ga meg og min hustru startnummer i Oslo Maraton – 10 for Grete.  Jeg har jo gått mye, og er vel således i relativt god form – til å gå i alle fall.  Trine derimot har vel ikke trent så mye, men da jeg sier det til henne, så går det omtrent 10 sekunder…så er hun med.

En ting jeg fort fatter er at det er noe galt med navnet på dette løpet.  For hvis du ser du skal til Oslo og løpe Oslo Maraton, så blir alle så imponerte og de kan si noe sånt som:  “Så spreke dere er da – tenk å løpe maraton”
“Ja vi skal løpe 10 for Grete da”
“Å ja, bare 10 ja” og så er de ikke så imponerte lenger, og hiver seg inn i bilen for å kjøre de 500m ned til Rema1000 for å handle det de glemte på veg hjem fra jobb, som også er bare rundt 800 meter i distanse.  Hvis du påpeker det sier de bare:  “Ja men jeg må hente i barnehagen da vettu”.

En uke senere er vi på veg inn til Oslo.  Først av alt skal vi treffe Annika, hvor vi kan få parkere, noe som er greit for oss tryslinger.
Vi føler oss tryggere langt inni skogen vi vettu, enn i Oslos asfaltjungel.  
Det er også rart å se at de aller fleste parkeringsplasser er forbeholdt biler med REG nr som begynner på EL….  Sjelden vi ser slike stolper herover.  
Men vi er nå lettkjennelige på andre måter også, der vi kjører en gammel Audi med skiboks på taket.

I Annikas leilighet råder det ro og trivsel.  Antar jeg.  
Jeg ringer på og det er som på film – det spraker litt i en dårlig høytaler (neppe Sonos) og ei stemme sier “hallo”, og og jeg svarer “hallo”.
“Fugler på matta”
“Hæ?”
“Fugler på matta”
“Hæ”
men stemmen er borte og døra er plutselig ulåst.
Jeg går inn og gjentar inni meg “fugler på matta”, og jeg føler nesten at jeg er med i filmen “den tredje mannen” med hemmelige koder og med agenter i hælene.  Nå skal jeg kanskje møte den lokale varianten av Michelle “of the Resistance” Dubois fra “Allo Allo….”, bare jeg ikke glemmer løsenordet for dagen!   Eller kanskje rent av det er Yvette?
Men der oppe – øverst så klart – i et hus uten heis, møter jeg Victor.   
Tett fulgt av sin eier.
En kort telefonsamtale til Trine, hvor Annika bare sier:  “Der kan du ikke stå!”
og så er vi samlet.

Vi blir bydd på mat (og mine tanker går til min egen mor – ingen som kom dit skulle gå sultne derifra.  
Slik er det ikke mer – nå blir du knapt bydd på en kopp kaffe hos de du kommer til,
og derfor er det godt å se at det fortsatt finnes folk som vet hvordan gjester skal trakteres)

og koser oss med grove rundstykker og kokte egg.  Her skal proteinlagrene fylles
Det er så rolig og godt, helt til jentene begynner å snakke om nerver….og toalettet stort sett er opptatt.
Samtalen vrir seg over på
“skal jeg ta mer vann?”
“skal jeg ta en sjokolade?”
“Cola?”
“En tur til på do kanskje?”
“skal jeg…?”
“T-banen går snart”

“Vil du ha en sjokoladebit Nils-Einar?”
“Ja takk”

Vi laster ned en for oss, ubrukelig app ved navn Ruterbillett, og ender opp med å bruke kredittkort lell.
Op T-banen “snapper” vi litt “selfies” og jeg samler spytt av gammel sjokolade, og undrer om det var så lurt å ta imot sjokoladen fra Annika, og i et kort sekund lurer jeg på om jeg har vært utsatt for sabotasje fra denne agent med ambisjoner….og om hun i det hele tatt tok noen bit selv?
På spørsmål smiler hun, og jeg skjønner at denne sjokoladen nok er funnet bakerst på Kiwi, med utgått dato for lenge siden, og spart for denne anledning.
Situasjonens alvor er til å ta og føle på, der vi har et utgangspunkt fra ifjor, hvor vi er relativt like på tid mht å løpe.
Trine sitter i midten og sier “jeg tror ikke hun tok noen bit av sjokoladen altså!”
…og jeg har ikke noe sted å spytte…

Jeg har i løpet av dagen “meldt” litt via Messenger med Per-Arne, hvor vi har utvekslet det sedvanlige om forkjølelse (spør Oddvar Brå om forkjølelse før starti viktige løp så skjønner du hvordan vi har det) og “er nok ikke helt i form i dag”, og han kommer med rådet “finn deg en fin rygg”.  Jeg er jo ikke så voldsomt opptatt av rygg, for jeg vokste opp på seksit-tallet, med nærhet til pornobuss på grensa, og “porr-shopen på Eda, og utviklet vel mer begrep om hva ei fin rumpe, eller et fint bryst er.  Tydelig at Per-Arne kom 16 år senere – når bussen var borte, og Porrshopen hadde fått Tobakksaffär..   
Men jeg ble litt opphengt i det der med å finne ut hva en fin rygg var, og hvilken nytte det gjør når en skal løpe….
…når jeg ser alle tynne og senete mennesker i “colour me bad” lignende løperklær, skjønner jeg enda mindre, for de fleste er så tynne og magre at jeg ikke har  mye mulighet til å minske luftmotstanden ved å ligge bak noen.

Jeg blir kvitt jaktcapsen min til ei venninne av Annika.  
Brillene dumpet jeg i leiligheta hennes  
Jeg føler meg avkledd uten caps og briller.  
Ja det er kanskje i kontrast til oppvekst med porr-shop og lignende, men du vet – tredve år i Trysil gjør en litt blyg og sjenert!

“Varme opp?” spør Annika.
“Hæ?” spør Trine og jeg i kor
“….er det ikke langt nok med 10 kilometer?”

Men vi blir da med og løper litt rundt et kvartal der, og etter ett minutt sier Annika:
“Vi bør ta en spurt” 
“for å få opp pulsen litt”
Trine som allerede har en puls på 176 skjønner ikke den kommentaren.
…men jeg blir med på en spurt, og skjønner at her skal det testes.
…og rett etter forsvinner de to jentene på do for siste gang.

Hvordan jeg vet at det blir siste gang?   Jo fordi det er igjen bare sju minutter til start.  De kan ikke rekke flere besøk.
Og med to minutter igjen til start for puljen, står vi der bakerst – Annika og jeg, mens Trine skal vente til to puljer senere.
Vi kom altså nesten for sent.

Jeg får lykke-til-klem av Trine, Annika og jeg high-fiver, og ønsker hverandre lykke til, (hvor begge mener den andre nok er litt dårligere enn en selv, eller kanskje ikke, eller…) “Ultimate Live” på, S-health på, GPS på, Fenix3 stilles inn på løpe, og da starteren sier 3-2-1, så settes klokka i gang, og vi….

Ja vi løper i alle fall ikke.  Ingen ting skjer i køa….vi blir utålmodige.  Starten har jo gått.
Vi blir rastløse, og så beveger toget seg i lav gangfart.
…og akkurat som toget, så blir det litt mer og mer fart ettersom sekundene tikker av sted.
Annika begynner å løpe i sikk-sakk, og slank som hun er, smetter hun fremover som en gaselle i en dromedar-flokk, mens jeg kommer bak, mer som et nesehorn (litt for bred til å ta meg fram, men med tyngde nok til at enkelte flytter seg).

Jeg finner ryggen til Annika.  Jeg vet jeg må ha fullt fokus, for hun har den røde Maraton-trøya som 98 prosent har, og blond hestehale som 95 prosent av jentene har, og 12 prosent av menn har.  Forskjellen er heldigvis at hun – i motsetningen til de 12 prosent – har hår øverst på hodet også.
Hun starter i helt korrekt tempo for meg.  5.54 på første km – inkl stillestående kø, er bra nok for meg, som har lagt opp til 55 minutter.
Neste går på 5.24, og da er jeg på Vippetangen, og klarer å styre unna danskeferja…
Etter i underkant av en km til, løper jeg opp på siden av henne. 
Vil bare sjekke at hun ikke blir fornærmet over at jeg vurderer å finne en annen rygg. 
Hun er ikke veldig snakkkesalig…men tar ut ørepropper og sier:
“Unnskyld jeg har propper i ørene så jeg hører ingenting”
“Helt greit” sier jeg
“for jeg sier egentlig ingenting”

…og så legger jeg meg foran Annika og fortsetter i jevnt tempo, og neste kilometer viser 5.14.

Gjennom et par bygater, tenker jeg fortsatt på “finn deg en fin rygg”, og sliter med å få blikket opp fra tightskledde rumper til damer foran meg.
De var det mange av – i fargesprakende tights.  Noen med striper.  Noen med firkanter.  Noen alt for trange…og noen bare helt passe!
Men så oppdager jeg at dette er en slik dag da det er så morsomt å løpe at du ikke lenger bryr deg om noe du ser, bare nyter at skrittlengden blir lengre og lengre, og at ADIDAS boost-skoene gjør akkurat det de er lovet å gjøre – gir deg flyt og energi bortover den støvete grusvegen langs havkanten og i lyden av måkeskrik.
Men det begynner å bli smalt.  En løpesti på vel to meters bredde, er ikke mye for 4800 løpere, og da den i tillegg skal deles av både de som løper utover, og de som er på retur, så blir det veldig liten plass å avansere fremover.  Og hver eneste gang det var som smalest, så bann på at den med bredest rumpe var i midten foran deg, akkurat der.
Men du vet – som barnefødt eidskoging er man vant til å ta hensyn, og oppføre seg pent.  Så jeg vrir til overkroppen sidelengs, vrir hoftepartiet synkront motsatt, forlenger ett enkeltskritt, og lander i det fri foran den ene etter den andre.  Matstasjon….og maxim-koppen med drikke tas imot med skjelvende hender og sandtørr tunge.  Mesteparten renner forbi munnen og ned på den nye fine løpetrøya, og du forbanner at du i det hele tatt tok deg tid til å drikke, men det var nå godt da…

Du kommer inn på et område med containere, og mine tanker går til NYPD-blues, Clint Eastwood-filmer, og lignende, og jeg ser for meg at her er snart en snikskytter på toppen av containerne, mens Bruce Willis roper “yippi-kay-ei” og et og annet lik henger fast i en rundballe med kokain.  
Ja et kort øyeblikk synes jeg å se Horatio Cane stå der og løfte på solbrillene sine, men innser at dette måtte være en solspeiling fra havna i Miami.
Men ingenting skjer – ikke en gang Arnold er der og sier “I’ll be back” – det er bare en bunch med løpere, som sliter seg fremover mot halvvegs og ei matte som forhåpentligvis piper da du passerer den.  “Do I feel lucky Punk?

En ting hodet mitt har vært opptatt av i over fem kilometer nå er, hvor spytter man når man løper her liksom.
Der hvor jeg ferdes er det fritt fram og spytte over alt – ja bortsett fra på bussen da som jeg husker Steve Gibbons sang om en gang (No spitting on the bus) – men ellers er det fritt fram.  Eneste du risikerer å treffe er jo hodet på en ulv eller en forsker.
Men her vettu – her er det mennesker over alt, legger og lår, skuldre og hår, ja du må sikte godt for å unngå noe som helst, og allikevel lever jeg med en skrekk om at det kanskje er noe i de kommunale vedtektene som sier at det er “forbudt å spytte på fortauet” eller noe sånt.

På veg tilbake ser jeg etter Annika, men ser henne ikke.  
Så ser jeg etter Trine, og jeg gjenkjenner min hustru på flere hundremeters avstand, og jeg er i så godt driv at jeg strekker armene i været og vinker så hun skal se meg.  Rundt åttehundre andre vinker tilbake…..
Nei da – der ser hun meg, og joggende og smilende, hilser denne gudegave tilbake til meg.
Litt svett, litt mer farge i ansiktet enn vanlig – men like vakker og blid som alltid.
I don’t want no other love….baby it’s just you I’m thinking of

Så bærer det innover gatene i Oslo sentrum igjen.  
oi….der satt da jaggu Kjetil Jansrud, men jeg har ikke tid til bilde…
“GPS restored” sies det fra baklomm mi – men i svarte – har den vært borte da?

Ferden går forbi strøk, som nå er helt uten damer som tar kredittkort, og brått går det oppover Karl Johan, og nå er det bedre plass.  
Rart å ferdes oppover her, uten å være på veg inn til en Burger-King eller stå og vente på toppen av ei rulletrapp på H&M….eller se etter gule priser!

Jeg kjenner lukta av røyk, og jeg hører en mann hoste og harke.
Mannen sliter oppover….og i et øyeblikk er jeg i Word in a pic (En tittel som er mer sømmelig å lese enn å si) og bokstavene blir til K-O-L-S.
“han kommer neppe i mål” tenker jeg, men i dag løper jeg bare videre, for jeg ser mennesker i rødt og signalgult med firmabilen sin ved siden av løypa.

Da vi på nytt vender tilbake – denne gang mot Stortinget, blir jeg brått skremt – der foran meg ser jeg jenta – i rød maraton-trøye med BMW på ryggen, blond hestehale, og fortsatt hår øverst på hodet, lang og slank – “faan det kan da ikke være Annika, har hun passert meg?”
Heldigvis – da jeg vrir meg halvt rundt og ser på ansiktet, ser jeg at denne ikke er like blid og trivelig som Annika.
…men på toppen av bakken ved Stortinget der møter jeg henne, og jeg heier på henne, men ingen respons.

Foran meg ser jeg det jeg tror er  bloggeren “treningsfrue”, og hennes høyreiste veltrente toppløse mann (uten trøye altså) – ja jeg tror det er hennes mann i alle fall, for han holder ei sterk hand rundt midjen hennes, og skyver henne fremover, mens jeg passerer dem på venstre side.  Jeg mister fokus et lite øyeblikk da jeg ser tatoveringene (godt det ikke var hu som var toppløs) – ja vi er ikke vant til det der jeg kommer fra.  Du kan ikke være blodgiver lenger da vettu.

8 kilometer er passert.  Er nede på langt ned mot 4.30 på kilometeren nå.   2 igjen.  
Nei faktisk litt mer, for jeg startet jo klokka lenge før vi var fremme ved startstreken.
..men jeg blir ikke sliten i dag.  Farten kan økes hele tiden.  Så morsomme slike dager er.
Ja jeg får nesten nynne på en annen Steve Gibbons låt, for akkurat nå er jeg i Eddy Vortex-fart…
Jeg forundres kanskje mest over at det er så lett å løpe for en som ikke har astma en gang.

9 km.  Plutselig er jeg inne på en blå løper, men fargerike løpere rundt meg.
Jeg skjønner jeg er på veg mot mål, og øker farten enda mere, og raser forbi noen til.  Og så er jeg i mål.
10K for Grete unnagjort – første løpskonkurranse på mange år.   Så moro at en kan gå seg i form til å løpe!

Jeg fisker frem telefonen fra lomma på rumpa, og blir overrasket da alt har gått galt på skjermen.
GPS er av – S-health har tellet bare litt – Facebook er bladd både hit og dit, og jeg skjønner at det nok ikke var lurt med skjerm inn mot ei varm rumpe.    Og jeg innser at Trine kan ha rett da hun hevder at jeg er “hot”.  Samsung en er enig!
“Kjøp deg iPhone” bil Raymond si nå – men da trøster jeg meg med at batteriet på Samsung holdt i alle fall ei mil!
På Fenix3 var i alle fall alt i orden.

Jeg får en gedigen medalje – akkurat like fin som de som har løpt 42 kilometer får…og jeg er så stolt av meg selv.
Hvilken plass kom du på – hvilken tid brukte du?  Spør som regel folk da de hører du har vært med på noe.
Tid og plass er irellevant når du trimmer for glede og livskvalitet – det som gir en noe er å lykkes med målet sitt.
For noen er det å fullføre, for andre er det å overleve, for andre er det for å ha gjort noe sammen med noen.
Ditt mål – din glede.


Snart er både Annika og Trine i mål også.  Alle er fortsatt like blide.

Annika:  “Så dere han det ble gjort gjenoppliving på i løypa i Karl Johan?”
Trine:  “Nei, men jeg så ambulansen var rygget inn, og så kjørte vekk”.
Nils.Einar tenkte:  “Jeg sier ingenting”.

Bananer, boller, Imsdal, og energidrikke….alt er tilgjengelig i målområdet.
Jeg får igjen capsen min, og Annikas lastebærende venn blir dimmitert, og vi beveger oss mot salgsteltet, 
og her opplever vi vel den eneste skuffelsen med hele arrangementet – de driver å rydder ned og bort.
Siste start for 10 for Grete er 1635 – og makstid er 1.45 – det burde bety at salgstelt og arrangementsutstyr,
burde stå oppe til minst 1820 pluss tiden gjennom målområdet – altså rundt kl 1900.

På veg inn, hører jeg noen si:

“Jeg skal ikke ha noe, for jeg har ikke råd altså”

fem minutter etter hører jeg samme si:

“Man må unne seg noe også”.
…og går ivrig mot kassa med noe treningstøy i handa.

Utenfor Pizzabakeren får jeg hjemmelengsel da det plutselig stanser ei politi-maje litt bortenfor meg og tre uniformerte haster ut og løper mot meg.
Nei og nei – hvordan visste naboen at jeg var her?
Men de løper forbi og oppover mot T-banestasjonen, og det var visst ikke meg de var ute etter likevel.

….og etter å ha vært på veg til Kristiansand ett par ganger, er vi plutselig på E6 og ser vegskilter mot Trondheim.

Takk til Annika for service, og Maxim for opplevelsen, og Trine for evig selskap.

#Oslo #Maraton #Maxim #Steve #Gibbons #Grete #10forGrete #løpe #run #Trysil #Annika #Trine #parkere #Eddy #Vortex #politi #Nabo #Pizzabakeren #Lambertseter #rumpe #Porrshop #rygg #runners #Kristiansand #Trondheim #E6

I ETTERKANTEN AV EN SOMMER

På en måte kan en sammenligne det å sitte i en myrkant med en elghund i elgjakta, med det å befinne seg i etterkanten av en sommer.
Man begynner nemlig å reflektere over livet, og hva en har opplevd…

Men jeg skal ikke så langt bakover i tid.  Jeg skal bare slik akkurat passe.  Til sommeren på Matrand i Eidskog.
Eidskog – der sola skinner uansett om det regner eller ikke.  Hvor du kan gå tørrskodd over åkerenga, så lenge ikke du blir bløt.
Der du kan sitte ved et stille vatten å se en vinkork duve i vannflata, helt til småøbbørn hugger på og den forsvinner under, etter et par forsiktige dupp-dupp.
Stedet der enhver stubbe i skogen får deg til å tenke på far din, eller biter av et Børli-dikt.
…og for ikke å glemme:  De tusen stier, veger, og sjøers rike.

En varm dag i sommer satt jeg med bena i det varme vannet i Øyungen, og jeg skjønte da at Zac Brown har vært på samme sted da han skrev:

I got my toes in the water, ass in the sand
Not a worry in the world, a cold beer in my hand
Life is good today Life is good today

Jeg hadde riktignok ikke noen øl i handa, ei heller satt jeg med ræva i sand.  Jeg satt med en Pepsi Max Cherry fra Thon-senteret, og en rompa på grønt gra. Men jeg kjente at livet var godt akkurat den dagen.  Venner fra Bergen, unger leker sammen i vannkanten, sønnen til en jeg er fadder til – bare såvidt i gå-alderen, tar sats og hopper rett uti vannet, og svømmer som en fisk.  Jeg ser dattera mi kaste ball med en slektning, og jeg ser på smilene at de er lykkelige de også.
Da jeg snur meg mot land ser jeg at Eidskog er reddet…annenhver kvinne er gravid, og den andre halvdelen har en baby med seg.  …og så er søstera mi der – hun er ikke gravid (tror jeg) men smatter på en lidenskapspinne, mens hun har et halvt øye på barnebarna sine.

Jeg ser min hustru – unnskyld alle dere andre – men hun er den fineste i selskapet, og jeg blir litt ovapå.  Når jeg har hatt sjanse på henne, så er jeg vel noe inn i hampen god mann da!

Jeg lener meg bakover på gresset, legger arma under hodet, og blunder, og da er jeg tilbake til min vandring tidlig morgen før i dag.
Jeg gikk nordover, og så ei brunsnegle være på veg vestover, og når jeg nå har venner fra vest på besøk, så tenkte jeg det var greit denne fikk gå i fred.
Vet ikke egentlig hvor jeg er på veg, men jeg ender mot Grasmo, og etterhvert innover mot Sandnesberget.

Jeg passerer nedlagte kontorer, et stygt industrifelt, og den hemmelige vegen innover skogen, som ga deg kortere veg til den vesle badeplassen i Åklangen, som alle visste om og brukte.  Slik jeg husker den, så var det ca 3 meter sandstrand, pluss en meter på andre siden.
Akkurat der ble jeg paff en gang jeg løp foran de andre, for rask som jeg var, og lett på foten som en indianeren Hjortefot, kom jeg alt for fort på et ungt par i elskovsrus.  Hvis du lurer på hvorfor jeg skrev kom for fort på, så dreide det seg om at jeg ikke fikk stoppe, og elskoven tok slutt før min pre-puberterte øyne rakk å se mer enn… ja det får nå være det samme!

Minnene forlates der i vegkanten, og jeg går oppover mot Sandnesberget – bakken som var så bratt – er blitt så flat etter tretti år i Trysil.  Jeg ser fortsatt “sandnesberg-unga” leke der utenfor huset, og den rolige og snille Reidun, som får dem inn igjen.   Men de er borte nå.
Jeg kjenner ikke igjen bygg eller tomt heller, og toget stanser nok ikke der noe mer heller.
…og snart står jeg på brua over vegen hvor jeg tok  min første alene-tur med bil, med rykende ferskt førerkort i lomma.

Det er på vegen tilbake at tankene begynner å leke.  Leke med tanker om arbeidsplasser”.  Hvorfor er det ikke virksomhet på de store asfalterte arealene på Grasmo?  Hvorfor er det ikke mennesker rundt Jerntjernet?  Hvorfor er det ingen andre mennesker oppe og i farten?
Solør Bioenergi har etablert seg i Charlottenberg – hvorfor er ikke de like så godt her – på Grasmo?

…med et slår det meg:  Her skal det jammen være en fornøyelsespark.  Sikkert til protest fra de 13 som bor igjen i området, men du verden hva en kunne fått til.

Tenk deg en park med f eks Harry Potter tema, og hvor det er mulig å kjøpe billett med et damplokomotiv, som heter Galtvortekspressen tar deg fra Kongsvinger eller Charlottenberg, som svinger inn på et sidespor her, og hvor du kan ha ei vendeskive, som faktisk ville vært en attraksjon i seg selv.
Hvor du i en ride får mulighet til å ri på en Nimbus 2000, og hvor du må unngå Lord Voldemort og hvor du kan ende opp med et lightning-arr i panna.
På Jerntjernet får du leid småbåter for mer romantiske båtturer enn i en park i New York.

Kanskje ville langt over hundre vært i arbeid her, pluss arbeidsplasser for unge, sommervikarer osv.   Og så dukker det opp behov for bopel…utleie, nye bygg, plutselig er det behov for flere snekkere, anleggsarbeidere, catering under anleggstida, pub og service til arbeiderne….

Kanskje etablerer XXL seg på nabofeltet, og følges etter av IKEA, og Clas Ohlson…for når menneskene først har funnet Eidskog, så kommer mye etter.

Jeg bråvåkner der i vannkanten på Øyungen og blir plutselig smertelig klar over en ting – hvorfor vet jeg ingenting om hva som skjer i Eidskog, bortsett fra at Søstun finnes to plasser, og hvor det ene steder har overnatting?.  
Hvorfor leser jeg ikke om Eidskog over alt, så lenge det ikke dreier seg om Lasse Stefanz (uten Lasse) i Skøttru-parken?

Hvor er turistsjefen, eller næringsjefen?  Lager de alt for god mat i kantina – ære være til alle i Vekstbedriften Vilja.

Jeg hiver meg opp, løper mot bilen, og glemmer både kjerring og unger, og haster avsted mot Trysil.
Hvorfor dette hastverk?
– Jo jeg skal skynde meg til et sted hvor jeg har nettverk, og forfatte en søknad om de to nevnte stillinger, før noen andre oppdager at de er ledige….

Men akkurat som når man sitter i myrkanten med elghunden, så må en videre, og minnene fra i sommer blekner hen.
Jeg er i Trysil att, unga på skula, kjerringe veksler mellom skole, arbeid og HVO.  Mens jeg får passe på å gå i nettbanken og betale eiendomsskatten til Eidskog, hvor jeg tror jeg straffes for at jeg har beholdt mitt barndomshjem, og som da oppfattes som hus nummer to, selv om jeg i tre perioder har leid det ut til familier som har flyttet til Eidskog og blitt der – jeg har altså ført til befolkningsvekst…
Men jeg betaler med glede….for neste år skal jeg ta Galtvort fra Vinger til Grasmo, sammen med titusen spente unger med sikksakkstrek i panna…

PS:  Nå i uka så jeg at de er i ferd med å ødelegge et av de store trekkplastrene – rundkjøringa på Skotterud – nå blir den jo som andre nå jo….bortsett fra at den ikke ligger i krysset!

#Eidskog #Toes #Zacbrown #Matrand #Skotterud #Søstun #Grasmo #HarryPotter #Potter