Han satt der i strimene fra kveldssola.
Ei kveldssol som hang seg fast i tretoppa, i vel forvissning om at hvis den slapp taket ville høstlig varme bli byttet ut med augustkveldens litt kalde våte trekk.
Ansiktet hans bar furer djupe som smådaler, og panna hadde rynker som kanskje vitnet om en oppvekst fylt av hardt slit og lite mat.
Jeg stirret på ham, og bak de isblå øynene, som nå var festet midt i elva, så jeg kanskje glimt av en varme som bare følsomme mennesker bærer med seg.
Henda var foldet rundt pipa, og innimellom hvitnet knokene litt ekstra til, kanskje da han forsøkte å holde de mest vonde minnene ute fra sine tanker.
Tanker om andre menneskers avundsjuke og baksnakkelser. Dette var en mann som hadde opplevd krigens ubarmhjertighet i årene 40 til 45.
Han visste hva det betydde å være okkupert, og det å ikke kunne stikke ned til en søndagsåpen Kiwi eller Rema for å få mer kjøttkaker til søndagssteika.
Denne karen visste hva det ville si å være avhengig av naboen og det å gjøre byttearbeid.
“Jeg plukker poteter for deg og jeg får låne traktor av deg til det jeg skal gjøre på heimplassen”.
Han visste tryggheten i at en som hadde træler i handa, og tilbrakt sin tid på Grini, satt ved roret og fikk landet i gang. Selveste Landsfaderen.
Han visste alt om kortreist mat, for det fantes knapt det, og når det var mat på bordet, var det gjerne fra ei “snurru” mellom noen trær, omhyggelig plassert hvor årevis med “spaning” hadde fortalt hvor haren hoppet.
Han smattet litt ekstra på pipa og tobakkslufta som kom ut att, la seg som en eim av ukjente dufter rundt ham, og innimellom så det ut som dis over Rågnollen i Trysil,
da røyken lå att litt rundt hodet, som nå kun hadde att noen fjoner av forsølvet hår igjen og som minnet deg om Radioten med Fleksnes hvor de snakket om meldugg.
Jeg så på ham og så en mann fortsatt rank i rygg, og med biceps Marit Bjørgen kunne vært avundssjuk på.
Jeg tenkte på de kraftfulle spenstige bena, som hadde båret denne mann rundt i skog og mark gjennom over 70 år,
og som fortsatt sto godt plantet når et tungt løft skulle utføres for en av hans barnebarn, en ungdom som hadde fått løfteforbud av legen,
grunnet vridning av ryggen da han hadde snudd seg for fort på kontorstolen da en kollega overrasket ham i å sjekke Facebook i arbeidstida.
Mannens armer hvilte nå på disse bena, og innimellom minnet han meg om en kjent positur av Hans Børli,
sannsynligvis et portrett jeg husker fra en av min barndoms store diktere, og kanskje utgjorde et cover på en av hans bøker.
eg faller ut av mine tanker og tenker på Børli’n,
som innpå Fjellskogen hadde fått med seg “satchmo” og skrev et dikt om ham.
Jeg undres kort om ‘n Hans hadde hørt om “cover” noen gang, mens jeg resiterer det beste verset i Satchmo:
Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte,
hender som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle.
Synger Uncle Satchmo’s Lullaby.
Svetten pipler,
brystet hiver.
En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.
. . . the trouble I’ve seen.
….og det slår meg: du verden så fremsynt Børli var – her tar han et oppgjør mot fordommer og fremmedhat som gror i dagens Norge,
….og han skjems på vegne av dem.
og akkurat i det kveldsola taper kampen om treklynga og augustdisen kryper inn over elva, reiser mannen foran meg seg, og sier:
“Du vet det Nils-Einar” – han så ikke på meg, men stirret tomt ut i lufta – “under politikeras hud finnes det også mennesker!”
Hele denne historien er inspirert (og oppdiktet) av noe som hendte her om dagen.
Jeg hadde fått en felleskonvolutt med partiprogram fra alle de store partiene i Trysil foran kommunevalget. J
eg leste hver en av dem med stor interesse, og jeg må jo si at det var vel ingen jeg var helt enig med, men ei heller at jeg var uenig i alt som sto i de forskjellige partiprogram. Jeg likte litt her og litt der, men var jo så klart lojal mot mitt eget indre valg.
...og jeg ønsker jo den som ordfører i forhold til den osv.
Men så kom min datter på ti år hjem, og hun satte seg ved med og begynte å bla i programmene hun også, og plutselig sier hun:
“Der er pappaen til “Siri”, og der er søster til “Ole”” (fingerte navn så klart), og da gikk det klart opp for meg, at bak alle de forskjellige meninger og uenigheter, så er det rett og slett, pappaer, mammaer, søstre, brødre, venner til noen, kolleger og slekt til noen i barnehagen, skolen eller noen dine barn kjenner.
Rett og slett helt vanlige mennesker som utgjør en liten forskjell ved at de vil bidra – enten på “rett” måte eller “feil” – avhengig av hva du mener.
å derfor ble lærdommen – tenk over hvordan du omtaler noen som tilhører et annet parti enn ditt eget – det kan slå ut igjen i andre omgivelser enn du tror.
Tror du f eks at det du sier innenfor ditt eget hjem, kan medføre mobbing i en skolegård?
#politiker #mann #landsfaderen #kommunevalg #Børli #forfatter #Armstrong #Satchmo #Trysil #Rågnollen #skole #mobbing #fordommer #fremmedhat “Norge
