VERDENS BESTE SKILØPER – Hvem er nå det


Vi dødelige får nyte sporten via skjermen, og holde oss i form så godt vi kan.

Det er ikke lett å kåre verdens beste skiløper.

De aller fleste vil allerede her, skrike ut “Petter Northug”.
En halvparten så stor mengde, vil rope skjellsord om Northug i samme øyeblikk.

En liten stille gruppe vil viske såvidt frampå:  Martin Johnsrud Sundby,
og da vil Northug-gjengen rope ut:  Nei faan, han er så svær da han blir intervjuet.

En feminin del av Norge, og noen andre land, vil hive BH’n og rope “Marit Bjørgen”
mens i et hjørne i, det man før kalte røykesalongen, vil det sitte en gruppe eldre menn,
med tomme piper, og en antik pakke Skråtobakk, og si litt forskjellige navn:

Han med “Langrennsportens venner” på lua vil si Bjørn Dæhlie, 
mens østerdølen vil si Gjermund Eggen, tryslingen vil si Hallgeir Brenden,
og jeg sier kanskje fortsatt Oddvar Brå, selv om jeg kanskje er en Northug tilhenger.

Sondre Norheim, og Trysl-Knut glemte alle.

Men hvordan er det nå?
Hvem er egentlig verdens beste skiløper?

Til de i røykesalongen og de uten bh, vil jeg si:
Vi må begrense det til dagens aktive.  Alle har sin epoke.
Da er det kun dagens aktive igjen.

Her vil jeg nevne til NRK-kommentatorene:
“Slutt med å ødelegge Johaugs seier med å si “I Bjørgens fravær””
Therese har mang en gang vist at dronningskifte var i gang uansett.

Jeg skal heller ikke ta med jentene i kåringen 
det er ikke pga kjønn, men for å begrense dette innlegg.
Jentene er enestående utøvere, men svært dominert av Johaug.
Til gjengjeld er jentegjengen store representanter for det menneskelig.
De er der for hverandre.

Jeg skal også gjøre noen andre begrensninger:

Jeg skal la kåringen bestå mellom (Når man har gull i OL eller VM har jeg ikke regnet de andre typer medaljer.

Petter Northug – 2 OL gull – Sølv/Bronse i OL – 13 VM Gull 3 VM Sølv – 2 WC sammenlagt – 4x sølv TdS – 2 x bronse TdS
Martin Johnsrud Sundby – Sølv/bronse i OL-stafetter – Gull VM-stafett – sølv/bronse VM individuelle distanser – 2 WC sammenlagt – 2 x gull TdS
Dario Cologna – 2 gull OL – gull i VM – 2 sølv i VM – 3 x WC sammenlagt – 3 x gull Tds 

Det er ikke akkurat smågutter i langrennsporten ser man.

Dario er en sympatisk løper.  
Takler alle distanser.  
Jevnt god alltid.

Martin er en blid seriøs treningssterk løper (alltid opptatt av detaljen)
jevnt god alltid,
og den største stilløper av alle.
Har et Oddvar Brå-syndrom ved å ikke lykkes i mesterskap

Petter er rockestjerna
bryr seg ikke om plasseringer – kun seire
Mesterskaps-løper av rang
Var jevn gjennom sesonger, men er nå mer målbevisst på hva han vil
(I år tror jeg han ønsker å være først opp alpinbakken)
– derfor tidligere ute i formutvikling.

Det er ikke lett å avgjøre.

Verdens beste skiløper

Tygg litt på den setningen – verdens beste skiløper

Ingen går penere på ski enn Martin.  Det ser så lett ut.
Ingen skaper flere overskrifter enn Petter – på godt og vondt
Ingen er mer alltid der enn Dario – kanskje litt kjedelig

Akkurat i dag, vil jeg si at Dario faller ut tross fordel av TdS foran Petter.

Da sitter jeg igjen med to, og deler det slik:

Verdens beste skiløper i dag er Martin J Sundby
…og Petter er verdens beste mesterskapsløper.

Vinner Petter TdS – da er ingen større gjennom tidene.
Vinner Martin OL og VM, så er han verdens beste skiløper, men ikke gjennom tidene.

Lenger kommer ikke jeg.

Nå skal jeg reise til mitt barndomshjem og finne igjen den  blå nikkersen, og hvite skitrøya a’la Gjermund Eggen
og smøringsboksen merket Oddvar Brå Fanclub, og nyte Hallgeir Brenden runde stubber i Holmenkollen i sin elegante stil.

Han en god vintersesong.

JEGERE, VÅPEN, OG TERROR

Innimellom leser man ting som man tror er fiktive innslag.
Andre ganger er virkeligheten verre enn det fiktive.

Attentatene i Paris er ille.  Virkelig ille, og noen ganger ganske uforståelige.
Allikevel tror jeg ingen av de skyldige der, var verken jegere eller legale våpeninnehavere.

Så hvorfor kommer da et forhastet forslag til nytt våpendirektiv (husk at vi er bundet av EØS)?

les her:  Gefle Dagblad

Her skal det bl.a. innføres:
– forbud mot halvautomatiske våpen
       – skal konfiskere de som allerede er der ute
– fornyelse av våpenkort hvert femte år
      – Legeundersøkelse og mental undersøkelse
– 

For å få våpen i Norge skal du allerede oppfylle en del krav.

“Tillatelse kan bare gis edruelige og pålitelige personer som har behov eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen, og som ikke av særlige grunner kan ansees som uskikket til det.”

…og så må du som regel enten være jeger, medlem i skytterlag, eller andre vektige grunner for å få våpen.

I 1940 var det jegere og bønder som utgjorde den nødvendige motstanden de første timene
– nok til at Konge og ledelse slapp unna.
Grunnen til det var at de hadde våpen.  
Ikke våpen til terror, men våpen som der og da kunne brukes til forsvar.

Jegere og skyttere er som regel, sindige personer, som via sin hobby, blir svært gode til å håndtere våpen og ammunisjon.
De blir dyktige til å ta vare på, verne om, og det å skyte godt og trygt.  Det er svært sjelden med vådeskudd blant erfarne skyttere.
De er også pålagt plikt til human jakt, noe som er svært viktig for en jeger.
Jeg tror også slik preging av unge gir gode voksne.

Ved tildeling av tillatelse til erverv, blir jegerens liv sjekket, og prøvd gjennom registre.

Det kan selvfølgelig skje at en jeger kan bli radikalisert, men blir han det vil han som regel ha fylt kravene til å ha våpen forut.
…og således være innehaver av våpen.
I tillegg er jeg ikke så sikker på at jegeres våpen blir brukt til terrorvirksomhet heller.

Kunne ha skrevet mye om dette, men lar det være.
Jeg synes imidlertid alle bør tenke gjennom dette og påvirke sine politikere.

….man kan ende opp med at kun “kjeltringer” har våpen via et slikt direktiv,
for de søker sjelden politimesteren, vil jeg tro

#eu #direktiv #jakt #våpen #terror #politikk #konge #Skytevåpen #tillatelse #lege #undersøkelse #mental #kjeltring #jeger #bonde

VELKOMMEN TIL TRYSIL……eller?

 

Jeg er ikke trysling opprinnelig, men jeg føler meg integrert..

Jeg har til og med lært meg språket.
Jeg vet også hvor vanskelig det er å få tillatelse til familiegjenforening,
så jeg fant ei lokal Trysil-jente slik at jeg skulle slippe det problemet.
Barna våre er første generasjon født her i bygda.
…i gamle dager hadde man vel kalt unga våre “half-breed”.

I går kom meldingen fra regjeringen om at Norge er i krise mht innvandring,
og ar det fra i dag ier nnført passkontroll inn til Norge.
Jeg tror Skistar og Trysilfjellet har misforstått dette litt,
for jammen har de også innført passplikt og kontroll i sitt løypenett.  Det er vanskeligere for en trysling å ta seg ut i løypa enn det er for en russer å ta seg inn I Tyrkia.
De har til og med sperret av hele arenaen med nett.
Her skal ingen verken, tryslinger eller utlendinger, med gode eller dårlige intensjoner slippe inn,
….med mindre du har Anita’s ledsagere.

Men som i 1940-1945 finner tryslingene vegen gjennom sperringene.
…og i reneste grenselos-stil, finner de igjen hvor det er gått før,
spenner på seg skia i løypa tiltenkt Bonden-Moen, og cruiser avsted
inn i soloppgangen, enten ved å skøyte eller gå diagonal.
De føler på friheten ved å ha kommet seg trygt inn i løypa og kunne nyte de 2 cm snø som finnes.

…og vi som er medlemmer av verdens eldste skiklubb B er litt tryggere enn andre.  Vi er liksom litt Velkommen…med rett farge på passet vel og merke.

Men det er ikke over med forbud for det.
Etter noen hundre meter, er det egentlig over hvis du er hundeeier, eller eier et par ben, eller en sykkel.
For det “Anmodes” at du ikke benytter deg av Trysil sin natur, hvis du har hund, eller går.
Etter 2000 meter kommer et nytt forbudskilt – Forbudt å svinge mot venstre og ned løypa ved Golfbanen
– her kan du møte skiløpere nemlig.

Deretter vingler det et lite spor videre Ole G-vegen og helt opp til “venda”.
Du går der og er redd passkontroll ved returen.  
Du kjenner forsåvidt Faldmo-familien, så kanskje du er trygg et stykke ved Trørøsta.
…og bortenfor der er du jammen medeier i skogen selv – for der er det kommunal skog.
I hvert fall fikk man hogge ved der en gang i tida.
….ja hvis du hogg stille, og ikke skremte elgen hass HGH.

Jeg er stolt av Trysil.   Løypenettet der er noe av det fineste som finnes.
I fjor var jeg glad jeg overlevde hjerteinfarkt og fikk fortsette å gå over Trørøsta,
forbi venda, over myrene, snu seg bakover og se sola reflektere seg i snøkrystallene i Sør-runden,
forklare en dansk turist vegen, og sende en svensk gammel skiløper feil veg fordi du ikke oppfattet hva han sa,
møte noen overivrige Birkebeinere ved Grønskaret, kanskje slå følge med noen nyrike russere til Fageråsen,
være glad for utforkjøringa fra Skihytta, og tilbake til bilen ved arenaen.

…alle var blide og du følte deg velkommen, og også som en slags ambassadør.fordi du var “trysling”
og la ut fine bilder av stedet via Instagram og Snapchat og Facebook.

Nå savner jeg skiltet med Velkommen.  Nettsiden som ønsker deg Vælkummin åt Trysil.
Ja jeg var inne på Skistar.com og det står ikke verken Velkommen, Välkommen, eller Vælkummin
(artig det ordet for det står det på flyplassen i Keflavik også).
Så de farer ikke med noen falsk velkomsthilsen heller.

Så snømengden får ta skylda for at alt det der er borte.

…men jeg forstår noe av det også.  
Når det er to cm natursnø, er slitasjen nok, om ikke hunder skal sparke opp grusen fra i sommer. – og ved et par anledninger har jeg kommet i nypreppa løyper fulle av ulvespor og det er ikke trivelig.  “Nå lytt de høller sæ unna å”.

…mengden mennesker på lite område kan forklare hvorfor man må ha retning rundt Golf-banen.
…men pass-kontroll for tryslinger hører “itt’no ste heme” på Ole-G.

…og om du “itte har verken følkeskule eller skiskule” så bør du ha samme adgang.

… og kanskje burde begge sportsforretningene i Innbygda ha sesongpass, for det fører kanskje til litt “attåt-salg”.

Men de du møter i løypa er de samme blide som før.   Det artige er at når du er tilbake, så er det ikke smøring og trening praten går på, men derimot “Je skulle full ja betalt je kanskje?”

….og rett skal være rett….da du drar derifra så står det baksiden av et gammelt skilt (litt tildekket av et annet pensjonert skilt):

“Velkommen igjen”

Ønsker meg mye snø, og Velkommen til Trysil som “slogan”, og at alt blir som før.

#Skistar #Trysilfjellet #snø #skispor #langrenn #Trysil #Grønskaret #Vælkummin #Keflavik

HØRT I KOIA – Del 2

KALVESKYTTEREN

Han var fornøyd i dag.  Han hadde gått innpå ku med kalv.
Gråhunden hadde vekslet mellom vèr og spor til de grader, 
at uansett hva kua fant på med sin lokalkunnskap, så var de stort sett hakk i hel.

Nå sto hun og “skøttet” utover for å se etter jegeren og hunden,
men den slue gamle ringreven hadde benyttet alle sine ferdigheter i tillegg til hundens
og sto på siden av henne.  Hun merket ikke noe til dem.  
Neseborene hennes jobbet intenst.  Hun visste de måtte være der et sted.  
Ørene beveget seg att og fram, til siden og bakover.
Litt bevegelse fra kua, så ville kalven være fri.

Det var nesten så han kunne høre filtreringen av luft gjennom elgkuas nese, en slags flapring,
som skulle skille ut naturens dufter, og la henne sitte igjen med duften av menneske, og til slutt få vite hvor han var – denne jegeren.
Ørene var i høyeste beredskap, sto rett oppover og rakt fremover,
Men de oppfattet ikke noe.  

Så ser han at det nærmeste øret vrir seg litt mot ham, og han arbeider med å være helt stille.

Stillheten kan noen ganger utgjøre den verste lyd, og det var slik han følte det nå.

Men kua sto der, og så tar hun et par skritt fremover.
Da er kalven fri, og det smeller fra børsa hans.

Nå henger kalven der utenfor koia.
Flådd og ordnet, og mørningen er iverksatt.
Inne sitter de sammen alle jegerne.

Noen tar seg mat.  Andre tar seg en Sofiero femkommatvå.
og andre, som jeg, venter på ei god historie.

Det er alltid så moro å følge med på hans ansikt i slike stunder.
For når det nærmer seg, bløter tunga leppene hans,
og munnen utvides, og så rister han oppgitt på hodet og smiler.

– “jo” sier han – en gang fulgte jeg etter ku og kalv, som i dag.
…og som i dag så gikk de rolig foran meg, 
men det var nærmest vindstille og varmt,
så det var vanskelig for bikkja og gjøre annet enn å følge på i spora.

På nærmeste post satt n’Johan.  
Han var ingen stor jeger, ei heller skytter.
Du vet dette var før det trengtes å avlegge storviltprøve.
Men han hadde da børse, og da var han jo å betegne som litt farlig da.

Så smeller det to skudd, og jeg tenkte:

– “Nei dægen der skjøt’n Johan kalven, og jaggu fikk han inn dø-skuddet også”.

Jeg kommer frem til han Johan og spør:

– “var det du som skjøt?”

– “ja” svarte han.

– “Ja hvor ligger kalven da?” spurte jeg.

– “Nja den ligger vel kanskje ikke idet hele tatt” svarte han litt brydd,
mens handa holdt et godt tak runda pipa på den gamle krageren, som var brukt mot tyskera i ‘førr,
og dioptersiktet var stilt inn for trehundremeter’n på baneskyting….

– “ligger den ikke? ja men du skjøt da to skudd?”

– “jo men du skjønner det” sa han

– “Det ene skuddet var helt klart over….
…og den are måtte full væra bom da?”

#kalv #elg #jakt #humor #bom

#bom #jeger #jakt #skudd #gråhund #ku #kalv #skjøt #vindstille #postkar #jaggu #krager 

TANNLEGEN


Tannlegens beste venn er jo godis – blir penger at slikt!

Her om dagen måtte jeg til tannlegen.  
Jeg reiser et stykke for å oppsøke den beste, men det er alltid verdt det.
Solid og godt utført arbeid av tannlegene Gjermunds.

Men når man kjører langt, får man tid til å tenke….
…og på denne turen tenkte jeg på tannleger og tannbehandlinger før og nå.

Da jeg vokste opp hadde vi en tannlege i grenda som vi her kan kalle for Dora.  
Sikkert flink nok, men jeg husker henne bare skremmende.

Det verste at vi fra Matrand ble kjørt dit i taxi.  Så måtte vi sitte på gangen og vente.
Da hørte vi barnet i tannlegestolen gråte, skirke, grine og hoie.
Noen ganger kom hun ut på gangen og ba læreren hjelpe til og holde.
Tror du det gjorde noe med tannlegeskrekken?

Så tok de og tvang klosser inn i munnen på den gjenstridige jenta, mens læreren holdt fast.
Deretter kom jenta ut igjen.  Rødsprengt i ansiktet, og våt av tårer.
Hun ble kjørt et eller annet sted, og kom aldri tilbake i klassen vår.
Noen sa hun måtte begynne på Tjaberg, men jeg vet ikke.

Dora var ikke så hissig på å stelle tenner på barn – hun ville heller trekke…og det gjorde hun til gangs.
Bedøvelses-sprøyta var så diger minnes jeg, at da vi fikk se Apollo skytes opp første gang fra NASA sin hangar, ble vi ikke imponert en gang.

…og du verden hvor stort tannlegens ansikt blir da den er i hæla på ei diger sprøyte som skal inn i tannkjøttet ditt.
Det drøpp fra nålespissen, og den nærmet seg sakte, sakte, og så stakk det til.
Du kjente smaken av gift på tunga di, og antok vel at du var i ferd med å dø.
Snart kjente du at tannkjøtt og kinn utvidet seg, og ble borte.

…og litt etter kom tanga frem.  Ikke en gang far, eller rørlegger Trandem for den saks skyld, hadde slike tenger.
I en eller annen episode av Bonanza (Brødrene Kartreit som vi sa) har Hoss tannverk, og de binder et snøre i tanna og den andre i enden på ei dør….det så mer humant ut, enn slik Dora gjorde det.

På den annen side, så var det ikke noe særlig da Tora skulle stelle ei tann heller, for borret gikk hett hele tiden og det tok tid.
Husker ikke om det var fotpedal på borret eller om det var noe annet som fikk det til å gå rundt, men da det kom til nerva, så du liksom antydning til et smil hos Tora, som om hun nøt det å kunne være i maktens høysete.  Er nok hos Tora WesenSteen fikk ideen til sin sketsj “jeg lar borret gå jeg….”
Dess mer vondt, dess bredere smil.
Det siste jeg vet hun gjorde, var å trekke alle min fars tenner.  Han kom hjem og hadde fått beskjed om å ikke få trekk i munn.

Mens vi fortsatt gikk på skolen på Matrand, fikk vi besøk av den gamle damen med det kjempestore tanngebisset i handa.
Da skulle vi pusse med fluor.   Da måtte vi opp på loftet på den andre skolebygningen – det var nesten skummelt mht setting.  Der var det ikke isolert eller noe.   Du så takbjelkene så mørke av tidens tann, og du hørte flaggermus som snorket der de hang og ventet på mørket så de kunne omvandles til vampyrer og gå på leiting etter blodet ditt.
Men jeg var ikke redd dem – jeg var redd den gamle damen som holdt tanngebisset i handa og som hadde en overdimensjonert tannbørste i handa.  Den var sp diger at hun nok kanskje hadde den under puta på natta….for gift kunne hun ikke være.

Men gift holdt hun med på – det vet jeg.  For fluor er gift.  Jeg siterer Wikipedia:

“Nesten alle stoffer som inneholder fluor er giftige, men benbygningen til mennesker og andre pattedyr inneholder en liten dose fluor. For mye fluor kan lede til brunflekkede tenner (dental fluorose). Ved høyere konsenstrasjoner blir benbygningen og tennene skjøre og knoklene deformert (skjelettfluorose). Dødelig fluorforgiftning kan også forekomme”

Så sto du der, uten mulighet til å flykte eller gjemme deg, med et eggeglas i handa, og hun fylte det opp med gifta.
FOran oss hadde vi hver vår badebalj på en stol, som vi skulle spytte i.

– dypp børsten, sa hun bryskt
– Så pusser vi framtennene
– spytt ut
– Dypp børsten
– Så tar vi siden….

…og slik fortsatte det.  Jeg var smart jeg, for hver gang vi skulle spytte så bøyde jeg meg fremover og lot handa bli med i vinklingen, slik at fluoren rant ut og opp i badebalja foran oss.   Noen ganger ble jeg avslørt og da kom hun med den store flaska og tømte helt fullt igjen.  Det var straffen for å bli tatt på fersken.
Jeg er fortsatt i mot fluor….og får skryt for sterke og gode tenner hver gang hos min nåværende tannlege.

Så ble det bygget tannlegekontor i den nye ungdomsskolen.  Der var det to tannleger samtidig tror jeg.
Nå var vi kommet inn i en så moderne verden at det var telefon på hvert klasserom.  Det var jo fint, for da kunne beskjeder gis raskt.
Men så kom man til tiden på året da man skulle til tannlegen for sjekk.
Telefonen ringte…..

– Anne Mette skal til tannlegen, var beskjeden fra læreren.
Anne Mette spratt opp og løp ut og inn til tannlegen.

Jeg var glad jeg var født Stenmyren, for det foregikk alfabetisk nemlig.
…men som det må gå….Snart var Snare som ble ropt opp, og da visste jeg…..
Tiden gikk.  
Snare kom igjen.
Klokka tikket så sakte….
bare 20 minutter igjen av timen.
Skal jeg klare meg
…og så ringte det ut.
…og da neste time begynte, så visste du
…at denne gangen slipper jeg ikke unna.
Men mens du ventet, 
rant svetten
hjertet hamret
…og så ringte telefonen….
Nils-Einar….

Så satt du der på venteværelset.
Det luktet spesielt.
ikke vond lukt, men akkurat slik at du skjønte at dette var alvor.
…og på veggene hang plakater om at du skulle bruke “fluor”.

Så kom Birgit og hentet deg,
Hun var jo roligheten selv hun, snill og pen.
Dessverre var ikke hun tannlege.

Men hun var flink hun som var det også.
Mistet dog vannslangen nedover bringa mi
men det gjorde ikke så mye
verre for han som kom etter
som fikk borret i tunga, da hun mistet kontrollen på borret.

Året etter trakk hun de fleste tenna mine
– ja det var på tide altså, for en skal liksom ikke ha melketenner når man slutter på ungdomsskolen.
og så sendt hun meg til tannlege Just Broch i Bekkestua.
Han skulle ta bort at jeg var underbitt.  
Jeg visste ikke hvordan han skulle klare det, så jeg forsøkte å kurere det selv.
Hele sommeren løp jeg rundt og lekte og trente, mens jeg forsøkte holde underkjeven tilbake slik at overkjeven kom på utsiden.
Det skjønner dere vel at ikke nyttet.

Så i november 1971 dro far og jeg på toget inn til Oslo.  
Jeg skjønte det var høytidelig da far hadde funnet frem den brune dokumentmappa si.
Far var gammel gardesoldat og godt i Oslo.
Så da vi ankom Østbanestasjonen, gikk vi oppover Karl Johan,
….så noen narkomane i slottsparken….
før vi tok banen til Bekkestua.

Just Broch var en hyggelig mann.  Han viste at tannleger kunne smile av glede og ikke av din smerte.
Han snakket mye om hva jeg skulle bli, og han anbefalte meg å studere samfunnsfag.
Hver mnd frem til jeg var 20 år dro jeg dit.
Først med far, så med kompiser som ledsagere, og så alene.
13 år gammel gikk jeg opp og ned Karl Johan alene på disse turene.
Da jeg kom hjem hadde jeg kjøpt en bunke LP-plater,
…og noen ganger smuglet man kanskje inn et “Alle Menn” kjøpt i kiosken på Østbanen….
et blad som på ingen måte konkurrerte med bladene hass Kai….
 – og det vil jeg legge til :  Siste timen dro jeg ikke til
…og jeg ble aldri innkalt igjen.  Hadde jeg reist den gang, hadde jeg sikkert vært der den dag i dag.

…og så ble det Harald som ble tannlegen min.
Han var flink, men noe streng.
Du funderte nesten på om du skulle låne en poleringsmaskin for å få godkjent tannpussen hos han!
…og så sluttet man å gå til tannlegen.
Helt til man til slutt måtte….og da havnet jeg i Engerdal.
En tannlege til og med min hustru tør å gå til!

Ja det var mitt tannlegeliv.

…og jeg trodde ingen kunne opplevd noe verre enn Dora, 
helt til jeg forleden satt ved siden av en eldre trysling som snakket om sitt første tannlegebesøk:

“Ja det var litt av ei førkje som var tannelege her au, sa’n
…å ho var så hardhent at du itte klarte smile på fjorten dager etter du hadde vøri hoss a.
Skinnet var dratt så langt ut at du nesten burde ha fått ansiktsløfting på blå resept etterpå.
…og leppene var fulle tå gnagsår etter å kjørt instrumenter ut å inn tur kjæften.

…og så fortsatte han:

Ho spytte inn i kjæften for å kjøle ned borret, og da hu var færdi og kjente etter åssen det vart på tanngarden med  fingra, kjente han nikotin-smaken fra den gulnede fingeren.  Han tror han ble avhengig av røyk der og da.   I alle fall var det første gang han kjente virkningen.
Det var så mye Nikotin igjen på fingeren at Doaminen i ham ble fullstendig frigitt, og han fikk en euforisk følelse og kjente på avhengighetsskapingen.  Hjernen hans lærte av dopaminen den gang at Nikotin var viktig….

 …og hele denne historien startet ved at jeg mistet et skal fra en rotfylt tann.
Skalet la jeg på et vannglass, for jeg tenkte “hvis unga får, så får vel jeg”
Men tannfeer bryr seg visst ikke om skal….ble ikke ei eneste krone.

…og nå sitter jeg her og synger “det blir ikke hull i en tann som er ren….”

#Broch #Just #Harald #Tannlege #skole #Tora #Apollo #skrekk #Karl #Johan #Snare #Bekkestua #tannregulering #Engerdal #fluor #Gjermunds

FØRJULSTID PÅ THON-E-VIS AV MÅTER

 

Jeg er på gamle tomter….I huset hvor jeg vokste opp.

Jeg åpner grinda – ei grind far laget av aluminium fra Hydro og litt nettinggjerde.  Med låseanordning  som bare kan komme fra hans tankegang og hender.  Laget i 1968 og i samme gode stand i dag.

Jeg åpner grinda forsiktig i andektig respekt for den gamle sliter.   Jeg kjenner nærmest hans nærvær da jeg går nedover trappa.  Ei trapp min mor var støpebas for.  Litt spist av salting de siste år, men ellers like hel og fin.  Du verden hvor mange ganger jeg har satt rumpa nedpå det nest nederste trinnet etter treningstur som ung og lovende.  Nå er jeg snart nødt til og sette meg på grunn av at jeg er gammel og håpløs.

Nøkkel og dør er ikke den samme.  Den døra den gang som nærmest hadde tyverisikring ved at nøkkel ikke fungerte uten at en visste at den måtte vris to millimeter feil veg først.  For langt eller for kort ga samme resultat – den lot seg ikke åpne.

Døra går opp og jeg er ikke skuffet over at ingen er der, for du skjønner det, at når de gamle levde, var de på trappa lenge før siste bensindunst var sprutet inn I en seksten ventilers Volvo – motor.   Jeg blir stående litt i tanken….for når jeg dro att sto den røslige mannen på 183 cm og 110kg muskler og vinket nesten litt barnslig med si digre hand og ved hand side sto ei temperamentsfull solung dame og vinket like blid…ikke fordi jeg dro, men fordi de dem på den måten sa: “Takk for besøket og glad i deg” – du vet de brukte ikke disse ordene før i væla – den gang skjønte man det uten at alle måtte lese det på Facebook. 

Jeg stanser i gangen…og synes nesten jeg ser et par søstre plystre en hambo, knise med hæla…og i mellom røring i sausen og vakt over steika, tar de seg en svingom…og viser takten fra gamle dager på Skansen.

Jeg rusler rundt i det tomme huset.  Jeg husker sofaen far lå på på søndag, med vondt i hodet etter wisten på lørdag med venner.  Det tok på å melde grand og pass og passe på at motstanderen ikke jukset med å ta på hjertet for “hjerter” og se på vinduet for “ruter”.  For det var da vel ikke av et varme vannet med sukker og ei skje i man fikk vondt i hodet av?  Halvkopp kalte de det…og jeg skjønte ikke hvorfor…for koppen var da full nok.  

Med lett hjertebank går jeg opp trappa og inn på barndomsrommet mitt.  Jeg og bror min delte det minste rommet, mens min søster fikk det største…hvor var likestillingsombudet den gang?

Så godt å være heime att.  Selv i et forlatt kaldt hus, kjenner jeg varmen fra de gode minner.

Utenfor knekker frosset gress og jeg setter spor på den uklippede plenen, akkurat som oppveksten har gjort i mitt hjerte.  Mitt opphav er med meg, og jeg er så inderlig glad for at de to tok seg tid til tre minutters hyggelig samvær og laget meg…

…og så er man tilbake i hverdagen.  Man lytt til Sverige en tur.  Unga tror Sverige er navnet på Thon-senteret…og at Systembolaget er en eksklusiv leverandør av livseliksir. …og McDonald’s er den flotteste restaurant.

Thon…mannen som reddet svenskegrensa og drepte Charlottenberg.  Elviers må aldri dø…. “sallad drässing å lök” eller en “extra alt”.  Värmländska er det aller fineste jeg hører.

“Skal vi snart heim?” Sier yngstemann etter at gaven i Happy Meal’en har mistet sin interesse – noe som går fortere enn å produsere det ubrukelige produktet  – og tålmodigheten er over.

“Skal bare bortom “Jula””, sier jeg.

“Hvor er jula?” Spør han…

Mor blir plutselig omvandlet fra oppfostrende mor til dtandup-comedian og svarer kjapt:

“Slutten av desember” og så ler hun godt for seg selv.  Må jo si det kom så kjapt at til og med jeg smilte litt…

Bing synger “it’s beginning to look a lot like Christmas” og det gjør det jammen.  På Jula er det så mye som koster 29.90 at vi blir blakke allerede i november.  

…og så kommer bror min med ved til oss så vi kan kose oss med flammer fra en rentbrennende Aasgard ovn.  Hvor bikkjene ødelegger synet for oss ved at de nesten ligger under den.

…og helga avsluttes med et besøk hos min søster, som fortsatt har størst bolig av oss søsken.  Jeg kaller stedet for Costa del Brenna.   Blid som alltid og ei velsmurt talemunnstykke fuktet av en velfortjent Jæger…  I sofaen sitter hennes utkårede med langt og mørkt hår.  Det er noe helt annet enn for ett år siden da cellegift nærmest fjernet ethvert fnugg av don.

Nå sitter de her med en ny sjanse på livet og i vinduet står en plakett med skriften “njut varje minut” – man lærer noe av kriser.  Nå nyter de høgere og hverandre.  Og vi fikk gleden av en liten bit.  En bit av peppernøtter altså….De holdt hardt på Jæger’n! 

Jeg er så rik.  Jeg har blitt elsket av de beste foreldre, jeg elskes av mine nærmeste (får de meg til å tro i alle fall) – tross ryggvondt-harme.  Jeg fikk sett bror og søster.

En gang til – og jeg fikk muligheten til å reise hjem både i tid og rom.  

 PS  – jeg har gått gjennom ting her i huset siden 2003 da far døde som sist av de to.  Allikevel fant jeg tre uåpnede gaver i garasjen.  Jeg har tre barn i siste kull.  Eldste av dem er født 2005.  Tre uåpnede pakker med barne-ting fra NSB (mors arbeidsgiver). Tre unger ble glade for de gavene fra mor…

 

 

 

#jul #thon #charlottenberg #jula #costa #brenna #Matrand #Sverige

 

HØRT I KOIA – Del 1

ZZZ zzzz ZZZ zzz

Han hadde gått med hund i over 60 år.  
Han var allikevel ikke av de som påsto seg kunne mest,
men noen ganger kunne han strekke seg til å si:

– “Hvis jeg hadde vært deg nå….”

…og så kom det som regel et godt råd.

I koia derimot, kunne han snakke mer.
Snakke om hendelser som hadde skjedd i løpet av et langt jegerliv.
Aldri skryt av noe om seg selv, men derimot små anekdoter og humoristiske historier.
Så som denne kvelden.

Det spraket i en Ulefos 700 koieovn.  
Det luktet fra rå klær som hang over den,
og på ei pute på gulvet lå ei bikkje og drømte om morgendagens elgspor.

Han løftet litt på capsen og la det sølvfargede håret til rette,
Han foldet de store sterke næva, og stirret litt blygt ut i lufta,
og da visste jeg at det kom ei historie.

– “Jo det var en gang” sa han….
…tok en liten pause,
lo litt for seg selv så hele overkroppen ristet,
smattet litt på dramglasset,
og så fortalte han:

– “Jeg var etter tre elger.  Sannsynligvis ku, kalv og okse.
De gikk rette vegen, fint og rolig mot postrekka.
Plutselig hadde de gjort en uforventet vinkling og fortsatt på skrå på vinden.

Jeg stanset opp og skjønte ingenting, før jeg lyttet godt etter.
 – Jo det var da det jeg hørte –

Du tror det vel ikke, men jeg hørte snorkelyder fra litt lenger fremme.

Jeg gikk av sporet og trådde forsiktig fremover og der….
…der i lyngen lå han.

Han gamle Arthur.
Med den gamle grå Bergans-meisen som pute, og jegerlua over ansiktet.
Sov som et lite barn gjorde han,
men snorket med så høye lyder at jeg skjønte hvorfor elga hadde vinklet.
Handa hadde et godt grep rundt kolben på den gamle Kragern.

Jeg lot ham sove videre, og bikkja tok fort opp att lukta og spora.
Oksen ble da skutt på en annen post, så det gjorde da forsåvidt ikke noe.

Da vi drev og organiserte henting av den skutte oksen,
kom han Arthur ruslende frem fra skogen,
På aksla hadde han en rev,

Litt arrogant og ovapå var han der han kom.
Slengte reven på bakken, og litt kakset utbasunerte han:

– “Je skjøt no alt je, uansett å som kjæm!” –

– “Ja jeg merket det”, svarte jeg
– “men de tre elgene som holdt på løpe deg ned,
da du lå lyngen og sov,
skjøt du faan itte!”

Kanskje kommer det flere historier fra koia!

#sov #elg #jakt #gammel #Arthur #hund #snorke #koie #Ulefos #skjøt #ribbsekk #ryggsekk #Bergans #meis

HVIT JUL OG MINNER

Satte på litt julemusikk i dag….og da blir det som det alltid blir.
For jeg hører ikke på nye julesanger.  Spiller ingen rolle hvem som gir dem ut.
Julesanger skal være de gamle gode….med ønsker om hvit jul, gaver og sosial omgang.
…og noen ganger blir man sørgelig til sinns, fordi sangene bringer frem minner.

Jula er jo noe som alltid har vært der….i mitt liv altså.
Jeg er født etter jula ble introdusert – så vidt.

Jeg er til og med så gammel at jeg fikk med meg juleforberedelser på gammelt vis.
Slakting av grisen i november, dagen hos slakteren Ausen, og å fylle grisetarmer med pølsedeig.
Minnene fra presetgarden i Eidskog, mens det gamle forpakterhuset sto.  
Kald oppgang til overetasjen, stort kjøkken, med mange damer i sving.
…og i romjula tok de eldre en dram i finstua der.

Hjemme forsvant mor på disse tider av året – i november.
Hedmark og Norge skulle ha lefse til jul, og jeg har inntrykk av at alle kjøpte av henne.
Det var nesten like stor valfarting til henne før jul, som det er på Storskog i dag 
– lurer på hvem det er som selger julelefse der oppe med slik trafikk.

Etter å ha stekt 5000 lefser og 200 kransekaker, sov hun hele jula.
Far var den stille rolig og jeg tror kanskje “Silent Night” opprinnelig het “Silent Dad” og var diktet om ham.

Silent Dad, Good old Dad
He is calm, he is bright
Timberman, tender and mild
now sleep in heavenly peace

– ja jeg tror dette var den opprinnelige!

Kalle Anka önskar god Jul (kan ikke være på norsk)
….Ferdinand satt där och luktade på blommorna…”

Julaften med far i kirka, som skulle trekke i kirkeklokkene i en time.
Ingen elektronikk, kun rå muskelkraft og rytme.
Mor laget middag og det luktet godt av ribbe.
Dørene gikk opp og inn kom de to vise menn – Thorleif og Lars (Uttales Laaars)
Lars alvorlighetens representant, og Thorleif med sukkertøyposen
“Gi en åt Gunn og Uno, og så tar du ræsten sjøl”

Jeg hadde plassen på enden.
Syltelabber, sylte, duft av mat og einer.
I det fjerne ventet grøt og mandelgave…
– “dævnen der svørde je’n gøtt”  
prøvde de to vise menn seg med.

Etter middag var det kaffe og de to vie fikk se på TV
– noe de ikke hadde selv –
Var dama flott nok å se på fikk hun betegnelsen:

“Prinsessa” 

…og var hun sexy, var benevnelsen
“Slukhærsa”

…og så kom gavene. 
Hvor Jesus og Gud var denne kvelden, er jeg ikke helt sikker på.
Men dagen etter så jeg Bing Crosby få sin utkårede i filmen “White Christmas”
…og jeg skjønte da at en eldre mann kan få en ung skjønn kvinne!

Ja julemusikken har sin misjon.  
Julegutten som er 53 år i dag, blir plutselig 7, eller 8. eller 9 år igjen.
Hvorfor 7 og ikke yngre?
Jo, for jeg husker julefeiring på Matrand….

Jim Reeves synger An old Christmas Card og stemmen hans er for meg jul.

There’s an old Christmas card in an old dusty trunk
And it brings back sweet memories dear to me
‘Though it’s faded and worn, it’s as precious as the morn
When I found it ‘neath our first Christmas tree

Julekort er noe av det fineste ved juletida.
Da er det moro å gå i postkassa.
Mellom regninger og reklame, finner man et eller to eller flere
– samme tekst hvert eneste år:

“God Jul og Godt nytt år ønskes fra…:”

Hvert eneste et verdsettes og leses.  
Legges i lurven på veggen, og nytes.
Ordene, tanken, og det gammeldagse er så godt.

…og så kappes man til jorden når man en dag kanskje leser på Facebook:

“Vi vil ønske alle våre FB-venner en god jul, og sender ingen kort i år”

At det går an.  
Jula kan ikke moderniseres, elektroniseres, eller gjøres om til en status på FB.
Ja en status på FB går an, men bare som et tillegg…
Jeg kommer til å sende julekort resten av mitt liv,
uansett om det er med Posten, Bring eller ødelagt på ferden av Post-Nord.
…eller at jeg må kjøre rundt selv og legge dem i postkassa.
…litt langt til Amerika tenker jeg plutselig.

Så mitt ønske for denne jula er altså intet annet enn “lots of Christmas Cards”.
Send til meg kjent og ukjent.

…og mens jeg skriver dette, entrer Randy Travis scenen og synger White Christmas always makes me Blue

…og jeg ser sorgen i hans ansikt.

I sent out… Seasons greetings
To all our same old friends
The tree is trimmed and in your favorite place
I decked the halls with holly
Built a snowman in the lane
I sang jingle bells and a one horse open sleigh

But
White Christmas makes me blue
Every time I hear it play I think of you
I remember all the good ones we knew
Oh… White Christmas makes me blue

I’m trying to be happy
I know you’d want me to
Being sad at Christmas time ain’t right
I’m keeping our traditions “wishing you were here”
On Christmas eve I still sing silent night

Jeg har fulgt med Randy i mange år, fra hans successer (Forever and ever, Amen), via skilsmisse, alkoholmisbruk, og Pågripelser (som følge av skilsmissen)
og til han sitter foran et lite publikum og slå et slag for å hjelpe folk bort fra misbruk med sin gitar….og er en skygge av seg selv, men allikevel så stor som noen kan bli.

…og jeg blir litt lettere til sinns igjen da jeg hører Jim Reeves.
I 2001 arbeidet jeg ved Økokrim og bodde i Oslo….en dag etter arbeid (i HotelCæsar-bygget skal vite) er jeg på veg mot Karl Johan.
Det er kaldt.  Snøfnugg daler ned.
Jeg hører plutselig Jim synge Jingle Bells og musikken ljomer utover høytalerne… 
nakkehårene reiste seg
huden nuppet seg under en lang frakk og jeg ble nærmest opplyst av en glorie tror jeg.

…og jeg ser barn, voksne, og gamle gå på skøyter der på en is midt i Oslo by.
Jeg blir stående og nyte.  Musikken og det jeg ser.
Det er så til de grader jul.

Det overgås kun av en ting, da jeg i 2006 dro på bryllupstur
til New York med min hustru (er du overrasket over at hustru er med på bryllupstur?)
…og hun har et ønske om å finne igjen juletreet fra “Alene hjemme”
og så står vi plutselig der foran Rockefeller Center
og ser de som skøyter på isen….
noen barn, noen nisser, noen forelskede 
og noen nygifte.
..og hun fant sitt juletre.
Tok deretter en tur til   Serendipity…..  

…og her skal jeg inn med et tillegg:  
En gang var jeg på Karl Johan og artister stilte opp for Frelsesarmen.
Da entret en ung mann med tatoveringer og glitter scenen,.
Han hang på seg en Gibson (eller var det en Fender) gitar og sto der i noen få plussgrader, i regnvær
i over 2 timer og spilte musikk.  For Frelsesarmeen.
Han avsluttet med “Perleporten”

Etter den opplevelsen lærte jeg meg at man ikke skulle skue hunden på hårene.
All ære til Vidar Busk for den begivenheten.  Han ga meg julefølelsen den gang.

Jeg har feiret jul med foreldre
Jeg har feiret jul med familie
Jeg har feiret jul som skilt (Med sjuk sønn og sjuk far)
Jeg har feiret jul med ei jeg nettopp hadde møtt
(…med mine to eldste og hennes Zita)
Jeg har feiret jul i Jordet
Jeg har feiret jul i Engerdal
Jeg har feiret jul på leiting etter en forsvunnet hund
og jeg har feiret jul hjemme

Nå gleder jeg meg til å feire jul med mine nærmeste
gi mine etterkommere samme type minner
– men deres egne minner – 
fra det å feire jul.

…og inni meg håper jeg på en feiring en gang som i denne fra Vince Gill
Have yourself a merry little Christmas hvor jeg og min hustru er de gamle og det er fullt 
med barn, barnebarn og kanskje oldebarn rundt oss.

God førjulstid til dere alle- ikke glem å sende meg julekort!

…mens jeg og min hustru antagelig snart bruker kvelden på 
å se Love Actually som den håpløse romantikeren jeg er
(og jeg håper fortsatt at  Mark får sin Juliette

…og jeg avslutter med følgende link C.H.R.I.S.T.M.A.S.

#Randy #Travis #Vidar #Busk #Jim #Reeves #Perleporten #Frelsesarmeen #Bing #Crosby #far #Gud #Jesus #Silent #Night #Prinsessa ##New #York #Serendipity #lefse #forpakter #Christmas #jul #familie #Vince #Gill #Eidskog #Matrand #Hedmark #Norge 

ELGJAKT I VINTERKLEDD TERRENG

Vannet har fordampet, steget til værs, blitt utsatt for kulde og konvertert til stjerner,
og forent i tusentalls, og faller nå mot bakken som snøfiller.  
De kjemper ikke imot jordas gravitasjon, men lar seg bare lede.  
De første snøkorna får en myk landing i blåbærlyng.
Noen bekler røsslyngen, og noen må ta til takke med å falle helt til bunnen i skogen,
bli sjelden sett, og for alltid bli glemt.

Det er rart med disse snøkorna som faller.  
Alene og hver for seg, er de veldig ubetydelige,
men sammen blir de til et hvitt klede som klarer å dekke over en hel natur.
…og blir de mange nok, så hindrer disse isfrosne perler av vann,
selv den beste bil i å komme fram.

I dag var det en slik dag, hvor naturen var farget hvit.  
Marken var hvit av et tynt snølag.  
Bilen satte tydelige merker på vegen, med sine Nexen WinGuard piggdekk
(må kjøpe billig merke når dekkene er til en diger SUV).  
Han tenkte for seg selv,
– at ikke en gang elgen klarer å krysse vegen uten å avgi spor nå.

Jo da, det var spor både her og der, men stort sett etter hare og en enslig rev.
Men der – se der du – der har det jammen gått to dyr over vegen.
Han stanser og ser seg omkring.  
Setter bilen i Park, og åpner døra forsiktig.

Han smiler fornøyd da han ser at det er antagelig er to fjordyr som har gått der.
Er det okse, så er det lovlig og fellbart.
De to-dager gamle skjeggstubbene kiler, og han må klø litt i det han setter seg inn i bilen igjen.
Han finner en plass ved siden av vegen og parkerer.  

Bak i hvert sitt bur, sitter det en jämthund og en gråhund.
Begge er ivrig.  
Ungtispa kjenner vitringen av elg i nosa, og det gjør kanskje gamlegubben også,
men av erfaring vet han at det ikke er noen vits i å bruke opp energi på å skjelve av iver.

Det betaler seg kanskje, for det er gamlegubben Jack som får muligheten i dag.
Hunden tror kanskje det er fordi han er best av de to hunda,
mens hundeføreren velger ham fordi han er lettest å styre,
og fordi han er den som er desidert mest stille.

Postjegerne er på plass ut i hver sine tårn.  
Jämthunden får sin sjanse med hundeførers hustru.  
De skal også ut på post, men skal gå nordafor og opp til et sted hundeføreren har kalt “LIGG” på GPS’en RIno-
ikke tenkt stygt nå, men her har han sett en del buss-uer etter elg, tidligere i høst.
Schultz & Larsen får også bli med ut på turt, og han forsøker å sette inn magasinet stille,
men tenker det samme nå som alltid før:  
“at det er best med et lite klikk enn et manglende magasin”.

Nå er de klare.  
Han kjenner etter at skoa sitter godt mot marka før han våger seg av sted.  
Det er rart med det. inn og ut av politibil gjennom tredve år, har gjort knea stivere, og ryggen vond.  
Det er også en grunn for at det er gamlehunden som får bli med
– han drar ikke så hardt.
..og det er godt når det blir vanskeligere og vanskeligere å gå i terrenget.

Jack rusler mot spora, og undersøker dem godt.  
Hannhunden vet sin oppgave, nemlig analysere hvert et av dem,
holde rede på dem uansett, og lede eier frem til dem som er i andre enden.  
Hannhunden kikker oppover, og så tusler han rolig av gårde.
Hundeføreren tar seg i å tenke det han alltid tenker da han starter avsted
– “ittno er penere enn en gråhund på jobb etter elg”

De tusler oppover rusta.  
Elgene har ruslet rolig de også.  
Hundeføreren kikker ned innimellom og ser sporene.  
Plutselig får bikkja overvèr…og går vekk fra spora – de går nordover.

Han følger hunden et stykke over, men gir seg og fører hunden tilbake til spor inne i tetta.
Hunden vil tilbake på veret, men denne gangen bestemmer hundefører….
og så er de på noen spor som går mot postrekka.

Jack er flere ganger inne på ideen med å vise at han vil motsatt lei men…

Det er ikke lett å gå stille, selv i snø.
 
Den er såvidt litt frossen i skorpa, og gresset,
som normalt er føyelig og stryker deg stille over skinnleggen,
er i dag frosset, trassig, nesten irritert på deg, og det spraker for hvert et som blir knekt.  
Han skjønner fort at det blir ikke han som overrasker elgen akkurat.
Hustru melder at jämthunden markerer elg sør for henne.  
Hundefører misforstår, ut fra at han tror hun er ved”LIGG”, og sier hun skal bli på sin post.

Han kommer frem til “LIGG” og stusser litt over at kona ikke er der,
men tenker ikke mer på det, da han ser bussu etter en elg,
og spor etter to, som har strukket godt ut over lyngen og i retning postene.  

Litt rart at dette så ut som spor etter ku og kalv!

Han er fornøyd nå, og farten blir i iveren kanskje litt for høy,
og de støkker elgene en gang til.  
Til slutt bøyer elgene av, og forsvinner innpå naboterrenget.   
Han banner stille inni seg, og skryter av Jack.  
– “Flink gutt du”

Han skjønner ikke at Jack, mener han var en tulling
som dro ham ut av lukta han så vidt fikk tak i nordafor seg.
Postkara får beskjed om at det er over her, og at de kan gå tilbake til bilen.

Han går til posisjonen til sin kone – fint med Garmin Rino slik
(men glem ikke å ta den ut av bil, eller slå den av hvis du farer med noe muffens – ellers finner hun deg også!)

De går nedover og de kommer på spor.  
Han ser på bikkja at den gjenkjenner sporene,
og alt tyder på at dette er de to som lå ved “LIGG”.

Men hundeføreren vil ha det på det rene og følger det nedover
(selv om Jack ikke er voldsomt interessert – men har han fått ordrer så utfører han den),
mens hustruen tar Munkvegen nedover mot venda på skogsbilvegen.

Han har gått her så mange ganger at han vet hvor han er i forhold til vegen,
venda, Munkvegen og tårna.

– “Dæven ta” – der så han noe omtrent tohundre meter nord for seg som løp nedover
– mellom ham og hans kone
……eller var det hans kone han så
(som sagt vet han at den Munkvegen er for langt unna til at han skal ha sett henne, men….)

Han melder fra over radioen:  
– “Tror kanskje jeg så elgen løpe mellom oss, hvis det ikke var deg da?”

I det samme strekker gamlegubben de korte beina litt ekstra,
halsen rettes opp og han reiser seg nærmest på to for å dobbeltsjekke, og så går han på.
Hundefører følger på, og sier på radioen
– “Jack bekrefter hva jeg trodde jeg så”

– “Da kjører vi mot tårna” sier postkara, som spiser matpakka si i bilen som er parkert på venda.

– “Det rekker dere nok ikke” svarer jeg, “men se hva dere får til.”

I mine tanker gnager signalene vi fikk:
– jämthund i nord anviste elg sørover – gråhunden i sør viste nordover,
De sto altså der hele tida de to fjordyra, trykkende som et kull med lirype!
Midt i mellom oss så klart.

100m lenger ned har elgen løpt rett foran oss, men ute av syne, og de har fin retning mot tårna.

– “Jeg er langt bak, for dette har gått fort”

sier jeg “og ser at det er jevnstore klauvespor.

I siste tetta før tårna, har elgen snudd og vinklet noe tilbake,
og over en liten åpning, og det ser ut som de nå kanskje har løpt gjennom neste rust.

Litt før jeg kommer til rusta,
stanser Jack,
kaster et kort blikk på meg, 
senker rompa si,
og setter seg, 
noe som mellom oss betyr:

– “de står der, det er din tur nå”.

Jeg stirrer inn mot den grønnsorte skogsrusta av digre graner,
men  ser ikke noe.  
Jeg hører så noe som løper avsted
og Jack reiser seg, og jeg skjønner at
– “der fòr sjansen min”.

– “De  kommer parallelt med vegen” sier jeg over radioen.  

Men jeg får ikke noe svar fra de på venda.
… og plutselig går sporene skrått ned mot vegen og krysser vegen ca 70meter fra venda.

…og jeg må le litt – der satt to jegere og spiste mat for tre minutter siden.

Jeg følger på noen meter nedenfor vegen,
men vet at elva går ca 150 meter nedenfor og det er grensa på terrenget vårt.
Det er ingen grunn til at de har stanset på denne siden.

Jeg setter meg ned ved bikkja.  
Vi rister på hodet.  
Hunden litt oppgitt, jeg mer av glede.
Gleden av å ha lov til å få følge på elg, felle elg, og i blant bli rundlurt av elg.

Jeg ser opp mot venda….der står ei i orange lue, som jeg kjenner godt.  
I handa har hun et bånd med en ivrig Jämthund…som vil videre nedover.

– “Hvor var du da?” spør jeg.

Hun ler også, og svarer
– “15 meter lenger opp….jeg tenkte kanskje de kom der”

I en rød Caravelle sitter to svette karer (tungt å løpe til og fra tårn) og er langt fra å le….

Sjåføren sier
– “Mæn faan a”

…og ved siden av sitter sønnen og tenker på hva han sa til far sin da de åt mat
– “hvis elgen noen gang kommer nedover her,
ja da er’n ferdig”

På andre sia åa sto det to elger og smålo for seg selv,
før de tuslet videre til vinterbeite oppunder Blikufjellet….

…og for vår del skulle vi hjem til jaktsjefens hustru og vi visste alle hva hun ville si:

– “Haff, dætta kan døkk gi døkk me, førr dætta kandøkk ittno me”

#elg #jakt #caravelle #VW #gråhund #jämthund #Jack #Mitra #spor #vinter #snø #nexen #winguard #Elta #Blikufjellet

PUSSY, DÅSE OG TV2

Her om dagen lå det mail i søppelkassa på mailkontoen min:

I overskriftsfeltet sto det “Do you want more pussy?”

Jeg er ikke helt god i engelsk, men jeg skjønner jo så enkle setninger da.
Men til avsender kan jeg med en gang si:  
“Jeg har bestemt meg for ikke å ha katte igjen.”

Grunnen til det er at jeg prøvde det flere ganger.  
Litt fordi unga ville ha det.  litt fordi det holder musa på avstand.
Men så vidt kattene hadde vært her noen uker, kom de rundt hjørnet, med bakparten slepende, og de døde i løpet av natten.
Tredje gang det skjedde var veterinæren så sikker på forgiftning at han sendte den til obduksjon.
Svaret var ikke entydig, men kunne være forgiftning med små doser.
Ingen vil at dyr skal ha det vondt, så jeg tok avgjørelsen at katter skal jeg ikke ha lenger.

Og da jeg ble skilt ville jeg egentlig ikke holde mus unna heller lenger.
…og jeg var glad vi ikke hadde gamlekatta fra jeg var liten (hun het Pus, men vi kalte henne Pussy),
da jeg ble skilt, for det tar seg ikke ute, når du er singel, å stå på trappa og rope:

“Pussy, Pussy, kom hit, kom hit.”

Så prøvde jeg å sette overskrifta “Do you want more Pussy?” i google Translate, og da fikk jeg vite at det dreide seg om det kvinnelige kjønn.
Det ble kalt “dåse” på lokal dialekt i mine yngre år, og da skjønte jeg litt mere.  
Det måtte jo da være en slags mail fra TV2, og et spørsmål om jeg ville ha mer tilgang til deres programmer.

For når det gjelder humor på TV2, så dreier det seg om å putte inn ordet DÅSE i flest mulig setninger og sammenhenger,
for da tror de vi ler litt mer.  “Dritseint med Edel”, er jo kun et dåse-program.  
Noen ganger kunne jeg tenkt meg at Edel prøvde seg på kryssord, for da ville hun kanskje få et rikere språk, 
og kanskje komme med flere ord som betyr det samme, og således slippe å si dåse så mye.

Jeg prøvde meg som manusforfatter til en sketsj er om dagen:

“Apropos sex, så fikk jeg besøk av en venn her om dagen.
Han var lei seg.
Han trodde kanskje hans hustru var utro.

– Hva får deg til å tro det? sa jeg

– jo her om kvelden, sa han
– mens vi hadde sex
-fortalet hun seg tror jeg

– Å? sier jeg forbauset

– Ja, for hun sa plutselig:
“jeg syns misjonæren er så kjedelig”

…og så fortsatt han:

Jeg vet ikke at vi kjenner noen misjonær,
men jeg driver å undersøker telefonen hennes
…og jeg skal nok finne ut hvem han er!”

….hvis jeg skulle omarbeide den for Edel, så ville det bli noe slik.

En dåse-mikkel kontaktet sin venn, fordi han var lei seg
Han trodde kanskje hans hustru var utro.  
Vennen visste at hun tidligere gikk for å være lettvin med dåsa.
På skolen kalte de henne bare for Dåse-Randi.

– Hva får deg til å tro det? sa jeg

– jo her om kvelden, sa han
– mens jeg bearbeidet dåsa hennes
fortalet hun seg og sa at både hun og dåsa var gått lei misjonæren!

 

Ellers er jo ikke bare Edel som driver med dåse-humor.  
Tønne og Tusvik er jo ikke langt etter. 
De sier ikke ordet, men de skrever jo så mye med sine skjørt, at de er i alle fall ute etter å reklamere for dåse-Edel.
….Men det skal de ha Tønne og Trusevik – de får jo oss til å tenke på Edel hver gang vi ser gluggen, eller luggen deres da.
…og jeg har ikke glemt leting etter gressstrå i ei naken rumpe på Else Kåss Furuseth foran slottet.
..ikke sikkert Kongen hentet kikkerten!

Men så forteller min hustru meg, at dette dreier seg verken om katter eller TV2.
Det er tilbud om mer vagina.

Det vil jeg ikke ha.   Er fornøyd med å være mann jeg.
Men jeg skjønner da at det  må være en lege som har sendt mailen.
Antagelig med  tilbud om kjønns-operasjon.
Men jeg er ikke der.  Jeg er ikke en gang i skapet.  
Jeg har ikke behov for noe kvinnelig kjønn – selv altså.
Jeg klarer meg med det jeg er skapt med, og kromosomene mine får de neppe gjort noe med.
…og må tillegge at jeg synes kvinner er så flotte å se på, 
at hvis jeg hadde vært kvinne selv, hadde jeg antagelig ikke gjort annet enn å stå naken foran speilen
…og beundret den nakne kvinnekroppen!

Min hustru rister på hodet og gir opp.
Hun skjønner at jeg ikke er intelligent og språkmektig nok til å forstå dette i det hele tatt.
…og hun går og legger seg!

Da jeg sitter der alene og ser på kveldsnytt
undrer jeg om jeg kanskje burde gå etter min hustru
og kanskje hatt litt mer sex?

#sex #dåse #edel #pussy #Tønne #Tusvik #Truse #vagina #kryssord #humor #hustru #Pus #katte #mail #google #Translate  #dritseint #Kåss #Furuseth