MEWTWO – ET EPISK MØTE

Mitt første møte med Mewtwo…

En aften begynte jeg å se meldinger om at pokemon-spillere gledet seg over å ha fått et Ex-raid pass.
Det trigget min nysgjerrighet, og jeg begynte å lure på hvordan man fikk det.
Jeg fikk høre at man måtte være innom en spesiell gym, og ha lagt et lite grunnlag i et gitt tidsrom,
– for å ha sjanse til å få et.
Her hjalp det visst ikke med penger heller.
Selv var jeg i Engerdal, og langt fra stedet hvor de fikk det.
Tilfeldigheter førte til at jeg så etter i Items-boksen,
og der lå det jammen et til meg, og min yngste sønn ligeså.

Da var det i boks. 
Raid-passet lå der.
Så var det bare å huske når dette skulle skje da,
for det var langt frem i tid.
…og døra til eventet var bare oppe i 45 min.
I tillegg til at du selvfølgelig måtte være en del spillere,
for å klare å bekjempe den.
Ja jeg visste da ikke hvem som skulle dukke opp.
Jeg var langt fra mitt orakel Daniel.

Dagene gikk,
og det nærmet seg.
Da det var to dager igjen,
orket egentlig ikke min yngste å gå på skolen mente han,
for han ventet så veldig på det som skulle skje, 
og hadde en idè om at tiden gikk raskere hvis han bare ble hjemme.

Jeg har fått høre at det nok er Mewtwo som kommer.
Jeg har hørt historier.
og behovet for å ha den i “dex’en” er selvfølgelig sterkt.

Dagen gryr.
Den rette dagen.
Dagen da Mewtwo ankommer Trysil på et 45 minutters besøk.
Dagen da alle skal fange ham.
Koste hva det koste vil.

Det er klart at fra nå av,
er kanskje teksten i dagens blogg, mest forståelig for de som er med,
for “å møtes på et femmer-egg”, er det ikke alle som forstår.

Men akkurat i dag, er stemningen lett.
Selv om det er et femmer-egg.
Et femmer-egg, med en Tjo-ho (som jeg kaller ham (ho-oh)),
blir liksom småtteri, når gromguten snart kommer.
Gromguten som er utviklet i en vitenskapelig gen-manipulasjon, og som de glemte å gi medmenneskelighet.
…og kanskje er det flere eksempler av Mewtwo blant menneskene, enn i spillverden!

Det merkes at alle er litt smånervøse.
Ikke på grunn av Tjo-ho, men for det som skal skje.
De får liksom bare denne ene sjansen på å fange ham
– denne gangen.
Min yngste snakker ikke om noe annet.
Drømmen er så stor,
og den daglige ordvekslingen mellom ham og Atle,
når uante høyder.
De er omtrent like gode i å duellere verbalt.
Selv om den ene er gul, og den andre blå.

Skogbrum.
Det er sju minutter igjen.
Mennesker samles.
I hopetall…
Tenk om Kirken hadde skjønt hvordan de samler mennesker,
da kunne kirka vært full hver søndag.
Nå er det jo bare fullt utenfor – av folk som tar en gym.

En Kia Soul kommer stille.
Den er elektrisk, og sortlakkert.
“Passende” tenker jeg,
for jeg kaller den for “likbilen”.
Ikke fordi den brukes til å frakte døde mennesker,
men når den kommer sklidende inn mot en gym,
dør alle dine pokemons der!
..og som døden ellers,
så ser du den sjelden, før det er for sent.
Men sjåføren er like blid og trivelig som alle andre!

Presidenten er der allerede.
Rallyføreren Kristin ligeså.
Atle Rett (blå team) og Atle Feil (gul team) også.

Ja det er så mange samlet,
at man begynner å snakke om private grupper.
…og nå faller jeg litt ut, 
og jeg merker jeg blir stresset jeg også.
Private grupper har jeg aldri vært med på.
…ikke misforstå nå…
for dette er seriøse greier.
Hva hvis en ikke blir med i det avgjørende øyeblikk?
Du klarer liksom ikke Mewtwo alene.

Det er også første gang jeg hører at det er begrensning på hvor mange en kan være.
Her lærer man noe hver dag, og i morgen må jeg ofte lære det sammen på nytt,
fordi jeg har glemt det jeg lærte i går.

Det sies at de blå skal ha egen gruppe,
for de er flest, og så samles gule og røde i ei.
Sekundene tikker.
Fra glad snakking,
smpåforsiktig vennlig mobbing,
selvsikkerhet, og stålnerver,
blir det nesten stillere enn i kirka.
…og plutselig høres fingre som slår mot en 6,2 tommer, 2960 x 1440 pikslers, Super AMOLED, Gorilla Glass 5,
eller mot en nesten strømtom iPhone skjerm.
Alle har med seg en eller annen ekstra strømkilde….
De gule og røde tapper og tapper mot skjermen.
Noen har faktisk fire telefoner foran seg,
og klarer å spille på alle.
Men har i anledning høytidsdagen,
laget en pappeske for formålet.


Spesialbygd eske for å hjelpe andre, samt ha nok strøm.
Skulle tro den var levert av selveste Q….

Rart det der,
men i Pokemon, lånes telefoner ut til hverandre,
og alle prøver å hjelpe de som ikke kunne møte selv.

Vi blå er fortsatt ikke helt enige om hvordan 
– ja selv vet jeg ikke hvordan.

Så sier Teampresident Kari,
at nå kan vi bare gå inn på ordinær måte.
Da er første gruppe allerede ferdige.
Mewtwo er på skjermen deres.
“Fekk tølv båller” sier en trysling,
og sender i veg en skruball mot venstre.
“Faan” høres der fra en annen kant.
“Helvete”
“snart tom for baller”

“Yess” sier en med litt lengre hår enn de fleste av,
og ordet kom litt andektig stille,
og jeg ser han har ei T-skjorte med Svölk-trykk på.
Jeg vet at Svølk er ei hardrock-gruppe fra Trysil,
og skjønner at denne gutten er av den hardere typen,
kanskje var det derfor han ikke ville vise for sterke følelser av glede,
og jeg blir overrasket, da jeg ser henda hans fortsatt skjelver,
i glede av å fått fanget Mewtwo…

…jeg ser en annen, han satt på kne for å få skygge nok for å se skjermen sin,
plutselig virvle opp i stående, 
som den siste kurvballen, han nettop sendte av gårde,
og som bommet.
Han hever hodet mot himmelen,
her er det ikke noe langt hår,
nærmest aldeles ikke langt,
handa med telefonen, farer opp i samme retning,
og så ser jeg farten oppover konverteres for å returnere mot bakken,
i akselerasjonen (endringen av hastigheten til et legeme med hensyn på tiden)
av kraften som ble opparbeidet oppover, 
og så fyker armen nedover att, 
nå også ved hjelp av jordens gravitasjon,
og jeg tenker:
“Nå går den telefonen til helvete”,
men han holder den fortsatt fast,
kanskje fordi handa automatisk vet at det er feil,
og ødelegge den,
men et høyt “faan” er i ferd med å formes av stemmebandet, 
og forlater leppene….
…og jeg ser ham forlate området,
mens bilen hans står igjen.

Så er vi blå også i gang.
Jeg har sett glede og sorg fra de andre,
og vet hva som venter.
Akkurat det samme fra oss.
Noen vil bli skuffet,
og noen vil bli svært, svært, glade.

Jeg gruer meg.
Litt for egen del,
men mest fordi jeg vet min yngste sønn,
har en tendens til å vise hva han mener
han også, og har et sterkt følelsesspekter.
Han er kjent for å være rask til å kaste de hvite baller,
men han er også svært god i det han driver med.
og jeg ber ham ta det med ro.
“Ja da” sier han nærmest litt overivrig,
og har gjemt seg bak Skogbrum.

Men etter noen sekunder har han bommet med alle baller,
unntatt en….og den fanget ikke Mewtwo.
Han blir lei seg,
og han sier stille:
“Jeg skal aldri spille Pokemon Go mer”
“Aldri”

…og tramper med harde skritt mot bilen.

Det er ikke lett å trøste en på sju år,
når du selv har fanget Mewtwo,
og er nesten like lykkelig over det,
som dagen du giftet deg!
Kanskje Pokemonlivet kan sammenlignes med nettopp livet.
For mens noen føler den største glede,
opplever noen å ha blitt skikkelig sviktet,
der Mewtwo forsvant i like stor fart,
som en ektefelle i midtlivskrisa….

Men vi må gjøre noe riktig,
for et kvarter senere,
snurrer han nok et Poke-stop,
og foreslår at vi skal dra til sundet og kaste Atle ut av gymmen….

…og ved Skogbrum, sto det fortsatt en forlatt bil
da vi dro fra stedet!

Jeg er ikke sikker på at jeg klarer å formidle
stemningen, intensiteten, og gleden/sorgen fra denne dagen,
men jeg har forsøkt.
Andre vil kanskje sitte att med tanken:
“at det går an å bli så opphengt i et idiotisk spill”
…og de har rett – det går an!

Senere på kvelden sitter jeg foran huset mitt.
Litt bortenfor sitter mine svigerforeldre og min hustrus mormor.
Fra radioen hører jeg:
“46”
“fire-sæks”

“Hva var siste tallet?” spør jeg.
“Ti nå.  Umulig å høre no” får jeg til svar
…og krysser av tallet ti….

“Bingo” sier oppleseren på radioen.
“Faan, er da helt umulig å vinne på dette spillet her” sier svigerfar
(han har forresten en tendens til å møte med uovertruffen tro på vinst,
og to spill senere, er han like sint på Bingo, som forrige gang)
“får prøve att neste tirsdag” sier mormor
“Ja jeg skal nå på bingoen i Jordet på frædan jeg da” sier svigermor…
“Skal aldri spille Bingo mer” sier svigerfar, og jeg skjønner hvem yngstemann vår, er lik.

Som en ser 
– går an å bli opphengt i så mangt!

og litt etter luftes mormor på 88,5 år, i en bil,
en strengt tatt, heller ikke har bruk for,
men som gir henne så stor glede,
at det er verdt mer enn å vinne noen tusenlapper på Bingo.

PS
Min mewtwo veide 156,61 kg,
var 2,26 m høy
og ga en IV på 69%.
(ikke spør meg hva det betyr 
– for jeg vet ikke)

Fotnote:  Som vanlig er enhver likhet med levende eller døde mennesker tilfeldig, og alt som er beskrevet er kun basert på fragmenter av sanne hendelser, og er utbrodert, for å tekkes lesere, som er ute etter det spektakulære.  Alle navn og hendelser er oppdiktet….
Nesten!

#Pokemon #go #Mewtwo #Skogbrum #blå #gul #rød #Atle #faan #helvete #bil #forlatt #bingo #radio #legendarisk #svigerforeldre #mormor #akselerasjon #Jordet #fire #kasse #svigerfar #svigermor

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg