GRYNINGENS ELD ER TENT

Du sitt der i tårnet så spent
I en skog der øst ved grensa
Plutselig brenner himmelen
Gryningens eld er tent

Sola kommer inn over myra
Fugla våkner til liv i tretoppa 
Ved saltsten er det ittno liv
Og det tærer på tålmodigheta

Høstens siste mygg stikker så svak
Og elgtråkket ligger stille og forlatt
Du skjerper øra:
Var det lyden av en elg der bak?

Sola overtar helt nå
Og du skjønner at nå er det over
Om der kjæm en ælj no
Vil du itte helt sjå å du skjøt på

Morgenen farger myra gulrød
Du tenker på den siste timen
Så vakker en stund
Og for en flott glød

Lyden av en bil er godt likt
Det betyr at stunden er over
Nei dæven du – der stakk’n
Elgen som sto bak mens jeg skrev dikt….

DEN LATE

På en stubbe
På ei flate
Sitter det en gubbe
Som anses som den late
…men han er klar….

Han er smart
Denne mann
Han slapp å gå så klart
Med sin hund i band
…og nå slapper han av

Bikkja ligger i bil
Og den er ei fornøyd
Jegerens ansikt er fylt av smil
Og kjenner at vinden har “løyd”
…og at sola varme….

Kuler og krutt
Jakt på elg
Er nok snart slutt
Da kan en se tv “hør” helg
…og nyte med bena på bordet…

Vet ikke helt hva som inspirerte til denne,
men grunnen til at den ble til,
var tanker da jeg satt på en stubbe,
mens postrekka omposterte.

#jakt #late #gubbe #hund #jakthund #elghun #neg #smart #bikkja #

MELLOM DRØMMEN OM PIGEN OG MARERITTET PÅ KJØKKENET

“Je hadde itte vondt i natt”
var det første som slo ham, der han “vakne”,
med den merkelige smaken av paralgin forte på tunga,
og brannen av dens syre i “hæsjen”.

Han lukket øynene, og forsvant tilbake til storgarden,
mellom to storgarder midti mellom to grender,
som “itte” finnes i Trysil.

Han lot “auga” være lukkede,
for den var så fager denne drømmen.
Den var så ekte.

I ene øyeblikket kunne han detaljert lese inskripsjonen,
på støpgodsringa på storovnen på kjøkkenet,
og i det “are”
kunne han se tjenestepiga løfte stakken,
huke seg ned i blomsterenga,
og la det gule 
vanne smørblomsten,
mens sommervinden strøk det fagre, lange, blonde håret,
som var dratt gjennom med hårbørste,
akkurat hundre ganger,
som mor hennes
i et annet dalføre,
hadde lært henne da hun var noen få år yngre;
og fortsatt fikk bo “heme”
før hun ble satt bort.

Han kjente fortsatt smaken av medisin,
da han tviholdt på drømmen, og ville sove videre.
Han husker at grunnen til smilet i tjenestepigas vakre ansikt,
var det at i dag kom lasskjøreren forbi.

Hun gledet seg så til de dagene.
Da fikk hun igjen føle seg som den unge tenåring hun var.
Da fikk hun som regel en drops,
mens tørre “stærke nævar”
faderlig strøk henne på kinnet.
En tåre kunne da renne nedover hennes
rødlige kinn i det hun mintes far og mor,
og de mange søsken der “heme”.

…og hun vet at på kveldingen,
blir det liv i Polyphonen i stua,
Da lasskjøreren gir deg to mynter
og ber deg “sleppe” en “fæmøring”…
og lukte “tå” mynten legger seg som
kobberparfymert smak på tunga
da du “sleiker” på fingra etterpå…
“å den are mynten er din”…

Du vet det, at slik midt i mellom den gode drømmen du kan ha om natta,
og det å våkne om “morran”, så er det liksom som atmosfæriske forstyrrelser
kaster deg mellom drøm og virkelighet,
og forskjellige scener i drømmen.

Du vil så gjerne holde deg hos tjenestepiga,
men havner hos “kokka” på kjøkkenet.
Den storbarmede, kjeftende “kjærringa” er ikke like forlokkende,
og gjør at tittelen på hele opplevelsen veksler til
“drømmen om tjenestepigen” til “mareritt på kjøkkenet”.

Men uansett hva du kjemper,
så er det den forbanna kattungens pip som vinner.
Du våkner opp av drømmen,
og du undres litt,
– for du har da ikke katte i huset?

…og riktig antatt – det er den digitale katten på en av ungas nettbrett,
som varsler at den skal mates.

Da han forsiktig løfter på overkroppen,
kjenner han fortsatt ribbensbruddet i bringa,
og strålingen nedover et lår,
men glemmer alt da kjenner gaven i halsgropa 
– favoritkosen til minstemann, 
som kjærlig er lagt der av den nattlige gjesten
som fortsatt med gode sovelyder,
som bare småbarn har,
der i mellom dem.

Å du store glede 
hvor godt er å våkne
hver eneste morgen.
Du vet det at den dagen du ikke våkner,
så vet du ikke om du forblir i drømmen
om tjenestepiga uten truse
eller underlagt kokkas tyranni på kjøkkenet.

…og ute i hagen er det langt til blomstereng og pige,
det skjønner du da gradestokken viser minus,
og elgen står i hagen og eter på kvista….
“å itte er det smørbblomst under snøen
der oksen akkurat har pisse heller!”

Ha en god morgen med et dikt av Einar Skjæraasen
hvor han minnes tiden som lasskjører

HEMOVER

 

Møte skogen
som svale duvinger
inn over
svidde lengsel-strender.

Følgje landsvegen fram
gjønnom hemleg lende
og kjenne att rytmen,
den første,
uutslettelege.

Stanse ved små posthus
og ta i sterke skyldfolk-nevar
og takke for sist.

Elske farten videre
innover
framover
tel je møter bekken
som bar min barndoms
Tryggvason-skip
på lystige stryk
ut, ut.

Og videre, videre
tel je når den siste
go’låta på tur’n:
Grindknirken heme!

#Skjæraasen #grindknirken #jakt #elg #polyphon #Kokke #pige #tjenestepiga #smørblomst #posthus #lasskjører #grend #atmosfærisk #Trysil #Paralgin #Forte

NYE UTFORDRINGER INNEN VINTERIDRETT


Først i sporet her i alle fall….

UNDER Tour de ski, satter svensker og mellom-europeere frem krav til FIS,
Om at de måtte gjøre noe med den norske dominansen.
Overskriften ble store, men resultatet ble ikke noe stort – enda.

En av de tingen som måtte endres, var bonussekundene –
som egentlig var satt der for å la svensker og mellom-europeere ha en sjanse.

Nå utover vinteren ser vi at dominansen avtar,
og at det normaliserer seg.

Men vi ser også at det er ikke bare FIS som må jobbe for endringer.
Jeg syns nok at vi norske bør kunne kreve at IBU jobber for å fjerne skyting
i skiskyting, slik at de norske nasjonalfarger kan hevde seg bedre.
Alternativt at bom ikke får konsekvenser – vi lever tross alt i et samfunn
der ulikheter skal viskes ut, og krigshissende lek skal bort.

Innen kombinert, bør kanskje hopp-delen fjernes.
I alle fall, at lengde og stilkarakter ikke betyr så mye.

Vi ser det jo innen spesial-hopp 
der har man allerede innført at lengde og stilkarakter ikke skal bety noe
for de norske i alle fall.  
Eller i hvert fall litt mindre enn for mellom-europeere.

I friidretten klarer det seg kanskje med å bare fjerne presidenten!
…og dopet!

#sport #Idrett #IBU #FIS #Kombinert #Langrenn #ski #nrksport #hopp #Europa #svensker #mellom #

PÅ ARE SIA

Er mange utfordringer der ute i skogen innimellom.
En dag, for et par år siden, tok jeg unhunden Mitra.
Vi gikk ut fra Lysfossbrend, og hun tok ganske raskt opp vèr etter elg.
Vi tok det med ro – en genetisk viktig løshund i band er ikke alltid lett å ta det rolig med 
– men vi klarte akkurat det. 
Da vi nærmet oss bekken, stanset vi på en høyde,
og hun markerte så fint, at der – nettopp der – er elgen.

Stolg underrettet jeg de andre om dette,
og etter mitt vett satt de veldig riktig i forhold til hvor elgen var.
Vi gikk ned fra høyden og skulle krysse bekken, før vi entret rusta,
rusta mellom oss og gruppa hvor elgen hadde lett for å beite.

Jeg visste, fra mine turer med Jack hvor stokkene var,
og det var nødvendig å å bruke dem, for bekken er både bred og dyp.
Jeg forsøkte å lokke valpen utpå, men NEI.

Jeg visste hun var lojal og god på innkall,
så da gikk jeg over først, og lot henne sitte igjen.
Men NEI – selv om hun vekselsvis hadde vèret av elg,
og ville over til meg, så….
sviktet motet hennes.

Ørene vekslet med å sto og ligge bakover,
Jeg prøvde med vennlighet, lekenhet, bestemthet,
men intet hjalp – jeg måtte til slutt over igjen.

Løsningen ble å finne et annet sted,
hvor det var to stokker,
så vi kunne gå på hver vår….
…men selv det ble vanskelig.

Slik ca 45 min senere var vi da endelig over.
Hun ga fortsatt tegn på at det var elg der,
men jeg vet ikke helt jeg
– muligens hadde jeg mistet litt trua eller håpet i bekken.

Vi gikk gjennom rusta, og jeg smøg opp mot stubben,
da min svoger spør;
“Skjer det noe?”
I fravær av håp kommer det fra meg:
“itte en dritt”

I det samme,
er det noen som ikke tør å trykke mer,
og ut fra siden av oss, strener det ei ku og kalv….
…og vi nøt synet av dem over gruppa….
mens jeg roset min hund
…som tross redsel, aldri mistet kontrollen på hvor elgen var.

Jeg satte meg inn i valpens situasjon og skrev følgende dikt:

PÅ ARE SIA

Har du kjent følelsen
Av tomhet
Da du sitter der
Ensom og forlatt
Og sett at den videre veg
Er ensom, smal og bratt
Og verden under deg
Er mørkere
Enn et tjern så svart

Da vet du litt
Åssen det er
Å være att
På are sia
Mens matfar
Kom seg over en stokk
Og venter i et kratt
Mens jeg ser hele verden rase
Og gå i svart.

– inspirert av en jämthund valp som skulle over en bekk,
…og det var  ku og kalv.

på are sia!

PS:  I år var ikke vann, stokker, eller noe annet problemer,
unntatt for hundefører som hadde blitt eldre!

#jakt #Jämthund #Bekk #å #vann #stokk #matfar #tjern 

MULTEMYRA

 

Jeg ble med et par karer på multemyra.
På ene sia går en og sier “itte mye vonslig her”
og på are sia hører jeg “bære kart her”.

Ingen av dem høres ut til å holde kurs eller foredrag innen emnet motivasjon og positiv tenking.
Ikke misforstå – dette er ikke negative menn, men de er tryslinger
opplært til å snakke negativt om ei uplukket myr (i tilfelle noen hører).
Du hører aldri om myrer i Trysil med mye bær,
men i etterkant får du høre om den vesle hemmelige, lille myra,
hvor de plukket tredve liter på under timen….

I mellom går jeg med et vannspann (uten vann) med tredve bær i,
og to elghunder i band.
Nå ja, det er ikke bare bare, for den ene er en jämthund
og er mer langbent, mer dravillig,
og har lengre band enn gråhunden.

Vet dere hvor mye gammel småkvist,
hvor mange små furuer med uttørkede torner,
(som virker som magnet på et hundeband),
det finnes på ei myr som tilsynelatende er uten trær?

Banda virvler seg fast, og selv om de er på åpent vær etter samme elg,
har de en tendens til å finne hver sin side av tørrkvista.
Jeg veksler mellom å skrike
“nei”,
“helvete”,
“hit”,
“faan”
og det å rett og slett bli frustrert.

På ene sia sier en
“multa er da frussin her”
og på are sia hører jeg
” her er a spekt”
og jeg skjønner at de ikke hører så veldig etter “nan”.

Minner meg om da jeg var med mor og far som smågutt.
Mor var redd elg (som for henne var det farligste i skogen den gang),
og hun likte å ha med seg ‘n far.

Men kort som hun var, og bygd som hun var,
og med nesa rett i lyngen,
nesten selv om hun sto oppreist,
kom de fra hverandre.

Far gikk som en elg i skogen
og du hørte ham aldri ham knekke en kvist,
Ja han var på en måte sm storoksen
– alle hadde hørt om ham,
men ingen hadde sett ham –
så han var ikke lett å finne att.

Plutselig hørte mor noe og hun skrek til far
“Det er ælj her”
Fra andre siden av det vesle skogholtet kom svaret
” Det er ber her au”.

En digresjon:
På Fjellskogen ligger det fortsatt en skotsk-rutet hatt,
som jeg mistet da mor dro meg i ene handa,
og mine toårige ben ikke nådde bakken
før hun var tilbake ved kleinbussen til skogshøggera til Castberg.
Hun hadde hørt elg….trodde hun i alle fall
….men det var visst Willy Fjeld som hadde skremt henne….
sies det i ettertid.

Foran meg lyser det av rødlig og gult gull,
og jeg skynder meg dit før de to hannene på hver side oppdager det.
Jeg hører sporingslyd fra elghundens nese
og tenker at det er da litt moro at han jobber med elg samtidig.
Helt til jeg ser nesen går lavt og han kniper multa rett foran fingra mine.
Irritert griper jeg etter neste,
som før jeg når den,
forsvinner ned i en jämthundhals.
Banneorda sitter løst nå.

Jeg skynder meg til neste og der er jaggu Jack igjen.
I et kort sekund tenker jeg at Mitra lærte da i alle fall i sta,
helt til jeg snur meg og ser at hun mener å ha funnet det beste stedet
– der hun står med snuta langt ned i bøtta mi.
En liter var blitt til litt belegg nederst i bunn.

Jeg så meg rundt.
Den ene karen sto foroverbøyd og plukket med begge henda
og den andre var forsvunnet…
og jeg fant ut at dette er ikke noe for meg….
verken med to lure karer
eller med to pelskledde racerplukkere i band.

Spør du de to som var med meg,
så sier de at det ikke var noe der….
spør du meg så. …

Ei uke til folkens….så er det modent.

PS:  I barnedåpen til mitt tredje barnebarn komjeg i snakk med en eldre trivelig kar fra far-siden til barnebarnet mitt.
og han sa:

“Hørte det ikke var noe multe i Trysil i år!”

“Hæ? Da tror jeg du bør sjekke kilden din”, svarte jeg 
“for bedre år har det neppe vært noen gang!”

…og det er slik vi tryslinger sier etter sesongen!

#elg #bær #Multe #Myr #Multemyra #Jämthund #Mitra #Jack #Elghund #Gråhund #Bøtte #plukke #elghund

ETT ÅR ETTER…..


Et ordentlig før og etter bilde som har kalt “fra skirenn til sykeseng”

Ett år…..

Man kan mimre….og det er faktisk det beste som kan skje en det
– muligheten til å mimre,
for det betyr at du lever!

Den 24, januar 2015 dro jeg for å gå Trysil Knut rennet.
Et skirenn som starter på Osensjøen, tar seg en sving bortom Tørberget,
før du ender på samfunnshuset i Søre Osen.

Jeg sendte en snap til venner med bilde av meg selv med startnummer,
og skrev “barneskirenn”.  Det ble alt annet enn det.
Det ble tungt, svært tungt.

Jeg som hadde trent godt sommeren før, og fått opp dampen i romjula,
og skulle gå meg frem i puljene på Vasaloppet,
endte med å slite meg gjennom med km-tider på vel 11 minutter.

Vel i dusjen i hjemme kom smertene og et hjerteinfarkt var et faktum.

Jeg skrev dagen etter; 

På veg hjem snakker jeg med Trine og forteller hvordan jeg har opplevd løpet.
Jeg spiser en proteinbar, og er særs fornøyd med at jeg kom til mål.
Føler meg egentlig helt ok igjen, men sliten på et merkelig sett
Jeg parkerer Pajeroen, plukker ut ekstraparet, stavene mine, og klærne, og går inn.
Jeg lar hovedskiene bli igjen i bilen, for jeg skal jo på ski igjen i morra ? i Jordet.
Trine ringer om at maten snart er klar, svigermor maser, og at jeg skal ringe da jeg drar ? så
de vet når de skal sette på potetene.
Jeg begynner å skjelve da jeg legger på og tenker at det antagelig er ?feberfrossa? fordi jeg
har vært sjuk og gått langt. Jeg tar steget inn i dusjen, setter på vannet, og der eksploderer det
på to steder i bringa. Eksplosjonen på Rjukan i 1943 kunne ikke vært verre.
Jeg bøyer meg fremover, men de to knyttnevene, på hver side i brystkassa, vil ut, og de gir
seg ikke uten kamp. Jeg lener meg mot dusjveggen og det lindrer litt, før de setter i gang
igjen. Det svir i Solar Plexus, det hamrer i bringa, det smerter i underkjevene og jeg
forbanner at jeg ikke har vært hos tannlegen med den tanna i underkjeven.
Smertene går oppover nakken og det svir under bringa. Jeg føler meg kvalm.
Jeg dusjer raskt ferdig og krabber bort til toalettet og spyr væske.
Det kommer et par biter som kan ha vært en proteinbar, men ser mest ut som mark.
Jeg er i ferd med å skjønne hva dette er, og med håndkle rundt livet, går jeg oppå og finner
igjen telefonen. Jeg slår Trine sitt nummer, og hun spør først ?er du på veg?, men jeg bare
begynner å beskrive smerten jeg har og avslutter med ?Hva tror du Trine??
Både hun og jeg vet der og da at det spørsmålet ikke trenger svar.
Hun bevarer roen og sier hun skal ringe lege, og at det betyr ambulanse…..

Ja jeg kan mimre i dag, og det betyr at det gikk bra.

Jeg er glad for det.
Jeg er glad for muligheten.
Jeg er glad for å skjønne at det å leve er godt,
men ikke noe en kan meske seg med i evig tid.

Jeg hører mye på musikk, og ikke minst countryens Wonderbarn Brad Paisley:

“Love her like she’s leaving,
Like it’s all gonna end, if you don’t.
Love her like she’s leaving,
Oh and I guarantee, she won’t.”

Når du har blitt skilt en gang, så kan du godt legge feil mening i disse ordene,
– leve din egen versjon av den,
og jeg gjorde vel akkurat det, levde som om “det vil aldri vare lell”.
Etter den 24. januar ble det brått endret.

Av flere grunner.  
– ikke sikert man lever så lenge
– eller at man oppdager at evit ikke er så lenge,
– eller at ting faktisk kan vare…..
– eller “lev som om det skal vare”

så nå hører jeg på Brads versjon!

Uten Trine for ett år siden så hadde jeg nok “løggi” ved sia tå n’far i dag.
for jeg hadde nok ringt 113 like lite som min far gjorde!

Jeg vil avslutte med et opptak jeg har tatt opp selv,
av en trivelig mann jeg har møtt,
som har gitt oss så mange visdommens ord:

Wide awake and feeling mortal
At this moment in the dream
That old man there in the mirror
And my shaky self-esteem

Here today and gone tomorrow
That?s the way it?s got to be
With an empty blue horizon
For as far as I can see

Soon or later I’ll be leaving
I’m a winner either way
For the laughter and the loving
That I’m living with today

Trykk her for å se og høre

PS:  Takk til alle som hilste og brydde seg den dagen og den kommende tiden – dere betydde mye.
Sjukdom og død er ganske naturlig.

….eller som min yngste sønn sa forrige fredag (vi snakket om bursdager):

“Pappa er født først her i familien,
og derfor skal han dø først også!”

COCA COLA ER SVARET PÅ ALT

SAMSUNG CSC

Da jeg vokste opp var jeg alt en ikke skulle være.
Jeg hadde rødt hår, fregner, og litt senere kom jaggu kvisene også.
I tillegg hadde ikke mine foreldre all verdens råd til de fineste klær og utstyr.
Navnet mitt Nils, ble flittig knyttet sammen med Pils og NilsPils
førte til at jeg likte kun at navnet mitt ble uttalt med den bindestreken som var der.
Jeg likte skolen, men var vel kanskje ingen nerd.
– og et syltetøy med navn “rødtopp” gjorde ikke hverdagen bedre!

Men jeg gikk på ski og overlevde.

Tenk om jeg hadde hatt Coca Cola 
 – ja det tenkte jeg i dag da jeg så reklame for Coca Cola.

Bare du har ei flaske Coca Cola i handa, får du de nødvendige blikk fra jentene,
nye venner  hvor som helst, og knytter bånd med fremmede i alle land.
Du blir vellykket – vet ikke en gang om du trenger drikke den.

Tror det holder med å holde i flaska.

…å tenk hvor annerledes mitt liv hadde vært med mer cola som yngre!

Nå skal jeg bruke resten av dagen til å skrive opp alle jentene jeg kunne hatt,
hvis bare Bonnerud hadde solgt meg cola den gang.

(til dere som tror dere havner på lista, så er det bare å sende en PM, så skal jeg sjekke!)

PS – er det flere som ønsket at man hadde visst mer om Coca Cola og dens kraft den gang
…og denne legger jeg under kategorien “Skjønnhet” så klart.

Kanskje det også kunne kurert krig?

#CocaCola #Coca #Cola #jenter #Drag #Nils #Pils #kviser #Ski

ER PÅ MIN VAKT NÅ

Etter en skitur med dårlig endelse mandag, kvalme og hodepine i to dager, så våkner jeg i dag med voldsom  nesebløding.  
Tre timer senere er det i ferd med å avta.  
Men føler meg slapp.  
Tør ikke lukke øynene,
for når hunda blør her,
tar Trine dem i bilen og kjører dem til Jordet.

“Er så ekkelt å ha dem i hus når de blør,  
og se flekkene på gulvet sier hun”

Jeg ser rundt meg: 
Puta er full av blod, papirer på gulvet er verre enn om de hadde vært brukt i motorsagmassakeren,
og flekkene på gulvet mellom seng og toalett sier sitt.  
Det er ingen tvil – jeg kommer til å havne i en hundegård  i Jordet hvis jeg ikke passer meg. 

Med 28 kuldegrader så….

Må holde meg våken….kjør på med “God bedring” pip på telefonen, så jeg holder meg våken,
og før Trine får tak i meg….

PS:  Min svigerfar undersøkte fallstedet fra mandag,
og det viser seg at jeg drev med skiflyging og satte ny bakkerekord med fem meter.  
Kvalme og hodepine tyder vel på hjernerystelse da kanskje 
– da er det da i alle fall konstatert hjerne der inne!

Skistar – dere bør nok merke slike steder bedre.

Takk til Espen Sørlie som tilbød meg staver – jeg takket høflig nei,
men satte pris på tanken!  Like snill som han er god på ski den guten.

Trine etterforsket filmen fra fallet, og kommer frem til at svevet tar 2 sekunder,
og at det tar fem sekunder før jeg “våkner”

…nei nå setter det i gang å blø igjen!

…vel da er det mulig å trene Jämten på blodspor inne da – i”tte så gæærnt at de itte er gøtt før nåe”

 

#Trysil #Trysilfjellet #vinter #langrenn #ski #crosscountry #skiing #fjell #mountain #skistar #Mitra #dog #hund #elghund #jämthund #Blod #motorsagmassakeren 

DA STENMYREN BRAKK STAVER OG RIBBEIN

 

 

Første gang jeg gikk Vasaloppet ble jeg slått av Jerry Ahrlin, 
og det var noen som sa at de stavene han hadde var av så god kvalitet, 
at du sparte mange minutter på de ni milene.
Det ble sagt at du fikk bedre respons, de kom lettere tilbake og var lettere og stivere enn noe.
Nå var nok ikke stavene utslagsgivende alene mht tidsforskjellen mellom meg og Ahrlin, for Jerry slo meg med ca 5 timer….

Det tok litt tid før jeg fikk råd, men på våren 2014 kjøpte jeg maken – nemlig Swix Triac-staver.  
Slike som de fleste langrennsløperne på TV bruker.
Men som sagt – de er så dyre at jeg hadde ikke råd til å bruke dem.
Første gangen jeg brukte dem var i Trysil Knut rennet 2015, men da fikk jeg hjerteinfarkt og fikk liksom ikke prøvd dem mot Sjur Røthe der.

I dag tok jeg mot til meg og skulle liksom prøve dem igjen før Vasaloppet….
Da faller jeg og brekker begge staver og et par ribben –  Vel jeg trodde jeg klarte meg med brist i ribbeina, men legen sa i dag at de var brudd.

-“er bare å si det som det er at hvis du syns det er vondt i dag, så er det slik at det blir verre og verre for hver dag i fem til sju dager og så blir det litt bedre att…” sa han for å trøste en stakkar.

Skulle helst vært motsatt – for ribbein gror – det gjør ikke Triac-staver…. fra ei tom lommebok….

Vel hva var det som skjedde?

Min hustru ringer og sier:  “det er flotte forhold på Håvi.  Bare minus 13 og knall spor”.
“ja da tar jeg en tur dit da unga har kommet hjem”, svarer jeg, og syns det skal bli godt å gå på ski, kontra gå Brurunden og lure på om det blir en Tesla eller en BMW som kjører meg ihjel.  Nærmest var faktisk vedkommende fra den lokale strømleverandøren, men det er en annen historie, og kan også skyldes en vimsete fotgjenger, for sur var sjåføren….for at holdt på å kjøre på meg!

Så da unga var vel plasserte foran TV-skjermen med klar beskjed “ikke lukk opp for noen”,
dro jeg til Håvi. 

Jeg gledet meg.  
Jeg så på bilens temp-måler at Trine hadde rett – det var bare minus 13.

Men hvor var sporene?

Sikkert lenger inn.  
Så jeg labbet bortover forbi de nye fine hyttene.
Kom til “vægasjellet” hvor du kan gå rett til Skihytta eller bortom Grønsætra og Grønskaret.
Jeg så fortsatt ingen spor…
Men jeg så løypemaskinen hadde kjørt til Skihytta uten spor, så der var det i alle fall fint å kjøre ned att!

Så jeg fortsatte, men fant aldri noen spor.  
Til slutt var jeg så langt at jeg kunne like godt gå runden, 
for jeg visste det var bra spor mellom Grønskaret og Skihytta.
Da ringer Trine og hun forteller at det var på andre siden av vegen ved Håvi sporene var.
Altså hallo – du sier ikke “Gå på Håvi” på nedsiden av vegen….
– da går du Sørrunden da!”

Vel, nå er jeg da her, så det er bare å “Gæsse” på.
Jeg tråkker til i bakken oppover fra Grønsætra, men uten spor er det tungt.
Pulsen veksler mellom 160 og 170.  
Trekk 53 fra 220 så skjønner du mer….(Hjelper vel ikke noe at det snart skal trekkes fra 54 heller)
og jeg innser….

at jeg må har gjort noe feil i romjula, for er ikke samme godfølelsen på ski etter jul nå i januar 2016, som den godfølelsen jeg hadde før jul…..
….i 1977

Men da det begynner å skumre, hører jeg plutselig Ulvesonas Blanda kor, 
altså blandingen mellom Slettås-ulvens hyl og Mountain Kings hundekennel.
De synger ikke på samme melodi, 
for mens Mountain Kings hunder roper:
– “kom hit turister We want your money”,
så roper Slettås-ulven noe som ligner mer på:

“Mennesker i skogen 
– kanskje det er mat eller nye genetisk viktige tisper til oss
mmm…. deilig!”

Men jeg er ikke redd.  
Har vært borti mye gjennom livet, som er verre enn en ulv eller tretten fjorten,
så etter hvert ser jeg Grønskaret, og ganske riktig – der er det top notch spor.

Jeg føler meg som Anders Aukland, og har kanskje hans fandenivolske smil, da jeg staker på og
skjønner at “med spor er jeg god”.
Men så fort det kommer en motbakke, 
så veksler jeg fra 1977-form til 2016-form igjen.
…og smilet blir mer som Calle Halvardssons – lettere påtvunget.

Ved Skihytta er skumringen snart over, da jeg skal sette utover.
Men jeg har kjørt der mange ganger før…og ser jo at preppemaskinen har kjørt helt opp.

Jeg setter på videokameraet, for riktig å vise min hustru hvor god jeg er til å kjøre da mørkret faller på….hun er jo godt vant til at jeg er god i mørket og
det kan jo gi litt ros og klapp på visse steller til kvelds det.
Jeg bestemmer meg for å kommentere nedover hva jeg ser og ikke ser, 
og husker jeg sier:
“at dette er fart litt høyere enn Sundby og Northug sin….”

Unnskyld Martin Johnsrud Sundby og Petter Northug 
– skal aldri harselere med dere noe mer 
– men visste ikke at dere drev med Voodoo heller….

…for plutselig blir det helt mørkt da den snøkledde marka blir borte under meg.
med ett føler jeg at er  tilbake til slaget ved Svolder i år 1000, 
for jeg hører noe knekke, og det er nesten så jeg kan høre Kong Olavs ord:

– “Hva var der som smalt så høyt?”

– og jeg svarer i Einar Tambarskjelves ånd:

– “Et par Triac staver, to ribbein, og Vasaloppet ut av din hånd Herre Konge”

Jeg har visst  kjørt skia rett ned i ei varmekjelle, 
som har smeltet snøen der maskina har gått, 
og etterlatt seg et dypt hull.

90000 gram topptrente muskelfibre har falt over stavene…  
Unnskyld feil ord – 90000 gram fett og brusk har falt over stavene.
Fett skulle da liksom være mykt det da…

Jeg mener såpass bør et par staver tåle….

Alle vet hvor de var da Brå brakk staven, 
men hvor var Bjørnar Myhrenda jeg knakk mine Triac og ribbein?

– “Gi den mannen en stav” ropte de den gang 
– nå hørte jeg bare noen på hyl  ulvespråk sa:
-“Ta bena på’n, ta bena på’n”

Jeg kommer til meg selv igjen, og finner igjen pusten min, 
spytter ut snø og barnåler,
ser på en Triac kortere enn mitt eget utstyr i ei badstu,
ikke misforstå – jeg mente bjørkeriset….
og ser en stav og noen rester av formuen min ligge strødd der i snøen.

Første tanken som slår en omsorgsperson som meg,
er tanken på Swix og hva det kan bety for firmaet på Lillehammer
– der jeg skjønner at der mistet de kanskje en av sine løpere i Vasaloppet….

…men en ting gjør meg glad – jeg slipper i alle fall lete etter gebisset mit,
for alle tenner er på plass, og jeg kan nesten høre småfugla synge som Wenche Myhre til meg gjennom skogens kalde vind:

Noen stupte for en sak, 
minnesteinen står der rak
De lever 
Noen vandrer slik som deg, 
anonyme kjempers vei
De lever
Noen mister alt de har, 
noen mister mor og far
De lever
Morgendagen er en venn, 
det finns alltid håp for dem
Som lever

“Nei nå trur je at jeg har kømmi dit i livet.
at det er tryggere å sætta sæ i soffan 
å kose så med gøtterier.”

Ha en god dag skiløpere og andre ivrige…

Her kan du bli med på turen Trykk her

 PS:  Har visst mye til felles med han Einar Tambarskjelve, for det står om ham i Heimskringla:
“Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også”

– vel håper dere forstår satiren i akkurat den der…

 #Swix #Northug #Sundby #Myhren #Stenmyren #Ski #langrenn #Ahrlin #Aukland #Triac #Tambarskjelve #Einar #Konge #ribbein #Trysil #Trysilfjellet #Løyper #Wenche #Myhre #Olav #preppe