GODT NYTT ÅR – ELLER TAKK FOR DET GAMLE

Årets siste dag.  
For noen den aller siste dag.
For andre den aller første dag.
For de fleste av oss – den første dag i resten av vårt liv.

Kanskje ser man litt tilbake en slik dag.
Facebook minner oss jo på våre minner hver dag.
I de aller fleste tilfeller vises da skjønne bilder fra kalde dager,
med mye snø, og kaldt solskinn, og flotte skiløyper.
Drømmen tilbake til gode år.

2015
Ja det er et annerledes år å se tilbake på synes jeg.

I 1991 satt jeg i en leiebil på veg ut fra Nordfjordeid – jeg skulle besøke nok et lensmannskontor,
og la dem få et EDB-system som lensmenn som regel ikke ville ha, fordi de hadde gått ut på dato.
Da hørte jeg på radioen en melding “Sovjetunionen var oppløst”.
Glasnost var i ferd med å iverksettes i virkeligheten,
og her tenkte vi kanskje mest på at Gorbatsjov nå hadde fjernet den kalde krigen.
Alt så så lyst ut.

Nå er vi på veg inn i 25-års jubileum på radiomeldingen som gjorde meg så glad den gang.
…og hva er det å se tilbake på:

– leukemi hos svoger
– terrorister halshugger fanger med sløv kniv
– landegrenser betyr ikke noe lenger
– “vanlige” mennesker bombes og drepes i Paris
– politi går med våpen på hofta
– lensmannskontorene legges ned
– og politidistriktene blir så alt for store
– aviser er i ferd med å dø
– mennesker har sosial omgang på facebook
– og finner sin neste på Tinder
– hvis du ikke føler deg bedre enn andre og finner dem på Elitesingles
– året hvor jeg for røste gang forsto ordet “Fragile” – at det også kan gjelde livet
– året jeg ikke fikk gått Vasaloppet

Det er så mangt som kanskje ikke har gått rette vegen i år.  
Se bare på TV-underholdning.  Du ser de samme ansikt over alt.
Humoren er å være styggest mulig i munnen og kanskje dra buksa av andre.

Takk for at jeg fortsatt har NRK og kan se en orrhane spille på ei myr,
at jeg kan høre Torgeir Bjørn kommentere skirenn, og se “Norge rundt”.
…og se hvordan man leve “side om side” – et friskt pust i humorverden.

Ja det er det samme hele tiden det også, men det er liksom ikke noe vondt mot andre der.

…og oppi dette klager vi på TV-lisens, og betaler godt over 4000 hvert eneste år for å få noen kanaler inn i stua.
legg til kr 5000 for nett, og 12000 i leie av nettet for å få strøm.  Skjønner du ikke hvor det blir av penga?

Ikke er det lett å være artist lenger heller.  Musikken din streames og du får bare noen øre pr “øre”.
…og da man trodde digitale ideer var på sitt beste, kommer jammen vinyl-plata tilbake.

Vi forferdes over 1 cm snø og kryper til korset og innser at global oppvarming var sant.
Ja global oppvarming er sant det.  Vi er kanskje skyldige i det også, men…..
…grønlandsisen var mindre på 1930-tallet.
…palmer vokste på Svalbard for noen tusen år siden
…og isen lå tykk over hele Skandinavia før det igjen, eller etter kanskje…

…og jammen forsvant dinosaurene også.  
Godt det ikke er noen genetisk viktig Tyrannosaurus på veg til ulvesona.
Mulig hadde man blitt en helt hvis den ble stanset før Rådelsbekken…..

…og for å få meg til virkelig å skjønne hvor ille året har vært,
ble jeg sittende i tidlig morgenstund i dag å se på “Symesterskap” på NRK1.

…og jeg skjønner da at faren er stor for at jeg snart sitter og ser
“Salmeboka minutt for minutt” også…..

GODT NYTT ÅR – det kan da vel bare bli bedre?

PS:  I 1991 gledet jeg meg over at mine barn kom til å leve i en fredelig verden.
I 2015 er jeg blitt våken på at det kanskje ikke er tilfelle.

PÅ ÆRE OG SAMVITTIGHET

31. desember….hvert eneste år kommer den dagen eller datoen.  Hvis man fortsatt lever!

Før i tida hadde man denne dag, akkurat en mnd på seg å gå gjennom alt av formue, lønn, fradrag,
og finne ut sin skatt.  “På ære og samvittighet” kalte de det den gang.

Blitt lettere nå for tiden – for er ikke så mye som handler om “på ære og samvittighet” lenger.

Myndighetene vet alt om deg – takket være kredittkort, rabattkort, smartkort, smartphones, smart-TV, 
GPS på armen, i bilen, på telefonen, i handa di, og et snart myntløst samfunn, så legger du igjen spor på alt du gjør.

På stygt Eidskog-vis kunne noen nå sagt:

– “men drite kan jeg da gjøre uten at noen ser det!”

Nja….du skal vel innberette vannmålerstand i dag også, så da myndighetene ikke ser at du gjør akkurat
det stygge D-ordet, så antar de at du leverer akkurat like mye ut som du har tatt inn av væske.
Så har du brukt 150 kubikk med vann, så sier du at du må i alle fall ha “driti” like mye.

Ære og samvittighet – dvel ved de ordene….hører du dem bli brukt noen gang mer.
“Sverge på bibelen” – “avlegge ed” – “ved dine fulle fem”

Nei du hører ikke mye av dette mer.  Derfor får sannhet et helt annet innhold enn noen gang før.
Vi deler usannheter fra en eller annen blogg i hytt og pine, og til slutt fremstår de ved siste deling som en sannhet.
Ytterste høyre ving er utrolige til denne metode, i tillegg til at alt her i verden var forrige regjerings skyld når de var i
opposisjon, og i posisjon, er det jammen forrige regjerings skyld alt allikevel.
For meg betyr det at å stemme ikke har noen betydning.  Alt er alltid de andres skyld og feil.

“På ære og samvittighet” – når det ble borte, ble kanskje alt andres feil – og ikke noe ditt..
“På ære og samvittighet” innebar nemlig at du skrev under på DITT ansvar.
At det var DITT ansvar å gjøre det riktig.

Jeg er ikke mer troende enn at det er på sin plass.
Jeg tror ikke det finnes noen Gud som gjør noe fra eller til.
Det er ingen som styrer det som skjer, annet enn fysikk og kjemi i skjønn forening.
Jeg tror på den sanne natur, og evolusjonen.
Jeg tror på at det har noe for seg at mennesket er på toppen i naturen.
Jeg tror på det sanne og gode i enhver, selv om jeg vet at hos noen ligger det dypt begravet.

Men jeg tror vi skulle hatt litt mer “ære og samvittighet”;
litt mer å “sverge på” – f eks Grunnloven – men den endres jo også fortere og fortere.
Jeg tror på at det gode fortsatt vinner.

Det tror jeg på ære og samvittighet.

LOST AND FOUND

Driver med litt etterforskning her i romjula. Forsøker å føre tapt og funnet sammen, slik at rett eier får det den skal ha.
I løpet av jula, snart 2 uker med influensa, har jeg oppdaget at jeg er blitt tilført 2000 gram fett jeg ikke er rettmessig eier av.

I dag la noen ut at hun hadde mistet 1500gram siden forrige veiing, så da er det meste i ferd med å levert tilbake dit.
Men hvem skal jeg sende de siste 500 gram fett til?

PS: Hvis det er til noen hjelp for å finne rett eier, så er de dannet av for mye sjokolade og ribbe!

IKKE GREIT DEN DAGEN…..


Bruk spacen mamma!

Du sitter der i godstolen og føler du blir forstyrret da en av ungene atter en gang roper:

– “Pappa, kan du hjelpe meg å logge inn?”

…og så går du dit da, med tunge steg grunnet litt motvilje, og at du akkurat går glipp av passering 7,2 km i world-Cup-rennet på TV.  
…åååå som du ønsker at de klarer seg selv snart.

—–og slik går no dagan —–

Helt til en dag.
JA akkurat den dagen.

Den dagen da ikke alt er så greit lenger.

Du sitter der i godstolen og ser på nok et WC-renn, og hører de spiller rotta av mor si på Agar.io.

“Bruk spacen mamma” sier 4-åringen.

“Team up med meg” sier 8-åringen.

mens hu på 10 sitter helt stille med en avatar så diger at den kommer til å spise oss alle.
og en undres hva de driver med egentlig, ikke minst når den som skriker høyest av iver,
er den eldste,
og som alltid var den som var mest imot PC-spill.

Så jeg “joiner” som “guest”.
jeg bruker musa så godt jeg kan (uten å skryte er jeg vel den ved bordet som har mest erfaring med mus)

æhhh… ikke misforstå….

…og så spiser de opp meg.

Da savner du den dagen de ba om hjelp til å logge inn,
og kanskje du tenker at det ikke er greit den dagen…
…da de kan mye mer enn deg på iPad, nettbrett, PC, og konsoll.
Du savner spørsmålet om du kunne lese for dem,
ja endog dagene du skiftet bleier.

Da trekker du deg kanskje tilbake til godstolen,
litt mer ensom,
litt mer gammel,
og litt mer overflødig.   

…og du lengter tilbake til de trengte din hjelp.
…og vet at eneste måten å få til de dagene på….

….er å lage en til!

Nei nå får jeg vel logge inn igjen og prøve å overleve “Jumanji”, “000000” og “Nitbert” på et brett kalt Agar.io.

Ha en god avslutning på dagen sier nå jeg

PS:  Er litt trøst når mor i huset fortsatt ikke har skjønt forskjell på hashtag og slash.
Da føler en seg i alle fall litt ovapå.
Helt til du googler orda og skjønner at slash ikke har noe med gitar å gjøre.

#slash #tag #gaming #spill #agar.io #Jumanji #hashtag #unger #foreldre #dag #nettbrett #iPad #mobil #

JULEKVELDSMORGEN

En rev kommer luskende nedover jordet som et rødt julegavesnøre,
mellom snøkledde grastuster lister den seg fram,
bråstopper,
skøtter litt ned før den hever seg litt opp på to, 
og bestemt planter forparten ned,
og tar musa.

Litt lenger bort ser vi noe annet rødt…
MEN.. er det ikke?

Jo det er da det.  
Rødalsnissen er på veg nedover jordet på et par gamle Eggen ski.
Rødalsnissen faller på det dårlige sklilaget,
og gjør en 360 som til og med Terje Haakonsen ville misunt ham.  

Bak oss dundrer det i tønner og garasjevegger, og mellom husa sniker den andre nissen seg innpå oss.  
Vi får senere vite at dette er Marikroknissen.
De virker som noen rabagastnisser egentlig, der de er litt frekke, og bare baner seg veg inn på låven,
og kaster halmballer utover gulvet.
Bonden prøver seg med at han eier låven, men blir lett avfeid, og bonden er ikke lett å feie bort,med et underfundig svar.

En gryende konflikt er på gang mellom nisser og bonde, 
og kulminerer til maks, da bonden sier han skal sende regning for at de bor i fjøset hass på sætra.

– “da sender vi motregning” svarer den ene nissen

…og brått er vi i moderne tid, da nissen fortsetter:

– “fordi du legger ut bilde av oss på Facebook.

Nei da, Nissene var like snille som vanlig, enda mer morsomme, 
og unga ender vel på at de ikke tror på nissen, men….

“Til Nils-Embret” sier nissen 

En stor snart fem åring går fosiktig frem 
– han er ikke redd noe lenger –
men velger å ha en halmballe mellom seg og nissen,
og rævva peker rett mot oss da han gjør seg så lang han er mot nissen,
uten å miste balansen, eller komme for nær.

“Til Ingveig og Ingvalid” leser nissen, 
der eldstemann kreker seg fremover med et brekt ribbein,
og ikke vil ha Paralgin Forte, fordi han er redd han misser akevitten.

Annah, Hadde, Hanna, til slutt ble navnet hennes Hedda riktig, og ei spent jente strekker seg etter gava.

“Til Marianne og Erik”

” Erik er ikke her”, sier Marianne,

“Ja” sier Nissen – “det var nå bare et tidspørsmål før han skulle dra fra deg”

“Han er nå bare å fikser lekkasje på fjernvarmen da”
Du får ta deg en tur ne ått’n”

“Alt for varmt” svarer nissen.

Så setter bonden i med klar stemme og perfekt tone,
og alle synger
“På låven sitter nissen”….

Da er julevkveldsmorgen på strandsjø i boks.
32 personer – med felles start på dagen.
En tradisjon lever videre, og vi drar alle til hvert vårt,
en eller annen særegen måte har vi vel alle.

Trine og jeg nøyer oss med å krangle om det samme vi har kranglet om siden 2003 
– nemlig tidspunkt for middag.  
Jeg vet jeg ikke får i gjennom kl 19, så jeg nøyer meg med 18 i år.
Da krever hun kl 17.

“Far min ringte inn jula kl 18” forsøker jeg meg på.

“Nei det er kl 17 det ” svarer hun, og googler det,
og mener hun har rett da hun leser at kiming til jul begynner kl 17.

“Når slutter den da?”

“Kl 1800”

“ja da hadde jeg rett da” forsøker jeg vagt…”

“Hadde rett begge to da”

“Egentlig ikke” forsøker jeg, før hun får hjelp av sin bror:

“På Æsjmyra skøt vi inn jula klokka fæm”

…og sånn går no dagan.

Til underretning så blir middagen kl 1800
(Det var litt over 18 far min kom heim før i tida)

Vi lever etter regelen:

“Best å krangle mye om de ubetydelige ting,
så en slipper å vente til de alt for store ting”

Rart med det der.  En klarer seg godt uten foreldre i hverdagene,
men julekvelden er det tomt, selv om siste av dem forlot oss for 12 år sia.
En lengter rett og slett etter å være noens barn.

Kos dere med maten uansett klokkeslett.

Neste år er vi sikkert i gang med uenigheten.
Da skal jeg arbeide for å få den kl 19, som i barndomsheimen.
Hun kommer til å kjempe for kl 17,
og så spiser vi kl 18.

PS:  I år gjorde jeg et ærlig forsøk på å se Disney på NRK, 
men funket ikke for meg.
Jeg måtte over på SVT og “Kalla Anka önskar God Jul” nok en gang.

#jul #Aften #Mat #Middag #kime #Elgsmyra #Donald #Kalle #Anka #

 

 

TJUEFJERDE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

Hun våknet i senga.  Alene
Hun hadde sovet bare noen få timer.
Hun hadde tenkt en del.  Tenkt en del på ham hun hadde delt livet med,
Han hun hadde delt kjærligheten med.
Han hun hadde elsket ,og elsket med.
Skapt barn med.

Han som hadde kommet hjem fra koia og drukket på lørdager, og reist igjen på søndager.
Han som skaffet altfor lite lønn inn i et fattig hjem.
…og som etter ulykken hadde blitt bitter og sur.

Hun hadde tenkt på han som hadde sittet foran henne for et par dager siden.
Han som så så fortapt ut, men som allikevel på en måte, slik sett i ettertid,
etterlot en følelse av at han hadde forandret seg.
Hun syntes litt synd på ham der han hadde vært så avmagret foran henne.

Hun hadde snakket med unga også.
De hadde blitt enige om å invitere ham hjem for julefeiring.
Hun tenkte at kanskje, kanskje….Ja kanskje kunne han få bli.

De tok seg ut til koia.
Barna var ivrige som bare det…for det er nå ikke slik at unger så lett gir opp sine foreldre.
ikke noen av dem – ikke av noen grunn.
De blir stort sett påvirket.

Nå nærmet de seg stedet hvor far hadde tilbrakt siste tiden.
I det de så koia, så de et lite rådyr som forsvant skremt bak stallen.
De så på sporene foran koia at rådyret hadde tråkket rundt der en stund.

“Noe så rart – rådyret har vært helt inntil koiedøra”

De kikket seg rundt, og mor sa:

“Stille” Rådyret står der og kikker hitover.  Ikke skrem det.  La det ha julefreden”

Hun banket forsiktig på.
Ingen svarte, og hun smilte litt ekstra da hun tenkte over gleden av å kunne vekke ham, 
og fortelle ham den glade nyheten om at de ville ha ham hjemme på julaften, og at det var mulig å prøve å bygge noe.

Hun åpnet døra sakte.
Unga trippet nesten, men holdt seg stille for å få den store julegleden innover seg, ved å se farens glade ansikt da de fortalte ham.

Hun ble stående som frosset i døra.
Unga tittet frem fra begge hennes sider, og de ble også grepet av et isende grep,
som fanget dem som en kjøttetende liane i jungelen.
Men grepet var så kaldt så kaldt at ikke en gang tårer kunne komme,
da de så ham….

der han lå død og kald på gulvet.

Han hadde “bikket (Trysilord for velte) av stolen og lå nesten slik som han antagelig satt….
…inn kom et rådyr, som gikk bort til mannen på gulvet, slikket ham i ansiktet,
og sakte gikk ut igjen, og forsvant innover skogen.
De to hadde delt en ting – nemlig ensomheten.
Det er litt annerledes å dele ensomhet sammen!

…og på kjøkkenbordet sto en tom kaffekopp,
og en radio med dårlige batterier som spilte:

He stopped loving her today
They placed a wreath upon his door
And soon they’ll carry him away
He stopped loving her today…

Jula skulle aldri bli den samme noen gang mer….for noen av dem.
…og de skjønte
…at sjukdom kunne forandre ting!

#Jul #død #rådyr #advent #Jones #George #Loving #stopped

LILLE JULAFTEN FOR ELDRE


Selve livet sett fra ei fødestue med utsikt til gravplassen!

(Når du skal lese dette innlegget skal du trykke her Glade jul 
og la den gå i bakgrunnen, mens du leser.)

Ho skrur på fløtekartongens kork med revmatiserte krokete fingre.  Disse fingre som en gang så varsomt trøstet et lite barns kinn.

I vinduet ligger noen gamle aviser.  
Ei dokumentmappe med hennes avdøde manns gamle kvitteringer, og medlemsboka i “Skog & Land”,  står brun og gammel i vindusposten,
mens en gammel nisse, fra hennes barndomshjem, står og kikker på de gamle avisene, som nå ikke lenger har løste sudokuer i seg.

På bordet står et stort utvalg av medisiner, hvorav nesten halvparten går til å gjøre en litt friskere og gjøre dagene litt mindre smertefulle.  
Andre halvparten er for å reparere det den første halvparten ødelegger.

På veggen henger et gulnet bilde av ei ung kvinne.  
Du kan fortsatt se likhetstrekkene men hun føler seg ikke like vakker lenger, og det finnes ingen å pynte seg for lenger.

Inni seg bærer hun fortsatt minnet av første gang hun elsket med en mann, men siste husker hun ikke.
…og kanskje har hun ikke opplevd siste gang ennå heller!
Ikke mange som vet det – at eldre mennesker har vært unge, fyrrige,  og knullet så svetten, rant de også.

Det lukter ikke lenger hovedrent til jul, eller julebakst for den saks skyld.
Det er ikke lenger samme orden som før alderdommen slo til og bosatte seg i henne.

Buksene hennes er en av to nesten like terylene bukser.  
Den andre er brun og er mer til hverdags.   Ei rød røykejakke etter mannen, holder henne varm i mangel av økonomi til den stadig dyrere nettleien:
som hun får regning på uansett hvor mye hun sparer på strømmen.

Da hjemmehjelpen kommer har hun fortsatt savnets tårer i øynene og han setter seg rolig ned og lytter til hennes ord om et langt livs kjærlighet.
Han spør interessert om hvor lenge de var sammen.  

“Nesten søtti år selv om vi var gift bare i seksti”

Hun legger handa på hjemmehjelpens arm,
smiler lurt, og kikker han inn i øynene og sier 

“Vi levde litt i synd først serru”.

Han smiler tilbake, og vet i det samme at jobben hans gir mening.

 

I en stol på gamlehjemmets demensavdeling, sitter ei dame med pannluggen festet med ei spenne i det kritthvite håret,
som ikke lenger blir best mulig frisert av nennsomme frisørshender.
Nå blir det bare grovt klippet av en vernepleier som innimellom klippene sjekker Facebook på sin mobil og tygger videre på sin toy.

Hun sanser ikke lenger hvem som kommer eller hvor lenge de blir, men du ser allikevel at de lyseblå øynene smiler da noen kjente kommer. 

Nå på lille julaften var det hennes dag.  
Hennes dag å bli dusjet. 

En sønn holder handa hennes.  
Hun føler det er av plikt.  
De krangler litt verbalt seg i mellom disse to besøkende før de snakker med hverandre om de forskjellige ting de skal ha husket før kvelden.

Hun føler de burde ha gjort oppgavene i stedet for å la henne føle at hun stjeler deres tid.
…og ikke minst da de sier:  

“Hun vet da vel knapt at vi er her”

Hun vet også så alt for godt at hun nok ikke husker dette besøket i morgen,
men i dag, i dette nu, gjør det allikevel vondt å høre de ordene, 
og dvele ved dem i den stunda hun har dem i seg.

Hun ser på pakkene på bordet.  Pakkene de hadde med seg til henne.
Hun vet hva det er.  Det er twist fra ei venninne.
Billig konfekt fra Rema1000 fra sønn og svigerdatter,
Ei flaske vin fra barnebarn,
og noe oldebarna har laget på skole og barnehage.
Hun skjønner ikke selv en gang hvordan hun minnes og vet slike ting,
men kanskje fordi de er så årvisse at de gnager sg fast i minnebanken med agnor og mothaker.
Hun er så lei av det.  Bedre de ikke ga noe som helst.
Hun vil de skal gå nå….

På naborommet ligger en gammel mann med uttørket hud og innsunkne øyne.  
Munnen er åpen og alle lurer på når siste åndedrag tas.  Han hører ordet terminal bli brukt og skjønner kanskje han skal på en reise.

To sjukepleiere diskuterer ivrig gleden av å snart være ferdige med vakta si, og legger ikke skjul på at de nok mener han kunne reist for lenge siden.   

Så puster han ikke lenger.  

Profesjonelle hender skifter og steller ham.  
Han hører den ene si:  

“Du vet de sier at de hører og oppfatter ting ei god stund etter de dør? “

“Tror jeg ikke noe på” sier den andre og gjør seg ferdig.

Han vet nå….

 …og håper at ingen nå blir skamfulle for hva de gjorde og sa ved siden av en nylig avdød!

…og snart hører han ei kjent stemme si
– “åsså slik rett før jul da”
– “blir ikke mye moro det, er jo så mye som må ordnes”

 

…i morgen er det jul.

Salig fred, himmelsk fred,

toner julenatt her ned.

Engler bringer til store og små

bud om ham som i krybben lå.

Fryd deg hver sjel han har frelst.

Fryd deg hver sjel han har frelst.

 

God jul til alle store, små, gamle unge, kjente ukjente, alle som bryr seg og ikke bryr seg.

#gamlehjem #julekveld #Lille #julaften #Tv2 #nrk #Godmorgennorge #moral #hjemmehjelp #vernepleier #advent #jul #sliten

TJUETREDJE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

Han følte seg ikke i form.
Han var sliten.
Vondt i tenna hadde han.  
Kvalm var han.
Bihulene verket.
Han skulle ikke gått ut i forgårs.
Nå var influensaen tilbake med full styrke.

Han kikket ut, og håpet at noen skulle komme,
om ikke annet, så kanskje et lite rådyr,  
men han visste at det ikke kom noen.
Han skjønte valget deres, og respekterte det.

Han gledet seg over soloppgangen.
Han så sollyset annerledes i dag.
Det var mer tydelig, sterkere og mer intenst.
Litt rart egentlig, i dag som vintersolverv anses ferdig, og sola er på sitt minste her oppe.
Den brant seg liksom inn i ham og festet sitt grep i ham.

Han tok seg sammen, han skulle gå videre i dag.
Han hadde bestemt seg for å vaske og pynte i koia i dag.
Han skulle forsøke å trylle frem julefølelsen med det han hadde.
Han skulle gjøre det fint, i tilfelle….

Han sopte gulvet med sopelimen,
varmet opp litt vann og fikk i litt grønnsåpe
– det lukter liksom jul av grønnsåpe.

Han ble fort sliten og satte seg igjen,
Han hadde begynt å plystre på ei kjent låt
og han klarte ikke helt slippe Percy Sledge, nå hørte han ham synge 

While the choir sings hallelujah
I was singing with all my heart
Darling please come back and never leave me again
And this will be (this will be) the answer to my prayer

And I’ll wait, here for the answer
That you’ll come back, come back I pray
For if you stayed, away another hour
Well I don’t think I could last another day

…og det var vel slik han følte det, at han kanskje ikke ville klare nok en dag uten familien.
Selv om det kanskje var hans feil alt sammen.

Han tok seg selv i nakken fra disse tunge tanker da han kom på at han hadde skrevet en tekst
til denne melodien en gang.  En tekst til hans mor, da hun døde.

“Hvordan var den igjen nå da?”
“hmm?”

Men sakte og sikkert kom de frem i hodet hans ordene.
ordene han skrev da hun døde, eller litt før faktisk.  
Han husker han rakk å synge den for henne på dødsleiet, og at hun var så stolt av ham.

“Mens et kor sang “Ave Maria”
jeg satt på kne og ba en bønn
Kjære Gud
ta aldri fra meg min kjære mor
og jeg vil bli din tjener her på jord

Mens et kor sang “Halleluja”
Ved hennes seng satt jeg, hennes sønn
jeg sto opp
og så på henne der hun nå lå
og da forsto jeg svaret på min bønn

og jeg gråt
for jeg likte ikke svaret
og jeg ba
at det måtte være feil
Kjære Gud
la meg få henne tilbake
men du ville ikke høre mere på meg

Mens et kor sang “Halleluja”
jeg satt på kne ved en liten stein
Den var pen
og under så kunne jeg se
med skrift i gull sto det
“Kjære, hvil i fred”

Den dag i dag står den siste linjen som et evig minne på gravsteinen til hans far og mor.
Nei faan, han ville ikke dvele ved død og sorg og ensomhet.
Han ville reise seg.  
LEVE
Virkelig leve.

…og han husker noen ord en skrev en gang

Just like the sun over the mountain top
You know i’ll always come again
You know i love to spend my morning time
Like sunlight dancing on your skin
I’ve never gone so wrong as to telling lies to you
What you’ve seen is what I’ve been
There is nothing I could hide from you
You see me better than I can
Out on the road that lies before me now
There are some turns where I will spin
I only hope that you can hold me now
Till i can gain control again

Ja slik følte han det faktisk.
Akkurat slik han hadde merket sollyset over Blikufjellet i dag
Med slik ro han har tilbrakt sine morgenen her
og i minnen av sollyset som danset på hennes nakne hud der i lyngen
og det at han aldri noen gang løy til henne
Ho kjente ham bedre enn noen
og så rett gjennom ham
På vegen han leger ut på i morgen
der er det også en god del valg som skal tas
og kanskje velger han også denne gang feil
å tenk om noen kunne holde ham
inntil han fikk kontroll på livet igjen

Takk Rodney og Emmylou for at dere fikk meg til å tenke på noe annet,
tenkte han, og mintes noen korte øyeblikk, langt tilbake i tid.
Han kunne fortsatt se dem der på scena – den kvelden de sang for ham og henne.
Deres bryllupsdag…..

SAMSUNG CSC

Han følte seg med et så trøtt.  Sliten og sjuk….
og han tenkte:

-“sjukdom endrer ingenting”

#Sledge #Percy #Jul #advent #Halleluja #Gud #familie #mor #far #vintersolverv #Avemaria 

TJUEANDRE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

Det var tungt å våkne opp i dag, enda verre og mere til – meningsløst – å stå opp.
Det var ingen veg tilbake.  Ingen ville ha noe mer med ham å gjøre.
Unga hadde jo til og med sagt

-“Sjukdom forandrer ingenting”

Han var alene nå.  Selv Bambi var borte.
“Forbanna ulv” tenkte han, og kjente det var litt glede i å kunne være sint på noe.
Selv om det ikke hadde noe med hans egen for jævlige hverdag å gjøre.

Han hadde hørt Percy Sledge synge en sang en gang.

– “ja hvordan var den igjen nå da?”

Han var opptatt av musikk og sang, og på et vis visste han at det fantes en sang for enhver situasjon,
følelse og hendelse i hans liv.

jo nå kom han på den:

what am I living for if not for you?
What am I living for if not for you?
what am I living for if not for you?
Baby, baby, nobody else, nobody else will do

what am I longing for each lonely night?
To feel you lips close to mine and hold you tight
Well, youll be my only love my whole life through
Baby, baby, nobody else, nobody else will do

I want you close to me
Thats all I know
And I want you all the time
Cause darling, I love you so

Hvorfor kunne ikke hans kone sunget den tilbake til ham,
da han satt der hos henne i går.
Han lukket øynene og husket hvordan hans kone brukte å etterligne “Millie” og sang
“My Boy Lollipop” til ham.
Han måtte smile, da han tenkte på situasjonen hun nynnet den mest til.

Han hørte henne inni sitt hode synge:

I love you, I love you, I love you so
But I don’t want you to know
I need you, I need you, I need you so
And I’ll never let you go

My boy Lollipop
You make my heart go giddyup
You set the world on fire
You are my one desire
Whoa, my Lollipop

For en lykkelig tid.
…og hans lollipop hadde det bra den gang

…og han forestilte seg henne synge “What Am I living for“på Millie-vis

Han følte ikke at det hjalp på hva han følte der og da.  Kanskje ble ensomheten bare verre og verre.
Han var litt kvalm også.  Solar Plexus verket som etter en fest på Skansen i Solør.
Da visste han hvorfor….nå kunne han bare skylde på “heartbreak”.

Han kikket ut.  Hva var det som fòr forbi der?

Det måtte da være det.  En ulv?

Senere på dagen hørte han skudd i retning Tørås-slåttene.
Han visste hva han håpet på!

#Millie #Percy #Sledge #Tørås #Slåttene #lollipop #Sjukdom