MIN FØRSTE ELGJAKT

Elgjegeren!   Æsjjegern!  Æljjægarn!
Uansett dialekt så klinger det godt.
Elgjegeren.
Jegeren

Mennesket har stort sett alltid livnært seg gjennom jakt.
Vært jegeren, blitt jaget, men også forsvart seg, både for å hevde rett,
eller for å sikre bruken av natur og mangfold.

Vi har sett våpen fra steinalder, bronsealder og jernalder.
Det finnes helleristninger som viser jakta på elg i “forna” tider.
Jakt har vært en måte å berge livet på, både med hensyn til ikke å bli drept selv,
eller for å skaffe mat til seg selv om familien, eller gruppen.
Jakt er nok noe som ligger langt inne i genene våre.

For egen del, så vokste jeg opp i et hjem der våpen og jakt ikke var “tillatt”
Allikevel small det en eller to ganger hvert år,
da de slaktet griser.  
Ikke en jakt, men en viktig del av det som skjer under jakt.
Selv når en handler på supermarkedet er man del av jakt.
Mye av det som du kjøper der, er enten avlivet ved jakt eller slakt, som begge ord er i slekt.

Noen vier mye av sin energi til å være i mot jakt,
og treffer sin kommende kjæreste på et naturvernmøte,
og har sin første date ved at de nyter en hjortemedaljong med en god vin til.

Man kan være både i mot jakt og for jakt,
men en kommer ikke bort fra at jakta er nedfelt i vår kode,
og uten den, hadde ikke mennesket oppstått, eller bestått.

Det sies at en kvinne aldri glemmer sin første kjærlighet
og i alle fall ikke sin første elskov…
En jeger glemmer aldri sitt første elgfall.
Det brennes inn som et evig minne, på godt og vondt.
Derfor er det bra hvis første elgfall blir positivt.

For min del begynte elgjakta høsten 2007.
Min svigerfar hadde i et par år drømt om å danne eget jaktlag med nærmeste familie og venner.
Når man er svigersønn vet man jo egentlig ikke om svigerfaren vil ha deg med fordi han liker deg,
eller fordi han ser en mulighet til å bli kvitt deg!

Jeg sa ja da han spurte.
Men innerst inne visste jeg to ting:
Jeg var fra en familie av IKKE-jegere, og jeg syntes elg var noe av det fineste en kunne se ute i naturen.
Grunnen til at jeg sa “ja” var egentlig at jeg ikke trodde han klarte å få til lag, ei heller få noen rett.
Men begge deler falt på plass, og høsten 2007 satt jeg der mellom noen graner inne i skogen ved svenskegrensa.
Jeg hørte på en nyinnkjøpt jaktradio om at noen var borti elg, 
mens jeg håpet alle elgene var felt før noen kom i mitt skue.  
Jeg skulle ikke skyte elg.
For øvrig sa jeg også at jeg aldri skulle bo i noen koie….

Nå ja – de to første dagene skjøt laget tre av seks elger, og jeg øynet et håp om å overleve høsten.
Helt til en dag, da jeg satt der på en selvfunnet og forberedt post på ei slags gruppe.
Jeg hadde utsikt til noe bjørkeskog rett frem, ung furuskog til venstre og åpent lende og svoger til høyre.
Jeg satt der og puslet med bålet mitt, da jeg ble obs på noen bjørkelegger som  syntes å bevege seg.
“Nei det kunne da ikke være mulig?”

Men jo da, det var da så at de flyttet seg.  Sakte sakte ble de løftet.  Rolig og helt uten lyd.
Noen kropp så jeg ikke.  Men jeg stirret, og et øyeblikk følte jeg øynene var like løse i meg som de var i figuren “Masken”,
ja at de nærmeste var på veg ut av hodet mitt og innover skogen.
Så plutselig ser jeg ingenting.
Men hodet mitt følger en tenkt elgbevegelse og jeg føler det jeg ikke ser,
og i min tenkte bevegelse stanser elgen opp like før en åpning i ungfuruskogen.
Sekundene tikker, 

…og der spretter en ung okseball ut og krysser åpningen.
Som IKKE-født jeger, var ikke hjernen ute etter å løfte børsa en gang.
Jeg nøt det korte øyeblikket, mens jeg straks der etter varslet de andre over radioen.
Jeg satt der og ventet på smell fra noen ….

Da ser jeg oksen komme i retur nedover åpningen med en kalv bak seg….
“Eh…nei det var da neggu itte noen kalv – det var gråhunden til laget!”

Igjen ble det en flott opplevelse for sansene mine,
og jeg koste meg ved bålet og visste den klarte seg for den løp mot åa og ut av terrenget vårt.
…og heller ikke nå ble rifla utsatt for noen bevegelse.

Slik gikk no dagan….
Innimellom så jeg noen spor på veg ut på post, noen ganger så jeg en elg som sto der og kikket på meg.

5. oktober skulle vi igjen møtes på koia.  Det var en fredag.
Jeg sa til min hustru  “i dag skal jeg skyte en elg”.
Det var liksom en følelse i kroppen av at jeg var klar.
Klar til å ta steget, avlive et dyr jeg beundret, og klar til å gjøre det riktig.
…og jeg gjorde nettopp det – skjøt min første elg den dagen.

Jeg følte meg ikke stolt,
men jeg var derimot ydmyk overfor retten som var gitt meg,
til å på mest mulig humant vis, avlive et så stort levende vesen.
Jeg følte at jeg hadde innfridd hva som var forventet av meg
men denne retten i min hand.
…og elgjaktbasillen hadde tatt sitt bo i meg.

Det ble ytterligere en elg den høsten.

#elg #jakt #Jeger #rifle #furu #første #hund #avlive #human #hustru #

DU HAR IKKE….

Du har ikke kjent ensomhet
før du har
blitt forlatt gråtende
naken og sulten
i tomrommet etter noen

Du har ikke kjent kulda fra samfunnet
før du har
Sett augelokka fra ei grend
og kjent ordene svi
i avtrykket av et rykte

Du har ikke vært liten
før du har
sett hva de “store”gjør 
bak lukkede dører
mot de små i hemmelighetens klør

Du har ikke stresset
før du har
vært utålmodig nok
til å telle ned
tiden mellom sekundene

Du har ikke kjent redsel
før du har
sett bunnen
og mangelen på den
i din egen angst

Du har ikke kjent smerte
før du har
vært villig
til å skjære av tærne
i ly av ei berghylle i fjellet

Du har ikke følt sult
før du har 
gitt bort
det eneste brødet du har
til dine sultne barn

Du har ikke kjent livet
før du har
stått foran en fare
og følt livet er deg kjært
og overlevd

Du har ikke følt lykke
før du har
gått gjennom alt dette
og kommet deg på bakken
med dine kjære rundt deg.

#Smerte #angst #ensomhet #sekunder #samfunn #grend #stress #redsel #sult #brød #dikt #liv #lykke 

DEN GANGEN BJØNN GJORDE MEG RASKEST I VERDEN

Noen ganger får man krefter, energi og hurtighet fra ukjent sted i slikt monn at man nesten ikke tror det er sant.
Du har sikkert vært borti det selv, ligeså har jeg.  
Det var blant annet den gang jeg traff på en stedbunden bjønn i området Regnåsen.

Det begynte som de fleste flotte dager, ved at sola steg opp på en blå himmel,
og lot sine stråler varme både firbente og tobente.
I bilen var vi begge deler.  
Der var det to pointere og en gråhund, som alle gledet seg over dagen og at det bar innover på grusveg.
Det er noe rart med det der, men grusveg for en pointer – ja det betyr trim.  
De blir ivrige, skjelver, og småpiper.

Grunnen til turen er at vi har fått nytt jaktterreng – Regnåsen
– og fra en godt bekjent har jeg fått slik noenlunde angitt hvor det finnes jakttårn.
Derfor skal jeg nå ut en tur i august-sola, la hunda kose seg i myrterreng,
og markere inn tårna på min GPS, slik at jegerne finner dem,
da de ankommer en mnd senere.

Det er så trivelig å se en pointer i full frihet.  Sushi denne gang.
Den brun/røde og hvite veltrente kroppen strekker ut som vannspruten står,
og før jeg har låst døra på bilen er flere hundre meter tilbakelagt, og hun er tilbake på plass.  
Smilet kommer i mitt ansikt da jeg ser slik glede.
Hun skjelver for fullt nå.  Oppvarmingen er unnagjort – trnegte slik ca 30 sek på det.
Rumpa går i vilden sky, og hun venter bare på lov til å løpe igjen.
..og det får hun.  
Hun snuser etter fugler over alt, men jeg merker meg at det ikke er så mye av dem der.

Snart er vi ved første tårn jeg skal markere.  Jeg går opp i tårnet og lar GPS’n arbeide.  
Lager så ei nordpil på kanten i tårnet,
så har de da jammen det også. Selv er jeg ganske så vill i retning i Regnåsen.  
Nord er ikke der jeg vil liksom, og Trysilfjellet er da på helt feil sted,
men det kan da umulig ha flyttet på seg.   Litt senere er Trysilfjellet et helt annet sted…

Så er det neste tårn.  
Multa står gul og fin på myra så jeg tar med ei etter ei, og lar smaken av gullet file seg sakte nedover halsen.
Ved neste tårn treffer jeg en multeplukker, og vi ar ei trivelig stund der og snakker om sted, vær og muligheter.

Så var det det tredje tårnet da.
Det som er markert til å være på Bjørbekkkjølen.
I følge GPS er det 1,2 km bort til tårnet fra her jeg står nå,
gjennom ukjent mark, vet ikke hvor tungt det er,
og tenker at det kanskje er kortere fra koia i Regnåsen,
eller innenfor der, mot Kalianoppknvulen.
Så jeg går tilbake til bilen, og finner da igjen den etter litt leting.

Jeg putter bikkja i bilen, og kjører forbi Regnåsen, og til venda ved knuvlen.
Der ser jeg at det antagelig ikke er mer enn 800 meter til tårnet.  
Knuvlen er på andre siden av vegen, og det min bekjente sa var:
“Der jakter vi ikke uansett – er bare bjønn der”.

Jeg har på meg gummistøvler og tar med meg canon-kameraet med ei 300mm linse.  
Veldig brukbart på slike turer egentlig.
Jeg har vært i denne skråningen en gang før -i et skikkelig regnvær – med gråhunden.  
Da gikk vi på stor og liten okse i følge,
og satt vel 20 m fra dem på et punkt.  
En av mine beste opplevelser med elghund faktisk.

Vi går oppover lia.  
Det er tett storvokst granskog, nærmest en urskog, og det flott sol-været får ikke tilgang til marka jeg går på.
Denne gang er det en sort og hvit pointer som får strekke ut i bratta.  
Vi følger en skogsmaskinveg de første 50 meterne, 
men så viser GPS at jeg skal mer venstre,
så litt hit og dit på grunn av vegetasjon
mens forsøker jeg gå stille, og energi-snålt oppover.

Da jeg har gått omtrent 500 meter skjer det noe,
jeg  hører jeg det jeg vil kalle en pointers dødsskrik 50 meter litt høyere opp og til siden
– du vet det at en pointer avgir sjelden lyd i skogen.
Jeg stanser opp for å lytte.  
Jeg står der i mørkeste skogen og venter, og etter noen svært lange sekunder,
hører jeg et brøl,
som tar tak i ryggmargen min,
og følger nerven mellom Medulla oblongata og helt ned til filum terminale,
og jeg føler at den islegger hele nerven.
Du kan ikke skjønne hvor vondt et slikt brøl er i medulla spinalis før du har opplevd det.
Jeg venter i noe som kan ha vært 30 sekunder,
eller bare 3 sekunder for den saks skyld, og i løpet av den tiden tenker jeg på mye,
men essensen blir:
“Bikkja er død, jeg løper”

“Sorry Usain! – slik fart har du aldri holdt….

“Med digre slagstøvler og ei 300mm linse,
romler det og smeller det, mens bena nesten ikke har bakkekontakt.
Jeg vet ikke om dere har sett tegnefilmer med Roadrunner,
men jeg har en bestemt oppfatning om at det var slik bena gikk på meg.
Jeg tar så rett og kort veg som jeg håper på nedover,
og jammen treffer jeg for første gang rett på bilen.
Med skjelvende hender finner jeg nøklene,
og det minner om nevene på ei jente i mørkeste NewYork-film,
da jeg forsøker å låse opp.
…og kanskje en av de få gangen jeg virkelige er sikker på at jeg nå reddet livet,
kommer innover meg da jeg sitter bak lukket dør, og venter på en pointer.
Jeg ringer min hustru og forteller henne at hunden hennes antagelig er død.

Jeg forteller hva som har skjedd, og mens jeg holder på med det, ca ett eller to minutter etter jeg kom inn i bilen,
ser jeg plutselig et gledelig og vakkert syn foran meg – en sort og hvit pointer kommer i stor fart.  
Hun virker stresset og redd, 
og den stive halen er tredd fremover mellom bena, da hun kommer mot bilen.
Jeg lurer meg ut får henne inn.

Fortsatt med telefon mot øret,
kjører jeg sakte fremover mot der skogsmaskinvegen gikk opp,
og der står det jammen en diger bjønn og ser på meg i noen sekunder, 
før den lunter sakte videre.  
Der og da var det faktisk et flott syn, men vet ikke helt hva jeg følte lell.
Det jeg forsto var at bjønn sannsynligvis ikke hadde løpt etter verken meg eller bikkja.

Så det jeg tror skjedde – sett fra den annen part – er:
jeg tror bjønn lå og døste i lyngen.  
Så kommer det en hund i full fart, som søker etter fugl,
og som løper rett på den døsende bjønn,
hvorpå hun blir livredd, piper/skriker,
noe som gjør at bjønn bråvåkner, blir redd, og tar til sitt beste forsvar
– nemlig å brøle det verste han kan.
Han har nok kanskje vært etter bikkja,
men da han hørte bilen har han kanskje blitt var på bakfælene mine,
og ville undersøke dem, eller at han bare stanset opp og var nysgjerrig på lyden av bil.

Det morsomme var at jeg hadde pulsebelte på,
som jeg alltid har, og alle turer registreres på Garmin.
Pulsen hadde hele dagen ligget på ca 90-95,
før den brått spratt opp til 187 på min løpetur ned til bilen.

Må legge til at tårnet var ikke der det var markert på kartet i det hele tatt,
men på ei myr, mye lenger nord og nærmere vegen.
Men det fant jeg ut i elgjakta – da jeg hadde med meg folk.

Så kommer det artige.  
Denne bjønn er viden kjent for jegerne i nærheten.
Den har en tendens til å komme tilbake hit år etter år.  
Og nabolaget i øst skal visstnok ha viltkamerabilde av den.
Den er angitt å være av de større de har sett.

Artig resultat av å skrive i dag.  Magnus Ensrud mener det er denne karen


Gjengitt med tillatelse fra Magnus Ensrud.

En kuriosa er også at i boka “Grepa Kvinnfolk” (Trysilforlaget)  nevnes en historier med bjønn på samme sted.
Rundt 1875-1900 slår bjønn ihjel krøtter på bjørbekkjølen står det.
Så jeg har nok vært borti ei storslekt av bjønn…

To måneder senere skyter min hustru en storokse fra tårnetjeg var på leit etter.
En okse hun lokket til seg…..
og da vi kjørte ut elgen på jernhesten, sto jaggu bjønn der og buldret
– ikke noe brøl, men akkurat slik passe lyd for å si:
– “her regjerer jeg, men dere kan få gå ut att”.

#Trysilforlaget #Grepa #Kvinnfolk #Bjørbekkjølen #Regnåsen #Kalianoppknvulen #okse #elg #pointer #jakt #tur #multe #tårn #Trysilfjellet #Garmin #GPS 
#Medulla #oblongata #filum #terminale,

PÅ LANGTUR TIL MR RØNTGEN

Våknet tidlig som vanlig, og så det var en beskjed på telefonen min.
“Mr Røntgen” kl 0940 sto det.

Jeg kjenner da neggu ingen med det navnet – mister røntgen.
…og ikke kaller jeg noen det heller.
Så kommer jeg på at det betyr MR og Røntgen.
Det betyr en Hamar-tur på en som kaller det å gå etter posten for lang-tur.

Trine har tatt seg av logistikken. En unge dit , to dit, og jeg der, og hun der,
bil varm, drikke i holdera….Har kledd på meg selv da!

Så ligger vi der på Trysil-vegen, gjennom sjumilsskogen,
og stirrer etter et fordoms dyr de kalte elg.
Men ser ingen – men ikke helt ille – vi så faktisk 4 spor nedover.

På veg gjennom Elverum – den forbudte by,
byen som ikke vil ha besøk – har jeg kalt den tidligere.
Finnes ikke et skilt som peker mot sentrum – bare til andre steder.
Nå ja, rett skal være rett – det er skilt til Vestad.  

Hamar…Maxbo-bygningen holder visst Uni-labs til.
Da er sikkert MR-maskinen levert av Bosch eller DeWalt da.
Ei blid dame i skranken ønsker velkommen.
Her sitter ingen damer i 60-åra, kledd i hvitt og snakker med seg selv, får deg til å føle deg i vegen for henne,
og gir deg så kald skulder, at, hadde ikke glassluka vært lukket,
hadde du fått frostskader – slik det er på offentlige sjukehus.
Nei da, ingen kø, og du er liksom ikke i vegen for de som arbeider der.

Er så blid, at du glemmer navnet ditt, og hvorfor du er der, 
men etter å kommet i hug etternavnet, vet hun hvorfor du er der.
Venterommet er lyst og fint.  
Gode sofaer, og delt opp så du er litt for deg selv,
sammen med de andre…

Blir litt betenkt da jeg besøker do,
for på soverommet til Stephen Avery, 
hvor påtalemyndigheten mener han, sammen med søskenbarnet sitt,
stakk ei dame i magen, og kuttet over strupen på henne,
fantes det ikke en bloddråpe.
Her på Unilabs, hvor det ikke er ment at det skal skjæres i noen,
er det jammen en bloddråpe på veggen.
Jeg blir lettere betenkt.


Stephen Avery var aldri her….

Så hører jeg navnet mitt, midt i en Candy Crush.
…å jammen står det ei blid ei der også.
Hun anviser til ei låsbar bu, hvor jeg blir bedt om å ta av meg klærne.
Tenk om alle jenter kunne være så direkte, og så detaljerte.

– “Du kan la truse, sokker og t-skjorte være”.
Ja da er vi enige da!  (Ooops ikke tro at jeg prøvde ta dem av da)
…og i motsetning til hvor jeg har tatt røntgen før,
trenger du ikke nå gå noen hundre meter uten klær,
ei heller være redd for verdisakene dine, for de er innelåst.

– “legg deg her du”
-“og her har du en knapp hvis du vil avbryte”

Jeg skjønner hvorfor – må være for de som har klaustrofobi.
Ja det er ikke rare plassen der.  
…og jeg skjønner at, lukker man øynene og tenker på jenter her,
da kommer en aldri ut att….

Maskinen begynner å hamre.
Selv med hørselvern høres det godt.
MR-maskinen sier:
“Data Data Data Data Data”
Så skyves jeg lenger inn og nå hører jeg maskinen si:
“Ja ja ja ja ja ja”
Lenger inn enda og nå hører jeg:
“Nok Nok Nok Nok Nok”
og til slutt litt ut att, og nå kjenner den igjen meg:
“pappa Pappa pappa Pappa”

Så er jeg ferdig….og like blid er jenta.

Hos Unilab får man tilbud om å kjøpe bildene på CD, og jeg svarte selvfølgelig ja,
og betalte noen kroner for det.  Man kan kanskje lure på hvorfor?

Vel da er vel egentlig dagen beskrevet.
Men ikke helt , for jeg er fortsatt utpekt som sjåfør, 
selv om jeg sier at jeg ikke liker å kjøre i Hamar.
Liker ikke byen egentlig, selv om den om sommeren,
kanskje er Hedmarks fineste plass.

“Jeg er godt kjent”, sier Trine, “så du kjører, og jeg sier hvor.”

“Ja da drar vi til Ikea”, sier jeg.

Vi kjører gjennom “byen” og tar veien om Olrud.
Trine er aldri i tvil om vegvalg, og jeg drar på – i 60 km/t.
Snart er vi i Nydalen, og hun forteller flittig om da hun bodde hos bror sin.

“Men du, skal ikke vi….”

“tyst du nå, jeg vet vegen, bare kjøre rett frem her”

“Ja men….”

“kjør nå, skal bare ta en telefon til pappa jeg”

“Hei det er Trine, du da vi kjører…. å ja, (mange hi hi hi), Ok”

…og så var vi i Brumunddal.

“…du skjønner vi skal innom Jofrid og Arild”, sier Trine
“men de er vel borte de”, og så var det besøket over.

“Bare kjør her, og her, så er vi på E6 att”

Og det var vi.

Da vi nærmer oss Nydal, sier jeg forsiktig:

“Vi skal vel av her vi nå?”

“Nei da, bare kjør rett frem”….

…”å var vi her” (mange hi hi til).

– hvorfor sa du ikke det?”

Så ble det en Hamar tur til…..før vi var på Ikea.

XXL og Ikea er stedet du drar da du ikke skal ha noe,
men vil handle noe lell.
Men registrerer at Ikea ikke har helt trua på sine egne varer,
for det er søppeldunk i enden av alle kasser…
og det må da bety at de tror du skal kaste noe etter du har betalt?

…og hjemover kjører jeg
med ryggen min på en CD i baksetet.

Ivrig hiver jeg CD’n inn i PC’n da jeg kommer hjem,
for brått å oppdage at det kanskje ikke er uten grunn at man har en del års studier bak seg,
før man blir lege og gir tilbakemelding på MR og røntgen.

Men en ting vil jeg si:

…..at det var jammen lenge siden jeg var så tynn på bilder!


…Husker du at du måtte stå slik Per-Arne?

…og mht Trine vil jeg si – lokalkjent guide billig til leie!

#MR #Røntgen #Elverum #Hamar #Helse #Rygg #XXL #Ikea #Baksete #CD #DVD #Sjukesøster #Nydal #Maxbo #UniLab #Avery #Stephen #Trysil #Skog #Unilab

NOEN FISKEHISTORIER VED BÅLPANNA

 

Stirrer inn I bålelden 
og følger flammen
Tenker tilbake på daga
Som ga opplevelsen
Mer verdt enn rikdommen

Jack på overvær 
en hund som står meg så nær
En okse står i tetta
Faan til lyd i mine klær 
Gjør at vi aldri kom nær

Mitra løper så lett
Elgspora ligger så tett
Men kalven forsvant
mens jeg gikk meg svett
Slik er jakta rett og slett.

Vi hadde gått noen skritt og meter, etter elg om dagen,
og han løftet på capsen, og tørket vekk litt svette.  
Snart 80 år og 65 av dem bak en hund har nok tatt sitt.
Nå ja, jeg kan underskrive at det er ikke lett å følge ham fortsatt.

Jakthunda var stelt, fòret, og lå og gnagde på hvert sitt ben
borti lyngen like ved åa – de går ingen “stan” disse to.
…og der spratt vi “kurken” på hver vår boks…
…med Pepsi Max så klart.

– “Da jeg var ung…..” sa han
– “ja det er itte tell å kåmma unna – det var lite me mat”
og nøt smaken av godt drikke.
skummet la seg som en lepomade på hans lepper.

Han stirret inn i flammene, og de finskættede øynene ble blanke.
Flammene hadde fått godt tak i den klyvde vedskien nå.

-“..å kleer det hadde vi da itte hell”,

og så fortalte meg han meg om tida før krigen
med gleden over å kunne reise ned i grenda og få gratis klær
– fra Sverige mente han.  
Det var fattigstyret som sto for utdelinga.

– “Mæn det vart da følk tå øss læll”

…og så la han til:

“En gang lå det et gebiss neri lomma på den ene frakken.
Vi var sikre på at det gebisset måtte komme fra en eller annen greve i Dalarna,
for da vi prøvde det,
kunne vi fortsatt kjenne smaken av Havanna-sigarer og cognac”

Han smilte litt stille, men kroppen fulgte så godt med humringa,
at jeg ble litt skeptisk på om dette var sant eller ikke.

Så satt han stille ett eller annet minutt, lot tunga fare over leppene,
som godt trent skum-lepomaden av mjøden.
Så skled leppene i fra hverandre,
og slapp fram et smil med den latterlyden som pleide komme like før ei historie fra gamle dager.

Han fortalte om fordums dager med forskjellige fiskemetoder,
og de var så detaljerte og gode at jeg ble flyttet tilbake i tid
og nesten kunne se dem der de holdt på på isen.

ja jeg så dem begge to der utpå isen for mitt indre.
Begge i litt for store jakker fra Sverige og nikkers.
En med to like votter strikket av mor, og en med to forskjellige,
men begge høyrehendte.

En som anga retning og den andre som hadde en stokk med en slags ambolt på.
Så var det yngstemann som anviste og eldstemann som slo på stålisen med ambolten,
så gjedda svimet av og vendte buken opp.
Da hadde yngstemann noen minutter på seg å hugge hull,
og få opp igjen gjedda ved hjelp av spø og snare.

– “Det var go matauk i den fisken skjønner du”

Men det får meg til å minnes den første fisketuren med min egen far.
Vi var flere som overnattet i koiene ved “Eukitttjenna”  – tror det var der.  Skrivemåte vet jeg da ikke.
Min onkel Martin var der, Thorleif og Lars var der, og noen flere tror jeg.

På morgenen skulle de meite.  
Far i gammel dressbukse og hvit skjorte, hvor ermene var brettet litt opp.
Alle hadde de bambusstenger, og hvis jeg skal tippe var det antagelig 4 metere.
Agn var mark så klart, og de sto der og meitet.
Far dro opp den ene lille abboren etter den andre (eller øbbør som vi sier).


Far min i ungdommen, og ikke i tilknytning til historiene.

De andre var veldig misunnelige og klaget høylydt at han som kjentmann (de andre var minst like kjent der)
hadde tatt den beste plassen.  De byttet og far fortsatte å dra opp fisk og de andre sto der uten.
Da var det fiskestanga som var fordelaktig, så de byttet på den også.
Men det ble ingen forskjell.
Da skulle de se hvordan han satte på mark.

…og dette var den gang man satte på mark og spyttet “tvende” ganger for hell.

Men det ble ingen forskjell, så for å bevare freden, ga far stanga til meg.
…og jeg fikk like mye fisk…

..og etter det var vel far og jeg i tjerna der oppe et par ganger i uka hele sommeren i gjennom.
Pulltjenna var vel der vi likte oss best.

Mens jeg er bortreist i minnene om far, er gubben ved bålpanna i ferd med å avslutte sine beretning fra barndommen,
og jeg hører han går over til ei anna historie….
Historien om gutten som var så fæl til å skryte.

Armene hans var nesten lange nok til å angi hvor stor den siste fisken hans var.
…og ettersom han vokste til, lot det jo til at fiskene stadig ble større.
En dag ble de andre litt forbanna på denne skrytinga, og før han fikk fortalt om siste fisketuren,
så bandt de sammen henda hans, og sa til ham at nå kunne han fortelle om den siste fisken han hadde fått,

Gutten fortalte om hvor, når, og hvordan han hadde fått fisken på kroken.
De andre satt fornøyde og ventet på angivelse av størrelse, nå da han henda satt tett inntil hverandre.

Gutten var like fornøyd og da han kom til angivelse av størrelse,
forsøkte han først å spre arma for å vise, men da det ikke gikk,
tok han fingertuppene så langt fra hverandre som tauet tillot og så sa han:

Den var i alle fall så stor….
….mellom auga….


Ble ivrig fisker jeg serru – Her ved Sandnesberget i Åklangen.
Jakke direkte importert fra Nederland og gave fra Ben.
Var stolt av den…og da jeg ser bildet i dag, er det rart jeg ikke ble

fanget opp av filmindustrien – for slik så da alle helter ut i
70-talls-filmene?

#fiske #meite #Stang #Aukitt #Abbor #Pulltjerna #Gubbe #Bålpanne 

 

EN GOD MORGEN

Det lukter nykokt kaffe i huset, selv om ingen av dem liker kaffe.
Det er bare så godt og nostalgisk med duften i huset
Det knitrer i en rentbrennende Jøtul, mens gradestokken viser mildere vær.
Det er bare så godt med lyden av varme.

En jämthund logrer i halen og lager godlåt mot veggen.
Hun strekker på seg, og uten en lyd, kommer en liten dunst av gammel luft fra magen.
Det er godt å se henne våkne, og føle seg elsket.

En tynnpelset pointer stiger sakte opp til stående,
og strekker den muskuløse kroppen.
Øyne stirrer inn i dine, og er bedende “får jeg lov?”
Jeg svarer ikke noe som helst.
Det tar pointeren som et ja, og med nølende skritt kommer hun, 

Som en forførende Mata Hari,
legger hun sin pote på din fot,
og øyne som tilsynelatende gnistrer av kjærlighet,
treffer deg i hjerte.

Hun sitter der,
og er et levende bevis på
“at den som tier samtykker”

og sakte, sakte, løftes først den ene benet opp i fanget,
så det andre,
og så med en uforståelig kraft og spenst,
løftes bakkroppen opp, og hun er lydløs, på plass,

Rumpa ligger i mellom bena mine,
er som om menneskeskrittet er laget nettopp for å ha en hund
liggende i buen mellom knærne,

Frambena holder varsomt om mine armer,
og en snute,
som lukter av pointer-søvn
kommer mot min nese.

Hun kikker på meg med de bruneste øyne,
før de går i hvitt og hun sovner….
…og du kjenner at for henne er det bare deg!
I det øyeblikket er det virkelig en god morgen

…men troskapen er aldri lenger unna
enn neste fang….

…og setningen blir vel kanskje

“Morgenstund, er godt med hund”

#Godmorgen #pointer #ild #hund #peis #kaffe #kokt #morgen #stund #morgenstund #Jøtul

GOD MORGEN NORGE

Teaser her

“God Morgen Norge – velkommen til ei sending der vi skal samle de samme eksperter,
til å snakke om de samme saker,
som f eks om ungdommers problemer når de skal ta valget mellom jakka til 13999 eller den til 9999,
og jenta som valgte å gi den umoderne jakka fra i høst til noen på Oslo øst,
perfeksjons bloggernes farvel til det perfekte liv og hva det har gjort med utseende deres,
hvordan få sixpack fire minutt etter fødsel,
Petter Uteligger kommer og varmer seg litt,
mens Sylvi Listhaug kommer for å si hva hun mente i går på en annen måte,
og så klart har vi en ny vinkling på et eller annet fra Abid Radja – som nå ikke sykler lenger.

I dag har vi i tillegg et innslag om mannen som fikk fjernet testiklene, og ga dem til et veldedig formål,
og en medisinsk nyhet om at Viagra nå kan brukes mot hjerteproblemer”
(var vel det den ble skapt for!!!
men at forskningen så gikk litt i stå….)

Som hovedoppslag har vi en av våre eksperter, som vil fortelle om sin vonde veg tilbake
ja ikke etter sammenbrudd, og mobbeperiode som ungdom – men rett og slett vegen tilbake hjem etter julebord i romjula
og skadene hun pådro seg da hun falt inn i jernporten til Thomas Giertsen.

…og vi skal til USA, og få en søvndyssende tilbakemelding fra det høydramatiske primærvalget i Iowa f
ra vår USA-valg-samfunn-nyutdannede ekspert Are Tågvold Flaten
– en mann med sin hviskende stemme og forførende blikk, burde ha gjort det stort som oppleser av “Fiffy shades of grey”

…og slik fortsetter det.   Finn møkker til fingrene mens han småflørter med Vår(en)
og Isabella fremstår så flott at vi glemmer hva slags vær det blir.  Kjenner jo knapt kulden da hun melder frost.
…og litt morsomt å se henne da hun har forsovet seg, og fortsatt rekker sendinga.
Wenche lager mat, som ser så lettvint ut, og som man ikke helt finner igjen oppskrifta til lell.
..men en blir i godt humør av å se Wenche – hun er en stor personlighet.

Jeg digger GodmorgenNorge….

“i morgen skal vi få besøk av en TV2-komiker som fortsatt prøver å bli morsom
og Gunnar Greve kommer for å stave N E I”

#Godmorgennorge #Norge #TV2 #fjernsyn #program #Sending #ekspert #USA

DON’T YOU WISH IT WAS TRUE


I dreamed I walked in heaven
Just the other night

Jeg er så gammel at jeg husker filmen Ivanhoe (1982-versjonen – har sans for mye som kommer i 1982)…..
hvor Robin Hood hadde en eneste dialog…
og det var “WHY”.

(Det skjer i forbindelse med at Ivanhoe kjemper for Rebeccas liv (jeg synes han burde valgt henne som hustru men….)
og da Ivanhoe vinner, sier Robin Hood “WHY” og stiller vel egentlig spørsmål om alt som har med krig og konflikter å gjøre).

Noen ganger tenker jeg tilbake og finner ut at dette kanskje er filmhistoriens beste dialog noen sinne,
og kanskje det spørsmålet  vi burde stille oss mest.

Jeg har opplevd den kalde krigen.
Jeg fikk nesten med meg de skjebnesvangre minutter da en av de tøffeste avgjørelser i verden ble tatt
– nemlig John F. Kennedy da ha sto hardt på imot russere på Cuba, og vant på en måte.
Men selv måtte bøte med livet noe senere.  WHY

Jeg har kommet meg gjennom Yappe-tiden i 80-åra,
da alle kjørte rundt i fine biler, og bikket og bokket så det ble både Bik & Bok,
innen DNC og Kredittkassen hadde svettet ferdig og kastet inn håndkleet.  WHY

Jeg har fått med meg at Glasnost bel innført, og all felles eie i Sovjet havnet i noen få oligarkers hender,
og hvor lenge du fikk være president ikke spilte noen rolle lenger.
De andre sulter.  WHY

Jeg har hørt om den arabiske våren, som ikke har medført annet enn å avdekke at hver eneste diktator er en Hydra,
hogger du ned den ene, så kommer det minst to nye, som er verre.  De kaller seg alle frihetskjempere, men dreper folket.
WHY

Nå er vi midt i en flyktningkrise, hvor de som har råd og vett, hiver seg på “bølgen” bokstavelig talt,
og kommer inn til et kaldt Norge – ikke bare via kuldegrader.  WHY

…og midt i ulvesonas ubehag, er det da godt å la ørene lytte til ønskene om noe bedre….. (Hør låta ved å trykke på tittelen)

Don’t You Wish It Was True”

I dreamed I walked in heaven
Just the other night
There was so much beauty
So much light

Don’t you wish it was true
Don’t you wish it was true

An angel took my hand
Said you don’t have to hurry
Got all the time in the world
Don’t worry

Don’t you wish it was true
Lord, don’t you wish it was true

But if tomorrow
Everybody was your friend
Anyone could take you in
No matter what or where you’ve been

But if tomorrow
Everybody had enough
The world wasn’t quite so rough
Lord, don’t you wish it was true

He said the world’s gonna change
And it’s starting today
There’ll be no more armies
No more hate

Don’t you wish it was true
Ah, don’t you wish it was true

And all the little children
Who live happily
There’ll be singing and laughter
Sweet harmony

Don’t you wish it was true
Lord, Don’t you wish it was true

But if tomorrow everybody under the sun
Was happy just living as one
No borders or battles to be won

But if tomorrow
Everybody was your friend
Happiness would never end
Lord, don’t you wish it was true

Alright

But if tomorrow everybody under the sun
Was happy just to live as one
No borders or battles to be won

But if tomorrow everybody was your friend
Happiness would never end

Lord, don’t you wish it was true
Lord, don’t you wish it was true

Alright
What a beautiful day

…og det jeg skal frem til er alt som skjer i verden akkurat nå.
Muslimer, FRP, AP, Høyre, Obama, Fredspris, Uro, Terror…..

WHY?

 

 #Himmel #Heaven #Fogerty #John #Gibson #Kennedy #Oligarker #arabervåren #kaldekrigen #Glasnost #Hydra #Robin #Hood #Ivanhoe #DNC #Kredittkassen #Yapp #1982 #

DE VIL IKKE GÅ NM LENGER


På vei mot toppen…

Helgens store tema er at de profilerte løperne innen langrenn, ikke vil gå NM lenger.
I følge media, kommer de med mer eller mindre gode eller dårlige unnskyldninger.
Vi får trøste oss med at de beste gikk ikke i SM heller.

Jeg registrerer i meg selv, at det ikke er de mest profilerte løperne jeg ser etter i NM
– jeg ser etter noen det står Magnor UL bak, eller har et annet stort eller mindre grendelags navn
på ryggen da de varmer opp.
Men akkurat som med toppløperne, så er de vanskelige å finne på startlistene – disse hedmarkingene.

Så da har jeg identifisert to problemer som skal løses 
– få toppløperne til å starte i NM
– få hedmarkingene på topp 10 i NM

Hva betyr noe for oss?

– For meg så er det ikke så farlig om Martin J. Sundby ikke går NM.
  er ikke så morsomt å se ham le av andre og vri den “forbann…” flaska rundt og rundt
– Men om Petter Northug går eller ikke – ja det har litt betydning
  enten liker man ham eller ikke – og begge deler er arrangør tjent med.
– Om Krogh er i godt eller dårlig humør synes jeg er interessant
  for han er helt uforutsigbar – kollapser ene dagen og verdens beste den annen.
– Om Heidi Weng har dressen rett vei, og går samme lei som de andre er også av interesse.
– At Ingvild F. Østberg stiller opp betyr noe, – er liksom Innlandet hun da vettu.
– At man blir stående i kø, etter at alt for mange starter på fellesstart, gjør noe med oss – det skaper litt interesse.
 Jeg ble faktisk mer opptatt av Holund, og om han kom seg fremover,  nesten mer enn å se teten.

Jeg synes forøvrig NRK gjorde en flott innsats under NM 
ved å intervju bredt…..ved å ta en prat med noen og enhver.
Samme oppmerksomhet fikk hver og en ved passering av kommentatorene.
Det betyr noe for akkurat den løperen – den foreldren som ser på, og de som kjenner vedkommende.
Det fører sannsynligvis til at akkurat den løperen kanskje satser litt ekstra neste gang.
Jeg tror de aller fleste publikummere kommer for å se sine, eller for å se dueller.
Akkurat som ingen kommer for å se 11 jamaicanere spille for Nybergsund på sommertid.

Syntes også øvelsene (bortsett fra 15km) ga den spenningen en TV-sendt øvelse skal gi.
Det var ikke gitt hvem som vant på 30km for herrer, eller 25km for damer, eller stafettene for den saks skyld.

Så for min del – gjorde det ikke noe at Sundby og Johaug dro.  Weng savnet jeg dog litt.
Astrid U. Jacobsen stilte opp, sa mye fornuftig, og frontet de beste synes nå jeg.

Men som en løsning så ser jeg to ting som kan gjøres:

La det være en utvikling i løpet av vinteren:

La klubbmesterskapene gi grunnlag for deltakelse i KM,
Deretter kan KM være grunnleggende for om du er med i NM,
og til slutt – litt amerikansk – la NM være utslagsgivende for om du representerer Norge etterpå.

Før i tida, stilte Thomas Wassberg og Oddvar Brå til start i de samme løpene som vi guttunga gjorde,
i vanlige landsrenn.  Bjerkesprinten slo jo til og fikk hele verdenstoppen til start,
Det var moro det – ikke minst at Thomas Wassberg sto og smurte sine egne ski ved bilen ved siden av vår.
ALt var kanskje lettere før.
Nå er det dyrt å ha aktive barn:
– Klubbavgift,
– treningsavgit
– dugnadskonto
– etc

Før da var det frivillige da.  Noen hadde ansvar for påmelding – noen for løypekjøring, og noen ivrige foreldre,
tok med de unge til og fra skirenn.  Der bagasjerommet var smurningsrommet.

I tillegg kunne kanskje Kongepokalen gis til den som har flest poeng etter alle NM-distansene er gått.
Det burde da bety noe?

Så kommer vi til hedmarkinger.

Det er kanskje et større problem.

I Hedmark nyter mange topp forhold, gode skiløyper, snø i lange perioder.
Allikevel har vi ingen på topp – glemmer ikke Johaug – men hun er jo for god for NM (synes hun selv).
Hvor er bredden vi burde ha hatt?

Virker som det skorter på ildsjeler, og på mange måter virker det som at de tidligere skiløpere ikke blir ildsjeler lengre,
men derimot blir birkebeinere – med flere timer trening enn noen gang.
I klubbene i Trysil, virker det som om det gjøres noe, men de skaper sjelden gode skiløpere.

I Trysil har vi Espen Sørlie og Tore Stengrundet – men jeg mener dog de stort sett har skap seg selv.

Magnor UL – det grønneste sted i Hedmark – har lag i NM.  
Det er bra.  Men hvor er det blitt av Kongsvinger?Brandval?  Trysilgutten?  Vestre Trysil?

Jeg tror talentene finnes – de må bare foredles på en måte som gjør dem gode og ivrige nok til å fortsette.

Kom med ideer som skaper gode løpere fra Hedmark på kort sikt og på lang sikt.

Jeg tror en satsing på noe som kunne hete Team Skistar kunne vært noe.
Innenfor Team Skistar kunne man satse på langløp, og også ha lokale avdelinger.
Innen langløp kunne man lett hente gode skiløpere fra alle steder Skistar finnes og kanskje bli en av topplagene.
…eller Team Skistar Hedmark  (Team Skistar Innlandet).

Ved å opprette underavdelinger som f eks Team Skistar Trysil, kunne man pløye tilbake litt prispenger,
til de yngres satsing, og få reklame i NM ved at de går for Vestre Trysil Team Skistar.
Der kunne talentene få fri tilgang uavhengig av foreldres økonomi og tilgang på tid.

PS:  Jeg er glad vi arrangerer NM og ikke SM – sistnevnte synes jeg høres ut som noe som utføres iført skinn og nagler!

#Brå #Northug #Sundby #Johaug #Weng #Krogh #Tromsø #NM #Ski #Langrenn #Skistar #Trysil #Hedmark #Stengrundet #Sørlie #Vestre #