PÅ FLUKT – ELLER UTFLUKT


Min hustrus morfar hjalp i krigsårene til med å få folk i sikkerhet over grensen, og inn i Sverige. 
Det var mennesker som ble utsatt for forfølgelse i Norge, uten gode grunner…
…i dag pakket hun Quattroen og fulgte meg over grensa. Vi fulgte vel ikke akkurat samme rute, men vi var ikke langt unna stedet hennes morfar forlot sine, i sikkerhet.

Vel sannheten er…vi ble invitertmed på tur til Njupeskâr – Sverige høyeste vattenfall.
Jeg har faktisk aldri vært der, selv om min bror bodde i Idre-området i mange år, og vi fikk gleden av å være hos ham flere ganger.
Spenningen var dermed stor, da vi svingte av en asfaltert veg mot Idre, og i stedet tok innover en liten, smal grusveg.  “Strömsildret” sto det.  “Skulle ikke vi til Njupeskär da?”
“Hva skal en med veg innover i skogen her?” var min neste tanke.  Ved to anledninger opplevde vi faktisk ca 50 meter med asfaltert veg, før vi plutselig fikk se antydning til hus, og…..men i jøssi navn, en gård, og….eh…flere hus, og med strøm til. Ei hel grend!
Da viste det seg at vi kom inn på en annen veg, og selv om sola lyste fra en blå himmel, sto det “Mørkret” på skiltet.

Noe senere så vi hundrevis av biler.  Enda flere mennesker, og vi var fremme.  Merkelig greie – her var det parkeringsplass, og ingen skulle ha penger!!!
I Norge, eller i Trysil, ville det kostet minst 50 kroner å parkere her, uansett om det fantes ledig plass, eller ikke.  
Jammen er det bygd toalett her også, midt inni ødemarka.   Og leden er lagt på plankestier.
En i vårt følge vil sjekke om det er noe multe, men en turist avbryter ham bryskt:
“Det är meningen at man skal holda sig på vägen, inte gå utanom, typ på marken!”
Så fór han videre…du snakker om å ha en rolig avstressende dag med familien på fjellet liksom, tenker jeg om ham.
Noe senere ser vi mannen på nytt, og da er det hans to sønner som driver og trår i gjørma etter et vann som er tørrlagt i mangel på vann….
Diskrimineres nordmenn….

Men vi treffer mest hyggelige mennesker, ei tilbyr til og med Lynet Mc Queen-plaster til en av våre som tidlig på turen, får seg et nytt sommerstempel, i form av skrubbsår etter fall.
…og hollendere finnes det tusenvis av.  Kanskje Stian S burde begynne å legge plankestier for fotturister….

Jeg blir fort imponert over arbeidet svenskene har lagt ned for å verne naturen fra føtter, og allikevel skape adgang for store og små, og eldre.
Ikke minst da vi passerer igjennom en urskog, med lange og grove graner, hvor årringene sitter så tett (antar jeg) at de ikke kan skilles.
…det er rart å tenke på at her skal trærne dø en naturlig død, ikke av motorsag eller hogstmaskin, og kanskje viktigst av alt – man slipper unna markberederen.  Sannsynligvis blir det gjort noen barmhjertighetsdrap på graner som knekker eller faller, men du verden så godt det er traske i noe en husker fra fjellskogen på Eidskog som liten, og som mine barn nå må til Sverige for å finne.

Vi ankommer siste strekk til utsiktspunkt Njupeskär, og min svigerfar ser et skilt med “Fara för stenras” og han blir bekymret.  Firkante blokker viser at skiltet er berettiget.  Men han svigerfar er som meg, hodet sier noe, mens bena fortsetter med sitt.  Det er fint her, og jeg tenker på cowboyer og Apacher (apasjer som vi sa) i full krig inne i denne canyon, og jeg er litt bekymret for når det smeller….

Jeg våger meg innover og stiller inn lukkeren på 1/4000 del og da ser jeg trollansiktene i fossen.  De har langt hvitt hår, og ansiktene forandres for hvert bilde.  Jeg ser ansikter som roper på hjelp, jeg ser en blanding av øgle og krokodille, og ei jente som muligens har englevinger.  Noen ganger har de med seg hund, andre ganger har de med seg hester…..ja her er det mulig skrive flere folkeeventyr.
Jeg vinker farvel til trollene, og begir meg tilbake.  Min trofaste hustru venter på meg, mens de andre har gått videre for å nyte medbrakt kaffe og mat.
Jeg spør Trine om to halve rundstykker, og tillatelse til å gå løypa på oversiden….og hun sier ja.  Jeg er glad som en femåring som får is, og bortover og oppover knaller en femtiåring (for det er lenge siden jeg var fem) med rundstykke og ost i strupen og en stadig stigende puls, noe som er en heller dårlig kombinasjon, da det kreves ro og mjølk for å få ned slik mat.  Jeg får nærmest pustevansker, men tenker at effekten av høydetrening blir enda bedre med skyhøy puls og intet åndedrett,
Halvvegs opp treffer jeg en familie som jeg tror ikke trimmer så mye, men som faktisk syns det er deilig å bli svette og andpustne.  Jeg får ekstra energi til et lite rykk under påvirkning av odøren.

Etter mange meter stigning, er jeg til slutt på toppen…og jeg kan nye utsikt både innover Sverige og mot Norge.  Om jeg ser Brynflået vet jeg ikke, men en opplever en slags hjemmelengsel lell.  For uten at det koster noe å parkere, sitte i gapehuk, låne benker, og nyte utsikt, så blir dette så fremmed og mistenkelig at en bare vil hjem…
Jeg passerer en som sjangler og jeg vet ikke helt om han har det bra, men overlater bekymringen til hans venn.  Jeg følger litt med og ser at han kommer seg ettersom pulsen synker,

Alle jeg ser, og møter snakker hollandsk.  Er det blitt et nytt språk i Sverige mon tro?
Eller er de bare utrolig flinke til å skaffe seg turister i Särna, og tankene mine går til muligheter i Trysil og Engerdal, men blir i tvil da jeg tenker på navnevalgene der på andre siden av grensa.  

Klinger liksom ikke så fint av “Fottur til Dritarbeken” (Trysil) eller “guidet tur til Rævhullet”  (Engerdal) (hvis du er fra Solør og smiler nå så tenk litt over klientellet av turister du får med deg på en “Fottur til Ronketorpet”.)

Så begynner jeg nedturen…og da jeg er halvvegs nede, og mo i knærne, går stien jammen oppover mot fjellet att,  1 km senere er jeg sikker på at jeg har tatt feil veg…Trine ringer og sier hun står i Naturrummet, og tror hun ser meg, men hennes far sier at det kan ikke være ham, for det er fullt av damer rundt ham….. Han tenker ikke på at dette er mannen som sjarmerte hans datter i senk!!!

Jeg blir mer og mer sikker på at jeg har gått feil, men så kommer et skilt som peker nedover att.  1,5 kilometer senere er jeg sammen med de andre igjen.
Jeg er endelig i frihet i Sverige….  og ser ingen norsk maje i det hele tatt,  Jeg tar farvel med mine hjelpere.  Ingen vet hvor lenge det er til neste gang jeg er på flukt eller utflukt.
Takk for i dag

Jeg anbefaler turen for alle!

 

LEVER DU ?

….jeg svarer normalt ikke i telefonen…men noe har gjort at jeg i dag trykker på knappen som er grønn på min Android.
Eller sklir den bortover er vel mer rett….

“Lever du?” Spør en andpusten og bekymret nabo.

“Ja” sier jeg.

“Lever Trine?”

“Ja” “hvordan det?” Spør jeg tilbake.  

“Så at politiet var hos dere med maje og uniform, og de drar jo ikke ut bare på grunn av et lik i hagen liksom?”

“Å nei da, er nok verre enn så.  En selvutnevnt keiser har flyttet hit, og av en eller annen grunn, klarer han det ingen andre klarer, nemlig å få politiet ut.  
Men betjentene var hyggelige de, og utrettet det de skulle, for andre gang i løpet av et år”.

“Godt å høre, ble så redd da jeg så dem.  Det skjer jo så mangt nå for tiden!”

Vi blir ferdige med en hyggelig samtale, og bekymringen varmet meg i kulden som oppsto i frustrasjonen over kikkeren på høyden.
…og samtalen får meg til å tenke på hvor lite flink jeg er til å varsle politiet,  Kanskje fordi jeg en gang i tiden satt i andre enden av ledningen,
og mottok telefoner som ville jeg skulle pågripe utro kjerringer natt til søndag, eller noen som skule si fra at nå kom en Oslo-registrert bil oppover mot Trysil. 
Disse oppdrag ble som regel avvist, av økonomisk grunner (for etaten), men nå er jeg altså i en annen situasjon, og jeg burde kanskje varsle mer:  Jeg  burde kanskje ha varslet politiet i vinter da jeg hører lyder utenfor huset på baksiden, og går i baderomsvinduet og ser en mannsperson stampe gjennom snøen og skynde seg vekk.  Et par kvelder senere gjentar dette seg, men da ser jeg ham fare forbi hjørnet på garasjen.
Jeg antar at dette ikke var helt normal nabo-omgang kl 0400 om morgenen, ei heller at det var noen på A-laget som leitet fotballer “Off-season”.  
Har på følelsen at keiseren ikke så dette.

Kanskje burde vi også varslet politiet da kattungen til ungene blir forgiftet, og det skjer tre ganger, hvor den siste ble hentet av veterinær og obdusert, og hvor man mistenkte små doser av arsenikk over tid.  Eller kanskje man burde anmelde at enkelte oppsøker vår eiendom da vi er borte.  Ja det er så mangt en kunne varslet om…men vi ga opp det da vi snakket med lokalt politi om en fyllekjører, som vekselsvis kjørte forbi oss i høy hastighet, sto stille for å spy, vinglet på nytt forbi i stor hastighet, sto og spydde, og vi oppga kjennemerke på bil, og stedet han kjørte, inn og vi fik beskjed at de de drev med kontorarbeid, så de ikke hadde tid der og da, men skulle se på det senere da de var ute og kjørte.  Det ble ikke twitret om noen pågripelse, så vedkommende klarte seg nok, og har det kanskje godt i dag.

…men vi blir litt bekymret også, for hva slags privatliv har vi inne i vår egen stue?
Da vi ser ut, ser vi jo vedkommende ofte stå og se hit.  Kanskje sitter han i et vindu med en kikkert og får med seg alt som skjer innenfor den private sfære?
Hvis du tenker på det selv, at du kanskje ikke er så privat som du tror, da du naken henter telefonen du har glemt i stua, så er det litt vemmelig, og litt ekkelt.  Kanskje skulle man varsle politiet, få ransaket stedet, beslaglagt alt som kan benyttes til kikking, og få et besøksforbud, og et pålegg om at vedkommende ikke har lov å se mot vår eiendom?  Kanskje burde de som bor enda nærmere, kle på seg enda mer?

Det er bare tanker, men tenk om?   

Hvordan vil vår egen datter, når hun blir tenåring og vil sole seg ute ved vårt eget hus, føle det da denne mann står på høyden der og stirrer?
Ja det er selvsagt bare tanker fortsatt, men hva hvis?  Kan vi ringe politiet da mon tro?

Nei, jeg skal ikke ringe politiet.  Jeg vil bare få lov å være i fred jeg.  I fred fra feiere og kikkere, og mennesker jeg ikke vil ha noe med å gjøre.
Jeg vil bare få lov å omgås en liten gruppe, nyte min kone, se mine barn vokse opp, og se Nybergsund atter få ei sol…
Et skinn av glede.  

Nå skal jeg forsvare naboen litt da, for det er nå en gang slik at ingen hund er alltid stille.  Ikke en gang elghundene våre.  De varslet ved de to nevnte anledninger da det var uvedkommende på tomta.  De kan også si noen sorgens bjeff da unga går på skolen, eller de ser meg komme hjem uten at de har vært med.  Men de er, så fremt ikke noen er her, stille på natta, og 99 prosent av dagen.
…det er andre hunder rundt oss, som ikke er det, men de bryr ikke jeg meg om.  …og etter forrige gang så snakket jeg med naboen, og han sa at han aldri hadde bedt politiet reise ut, og bekreftet at de ikke laget støy på natt, men at de forstyrret ham da han ville sove til forskjellige tider på dagen.  Jeg skjønner at han trenger sin søvn, etter at han, som andre store keisere, bygger seg en høyde, stort sett i de sene timer. – derfor blir hundene hysjet på, på dagtid også hvis de sier noe….og de står ikke her alene, selv om jeg ikke synes.  
De var visstnok ikke så veldig plagsomme på dag heller sa han, men han hatet hunder, og ville heller høre ei motorsag på søndager….
Ja det får være nok av forsvar for ham.

Kongen sa nei i Nybergsund.  Nå er det min tur til å si nei.  

PS:  Gamle kolleger ser man sjelden, men en blir i alle fall kjent med de nye….

HARRY OG RAGGARNA

Tidene endrer seg.  Hus og hager gror igjen på Matrand.  Men noe endrer seg aldri…raggare og harry-behov. 

Vel, før dro vi aldri på Harry-tur.  Vi bare dro til Sverige og handlet vi.  Vi dro dit for å gå i teltvarehuset, kjenne duften av gammel teltduk, høre lyden av tresko SEK 7.50 slå i huntonitt-platene, som lå der for å holde deg tørr i tilfelle regn.  Vi gikk blant plastleker, sammenleggbare fluktstoler (de skulle man hatt i Syria), og glass.  Det rare er at det vi kjøpte mest av, var klesklyper i assorterte farger og former til å fryse saftis.  På vegen tilbake snakket de voksne om hvem sin bil som sti i nærheten av, det jeg leste het “Porrbussen”.  Jeg visste ikke hva det var, men ble visst vist filmer av fattige mennesker.  “De hadde ikke råd til klær en gang,” som en trønder sa….

Men Harry-turer var vi aldri på.

Harry for meg – det var Harry Plassen det.  Eidskogs sterkeste mann sa noen.  Torkel Ravndal ble kanskje for stor for ham, men Samson ble i alle fall for liten. 

…men her om dagen, da dro vi på Harry-tur.  Det er rart det der – vi sier jo at vi skal til Sverige, og ender hver gang på Thon-senteret.  Så unga vokser jo opp og tror at Thon-senteret ER Sverige.  

Mitt mål med turen var å kjøpe hamburger og mos på Elviers.   Er så godt for sjela å høre “sallad dressing och lök?”    Ja det der skjønner du ikke før du har hørt fra damene i “körv”kiosken selv.

Og så er det det der med mos.  Sibylla smaken er der – nesten den beste i væla.  

Men hva skjer – jo vi ankom 3 minutter etter stengetid.  Alt er mørkt.  Ute på benken sitter to eidskoginger med hver sin “spesialare”.  Og vi har ingenting.

Da får vi bare prøve Charlotta-grillen.  Der er det i alle fall 30 min til stengetid.  Men jenta i luka er ikke glad i verken salg eller jobb, og gir beskjed om det.  Hun har ikke til hensikt å lage i stand noe så nær stengetid.

Nå skjønner jeg hvorfor denne svenske jenta ikke jobber som servitør på norsk side!

Så vi ender på 93’an.  Diger pizza nesten gratis.

…men ingen koselige spørsmål om tilbehør.  Bare rop til hverandre bak disken.  Men godt smaker det, der vi sitter på verandaen ute.

Da kommer minnene.  Initiert av en Volvo 240 med avkappet tak.  Bakerst på panseret sitter tre digre lurer, som minner om tjuvgods fra Sivilforsvarets varslingsanlegg, og som fungerer alt for godt som høytalere.  Ut låter det Lasse Stefanz med slik omtrent 800 decibel styrke.

Det unge paret manøvrer sakte nedover “stripa”.  Bilen gynger omtrent som en gammel low-rider,  men jeg vet ikke om det er på grunn av dårlige fjærer og støtdempere eller om det er en villet egenskap.

I baksetet sitter han.  Raggaren, kanskje han som kjørte en rød 442 med fire jenter på bagasjelokket rundt Eda folkets park anno 1978.  Jakka er den samme – kanskje!.  Den ser gammal ut, og har de rette tøymerkene….  Han er ikke helt den samme.  “Sideburns’n” er blitt grå.  Og brylcremen er blitt borte, selv om det fortsatt ser ut som det er nok hår å ha det i ennå.   Ansiktet er gustent og grått.  Kvinnebedåreren har blitt atskillig tyngre.   

Han sitter i midten og kuler’n.  Arma ut til siden.  Hodet “headbanger” til “Du försvann som en vind” og da jeg møter hans blikk, kommer tommelen opp 🖒.

442 har blitt til en Epa-traktor.  Der jentene satt er det bare flass….og jobben på Fundo, er borte for lengst.  Det er nok en abdisert raggarkung jeg ser…

Minnene flommer på: Streaplers på scena i Lamperudskogen.   Vakter i båtlue og kjeledress med lange batonger som de bruker til å slå på de som forsøker å klatre over gjerdet.  Blondiner i trange hvite jeans, ei og anna norsk jente med hot pants, og alle ble opptatt i løpet av kvelden, og dro inn i mørke kvelden i en blankpolert Ford Mustang, mens vi måtte nøye oss med Malin fra Åmotsfors.  Som sa høflig “hej då” når hun hadde gått det hun ville ha….nemlig skyss hjem!   Du vet vi var like høflige vi…., men godt sjenerte som vi var, car vi kanskje litt trege, og før vi fikk spurt om telefon nummer hørte vi klikket av ei dør som lukket seg.

Vi blir brått vekket ut av minnene da det brummer i en sort blankpolert Corvette av nyere dato.  Lyden er av en slik art, at man skjønner det på et vis, er bilenes gruppesex som foregår under panseret der, når lyden av stempler pumper opp og ned i hver sin velsmurte sylinder i V-formasjon.  Det vibrerer i bakken og overfører magien til mine erogene soner, selv igjennom mine sandaler.  Kalipperne er polerte og blanke.  De bærer navnet Corvette de også.  Jeg tenker på de nye kalipperne vi kjøpte til Pajeroen for 16500 norske og som det “itte sto en dritt på”.   (De satt itte en gang fast for den saks skyld) Føreren – en mann i 50 årene – minner meg om Seth fra en svensk serie, der han er kledd i blå kosedress med store tall på.   

Noen ting forandrer seg aldri…. bortsett fra järnvägsstationen som er blitt til Steakhouse, Tidningsaffären har blitt til noe ubetydelig, køen på Konsum er borte, og gamle systembolaget står tomt fortsatt. 

DOPING – HVA ER NÅ EGENTLIG DET?

Doping – vi har hørt ordet så mange ganger i så mange år.   Men hva er nå egentlig doping?  Ikke minst er deg aktuelt i disse dager, da Martin Johnsrud Sundby har fått en straff.

Man kan kanskje si det slik om dopkng:  “Hensikten med bruk av dopingmidler er deres prestasjonsfremmende egenskaper.

Innen idretten er dette regnet som klare brudd påidrettens etiske regler, og idrettens lover, dopingbestemmelsene.

Ved utformingen av listen er det likevel lagt vekt på at det skal være mulig å behandle sykdom. En dellangrennsløpere har dispensasjon for å bruke spesielle medisiner på dopinglista mot astma”.

Martin brukte således et lovlig middel, men i en definisjon – i for stor dose.  I en annen (den norske) – eksakt dose.  Til slutt har man funnet at verdens forståelse er mer rett.  Hensikten har ikke vært å bli bedre en andre, men nå samme nivå, som en frisk toppidrettsutøver.   Jeg har også lyst til å nå nivået til en frisk toppidrettsutøver – hva kan jeg bruke, som ikke er prestasjonsfremmende, men bare fører meg på Northug eller Ingrebrigtsens nivå? 

Jeg skal ikke dvele så lenge ved noe av dette.  Bortsett fra at “bladerunner” ikke fikk bruke sin blades fritt for å bli “frisk” – eller rettere sagt to ben.  To hender gar han i alle fall bevist at han hadde.

En gang man ut at soldater kunne prestere bedre, lengre og mere, ved bruk av amfetamin.  “Genialt” sa generalene.  Så fant noen ut at Tour de France er som en krig og valgte samme middel.  “Genialt” sa noen, og fikk frem vinnere…de ble kanskje ikke “som friske”..  

En periode ga man mannlige hormoner til kvinner og de fikk skjegg, muskler og grov stemme.  I noen tilfeller kunne de ikke dusje sammen med kvinner heller….de ble gode i kvinneidrett, men utestengt fordi de ble “for friske som menn”.  Hva da med noen som skifter kjønn?  Har forstått at man må ha et slags kjønnssertifikat i dag…er ikke det en form for fordommer og undertrykkelse av noen som ønsker å 

bli det de ikke ble….?

Jeg vil ikke dømme noen.  Jeg vil ikke si noe bastant, annet enn at vi er fæle til å dømme andre nasjoners utøvere, men blir våre mistenkt, endog dømt, så er vi urettferdig behandlet.  Hvis vi visste alt….ja så tror jeg vi ville blitt sjokkert over enkelte av våre egne også…

..men jeg bedyrer min skyld  – jeg bruker aldri nitro under trening!

 

ET ØYEBLIKK PÅ JORD….

I dag vandret jeg rundt blant gravstøtter og minner.  Litt av det samme på en måte…liksom like lite fyllt av liv.

Jeg ser navn…på støttene…navn på mennesker.  Som har levd.  Noen av dem kjente jeg.  Noen har jeg aldri møtt.  Noen har jeg fått lærdom av.  Andre har jeg fått kjærlighet og oppdragelse av.  Andre kan jeg fortsatt lese ordene fra.  Andre igjen, forsvant for hundre år siden….men jeg leste om dem for noen dager siden i Eidskog-boka.

…og det slår meg:  Det hjelper liksom ikke at det står lensmann, prost, eller klokker på graven – vi får uansett bare et lite øyeblikk på jord.   Det gjelder skogeier, det gjelder husmann – det blir et årstall for fødsel, og det blir et årstall for når du døde.  Jeg er inni mitt øyeblikk akkurat nå jeg, og jeg tenker et kort sekund “jeg må skynde meg!”

Men…”skynde meg til hva?” 

…”til å dø?”  

….”til å leve?”

…..”til å nyte mens øyeblikket varer?”

Ja…det siste hørtes fornuftig ut…

Så jeg setter meg ned der blant forfedre, diktere, utro ektemaker, ektefeller tro til evig tid, snille mennesker, slemme mennesker,….og nyter øyeblikket.  Øyeblikket av sorg, av minner, nyter tårer som kommer av de samme grunner…og kjenner litt på, at øyeblikket mitt har vart så lenge.

Det ropes til meg “fortell om meg” “nei meg” og en og annen:  “ikke meg i alle fall”.
…og det slår meg, at alle blir snille når de dør.  Ja de blir vel ikke noe egentlig, men de får ikke noe hint om at de var slemme heller.
For jeg leser

“høyt elsket” 

“dypt savnet”

“Herren er min hyrde”,

men ingen:

“gla kvitt deg”

eller “savner deg ikke din jævel”

eller “skjørtejeger til det siste”…

……og tankene begynner å leke. 

Jeg ser for meg slitere i havmyrliene.  Som på kvelden setter seg ned i jordkjelleren og ser over mot Lauvlia, og skriver på Facebook “føler meg tom i dag.  Sto opp kl 5.  Fikk den eldste av sted til lesing for presten.  Er vel her att i morra.  Gubben brøt av benet ved åa. Bar ham opp igjen sjøl.  Har spjelket.  Får hjelp fra Åkroken i morra.  Men før det må jeg til Teppa og plukke poteter.  Minstemann ødela taket da han lekte i dag, så det lekker litt.  Fant en sten ved halvvegasfurua og la over….”

Og fruen i Mathisbråtan trykker “😭liker” og legger på et hjerte….

…og tankene er der også og får meg tilbake inn i virkeligheten igjen.  Jeg ser for meg det eneste bilde jeg har av min bestefar…der han står i gangen på Larsmoen.  Diger brystkasse, grove overarmer.   Bygd for livet.  Bygd for arbeid.  Inni ham finnes ikke en tanke om trim, slanking, eller Harry-tur.

Øyeblikket hans var å skape et hjem, min far, ei fremtid, etterkommeres etterkommere – en mulighet for at jeg skulle få mitt øyeblikk.  Eller kanskje det hele bare dreide seg om å overleve.  Så tungt arbeid – så lett filosofi.   Bare være til, for at neste generasjon skal komme til, og få det til….

 

Ha en god dag.

ARBEIDSVÆGEN HASS FAR

I dag startet jeg dagen med å gå Arbeidsvegen hass far.  Forbi kjerka, over jernbanen, og bakka forbi Strand, Hjerpseth og Reiersen.  Og på toppen troner Lunderby, som i glansdagene.  Stedet koser seg i morrassola.  Akkurat som jeg.

Jeg husker kleinbus, Jægeru’n og n’Willy.   Jeg går videre innover skogen.  Passerer flata der far lokket ei elgku helt inn i en VW Golf, så onkel Håkon trekte seg godt imot bildøra på passasjersetet, mens jeg satt imponert i baksetet og betraktet denne røsslige mann, som kanskje var den første og eneste elghvisker gjennom tidene! Vel når en vokste opp som kugjeter på oversiden Larsmoen, så lærte en vel lettere dyrenes kommunikasjon, enn menneskers, for han ble en vis mann av få ord (så da lurer dere vel på hvem som er far til ordkåte etterkommere?).

Ei due brer sine grå vinger, da jeg kommer brått på den rundt en sving, på grusveien.   Jeg ser ei gran som kanskje har følt varmen fra ryggen hass far.

Jeg ser et strå som kanskje er etterkommer fra ett som far har smattet på en gang.  Vegene jeg går på, er ivaretatt av disse sterke menn en gang lang tilbake, og kanskje har far stått akkurat her med spaden en gang.  Det som forbauser meg, er at distansene ikke er så lange lenger, bakkene ikke så bratte.  Men var annerledes med unge ben på en DBS Tomahawk (er nesten sikker på at jeg ikke hadde Apache nemlig), enn dagens vonde ben i et par gamle New Balance.

En elg hiver seg rundt da den brått blir var meg, men stanser opp kort etter.  Kanskje finnes det noe i dens genminne som minner ham om noen hans tipp-i-endte oldemor møtte en gang i tiden, og han antar at jeg er snill som min far…og det er jeg jo.

Jeg passerer veltplassene hvor far rullet sine blå strek mange ganger i påvente av mer tømmer, som ble målt med tremetringen, eller lengre…og som ble behørig merket og ført inn i den grønne boka….slip, tømmer, ved!  

Det får meg til å tenke på skogeieren i Trysil, som gikk lei av at det ble borte så mye verdi i toppene som ble liggende igjen når de var målt og kappet fra bunnen av stokken.   I sin intelligens fant han derfor ut at han skulle måle dem fra toppen og ned….toppene ble kanskje færre, men…

Morgenen er god.  Naturen lar meg møte så mange.  Disse møter med de små venner – sommerfugler, svermere, biller, mark….  Men….Plutselig er jeg ikke der jeg trodde jeg var.  Kanskje ikke distansene er blitt kortere…men at det bare er jeg som går mer feil? 

Da er Google maps god å ha, og jeg finner veg som skal ta meg til Matrand igjen.  Via Nyfjelltrampløypa…hvor jeg på dette sted var så sliten, og så langt etter de andre, at det bare var mor som var imponert da jeg kom frem til mål.   

Da jeg kommer tilbake til sivilisasjonen ved Trollspeilet, ser jeg høner og hester som sover i gresset.   ….og snart er jeg på kjent veg ved Hesbøl, som kanskje er fineste grenda i Eidskog.  For noen flotte hus det er kommet opp der!

Jeg gledes over en ny dag, det gode i å savne far, og gledes over å hilse på ei dame som nyter skyggen i sin glaserte veranda, og som lyser opp og smiler da jeg hilser til henne med høy arm, og da hennes arm farer opp i lufta og vinker tilbake….ja da skjønner jeg at dette blir en god dag for flere enn meg.   Tenk å få begynne dagene slik.

Jeg smiler mot himmelen.  Jeg ser vinden rasle i løvet, som om det spiller på et instrument.  Kanskje er det derfra sangen “Där björkarna susar…” kommer fra.

…og selv om jeg var nær å gi opp, ringe Trine for skyss, så kommer jeg inn så jeg ser Matrand der fortauet er så bredt at du ikke vet om du er der bilene går…eller om du er der det er ment du skal gå….home sweet home.

THEY SAY SIZE DOESN’T MATTER….

Å Ja da, du har hørt det før.  Størrelse betyr ikke noe.  
Men det er noe forbanna tull.  
For eksempel, så er det lettere å dra på ferie i en caravelle, enn en Micra.  
Særlig hvis du har 3 små barn, 2 fuglehund, 2 elghunder, og kjerring.  
Når så mange skal ha plass til seg selv og parg, skjønner selv de som ikke har vunnet Abel-prisen (har ikke noe med sang å gjøre altså), at livet blir lettere dess større…bil.

….og hva tjener man mest penger på i dag, og hva fører til de fleste psykiske problemer – jo hvordan en ser ut.  
Er man tjukk, får man som regel høre det – i alle fall bak sin rygg.  …og man jager slanking og hysteri.  
Spiser og drikker pulver og proteiner.  Ikke si at størrelse ikke betyr noe!

….og hva med størrelse på kontoen?  
Har du sett en rik mann med en stygg dame?  
Nei du har ikke det.  
Men du har sett mange en stygg mann med vakker dame…. 
Nå tror dere sikkert jeg er rik som har Trine, men det er jeg kun i skatteverkets tankegang.  
De setter nesten mer pris på mitt hus enn jeg selv.

Men hvor hadde jeg tenkt meg med bloggen i dag, ut fra en slik overskrift?

Jo i går måtte jeg på legevakta.  
Smerter og mulig betennelse i ei tå.  
Det er første gang jeg har fått høre at “det er den største jeg noen gang har sett” og jeg fortsatt har buksa på!

“…og liktorn i mellom tærne?
Det har jeg heller ikke sett før”

fortsatte legen!  

Ja så satt jeg der da, foran en lege som lo av min størrelse mellom tærne.   
Ikke misforstå nå heller…er mellom tå fire og fem.  
“Skal jeg operere nå vil det omtrent tre timer,
anbefaler du drar på sykehus over helga”

Sa han….

Jeg så han hadde Garmin klokke, selv om det bare var en 920…  
“måler den der lengden i skrittet da?”
Spurte jeg, for å gå over til noe annet.  
For det gjør nemlig Garmin Fenix 3 
– der får en full løpsdiagnose, inkludert skrittlengden.

“Bruker den mest i forbindelse med roing” svarte han.

..og det er det jeg skulle frem til i dag, at størrelse betyr noe da det er liktorn, for dess større dess mer vondt.

..og til dere som er gift med noen som sier at størrelse ikke betyr noe, så er nok det mest for å trøste dere….

#liktorn #tå #Garmin #smerte #størrelse #size #matters #Caravelle #VW #bil #ferie #Abel #Matematikk #Nissan #Micra #tøærne #legevakta #lege #konto #skattevesenet #skatt #formue #rik #920 #ro

SPORPRØVE MED JÄMTHUND

Jeg har alltid visst at jeg har en god elghund i jämthunden Mitra, men er heller ikke redd for å tilstå at jeg ikke har grunnlaget, logikken, eller evner, til å bli en god hundefører.  Det er nemlig ikke medfødt hos meg.  Ikke det å være jeger heller.  …og i tillegg sliter ryggen med prolaps, bena med skjørtet, og synet har sviktet etter bestått test på pepperspray…(du måtte få det i øynene selv for å kunne ha den tidligere.  De traff litt for godt og ambulanse ble resultatet (vet noen om en god erstatningsasvokat?))

Men du vet – i mangel på det meste, kommer man langt med vilje.   

Så derfor…..I dag startet vi to ut på en trimtur, men så fort bikkja kom inn i skogen, hevet hun nesa, og det gikk ikke lenge før til og med jeg skjønte at her er det elg i nærheten. 

Ikke lenge etter var vi på sporet.  De så jeg da også:

…og hun viste meg fort hvilken veg vi skulle.  Hun oppførte seg rolig som en bandhund skal, og vi tok det helt med ro.  Har en gang hørt: “Du kan aldri gå for sakte med elghund” så vi satte oss like gjerne på sporet vi.

Vi gikk så stille en stokk stiv benskjør mann klarer, og snart så vi et kryssende spor.  Det viste seg imidlertid å være et gammelt spor:


Så vi søkte videre.  Jeg forsto fort at vi er tett på da hun løfter forparten og stanset opp.   Mulig vi støkte dyret, men det vet jeg ikke noe om, for jeg hadde ørepropper i øra, og hørte akkurat på “walk on by” og var derfor mest fokusert på å gå videre…. 

Plutselig stanser jämten opp…hun slipper rumpa som gråhunden, da han mener det er min tur.   Jeg ser mrg omkring og ser noe lee på seg.  Jeg ser som nevnt, dårligere enn før, og det tok litt tid før jeg så riktig hva jeg hadde foran meg.  Syntes dyrene var små og litt lyse, men tenkte på kanskje sent fødte…men en flokk med elgkalver hørtes ikke rett ut:

Reaksjonen hos jämten var ikke helt slik jeg forventet, så jeg brøt av og tok nytt søk.  Nå var vi begge sikre.  Det var en mindre elgokse kunne det virke som.

Den hadde tatt seg over elva, og heldigvis fant vi ei bru:


Ei gyngebru er ikke det hunder liker best, men hun gikk da utpå, og selv da det gynger som mest, fortsatte hun.  Litt bøyde ben og alle fire godt vent utover så ut til å være oppskriften.
Men….vi stanset opp.  Mye kunne tyde på at det var en større utgave av alces alces (som en luring kalte Elgus lupus en gang…) som vandret der foran oss.  Ikke minst var størrelsen og formen på brunstgropa, en indikasjon:


….og snart sto den der.  Oksen.   En løs gråhund jobbet bak den, men fikk ikke stans på den.  Mitra var usikker og fikk nesten nærkontakt med ene forbenet, men hun parerte godt og det var helt tydelig at hennes forgjengeres champion løshund-gener slo ut der og da:

….men så….kom hun seg tett innpå i smyg, og jeg gikk opp det våpenet som er lov i juli, nemlig kameraet:


…og fyrte av noen blinkskudd, som jeg kan bruke på Neinarns instagram….  Sporprøve bestått.  Nå skal vi finne ei tispe med løpetid, så tar vi blodspor også…

Ha en god sommer med hund og venner…

#Hund #jakt #jämthund #spor #fersk #foto #jernbane #hunt #hunting #dog 

 

DISSE DAGENE EN IKKE VET OM…

Noen dager starter ut som dagen du ikke vil gjøre noe.  Ja kanskje endog som de dagene du ikke orker noe.  Du vrir deg i senga og plages av prolapsed.  Når du bøyer seg opp, er det som å vri rundt et rustet kjede på en sykkel, som har stått for lenge.   Det knaker uten en lyd (hvis ru tok den?) Og det verker.  Du trenger noen steg for å rette deg opp.  Du er stokk stiv – nesten som i ungdommen, men på så feil steder…

Ja slike dager, da du i alle fall ikke skal møte verken verden eller naboen (og i alle fall ikke han!).

En slik dag våknet jeg til i går.  Jeg bestemte meg så raskt for å ikke håper en morgentur, at klokka sa fra om en kilometer, før jeg skjønte at ikke en gang bena hører på meg mer.

Så jeg gikk der da, i konflikt med mine egne ben, og de på sin side surmulet såpass at de ikke laget en lyd, der de påførte Garminen skritt etter skritt.

…da ser jeg ham….Mikkel.  Han kommer mot meg, uten å vite om meg i det hele tatt.

Jeg ser han er ute på jakt uten grunneiers tillatelse…han stanser opp.  Så han meg?

Nei da…han går ut i kanten, hugger i seg noe, stanser opp igjen, og så ut på vegen og mot meg…men da.   Tror han tenker noe sånt som “turister er da ikke utpå så tidlig”.  Han står lenge, titter seg bakover, rygger litt, og så legger han på sprang fra meg.

Litt etter ser jeg ei hjortehind med sin Bambi.  Hun virker også overrasket over mennesker så tidlig, så hun står rolig ei stund, skjønner jeg er snill, og så rusler hun inn i skogen. 

…og da jeg går opp igjen mot hytta, står en bukk på ei hogstflate.  Ikke redd den heller.  Dagen har begynt med gode møter.

Vi skal hjemover i dag, og jeg spør om vi kan kjøre langs Lågen.  Jeg har lyst til å se igjen kommunen jeg tjenestegjorde som lensmannsbetjent for gørsye gang etter Politiskolen.  Den gang det ikke var høgskole, men allikevel hadde like mange etasjer som nå….og hvor du enten kom inn der på Statens Politiskole på Majorstua, eller måtte finne deg noe annet.  Nå kan du jo snart ta det via brevskole.  

Men min hustru og mine svigerforeldre sa ja, og vi føk oppover dalen.  32 år etter forrige gang, så jeg atter Lardals Kommuneskilt, og litt etter så jeg Svarstad sentrum.  

“Der bodde jeg i tredje etasje….eller?”

Var da samvirkelag i bygningen før i tida?  “Hmm?”

“Kan det være revet?”

Jeg går ut av bilen.  Minnene strømmer på.  Om lensmann Kalleberg, Inge Sannes, Sundbyfoss, orientering, laksetrapper, sinnrike laksefeller, og min “72 årige sommervenninde Dagny” som det sto på julekortet jeg gikk 2 måneder etter jeg sluttet der.  …og stedet hvorfra Kalleberg ringte meg i 1987 og ville jeg skulle overta etter ham….

Jeg ser en mann arbeide i sin hage, og jeg spør ham om ikke dette var samvirkelag før….”jo da” svarer han “nedlagt februar ifjor, og hvem er du?” fortsetter han…

Jeg sier hvem jeg er og at jeg arbeidet der i 1984.

Så presenterer han seg og sier han var i praksis siste lensmann på stedet.  Slått sammen og nedlagt.  Der og da følte jeg meg som den første…i en etat som rakk å bli nesten 900 år før den døde ut, uten at noen merket det…..og en skal huske på at det i proposisjonen som ga grunnlag for første resolusjon, ble fastslått at ingen lensmannskontoret kunne legges ned uten Stortingets samtykke…så da kan en regne ut selv hva som skjer denne gang!

Men regn ut oddsen for å snakke med kun en person på et sted, og det er en ukjent kollega, som kjenner de du kjente, og som jaggu er i slekt med gammel-lensmann Nordstoga i Trysil også…  Dagen ble så annerledes enn håpet på.  Jeg følte meg varm av glede, energisk, og smilende satte jeg meg inn i bilen med min hustru…kanskje skjønte hun hvor godt dette øyeblikk var for meg.

…minutter senere treffer vi nesten en elgokse…som var våken selv om en jeger jeg kjenner sier at de sover mellom 11-14.  Klokka var tross alt bare 1315.

….slike dager du ikke visste om…ja det er dagene livet handler om det.

PS: Jeg og unga avsluttet dagen ved å besøke huset jeg trådte mine barneføtter i de første 6 år…og hvor jeg skjøt min tante i baken med en kruttpistol, så det svidde hull i kjolen.  Var ikke min skyld – de andre sa jeg skulle gjøre det!

 

 

 

 

HVOR ER MÅKENE NÅR DET REGNER?

Siste morgen med utsikt mot havet, og jeg må si jeg er imponert over hvor godt så mange mennesker, på så lite plass, går sammen, over så lang tid.   Ikke en gang de voksne er uvenner.

I går utfordret jeg min flått-angst og gikk gjennom tett kratt og løvskog, på stier langs åker og eng, og over gress-sletter, før jeg endte på en badeplass ved Ula.  Jammen gikk jeg samme type stier over fjellet tilbake.   Annenhver meter sjekket jeg hender, og jeg syntes jeg kjente små ben løpe i panna, i hårfestet og i skrittet.  Men langt løpetøy med Northug stemplet på sia, gir kanskje slik følelse?  Hva vet jeg, men jeg tror jeg begynner å bli litt friere.

8.5 km senere er jeg tilbake på hytta, hvor alle sover.   Er kanskje ikke så rart vi går godt sammen, når alle sover og bare en og en er våkne….

…men ikke lenge etter skal mange ut å trene, og det er bare å hive seg med.  Nå har jeg riktignok dårlig erfaring med å være med de to brødrene Bekkevold på trening, for eldstemann var best av dem i sine glansdager, mens yngstemann aldri har sluttet å trene.  Det er kanskje heller ingen ulempe å ha 1.7 meter lange ben som yngstemann har.

Så løper vi der da, nedover Holtefjellsvegen og plutselig hører vi bakfra:  “unna veg, for nedover er jeg fortsatt best!”.  Det var far til de to nevnte.

Sanningen var vel heller at han ikke har lært å bremse rullatoren…. og litt nede i vegen er han gått over til gange.

Turen går mot Ølbergholmen.  Flott sted.  Vi går utover mot noen klipper og jeg vil lenger ut, men Espen tror det er privat.  “Sikkert ikke” svarer jeg, men nøyer meg med å ta noen bilder.  I venstre kant ser jeg noen turister der ute på den private holmen.

“Raringer” tenker jeg, der jeg ser mannen stå på alle fire og studere stein eller blomster.

Plutselig roper damen at de trenger hjelp.  Mannen kommer seg ikke opp igjen.

“Jippi” tenker jeg inni meg “nå får jeg endelig brukt for nitro-sprayen jeg alltid har med meg, og roper til Espen mens vi løper:  “jeg har nitro-spray!”

Det viser seg at mannen, godt opp i årene, bare har dårlige og ustø ben, og at han er for tung å få opp igjen, for kvinnen som er noe yngre.  Utseendemessig ser jeg at det er såpass stor forskjell på dem, at mannen må være svært rik…. mannen takker og erklærer oss som spreke.

Jeg spør forsiktig:  “er det privat her?”  Kanskje med et håp om en invitasjon til å komme lenger ut for å få tatt bilder.  “Ja” svarer kvinnen bryskt og jeg skjønner at vi er bedt om å gå tilbake….

Snart kommer Morten og Ingvald også.  Returen går rolig og fint.  Vi svetter, mens Bente ikke en gang er antydning til det en gang.

Vi snakker om Garmin, skrittlengder og skrittmål.   Jeg forteller at min Fenix3 har funnet ut at jeg har omtrent en meter i skrittet…og da jeg ser Bentes forbauselse, skjønner jeg at det kom ut feil.  Jeg bedyrer – det er sterkt overdrevet….men når jeg løper, da…

Da vi kommer til foten av Holtefjellsvegen begynner galskapen.   De to brødrene innbyr nan til spurt oppover lia.  Bente smiler og hiver seg etter.

Jeg begynner ikke å gå jeg heller, men blir bak.  Bente gliser da hun ser sin samboer slite med bror sin, og jeg roper: “nå blir du enke!”  Jeg klarte ikke se om hun smilte mer da…

På første topp står Espen med henda på knærne og med ganske høy puls, mens Bente jager etter Morten.  

Jeg ser dem fortsatt.  Jeg har ennå ikke noen fart i kroppen så jeg jogger med korte steg.  Jeg ser Morten gi seg på topp to, mens Bente haster videre, før hun også gir seg litt etterpå.  Det hele minner om haren og skilpadden….og nå er snart skilpadden først – altså meg.   Jeg jogger med stabbete ben forbi de to siste.

Over toppen føler jeg slektskapet med Alberto Juantorena og langer litt ekstra ut.  I neste bakke slipper jeg skilpadde-huset, og forbi poststativene kjenner jeg meg som Filip Ingebrigtsen, og kan bare dra på.

Bak meg hører jeg Espen rope:  “Heia Nils-Einar, Morten kjem!”

Men du vet….Morten tok verken att Alberto, Filip eller meg.  Jeg gruset dem….

Jeg fikk ikke med meg så mye mer av dagen, for jeg levde på ei sky av lykke.  Ingebrigtsen-brødrene vet ikke noe om suksess egentlig.  De har riktignok blitt europamestere begge to, men de har aldri løpt fra brødrene Bekkevold!

Så sitter jeg her da, dagen etter.  Har gått en  liten tur, dusjet med sjampo og solkrem (tok feil…med solfaktor 50 som kroppssåpe er jeg vel beskyttet mot alt i dag).

…og jeg undres over hvor måkene er når det regner?

PS:  Dere som har lest mine innlegg hver dag…har vel sett at jeg har vært alene ute på trim på morgenen….mens de øvrige har sovet.

I dag var det ikke slik.  Da jeg var på veg hjem etter trim i morges, møtte jeg Morten – han skulle på rulleski.  Da jeg ankom hytta var Ingvald borte – han løp nesten 12 km (antagelig på leit etter badestrender)…

..og nå hørte jeg nettopp:  “har du vurri ute å trent pappa?nei faan.    Du å Mårta?  Faan!!”

Det ramler og smeller, som om noen leter.  Jeg hører flere spørre:  “hvor skal du?”   …og Espen som svarer:  “må jo ut je å da….faan å”

Så da førte da min trim og grus til noe da….