JE TRUR DE ER STRØM-BILAS FEIL JE…

“Har vøri værnt i sammar gøtt”

…og der sto han bak meg att,
og gikk i gang med en enveis samtale jeg ikke ønsket.

Hvem det var?
Samme som sist.

En Eidskoging ved navn Eilert Pjolter Rettframbakken.
Ja jeg vet ikke om Pjolter er mellomnavn, eller kallenavn,
men er man fra Eidskogen lyder en alle navn.

Sjøl ble jeg kaldt på Nils, og Steinmir’n, og ikke noe av det er egentlig rett.

Men Eilert er en kar, født som ungkar i fjerde generasjon, på småbruket Motbakkebråtan.
Han er lokalt  oppgitt å være den karakteren som Ove, i den svenske serien “Solsidan”, er basert på.
Jeg vet ikke om du er noe kjent på Eidskogen, men Motbakkebråtan var en fattig husmannsplass innpå Fjellskogen,
hvor det mest merkelige, var at mannfolkene i flere generasjoner bakover,
har vært sterile, og aldri hatt kvinnfolk,
før han Eilert ble en av de første her i landet, som fikk tak i seg.
Ei helt fra det fjerne Østen.
Nemlig Sina fra Vennakka i Värmland,
som ligger ganske fjernt, og sørøst for Eidskogen.

“De har vøri så værnt i år at malinga har bint å vrenge sæ tå veiggen på Skøttru-skula

“Ligger ikke den inni skogen, i skyggen da?”  spurte jeg.

“Jo deinn jær da full de mæn,
å er itte nukk med de,
strømkabla på lekeplassen der, har smælte fleire stæller,
å de har tell å me vøri så værnt at kjettinga på huska har røki åv.
Bør væl nesten legges ut jælm der, så unga kan ha dein på sæ
før dom slenges ut i eit svæv åver Nistun å planter hue i furune på Gotlandstoppen.”


Veritas liker kanskje ikke dette de heller!

“Du tuller nå?”

“Nei da, de er så sant som at jeg står her de!”

“Ja det er for jævli med begge deler”  tenkte jeg stille inni meg.


Kanskje det er strømlløst, men….

“Å de er så vart at vaktmestern har itte ørke å jæra nå me de”.
“Mæn du veit de at onga nå før tia, sitter så mie inne å blir så sløve,
at det itte jær nå om dom får litt ækstra enersji tå eit par ødelagte strømkabler.
…Å kabeln går tæll klokka au deinn,
så nå har dom jaggu klart å ståppe tia au her på eiskogen.  
Ja de er da full dom som trur at tia har stått stille her støtt, mæn,
mæn spør du mæ så tok de slutt da dom delte eiskogen i to
me ni riksvæg…”.

Så lo han litt igjen av egen humor.

“De er vart om kvælla au gøtt.
Ja de er så vart, at kjerringa er nesten like heit som første kvæl’n vi møttes,
bære at nå ørker a itte skille på huvondt ein gang.
Må være pga dænna globoide oppværminga antar je.”

Ja je før je trur itte så mie på dæssa fårskera je da.
Je trur dætta er meir lokal oppværming je.
Se bære på Skøttru.
Der træffer nå sola mørke planker der dom blir værme opp,
før dom blir refleksert rætt inn i varavindua tæll varaordførern,
som je trur er sjæfen nå, da de har vøri før heitt åt ordførern sjøl.
.
Å der sitter a blid som ei sol, ho varaordførern,
å er like ungdommeli å pen som på sjuttitale…
Meins værmen går uttatt jønnom dom samma varavindua
– og træffer de samma planka før dom færer over Emmas plass,
og inni vindua på samvirkelaget…”

“Nå får du gi deg med tullprat” sa jeg, og var lei hele gubben.

Men det fine med Eilert er at han tar ikke til seg signaler om at han burde gå videre…

“Nei de er itte tull i de hele tatt.
Je såg varaordførern her om dagen je,
å ho var like pen som før ho!”

“Var ikke det jeg mente med tullprat” sa jeg.

Og la til:
“du får passe deg for å si slikt,
se bare hva som skjer med politikere på riksplanet,
som ser på kjønn,
og ikke personlige egenskaper”.

“He he
du meiner dænna Vito-kampanjen, æller å dein hetter?”

“Me-too”
sa jeg, enda mer irritert.

“”mæ-au-kampanjen” meiner du?
Er de itte de de hetter på nårsk a?”
“Ja je kan engelsk serru”

og han gjorde ikke ei mine til å bli ferdig.

Jeg vannet blomstene på mine foreldres grav,
mens jeg tenkte over,
at da jeg hørte kampanjenavnet på Eilerts Eidskog-norsk,
hørtes det mer ut som katte-jammer, enn noe som er et alvorlig problem,
og gikk raskt videre, mot et gravsted lenger bort.
Jeg langet ut så han nesten måtte småspringe bak meg,
men han hang på.

“Ja je trur de er el-bila si skill je” 
fortsatte han,og var mer enn litt mer andpusten nå.

“Bære å kjenne bak ein gammal TV, æller ein radio de, så kjenner ein at det blir værnt tå slikt elektrisk utstyr.
Å je har levd i snart sæksti år, å itte var de så vart før EL-bil’n kom hæller.
Je såg i VeGe at de aldri har vøri så mange el-biler som nå.
Å på teve sa dom at det itte har vøri så værnt som nå nåen gang.
De må da full høre ihop de da”.

“Ta før æksæmpel 1999 da var laveste lufttæmperatur i Norge minus fæmtieinkåmmato grader.
Da kjørte ingen i Norge Tesla!
Skjønner du?”

“Ja men det er vel ikke noen vitenskapelig avhandling det du kom med der”  forsøkte jeg meg med.

“I vært fall like mie vætaskapli som at ulven har vørti snillere mot sauen” repliserte han.
“Før han der proffesor’n vettu – han der med navn som eit spørsmål –
Jeg sto som et spørsmålstegn, og det merket han vel

Ja heitter’n itte “Hva Bakken” da –

å han sier at det er slik,
før at registrerte ulvetatte sauer har gått ner, der de itte lenger finns sau,
og at det betyr at ulven sparar sauen meir nå einn før!”

“Ikke dra inn ulven i denne diskusjonen da”
“Den kan da ikke skape varmen vi opplever nå?”

Det gjorde han heller ikke, for han bare fortsatte i sin egen verden:

“Du veit det at dom kaller de før nullutslæppsbiler,
mæn alle veit da full at det trengs ennersji før at nåe skær bevæge sæ.
Å der de er enersji, der er de utslæpp
Det mærker je da på kjærringa, vær gang ho står opp om mårran de.
Først bevæger a sæ, så kåmmer de litt utslæpp!.

Såg ein diskusjon om dætta på prompeboka je,
eller feisbok, som det hetter på fint mål.
Der skreiv ein, at han ville itte ha bil som gikk på slik dildo-drivstoff.
Å kjerringa log gøtt.
Å det er det je lurer på.
Åffer log a…før ho kan da itte førskjell på Disel ell bensin…

Å meins vi dreiv å prate om dætta,
kom jaggu guten på fire ut å spørte å de var før nåe.
Dildo meiner du? Sa je….
…og grudde mæ før å svara..

“Nei je lurer på å drivstoff er før nåe.”

Og så lo han av seg selv og sin seksualiserte form for humor.

Mæn de var full værnt før i tia au.
På sækstitalet var je i junaiten, og hør gang je traff ein med slækt frå nårge,
å je spørte heinn han kom frå,
så svaran sombiakti:
“Minne Sota,
Minne Sota”

…å de er full på engelsk nåe slikt som
“Remember The Ashes”
Je kan engelsk begge væger serru” .

Sa han stolt, og jeg visste ikke om det var humor eller fullt alvor.

“Mæn er då itte heilt domt me værnen tæll da, før je har reigne litt på de.
På sistembolage køster ein halliter fæmten kroner før sjuåeinhall prosent.
De blir to kroner proseinten.
På Kiwin på Skøttru
– dom som itte gir sæ på pris veittu, å som tener mie på varene sine –
der køster firekåmmasju omtreint trettitre kroner,
å de er sju kroner proseinten.
Å ganger du sju med sjukåmmafæm, blir de fæmtitokroner.
Je tener altså fæmtito minus fæmten som er trettisju kroner å fæmti øre”

“Hvor kom femtiøringen fra da?” Undret jeg.

“Je runne tå!.
Je klarer fint fire båkser vær æfta,
og det blir hundreåfæmti kroner kvælln de.
Å je drekk de i mørke,
så førtjensta er nukk svart!”

Og lo, så både den vesle bringa, og den store ølmagan riste.

“Gøtt itte Lundhaugern er ligningssjæf leinger gøtt”.

“Ja ja, men tenk om Verhaug leser dette da?”
“Og han er det to av!” For riktig å skremme ham.

“Han andre er da full itte skattefut?”

Men gikk gjorde han ikke!

“De er så tørt nå at det smakar kaunn tå ølet.
Er itte att væske i dein hæller.  
Plokke mølter her om dagen, å deinn var heilt vit deinn.
Har itte fått vatten veittu.”

“Ja Ja”,
sa jeg og understreket med tonefallet at jeg kanskje var interessert i å fortsette alene,
eller bare få lov å være alene.

“Er så tørt at småfugla itte sjonger om mårran ein gang.
Dom hoster bære litt som om dom skulle ha reikt heile livet.
….å musa har tørke heilt ut!
Er itte liv i a meir”

Potisen kan visstnukk bære brukes tæl mæddan!

“mmm”
“Er vel så…:”

 “Tæll å me Vrangsælva har tørke ut.  Bære sand att.  Før mått du tæll Nord-odal’n før å finna Sand da!”  og så lo han av seg selv att.

“Ja mænn det er tørt.
Er så tørt i Øyungen, at hadde itte je hatt me kjærringa, 
å slæpt ho uti, så hadde de vøri langgrunt tæll are sia”
Du husser full ho,
ho er itte akkurat deinn minste frå Sværje!”

“Var vel ikke så pent sagt det da”
repliserte jeg.

…og det virket som han tok til seg det.

“Blir du lenge her på Matrand nå a?” 
Spurte han, med et snev av interesse for andre, i stemma.

“Hadde tenkt å bli til august” svarte jeg,
“For det er veldig trivelige folk på Eidskogen,
men enkelte er så innpåslitne at jeg nok drar opp att i dag”

“Ja er de itte rart åssen følk har vørti,
har nåen slikke rundt mæ je au.
Dom er værre einn kleiggen slikke,
og du blir itte kvitt dom samma å du sier tæll dom!”
,

og tuslet videre bak meg til neste grav,
og neste grav….
….så nå er alle blomstene på kirkegården vannet, godt og vel.

Vel hjemme i Trysil,
på en pokemon-tur treffe jeg noen Eidskoginger,
som jeg kjenner igjen fra bading ved Øyungen,
og da jeg prater om forfallet av skolen på Skotterud, 
forteller de at det er verre med gymmen der.
Den har så store setningsskader, at den ble stengt.

I mitt indre tenkte jeg, at det kan da ikke stemme,
for jeg snurret da Poke-gymmene på både Matrand og Skotterud,
og de fungerte da fint de, selv om fargen, da jeg kom,
var rød eller gul!
Da jeg gikk var de blå i alle fall 
– og fungerte godt!

#Kiwi #pris #øl #Systembolaget #Metoo #Trysil #Eidskog #Skotterud #Matrand #gym #skole #forfall #varaordfører #Eilert #Rettframbakken #Pjolter #Motbakkebråtan #klegg #Øyungen #Pokemongo #Pokemon #tullprat #politikk

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg