THE WAR OF THE WOLVES

Orson Welles….født i 1915.  Ble relativt verdenskjent da han i rundt 1938 laget et hørespill for radio (basert på H.G. Welles roman) , som var så levende, og fremsto så ekte, at det førte til at hele USA ble satt i alarmberedskap, fordi de trodde de ble invadert fra rommet.   Hørespillet kalte han “The war of the Worlds“.
Hans “on-sight” sending, der han fortalte om romskip som landet, og aliens som kom ut, ble en skrekkens døgn for dem alle.

Jeg har alltid vært litt fascinert av Orson Welles, ikke minst gjennom filmen “Den tredje mannen” og “Citizen Kane”, og tenkte:
Hva om man i dag, kom med en lignende fiktiv nyhetsmelding?  Hva skulle man da reportere om?

…og fant vel at denne var det beste jeg kom på:

“Nattbladet.no kunne i formiddag melde at politimesteren i Finlandet, Brede Jokke, hadde vedtatt unntakstilstand for Trysil, etter alle meldinger om ulv som begynte å nærme seg mennesker, gård og grunn.  Av hensyn til innbyggernes sikkerhet, har han beordret ut alle registrerte jegere med kommunal rett, ut på post, med ordre om rettet avskyting av all ulv som ikke er helt ensfarget grå.  
Samtidig ble det iverksatt en aksjon mot et forskermiljø, som politiet i lengre tid har mistenkt for faunakriminalitet, og politimesteren opplyser at aksjonen med drygt 70 politiansatte var svært vellykket.  14 mann ble pågrepet i sine hjem, på veg til arbeid, eller ute i marka, etter at politiet har hatt GPS og telefonavlytting på de involverte.  De pågrepne er siktet for utsetting av kunstig, genfremstillet dyreart, til fare for samfunn og liv.  
På spørsmål bekrefter politimesteren at også enkelte fra påtalemyndigheten er pågrepet i saken for delaktighet og upartisk arbeid som har vanskeliggjort politiets forståelse for situasjonen.

Justisminister Anund Andersen, bekrefter at han er informert om saken, og at jegerne vil motta lønn fra JD for innsatsen for å begrense og forebygge ytterligere skade.  Ordfører i Trysil Loke Eriksen er glad for at aksjon er iverksatt og har nedsatt stab for å overvåke situasjonen, og tilføre de som er ute i felten med forsyninger.  Sivilforsvaret er stilt i beredskap, men er ikke ennå satt i drift.

Nattbladet vil sørge for oppdateringer av aksjon og jakt.”

Jeg blir nesten skremt da jeg skriver dette selv, for dette ville jo blitt fælt for en allerede sårbar stamme av genetisk viktig kadavermose!

#ulv #wolves #Orson #Welles #Nattbladet #jakt #jegere #natur #kadavermose

10 ÅRS BRYLLUPSDAG


…for omtrent ti år siden, satt mange i kirken og ventet på ei brud som tilsynelatende aldri kom.
Jeg satt godt fremme, ja ganske nær presten!
Jeg hørte mer og mer nervøs kremting og fragmenter som:

“kommer a itte?”
“har a tatt til fornuften?”
“ha ha nå sitt’n der alene nå”
og ei Lund-dame som sa:  “Ho kan da full itte ha glømt det da?”,
og så la hun sikert til:  “Kunne da full nesten rukki å tatt en Pedro no?”

Jeg tok det hele med ro….for jeg visste det var en trysling som skulle følge henne opp,
og jeg kjente godt til Trysil-timen.
I tillegg kjente jeg han som skulle følge henne opp, godt også,
og visste at det var store sjanser for at han løp rundt og lette etter bilnøkler, briller, mobil, kamera,
seg selv, og kanskje endog brura.   At han visste hvor han skulle – var jeg aldri i tvil om!

…men så åpnet kirkedøren seg, og det ble faktisk ganske så reelt det der med
“Gjør porten høy, gjør døren vid, for den åpningen,
med et tindrende sollys bak (eneste soldag i mai det året),
virket så stor da hun plutselig sto der, og musikken begynte å spille….

Min venting hadde ikke vært forgjeves

…har du sett så fin brur noen gang?

Nei jeg er enig….det har du nok ikke

10 år siden i dag – du verden så fort tida går….

Hvert eneste år siden, så har vi funnet nye måter å feire dagen på.
…og det har vi gjort i år også, ved å feire den enkelt…

#bryllup #feiring #wedding #10 #år #Trysil #Bekkevold

PORTRETTET – NR 1 – EIER AV USELGELIG EIENDOM

Jeg svinger inn på gårdstunet og det første som slår meg, er at dette kan da ikke være en uselgelig eiendom.
For det er nettopp det de har sagt, de som har tipset meg om å intervjue, og lage et portrett av denne imaginære trysling.

Han møter meg på trappa.  Den før så høyreiste og sorthårede mann, har blitt spinkel,
krokete i ryggen, og grå i håret – ja nærmest hvit som duna på en rypstegg om vinteren.
Slik jeg husker ham, for noen år tilbake, så var han en slags stegg også – i personlighet.
Men neven som hilser meg velkommen, er like fast som før.
Han viser meg inn i stuen og ber meg beholde skoa på:
“Her har det itte vurti vaske sia kjerringa for!”

Jeg blir anvist plass i en lenestol, som noen nok har sett både “Bonanza” og “Kruttrøyk” i,
og klarer fort å se for meg “25-øres Polly peanøtt”-pose, og en Hassel sjokolade i en fruktasjett som godis for de små,
og en heimlaga cognac for den voksne, mens Festus tygde skrå i sort/hvitt på skjermen.

Jeg merker meg at han liksom freder den der gule stresslessen fra Ekornes, som er betydelig slitt, og litt skakk,
Litt senere skjønner jeg hvorfor den er så skakk.

“Fikk denne av kjerringa da jeg fylte førti…høkken sku tru denna ville vara like lenge som je?”
Litt rask hoderegning, og et søk på google (er så greit med dagens telefoner som har alt),
så finner jeg ut at dette må være fra første årgang stressless, men jeg får ikke sagt noe før han sier:
“Var den første i Tryssil je –  me en slik en”

Han farer ut på kjøkkenet igjen, og duften av gammeldags kokt kaffe sprer seg til stua i det tuten piper “klar”.
Jeg vet ikke om du som leser husker disse kaffekjelene i fine farger, som hadde en “ferdig-varsler” ytterst på tuten,
men da jeg sitter her og hører den, så merker jeg at jeg savner den.

Det klirrer i kopper og diverse, og jeg lurer på om jeg egentlig burde tilbudt hjelp,
men anser at det er to grunner for ikke å gjøre det:
…det er litt for sent nå
…og dette er en mann som klarer seg selv.

“Værsego” “før du drekker da full kaffe?”   “Ja er itt’no blankt oppi altså”
og så ler han så gulltanna blinker vakkert i tannrekka.
Ansiktet har fortsatt de fine linjene fra en typisk trysling, men mange års bekymring over gardsutgifter kontra inntekter i et område av Norge, hvor det vokser mer stein i løpet av en vinter under vinterpryd, enn det vokser poteter på en sommer, og hvor du ikke trenger å sjekke sone for en blomst, fordi du vet at “er den pen” så vokser den ikke i Trysil”.

“Ja så du ville laga eitt portrett av meg du da?”

“Ja tenkte det, men er ikke helt sikker på åssen vi skal gjøre dette”.

“Å vi får nå bære preke så får vi se å det blir tell”.

Han strekker seg fram etter kaffekoppen, og det er nå jeg skjønner hvorfor stolen er skakk.
Den før så spenstige kroppen er blitt tyngre, og mange år med samme bevegelse, har satt spor i stolen
– på mange vis.   Jeg smiler for meg selv…er ikke sikkert jeg vil vite om alt som kan ha skjedd i den stolen der.

Han forteller meg om årene under krigen.  Om mangelen på mat.  Om usikkerheten.
Om det å ikke vite enden på noe som helst, og hver eneste dag gå rundt og lure på hvordan det skulle gå.
Innimellom kom tyskerne og hentet ei ku eller ei geit, som ble skutt og lagt på en lasteplan,
og som ga noen soldater ny energi til å påføre landet sår og smerte.
Han forteller meg om de hverdagslige tingene ved å være okkupert, møtene på vegen, harseleringen,
men også om enkelte tilfeller av tyskere man kunne gi litt respekt, fordi de oppførte seg noe mer vennlig.
Det er mer lærerikt å se ham inn i øynene mens han forteller,
enn å lese historie-bøker eller se dokumentarer.
Og på en måte skjønner jeg at hverdager i disse dager, for folk flest, kunne være fæle nok.

“Je var da berre en småryss da krigen kom je, men je fekk da gjort noe!”

“å” sier jeg

– “he he, ja je var itt snauere enn at jeg tappe lufta tur bakhjulet åt en tysker en gang.
Ved butikken her”.

Han ler så den tunge kroppen rister i gjenvunnet overmot.

Så blir han alvorlig i ansiktet.  Tankefulle streker i panna sier at han kommer med noen vonde minner fra krigen nå.

“Men du vet det at kria er en ting, men denna ulven, ja den er no styggdom”
“Je har itte vurri verken imot bjønn ell ulv je, men jeg sir å den gjør med følk”

Skjelvne fingre – av oppgitthet, tror jeg – ruller seg en sigarett Petterøe, og bevegelsen er så automatisk som bare slik hverdagslige ting kan bli,

“Je røkte itte før – je gikk tur i skogen da, men de siste åra har det itte vurri mulig det”.

“Ja er det så farlig uti skogen da?” spør jeg

“Nja…je vetta full itte de, men det er bere å være første innehaver av en stressless,
enn den første som blir tatt av ulv.”
“…og så sier mange at det itte blir noen endring før noen blir tatt av ulv!
Hø! sier nå je, da blir det nok bære sagt frå Evenstad at vedkommende skulle jo itte vurri der ulven var da vettu”

Jeg velger å la ham snakke ferdig om sin holdning til ulv, tanker om ødelagt næring og turmuligheter,
Jeg ser på ham, og jeg undres over at smerten i øynene, er like tydelige nå, som da han snakket om krigen.
Da fatter jeg hva dette betyr for ham.

“Får jeg se meg litt rundt?” spør jeg, og han nikker.

Jeg skjønner at han trenger en pause fra praten nå.  Han er oppgitt – ja rett og slett en kjemper som har resignert.
En som sloss mot stein i jorda i mange ti-år, en som brøt stubber for å utvide for mer gress, en som sultet,
har gitt opp en kamp som muligens aldri skulle funnet sted.

Jeg tar en tur inn i finstua.  Akkurat slik jeg husker det var på min hjemplass.
Finstua ble brukt sjelden, og hadde den dyreste tapeten og det største bordet.
På kjøkkenet står en gammel Tandberg radio på.
Artig greie – Tandberg Sølvsuper 75.  Skruknott for innstilling av frekvens.
Husker disse også-  Selv da jeg var ung var disse så gamle at jeg fikk dem for å mekke på dem.

Steroelyd er det også visstnok, og jeg tipper på Mr Acker Bilk tipper jeg på,
da den melankolske klarinetten nærmest understreker de ting vi har snakket på til nå.

“Flink han Acker Bilk sier jeg når han kommer inn på kjøkkenet til meg.

“Det der er ikke Mr Acker Bilk”
sier han og er nærmest litt fornærmet på min uvitenhet, og jeg som mente å imponere med å vite nettopp dette.

“Det der er Clarinet Blues med Bobby Gordon det, og med Dave McKenna på piano”

Jeg blir stående helt ute av stand til å bevege meg i enestående forundring av hvilke ting en eldre mann i skogen vet.
Ja jeg burde ikke blitt det egentlig, for jeg kommer jo fra en kommune der det vokste opp en dikter som skrev om “Satchmo”.

I hallen opp til andre-etasjen henger et elggevir.  Stort og vidt, jeg teller til 17 tagger.

“Skutt oppunder Slettvola i ’79” sier han.
“Du ser itte mange slike nå lenger”

Han forteller kort om et liv med elghund og jakt,
men at han ga seg da det alt for ofte – hver høst – ble mer og mer av enslige kuer uten kalv,
og da tilveksten nærmest uteble, så bestemte han seg for å gi seg.
“Vi ga oss med sauer samme året – nyttet ikke lenger”

Vi setter oss i stua igjen, og koppen er fylt av nok en omgang kaffe.
og nå har han funnet frem noen foto-album, og begynner å bla i og vise meg.
Det er tidlige bilder av ham, og innimellom noen av henne.
Jeg fanges først og fremst av et bilde hvor hun og han sitter tett inntil hverandre på en benk i sydligere strøk.
Jeg stryker over bildet, for nesten som om jeg prøver å kjenne stemningen og duften fra det.
“Fra en tur til Mallorca” sier han “unga spanderte på oss”.
“Siste høsten hun levde”

Jeg ser to som tilsynelatende har hatt det godt sammen, i gode og onde dager.

“Ja det var nå full både til og fra med kjærligheta vettu”
Ja den gang som nå for tia”  “Vi hadde vårt vi å”,
“men vi hølt nå i lag helt fram da”
“de burde kalt det “i unge og gamle dager”

sier han og humrer litt.
…og jeg skjønner at det finnes noen muntre historier bak de buskede øyenbrynene,
som jeg aldri kommer til å få….jeg vil bare få adgang til å se snevet av dem, i smilet hans.

“Hu var ei fyrrig dame serru”

Jeg spør ikke mer om det, men tenker litt tilbake på den skakke stresslessen (og får litt feil bildet i hodet mitt om det der),
og vet ikke om han ville jeg skulle spørre heller,  eller om han mente det fikk bli siste ord om den saken.

“Je føljer da litt med på sporten om dagen da vettu”
“ser åssen det går med han Edvald Bossen Hagen”

“Boasson” prøver jeg å si

“ja han ja”
“Men je blir litt irritert da je hørrer han der kommentatorn, han med navn frå ei årsti,
itte jula, men….”

“Paasche?” spør jeg

“Ja han ja – da han forteller om fine turterreng i Hønefoss-traktene”
“det har vi da full her oppi au det – etter krøttere og sauer – du vet det at de stia gikk alltid heimatt åt nån de”
“Slik kunne du finna fram da du gikk dæ vill – nå vokser det att over alt”

Så smiler han litt, og tillegger, “Vell dissa syklista høller da full stier åpne de, men de stia går jo tte hemmatt vettu,
de går bære opp tell høgste topp de”…

Det er godt å se ham smile igjen.   Jeg vet at jeg burde vært her lenge.
Fått høre om fasettene i livet, om gleden i slitet og det vesle.
…og høre om at gleden av å se ei markjordbær lyse, kan være like stor som å se “Bossen” vinne ei etappe i Tour de France.

“Ja jeg blir da full siste beboer på eiendommen jeg” sier han, og beretter at det nok ikke er noen som vil bo i et rovdyrreservat.
…og jeg lar ham snakke ut om det også, mens mine egne tanker flyr til NRK-serien “Solgt”, og antar at de dresskledde menn
med spisse sko og fancy frisyrer, nok ville fått problemer med å tippe rett pris på en gammel bygning fra etterkrigstida,
med koreaplater på stuveggen, og blå respatex på badet.

…og med ulende ulv på utsiden!

#rovdyrmelding #ulv #elg #jakt #trysling #eiendom #Acker #Bilk #Gordon #Bobby #McKenna #Clarinet #Blues 

SAMTALE MED EN SCHIZOFREN DIKTER


Her om dagen var jeg på veg til bygda – til fots som vanlig, og kom i samtale med en Schizofren lyriker – tror jeg da.

Det var liksom ingen halleluja-stemning over turen fra før, det lå an til å begynne å regne,
og jeg gikk og tenkte på ulvemøkk på terrasser rundt omkring, og alt det som skjer rundt meg…

… så gikk jeg der og tenkte på kommunesammenslåing, både for hjemkommunen Eidskog,
og bostedskommunen Trysil.  Jeg skjønner ikke at en ikke hører mer fra noen sider liksom.

Ikke noen som står på barrikadene med plakater “Nei til sammenslåing” og ingen politikere som roper
Vi må bli større enheter” – de er liksom anonyme og tause alle.  Lokalt altså!
Ja jeg vet de har vært i grendene – men de kom aldri til Nybergsund tror jeg…og det spiller ingen rolle,
for det er ikke på et informasjonsmøte at man utøver demokrati – på informasjonsmøter utøves kun diktatur.

Ypper du imot er du for dum.  Har du ingen mening er du ignorant.  Har du mening for så…

Vel mens jeg gikk oppover der mot bygda – jeg hadde vel nådd Djupbekkmoen tenker jeg,
og så på den gamle arresten fra den gang lensmannen holdt til der på gården, og så at de hadde begynt å bygge nytt hjem der.
Da prikket en imaginær person meg på skuldra – heldigvis den skuldra som er delvis hel – og sa:

– “Jeg har min mening”

– “Hvem er du da?”

– “Jeg heter Alf Einar Børli – det sies jeg er litt schizofren, fordi jeg liksom har tatt navn fra disse tre dikterne.
Men jeg er helt frisk og jeg har min mening, og det er at nå får noen Sanner-lig slutte opp”

og så proklamerte han følgende for meg, med en skakk munn,
ei pipe i handa, og en sammenkrøllet lapp med tittel “bankmann” på.

Du kan itte dra krakken bortåt glasset og se mot byen
og tru at du kan sitte en slørblå junikveld
og nyte champagne og snitter med de store i administrasjonen

Om du setter på ei plate med Satschmo
og får nye ark med fargestifter tell
så itte tru at du får skrive dine ønsker der hverken da eller no

Der skulle vi full ha vøri,
når du hører den siste go’låta på tur’n: Grindknirken heme!
Så er det ikke Grindalsmoen jeg vil kjøre inn i

Du skal ikke røre reiret, eller ølen,
eller ødelegge mo og myr i Eidskog
mens du hører jentenes lokk oppå stølen

Du er sjøl en liten vek en ja
og treng sjøl en storebror
så itte ødelegg for teskje-kjærringa

Nei det lar seg itte høre i tidningen
at skalden Børli var tømmerhogger fra vinger
med museum i adresse festningen

Nei det lar seg itte høre enda
at OL-mesteren Brenden var tømmerhogger fra Elverum
med museum i adresse Terningen Arena

Så til slutt vil jeg avslutte med noen ord fra Afzelius:

Den vackraste kärleken är nog den som aldrig når mer än till förälskelsen
og slik er det med reformer også,
de beste er de som aldri når lenger enn planleggingen…

Så ble det stille, og jeg tenkte jeg skulle belære ham om kommunenes inntektsystem, og at det er helt nødvendig å være store og alt det der…men han var borte.
Det var min tro på sammenslåinger også!

#Skjæraasen #Børli #Prøysen #dikter #Schizofren #Terningen #Elverum #Eidskog #Trysil #Festningen #Vinger #Afzelius

THE BONES OF J. R. JONES

The Bones of J. R. Jonson

Innimellom tror man at musikkindustrien har stoppet helt opp, og at all nyskapning er i ferd med å dø ut.
Du vet liksom da Johnny Cash dør da han er akkurat på sitt beste, eller at Roy Orbison dør da noen drar ham opp til stjernehimmelen igjen,
og så må vi sitte der med “no hats”, og “would have beens”, og alle som du ikke hører forskjell på.
…og som tror at Idol vil gjøre stjerner av dem…det er ikke slik vettu.
Det er de som kommer fra ingensteder som blir noe – de som bare ville noe,
ville formidle sin tekst, sin lyd, sin twang.

En gang jeg opplevde det motsatt var da jeg så på et program med conutry på tv,
og det plutselig sto en der i fillete ola-bukser med nagler nedover dem på siden, en alt for diger hatt,
og hans som sang ved siden av ham så ut som kommunelegen i Trysil.
Jeg snakker om Dwight Yoakam – vel det han sang var litt annerledes, og en hel del Bakersfield.

Så blir det stille på fronten igjen, og du nøyer deg med å høre George Jones forklare litt,
da han synger “who’s gonna fill their shoes” og du skjønner at dette er et stort spørsmål.
..og mens han synger ser du bilder av “the outlaw that walks trough Jessies dream”, “God bless the boys from Memphis”, 
og han avslutter med å si “Lord I wonder, who’s gonna fill their shoes”.

..og så tar det noen år og vi fikk en liten unntakstilstand innen country da det kom frem en halvfet gubbe, finbarbert, finfrisert, og en diger hatt,
og en mann som svinger seg i en taustige gjennom salen og omvender halve verden til å like country.  Da han roet det helt ned i som f eks “If tomorrow never comes” ble det no1.   Men så var det slik at hans hustru ikke helt husket dagen etter, av en eller annen grunn, og forsvant, og da forsvant jammen Garth også.   I dragsuget bak kom en drøss intetsigende new-hats.  Men enkelte hits du kunne legge et øre til, men så var du jammen tilbake til trøsten med Waylon, BB King, Marvin Gaye og en Fats Domino til og fra.

Til slutt satt jeg der og hørte på Antony & The Johnsons, og visste ikke om jeg hørte på ham eller henne, bror ble til søster, og han var hennes søster…men for ei stemme da mann, eller kvinne.

…og da Dwight blir så høy på pæra at han ikke tar imot en rosemalt tallerken på country-festivalen i Seljord, eller et annet sted i Norge, så ga jeg opp hele greia, og gikk over til å se på serier.  Det ble kanskje redningen, for i SUITS, med min nye favoritt Harvey Spector, Macallan, og den meste elegante sjef i verden, kom det plutselig til meg i sesong 4, episode 16 1 minutt etter start- ei låt som ga meg gåsehud, fremført på en helt annen nåte enn noe jeg har hørt i nyere tid, og jeg blir usikker på om det er gammel 78-plate eller kun streaming, CD, eller 16 spors….

Jeg får for første gang høre Sing Sing fremført av The Bones of J R Jones.
Just relax, pour your self a Macallan 18, and enjoy…

#George #Jones #Bones #Cash #Orbison #Sing #Garth #Brooks #Dwight #Yoakam #Elvis #musikk #music #best

17. MAI 2016


Nasjonaldagen vår!  
Jeg tygger litt på orda, der jeg sitter alene i stua tidlig denne morgen.  
Resten av familien sover, og jeg har fortsatt tid til ettertanke i stillhet.

Nasjonaldagen…Grunnlovens dag.  1814.  Wergeland.
Lex Superior… høres nesten ut som en som kunne banket livskiten ut av Superman.

Jeg setter på meg treningsklær, og selv om jeg vet det vil bli mange skritt denne dagen,
så er det godt å gå rundt å ta inn av seg hva det vær og natur kan gi deg.  
På gammelbrua i Nybergsund, ser jeg to ender ta av fra vannflata, og fly tett over vannflata.
De lander på andre siden, og antar vel da at de er trygge for meg.
Jeg tenkte det først var stokkender, men så kom jeg på at fløtinga er jo over….

Det er to plussgrader sier klokka mi, og lua gjør seg godt på hodet.
Ved nybrua skiner sola så fint over Klanken, at jeg må ta noen bilder.
Har bare tatt bilder fra samme sted tusener av ganger før, men det er som det å se en vakker kvinne,
man blir liksom aldri lei av vakre syn.

Vel hjemme igjen er nesten alle oppe.  Er liksom noe med unge jenter – de sover liksom alltid litt lenger…
Gutta er i full gang med å se på dubbede program på enten Disney eller Nickolodeon – spør ikke meg hvilken,
for det er de samme stemmene uansett – kjedelig for meg i alle fall, og jeg tenker “stakkars tyskere”
– ikke bare ble de kastet ut av Norge i ’45, men de må jaggu se Homeland og høre Claire Danes snakke tysk ennå.

Mor gjør siste innspurt med “smörgåstårtarna” mens findressene til gutta henger rene og pene på en stol.
Jeg smiler for meg selv, for jeg vet at om noen timer er de sorte dressene grå, og pressen er borte under grønske….
ja grønske er å ta i litt da, når en bor i Trysil.  Klint ned av is får vi kanskje si.

Gunnar skal spille trombone i skolens korps, og har øvd flittig både på skolen gjennom vinteren,
og hjemme de siste dagene.  Jeg grudde meg litt først, for jeg husker jo reklamen for finn.no en gang i tiden,
hvor ei ung jente gnikket på ei fele, og annonsens ord var “denne reklamen blir ikke fjernet før fela er solgt”.
Gunnar spiller flott han.

Fem pyntede låser døra.  Nasjonalfargene er på en eller annen måte satt på finklea, og “brura” selv har bunad.
Slike dager er vanskelige og tunge for en slik som meg, som aller helst holder meg i skogen eller hjemme.
Men jeg mobiliserer det jeg har, og smiler så godt jeg kan.
…og det er ikke vanskelig heller, for man treffer så utrolig mange trivelige og blide mennesker en slik dag.


I og med at man har en som spiller i toget, så vil jeg jo filme litt.
Jeg savner kanskje lensmannen foran, og en liten organisering av de prominente som skal gå først.
 ja liksom at de har litt avstand mellom rekkene og går i takt.  Skal jo være lett å se ordføreren mener jeg.
Det er først etter musikken at folket skal komme labbende i utakt og uorden – for det er slik det skal være.

…og ved kirken slår minstemann seg vrang.  Men det gjør ikke så mye, vi har jo tilbakelagt godt og vel 100 meter….
så vi lar ham få gå på siden av toget bortover – på perrongen liksom…
Jeg tar farvel med dem ved Løken og de blir borte så lenge at jeg en liten stund var redd det var en envegs-billett de hadde solgt.
…men så kommer de nordover vegen igjen, og vi får slengt oss på toget i beste cowboy-stil.
Det er rart det der – det er to slags borgere:
– Det er de som går i toget
– og det er de som står på siden og ser hvem som går med hvem i toget.

“Nei dom gikk itte i lag i toget nei”  
“Ja han gikk da med ho han da i alle fall”
“Je såg itte han je da – var full han da kanskje”
Så tidlig på dagen da”
“Høkken er det der da mon tru”

Spørsmålet svirrer i lufta i det vi svinger inn Liavegen, og videre mot aldershjem.
Det er nå det blir litt leit, for da jeg står der og ser på de gamle som er trillet ut for anledningen,
så kjenner jeg at fjesene på de som gikk med rosett med påskrift “17. mai komiteen” første gang jeg gikk foran toget
i uniform på midten av 80-tallet….og nå sitter de her, og jeg skjønner jeg må haste videre, før jeg blir bydd inn!

Blomster leveres ut til de som har fortjent det, og lekene settes i gang.
Jeg finner meg en plass ytterst på en krakk, og jeg skjønner mye er forandret i Trysil,
når jeg hører to eldre damer av den finere sorten sier:
“Vi trenger vel ikke sitte her vi,
Skal vi ikke heller gå på kafeen og ta et par glass rødvin?”
Vi har blitt et moderne samfunn fant jeg brått ut.

“Den der slipper du nok ikke unna å være far til” sier ei om Gunnar,
som er så lik sin onkel Morten, at jeg der og da, vet jeg vil få trøbbel med Ingvald, hvis han hørte det.
Hjelper ikke å unnskylde seg med at jeg var 13 den gang Morten kom til….men jeg har nesten bevis på
at jeg ikke var i Trysil på den tiden i alle fall.

Gunnar vinner putekrigen flere ganger og forsyner både søster, bror og pappa, med kaloriposer,
men du vet – det er godt da!  Skit i kaloriene i dag…. tar det til manda’n
Plutselig står minstemann på fem foran meg og sier:  “Vil du ha en pose til?”
Jeg har tatt avgjørelsen så jeg sier “ja takk”
…men gutten tenkte på far sin, og datt ned før kampen kom i gang, og jeg slapp unna kaloriene der.

Vi er bedt bort på lunsj, og en mestergriller langer ut handa med en hamburger i klypa,
og jeg kjører på:  Thousand Island, salatblad, burger, tomat, løk, sennep og ketchup – “ja takk en til”
…og jammen får damene vin her også.

Den eldste sier:
“Jeg var på gravplassen, men var så kaldt der at det var umulig å få opp de gamle der” – skulle bare mangle var min første tanke før jeg skjønte det…
Hun tenkte på blomstene altså…

Så venter russetoget, og jeg må si at det kan ikke være lett å sette ny rekord hvert eneste år,
men det var faktisk kort i år også, men vi liker det lell vettu, for vi kjenner noen,
og noen ganger er det det eneste som trengs for å trives, og derfor er vi på plass neste år også.
I år var det Marthe Iren og Kristian som fanget det meste av min oppmerksomhet.

…men igjen så er det ikke derfor man er der nede på bygda heller nå – det er jo fordi vi vil se,
treffe, og småsnakke med folk en ellers ikke ser så mye.  
Tryslinger treffes vel egentlig kun en gang i året – uten at det er på grunn av turister.

Som avslutning på dagen ender vi i sundet til middag, og det er nå Smöråstårtorna skal til pers.


Jeg blir litt urolig der jeg ser at Espen tar rekene og Ingvald reiser med roastbiffen,
og for å redde litt så sier jeg:
“Bare til underretning så glemte hun rekene ute i sola en stund i går, men…”
Sikret meg et par på det viset.

…og under samtalen begynte jeg å undre om “lett sukkersyke” kunne hete “melis-intoksikasjon?”
før jeg skjønte at denne samtalen om sukkersjuke, nok var for å ta fra meg litt marsipansjokolade gutta hadde fikset til meg.

Under kaffen kommer minstemann på fem igjen.
“Nå som dere har det så koselig så kan kanskje vi unga få litt pop-corn?”

…og det fikk de!

#nasjonaldag #17.mai #russ #tog #aldershjem #lensmann #ordfører #kirken #banken #Løken #hamburger #moro

EINAR STENMYREN – OPPHAV TIL ET NAVN

Einar Pedersen het han en gang – i alle fall fra dagen han ble født.
Ingen i Trysil brydde seg så mye om at denne gutten ble født i Søndre Odalen i 1887,
for når du har bursdag 24.9. så er tryslinga langt på veg inn til koia og elgjakt.

Men så var det slik da vettu, at kanskje fikk de med seg litt allikevel, 
for han som gikk rundte og telte folk i folketellinga 1910, nok kanskje drakk litt,
eller var en døgenikt, eller at han selv var elgjeger fra Trysil,
for i følge den norske kirke så er han oppgitt å være født 23.10.1887, Døpt 13.11.1887 og konfirmert 28.9.1902.

Det er ikke så vanskelig å vite hva far hass het heller, For den gang var det slik at du fikk etternavnet fra far din,
“…nei” – “jeg får avbryte deg med en gang” – “ikke slik som nå”.
Den gang var det slik at “Pedersen” betydde “Peders sønn”, og far hass het Peder Julius Pedersen,
så da gjetter du kanskje hva bessfar hass Einar het også?
Mor hass het Ingeborg Lauritsdatter, og det store spørsmålet må bli, hva hette hennes far mon tro?

Når de gikk rundt på odalstraktene i 1910 og telte folk, så lurte de også på hva du drev med,
og jeg kan nå avsløre at jeg nok ikke er av blått blod, for det som ble notert om han Einar var:

“Skogsarbeid, hugging, dikegraving”

…og litt bedre for far hass – for han “eiet hus” og “forpagtet jord”,
så en liten bonde er det i alle fall i meg.   Og eiendommen het “Stemmyra”

Men så var det dette med plass da – det var liksom ikke plass for bæssfar min i Odalen,
og han endte opp i Eidskog.  Der tok han navnet etter heimplassen sin.
…men hvorfor heter vi da ikke Stemmyra i etternavn?   Ja si det.

Jeg vet ikke helt, men jeg vet at fra jeg ble født til jeg var nesten voksen,
så var skrivemåten Stenmyr for vår del, men så gjorde Folkeregisteret oss oppmerksom på 
at riktig skrivemåte var Stenmyren – så da var det bare å finne seg i det.
I dag hadde vi jo kunne valgt Julenissen som etternavn til og med.

Men han Einar han flyttet som sagt til Eidskog, og den 26. august 1921 giftet han seg med
Anna Martinsen Strand fra Brandval – egentlig var hun fra Enningdalen.
Han ble skogassistent hos Stang på Fjeld, og bosatte seg på Larsmoen med familien sin.
Der ble de til en etter en, inkl min far – Gunnar Stenmyren.

Jeg traff dessverre aldri min farfar, men jeg regner med at han var like rolig, avbalansert og snill,
som min far, og jeg bærer hans navn EINAR med stolthet.   Jeg traff midlertid bror hass – han Toralv,
og kanskje finnes det noen malerier fra hans pensel rundt omkring.

Hvis noen kan spe på med opplysninger, så blir jeg bare glad.

#Einar #Pedersen #Stenmyren #Odalen #Søndre #farfar #bæssfar #Gunnar #Stenmyr #Stemmyra

VAR MOSES EGENTLIG PÅ KLANKEN?

Var Moses egentlig på Klanken da han mottok steintavlene?
Det er spørsmålet vi stiller i dag.  I følge skriftene var han visstnok på Sinai-fjellet da han mottok steintavlene,
men kan funnene på Klanken i Nybergsund endre alt dette?

Muligens står vi nå foran en utrolig stor revidering av den mest solgte boken gjennom historien?
Bibelen er jo gjenfortalt mange ganger, oversatt enda flere (faktisk til 451 språk – deler av den til 2479 språk),
og det er ikke da så rart om det gjennom årene kan ha sneket seg inn visse feil.
Nå da det er funnet en stein med muligens flere bud på Klanken i Nybergsund, må man kanskje se det hele i et nytt lys?
Ikke det at det har innkommet noen bud på den altså – for den kan neppe flyttes!
Hvis dette er ytterligere en steintavle med bud, altså at det var minst tyve,
og at det er her på Klanken at han var, så er kanskje Moses født av en gift eller ugift kvinne, inni Femundsvika,
og kanskje ble han satt i en sivkurv på Femundselva, og kanskje var det langs Trysilelva, og ikke i Nilen,
at faraoens datter fant Moses.  Dette er altså bare antagelser ennå, og ikke å anse som fakta.
Men det som er et faktum er at det er en del siv i vannet i Nybergsund-traktene på denne tiden av året,
– da vannet står langt innover jordene.  – Pinsen er som regel flom-tiden herover.

Muligens er misforståelsen om stedet i bibelen en følge av at Moses kom ned fra Klanken med tavlen,
og at det på Nybergsund Stadion – eller det som skulle bli Sundlagets hellige plass (inkl Æljbærje), sto det mange som ikke ville ha noen lover,
og de skrek til Moses at han skulle fornekte de ti bud ved å skrike “Si Nai” Si Nai” Si Nai”, og så ble Klanken til Sinai i den muntlige overføringen
i årene som fulgte, før historien ble skrevet ned.

Kanskje var det ikke en gang en faraos, men en ordførerdatter fra Tørbergstraktene (eller Øverbygda),
som fant Moses – eller datteren av en fylkesordfører, eller hva nå slags titler de hadde den gang?
At Bibelens arnested kan ha vært i disse trakter er ikke utenkelig.  Av flere grunner.
Det er jo bare omtrent en halvtime til Israels på Østby herfra, og på Østby finner man jo også tollerne,
som nevnes flere ganger i bibelen.  …og når det er sagt så er jo Hjemmetjenesten flyttet til Nybergsund
– de er jo dagens barmhjertige samaritanere.  Må bare ta med også, at hvis du kjører to timer sørover,
til Teppa i Eidskog, så kan du lett gå til fots til Jeriko, så alle de kjente stedene ligger liksom rundt omkring her i Hedmark,
men da kanskje med sitt hjerte av historie i Trysil.
Ja for vi må ikke glemme Paradisbukta i Fageråsen – må jo være en grunn til det navnet,
men jeg tror neppe det har vokst et epletre der noen gang.
Men at noen kan ha badet i Evas drakt i Entjørna, ja det ser jeg ikke bort fra.

…og det passer også godt med primærnæringene i Trysil, for Kain dyrket jorden, og Abel var sauegjeter.
Hvor lite visste Gud egentlig om at noen ulveforskere, med hjelp av noen politikere, i en –  for Kain og Abel – fjern fortid,
en gang skulle radere ut begge yrkene i Trysil, ved å bestemme at det forgjettede land skulle bli en ulvesone?

Ja uansett, så er det i alle fall funnet en stein med inskripsjoner like oppunder Klanken i Nybergsund.
Den ble funnet ved en tilfeldighet i fjor av en kvinne som sklei og rev av litt av mosen.
Kanskje derav navnet “mose” – at det er oppkalt etter Moses?
Ja altså fra den gang han var på Klanken.

Kanskje var det to andre på veg opp mot Klanken – for å få sine toppturer, slik omtrent 1200 år f.kr.
Så ser de en person der oppe med to steintavler i handa, og den ene skriker ut “Se der er Moses”,
akkurat i det samme sklir den andre på mosen, og denne personen tror at den første mente det han skled på,
og så ble det til at han senere sa om fallet:  “jeg skled på mosen” og så ble det for alltid hetende “mose”.
Samtidig som dette skjedde, så mistet kanskje Moses den siste tavla (eller han glemte ta den opp), og den ble liggende der,
oppunder Klanken til våre dager.  Ja hvem vet?
….og en annen ting som går opp for  meg nå, er at når det ble foretatt vardebrenninger rundt omkring i landet i vinter,
i kampen mot utplassering av en type rovdyr, så så jeg at det brant på Klanken.  Jeg trodde jo dette var i forbindelse med protesten,
men nå skjønner jeg at dette sannsynligvis var “den brennende busken”.
…og det passet jo slik sett bra da – at det var samme kveld som aksjonen, mener jeg.

…og når man er inne på mose, så ble det en stor overraskelse for mange at noen fikk suksess når de skrev om “ved”,
nemlig boka “Hel Ved“, men da glemmer man at langt føre den boka kom – om ved, så skrev noen om mose.
Nemlig Mosebøkene – og tro det eller ei – de kom i fem deler!

Men tilbake til funnet – Noen fant ut at de ville se hvor mye inskripsjon det var på steinen,
og rev av resten av mosen.
I dag ligger den åpen, og man undres om det kanskje er enda flere slike steiner i nærheten.
Slike funn fører jo til undringer og rykter.  Rykter kan man også komme over i Nybergsund – en sjelden gang.
Det går etter sigende rykter om at Noahs ark sto ved Kongsgården i Nybergsund ei stønn,
inntil flommen i 1995 tok den med seg videre, og at Paktens ark muligens sto i ei gammal smie.
Kanskje derav at man har fått navnet Smedjefloen (Smie) i Jordet – og at det kanskje var der Noah kom nedover?
At Smedjefloen har blitt til Syndfloden?   Akkurat tenkte jeg  – slik er det nok!

Kanskje var det heller ikke ved Genesaretsjøen at Jesus forkynnet sin lærdom, men rett og slett ved Gjetsjøen,
og at det derfor det er en avkjøring der, med rastebord, og med plass til f eks tolv apostler?
Jeg endrer dog syn på dette da jeg leser om dybden (eller mangel på dybde) i Geneseratsjøen,
og går mer over til at det kanskje var Galtsjøen i Engerdal i stedet.
De er omtrent like grunne, og gjør det nesten mulig å gå på vannet.
Dess mer jeg tenker over Trysil som et hellig sted, så tenker jeg også på det tårnet som står sør på Mosanden,
Altså så langt sør at det faktisk er inni skogen ved elvekanten, noe jeg trodde var et klatretårn,
jeg ser det da jeg går mot bygda nemlig.  Det kan sågar være Babels Tårn det da jeg tenker litt på det.

Men vi får få tankene over til Klanken igjen.
Jeg har tatt noen bilder av steinen der oppe, og forsøkt å bruke photoshop til å tyde mere,
ved å fylle rødt i strekene – eller det jeg tror er streker – lagd av mennesker.
Jeg kan lese “KISS” med årstallet 1866, og jeg visste at det var navnet på et gammelt band,
men fra Moses tid da gett.
(Black Sabbath er da vel enda eldre – men det høres ikke ut som et band som blir nevnt i noen bibel akkurat.)

På den annen side, så har jo Kiss noen hits som kan tyde på litt bibelsk påvirkning:
“Goin’ Blind” (Jesus gjorde ham til seende igjen)
“God of Thunder” (Jeg trodde det var TOR, men…)
“I was made for lovin’ you” (som ofte er et budskap fra Jesus).
Vel om ikke alt kan bevises, eller fremstilles som et faktum uten tvil,
så er i alle steinen et faktum da – den er der.
Jeg forsøker tyde det jeg ser så godt jeg kan.  Foruten Kiss som nevnt,
så kan jeg lese årstallene 1881 og 1871, og enten “Mars 1871” (eller Mads 1871).
I Mars var det vel mye snø her vil jeg tro…så kanskje var det Mads det skulle være.
Kanskje var Mads den første utlendingen Nybergsund Fotball kjøpte?
…og at dette er kontrakten?  Da passer det også med mars, for det er rundt de tider på året,
at de lokale forsvinner fra laget i alle fall.

Men så sliter jeg med å forstå tekst og symboler, og jeg må tilbake til gjetninger.
Gjetninger om at noen kanskje har skrevet svaret på hvem som drepte Palme,
eller Kennedy for den saks skyld.
Eller kanskje var det avtalestein for to elskende, gift på hver sin kant,
fra den tida da det ikke var noen bru i Nybergsund, eller…….ei heller kongepark.
…og post-it lapper, SMS, og PM på FB ikke fantes.  Den gang man slet litt for kjærligheten,
og ikke kunne trykke godta/avfei på Tinder eller EliteSingles.
Apropos Elite-singles, så var det en venn av meg som sa at derfra ville han ikke finne seg kjerring,
for det måtte være en grunn til at de tilhørte eliten av single, at de således måtte ha vært det lenge liksom.

Håkon, som er min guide opp til Klanken, mener at det kanskje dreier seg om en stein som ble signert
av pilegrimer i nyere tid (slutten av 1800-tallet) og at de her kanskje tok seg en rast – ved en bekk –
kokte seg litt kaffe, hev innpå litt Trysil-Brus, og hvor de dreide østover, og unngikk bergene opp og ned,
gjennom de dype skoger på sin veg mot Nidaros.
Ja jeg vet nå ikke, men synes det høres ut som en god forklaring.
På den annen side, så forundrer det meg ikke om det dukker opp en eldre Sætregut,
eller noe, og sier at dette var noen guttestreker for nesten 100 år siden….
liksom “fyrriåt no”.

Men i og med at det kan tyde på at inskripsjonene er over 100 år gamle,
så er det vel å anse som et fornminne, eller kulturminne som det heter nå, uansett.
Så vi får verne om det og stelle pent med det!
Håper riksantikvarens representanter tar seg en tur, og gir oss gode svar.
Kanskje finner han ut det samme som jeg bare kan anta, at Moses faktisk var på Klanken.

Fram til den dag, så får du pakke sekken med god mat og godt drikke, og ta deg en tur.
Det er fortsatt topptur i Trysil.


Her sees en del av steinen uten fargelegging

#Moses #Sinai #Klanken #steintavle #bud #Nybergsund #Bibel #ulvesona #Forgjettede land #Kain #Abel #primærnæring #Trysil

FOSSEGRIMEN VITJAR TRYSIL

“Fossegrimen vitjar Trysil”, ville kanskje Ivar Aasen sagt i dag.   Så ville det ført til ei overskrift i Lokal-avisa.
Blitt et innslag i Østnytt – nei kanskje ikke, 
for jeg sa Trysil og ikke Lillehammer.

Men det kunne blitt en “jingle” som reklame for radio-bingoen på Trysilradioen, som ikke sendes fra Trysil.
Kanskje hadde et eller annet idrettslag sett sitt snitt til å lage en hederspris “Fossegrimen” gitt den til en eller annen gubbe med lue, og fått ordføreren til å levere den fra utescena bak Hagebæk.
…og kanskje hadde sundinga bygd tak over scenetak over – igjen.

Nå ja.  En kan nå gå her langs elvekanten og drømme seg vekk,
og blande nasjonalromantiske eventyr med hverdagens sanne ansikt.
Eller kanskje det er forbudt å bruke ordet “nasjonalromantisk”
– kan jo virke støtende på noen, og litt for mye stå på sin egen kultur det.
Til og med “nasjonalfølelse” er det snart forbudt å ha, unntatt når håndball-jentene vinner
…men du må for all del ikke bruke ordet.

Ordet “nasjonal” skal mer og mer bort fra bruk, ja i alle fall for oss som var her fra før da.
Ta f eks diskusjonen om flagg i 17. Mai tog.
Burde ikke vært noen diskusjon i hele tatt – vi feirer en grunnlov, et flagg,
og synger “vi ere en nasjon vi me” og feirer at vi ble kvitt svenska.
Wergeland var da vel ingen rasist?
Ei heller Oberst Krebs som kjeppjaget dem (svenskene) fra Matrand.
Ja er litt rart – nå hadde han blitt dømt for å være rasist, den gang reiste de en bauta
– både på Matrand og Skotterud.

Som med ulven det.  Torvald Fjeld ble helt i Eidskog da han skjøt siste vargen i 1911.
Nå hadde han blitt satt bak lås og slå, og vi ville aldri sett ham mere….
Ikke låste han inn børsa si heller – den han sikkert klar på en gnagg i 1911.
…og bare så det er sagt:  Svenska var lure lell de, for de kalte nasjonaldagen sin for “svenska flaggans dag”
– da er det jo ingen tvil da da vel?

Men nå graver jeg meg inn i en diskusjon som jeg snart blir dømt for.
Jeg er verken rasist, eller miljøkriminell, så jeg vil ikke si mer om det.
Nei, tror jeg setter på noe uskyldig barnemusikk jeg.
Anita Hegerland for eksempel med denne (Trykk her)

Men over til noe helt annet.
I løpet av ei uke har Tjønna og Trysilelva gått fra å være på sitt aller minste jeg har sett noen gang
– ja Tjønna var i ferd med å tørke helt ut, og til nå – Flomdiger.  Jeg har bitt meg merker i noen bjørker,
men hver gang jeg kommer att, så er jeg ikke sikker på hvilken bjørk som sto i vannet sist.

..og det er i slik en stund, at Trysilelva er på sitt beste som auditorium for Fossegrimen og hans elever.
Så nå er det bare å ta fela, og gakke ned til elvekanten, og lære fra den beste.
Det sies at til og med Ole Bull hadde Fossegrimen som læremester,
og i alle fall er det et faktum at Myllarguten var hans elev.

På Facebook dykker sydenvarianter av bilder opp,  bilder av et par nakne ben.
Ja det er liksom selfies av kroppen sin fra knærne og ned det.
Ingenting i vegen for det, for de ser nå veldig så barberte og veltrimmede ut,
men du vet, at de fleste er flottere fra knærne og opp.
Og hvis vi skal krangle om det, så kan vi jo møtes på midten da….

..og så er det bildene som er laget ved hjelp av en app.
En app som viser gradene der du er akkurat nå.
Og vi tar nye bilder hele tiden, for vi vil bo på det varmeste stedet i disse dager.
Men ikke etter døden liksom….
Men disse dagene her vil vi det, men så kommer dagene da varmen blir plagsom.
Da elva vokser og blomstene brenner, og gresset tørker ut.
Da vil vi fortsatt være best, men banner over  varmen.
Men som i dag, så gjør vi som hunda- piner oss i gjennom i solsteiken og “tavvar” etter luft.
D-vitaminer skal inn i hopetall for at vi skal holde oss friske og leve lenge.
Så får det koste hva det vil av solbrent hud og kreftfare fra skadelige stråler og føflekker.
…og før vi vet ordet av det får vi besøk an en snø-el…

Jeg ser noen kvister seile sin egen sjø…I ei elv.
Kvistene får meg til å tenke på fordums fløtarliv, og stokker på veg mot Sverige.
Nye forbudte tanker melder seg i mitt hode, og jeg undres om det for noen hundre år siden
sto en hottentott i Sør Afrika, eller en aborginer i en bush i Australia,
og beroliget de andre i landsbyen med ordene:
“De blir aldri så mange at de overtar helt vettu!”.
Nei nå er jeg på ville veier.
Godt ingen kan lese mine tanker.

Da du går langs vegene i disse solfylte dager er det noe annet som opptar meg.
Folk hilser kanskje på deg fra bilene sine,
og de tror kanskje du er overlegen og arrogant, som ikke hilser tilbake,
men sol og moderne vinduer gjør at en ikke ser noe som helst.

…..og slik sett ferdes en tryggere enn før.
Jeg husker jeg kom i god fart på min gule DBS Intruder på veg hjem fra lensmannskontoret,
en aften for noen år siden.  Det var en av disse typer sommerdager som får blodet til å syde,
og blodet baner seg veg til de minste kapilærer og “største” steder.
Ved Tjønna kommer en blå Golf imot meg, helt greit det.
Litt nærmere ser jeg det er en mann med et svært fornøyd smil i trynet, som fører bilen.
Rett før møtet ser jeg et blondt langhåret hode komme opp fra førerens fang, og ei tunge slikker seg rundt munnen.
“Ja det er ikke lett å spise peanøtter i bil” tenkte jeg – noe faller som regel på gulvet
…da er det godt å ha hjelp.
Kanskje var det noe lignende syn som inspirerte Ole Bull til å skrive “Sætergjentens søndag

Slikt ser en jo itte nå lenger på grunn av vinduene….

Det er noe eget å sitte her.  Sitte her ved Tjønna i ukene før badesesongen tar til.
Høre vatnet renne, fugler som synger så vent, og lyden av stokkender som dukker,
kun avbrutt av noe stygge skrik fra svaner.
Skjønner ikke at de kalles sangsvaner egentlig.

…Så ødelegges idyllen.
En gjeng jenter kommer og inntar stranden.
De kler av seg, og legger seg ned i bikini.
Det har også forandret seg med tiden.
Før var det slik at innimellom var det ei jente som hadde bh.
Nå er det slik at innimellom er det en og annen som ikke har,
og selv om de har både kajal og eyeliner, så er det er stort sett gutter som ikke har.

Og kanskje syns jeg synd på gutta som trer inn i puberteten for tiden,
for mens vi snek oss til, og verdsatte glimtet av et bryst,
så har de nå sett de nakne kroppene og akten så mye på NRK Super at de har gått lei hele driten.
….og det å vente til bryllupsnatta blir jo liksom avleggs og kjedelig også.
Ja så avleggs at man heller skipper bryllupsfesten,
brudgommen samler noen gutter og tar seg noen øl og de spiller GTA,
mens brura blir med venninner på vinkveld med toving av luer.

Nei noe er absolutt ikke som det var.
Du vet vi skalv så fælt på Bryllupsnatta at vi trengte hjelp med knappa vi.
Og var vi heldige, var vi edru nok til å være med på moroa.
Nå for tida vettu, så trykker man på et knapper på
sorenskriveren.no, så er du gift, og brudebildet får du til ved hjelp av ei selfiestang,
og til slutt forener du brura og brudgommen (som jo er på forskjellig sted)
via Photoshop, og sletter deg selv på match.no, og håper hun gjør det samme.

Nei nå er det best jeg tar på meg hatten og går.
Selv om jeg satt der først, kan man fort bli satt i varetekt som kikker….

Jeg setter plugga i øra og synger høyt på Hellbillies sin “Fossegrimlåten” og glemmer at jeg høres…

Du kan høyre’re på lyden,
når våren spela jazz!
Når bekken let som fløyte,
og elva som ein bass.
Fossegrimlåten
den kling no so klart og so vart.

Jeg forsvinner raskt da jeg ser en av dem ringe…sikkert til 112 eller 113 eller noe sånt…

Ja våren gjør noe med oss…

TA VARE PÅ BIGDA MI…EIDSKOG


Ja så har jeg vøri utpå å gått att.  Du vet at når en er frå Eidskog, og har vært borte lenge, så blir det til at en mimrer da en går.  I dag begynte det da jeg kom inn på Simon Bakkes veg.  Følte meg kanskje litt gammel akkurat da, for jeg traff ham jo, og visste jo godt hvem han var.  Når han døde sa du?  “No comments”  

Og jeg løp på stien der lenge før den ble veg. 

Jeg vurderer å gå mot Rudberg, nå antagelig Rødberg, eller som vi gamle, lokale, kjenner som Røbbør.  Uansett – fadderen min het Else Rudberg, men ble like ofte kalt Else Nistun, fordi hun bodde på Nystuen.  Jeg prøvde ut det der en gang og sendte julekort til henne med akkurat det navnet og hun fikk det lell. Nå finnes jo verken hun eller postmann lenger.

Men jeg vender nesa over Sørpebøl.  Før i tida, da jeg sprang, så var den runden jeg tok 9 km, og ved Tønnes pleide det stå en lastebil, og litt lengre inn pleide en harehund skjelle på meg.

Jeg ser meg omkring mens jeg går, og lastebilen står der fortsatt – nå er den ekte rustrød.  Jeg ser gårder og hus så fine og store at jeg skjønner at ingen her kan være medlemmer i småbrukarlaget.  

Og jammen – øverst på Sørpebøl står fortsatt harehunden.   Eller han sitter nå….og bjeffer ikke.  På den annen side, så løper ikke jeg lenger heller.  Kanskje er hunden en annen også…men jeg er den samme.


Det er så godt å gå rundt på gamle stier denne forsommer morgen.  Kjenne lukta av vår og forsommer, dvs kumøkk fra jordene, og brent gummi fra i går (ikke misforstå).   Du vet liksom at du er på Eidskogen når du kjenner eksoslukta fra en moped uten skilt, og hilser på en bilfører uten førerkort….eller det er det som er litt rart og annerledes – jeg tror jammen alle har førerkort herover og nå.


Simon Bakke nevnte jeg, men jeg hører jo til de som har vært hos både Dr Magelsen og tannlege Gran Dahl.  Jeg har “søtti” hos Ausen og ventet på pølser og kjøttdeig bli ferdig, og fått et kremmerhus med godis fra fru Bonnerud.  Jeg har “sprøngi” tvers over skinnegangen på Skotterud og kjøpt mjølk på meieriet.  Jeg har lest skiltet hvor det sto “Bjørnstjerne Bjørnson overnattet her”.  Og hørt “Takk for besøket og velkommen igjen” av fru Hoel.

  …og jeg kjenner jeg blir litt sint på Jan Tore Sanner, sjøl om jeg tror han er både snill og flink, men kommune-Norge skjønner han seg ikke på.  Jeg tror han tar feil når han tror alt blir bedre med større kommuner.

Se hva andre større politidistrikt har gjort.  Jeg er usikker på mandatet de har hatt da de har rasert politi-Norge. Men slik ser det ut nå:


….og her har vi stedet med nest størst antall passeringer over grensa, og hvor småveger i dype skoger gir mange muligheter til å smugle pulver av både legende og drepende art.  …og jeg ser problemene komme…

 

Ta vare på bygda mi.  Jeg er sikker på at vi herifra, er avhengig av å ha en administrasjon som vet hva vi liker når vi “glanar på popper” og som vet hva vi verner når den gærne Grue-kær’n går etter “eista” vår.


Jeg “staner” opp på Magnor, der morgenen lukter Amerika, og du skjønner hvorfor, da en ’57 Bel Air svir gummi på veg innatt mot Sverige før den purunge jentas foreldre våkner,  og nok en generasjon Magnor jente har fått innplantet frøet til nok en halvsvenske…mens vestmarkingen tar på seg skylda, sjøl om han dro heim att fra festen gørtidlig.  Noe er i alle fall som før…

Tilbake heim går jeg forbi rundkjøringa på Skotterud.    Et merkelig skue.  Den må ha kommet til ved at noen sa “vi burde hatt ei rundkjøring!”

“Ja det er jammen sant”

“Vi får legge den litt nord for krysset da, så den itte blir i vægen”

Så svinger jeg over Snedsbøl og Hesbøl, eller er det egentlig motsatt.  På jordene ser jeg traktorer med hjul større og bredere enn huset mitt, og jeg skjønner at bondeyrket lever videre.  Snart ser jeg Kirken og Olavskrossen.  Da skjønner jeg også hvorfor vi fra Eidskog er så snille og følsomme.  Vi har jo hatt kirke siden år 1100…..

..og jeg sier “ha det” og “takk for nå” til mine foreldres gravsted.  Jeg er ikke så mye der egentlig, for de finnes bare et sted, og det er i mitt hjerte….

Takk for nå Eidskog.  Kanskje det beste sommerstedet i verden.  Og det samme til alle dets trivelige innbyggere.

…og husk “gi faan i å slå sammen kommuner”