HØSTENS VAKRESTE EVENTYR – 10 FOR GRETE

Maud nådde aldri livets høst, men lever på et vis evig

Høsten, 
det er noe spesielt ved ordet…
…høst, og høste.
Tiden på året, da vi kan få igjen for arbeidet som er nedlagt.
Bonden får poteter fra poteten.
korn fra frøet,
og kanskje slaktes en gris nærmere jul.
Fra skogen henter man inn bær, sopp, fugl og dyr!

…og kanskje får man svar på hva en har gjort i løpet av en barmarkssesong…
…eller ikke gjort.

Selv har trening vært nærmest beskrevet vanskelig.
Motivasjon har vært borte, fordi en betennelse river i kroppen,
og legen sa “to måneder med kun trim”
Så jeg gikk der gatelangs…og ble i dårligere og dårligere form.
(og tok en løpetur med smerte innimellom lell).
…men de siste ukene har jeg følt at det var mulig å løpe litt mer.
Jeg har til og med lagt inn spurt over nybrua i sundet.

Arma, som før staket 9 mil på ski, er det bare igjen skinn av, skinn for skjule bena..
Dessverre er det bare arma som har krympet,
ikke kroppen – den bærer spor av å ha levd en god sommer!

Så jeg er for tung…
for tung for å løpe noe særlig fort.
Til og med Birken respekterer at man ikke skal bære tungt når en løper,
og latt Birkenløpet være uten ryggsekk.

Men grunnkondisjonen tror jeg er god!
…for jeg kan fortsatt løpe Bygderunden
– tror jeg.

Så etter lange tankerunder med meg selv
…for her er det ikke 10 km løp som er det hardeste…
det er å ta seg til Oslo – alene.
Det er så mange hindere.
To biler som ikke helt spiller på lag….
Bompenger som koster mer enn både startkontingent og ei overnatting.
…og det å måtte…

Men jeg klarte å reise avsted i Pajeroen.
Etter en stopp ved The Can Man (Statoil Hernes vil noen si)
så oppdaget jeg at jeg hadde dårlig tid til Tangen, og tog derifra,
men Navi beroliget meg med a du har ti minutter å gå på.
..og det hadde jeg.

For slike som meg, som ikke vil konfrontere noen,
eller ordne noe med noen,
så er apper en lykkepille.
Jeg kan bestille, kjøpe, og betale billett for tog, med en app.
Til og med parkere med en app!

Så uten problemer, sitter jeg der i togvogna merket “STILLE”.

Det minner meg om tiden forut for en begravelse i kirken.
Det er så stille at stillheten blir larmende.
Du hører hosting, harking, rakling med en pastilleske.
Den flinkeste av dem alle,
har til og med en Sony-Ericsson mobil anno typ 90-tallet,
og sliter med batteri som må tas ut og inn, og lukkingen av baklokket på den type telefon,
går som eksplosive svingninger gjennom luften.
Han kikker seg rundt i den dårlig belyste vognen med solbrillene på,
og undres nok om noen av de våkne, våknet,
men ingen stirrer på ham.
De andre driver jo enten med telefonen sin, bolleposen,
eller sitter og visker med sin respektive….
bortsett fra to asiater, hhv foran og ved siden av meg,
som bruker øyenbryn, og fingre, for å fortelle at de er irriterte over å ikke sitte sammen.
Men slik er det, når det er så enkelt å ta toget, at mange gjør det!

…og som en ordentlig Tinitus-utløser,
så blir togfløyta ordentlig vond, etter at vi har sittet i stillhet for lenge.
Den slår nesten i stykker trommehinna…to ganger,
daa vi er på veg inn mot stasjonen.


“Stille” heter vogna…og da passer det med bena rett ut!

Jeg sliter med batterikapasiteten på telefonen,
og slår den av, etter å ha vist den digitale billetten til konduktøren.
Konduktør ja….
De er annerledes nå.

Jeg minnes jo konduktørene på toget mellom Matrand og Skotterud,
den gang toget var skoleskyss.
De gikk der i velpressede bukser og ei uniformsjakke så velstelt at man måtte tilbake til krigsfilmer for å finne maken.
På hodet satt uniformslua, og blikket som kontrollerte din månedsbillett, og deg, med øyne som stakk mer inn i margen din,
enn de nevnte fra krigsfilmene, og….var så skarpe og strenge,
at det tok to timer, før du i det hele tatt turte slippe deg fri på skolen,
og begynne å lære deg noe.
Rett før du begynte å grue deg for hjemturen med samme tog.

…for ikke å snakke om hvor mye konduktørens øyne brant deg i nakken,
da du forsøkte å sitte på gratis til Kongsvinger når det var Kongsvinger-Marken.

Nå flyr de rundt i komfortable klær a’la tennisspillere,
uten noe på hodet…
..ja ikke en gang hår, og de er så vennlige at man blir skremt av det også.

..og han med solbriller og Sony-Ericsson,
som kanskje er en seriemorder fra bibel-beltet,
driter seg skikkelig ut, da det på Gardermoen,
kommer inn et par i 60-70 års alderen.
Han tidligere direktør, eller i alle fall en som har gjort det godt økonomisk.
Han er slik kledd nemlig.

Hun, nærmest en kloning av Dronning Sonja,
som antagelig bor i Asker….
…og så reiser han seg opp og spør (i Stille-vognen) om hun vil ha hans plass.
Han fornærmet henne på den mest høylydte stille måten som er mulig.
Hennes skarpe blikk lot det nesten ta fyr i hjertet hans!
Han satt stille etter det.

Oslo Sentralbanestasjon.
Østbanen kalte man endestasjonen da jeg var med min far hit i 1971.
Den gang man måtte gå til Vestbanen….

Østbanen.
En stasjon som bærer så mye historie…
for meg…
…jeg som tenåring, fikk reise til reguleringstannlege Just Chr Brock i Bærum alene….
…første møte med framsidene av Alle Menn….
…med halvvegs bilde av nakne brune bryster,
halvvegs gjemt av hender,
som om noen holdt litt for mye stekte hveteboller i henda,
men som satt så utenpå forsiden,
slik at bladet nesten skrek at det ville bli med meg hjem.
Men det endte alltid med fire Johnny Cash album fra Directs platebutikk på Karl Johan.
Litt lettere å forklare hjemme.

Nå skulle jeg spille Pokemon frem til start…
men med 64 prosent, ble det ikke noe av det.
Jeg skal jo tross alt kjøpe og fremvise digital billett hjem også.

Så der står jeg
– en bandhundfører fra Volteigen i Nordre Trysil –
midt i Oslo-gryta kl 1330 en solig lørdag formiddag,
som et rådyr i ulvesona,
og ser en fordrukken mann i slitte jeans sitte på trappa og åpne sin fjerde halvliter RIngnes pils,
mens han nok synes høstsola er skarp i rusen av helgens alkohol.
På plassen foran tigeren, går hippe ungdommer frem og tilbake.
De er så flott kledde, at jeg sliter med å synes at Trysilguttens jakke står i stil lenger.
Den som var så rød og fin syntes jeg da jeg dro fra Trysil.

Jeg vandrer oppover mot Stortinget.
…dess lenger oppover jeg kommer…
dess mer normalt er jeg kledd.
For nå er det løpere over alt.
Mellom Akershus festning og Aker brygge,
smelter jeg inn, og er lik alle andre,
bortsett fra en for stor Nordea-sekk!

Jeg registrerer løperne som er ferdige med Oslo Maraton.
De færreste går normalt.
De er blide, men kroppen ser ut som den har blitt forlatt.
Bena er mer hjulbente,
rundt anklene ser det ut som om det er mennesker ute på fri soning,
men i stedet for en GPS-klave, er det isposer som er feste rundt anklene.
Kvinner er stolte,
menn er stolte,
kvinner er fornøyde,
mens deres respektive gjesper over hustruens innsats.
Rart det der.
Kvinner er som regel stolte av sine,
mens menn kjeder seg over at sine har….

Plutselig hører jeg mitt navn.
..og jeg ser noen blide tryslinger.

Deretter er jeg overlatt til meg selv igjen.
Jeg liker meg midt i dette.
Jeg liker å være blant mennesker som ikke bryr seg,
men som jeg bare kan være blant.

Så er det å bli kvitt sakene sine på en trygg måte.
Nordea-sekken går ikke oppi bagen som arrangøren krever for å ta vare på den.
Så jeg fyller posen/bagen med klær og ting, og leverer Nordea-sekken til et telt
“på eget ansvar”
Nordea-sekk får jeg alltids igjen!

Varme opp.
tisse…
Varme opp.
tisse…
Varme opp.
Stå i kø for å tisse…
varme oppp
….mens sola forsvinner mer og mer, 
og jeg blir kaldere og kaldere.

Det nærmer seg start.
Jeg har sagt til Trine at første start er 1600, og at jeg starter 1615.
Det viser seg at 1615 er første pulje…
“Hæ, skal jeg starte i første pulje?”
Jeg blir vettskremt.
Ikke rart at en i samme nummerserien sa:
“Jeg satser på rundt 37 minutter”….

Jeg satser på en time jeg.
Det er jo mattestart, så jeg kan to stille meg lenger bak.
Men jeg er gått lei av “Stille”…
Så jeg finner meg en plass bakerst i første pulje, 
og finner igjen ballongen merket 50 min.
Ifjor var det Nilsi som hadde den, og jeg løp fra ham etter 4 km.
I år skal jeg forsøke å henge på så lenge som mulig.

Starten går.
Det er trangt.
Jeg klarer stort sett å holde meg i nærheten av ballongen.
Synes faktisk det går greit også.
…men han med ballongen, irriterer seg over den,
og etter at vi alle har fått den i panna noen ganger,
forsøker han å løpe med den i handa….
og mister kontrollen på klokka.
En kilometer går på 4,36, og en annen på 4,46.

Jeg er nok ikke noe dårligere enn i fjor,
men det er noe med innstillingen.
Jeg løper og lurer på når jeg skal slippe ballongmannen.
Det er ikke rett innstilling.
Vi passerer 5K, og jeg er fortsatt der.
…og vi ligger foran 50 min så klart.

Det er fortsatt trangt der i pulje 1.
Jeg kjenner føtter under mine egne,
albuer i bringa,
og en i magen,
noen som dytter deg til andre siden jernskinna,
og noen som nesten fører til at du snubler i dine egne ben.
Men du blir liksom ikke irritert.
De gjør jo ikke noe med vilje de heller,
de vil bare frem, best mulig.

Vi kommer inn på vegen ved Bygdøy, og der står det
“Vis hensyn, senk farten”
…og det har jeg så lyst til å lyde….
men de andre gjør det ikke!

…men rundt 6K merker jeg at det er litt over for meg.

Jeg sjekker pulsmåleren og den viser 172,
jeg er på en måte i faresonen, slik jeg anser det,
og jeg forstår at jeg må justere litt.
“Sprekk” er første ord i tankene,
men da jeg passerer neste kilometer på 5.05 og jeg fortsatt ser ballongenmannen 
så er det jo ingen sprekk.
Det er bare en liten justering av fart 
– for å komme i mål.
I det samme smeller ballongen med teksten “50 min” i trærne,
og fartsholderen slipper irritasjonen.

Det er fryktelig tungt nå.
Pulsen er fortsatt høy.
Jeg tenker litt på Trine
“har lovet å ikke ta meg ut – ta det med ro”
(Bare gjennomføre som jeg sier hvert år)
bena begynner å bli stive.
Men gjennom Aker brygge går det tålig bra,
og der heier mange på “Nils-Einar”
– er genialt at det står navn på nummeret –
…og langt der fremme ser jeg ballongmannen (nå uten ballong)

Da jeg forlater mål-området for de siste to kilometer,
er det tungt psykisk.
..og jeg merker at den store forskjellen på i år og i fjor,
er innstilling.   
Jeg har løpt siden start, og tenkt på at jeg skal sette ned farten etterhvert.
…mens i fjor følte jeg med uovervinnelig (i egen forståelse av ordet – at jeg kunne klare alt)

Jeg stanser godt og vel på siste saftstasjonen,
og tar to glass med Maxim…
og tar meg overraskende nok avgårde igjen.
Forbi havna…en eller to passerer…
…jeg passerer en eller to…

“Heia Martin” hører jeg noen rope til en tenåringsgutt som passerer meg,
og jeg synes å gjenkjenne ham som han som hadde kramper før matstasjonen,
og noen meter senere holder han seg for bena og stanser,
og jeg har lyst til å si 
“Heng på nå Martin”
men jeg orker ikke å si det.
Pulsen er fortsatt høy,
jeg er andpusten,
låra er harde som sement.
Siste mota opp, er vond.
Bena vil ikke!
Men jeg vil….
og når jeg ser festningen, øker jeg farten,
og spurter vel allerede da jeg ser START,
og oppdager at jeg skal svinge litt venstre, og løpe en strekke til.
…men jeg tar en løper på slutten også,
og glemmer de tre som passerer til venstre.

MÅL

“pip” sier det i telefonen i buksa.
“Velkommen i mål – din tid er 50.59!”

…og det var faktisk bare ballongen som sprakk
– ikke jeg.
Jeg holdt bare ikke samme fart andre 5k.


Er et trivelig løp….når en bare har nådd mål

og jeg er glad, og fortsatt i levende live.
..og venter bare på Earlibird-tilbudet.

Jeg plukker vannflasker, hveteboller og bananer.
mens Trine ringer og sier hun er imponert over min innsats.
hun er fortsatt i telefonen da jeg blir passert av de mest velformede
botox-rumpeballer en lege noen gang har laget,
så jeg får ikke tatt bilde av de tight-kledde kloningene
(for jeg kan liksom ikke si til Trine:
Ha det.  Skal bare ta et bilde).

Vedkommende stanser foran meg,
legger ene benet på en benk,
lener seg fremover, 
så noe blir enda mer tydelig.
Øynene mine er kanskje like skarpe nå,
som konduktøren fra skoletoget i gamle dager,
og kanskje ser jeg for meg et forsidebilde til Alle Menn,
som hadde vunnet over Johnny Cash….

Hun strekker ut,
men det er helt tydelig at hun ikke har løpt noe som helst,
for hun er verken svett eller sliten.
Jeg anser det nesten som et meetoo-angrep på meg,
der hun skyter rumpa i været, 
og legger hodet på foten,
og blir der…
lenge!

Synet får meg til å tenke på Wendel Adkins
som sang en sang en gang, hvor setningen lød:

“Rodeo Cowgirls in Tight fitting Jeans”  (Rodeo Cowboys)

Her var det så “tight fitting tights”,
at man hadde sett mindre uten!
All ære til legen,
eller han som fant opp Botox!
Vet ikke hvorfor,
men synet fikk meg til å tenke på boller 
– hveteboller –
…og da kom jeg på de bollene jeg fikk etter målgang,
som jeg har i veska mi.
Det smakte godt med de bollene!

Jeg skyndte meg avsted til tryggere steder,
rådhustrappa hvor man skifter fordi man er svett…

Jeg finner igjen min klær.
får på meg tørt,
og hører på samtalene rundt meg.
“Jeg har aldri løpt så bra noen gang jeg,
litt over timen”

sier en mann i tredveårene…og jeg blir stolt av meg selv.
“Nei hun er ikke her akkurat nå, for hun kollapset i løypa,
ja hun er vel bevisst nå, men….

Sier en ektemann, eller far, til den hjemmeværende familien.
Ja det er ikke bare bare å løpe løp.

Jeg går meg en tur i Oslos gater,
og spinner en og annen poke-stop.
34 prosent sier telefon skjermen.


En mirakelmann viser sine kunster…med to tråder, og mye såpevann

Bena blir mykere og mykere igjen.
Men da jeg skal stå opp igjen fra stolen på stasjonen,
for å gå mot toget er de litt stive fortsatt,
og det er kaldt…

Togturen er faktisk litt morsom.
Fullt av mennesker rundt meg.
Mange artige samtaler.
og et panorama-toalett i gangen,
med verdens største runde dør.
…og bare halvparten skjønner hvordan man låser den på innsiden,
Så de fleste sitter å er i risiko for å bli fullstendig blottet….

En gjeng turister sitter i trappa, og midtgangen.
Da kommer konduktøren….
“Billetter!”
“We’re a part of an international group, another one’s gor our ticket”
“One ticket?”
“Yes”
“Well then the rest of you has to get off”
“What?”
“Just kidding”
“Do you mind getting up so I can pass?”
“Yes”
“Well I do need more space, ’cause I am fat”

Sier konduktøren, og alle smiler eller ler,
og fra hedmarkingene til høyre for meg,
kommer noen historier om dårlige konduktører og vennlige.

Men en samtale mellom turistene fascinerte meg.
De hadde nemlig sett på noe som het “Tidsmaskin”
og det syntes de var “hillarious”,
for da de de hørte det uttalt ble det jo faktisk noe de ikke trodde fantes
nemlig “Titsmachin”….

300 grams burger senere,
satt jeg i stua mi.
Jeg gledet meg over familiens og hundenes velkomst.
12 timers fravær virket lengre, 
når man så gleden hos dem.
Best var kanskje bildet jeg fikk fra yngstemann,
da jeg svingte inn hjemme,
av ham i senga med tommelen opp,
og teksten “Hvor i Oslo er du?”

 


med navn på nummer, er det plutselig mange som “kjenner” deg!

#bmw #oslo #maraton #tangen #nsb #stille #løpe #idrett #sport #heidi #sønn #tid #50 #min #resultat #ultimate #burger #300 #2018 #Santander #team #moro #trim #fitness #fitnesneinarn #neinarn #sentralbanestasjon #bolle #botox #rumpe #veldreid #glede #masse #16000 #28 #50.59 #menn #hund #Birken #Birkenløpet

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg