SENTRUMSLØPET 2018


Det er et artig skue…å se så mange løpe

Pang hører jeg langt der fremme, og eliteklassen stresser av gårde i en utrolig fart.
Ja jeg ser det ikke altså, for jeg står langt bak, nemlig i pulje 4.
Etter eliten, så smeller det ikke mer,
du bare merker at puljen din beveger seg.

Det rusles sakte mot matta, alt er så disiplinert, og så plutselig eksploderer det, og menn og kvinner og barn fyker avgårde i en uhorvelig fart.
11.000 løpskåte mennesker, skal flyge av seg snøen fra i vinter…
…bortsett fra meg, for jeg har så mange barn, at kåtskapen er borte, og vettet har overtatt.

Jeg skal åpne rolig i dag jeg.
Jeg sjekker pulsen på klokka,
slik halvegs oppover mot Kongen, og ser jeg har kontroll.

Men her skal jeg ta en pause i å beskrive løpet, for det er egentlig det som skjedde forut som er interessant i dag.
Først av alt, ble opptakten dårlig – med legebesøk og betennelse i kroppen.
Jeg var litt i tvil om å dra.
(Dagen etter sier vakthavende, at det skulle jeg ikke gjort. Armen trenger ro i to måneder).

En annen ting, er at jeg måtte dra alene, uten noen fra familien. 
De skulle på Trysilsmellen.
(Her må jeg bemerke min 7-årige sønn som da han gir meg en farvel-klem sier.
“Lykke til med løpet pappa” 
(Ja jeg blir rørt av slikt jeg)

Da jeg altså var alene i byen dag, skulle jeg liksom parkere i sentrum.
For å ha lett tilgang til bag med klær, og evt vurdere andre joggesko og lignende.

Jeg prøvde meg i et parkeringshus (Gunnerius), men fant ut at det ville bli svinedyrt. 
Omtrent 750 kroner skulle de ha, for at jeg skulle la bilen stå til etter målgang.
Jeg kunne rett nok spare 15 kroner på å løpe litt fortere,
men det klarer jeg jo ikke.

Etter kr 300 i bompenger,
på en veg som ikke lenger skulle hatt bompenger,
så blir det for dyrt.

Imidlertid er jeg etter kjøreturen, nå så pissetrengt, at jeg må la bilen stå der i parkeringshuset, uansett.
Det er ikke en liten sjanse en gang, for at jeg kan klare å sette meg inn, og kjøre videre.
Her må ting ut!

Så jeg snurrer Europark-skiva på appen,
og finner ut at jeg bør kunne finne en do,
og gjøre meg ferdig for omtrent 126 kroner.
126 kroner – har du hørt noe slikt,
men jeg er nå på et stadie, at jeg bare må!

Audien ligger ikke inne i appen – den er for ny for oss – så jeg må legge den til.
Slikt tar tid når du står der og tripper, og vet det hadde vært lurt med ei bleie akkurat nå.

Appen spørlom jeg godtar skilt-gjenkjenning – ja trykker jeg, for jeg er jo skilt før.
Jeg er villig til å godta alt i min tilstand.

Så løper jeg inn i butikken.  
Jeg føler meg faktisk i form noen meter.
Løpefoten virker lett, og jeg føler meg spretten.
og jeg fyker inn butikkdøra…

Men….
Jeg finner ingen do.
Jeg vurderer sterkt to digre potter, som huser noen palmer i plast,
men det vil bli for mye oppstyr.

Nå haster det virkelig, for uten å ha urinsyregikt,
så stivner snart bena av krampe, av å holde væsken inne.
Jeg er ikke kjent på dette senteret,
så jeg safer litt med å hive meg ut på gaten,
krysse på halvvegs rødt, og inn i neste senter,
hvor jeg er tålig sikker på hvor doene er. 

Jeg blir lagt merke til.
Blant lørdagskledde menn og kvinner i dyre klær,
er jeg et lite utskudd i Trysilguttens langrennsdress,
på en dag med pluss 17, og for de som ikke vet det er løp i dag,
så virker jeg nok som en campingturist fra en serie på TVNorge.

På et skilt ser jeg, med uringule øyne, at toalettene er i 4. etasje,
noe jeg ikke tror på, og jeg tar sjansen på ned….

Forbi den siste rest av kø til polet, og treffer rett.
“Doavgift” står det.  Heldigvis er det mulig å betale med kort.

Med skjelvende hender trekker jeg opp Esso-kortet fra Trysilgutt-buksa, og putter det inn.
Jeg husker nesten ikke koden, i det jeg bytter lynraskt ben til ben å stå på.
Jeg ser ut som en kvinne som venter på tur, på et eller annet.

10 kroner fattigere – ja de kunne krevd meg for 100,
for jeg hadde ikke sjans til å prute i min tilstand 
– finner jeg en ledig bås.   
Unisex er ordet som åpenbarer seg, da jeg har fått ut de første to restene av pepsi-max.
Her er det felles do for alle kjønn.

ÅÅÅÅ
Du blir så rolig.
Ja etter at verste krise-literen er ute.

Ja jeg har sett på film, at man tar seg en sigarett etter sex,
men hva tar man etter kappløp med urinen.
For den følelsen som brer seg i kroppen etter endelig å ha….ja den er helt utrolig.
Tror jammen et “ahhhhhh” i rolig utpust,
forlater min lepper, idet jeg står der og bare å nyter siste dråpe forsvinne ned dit det skal.
Neinarn er i paradis i noen sekunder nå.

Da jeg er ferdig og snur meg,
ser jeg likestilling i praksis.
For i dette unisex-paradis, er det menn som har med seg barnevognene,
mens mor er polfareren.

Mennene er ikke macho-kledd heller er.
De har t-skjorter med mye uforståelig skrift på.
Hårfrisyren har fått mer pleie enn, skia til en trysling.

I Trysil er det liksom Volvo-caps, eller nullvisjon-lue, og en alt for stor jaktdresse, som skiller kjønnene.
Her er det liksom kuulere…og ingenting skiller….verken i klesdrakt eller utseende.
Jeg skjønner godt det går an å ta feil.

På veg ut,
har tankeevnen kommet litt tilbake,
og jeg tenker litt på avgiftene jeg har betalt for å få å pisse.

Kanskje hadde det ikke blitt noe særlig dyrere
og fått en bot for “urinering på offentlig sted” faktisk.

Jeg finner tilbake til bilen,
og da oppdager jeg at jeg får ikke stanset parkeringen på appen.
Til slutt virker det som om jeg i urin-tåka ikke har fått til å starte den i det hele tatt.
126 kroner spart….og lykkelig forlater jeg parkeringshuset.
…men hva hvis skiltet er gjenkjent?

Så jeg avbryter tanken om parkering i sentrum, og kjører dit jeg alltid har stått.
Siden den gangen Elida Jarl, leide bort sin leilighet til meg i 2001.

Men jeg tror nesten jeg blir lagt til i t-bane vogna ned mot sentrum også.
Blek som en med 9 måneders vinter ofte er – hvis en ikke jobber i heisanlegget i Trysilfjellet da.
…og med ei brødskive i handa!
Det er ikke mange av oss liksom.

…og så er jeg i sentrum, og blant ti-tusenvis av mennesker,
er en trysling det første jeg ser.

…og da hopper jeg brått fra ankomst byen, via pokemon-spilling, 
til tiden er moden for oppvarming.

Jeg løper oppover mot Slottsparken,
og jeg ergrer meg over at mor eller far aldri ble medlemmer av OBOS,
tidsnok til å ha førsterett på denne store eiendommen, tidligere Drammensvegen 1. 
Tenk for en utsikt:
Nedover Karl Johan 17. mai,
og på alle de som soler seg i parken om sommeren.
Ikke rart Kongen vår er blid!


Varme opp er noe jeg har begynt med i det siste!

Men da jeg begynner å varme opp, er formen fra parkeringshuset borte.
Bena er bly tunge, spensten forsvant i på turen til Skøyeåsen, og et problem har dukket opp:
Løpershortsen sklir ned.

Det var en periode i mitt aktive liv, hvor pulsklokka lå trygt i en fordypning, mellom bryst og mave.
Der lå den så trygt og godt, at den på en måte ble liggende slik at den stirret opp på meg.
Stirret opp i en slags harmoni, og takk for at den lå så trygt.

Så kom en periode hvor jeg trente opp skuldra, og gikk av meg tolv kilo.
Da løp jeg fortere, for nå stirret plutselig pulsbeltet fremover, og innimellom….
måtte jeg gjøre som damer med 85C
– nemlig trekke i stroppen og rett på den…
Pulsbeltet altså – den skled litt ned.
Jeg var litt stolt over at den skled litt ned.

Men min svigermor visste råd,
og i påsken 2017, 
kjørte hun på med måltider så gode at det gikk på 2 kilo.
Da var grunnlaget lagt, og i dag er 2 kilo blitt til 7 kilo tyngre enn i fjor.
Derfor dukker dagens problem opp.

Vet ikke om dere har vært ute for det,
men løpershorts er tilpasset å bli knytt i livet
rett ovenfor nederste sixpack-rekke.
Men hos meg finnes ingen slik.

Jeg må knyte den i motbakke kan du si.
Ja jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive motbakken,
men hvis jeg ligger på ryggen, så er det ei slags sklie fra navelen og ned.
Du får ikke noe til å holde seg oppe i ei sklie….
Uansett hvor hardt du knyter,
er det jo smalere lenger ned…
Heldigvis er det noe den stanser overfor,
lenger ned – en slags knagg,
men at den sklir, er irriterende lell.

I tillegg skal jeg ha en mobiltelefon, som bare blir større og større,
i baklomma….og da er det ikke til noen hjelp at knaggen som redder buksa,
blir mindre og mindre….

Plastdoene var også unisex i år,
men at kvinner klarer sitte på doseter med så står åpning,
er for meg et mysterium.

Mht selve løpet så kan jeg jo vise til fjorårets blogg,
Men det er et par ting jeg må nevne.

I år startet jeg som nevnt rolig.
…og de løp forbi meg.
Unger og gamle.
Menn og kvinner.
Men jeg løper for eget liv jeg.
…og bryr meg ikke så mye om det.
Jeg registrerer at det er tyngre i år.
Oppover mot Slottet er det gruset godt i vinter, og det blir litt glatt.
Et par vindkuler på veg opp, gjør at man har mer sand i munn,
enn dagen etter en festkveld på Slettås.

Mot høyeste punkt i Frognerparken,
er jeg i ferd med å ta att en smågutt.
Jeg tipper han er en 8-9 år.
Kanskje yngre, for de er lengre nå for tiden, disse barna av Regnbuen.

Han hiver etter pust, og har det veldig vondt.
Hele kroppen hans vrir seg i i avsky for å løpe lenger,
og hva vet jeg – han blir kanskje god til å presse seg, men….
I det jeg passere ham, mener jeg å si rolig til ham
“Det er lov å ta det med ro, og nyte turen gutt”
Men før jeg får gjort det, tar han foran meg,
et skritt til siden, snur seg med surt ansikt og roper irritert:
“Kom igjen nå Martin, ta i over kulen, og så langer du ut nedover”

Min første tanke er:
“Hadde sønnen din vært en hund, i et hundekjøringsløp,
hadde Mattilsynet tatt deg ut, for å presse hunden din for hardt.

Det er altså 6 km igjen, og det er ingen lette kilometer.
Gutten er ferdig for i dag, og jeg kjenner på en harme.

Hadde jeg hatt tid,
og vært voldelig av meg,
skulle jeg sagt den faren noen ord…

Men nå er mine egne ben så stive,
at jeg er ikke sikker på om jeg kunne løftet arma og hyttet med neven en gang.

På veg nedover mot matstasjonen,
passerer jeg Kiwi sin ekstra stand for mer energi.
Jeg ser jordbær…og er sliten og stiv.
Jeg løper forbi.
Men begynner å tenke på at jeg trenger energi.
Så….
Jeg snur neri bakken, og løper opp igjen.
Tar noen jordbær og et vannglass, snur, og løper videre ned mot den ordinære matstasjonen, 
hvor jeg etter litt om og men, får litt sportsdrikke.
Jeg lurer liksom på hvorfor arrangøren er så gnien på sportsdrikket,
og helst vil bli kvitt vann, når de får drikket gratis av sponsor?

Jeg vet ikke om jeg fikk noen ekstra energi,
for i år er det tungt å løpe videre.
4 km igjen er det også.

Innimellom er det så tett med publikum, 
at jeg får en følelse hvordan Edvald har det da han nærmer seg en alpetopp.
Men jeg får litt godfølelse også, 
for det virker som om alle som skal krysse vegen,
venter på at jeg passerer.
Om det er fordi jeg løper fort, er tvilsomt.
Er nok mer at de ikke helt vet hvor de har meg
– der jeg nå ser mer og mer bevisstløs ut.

Da jeg nærmer meg området ved Rådhusplassen,
begynner jeg å fable – sikkert fordi jeg er sliten –
om at kanskje Trine har fått med seg sine foreldre og unga, for å overraske meg.
At de liksom står her, hvor hun sto ifjor, og heier.
Akkurat i det samme hører jeg:

“Heia Nils-Einar, Heia”
…og jeg finner hvor lyden kommer fra.
Blond, håret i hestehale, solbriller, og ikke så veldig høy, 
ja det er ikke langt unna at dette var Trine.
Men takk til Jordets-jenta som sto der og heiet.
Det hjalp nesten helt opp neste bakke.
Selv om jeg mot toppen,
ubevisst havnet mer og mer mot venstre, 
og skrittene ble kortere og kortere.

…og bare så det er sagt:
Han som har laget løypa, kan ikke være veldig kjent i byen,
for fra der jeg er nå,
finnes det atskillig kortere veivalg tilbake til Karl Johan.

Jeg orket ikke i år å ta ut noe mer pga konkurranse,
de siste tre kilometer.

Tiden ble litt dårligere enn ifjor.
Men det gjør ikke noe.
(Siste 5 km tapte jeg 1 minutt i forhold til i fjor – det heter innstilling).
For i år ble det nok en selfie etter målpassering,
og jeg tullesnappet at jeg ble nr 3 etter disse to damene.


Ikke verst å stå i en slik “flokk”

Medaljen er en fin premie.
Men den beste premien,
var kanskje samtalen med Nina.
…og ikke minst få vite bakgrunnen for
“Mind the Gap”
…som jeg først trodde betydde
at du ikke skulle gape da du gikk på toget!


To med humor, ikke på bølgelengde innen humor (men hver sin) og som kan samtale om alt og ingenting i timesvis.
Det er det som er fint med denne slekta – du får ikke bare en flott hustru – du får ei hel flott slekt på kjøpet.

Vel hjemme, møtes jeg av 8 små jämthundvalper som er glad for å se “far”.
En hustru, som jeg tror har hatt en bra dag, uten en masete kar.
I stua vanker det klem
fra tre av de fem.
Og minstremann har gjort klar
en seng av puter i sofaen til sin slitne far.
Jeg får klem av dem alle tre.
…og de er stolte av at jeg ble nr 3.

(Javisst snappen ja – de trodde jeg ble nr 3 altså.
Kan ikke skuffe dem med å si sannheten, nemlig at jeg ble nr 3693 av 7914 startende)


Tolv timer tar det å være med på et slikt løp.  Men det er verdt det.  Etterpå!

 

Kanskje lurer noen på hvordan jeg løste problemet med oppbevaring av mine klær?  
Jo det satt ei eldre dame med en kopp foran seg ved ei dør, og på litt dårlig engelsk,
bekreftet at hun skulle sitte der en stund, og at hun kunne passe på dem for meg!

#sentrumsløpet #Oslo #Gunnerius #sentrum #2018 #løpe #idrett #sport #dyrt #parkere #europark #Heidi #Weng #Martine #hagen #mål #start #Kongen #Slottet #Drammensvegen #Gap #Nasjonalteateret #Tbanen #ruter #Trysilgutten #pisse #urin #unisex #Nina #Elite #kåte

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg