EI DAGSREISE GJENNOM ET KULTURLANDSKAP

Jeg starter min dagsreise i Skjæraasens rike,
og tenker såvidt på Strandvold og Løvåsen,
før jeg tar en siste stopp nordafor skogen Haakon 7. løp gjennom,
for å redde eget liv i 1940,
og legge varige spor,
slik at Bast skulle få lage to kongehoder,
og danne grunnlaget for tre pokestops,
i en park under noen furukroner. 

Et glimt av minne fra samfunnshuset,
viser Fear Fighter’s rocke huset.

I det jeg svinger over gammelbrua fra 1929,
kjenner jeg snev av lyrikere og poeter
fra både Østby, Plassen og Skåret,
og jeg kjenner vitringa fra etterkommerne i Regnåsen.
Disse døtre satte virkelig spor etter seg,
og ble stammødre i flere grender i Trysil og omegn.

Gjennom sjumilsskogen,
kjenner jeg på svettelukta fra hester som dro tunge bører,
og det stikker i nesa fra røksignaler fra ei krokpipe
i munnvika til en gubbe,
som sitter avslappet med bena i kors,
en sommernatt,
og kanskje kjenner jeg eimen fra en dram,
tilbudt i et eller annet husvære for slitne lasskjørere,
eller fra ei lommelerke,
for å holde varmen gjennom månebelyst vinterlandskap,
med minus 25 grader,
som biter i “anletet”.

Elgen er sørgelig borte i skogen,
der neseborrene pirres av Winges matdufter.  
Jeg fornemmer råvarer fra skog og land,
multe og blåbær, og noe så eksotisk som peppermarinerte jordbær.
Jeg kjenner med ett,
duften,
eller er det smaken,
av ​en helt ny overraskende ingrediens,
og det virker som inspirasjon til ytterligere ei matbok er på plass.

I Elverum – den forbudte by –
Norges beste Kebab målet,
Oasen eller Manis
og det man merker best,
før en passerer Munthe-gården,
og julemotiver gjør sin entre i en hjerne,
som gjerne skulle hørte Grønosets stemme fortelle,
om hvorfor NRK forsvant,
og om Kremmern fra øst på skogen.

I uforståelige fartssoner, 50-60-70-60-80
høres gjenklangen fra sangen fra fløterne,
i det vi ser vannet skumme nedover Glomma,
og heldigvis forsvinner minnet om et funn i vinter,
da jeg langt i det fjerne hører ei vakker stemme synge “Freda-skveld”
…det er en form for Contrazt i det å se vannet, og høre dansebandet.

På andre siden av et støvende jorde,
ser jeg flagg, 
og brummende motorer høres, 
mens en senket lysegrønn Volvo 740,
vrenger inn foran meg,
“…og det er såvidt han går klar
av en sykkel og en møtende Jaguar….”

I det farten tilpasses rundkjøringa,
der far vendte “nasan” østover mot Kjellmyra,
og fikk med seg sin kjærlighet hjem,
kjenner jeg vibrasjonene av Kalfoss-guttas dans,
i det de svinger seg over et fordums dansegolv,
med nok ei jente fra Bakåsmoen.

Det er noe spesielt med Solør,
ikke bare fordi mor mi kom derifra,
men fordi du blir så full av tanker,
og undrer hva
Hvis morgendagen aldri kommer”,
og hva hvis
“Huldra på Skogen kommer”,
og kanskje er det i Gro Anitas skikkelse.
Det er liksom dansbands-dalføret dette.
Ikke rart at de fleste bare har beholdt FM-radioen her
– da har de jo fortsatt Solørradioen.
Hva annet trenger man?

Så blir det stille,
mens vi fyker gjennom værspåernes finneskog,
og president Åsta Holt,
liksom gir meg noen råd på vegen.  
…eller forteller meg om skogfinnet,
som her inne fant sitt Finnland
-sine tusen sjøers land
på nytt!

Vegen ja…
Nå nærmer jeg meg Brandval og Roverud
og jeg venter å se Skjønsfjeld’ern i en yankee-car,
og straks etter møter jeg en lang lyseblå cruiser.  
Ca 5.7 m lang og motorvolum noe større.   
Men det er itte’n Reidar.
Ja da jeg vet han har blitt city-slicker,
men han bør jo være på vegen for det!

Omkjøring står det plutselig.  
…og jeg går glipp av auraen fra en sindig skøyteløper ved navn Henry Nilsen,
som tross sitt stille ytre,
hadde gode svar,
i samme takt som han gikk sin beste distanse.
…og med egen fanklubb den gang.

I stedet havner vi forbi svenskedronningens gård,
og gjennom Levi’s predikant-rike.  
Her står fortsatt bedehuset,
som førte til en slager som
Thomas Earls salme nr 209.  
Beste sang ever.

…og i det jeg svinger gjennom Levi’s Skogli,
tenker jeg på løperdronninger,
som bodde i Eidskog, og som måtte innom Kongsvinger, 
for å komme til busslomma i Eidskog.
Nå er det neste generasjon som herjer,
og fremtiden virker lys,
selv om de heter Mørk i denne utgave.

….Nå er det bare att å kjøre bil opp startbakken i Baksjøløpet
– du verden så lite bratt og kort den er i bil!  

I det vi passerer Matrand (må handle på Skotterud selv om det på min tid var flere butikker på Matrand),
hører jeg ekkoet av kirkeklokker,
dratt igang av min far,
jeg ser prestekragen til Prost Kirkeberg,
og jammen får jeg med meg stemmen fra kirkesangeren Hjerpseth også.  
De satte spor alle tre.

Så står jeg der da.  
På Kiwi Skotterud.  
Har nettopp passert en byggeplass.  
Til ære for Børli’n.

…”å je undrer å ha
å Byggeru’n ville sagt?”

…og da jeg står der og venter på fruen,
husker jeg Eidskog-dager,
med brosteinsball foran rådhuset,
med danseband, 
og de som nå sitter på sjukehjemmer,
var yngre enn jeg er nå.

…og langt i det fjerne,
sitter kanskje Botan å mekker på ei ny låt,
mens rockesjefen Ken,
fortsatt mimrer ved å se på dokumentaren
om Shraphead
 

…og dagen etter er man fortsatt bare en skygge i sine forfedres spor…

 

#Skjæraasen #Løvåsen #Skaaret #Børli #Winge #Kirsten #Holt #Asta #Åsta #Contrazt #Tommy #Picazzo #Inegmars #Levi #Henriksen #bedehus #Thomas #Earl #Roverud #Sportshjørnet #Ramm #Tørnquist #dronning #Svensk #Kirkeklokker #Fear #Fighters #Botan #Ken #Shraphead

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg