BRYLLUPSFOTOGRAFEN…ELLER FORLOVEREN

Ja så har jeg gjort det jeg aldri hadde gjort før, og akkurat som med enkelte andre ting en gjør for første gang, så var det nesten over før en fikk skjønt at det hadde begynt.  Jeg var nemlig forlover for en kar, jeg kjenner litt til, her forleden.
Ja jeg kjenner ganske godt til ham for så vidt, for allerede som liten, klarte han å ødelegge bursdagen min…ved å bli født på den.  Ja dere kan selv tenke dere hva du har å stille opp med, når dine foreldre blir besteforeldre for første gang!

Men jeg var også den som stolt trillet ham i vogn, som bar ham til dåpen, og som fikk være med da han ble konfirmert, og som selvsagt valgte ham som fadder til min datter, og som var min forlover da jeg giftet meg på ordentlig.   …og jammen er jeg fadder til hans datter også.
Så da tenker dere sikkert at han er et selvsagt valg til å bære meg til graven?   Nei det klarer Trine selv – jeg skal vandre videre i en liten urne jeg da den tid kommer.

Men altså – på fredag 24.6.2016 fikk jeg den ære å være forlover.  Jeg så straks at min medforlover – det vil si brudens – var mer vant enn meg, der hun stilte opp med piknik-kurv med champagne og jordbær.  Mens jeg kom drassende med fotobag, to ekstra kameraer, og en hustru som agerte som sherpa – fordi hun bar sekk og hatt for meg.  Snill den damen!

Hadde egentlig et sukkertøy i lommen, og tenkte kanskje jeg kunne gitt ham den, så han kanskje fikk suge litt på tanken om hva han skulle begi seg inn i, men den er av den gode sorten, så jeg tok den selv.  I tillegg lå den sammen med et sanghefte fra en begravelse ifjor, så den var nok gått ut på dato.  Sukkertøyet altså.  
Rart det der…når du er helt ung, så har du grønske på knærne, når du er ungdom får kanskje litt spylukt dagen etter bruken av dress.  Da du blir enda eldre, så er det først navnelapper fra dåp og bryllup, før du skjønner det lir mot slutten da du finner igjen flere og flere begravelseshefter,   Og etterhvert går du hele tiden å passer på ryggen din, så ingen kapper deg på den og sier “er vel snart din tur nå”, slik de gjorde i brylluper før i tida.

Men nå sto jeg her, tom for alt, unntatt kameraer, og tok bilder, før de begge hadde sagt “JA”, og før vi visste hvordan vielser på Tinghuset foregår.
…snart var jordbær spist opp, champagnen pakket ned, og vi satt og ventet på sorenskriveren.  Hun kom, snakket fortere enn min hustru etter at hun har skutt elg, og fem minutter etter var min nevø gift.  Jeg hadde ikke helt oppfattet at jeg var forlover en gang, men det påstås at jeg signerte et papir mellom erklæring og diktet av Ulateig.  Jeg kan i alle fall si at det tar lenger tid å bli skilt!

Så om jeg besto som forlover skal jeg ikke si noe om, men at jeg fikk fine bilder av et flott par, hersker det ingen tvil om…og det er ikke min fortjeneste, det er deres egen – for de to var nydelige i hymens lenker!  Gratulerer – selv om jeg ikke er helt sikker på om jeg har “gjort” det ennå….

i og med at jeg er en gratis-fotograf, lar jeg dere få en liten titt jeg


En kvinne


pluss en mann

blir plutselig tre, og hvor den tredje vil lære…


…men ikke alle vil se alt….
SAMSUNG CSC
selv om de to er fine…
SAMSUNG CSC

…og noen er fokusert og holder kjeft, mens andre….
SAMSUNG CSC
Seriøst flotte….
SAMSUNG CSC

..og morsomme å være sammen med…

SAMSUNG CSC
..fra filmens verden….Rännstensungar:

I min lilla lilla värld av blommor
finns det plats för alla och envar
Där på gröna ängar barnen leka
och bland blommor dansar jag
Och sommarvindar våra kinder smeka
och solen den skall lysa varje dag
I min lilla, lilla värld av blommor
där skall alltid, alltid lyckan dröja kvar

SAMSUNG CSC
…mens jeg ba denne guten ta en skikkelig
Johnny Cash med “styggefingeren”


..jeg har hørt om “Honey, I shrunk the kid”,
men aldri gutten som sa: “Sorry I killed the girl”

SAMSUNG CSC

..og jeg avslutter med trønderjenta i Eidskog!

 

Håper dere fikk noen inntrykk.  Takk!

#Bryllup #Wedding #Tinghuset #brud #Brudgom #vielse #forlover #gift #Per-Arne #Anita #Therese #Kongsvinger #Eidskog

 

I DAG VAR DET MIN TUR….

Sola strøk sakte opp over tretoppene, og såvidt begynt å speile seg i vannskorpa…..
Jeg gikk langs landevegen mellom Nybergsund og Innbygda en tidlig mandags morgen, og ante fred og ingen fare.
Det var passe temperatur, omtrent 13 varmegrader, og fuglene var merkelig fraværende.

Da så jeg ham.   Han lå der på marken så urørlig.  Jeg skjønte fort at han var død – litt utifra posisjonen han lå i, litt fra det livløse blikket, og litt fordi han lå på ryggen.  Han lå på utsiden av hvitstripa, men bare så vidt, og det var ikke utenkelig for meg at dette kanskje dreide seg om en “hit and run”.

Jeg nærmet meg svært forsiktig.  Ville jo nødig ødelegge noen spor i tilfelle det ville bli full utrykning, med oppsatte telt fra Kripos og menn i hvite posedresser, med latex-hansker og hjemmetjeneste-beskyttelse på fotbladene.  Jeg så opp og ventet nærmest på flaprelyden fra et VG-helikopter eller fra NRK.
Men jeg hørte ikke noe.  Kanskje var jeg første på åstedet – etter en evt gjerningsmann.
Jeg tok fingrene inntil hovedpulsåra i halsen og kjente etter.  Fortsatt varm kropp, men ingen puls, og jeg antok at Rigor Mortis kanskje hadde inntatt kroppen for første gang i dets liv.  Jeg så meg omkring, men kunne ikke se noe av betydning.  Ingen elektriske ledninger over åstedet, ingen bremsespor, men jeg kom til å tenke på at en bil hadde delvis vært utenfor vegen nord i Furuvegen, men dette er så langt unna at det neppe hadde noen betydning.
Jeg gjenkjente den døde også, og visste at dette ikke var en av de meste populære lokalt.  Hadde hørt mang en gang tidligere fra enkelte at “#Hvis jeg hadde hatt hagle, så hadde jeg faan meg skutt’n”.  
Heldigvis var han ikke skutt i alle fall!

Jeg forsøkte tenke tilbake til hvem jeg hadde møtt, for det var mest sannsynlig en sørgående bil, og jeg utelukket nærmest de som hilste på meg, for har du akkurat tatt et liv med bilen din, så hilser du sannsynligvis ikke på de du møter.  Eller kanskje noen kunne gjøre akkurat det?
Jeg tok opp telefonen og slo nødnummeret jeg har lært gjennom mange filmer på tv, nemlig 555-911, men det funket ikke i det hele tatt.
Jeg tenkte så det knaket og slo 112, men da kom jeg til et nummer som oppga at dette nummer gikk til en forhenværende operasjonssentral, som nå var overtatt til bruk for Politidirektoratet, som trengte mer plass til nyopprettede stillinger.  Skulle visstnok bli en sentral for ansatte som toppledelsen egentlig ikke ville ha, men som media ville gjøre til så stort problem, hvis de ble bedt om å trekke søknaden, at de hadde innsett at det var bedre, og billigere, og ansette dem og plassere dem et sted, enn å ta byrden media medførte hver gang de allerede hadde en i den utlyste stillingen.
Så jeg ringte 02800, og kom da til politiet i Øst, hvoretter jeg ble satt over til et lensmannskontor i Hasvik, fordi operatøren, som for øvrig var dansk, hadde feiloppfattet meg da jeg sa det hastet, og fått det til å bli Hasvik.  Men lensmannen i Hasvik var på ferie, og kom sannsynligvis ikke tilbake før etter en re-reform, og da slo jeg likegodt opp på de gule sider og søkte på den stedlige lensmannen – og fikk oppgitt direktenummeret som var 02800…men var ikke det akkurat det samme nummer jeg hadde forsøkt tidligere da, og som ikke akkurat ga meg lensmannen?

Så da ringte jeg like godt Narvesen, slik at de bar telefonen opp til lensmannen.  Han kunne imidlertid ikke hjelpe meg, for han hadde avgitt sju mann til Mattilsynet, som var på Vestby i forbindelse med et tilslag hos en bonde som hadde blitt observert med en okse som hadde blitt “myggbittin”, og det var mistanke om at bonden hadde arrangert dette, for å få erstatning (Rovdyrskadeerstatning har jo opphørt, så da er det opprettet en ny form for erstatning – mikrodyrskadeerstatning).  
For øvrig hadde han også sendt to betjenter på overtid til Østby, på grunn av noe angivelig hundeglam i en kennel der.
Men han sa jeg kunne sende ham en MMS fra stedet….

Ja jeg tok da noen bilder, men rakk ikke sende dem der og da, for jeg skulle jo på fysikalsk behandling….og det måtte jeg nesten prioritere foran et mulig drap!


…og skjøra lå der da jeg gikk ned igjen også

#reform #politi #lensmann #Hasvik #Øst #død #mistenkelig #åsted #Kripos #behandling #fysikalsk #Skjør #Skjære

ACK VÄRMLAND….


Jeg har forflyttet meg til Värmland du sköna…og her går jeg gatelangs og venter på å få høre om noen som skal på “körvkjösken” og kanskje møte “Smala Sussi”.

Men det er ikke slik.  Borte er Gustaf Fröding, borte er bonden i sin brune skinnjakke, borte er fløteren på Klarälven, borte er hun uten bh på plenen ved siden av, og borte er porraffären, og i anledning helgen er jammen alt stengt også.

Akkurat det siste var litt morsomt på Thon-senteret, for mange nordmenn hadde reist langt, og gikk blide mot Systembolaget, for å finne ut at…..og smilet skled nedover kroppen som et knust egg i panna.  Ja jeg vet det ikke er pent å le, men har stått der selv en gang – 17.mai og ikke kommet inn – for jeg tenkte ikke over at akkurat den gang var det samtidig som en helligdag…

Men tilbake til Karlstad i Värmland.  …hvor er det blitt av den fine dialekt?  Og hvor er svenskene?  

I gatene er bilenenorskregistrerte, og alle utesteder, og butikker har engelske navn og reklamer…  ja jeg vet vel at samme er i ferd med å skje i Norge, men….Värmland da gitt.  Det er jo grunnlaget for mi ega dialekt det.

I vinduet til Jack & Jones står det “we proudly present summer 2016 let’s make it a great one” – herregud, bare årstallet er skrevet på svensk.

Hvor er det blitt av “välkomna till sommarhajk” og at man kanskje hadde skrevet at “sola i Karlstad gör den stor igen”?

På envsøyle står det Ginger Joe – Hvilken svenske er det?  Baren heter Wayne’s, eller o”Leary’s,…og skal du ha fersk mat må du kontakte mafiaen.  Og hva mener de med “känn dig som hämma med en smoothie”?

…og så kommer toppen:  Kryssningen mellom trysilmål og engelsk “cut in kitchen” Hvor tryslingen sier “kut på kjøkkenet”


Og for liksom å henge liket helt på knagger:  Hotellet som heter “Good mornings hotel”…og hvor begravelsesbyrået ligger i første etasje under.  Snakk om å gå fra en god morgen til en helvetes kveld…..

#ack #värmland #sverige #svensk #språk #Gustaf #Fröding #Wayne’s #Joe #Hotel

DET EN ITTE HAR GJORT FØR

I dag skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før!  …og bortsett fra en ting, så er alt en itte har gjort før, skremmende.  Men i dag er det ikke mer skremmende enn at jeg sto opp, gikk en liten tur, besøkte en spesiell grav…og tenkte på de to som skal bli ett.

Så nå sitter jeg her på “kjerrgar’n” for inspirasjon forut for dagen.  Etter å ga gått att og fram her med en liten gressklipper noen år på rad i skoleferier, føler jeg meg litt heime her.  På fars siste arbeidssted.

Jeg vet liksom hvor alle ligger her.  Snedsbøl’n, Torp, Ausen  og Foseid (nå kan dere finne ut hvilken krakk jeg satt på).  I det levende livet, bor ikke folk der de bodde lenger.   Ikke forbi heimstelle mitt i alle fall.

…og ikke vet vi så ofte om folk ligger der de skal heller.

..nei dæven nå blir jeg for sein.  Langt til Vinger.  Og jeg har fortsatt ikke gjort hva jeg skal i dag!  Unnskyld, må løpe.  Trine undrer nok henn jeg er også….men slapp av…jeg er her!

#bryllup #forlover #vinger #grav #kirke #kirkegård 

 

VANDRING LANGS STIER I EIDSKOG

Å være på vandring i Eidskog er ikke alltid like lett.  Det er som tidligere nevnt, de tusen sjøer og millioner stiers hjem.  Men i dag lærte jeg noe nytt.

Jeg våknet til en spirituell søndag, ja nesten litt himmelsk.  Ikke slik at jeg opplevde noen form for åpenbaring (bortsett fra hun som sover ved siden av meg da), men himmelens tårer trommet forsiktig på plåt-taket, og jeg kunne nesten høre regnets rytme i fra ei gammal låt – som f eks “It’s raining” – eller noe.  Jeg lå der og tenkte at i dag skal jeg ikke ut å gå.  Været var vel slik sett på mitt parti.
Men….etterhvert oppdager man at en vandrer og trimmer, blir som en slags rusmisbruker. 
Du sier “ikke i dag” tiø deg selv, og hjernen er altså fornuftig nok, mens hender finner att treningsklær allikevel. 
Og før du vet ordet av det, sier S-health at jeg har gått 1km og har igjen to. 
Hjernen har i alle fall tastet målet til å være 3 km i dag.

Mens en går der gatelangs tenker man på mye rart, som f eks på de to unge som kom på moped nedover vegen i aftensola i går.  Har vel egentlig ikke noe med trim og stier å gjøre, men på en måte har det jo det.
Jenta var kanskje fjorten år, og hennes lyse hår flagret så fint, der det fikk være helt uten hjelm.  Gutten hadde ikke noe mer på hodet han heller. …og kanskje hadde det litt med trim og gjøre også, for før i tida var alle mopeder “trimmet”.
“Litt typisk Eidskog” tenkte jeg, og antar at om et års tid, er jenta gravid, og hadde nok satt pris på at i alle fall han, hadde hatt noe på “hodet”.
Men tanker er som livet, det svinner fort hen…

Jeg svinger inn Adelsbyvegen og kjenner ikke helt igjen meg.   Mye har vokst igjen….jeg ser ikke jordet jeg var med og hekket høy på…og hvor de adelen blitt av? ….og var det ikke flere hus bortover her?  Og hvor svingte vi av til jordet Helge hadde høy på?  Jeg antar at en på 54 ser hvor lite ting egentlig er, mens for en på 7 år er alt stort.  Slik sett holder Trine seg i alle fall ung!

Når en går slik i duskregn, er det spennende å se en musvåk, komme svevende uten et vingeslag, for så å stupe rett ned mot åkeren, i det jeg antar er jakt på mus…for deretter bli skuffet over at våken bare var siste av en flokk duer som landet.   Noe jeg skjønner da tredve duer, ett minutt senere, blir skremt opp av mitt nærvær.  Ja ja, burde ikke skrevet om feilen…men synet er nok ikke som det var, eller at man gjør høner av fjær igjen…

Gjorde forresten motsatt en gang..jeg så en liten fugl jeg ville stoppe ut, ja ei form for høne, og brukte groveste hagl (var jo på tiurjakt) og da ble det bare fjær igjen faktisk!

Så passerer jeg et sted jeg ikke har vært siden en eller annen 1. april…da en fylte ti år antar jeg, og vi klatret i trærne med omtrent en meter snø under oss.  Slik er det neppe på Eidskog lenger.


Jeg kommer over Torp, og nå er planen å gå Vektervegen mot Vrangselva og Grasmo.  Jeg ser en finger, og i mine auger er det en vekter inne i handa.  Altså en ny måte å merke Vektervegen på.  Forbi uthuset er graset klippet så fint for mine ben.  Kanskje klarer jeg komme gjennom tørrskodd?
Mens tanken og håpet fortsatt bor i meg skvetter jeg til av en hane som galer.

…minutter senere er det over med den tanken og håpet, og liktornen min drukner i kaldt vatten fra grønt gras.
Men heldigvis har jeg Albyl-E på resept, så det tynne blodet farer forbi ethvert knøttbitt og varmer opp bena etterhvert.

Jeg går gjennom løvskog og granskog, på romantiske traktorveger, gjennom urskog, og over havnehager hvor hester er omringet av strømgjerder, som jeg må passere.  Jeg tør ikke kjenne etter om de koblet til (jeg er jo elektrisk nok i følge Trine – i alle fall for full av energi), men sniker meg forsiktige gjennom grinder og åpninger.

Jeg undres nok en gang over hvor elgen er?
På denne tiden av morgenen burde den beitet i disse omgivelser, og jeg går ganske så stille, at jeg skulle kunne sett eller hørt den.

Men mitt hode er så kreativt da jeg trimmer, og mine tanker går nå tilbake på Eidskog som kommune og kommentarer om at det trengs arbeidsplasser – og tenker på alle hestegårder det finnes her, og spor etter traktorer som har sprøytet åkeren, jeg ser skogeiendommer, og korn som vokser, og mener da at det er da noe det også.  I mitt minne ligger også inntrykk fra Montebello Camping og alle arbeidsplasser som finnes der.  …og de som bare bor der og handler på “dollar store” uttalt som det skrives. 


Jeg tenker også på en fotball-cup på Matrand, og skjønner ikke hvorfor det ikke skal bli en stor arbeidsplass, som for eksempel Birken?

…og hva med ultraløp som er så populært for tiden.  

Hva med å gjøre penger på å lage et ultraløp som kan være sommerens svar på Vasaloppet?
Hva hvis det starter 16.000 løpere på Åbogen, som løper Vektervegen mot Skotterud, tilnærmet jernbanesporet videre mot Vestmarka før de svinger mot Børli, forbi Pisenga, opp forbi “Hammerlikjellar’n” (som de gamle kalte stedet), og over Fjell til målgang på Matrand.  16.000 løpere x 1800 er lik 28.800.000 kroner det.  Det skulle det kunne bli mange stillinger av!

..og så alle avarter av løp en kan gjøre samme uka:  Vektervegmarsjen (med innlagt Harry-tur til Eda) – Pilgrimsleden tur retur, Åklangen rundt, Vrangselva rundt….

Ja det er ikke greier for hva en kan spinne ut av noe slikt.

Kreative tanker må etterhvert vike for angsten for hvor jeg er i ferd med å havne.  Må da være mer på veg mot Åbogen, enn Grasmo?  …og hvor er eimen av svette fra en løper med “Under Armour” trøye?  Liktorn, uvisshet hvor jeg er, regnet, og gryende slit, gjør at jeg nesten ser mannen med ljåen, der jeg baner meg veg i villniss. 

Jeg ser ingen, men hører småfugla som synger “se han der a”, og  hører dem faktusk plystre samme melodi som vi gjorde på 70-tallet da vi så ei sexy jente, og da skjønner jeg at det må synes, da til og med fugla ser at jeg er blitt tynnere…..I håret!
Så finner jeg modellen som ble brukt da Vikingskipet ble tegnet til OL…og mangelen på bebielse, gjør at jeg antar at det finnes da fortsatt ledig plass her i Edens hage hvis ordføreren plutselig vil at alle skal skrives inn i manntall.

Da hane nr to galer før dagen gryr, ja da følte jeg meg litt som Simon Peter, og fant det tryggest å tralle en melodi fra Jesus Christ superstar.


Jeg mister “fingeren” med vekteren i, inne i ytterligere ei hamning.  Men jeg ser mannen med ljåen stå ved “skiggarn”.  Jeg trodde aldri riktig på at jeg var død altså, for denne mannen med ljå hadde hørselvern på…og det hadde ikke han i Bergmans film.

Jeg stusset litt på det med ljå og hørselvern, men med ei hustru som er hovedverneombud, så antok jeg at det nok fantes ei HMS-bok for jordbruket, som påla slik sikring (utfra at en konsulent i Oslo nok hadde laget en teoretisk avhandling på støynivået som kunne oppstå når ljåens sylskarpe egg skar luftens bestanddeler i to, like før det traff gresset med en teoretisk beregnet fart), og med min lille snev av kritikk mot det unge paret uten hjelm…sa jeg ingenting.

Men jeg spurte hvor jeg var så klart.  Mannen var blid han og fortalte at jeg var på Skjørberg.  Der hadde jeg faktisk aldri vært før.  ..og når jeg snakket om hvordan tryslinger fant det vanskelig å vite hvor de var hen med så mange stier og veger, sa han:

“Er da ittno problem om du går dæ bort på Eidskogen.  Det er bære å gå nerover det, så kommer du tæll bigda att”

Med det gode rådet, gikk jeg nedover og straks etter var jeg på Grasmo.  Minutter senere så jeg spor etter fartsfylte joggesko og kjente duften av dansk perle, og jeg visste at jeg da var på Vektervegen og på veg hjem til Matrand.

I det jeg går under en lav jernbaneundergang, ser jeg en Ambulanse i rødt og hvitt, og antar da at du ikke er første prioritet.
Da jeg ser den for annen gang lurer jeg på om det er meg eller paret på moped, den er ute etter…..

#Eidskog #Matrand #Åbogen #stier #vandre #ukjent #Ambulanse #moped #unge #Prevensjon #hjelm #Skjørberg #Torp #Adelsby #kirken #spor #dansk #oppleve

MORGENSTEMNING

Mens Griegs toner sniker seg sakte inn i hodet mitt, ser jeg ut og merker at tittelen han valgte – morgenstemning – passer perfekt i dag.  De samme toner spilles igjen og igjen, før hele musikkbildet åpener seg, og du nesten føler du kan fly – der du står i glaset og titter ut.
Nabolaget sover.  Alle øvrige i mitt eget hus sover.  Mens jeg får ikke sove, selv om jeg nettopp har fått melding fra min Garminklokke, at jeg har sovet for lite de siste døgn.  Før vettu, så var det mor di som maste om at du måtte legge deg.  Så var det en ung hustru.  Nå er jeg kommet så langt at det bare er klokka som ber meg legge meg!
Jeg setter på meg joggeskoene, og selv om gradestokken viser 2 grader, så nekter jeg å finne igjen lua, som jeg så bastant hang vekk på søndag.
Så får jeg heller fryse på ørene, for prinsipp er viktigere enn å lytte til en gradestokk.  Gradestokken kan ikke spille Griegs toner heller…”oi der kom jeg på en salgsidè” ville Vernon Scribbs ha sagt, og fått David til å gjøre alt grovarbeidet.
Apropos det å bruke sunn fornuft, så husker jeg en gang jeg og min gode venn Jarl skulle hjem fra Florida, og vi satt der i Icelandair-flyet, iført shorts og t-skjorte (Jarl hadde singlet til og med).
Ei blid flyvertinne kom til oss og lurte på om vi ville ha pledd for nattflyvningen – “no thanks, we are wikings from Norway”.  Hun smilte vakkert til oss, godtok svaret og gikk til neste…som selvfølgelig tok i mot et pledd.
Skal si vi forbannet vår tøffhet fra et svar gitt i pluss trettiåtte på Orlando International, da vi frøs oss over Atlanteren, og enda mer da vi møtte en Canada Goose-kledd mekaniker komme inn fra minus femten på Keflavik….vi var kjappe til å grave i koffertene ved første anledning før vi fløy videre mot Norge den dagen.  “Kunne dere ikke spurt om pledd i løpet av flyvningen da?” spør du sikkert – jo vi kunne jo det…men kunne vi egentlig det etter det svaret vi ga?

Men i dag, i denne morgenstemning, holder jeg på prinsippene, og nøyer jeg meg med caps.
..og det ble rett.  Jeg fryser “nesten” ikke.
Ved Tjønna ligger frostrøyken som et grått teppe over vannet, og ei andemor svømmer fra kanten med sine unge små.  Hun er nok ikke helt trygg på denne skapning, som nærmer seg vannkanten, med sin “cockeyed caps” på, og som vil forsøke å fange dette maleriske bilde på sitt telefonkamera.  Hun svømmer rolig med flokken og forsvinner inn i det grå teppet.
“Enslig mor ja” tenker jeg….da jeg ser det idylliske i en familie som nyter morgensteming på Tjønnas mørke vann.

Jeg får mitt bilde nr nittenhundreogsøttetre av Trysilfjellet….i år altså!
Før pleide jeg si:  “Trysilfjellet er da bare en liten steinhaug det”….men nå syns jeg det er noe av det fineste symbolet på Trysil, der det ruver over trea og hyttene.
…og jeg innser at Sjumilsskogen er i ferd med å bli Sjutusenhytter-skogen.

Jeg labber videre, mens liktorn på siden av tå nr fire – ringtåen – gnager inn i lilletåen, og jeg merker en ny en er på veg ut av tåballen på samme fot.
Jeg er ikke så sytete synes jeg, og tenker at det kunne vært verre – tenk om liktorn hadde vært mellom stortåene…og på en annen balle?
Da skulle dere fått høre syting – det kan jeg garantere.

Det er nesten rart…klokka er 0549, og jeg møter faktisk en annen gående.  Vi hilser stille “hei” og vandrer videre, mens vi passer på å ikke vekke noen andre.
I øra påstår John McNicholl at kona hans ikke er noen engel… “Bra” tenker jeg, “for da er a i alle fall ikke død”, noe som kunne ødelagt denne morgenstemning.

you are no angel though you’ve got those blue eyes
but there is some magic the way you use those sighs
and i still want you god only knows just why
you are no angel when all you do is lie”

“Huff da” “ljug a å?”

I rundkjøringa kommer en semi med latviske skilter…”i dag trenger han i alle fall ikke kjetting oppover Knetten”, tenker jeg mens jeg ser sola skinne over skogen ved Bergulvhølet, og jeg kjenner det er litt kaldt på øra, men Percy Sledge varer litt da han uler med vibrato-stemme “let me wrap you in my warm and tender love…”
Semien er nok litt undermotorisert, for den minner meg om da vi kjørte VW Caravelle med 74 hk opp bakkene fra Mora, med campingvogn bak…men vi tok oss opp i alle fall – vi og får jeg si, for semien forsvinner oppover.

Jeg ser etter elg, men intet er å se.   Litt ovenfor Petravegen, sitter en kjøttmeis på en gammel trestamme.  Den sitter liksom og studerer meg.
“Lurer på hvem han er”-type studering liksom.  Han er ikke redd meg, og jeg er ikke redd ham heller, selv om han heter kjøttmeis og kanskje er ute etter kjøttmeis.
Kanskje det er kjøttmeisen som utrydder elgen i skogen her?
“Skämt å sido” tror jeg svensken sier, for du verden så fin lyd det er fra skogen en slik morgen, og som faktisk er med å rendyrke en faktor av morgenstemning på høyt plan.
Det synges, spilles, og blafres med små vinger.

Spread your wings and fly away
Fly away, far away
Spread your little wings and fly away
Fly away, far away

Jeg møter pendlerne fra Østby, som er på veg ned Knetten, og kanskje sitter de å hører på værmeldinga på sin FM-radio, og bryr seg lite om kommende DAB, eller været.  Vel, på den annen side, er man fra Østby, trenger man egentlig ikke værmelding for å vite været.  …og kanskje er det ord for dagen som er mest aktuelt i bilene.
Ved rasteplassen i lia, stanser jeg opp og ser mot nord, og igjen nyter jeg synet av Trysilfjellet og nybrua.  Trysilelva skaper også morgenstemning herfra.  Der hun flyter stille, uten at jeg kan se verken fugler eller fisk, men noe klarer man seg med å vite at finnes.  Eller i en kjønnsnøytralt tidsepoke er vel Trysilelva nå mer å kalle “hen” enn “hun”.

Jeg nærmer meg toppen nå og kaster et blikk vestover, og kanskje ser jeg koia i Regnåsen herfra, men som med fisken i elva, så må jeg klare meg med å tro.
Merker at jeg nærmer meg Østby, for nå tror jeg mer og mer.  Langt der borte er Kalianoppknuvlen også….og bjønn som skremte meg i 2012.
Jeg ser langt herifra…og det er så rart, for det blir liksom natur lag på lag…først ser jeg den purunge, jomfruelige, grønnfargen på nyutsprungne løvtrær, så ser du den eldre grønnfargen på bartrærne, så ser du lenger bort og da begynner naturen å blåne, før det går over til det ytterste gråe laget lengst bort…der hvor Høljesdammen ligger….Ja jeg ser den ikke altså.  Jeg tror!
Eller vet – hvis jeg ser riktig lei da.  Det tror jeg i alle fall.

“Oi” se der du!  Der har det jammen sprinten en liten elg over vegen.  Sånn uten at noen er i stand til å korrigere meg, så sier jeg bastant at “her har det kutt en fjorårskalv”, “og se der ja” – “digre potefar også”… “Kutt for livet denna da”.  Om denne tolkning er sann, vet ikke jeg, men jeg tror det.  …og i god morgenstemning kan man skape sine egne historier av det man ser.
I det samme skvetter jeg til av en lyd.  Det knaker i kvister.  Det smeller og braker.  Er noen på veg tilbake?
Straks etter kan skuldrene senkes igjen, da jeg ser tiuren legge på vingene utover mot sundet.  Ja hvis skuldrene hadde funket som de skulle mener jeg.

Jeg velger gamleknetten ned mot sivilisasjonen.  På grusvegen som kanskje til og med Oscar Braaten har kjørt på (kanskje var det her han skapte “ungen” og dro til “den store barnedåpen” , og kanskje Kong Haakon kjørte her på 40-tallet også, og i alle fall Petter Solberg.  Jeg går altså i kjente fotefar!
“Petter kjørte da full bakkeløp her under de gamle sundmartn-dagene han”.  Ja jeg tror da i alle fall det var han.  “Jo da, han var til og med her og trente før et VM-løp også” –  tror jeg.
Da hørte jeg at det gikk med ett sett gummi for hver tur oppover lia – en strekning på ca tre kilometer.   Vegen var stengt så det var trygt altså.
Har nok blitt slitt ut flere sett gummi i disse trakter, og kanskje er det mange som er glad for at noen ikke har slitt gummi her også.
…og apropos unger, så ble bakken stengt en dag hver vinter for noen år siden også, slik at gamle og unge, kunne kjøre rattkjelke nedover her.  Utrolig moro for å si det selv!

Nå kommer varmen også.  Ikke så rart kanskje.  Til og med klokka har passert seks nå, når man først er inne på gummi, mener jeg.
Begynner å bli vondt og kjedelig å gå, men det er liksom ikke føre for rattkjelke heller.

Nede i sundet ser jeg låven hvor Bente startet møbelforretning, og på andre siden, ser jeg skolen hvor mine tre eldste var skoleelever.  Skolen hvor de lærte at noe het “frivill”, og at “ett ikønn kunne kute over vægen, mens en bærjølv så på”.  Men her finnes ingen møbler på ene siden mer, eller elever på andre. Ingen dialekt heller.   Jeg ser verken sommerfugl eller ekorn.  Bare en masse biler, alle med samme stusselige utseende, og som går milevis hver dag i jakten på å hjelpe flest mulig mennesker, slik at de kan bo hjemme så lenge som mulig.
Jeg hilser pent hver gang jeg møte disse bilene, for jeg vil gjøre et godt inntrykk før jeg plutselig trenger hjelp til både det ene og andre selv.
Det er liksom ikke enkelt å spørre om en hjelpende hand til å holde seg ren bak, hvis en har “driti” seg ut ved ikke å hilse på forhånd.

Kongeparken ligger så mørk og gåtefull slik tidlig om morran, da sola ikke har nådd helt over Klanken ennå og skapt varm morgenstemning i denne vegen som går gjennom et tettsted som minner om et sted som ligger en times flytur unna Beijing.  Der ligger nemlig en by så annerledes alt annet enn Nybergsund, at den får det til å gå kaldt nedover ryggen på verdens finansanalytikere står det å lese i Dagbladet.  Kangbashi og Nybergsund har noe til felles etterhvert – de har ikke noe lenger.
Ikke noe som er åpent i alle fall.  “Nærbutikken er stengt” står det på butikkdøra.  “Vedsalg” står det på veggen til Nybergsund Manufaktur, hvor persiennene er dratt så skikkelig att, at man nok må bruke veden selv for å få opp att varmen.
På andre siden er det fortsatt tegn til liv, men posten er flyttet til Innbygda.

“Skal Nybergsund få noen post nå, så tror jeg det må være i form av en orange og kvit fra orienteringslaget i bygda”.

Tenke seg til – dette er stedet som hadde en privat dagligvarehandel hvor alle Trysils festdeltakere sto i kø for å skaffe seg Ringnes-pils på lørdager, en ko-operativ (coop), to bensinstasjoner, et verksted, en manufaktur, en bankfilial, postkontor, skole, smie, og et hotell.  Ja i min tid altså.
Før det igjen, var det både brusfabrikk og skysstasjon, har jeg fått meg fortalt, men jeg vet ikke altså, og allerede nå merker jeg at jeg har kommet lenger bort fra Østby, for trua begynner å bli borte att.  Undres om finansanalytikerne får det kaldt nedover ryggen av det som skjer i Nybergsund om dagen jeg – i så fall har Nybergsund Manufaktur ved til salgs!
En annen ting mangler vi her også. og det er strømbrudd.  Takket være at Eidsiva har plassert seg her….og i mangel av alt snart, så har jammen Eidsiva skaffet oss fiber også.
Tiden har absolutt endret seg, da jeg forlot Eidskog visste jeg ikke om noen annet fiber enn glassfiber, og selv om de gled bedre enn treskia, så går det nok raskere med Eidsivas fiber.

Samfunnshuset – det er da i alle fall att.  Nær konkurs riktig nok, men det står da der.  Hadde det vært aften og torsdag, så hadde vi ikke kunne kalt oss spøkelsesby heller, for da hadde bingo-gjengen inntatt sundet.   Jeg tror at det hadde blitt fint ved samfunnshuset jeg hvis de ryddet vekk krattet mot vegen, satte opp gjerde, og asfalterte plassen.  Kanskje kunne lekeanlegget vært satt opp her også.  Hvis de hadde fjernet krattet så hadde det vært lettere for oss nysgjerrige å se hvem som giftet seg, feiret 50-årslag etc på samfunnshuset også, samt sett hvem som “were no angels….”

No livnar det i lundar….for her kommer naboen på jakt etter mer torv, der han bygger seg en lydmur mot feil lei, og der kommer den unge bonden i sin traktor med henger.
Der kommer en som skal til bygda for å hente posten sin, i en bokhandel.  …og der kjem ho som skal til Hernes att på kvællen – du vet du bor i ei grend da du nesten vet mer enn du tror, og jammen møter jeg han som kjører buss for å å få tida til å gå mellom multesesongene også.

Ha en god dag.  Lev den som om den kan bli den siste…en vet aldri.

HELG OG INVITASJONER EN IKKE SKJØNNER


…mens en frys, er det godt å ha venner som inviterer en på ting..men sjekk godt!

Går ikke rundt og tror at jeg skjønner alt her i verda, men mener selv jeg har fulgt rimelig godt med i timene på skolen, og i samfunnet etter det.  
På den annen side så har jeg nå bodd 27 år i Nybergsund og det er ikke sikkert det er samfunnets navle heller.

Her om dagen ringte en venn og lurte på om jeg ville være med på svinging.  
“Tja” sa jeg, og visste vel egentlig ikke hva jeg ble spurt om.
“Men hvor mange blir vi da” spurte jeg.  
“Hvis du tar med kjerringa di, blir vi tre”.

“Herregud” tenkte jeg,
“hva er moro når kompiser møtes hvis en har med kjerringa?”.

Men jeg lot som ingenting og visste at jeg jo hadde Google….og på første forsøk kom jeg til trafikkreglene paragraf 6:

§ 6.Svinging

1. På kjørebane med to eller flere kjørefelt i kjøreretningen skal kjørende i god tid kjøre inn i feltet lengst til høyre ved svinging til høyre. Ved svinging til venstre skal kjørende i god tid kjøre inn i feltet lengst til venstre.

2. Ved sving til høyre skal det kjøres så nær høyre kant av kjørebanen som mulig.

På tovegs kjørebane skal det ved sving til venstre kjøres så nær midten av kjørebanen som mulig.

3. Ved sving inn på kjørebane med to eller flere kjørefelt i kjøreretningen kan det kjøres inn i det av feltene som passer best.
4. Kjøretøyer som kommer fra motsatte retninger, kan svinges til venstre for hverandre.

Hmmmm?  Har da tatt førerkort for henger for noen få år siden, og Kjell sa da ikke noe om at dette skulle øves på i flertall.  
Men på den annen side så har unga noen “koner” fra et Ringspill, så jeg ringte vennen min og sa:
“jeg blir med, og jeg har skaffet noen flere koner jeg”.  
Da ble vennen min nesten i ekstase og sa:
“toppers, vi sees lørdag kveld.  Jeg holder øl og drikke,
….husk konene, uansett hvem de tilhører”  
…så la han på før jeg fikk svart at jeg ikke ser noe positivt i alkohol sammen med bil og svinging….

På andre forsøk kom jeg til Wikipedia hvor det sto:

En svingning er en gjentatt frem- og tilbakebevegelse omkring et likevektspunkt eller en middelverdi og kan være mer eller mindre regelmessig. Slike rytmiske bevegelser er karakterisert ved den tiden, perioden, som går med til svingefenomenet gjentar seg selv.

Jeg skjønte ikke hva jeg var invitert til så jeg ringte en annen venn, han Hans og sa at jeg var invitert til Svinging med en venn, og at jeg ikke helt skjønte hva han mente.  Hans lo godt, og sa:  

“Vet du virkelig ikke det?”

“nei”

“Vet du ikke hva Bondage er heller?”

“Æh… jo så klart sa jeg”  (Jeg har tross alt alle filmene med Bond, unntatt den siste, på Blueray, og synes hver ny skuespiller på et vis lager sin egen tidsepoke, eller Bond-age som min venn nevnte).

“S&M?” da spurte Hans “Vet du hva det er?”

“Ja det er blitt forbudt i Sverige det nå” sa jeg, og tenkte på artikkelen jeg leste om på P4.no i går.
(http://www.p4.no/nyheter/denne-sjokoladen-blir-forbudt-i-sverige/artikkel/662209/)

“Du” sa Hans – det din venn mente er noe som har med samliv å gjøre.  Litt å være flere om benet ikke sant?”

“Hæ?” – jeg har hunder, men de liker ikke være flere om beinet akkurat” svarte jeg.

“Herregud er du dum eller? – søk på google – det skrives med W”, sa Hans og la på lettere irritert.

Jeg forsøkte igjen.  Jeg skrev “Swinging”, og kom til Wkipedia:

Swinging (kommer av det engelske ordet swing, bevege seg frem og tilbake som i en huske) kan defineres som «ikke-monogam…. 
og da så jeg det – jeg kan ikke skrive fortsettelsen her akkurat (du kan google selv), og da skjønte jeg hva jeg var invitert til.  

Oi da….   Vel jeg lo litt for meg selv da jeg tenkte på svarene jeg fant, og at i alle fall trafikkreglene kanskje gjaldt litt allikevel:

– kjøre inn i kjørebanen i god tid
– så nær høyre kant som mulig
– kjøre så nær midten som mulig
– ved to eller flere kjørefelt, kan det kjøres inn i det som passer best…

…og det andre svaret var ikke helt på vidda det heller….”gjentatte frem- og tilbakebevegelser”.

…men får vel skylde på at jeg er litt blyg, og ringte høflig opp igjen og takket nei, og brukte unnskyldningen at vi var bedt bort for å se den nye Bond-filmen.
(Synes faktisk at Daniel Craig har skapt en helt ny æra for disse filmene jeg
“Vi er mer i den nye bond-age vi skjønner du”, sa jeg og la på.

#Swinging #svinging #trafikkreglene #Google #Wikipedia #venn #Bond #Spectre #James 

MIN SVIGERMOR

SAMSUNG CSC
Hun er ikke som alle andre svigermødre.   Hun er ei man ikke vil miste nemlig.
Vel jeg har mine innsigelser mot henne også, men kun en ting, og det er at da jeg ankom Midtun første gang i hæla på Trine, så veide jeg 76 kg.
Det kurerte hun utrolig fort, for hun ba oss stadig på mat, og alltid var hun redd for at det skulle bli for lite til alle, så i tillegg til en perfekt tilberedt elgsteik, så kom det karbonader “på tilbud på butikken no”, samt litt fiskeboller til Nancy, og tre typer sauser, som alle var for gode til å ikke smakes på.
Ja du vet – da tok det ikke lang tid, før det sto følgende i displayet på vekta “Error”.  
…og på Spotify kom det beskjed om at jeg burde endre musikksmak fra soft til heavy…

Men ellers, så er det komplett umulig å bli uvenner, eller sur på for den saks skyld, på Ingveig.
Hun smiler og driver på med mat hele dagen.  Men så hender det seg vi drar til hytta, og da er det litt enklere bevertning “dere får ta det som det er” sier hun og varter opp med noen snitter da vi ankommer,pizza til mellommål, og kanskje ris og kylling “for å gjøre noe enkelt” som hun sier.
…og slik fortsetter det.

I dag er det ikke så morsomt, for da skal hun få bedre syn, og jeg tror både Ingvald og jeg som gift med hennes datter, begge er litt redd for godt hun egentlig kommer til å se.  Nå ja, det er vel verre for ham enn for meg.
Men så skal hun ligge med hodet ned i tre døgn….og ja legevitenskapen har kommet langt, og ingen uroer seg for at den går bra, men legevitenskapen har ikke kommet så langt at den har klart å få en “lunder” til å være verken stille, eller vende blikket nedover.
Som hun selv sier “Åssen skal det gå, så nysgjerrig som jeg er”.

Det er således innført unntakstilstand i Jordets-grenda i tre døgn fremover.  Det er i den tiden ikke lov å kjøre med sirener eller blålys, fly lavt, være utro, eller fare med fantestreker.  Ingvald heiser flagget når unntakstilstanden er over.

Lykke til Ingveig – vi er alle svært glad i deg og avhengig av deg!
Vi skal gjøre vårt for å holde deg nede – Low down Blues
 

MO OG MYR…OG MASSE VEIER OG STIER


Så er man der ute…i naturen på Eidskog.   Løper i joggesko som aldri har følt bakken der før, men med føtter oppi som kjenner de fleste barnåler igjen på utseende, og ser nesten hvilke trær de er i fra.  Røttene ligger der i overflata på stien som så mange har løpt på før.  Jeg husker disse Røttene fra 40 år tilbake.  Da var de nye og ganske “breiale” der de brøytet seg frem og trodde de var den ypperste, og beste, åra til sin moderfuru.  Nå er de bare grå og slitte. Kanskje bærer de ikke en gang næring lenger, til furua som fortsatt står der.  Ho har ikke vokst så mye på 40 år.   Vel ikke så rart….for her ligger en rusten aksling ved foten.  Litt lenger bort ligger ei bildør…ingen av dem har vært på veien siden lenge før jeg var med far min på tiurleik her i 1969.  
Hvor mange biler og lik som ligger i Rundhølet vet nok ingen.

Men jeg ser ikke noe galt i vrakdelene..det er slik det alltid har vært her på Eidskogen.  Eidskogingen er ikke som andre.
Du vet, det er ganske så sikkert at Bellamy Brothers var bortom Eidskog da de gjestet Kongsvinger for noen år siden, og senere skrev:

We don’t call 911 were we come from…

Some friends from the big city drop by our old country home
He said: Aren’t you’re afraid of living way out here all alone 
That’s just the way we were raised, I said
and all we ever know, Hell I can still remember when we had no telephone
We don’t call 911, we still cling to our dog and our guns

…men jeg løper videre, og undres over hvor det er blitt av all elgen?
Da jeg var tenåring, møtte jeg opp til to sifret antall elg,
og en av de jeg husker best er oksen med knekt ben…
Nå finnes det ikke tegn til liv i det hele tatt.
Når du løper midt i skogen, en vindfull dag kl 07, så skulle du vel ha sett noe?

Det en ikke undres over er om en finner igjen en sti eller en veg.
For Eidskog er ikke bare de tusen sjøers rike, de er også de tusen stier og skogsveiers rike.
Selv Trysil, som liksom er opphavet til ord som Sjumilsskogen og “De dype skoger” har ikke så mye veg.
…og herover ender ikke vegen…nei den går og går, til en eller annen veg, eller et kryss, eller fortsetter forbi en sprengt vegbom.
Som en trysling sa:  “Jeg blir helt forvirret av alle disse stier og veger jeg”

…og jeg løper gjennom vinden, og det går opp for meg at jeg ikke er så god som før.
Jeg løper ikke liksom med vindens hastighet lenger, for jeg ser frø og pollen fyke forbi meg,
og det er vel det som er vindens hastighet…
I hodet mitt dukker det opp navn.  Gusta, Marius, Laaars, Torleif….
Gunda…appelsiner som ruller nerover vegen fra Søstun, og….
Minner er rare ting.  De kan fremkalles av en melodi, en vegstrekning, en duft.

Vel en kommer ikke unna en tur til Sverige.  Sverige for unger i dag er begrenset til å være Thon-senteret.
Alle voksne sier:  Vi drar til Sverige, og reiser til Thon senteret.
Så da du kjører forbi det nordre senteret hvor svenske ingeniører har satt verdensrekord i idiotisk kjøremønster, og vunnet konkurransen
“Hvordan få minst mulig parkeringsplass ut av et stort flatt areal”, så sier unga plutselig:
Der er Sverige….og maccern”

Du sitter der og spiser Jureskog.  Det er liksom bare litt over 1000 kalorier i et måltid, men du har løpt i dag skal vite,
så ser du disse capserne – ja disse hippe ungdommer med bukseræv som ser ut som de er fylt med noe de ikke skal (for di henger der langt bak)
og med caps bak-fram på et velfrisert hode, og med ei blond pike ved siden av seg, kjører handlekurver så store med ølbrett, at du liksom undrer om du har gått glipp av endringer i reglene for hva du kan ta med over grensa.
Så vandrer du selv inn på systembolaget, eller apoteket som min hustru feilaktig kalte det i går, og henter en tre-liter (i tilfelle besøk som vi sier),
og er urolig for om det kan bli for mye det og.
Du setter deg i bilen, og kjører mot Norge igjen.  

Rett etter Morokulien oppdager man jammen ressursmangelen i norsk politi – jammen har ikke en gammel maje fått motorstopp midt i vegen:
ser ut som de har vært på veg ut fra kontrollplassen, og nesten kjørt inn i midtdeleren….i mangel av mulighet for å passere på venstre side, velger jeg å kjøre inn på kontrollplassen, hvor det står en tretti polititjenestemenn og kvinner, og stanser alle bilister, og snakker med alle førere.
Jeg antar de spør om de har startkabler, eller om de kan få sitte på til Vinger….
Ja de stanset meg også, og så nøye som disse er med at alt skal være rett, så spør de meg jammen om jeg har førerkort før de spør om skyss også, og da jeg sier ja, ville de til og med se det.
Jenta var hyggelig hun, og det var ikke rart, for hun hadde rett forut vært på maccern hun også, og jeg tenkte jeg skulle si som Oscar i Aidensfield “I never forget a face”, men droppet det da femåringen i baksetet plutselig sier:
“Jeg bryter reglene jeg, jeg drikker vin mens vi kjører”

Jeg skjønte ingenting, før de to eldre søsken ler og forteller meg at det var et spill på nettbrettet hans.
I alle fall, den trivelige politijenta spurte i alle fall ikke om skyss etter det, men vinket oss videre.

Da ser jeg noen ungdommer som har åpent bagasjeromslokk…og der står en toller og teller ølbrett.  Jeg kan nok legge til: ” I never forget a caps” heller.

 …og så kjører du der på vegen.  Langs grønne jorder.  Digre John-Deers som produserer traktoregg, og til og med i rosa plast….Du verden!

Over Gotlandstoppen skinner aftenssola rødgul, og fargelegger naturen så vakkert at verken van Gogh eller Rembrandt kunne “gjenfortalt” dette med noen som helst pensel, og jeg kommer i en heftig diskusjon med min hustru, om at vakrere sted finnes ikke, og hun drister seg – i min fødekommune, og si at Trysil er da grønt og fint det også….“ja men ikke slik som her da gitt!”.

…og liksom for å gni det inn og lage en krangel påstår hun også at vi ble stanset i kontroll på veg hjem…
Merket da ikke jeg…

#Sverige #Norge #Eidskog #Matrand #løpe #elg #Maccarn #Thon #Politi #John #Deere #Oscar #Aidensfield #Systembolaget

JAG ÄR FÖRBANNAD…

…jag är förbannad….sa en mann fra Östersund en gang, da Norge og Lillehammer fikk OL, og det tror jeg jammen jeg er i dag også, fordi svenskene har fått sin hevn gjennom å gi Norge og Trysil, alt ansvar for utvikling av en ulvestamme..

Man er flinke i Trysil.  Bøndene har klart å skape næring av et jordsmonn, som er så skrint at det er en regel som gjelder:  Er blomsten vakker, eller frukten god, ja da vokser det ikke i Trysil.  Vi er liksom midt i Hedmark, men allikevel så høyt i lende at vi er ei karrig fjellbygd.
Allikevel, takket være flittige hender, seige rygger, og et tålmod som har avlet Trysil-timen, så er det her bygd ei grend som har fostret gode mennesker, verdensmestere og OL-mestere, men fremfor alt har de vært flittige og skapt gull ut av stein.
Bokstavelig talt når det gjelder fjellet.  Tryslingen er kanskje traust, men han er flink til å stå på helt til målet er nådd.

I går debatterte man i Stortinget om ny ulvemelding.  Det er da jeg blir forbannet.  Fordi vi i Trysil, nesten alene, skal ta vare på forskeres utprøving, alene.

Jeg har fått med meg litt av debatten, og meldinga som nå skal iverksettes.
Jeg bryr meg egentlig ikke om den…..for hele debatten fra vernernes side, dreier seg om å ivareta artsmangfoldet.
…og der bommer dem totalt. Elgen blir borte.  Rådyra blir borte.  Sauen blir borte.  Næringa blir borte.  Menneskene blir borte.
Hvor er mangfoldet da?   Ja da blir artsmangfold i mitt hode til enfold.

…og mens de sitter der i Stortinget, og jeg har inntrykk av at det kun er Trygve Slagsvold Vedum som taler min sak, så sitter ei dame i Søre Osen og hekler i solveggen.  Idyllisk stemning tenker jeg, ikke minst i det at hun er så heldig og ha en lojal hund ved sin side.
Så kommer han luskende…for det er igjen minimalt med mat i skogen – elgen er blitt færre, og de som finnes igjen er store og tildels flinke til å ta seg unna, særlig den enslige.   Han sniker seg innpå damen der i solveggen, og først da den er tjue meter fra henne og hunden, klarer hun iverksette en slags frykt i ulven, som fører til at den stikker av.   Jeg vet at ulv er glad i sau, og at de ikke finnes i Trysil lenger, men jeg er allikevel ikke så dum at jeg tror det var bønningen til dama, ulven var ute etter, selv om det kanskje luktet sau av ulla ennå!
Nå ja, ingen skade skjedd.  Heldigvis.

Hvis noe hadde skjedd, hadde sikkert en eller annen professor sagt, at det er litt selvforskyldt, for en sitter bare ikke innenfor et revir, innenfor en ulvesone, og hekler en slik dag, og i alle fall ikke med en hund tilstede – det er tross alt naturlig for en ulv å hevde revir, og jeg har fått høre, av en professor, at den kan lukte en annen hund på ti mils avstand (høres utrolig ut, men…).   Så la oss slå en ring med en radius på 100 km og se hvor du havner i Norge…

Samtidig kjørte jeg selv “elgsafari” i Tågmyra søndag kveld.  En tur der i mai – juni, har tidligere år, gitt syn av ca 15-20 forskjellige elger.
Da har vi kunne bivåne kuer som skremmer sine kalver unna, for å få ro til å føde nye, vi har sett elger stå på kne og beite grønt gress, vi har sett staute okser med bast på geviret, stirre stille på oss der vi sitter i bilen og fotograferer, og så har de rolig beitet videre.
Søndag kveld så vi 0 elger og 1 ulv.  Dagen før så vi faktisk tre elger, men som snudde og sprang for livet med det samme de så tegn til liv.  Roen og gleden er borte.  Samkvemmet er der ikke lenger.  Artsmangfoldet er i ferd med å bli borte.

I tillegg prediker Miljøvernministeren at “hvis krypskyting fortsetter”…og har vel ikke et eneste kadaver å vise til.  Jo det ble skutt en ulv i Elverum, og vedkommende ble pågrepet for det, men i følge telefonavlyttingen, så var vel ikke hensikten å skyte ulv, men dreide seg om at vedkommende skjøt feil type dyr, og at den skutte viste seg være en ulv.  Så klart straffbart, for man skyter ikke før man vet med sikkerhet hva man skyter på, men hensikten å skyte ulv var ikke tilstede.  

Store norske leksikon:
“Hensikt, kvalifisert form for forsett. Følgen av en handling sies å være fremkalt med hensikt når det har vært den handlendes ønske å fremkalle vedkommende følge”

Rundt omkring står sikkert mange glade i dag, nå som sona er innsnevret, men tilbake står et Trysil, hvor det ikke lenger er mulig å la unga sykle ned til Elta, eller Trysilelva, for å fiske.  Hvor det kanskje ikke er helt forsvarlig lenger å sende en hollender på sykkel innover skogene på Vestby, eller la en eliteløper legge ut på langtur vinterstid langs Ole G-vegen lenger.

“Jag är förbannad”