HVA ER DET MED MENNESKERS EVNE TIL Å ERINDRE?

Gjennom mange tiår, har vi nå levd i god harmoni her i vest.
Delvis gjennom en kald krig, og delvis gjennom erindring om ting vi ikke ønsker å gjenoppleve.

Ta for eksempel andre verdenskrig.
Marshall-hjelpen var nødvendig for oss, men ikke alle vet lenger hva den var.
(Marshallplanen, offisielt European Recovery Program (ERP), også kalt Marshallhjelpen,
var et amerikansk hjelpeprogram for Europa, som følge av ødeleggelsene under andre verdenskrig.
Planen ble vedtatt av Kongressen i USA i 1948.)

Andre verdenskrig kostet 82 millioner mennesker livet.
Eller estimert til 82 millioner som det så fint kalles.
Dette er ikke mennesker som ga sitt liv for fedrelandet, eller for å redde noen.
Dette er liv som ble tatt fra noen.
Fordi noen ville ha verdensherredømme.
Eierskap til resten.
Makt.

Her i Norge slapp vi tålig greit fra det.
Hvis man kan kalle 9500 døde, å slippe greit fra det.
Men man kan det – så fremt man ikke er blant dem!
Av disse var det 700 jøder.

På verdensbasis ble 6 millioner mennesker drept.
Heller ikke disse for fedreland, eller for å redde noen.
De ble drept fordi, de med makt, mente de ikke fortjente livet.
Holocaust kalles det i ettertid.

På grunn av lidelser og tap av menneskeliv, sa man den gang:
Aldri mer!
…og man fikk blant annet FN.
Forente Nasjoner.
Det hjalp.

Så glemmer man.
Så fornekter man.
Så har det ikke skjedd.
Så kan man bli sinte.
Så kan man ønske makt.
Så kan man ønske å eie mest mulig.

For de som husket – de dør ut.

Men det skjer hele tiden noe som bør få en til å tenke 
Aldri mer.

Jeg satt en aften og bladde i nyhetene på vg.no
Dagen på kurs ved Politihøgskolen var nettopp slutt.
“Fly krasjet inn i et av tårnene på Twin Towers” sto det.
..og jeg husker jeg tenkte:
“For en idiot”
For jeg trodde det var et småfly og en dårlig pilot.

Jeg sjekker på nytt, og da har ytterligere ett fly krasjet inn i Twin Towers.
Jeg vandret ut i Oslos gater.
Jeg kjente det i maven.
Jeg kjente på frykten i mitt sinn.
Jeg fryktet for mine.
…så kommer flere fly.
noen når ikke sine mål.
men folk dør….

Vi husker alle hva vi gjorde, hvor vi var, hvem vi så….
Denne dag!
Kanskje gråt vi.
Kanskje bannet vi.
Men vi mente nok:
Aldri mer!

Det jeg husker aller mest….
…er de som hopper ut av vinduene….
høyt der oppe i tårnet.
De vet de skal dø.
De vil bare ikke brenne opp.
Kanskje finnes det i noen sekunder et håp.
Et håp om et under.
Et under….
….at de bare brekker noen ben…
Da de når bakken.
En bakke av hard asfalt.
De hoppet ikke for fedrelandet.

Jeg husker også senere….

Alan Jackson sang:
Where were you when the world stopped turnin’
That September day?
Were you in the yard with your wife and children
Or workin’ on some stage in L.A.?
Did you stand there in shock at the sight of that black smoke
Risin’ against that blue sky?
Did you shout out in anger, in fear for your neighbor
Or did you just sit down and cry?

…og vi startet hate.

En annen dag jeg husker
sitter jeg på Matrand.
Mitt hjertes hjemsted.
Min hustru og familie har litt tidligere sluppet med av på Skotterud,
så jeg kan løpe tilbake, mens de shopper.

Jeg er igjen på vg.no.
Bombe i Oslo.
Det første jeg tenker er 
“Min sønn er der”.
Så ser jeg ubesvarte anrop fra min hustru.
Hun har prøvd å ringe meg.

Senere den dagen 
dør 69 ungdommmer.
I Norge.
På grunn av politisk overbevisning.
I Norge.
69 ungdommer.
Ikke i kamp for sitt fedreland.
Ikke for å redde noen.
Kun fordi de hadde et engasjement.
Et engasjement om at verden kan være god.
At meningsforskjeller kan løses via politikk og dialog.
Aldri mer!

…men Norge er ikke som andre land.
I Norge sto en statsminister og gråt.
På tv sto en Konge….
…og gråt.
Tårer kom istedet for sinne og taler om hevn.
Nordmenn møtte vold med kjærlighet.
Aldri før har vi omfavnet hverandre mer enn de dagene som kom.
Aldri før har vi tenkt så varmt om hverandre.
Politiske stridsøkser ble begravd.
Meningsforskjeller besto 
– slik de skal.
Men sinnet ble begravet….
Noen gravde kanskje ikke dypt nok,
men….

Vi sang:

En himmel full av stjerner
Blått hav så langt du ser
En jord der blomster gror
Kan du ønske mer?
Sammen skal vi leve
Hver søster og hver bror
Små barn av regnbuen
Og en frodig jord

Vi sang høyt.
Fordi terroristen hatet nettopp den sangen.
Vi sang høyere.
Vi overdøvde ham med sangen.
…og vi vant.
For en kort stund.
Selv om vi alle tenkte
Aldri mer!

…og så glemmer vi.
Sinnet og harmen, kommer krypende.
Mitt er mitt og bare mitt.
Hatet kommer til overflaten igjen.
Ikke nødvendigvis av de som ble rammet.
….og jeg skjønner:

At aldri mer
…varer så forbannet kort.

….og midt oppi dette,
så oppdager jeg at kanskje…
finner Nord og sør i Korea sammen
…en dag.
Kanskje hilser naboer på hverandre igjen….
….en dag.
Familier samles…
…en dag.

Alan Jackson har kanskje rett:
And I remember this from when I was young
Faith, hope, and love are some good things He gave us
And the greatest is love​

Man dør ikke for fedrelandet,
eller i kamp for det man tror på.
Man dør…

#verdenskrig #hat #Utøya #Oslo #sønn #Familie #naboer #krig #død #jøder #Holocaust #Marshallhjelpen #USA #Norge #dødsfall #Statsminister #Konge #Alan #Jackson #Korea #nord #sør #FN #aldri #mer #Kjærlighet #søsken #fred

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg