BETWEEN FATHERS AND SONS

You’re proud when they walk
Scared when they run
That’s how it always has been
Between fathers and sons.

It’s a bridge you can’t cross
It’s a cross you can’t bear
It’s the words you can’t say
The things you can’t change
No matter how much you care.

…Waylon synger videre han, mens jeg trasker på mot Jordet,
og tenker over ordene….
“Between fathers and sons” (Jeg tar med døtrene også jeg da).

Du vet det alt om det der å være smågutt,
og moren eller faren ødelegger hele leken;
“Pass på vinduet”
“pass på blomma nå”
” itte ball der”
…og så kommer tida da du advarer om andre ting…

…og som like fort glemmes!

Du irriterer deg over disse hersens foreldre som advarer mot alt og alle.
…som liksom bare vanskeligjør livet.

Så plusser du på noen år, og er far selv….
…og historien gjentar seg selv.  Du er akkurat lik:
“Pass på vinduet”
“itte ball der”
“Pass på blomma nå….”

…og du kjenner att det hele.  

Men så ender du med moroa da.
Gleden av å ha en femåring i fanget om morran.
Minnet om de to som sa “lag høl nå” (Plass til en i stolen)
og 10-åringen som bruker kjeft på deg for at du er uforsiktig med skuldra.
…eller 8-åringen som ler når han oppdager at du stirrer på….

That’s how it always has been
Between fathers and sons.

TJUVJEGEREN I SUNDHOLLA DEL III – FEIDEN


Da han kom frem til koia var det mørkt.
Han hadde gjort så godt han kunne med å skjule sine spor,
og forvisse seg om at det ikke dryppet blod fra byttet.

Mørning ble det ikke snakk om.  Dyret var lite,
og han anså det som mer farlig å la det henge for å bli litt mørt,
enn å spise det slik det var, og nyte næringa.

Han tok dyret fra aksla og hengte det inn i boden.
Fortsatt regnet han det som lite sannsynlg at lensmannen ville komme igjen,
og antagelig hadde lensmannen nok problemer selv.

Dagen etter banket det intenst på hos lensmannen.
“Hvorfor i helvete kommer de hit” tenkte han for seg selv,
og mente de kunne oppsøke han på kontoret i arbeidstida.
Men slik var det nå her på bygda…
var du lensmann, så var du lensmann, samme hvor de traff deg.

“Det har blitt stjålet en killing fra meg i natt” sa bonden.
Lensmannen sto i slåbrokken sin, og betraktet denne digre mann,
på nesten to meter, i ført vadmelsbukser og slagstøvler og ei brun skinnjakke.
Han ruvet der han sto, og lensmannen så at denne karen var sint.

“Stjålet en killing?  Er du sikker?”
“Ja er ikke i tvil.  Jeg hadde tjueen i går, og nå er det bare nitten der”
“Ja men det blir jo to” bemerket lensmannen
“Samme faan det”, skrek bonden “jeg sa jo det var stjålet killinger”

“Gå heim og ta deg en kaffekopp” sa lensmannen, ” så kommer jeg etter”

Motvillig fant bonden at det var greit,
og ruslet nedover veien igjen.

Lensmannen hadde så vidt begynt å få på seg broka da det hamret på døra igjen.
“Men det var da som svarte” mumlet han,
og skyndte seg på med buksa og gikk ned og åpent døra igjen.

Utenfor sto sveiseren (fjøsrøkter) hans med lua i handa.
Henda tvinnet lua rundt og rundt der han sto nervøs og stirret ned i trappa
da lensmannen åpnet.

“Hva vil du nå da” sa lensmannen

“Eh…ja….du skjønner….”
“ja men så syng ut hva du vil da”
“jo det er så at…eh…”
Jo det henger en elgkalv og en killing på låven din” sa sveiseren.

Lensmannen klødde seg i hue, og ble stående som et spørsmålstegn
“hva i helvete skal nå dette bety” sa han i det han slengte att døra foran nesa på sveiseren og gikk inn igjen.

Han satte seg ved kjøkkenbordet.
Bonden var ikke akkurat på godfot med lensmannen fra før.
Søstera og svogerens gård hadde gått på tvangsauksjon,
og lensmannen kjøpte skogen for en slikk og ingenting.
Så det var litt vondt blod i mellom dem fra før kan en si.
Så det å forsøke å si at han ikke hadde noe med dette å gjøre, 
var ikke sikkert ble tatt som god forklaring.
Han hadde jo ikke akkurat folket på sin side heller,
så hva i helvete skulle han gjøre.
“Han var jo for faan uskyldig”

Han ruslet ned på lensmannskontoret.
Låste seg inn, og litt etter kom lensmannsdrengene.
Han forklarte problemet for dem.

“Ja åssen kan vi få gjort noe for deg da? “spurte de.

“Vet ikke” sa lensmannen, men de skrottene må bort uten at noen ser det.
“Ja vi kan da heller ikke frakte dem bort” 
“Nei jeg vet” fortsatte lensmannen, og man kunne spore en håpløshet i stemmen hans.
“Hva med å få hjelp fra tjuvjegeren?” spurte den ene lakeien.
“Men i helvete hva er det du foreslår” skrek lensmannen,
før han med ett, skjønte at det kunne faktisk være en god løsning.
“Hva om vi spør tjuvjegeren om hjelp?” sa han ut i lufta,
og lakeiene nikket med hodet, og visste fra før,
at det alltid var lurt å la lensmannen føle han hadde funnet på det selv.

Litt ut på dagen, satt tjuvjegeren fornøyd ved vinduet sitt.
Han var god og mett i magen.  Kaffen var varm, og selv om det var gammel grut,
så smakte det godt lell.  Han var ikke bedre vant.
“men i alle dager?”
“men faan”
“i jøssi namn å skar døm her no?”

Han ble med ett litt “illsvin” og lurte på hva han skulle gjøre med kjøttet i boden,
men rakk ikke tenke ferdig før de to lakeiene ramlet inn gjennom døra hans.

“Hva vil dere?” spurte han strengt og visste at det var litt “von” i å virke kraftig i stemma.
“Jo vi trenger din hjelp” sa de nærmest i kort.
“en om gangen takk, hva var det dere sa?”
“Vi trenger din hjelp”.

Han smilte tilfreds.  Lensmannen trengte hans hjelp.
Noe nærmere lykke og paradis hadde han aldri vært.
“Hva er det dere trenger hjelp med?”
“Jo du skjønner at der blitt borte noen killinger fra bonden i bygda,
og nå henger det en elgkalv og en killing på låven hos lensmannen”.
“Hva vil dere jeg skal gjøre med det da?”
“Fjerne dem så ingen finner dem”

Han ble hvit i ansiktet av anmodningen.
Fjerne skrotter fra lensmannens låve…
Ja hva kunne han få da mon tro, og før han fikk stilt spørsmålet,
så sa den ene lakeien:
“Lensmannen sa du kunne beholde kjøttet som takk”
“…og la meg være i fred i tillegg takk” fortsatte koiegubben.
“Ja det er nok greit nok” sa lakeien.
“Ok jeg skal hjelpe dere”.

“la låven stå ubevoktet og uten noe som helst lys,
og la sveiseren få dra til budeia på Ørsjøsætra i kveld,
så kanskje problemet er borte i morgen tidlig”.
“Men da lytt det henge en skriftlig lapp på skrottene hvor det står
Takk for all hjelp, signert lensmannen
Henger ikke lappen der, så står det mange og ser på ei åpen låvedør med tjuvslakt under taket”
sa koiegubben, og de to lakeiene nikket og sa at det ville gå i orden.

Da mørket var som svartest, snek han seg ned i bygda.
Han la seg på en høyde og undersøkte omgivelsene nøye,
Han så ingen bevegelser.
Akkurat som kvelden før, fant han en lett veg inn på låven.
Der hang det to skrotter – en kalv og en killing.
Men noen lapp fant han ikke, og han skjønte at lensmannen kanskje hadde annen plan på gang.
Han tok kjøttet over aksla og forsvant ut igjen like lett og stille som han ankom.
Borte ved skogkanten gjemte han kjøttet,
og strøk inn til bygda igjen.

Han oppsøkte en kamerat av seg,
og sa at han skulle få et biffstykke, hvis han fikk låne guttungen i huset litt.
Guttungen på elleve sto opp og kledde seg,
og ble med koiegubben til bygda,
mens kameraten gikk inn og la biffen i matkjelleren.

“Du skal snike deg ned til lensmannen” sa koiegubben til guttungen,
“og så skal du gi han denne”
og strakte frem ei pakke.
“Husk å bråke litt da du er på veg opp mot trappa”
Gutten nikket, tok pakken, og strøk nedover.

Koiegubben gikk tilbake til høyden og fikk seg overblikk.
Han lå der helt stille og så så vidt siluetten av gutten på veg mot lensmannens dør.
Plutselig hørte han gutten sparket borti et blikkspann,
og der kom det på lys, og lensmannen og to lakeier hov seg over gutten.
“Hva gjør du her?” skrek lensmannen til ham.
“Jeg skal levere denne” svarte gutten
og strakte frem pakka, som lensmannen tok imot,
og i det samme la gutten avsted nedover vegen
Lensmannen pakket opp og inne der lå det en slags sløyfe,
ja lignet litt på en bit fra en gravkrans.  Ja to biter faktisk
Han snudde den med teksten mot seg selv, Og der sto det
takk for alt” og på den andre sto det “en siste hilsen

og litt surmumlende gikk han inn igjen,
og skjønte at han var nødt til å holde sin del av avtalen.
På høyden lå koiegubben og likte godt at lensmannens felle feilet,
og tenkte på ordtaket “den som graver en grav for andre…”

På veg oppover mot Sundholla,
gikk en koiegubbe og plystret,
sola begynte å stå opp over grantoppene.
På aksla hadde han nok kjøtt til langt utpå høsten…..

…og mens han gikk der, tenkte han at all jobben i går kveld,
da han hang tjuvslaktet på lensmannens låve,
hadde vært verdt det….

#jakt #låve #lensmann #guttonge #bonde #tvangsauksjon #sundholla #Ørsjøsætra #hilsen #grav

SELVANGIVELSEN…


Bilde lånt av Skatteetaten i god mening

I disse dager pøses det på med informasjon til deg om at du må gå gjennom din selvangivelse,
og passe på at du får dine fradrag.  Bra det, at noen minner oss på det, og passer på oss.

Men så er det noe bak da vettu, for hver gang jeg klikker på en slik lenke,
så er det hektet på en link til en eller annen bank, eller rådgiver….
Så jeg er ikke helt sikker på om det er av omsorg at de tipser oss.

“På ære og samvittighet” het det før…nå er det nok at du lar den være.
Kanskje er det riktigere å si “på Pc og nettbrett” nå for tiden, for alt funker.
Unntatt det som skal gi deg reduksjon i skatt.
Ja jeg vet om 3.2 – fradrag.
…og jeg kjenner til fradragsveilederen fra Skatteetaten,
men det er bare det at….hver gang du finner et flott fradrag,
så oppfyller du liksom ikke vilkårene.

Reisefradrag – der er det snart bare Anita Moen som får fradrag,
for jeg mener å huske at hun vant ei tomt på månen en gang.
…og du må nesten bo der for å oppfylle vilkårene snart.

Fradrag for tap ved salg av eiendom – boliger går jo stort sett over takst!
…men hva med kronprinsen?
Han får jo ikke fradrag for vedlikehold av boligene han har solgt en gang 
– for den utgiften har jo Staten betalt.  Nei det er ikke enkelt.

Overnatter du et annet sted enn hjemme på grunn av jobb?
Ja der kjenner jeg mange som får rett til fradrag,
men får man fradrag hvis man overnatter hos noen annen,
og sier til sin ektefelle at man er pålagt å jobbe?

Men endelig finner jeg et fradrag for meg
– studerte du ifjor?
Ja det gjorde jeg, men jeg vet ikke hvordan man beregner fradraget.
Jeg mener – jeg studerte jo de nakne damene på Huk ifjor da jeg var i Oslo,
men hadde ingen direkte utgifter til det – for kikkerten turte jeg da ikke bruke!!
…og bompengeutgiftene får jeg jo fradrag for på annet sted.

Apropos den posten der, om bompenger og fergeutgifter, så er jo Chris deBurgh uheldig da.
for jeg tror ikke Skatteetaten har glemt at han oppfordret alle til ikke å betale,
og jeg ligger med beviset her “Don’t pay the Ferryman

…og så var det siste post jeg kan komme borti da
“Har du diskutert med en lege” eller noe slikt.
Ja jeg har ikke diskutert noe veldig hardt da, for jeg har trua på legen min,
men jeg gikk fra ham på ski i vinteren, og det var liksom litt udiskutabelt sant i alle fall.

“Hæ?” “får jeg ikke fradrag der heller?”
“har jeg lest feil?”
“næ”
….”jo jammen – disputert står det”
“Disputert til doktorgrad”

“Ja pytt pytt – har da google en annen lyte, og funnet svaret.
Tror jeg fører på litt fiberrikt fradrag der, for har gått noen Gb på den slags.

Håper du fikk noen tips, og hvis jeg har glemt noe, så send meg en PM.

PS:  Er det ikke rart?  At før så måtte du finne frem alle dokumenter på papir,
sjekke dem manuelt, summerer og trekke fra ved bruk av hoderegning,
ringe for å høre råd, fylle ut flersidig skjema for hånd,
og signere på “ære og samvittighet…og da fikk du 31 dagers frist.
Nå kan du gi faan, og får jammen fire måneders frist på akkurat det.

#skatt #ligning #Skatteetaten #doktorgrad #disputert #Huk #kikkert #fradrag #selvangivelse #ære #samvittighet #

KOMMUNESAMMENSLÅING

“Je likje de itte” sa en trysling en gang….

Er inne på å si det samme jeg.  
Jeg liker ikke kommunesammenslåing.  
Jeg vil ikke bo i en kommune som ikke heter Trysil….
Så fremt jeg ikke har flyttet.

8 av 10 i Rælingen sa nei i går.  
På Jæren sa de også nei.  
Da sier JT Sanner:  “Nå må kommunelederne vise lederskap.” 

..og så fortsetter han med argumenter om at vi mister alt hvis vi ikke gjør som han sier…
“penga eller livet” sa vi en gang da vi lekte “polti og røver”.  
Det var en slags trussel det.  
Men Sanner bruker ikke pisk, og truer ikke, sier han.

Når kommunene får valget mellom å gjøre som han sier,
eller ikke få noen penger,
så er det vel en slags trussel?

Jeg sa i 17. mai talen i Nybergsund ifjor at jeg ikke ville ha en ordfører
som titter opp når en sier:  
“No går sjyn kvit”
…og det syns jeg ennå.

 

HVORDAN VAR DET EGENTLIG?

Jeg zappet rundt på tv for vel en time siden,
og kom til å få se et fangebilde fra krigen.
En jødisk kvinne….

…og bildet fikk meg til å under:
Hvordan var det egentlig?

Hvordan var det å sitte i fangenskap,
uten at det er noen grunn til det,
annet enn hva ditt slektskap er?

Hvordan var det å vite at du satt der,
kanskje med barn, kanskje med øvrig familie,
og ikke vite hvorfor, eller hva?

Hvordan var det å ikke vite en evt dato for frigivelse,
eller ane, eller kanskje tro,
at du vil bli drept?

Hvordan var det å få sine tenner trukket ut,
fordi det var et materiale der,
som noen så verdi i?

Hvordan var det å bli ydmyket,
sultet, og fornedret?

Hvordan var det å ikke vite?

Du vet det at, når vi ser tilbake på tiden 1940-1945,
så synes vi det var fælt at et folkeslag (og flere) bli behandlet slik,
men vi ser også at det endte i 1945 (for de fleste),
og det blir liksom en ende på det!

Men disse mennesker visste ikke noe om 1945.
De visste ikke noe om hvem som ville vinne krigen.
De visste ikke noe om hva som ville skje med dem og deres!

Det må ha vært…ja vi klarer ikke tenke oss til det.
…og la oss slippe erfare det!

#fange #jøde #Hvordan #rase #krig #1945 #1940 #folkeslag

TJUVJEGEREN I SUNDHOLLA – DEL II – JAKTDAGEN

Han våknet av at det buldret på døra.
Harde, iltre slag, som ikke ville godta en stillhet for å illustrere at han var borte.
Han listet seg på sokkelesten bort til vinduet.
Ute på trappa sto lensmannen og et par betjenter.
Han visste hvem de var.
De hadde i årevis vært ute for å ta ham for et eller annet.
Hvis det skjedde noe i bygda, ja så var det alltid hans trapp de sto på.

Han kledde på seg, mens slagene mot døra ble mer og mer intense.
De stilnet da de hørte tilholderlåsen med nøkkel nr 7 bli vridd rundt.
De tok seg verken tid til å si “god dag” eller si sitt ærend, før de var inne i koia hass.

“Sett deg” skrek lensmannen.  
Lensmannen var ikke herfra, men fra nord, eller Telemark, 
eller i alle fall fra et sted langt unna – trodde han i alle fal,
og det var noen ganger vanskelig å forstå ham, men ikke disse bryske ordene.
Lakeiene sto klare til å hive seg over ham.
Han kjente dem begge.  Lakeiene, eller lensmannsdrengene som noen kalte dem.
De hadde vokst opp sammen, og han måtte holde med dem som sa, 
slik de beskrev de mindre begavede der i traktene:
– de to lakeiene var ikke de skarpeste knivene i skuffen!.

Lensmannen så brysk ut.  Han var av den gamle sortens lensmann,
eller øvrigheta som de pleide å si.  
Brukte loven i mot deg hvis du gjorde noe galt, 
og brukte den jaggu mot deg hvis du ikke hadde gjort det også,
så fremt han selv kunne få noe ut av det til personlig vinst.
Han var blitt en stor skogeier i løpet av sine år som lensmann,
slik han holdt på med ågervirksomhet til fattigfolk,
han visste aldri ville kunne betale tilbake.

Nå sto han imidlertid her i koia foran ham,
og han mente visst at han hadde gjort noe alvorlig.
Det lysgråe håret, klippet så kort at det som var igjen,
sto rett opp som pigger.  Som på et pinnsvin omtrent.
Huden var uren og furet.  Huden i ansiktet var som vanlig helt stramt.
Nå så det nesten enda strammere ut.

“Hø er det førr no nå a” sa koiegubben med ro i stemmen.
Han hadde jo tross alt ikke rukket ut på sin tjuvjakt denne solfylte fredags morgen.

“Hvor var du i går?”
skrek lensmannen til ham,
som om det skulle få til en bedre kommunikasjon mellom to,
som i utgangspunktet ikke likte hverandre.

“Jeg var her hele dagen, prata litt med meg sjøl, tok en dram og la meg”
“hva er det som har skjedd no da?”

Du får bli med oss” sa lensmannen og de to lakeiene tok tak i armene på ham,
og satte ham i jern.  Turen til lensmannskontoret ble lang og stille.
De to som satt på hver side av ham, sa ikke et ord.
Foran satt lensmannen og stirret tomt ut i lufta.
…og så svært så tilfreds ut.

“Gikk det galt med tjuvjakta i går?” sa plutselig lensmannen litt mer stille.
“Jeg har verken tjuvjaktet i går eller noen annen gang” svarte koiegubben.
“Javel, men hvor var du i går da?”
“det har du spurt om før, og jeg får svare igjen, jeg var i koia mi”
“Det får vi nå se på”, sa lensmannen mens et triumferende smil strøk over leppene hans.

“Sitt her og pass på faanskapen” sa lensmannen til lakeiene.
De dyttet ham ned på en stol, og han følte han satt litt til spott og spe,
mens gamle menn med tvangsauksjonskrav i neva, sto ved skranken,
og de nysgjerrige kjerringene deres fikk brillene lenger opp på nasagravet,
for å ta ham bedre i øyensyn, og forsøke å finne ut hva de skulle kunne si hadde skjedd,
på neste sanitetsmøte, eller rundt kaffebordet hos nabokona.

Han ble sittende der lenge.
Det rumlet i magen hans, og den fyltes opp med luft.
Han forsøkte holde seg, men så sev en ut allikevel.
…og den ene lakeien forlot vakta si, med ene fingrene godt klypende over nesa,
 og gikk inn til lensmannen.  
De skjønte vel kanskje at de snart burde ta seg av saken, og få den ut av verden.

Lensmannen satt der i stillhet bak skrivebordet sitt.
På ene siden var det en bunke dokumenter,
som han visste så alt for vel hadde hatt hans navn så alt for mange ganger,
– Tvangssakene.  Det var ikke greit å betale for seg når en var arbeidsløs og fattig.
På den andre siden av lensmannen, i grønne omslag, lå sakene der de ønsket å få hans navn,
justissakene…men han hadde aldri blitt mer en mistenkt noen gang.
“Flaks” tenkte han inni seg selv.  …og kjente han var litt fornøyd med det.

Lensmannen kikket på ham over brillene sine.
Liksom gransket hans beteende, hans uttrykk, om der fantes noen tegn på skyld.
Men han så faktisk ingenting av dem.  Han så bare en selvsikker møkkafrans,
– som han absolutt ikke likte.  
Ikke av personlige grunner, men fordi dette var en tjuvradd og tjuvjeger.
…ja selv om de aldri hadde fått noe på ham, så….

Slik foregikk denne stille krig, helt til koiekaren brøt stillheten,
og ba om et glass vann, og kanskje litt mat.
“Er vel normalt at en får tørt brød og vann hvis en har gjort noe galt” sa han og smilte,
og la til:  “bør jo ikke være dårligere om en er uskyldig?”

Koiegubben lente seg selvsikkert bakover, og krysset bena.
Koiegubben visste at det ikke luktet godt av ham, og det var en fordel i slike situasjoner,
for de pleide ikke holde ham lenge.

“Det er blitt felt elg oppi Fjellsia” sa lensmannen.
“en før jul, og en nå i det siste – kanskje så sent som i går”
“Vi har funnet slakteplassene, og det går rykter om at du er sett i nærheten der”.

“Hmm.  Ja jeg ser da ikke bort fra at jeg kan ha vært i nærheten”
“Trener en del på ski serru.  Skal bli bedre enn han dere Muruåsen”
“Da lytt en trene vettu” og et smil blottet noen få tenner – snussvertede tenner,
samt en fin åpning fremst, etter et par som hadde gått med da han var uheldig med opptrekking av noen ølflasker,
på en fest ved Grønsjøen i sin ungdom.

“Du er da vel ingen skiløper?”   
“har ikke sett deg på noen lister akkurat”

“Nei derfor jeg må trene vettu,
så jeg havner på listene”,
så klappet han seg på låret og var veldig fornøyd med seg selv.
…og du får ikke la det gå utover oss fattige at kjerringa er knipen med deg lensmann”

Det rykket til i lensmannens venstre kinn, og koiegubben skjønte han traff ei nerve der.
Han hadde sett fru lensmann, og mente hadde han selv vært gift med henne,
så hadde han vært glad for om hun var knipen…

“Hold kjeft” sa lensmannen
“du skal kun svare på det jeg spør deg om”

“Men du lensmannen, både du og jeg vet at dette er ikke noe jeg har gjort.
jeg er ikke så dum.  Men nå er jeg sulten.  Kan jeg få noe mat?”

Snart satt koiegubben og spiste en god dugurdsmat tilberedt av kontordama til lensmannen,
frøken Jakobsen, som han visste ikke var så knipen på det hun hadde av goder,
og som han visste at lensmannen higet etter, men som ikke var så lett å få tak i,
som fattigfolks skog.

Timen etter var koiegubben en fri mann, og tok bena fatt vestover mot Sundholla.
Like overfor Trørøsta fikk han se sport etter ku og kalv.  
De hadde beveget seg rolig oppover lia.
Han fulgte sporene noen minutter, og fant ut at her kunne han ha en mulighet.

Han gikk forsiktig ned igjen, og passet på at han hadde vinden i ryggen lenge, 
før han vendte mot koia for å hente lang-kragen.
Nå var det ikke slik at kragen ble oppbevart akkurat i koia heller,
for da hadde den nok vært beslaglagt for lengst.  Ingen visste om rifla.
Det var en “overligger” etter første verdenskrig – ei børse som ikke lenger “fantes”.
…og som lå godt gjemt, hvis noen skulle se innom koia hans.

Han strakte handa inn under steinhylla.
“faan – det var litt bløtt der”.
“faan” – han visste av erfaring at Kragen “dro” seg litt da den ble fuktig.
Det måtte han ta hensyn til hvis han senere fikk skuddsjanse.
De hadde en tendens til å endre treffpunkt mot venstre disse gamle kragera.
ja da de ble fuktige liksom.
Han humret litt for seg selv.
Ordet “venstre” fikk ham til å tenke på fruen til politikeren i bygda.
Han som sto øverst på Venstre-lista.  Hun hadde også en tendens til å bli fuktig,
men dro ikke noe sted av den grunn…
– hadde han selv erfart.
Hun var godt over 60, men noe av det villeste han hadde vært borti lell.

Han fant frem patroner og ladet opp magasinet.
Det var fortsatt godt lys og god sikt i denne flotte ettermiddag,
Straks var han tilbake og på sporet etter dyra.

Han følte på seg at han nærmet seg.
Lensmannen tenkte han ikke så mye på lenger 
– det skulle mye til om de skulle komme etter ham to ganger på samme dag!

og der…
Der sto kua. Ute på en lysning i granskogen.
Kalven lå litt for seg selv.
Litt for langt bak dessverre, og delvis skjult bak kua.
Kua sto på kne, og lyng sto på menyen hennes i dag.
Han visste ikke helt hvordan han skulle komme seg innpå kalven,
men forsøkte seg mot vest, og hadde da i alle fall vinden fra øst.
Det ville påvirke kula enda litt mer….

Han kom seg på plass.
Kua sto med øra rett opp nå, og hennes tyggebevegelser hadde stanset.
Lyng hang ut av munnvikene hennes, og hun var på vakt.
Nasaborrene jobbet intenst…De jobbet og filtrerte nyansene i lufta.
Han mente seg høre en liten lyd fra kua, som antagelig skulle gjøre kalven klar.
Han så kalven reise seg….litt ustødig etter liggeleie.
Så sto den der, den lille.
Med bredsiden til.
Han strakte ut venstra, lot børsa ligge godt og stødig i handa,
Høyreneven knuget litt ekstra på børsa, før fingeren fant vegen til avtrekkeren.
Han forsikret seg om at sikringen var av.  
Vinden hadde avtatt.  
Han la skuret litt foran hjertet,
…og regnet med det ville kompensere for fuktens påvirkning av børsa.
Han tok et halvt mavedrag….ventet et tiendels sekund, det sev litt luft ut att,
så holdt han pusten mens han sakte beveget kornet perfekt inn i skuret.
Nesten samtidig begynte han å trekke i avtrekkeren…
mer og mer og mer og mer….
…og der smalt det.  
Kruttrøyken slo ut i det kula forlot rifla 
og slo an i kalven, og den stupte rett i bakken.

Kua sto igjen et lite øyeblikk, før hun vinklet rundt,
og halvt sideveis, la hun på sprang bortover myra, før hun stanset,
kom en liten tur tilbake, før hun skjønte at kalven aldri ville komme etter henne noe mer.
Det ble helt stille i skogen. ….og så løp hun!

Han ventet.
Samtidig tenkte han på at dette var noe av det han likte minst.
Han likte heller å sitte på en stein i skogen, og høre på gjøken,
eller se tiuren bruse med fjæra og spille for røya,
eller se en diger okse vandre som en silhuett i skogsbrynet.
Men dette var en nødvendig del av det å overleve,
Han kunne ikke leve på lyng og sevje fra bjørka.

Da han skjønte kua ikke kom att,
og at lensmannen ikke var i nærheten,
gikk han bort til kalven.
Der tok han av seg lua, og hilste dyret i ærbødighet,
så fant han frem kniven og gjorde det han visste han måtte.

….han hadde fortsatt mye å gjøre denne kvelden.
Et lite pek mot lensmannen sto øverst på lista…

#tjuvjeger #Sundholla #jakt #elg #kalv #lensmann #lakeier #bjørk #pågrepet #ransaket #skog #tiur #natur #krag #Jørgensen 

BLIR DU DUM AV Å SPILLE NETTSPILL?


Jeg har hørt mange si at man bør ha begrenset tid for unger til å spille nettspill.
Jeg har hørt mange si at det er viktig at unga er med på fysiske aktiviteter.
Jeg har hørt mange si at man blir dum å tykk av å spille nettspill.
Jeg har hørt noen si at barn som spiller nettspill er i like god fysisk form som de som spiller fotball.
Jeg har hørt noen si at barn som spiller nettspill gjør det bedre på skolen.

Jeg vet ikke fra eller til.
Jeg vet at før i tida ble de intelligente uten å spille nettspill.
Jeg vet at før i tida ble folk rike uten å spille nettspill.
Jeg vet at folk har blitt rike av å ikke gå på skule.
Jeg vet at folk har blitt rike på fotball.

Jeg vet ikke fra eller til jeg.
Jeg ser unge mennesker tjene seg styrtrike på å sitte i kjelleren med sin Youtube-kanal,
mens foreldrene sitter ovenpå og vet verken fra eller til hva de skal gjøre med gjelda,
og ungen som bare spiller nettspill.
Jeg har sett ei jente på 15 år få telefon fra Disney,
og si hun er headhuntet til å bli programleder for et program for dem,
og “hoste” som programleder for et stort nordisk arrangement,
etter å ha lagt ut snutter fra jenterommet sitt,
mens foreldrene ovenpå roper “du må komme opp å gjøre lekser”.
Jeg har sett Bai Bai og Hugin, som jeg ikke vet hvem er, 
men som åtte-åringen visste godt hvem var, 
og som har rundt en kvart million visninger på sine innlegg,
og som har fått jobb av NRK,
for noe møl jeg ikke skjønte noe av.
Jeg har sett “Tomorrowland – a world beyond” hvor Frank Walker har med seg en “dings,
en dings som fem-åringen kalte jet-pack, for det hadde han på nettspillet sitt.
Jeg som såvidt har lært ordet “sixpack”.

Jeg har sett Team Ingebrigtsen på NRK sammen med familien,
og blitt bedt av mine barn å trene dem mot det samme,
og tenkt:  “De balanserer da godt selv!”

Tror ikke du blir dum av noe som helst jeg,
bortsett fra å ikke blitt gitt “rom” til å modnes på sine premisser.
…og lar dem ha det godt med seg selv og familien,
uten kjas og mas.

…og så kommer jeg til å tenke på mine egne foreldre…
hver lørdag spilte de Whist med venner,
de ba oss gjøre lekser,
de lot oss leke i skogen,
de lot oss forsvinne på skiturer….

De visste ikke at jeg klatret i store graner,
….at vi…..

Alt endres ikke….

#Tomorrowland #dum #nettspill #spill #whist #foreldre #aktiviteter #ski #familie #barn #baibai #Hugin #Disney 
 

ENARMET BANDIT

Nå har jeg snart klart en måned som enarmet bandit.
Eller det vil si, bandit er jeg da ikke, men en arm har jeg fått erfare.

Vet ikke helt om jeg har fått erfare en arm heller,
for med bare en arm, så ville det ikke gjort vondt i den andre,
hver gang du prøvde klare deg med en arm.

“Brudd i skulder og avrevet muskel/senefeste” sa vakthavende lege
“er noe av det verste du kan dra på deg”. Og la til:
“Det tar ca 1 til 2 år før det er bra”.

Var litt stolt akkurat da.  Ikke en gang svigerfar min har klart det det.
Ja å få en skade som tar 1 til 2 år å få i stand att!

Jeg fikk en øvelse jeg skulle gjøre etterhvert,
det å svinge armen att og fram.
“Ja når kan jeg det da?” spurte jeg.
“Det finner du ut” sa legen og rakte frem en neve med smertestillende.

..og han hadde rett!   
Jeg fant det ut, for nå er smertene så redusert at jeg kan gjøre de øvelsene.

Men tilbake til det med en arm.
Har du forsøkt å dra på deg buksa med en arm,
mens noen skjærer inn i den andre skuldra di, hvis du trekker i noe dit?
Har du forsøkt å skjære opp en matbit på tallerken din,
når den andre vil hjelpe til, og den samme jævelen står der og skjærer deg att.
Har du tenkt på hvor invalid du blir når du må bestemme før hustruen drar,
hvilken skjorte du skal ha, og du må gå i utapåjakke resten av dagen,
hvis du tenkte deg ut, og fikk hjelp til å sette den på før hun dro?

Vel jeg har erfart alt dette denne mnd.
Men jeg har også erfart noe annet.
Jeg har erfart at det er godt å være gift, og ha den hjelpa om morgenen.
og kanskje noen til å hjelpe til å dra buksa opp for en gangs skyld.
Jeg har erfart gleden av at en fem-åring “driter” i spillet han er opptatt med på PC,
fordi han ser far sin prøve å ta av seg skjorta.
Jeg har erfart åssen det er å ha en datter som bruker kjeften på en,
fordi jeg prøve å klare meg selv, og får vondt igjen.
Jeg har erfart åssen det er å ha en sønn på åtte som
henter alt du trenger for å spise mens du ser Aidensfield,
og ei på 10 som skyver bordet bortåt deg fordi du ikke når.
Jeg har opplevd hustru og barn som stapper tepper rundt deg,
da du forsøker å ligge i ei seng – noe som ikke går mer en vel en time.

…og jeg har erfart at det er godt å leve, 
selv med bare en arm, takket være disse,
og de andre som viser omsorg.

Takk, for at jeg får erfare forskjellige skader,
og se hvordan det kan være når ikke alt går på skinner.
…som om livet noen gang har gått på skinner…for noen….

Bort sett fra da vi dro til skula i barndommen,
for vi kjørte tog
et tog som stanset på Matrand, Skotterud, og snudde på Magnor.
Lurer på hvorfor det ga opp på Magnor?

…og nå kom jeg til å tenke på Jerntjernsbråtan,
Sandnesberget, Stansberg….you name it.
Toget stanset alle steder før!

Det er jammen blitt noe i det en sa til meg en gang:
Problemet er ikke det at det ikke går noe tog,
problemet er at det aldri stanser noe sted mer.

Ha ei god helg

Bare to timer til jeg får hjelp med buksa att.
Godt jeg har med mobilen på do, for her blir jeg vel sittende….

Hvis du sitter like hjelpeløs så lytt til denne:
“They call you the bandit”

#Enarmet #Bandit #skulder #skade #erfare #Stansberg #Sandnesberget #Matrand #Skotterud #Magnor #Jerntjernsbråtan 

JEG VIL HA FOLKEAVSTEMNING

Jeg tenker på denne ulven jeg.  Lurer på hva en skal gjøre liksom.  
Litt på hva som er rett og galt også.  
Har ulve-elskere rett, eller er det de som er imot, som har rett?

Ja jeg lurer litt på det.  
For jeg leser om elektronisk “for og i mot ulv” som gir 35000 stemmer for,
og jeg ser at 3500 har sagt “nei” over en kaffekopp og et håndslag.
…og i min kommune er det såvidt 6500 mennesker….

Så ser jeg politikere.  
Gunnar Gundersen fra H er nok imot, men hans venner lytter ikke.  
Jeg hører Trygve S Vedum, men han huskes mest for sin latter.  
Så ser jeg Hedmark Arbeiderparti skrive:
“for å dempe konflikten mellom rovdyr og lokalsamfunn”
– det betyr i mine ører:  “Skru ned lyden, og lukk att auga!”.

Så da sitter jeg her uten politisk makt og tenker mitt.  
Jeg ser organisasjoner som prøver å påvirke politisk ryddig,
og nesten får MDG på seg fordi bunken av underskrifter blir til søppel og miljøproblem.  
De øvrige partier er mer opptatt av å få arbeidsløse til å skape business,
og overtale arbeidstakere til å gå ned i lønn, slik at eiere får mer profitt,
så det kan skapes nye arbeidsplasser….som kan legges ned

Og jeg blir altså litt oppgitt.  

I en kommune ikke langt herfra sitter et miljø på fakta om ditt og datt.  
I Høyesterett skal man nå se om de skal dømme eller ikke dømme,
noen som kan ha avlivet noe som aldri skulle vært her,
eller noe som var så unikt at funn av en raptor ville blitt småtteri.

Oppi dette skal jeg leve med påvirkning hit og dit.  
Jeg vet ikke min arme råd…  

“Bern!” sa du?

Hva vet dem i Bern?

Mens jeg sitter her og tenker, går det opp for meg.  
Jeg er ikke i mot naturlige rovdyr.
Jeg er for forvaltning.
Jeg støtter ikke ulovlig jakt.  
Jeg er ikke tilhenger av selvtekt, og er genetisk ingen sønn av Odin.  

..og Bern-konvensjonen er vi forpliktet til å følge.  

Så da står det igjen en ting.  
Stemme over det.

La oss stemme over det i Trysil.  
Spørsmålet skal være:

Skal vi ha ulv i Trysil eller ikke?

JA        NEI

Etter det er vi alle forpliktet til å følge resultatet.  
Og hvis “nei” så skal vi forplikte oss til å hjelpe til å flytte ulven dit de vil ha den.  
Hvis “ja” så skal de som er i mot motta en kompensasjon som skal dekke flytte og etableringskostnader.

Det er ingen vits i å rådføre seg med meg, for jeg er for hemmelige valg.
Jeg er også imot informasjonsmøter i stedet for folkeavstemninger,
du vet det er ikke uten grunn at Sanner vil ha informasjonsmøter om kommunesammenslåinger…

Så derfor vil jeg at man tilordner en folkeavstemning i Trysil,
Sanner har jo sagt vi skal få mer lokal makt…..

#ulv #rovdyr #Sanner #folkeavstemning #Høyre #Senterpartiet #Arbeiderpartiet #Bern #Konvensjon #Kaffekopp

TJUVJEGEREN I SUNDHOLLA

Nils-Einar Stenmyren

Han var en jævel til å slåss.  
Fattig på gods og gull, og det ble sagt at når han reiste rundt omkring,
så hadde han intet med seg, ei heller utseende.

At han var stygg var de flere om å mene.  
Far hass sa at han var så stygg at mor hass spydde da ho fikk han på  bringa etter fødselen.  
Ryktet sa også at han hadde slått i hjel en på fløting i Sverige.  

Han hadde vært borti mye, men vært flink til å holde seg unna arbeid.  
Det ble riktignok aldri påstått at han stjal noe, bortsett fra kvinners hjerter og dyd da.  
Merkelig det der – like fullt hvor stygg han var, så hadde han draget på damene.  
Den egenskapen hadde heller ikke gjort ham noe mer populær i lokalsamfunnet.  
Det var ikke få garder der han hadde nydt sengevarmen fra både mora og dattera.  
Det gikk sågar rykte om at både en storbonde og ei bessmor hadde vært fornøyde en morra han forlot garden.

Men nå var han midt i femtiåra og bodde i ei koie i Sundholla, som er det vi i dag kjenner som sundlia i Trysil.
Året er 1938 og det er nød over alt.

Han våknet opp og kjente at det blanke drikke fra i går kveld, var sterkere enn han trodde.  
Det verket i hodet og da han vred seg rundt, ville hjernen bli att.  Da kroppen la seg til ro, da kom hjernen etter,
med roterende blad mot innsiden av hjernebarken.  I hvert fall kjentes det slik.
Livet gjentok seg selv hver eneste dag som en slags groundhound Day
og livet føltes like uendelig som en  Turritopsis dohrnii sitt.  
Ja han var belest og fascinert av mye ikke minst sistnevnte manet.  
Eneste på jord som i teorien har evig liv bortsett fra å bli tatt av predatorer. 

I magen romlet det av sult og druknede sorger.

Han visste hva han måtte gjøre.  
Han hadde gjort det før.
Hentet inn mat fra naturens spiskammers.
Men det var problematisk, for smalt det et skudd i skogen,
så vær du sikker på at lensmannen banket på hans dør først.

Derfor hadde han blitt forsiktig.
Krager’n lå under en sten i skogen,
Patronene i kaliber 6,5 lå et godt stykke unna, slik at de liksom ikke hørte sammen.
Han var også påpasselig med at han hadde ei børse som han mente smalt
litt stillere enn de andre….  Just in case.

Nå var det på tide å ta denne turen ut i marka og få tak i noe kjøtt.
Helst en elg så klart, men av erfaring, visste han at det var lettere med et rådyr.
Rådyret trengte ikke noe særlig mørning – i alle fall ikke til hans bruk,
og i tillegg var det lettere å henge uten at det vakte oppsikt.
En diger elgokse var noe annet.
Ikke minst mht å få det ut av skogen.

Du vet vel det, at når skuddet har falt,
er det viktig å bli fort borte att?
Det er ikke lett med opp til trehundre kilo elg….

Men nå skulle han først legge et par kubber til i ovnen,
ta seg en skikkelig dram og legge seg.
I morgen tidlig måtte han være uthvilt for å skaffe seg mat.

#tjuvjeger #Sundholla #Tjuvjeger #jakt #elg #rådyr #sundet