DE EN HAR NÆRMEST

Romjulsfjell

Jeg var fryktelig glad i Kristendomsfagene på skola da jeg var yngre.
Ikke på grunn av lidenskapelig tro, men fordi fortellingen var så spennende.
Jesus var jo den tidens Elvis – The King – eller som Fantomet, som klarte alt,
eller kanskje han bare var Supermann – uten kreftene – for han var jo lett å beseire.
Det var bare å henge ham på korset, sette inspripsjonen INRI Jødenes Konge) over ham,
stikke ham i buken med et sverd,
og så stilnet talene om godhet og nestekjærlighet.

“Farlig mann” kalte man det den gang.
Han var farlig fordi han talte om å elske din neste,
og vende det andre kinn til hvis noen var lei mot deg.
Du verden så farlig.
Ja og så talte han bedre,
og var kanskje noe mindre materialistisk enn presteskapet.

På den annen side så var også Mahatma Gandhi en farlig person,
ligeså Martin Luther King…
…for de mente alle i utgangspunktet var skapt like!
For førstnevnte var det kanskje våpenindustrien som anså ham farlig.

Men det skulle da ikke jeg snakke om.
Jeg skulle snakke om kalven jeg.
Kalven som ble slaktet når den fortapte sønnen kom hjem.
Historien om han som ble hjemme og alltid hjalp til da det trengtes,
og som aldri fikk noe,
kontra sønnen som forlot alt,
ikke brydde seg noe,
men som kom hjem igjen,
og var selve årsaken til at gjøkalven ble slaktet,

Jeg ser så mye av det i dag.
Noen etterkommere blit tidlig utpekt som den man spør
når man trenger hjelp,
mens andre er dem man kommer ihug når man skal gi.
Sjeldnere synes jeg det er å se at disse to personer blir forent i en og samme.

Jeg observerer etterkommere som alltid er der for sine,
men som allikevel ikke får et eneste sekund av oppmerksomhet,
fordi den ene, ikke har ringt på noen dager.
Jeg observerer barnebarn som….
men som ikke blir hørt, fordi andre barnebarn ikke bryr seg det døyt,
…og jeg kjenner på følelsen av å ikke være i stand til noe av det.

Ikke være i stand til å ta vare på,
eller få muligheten til det.
Jeg ser noen som som ikke vet hvem andre er,
og jeg ser slekt ikke vite at de er i slekt,
og jeg skjønner på en måte hvorfor….
…for min mor var nr 16 av 17 barn,
selv er jeg nr 3 av 3,
og noen av mine er nr 5 av 5…

Det minner meg om en sang….

“You don’t know about lonely
Or how long nights can be
Till you’ve lived through the story
That’s still livin’ in me
You don’t know about sadness
Till you’ve faced life alone
You don’t know about lonely
Till it’s chiseled in stone”

…for du vet ikke hva det er å savne,
før dem du savner er helt borte,
ja til de er gravert i stein.
Da det er et faktum skjønner du ikke hvorfor…
hvorfor du ikke tok mer kontakt,
hvorfor du ikke tilbrakte mer tid….

…og jeg har sett serier,
hvor savn settes i sitt rette element,
hvor sorg formidles i en sang….

Oh, this time
We have together
Is our shelter from the rain
I will share the weight you carry
Let me be your sanctuary

….hvor far og datter og stedatter møtes i sorgen,
og skaper en familie i restene av det som var,
bygd på murstein av det å elske,
elske den som var……
mens vedkommende var!

En gang i tiden…
satt jeg der alene,
nyskilt,
med bare en sønn,
som spilte gitar,
og vi hadde mange samtaler,
samtaler om livet,
om kjærlighet,
om troen,
om det gode og dårlige,
om livets klokke,
og gjentagelsen av hver eneste dag,
og han ga meg mange tanker.

Jeg ga ham en tittel….

Questioning Sanctuary
og han komponerte denne låta her….

…og jeg tror at den gang,
den gang fortalte den hva vi hadde:
Sorgen,
samholdet,
gleden,
og tårene,
og vi stilte spørsmålet ved så mangt av livets biter,
ikke minst Sanctuary….

og en samtale foregikk faktisk via musikken,
og vi snakket ikke en gang om det samme,
men lot det bare stå til.
Sangen den gang ble til

“Low Down Blues” – Father and Son (noe jeg kalte oss)
(Men den regner jeg ikke med at jeg får lov å legge ut,
for jeg er ikke akkurat noen sanger….)

…og i julen fyller vi sosiale medier med snøhvite vidder,

og pyntede barn,
mens vi erklærer vår kjærlighet til vedkommende ved siden av oss,
selv om mange så deg forrige uke,
litt mer lidenskapelig med noen helt annen.

Nå må dere ikke misforstå.
Jeg synes ikke dette er forkastelig dobbeltmoral
– jeg synes det er gledelig,
at man finner igjen de man har nærmest.
At dager med et budskap,
når frem,
og forener.

…og så kulminerer alt med å se at Kreftforeningen fyller 80 år.
80 år med arbeid for å hjelpe til i kampen mot kreft.
Ikke bare helbrede, eller finne ny medisin,
men bidra til at man kan leve med og etter kreft.

For noen historier man fikk høre på sendingen.
..og da Erna åpnet sitt hjem (Statsministerens),
og satt der og tegnet med ei lita ei som hadde mistet sin far,
så så jeg godhet i Ernas øyne,
og jeg så håp,
om at de som sliter i systemet,
med AAP, og muligheter for å klare seg,
kanskje kan se litt lysere tider i møte.
Eller….
…er hun bare mild til sinns,
og knall hard som leder.

Jeg vier selv mine tanker i dag,
ikke til gaver jeg fikk og ikke fikk,
men til alle barn der ute,
som for første gang feirer jul uten begge sine,
både av naturlige og unaturlige grunner,
til alle der ute som sliter med økonomien,
og som ser og merker dette enda verre i disse dager,
til de sjuke og enslige,
som enten ligger på sjukehus, eller sitter i ei mørk leilighet,
til de som sulter,
eller de som nok en morgen våknet
med alt for mye whisky smak i sin ånde,
til de som hjelper sine foreldre uten å bli sett hver eneste dag,
eller de som hjelper sine barn, uten å bli lagt merke til,
til de som tar seg en skitur,
selv om det er mye som skulle vært gjort,
til de som tror,
og de som ikke tror,
til pårørende av noen er gått bort,
og til ønsket om fred på jord,
og at alle skal kunne ha akkurat så mye at det er et godt liv.
verken mer eller mindre burde noen hatt.

For meg selv så vet jeg at lykken består i av å leve.
Leve sammen med noen en har kjær,
og nyte det vesle en klarer og oppnår,
glede seg over det en har, og ikke la det påvirkes av alt en ikke har.

For en ting er min erfaring
– drømmen om det materialistiske
gir så mye mer glede,
enn å faktisk ha det…

Til slutt får jeg synge med Chris Young

I wanna be a givin’ man
I wanna really start livin’ man
God, I’m asking you to come change me
To the man I wanna be

PS – kan hende jeg putter inn Low Down Blues etterhvert

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg