VED BÅLPLASSEN – I VÄNTAN PÅ JAKTEN

Jeg jakter på et terreng som aldri har vært kjent som bra for elgjakt,
og når du ligger i overgangen mellom et par tre ulverevir i tillegg, 
så blir det liksom ikke noe bedre av den grunn.

Så de siste årene, har du gått rundt og leitet etter elg,
og hunden har gjort jobben sin, og funnet kua med kalv ved Blikkua….
hver eneste høst, og ho har som regel sluppet unna,
hver eneste høst…
og slik går no dagan….

Så du går lei.
Du synes ikke lenger det er noe moro å reise å ta elgprøva
– for hva skal du med den til?
Du skal jo ikke se noen elg du kan skyte på allikevel….

Men så er det vel en måned igjen.
Du rusler mot bålplassen, sammen med en nestor.
Du setter deg ned, og pakker opp nistepakka….
..og det skjer noe inni deg – du begynner å vitre.
Du begynner å observere.
Du begynner å savne….
..og i mitt indre,
noterer jeg:

Vatten sildrer
en lyd som gjør godt for sjela,
selv om du har hørt den før,
og den er ganske monoton.

Bålplassen ligger kald.
I løpet av en sommer har noen kastet bøss oppi.
…og lagt en kvist der,
men ingen har heldigvis fyrt opp noe….
Tror jeg!

Drømmene går mot tiden for jakt.
Selv om det bare er i ditt hode,
så føles godheten i å vente på samværet,
pølsene som grilles, historiene du har hørt før,
og latteren som kommer på samme punkt,
hvert eneste år..
Du ser jaktkameratene dine foran deg,
som et speilbilde fra ifjor…
…eller årene før,
som en refleksjon fra et øyeblikk,
den gang,
eller da…
 

Elva minner meg om slanking,
der ho kommer ut fra brua,
bred og fin,
for å smalne til akkurat foran meg,
før den vier seg ut igjen på nedsiden av svingen.
Akkurat som jojo-slanking ellers.
…og som med meg, 
smal ifjor….

Hvite og blanke bobler flyter på overflaten,
og samles lenger ned,
for å bli til en del av et skumlag.
Et skumlag av hva?
Men du bryr deg ikke
– du bare observerer og nikker anerkjennende!
Slik er det bare!
..og du kan nøye deg med akkurat det.

Litt lenger bort,
på andre siden faktisk,
der subber vinden subber toppene av tørre aks av gras,
mens rotfall på kryss og tvers,
vitner om en sommer av tørke og storm.

På nedsiden av en stein,
synes det som om vatnet er oppe og hilser på deg,
eller i alle fall
tar en titt på de to som sitter der,
før det renner videre.
Noen dråper tar et hopp
eller sprang om du så vil kalle det det,
i en slags yrsel av kåtskap og lykke
– ja nesten som laksen i Lardal 
på veg mot gyting
i ei glitrende lakseelv.

Et bjørkeløv henger så ensomt,
ikke alene,
men ensomt,
fordi det har skiftet til siste farge,
før det skal falle til marken,
og igjen bli til jord,
og gjøre nok en reise i livets endeløse sirkel.
“Så ta da mine hender, og led meg frem”
former seg på leppene mine, 
– en sang som er det ytterste av den evige slutt –
i det jeg føler sorg
over døden som snart rammer løvbladet.

En maur,
eller to,
eller tre,
eller mange,
haster forbi foten min.
Der er det ikke 8 timers dag,
trussel om 43 timers uke,
eller 5 dagers uke.
Det synes som de arbeider uten å ense arbeidstilsyn eller HMS,
der de fyker tilbake med en kvist,
mange ganger sin egen vekt.
Alt for at ei eneste ei,
skal legge egg,
som blir til nye arbeidere,
som atter igjen skal gjøre det samme.
Uten lønn,
uten ære,
uten noe som helst….
….bare for å opprettholde sin egen arts eksistens.
Sosialisme eller bare trangen til å la arten gå videre?
Hvem vet….
…eller hvem bryr seg!
Men tankene går til alle statuene rundt omkring,
som viser menn med stokk og hatt,
og med mer enn stor nok mage,
i bronse på en sokkel,
som æres i evighet,
for sin innovative genialitet,
mens de hundrevis arbeiderne som skapte rikdommen,
…er glemt og begravet.
Eller til investorer i små kommuner,
som mottar millioner av kommunens penger,
for å bli enda rikere!

En hvit liten dott seiler gjennom lufta,
via luftstrømmer
omtrent en meter,
eller halvannen
over bakken,
forbi nesen min,
og jeg tar meg selv i at automatikken fungerer,
der jeg svinger med henda mot den,
mens den bare er på veg til et sted,
hvor den kan slå seg ned,
og bli en irriterende løvetann neste mai.
En unnselig løvetann….
som kan trenge seg igjennom
selv den hardeste asfalt.
Bare fordi den har bestemt seg for det,
at den slo seg ned,
akkurat der,
den gang!
Snakk om styrke,
og vilje….

I det samme legger jeg merke til ei “ællemærkje”
som har mistet sin skjønnhet,
som noen og enhver kan,
i de siste dager.
Til tross for at de nederste bladene fortsatt holder stand,
og bevarer sin grønne farge,
så er det nok slutt…
men den fikk en lang sesong,
ingen ku kom og spiste den opp.
Ingen andre heller,
og ingen unger,
i følge med en overivrig fisker,
tok tak rundt den heller.

Men grønnfargen på bladene er inntakt
….og det minner meg om tante Haldis,
som aldri mistet sin hårfarge.
…ja hun var selve bindeleddet mellom 
virkeligheten, og Olav den Hellige.

I restene av bålet fra ifjor,
ligger det sort kull,
og vitner om at livet for et tre er over,
…og at den ble til glede for noen,
eller varmet noen,
som vi mennesker også higer litt eter kanskje,
Håpet om at vi gledet kanskje noen i løpet av livet,
at vi ga noen varme da det trengtes mest,
og at noen faktisk tenker på akkurat det.
Kanskje nå!

…men jeg gleder meg over tanken på at kullbiten
vil få ny glød om en måned,
da jegerne kaster nye vedskier på det nytente bålet,
mens noen flår elg,
andre tar seg en matbit,
noen forteller om selve skuddet,
hundefører skifter til tørt,
mens noen tar seg en øl,
for de anser seg ferdig for dagen

Ei linerle lander på en mosegrodd stein midt i elva,
dupper nebbet nedi vannet et par ganger,
før den hopper til neste stein,
hvor den forsvinner fra,
før jeg får tatt bilde.

Dette var ingen ørn,
eller hauk,
men bare en vever liten skapning,
som var finere å se på enn de nevnte,
akkurat der og da,
på grunn av sin hverdagslige opptreden,
der den satt på sine tynne ben, 
og vippet opp og ned et kort sekund…

Det er ofte slik at dem man ser hver dag,
ser man ikke,
de som gjør noe bra (for deg) hver dag,
merker man ikke,
de som er glad i deg
hver eneste dag….
… de blir satt til side
av den ene kommentaren
en eneste gang
fra noen annen!

I det jeg leter etter linnerla
med mine blå auger,
får jeg plutselig se skogens skjegg,
skjegglaven,
som henger fra ei gammel gran,
ei gran som har hørt mange jegere,
fortelle nesten de samme historier,
og allikevel har beholdt sin ranke holdning.
Tross at den har hørt elgens gevir få flere tagger,
og fisken blitt større for hver gang historien ble fortalt..

…og jeg erindrer leken i skogen på Matrand,
da vi puttet granskjegget under nesen,
kløp fast det med leppene,
og forandret stemma til “typ gammel”.
Nå prøver vi unngå å se gamle ut så godt vi kan
…og lar de uerfarne høres, og endog lede oss.
Vi forblir generasjonen som overlot alt til andre.
Først til våre eldre i respekt,
og så til de yngre for at de skal føle vår respekt,
og tilbake sitter vi,
og har ikke bestemt noe som helst.

I det jeg skriver disse linjer,
piler ei mus foran meg.
Den har blottlagt seg mer,
mer enn de fleste mus,
og iler kjapt inn mellom noen steiner.
Den hadde bestemt seg
Den skulle ikke bli fotografert
og ydmyket
– her skulle det ikke legges ut uønskede bilder av mus på nett!

Sees om en måned!


PS: 
Som i det virkelige liv, så er det ikke alle som finner ut riktig hvem dem er.
Her traff jeg noen som har undret det meste av sitt liv,
på om man er ei rot, eller et tre, eller ei grein.
Samme det vel….
…du lever jo.
Vaskes i vårflommen, 
varmes av sommersola,
og blir sett i høstens høytid!

#jakt #drøm #ulv #elg #linerle #fugl #mus #kåtskap #stat #politikk #styre #elv #Elta #Volteigen #bålplass #vente #advent #linje #vann #sildre #løv #blad #Hms #maur #Arbeidstilsyn #yngre #respekt #kull #bål #art #eksistens #finnesæsjæl #hvem #vår #høst #jakt #bål

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg