BAKSJØLØPET 2018

Jeg tror jeg var med på det aller første Baksjøløpet, 
og faktisk løp mange på rad, – de første årene.
Må vel nesten bli de første årene, hvis en er med i det aller første!
(Må tillegges at jeg er gammel nok til å huske både Nyfjelløpet og Nyfjell-trampen)

Hver eneste gang, stilte jeg meg opp i første rekke, og trodde jeg kunne vinne løpet.
Da skuddet smalt, så dro jeg på oppover, og var kanskje blant de 5 til 10 beste oppover.
Da jeg var på toppen, så jeg teten foran meg på grusvegen.
Da jeg kom inn på grusvegen, måtte jeg som regel gå litt.
Ved matstasjonen, slet jeg med hodepine og magevondt.
Mot toppen etter Baksjøen, var bena ferdige.
…og i mål var jeg langt bak teten.
Neste år sto jeg i første rekke….og alt gjentok seg.
Jeg var dessverre bare god opp til omtrent 1500 meter, 
og da er 11000 meter langt.
(I Nyfjell-løpet har jeg et smalfilm.opptak, som viser en Neinarn som leder med 300 meter, før start-jordet er unnagjort, og som er nr 4 da vegen passeres, og som kom godt en time etter de andre i mål – samme selvtillit og start mao)

i 2011 var jeg tilbake, og løp mitt 10. løp.
Da hadde jeg med meg elghunden Jack og min svigerfar.
Da stilte jeg meg helt bakerst, og gikk til toppen.
Så jogget jeg derifra og til mål, mens svigerfar min forsvant til skogs etter matstasjonen.
Det ble en god tur på en time og et kvarter.

I år skulle jeg nedover i bursdag samme helg,
og da var det på tide å prøve seg igjen.
Bortsett fra noen kilo for mye, så er jeg ikke helt utafor mht trim.
…og jeg jobbet med tryslingene, for å få dem med.
La ut om hvor fint løp dette er – at alle for fine premier, osv.

De var ikke negative heller.
Svigerfar skulle i alle fall.
Svoger skulle kanskje.
Niesen ville gjerne.
Hustru –
“nei du skjønner det var visst noen som skulle komme klokka tolv”
“Ja, men kl 1230 er vi tilbake!”

“Nei de måtte komme kl 1200!”

Min svigerinne, er en av de bedre løpere jeg kjenner.
Hun er lett, flyr som en vind, og kunne slått hvem som helst.
…men hun svarte aldri om hun skulle være med. 
Det gjorde vel heller ikke svigermor.

Da dagen kom, var jeg alene på veg til Åbogen.
30 minutter senere, sa tryslingene, at de visste da ikke vegen til start heller da!


Jeg snapper hjem, for å prøve å få tryslinga med!

Men der var nå jeg.
Nesten alene syntes jeg.
Herover er man ikke like tidlig ute før start lenger….
så først en halvtime senere, fylte parkeringsplassene seg opp.
Fra vinterdvalen kom skinnlette løpere med Magnor UL på brystet,
Aurskog-Høland på ryggen, damer med barnevogner, syklister, og eldre menn….
…som var eldre allerede da jeg var 15, og de så fortsatt ut som de kunne løpe like fort.
Jeg treffer rennleder, og spør ham hvor langt innpå start man kan etteranmelde seg:
“En halvtime før går bra, og enda lenger hvis det kniper”
…og jeg ringer Trine

“Restitusjon/massasje”
står det på en plakat, og jeg angrer jeg ikke løper aktivt.
For det er de som får tilbudet,
har det blitt meg fortalt.
Nå ja – dette er vel et helt annet tilbud antar jeg, enn den gang det sto en buss på grensa på Eda med skiltet:
“Massage gives i campingvagnen”
…men der var det aldri noe krav om “Aktiv” tror jeg!

En av de første jeg traff ved bygdehuset, var Arne Moren.
Et begrep innen fysisk aktivitet i Trysil.
Han skulle løpe for 17. gang.
Da jeg fortalte om tryslingene som satt et kvarters kjøretur unna,
og ikke ble med, sa han:
“Dårleg.  Det kan du helse dem frå me!”

Så traff jeg Haugnæs’n.
Han var tøffere enn Arne og meg, og startet i aktiv klasse.

Baksjøløpet har fortsatt tradisjonen at lensmannen kjører foran.
…og han kunne opplyse at hvis jeg startet like hardt som før, og sprakk som før, så var det mulig å sitte på inn att!

Innimellom hørte jeg et “Hei”.
Innimellom stanset noe for å prate.
Innimellom forsvant noen fordi de ikke vill si verken hei eller prate.
Innimellom syntes jeg at jeg kjente igjen noen.
Innimellom så jeg jevngamle som så gamle ut,
og noen ganger så jeg jevnaldrende som var som den gang da.
..og innimellom satt jeg i bilen, og fiklet med en mobil, for å stenge verden ute.
…og jammen var jeg innimellom, i gang med å varme opp!

Det nærmer seg start.
Jeg stiller meg opp slik omtrent midt i.
Med aktive nummerlapper foran meg, og barnevogner bak.
Litt mer på “hugget” enn i 2011 altså – og i tillegg uten Jack (RIP).
Ved siden av meg stiller min svigersønn og hans kompis Glenn seg opp.
De ser “taggade” ut, og kanskje er det litt “full-i-faan” i dem.
For kvelden før, i 40årslaget, sa jeg at jeg kanskje kom til å løpe fra dem!
Mest på tull, for de noen år yngre, litt lettere, og litt bedre i form.

Jeg vurderte å legge meg bak dem, for å få hjelp til tempoet.
30 sek til start.
“Kan du hjelpe meg med pulsklokka mi?”
“Ja da”

20 sek til start.
“Den skal ikke være slik”
“Ja jeg skjønner ikke helt denne jeg”

10 sek til start
“Der fikk jeg den i gang”
“Ja men den pleier ikke se slik ut”

7 sek til start
“Tror jeg må gi meg”
“Ja men det skal ikke se slik ut”

5 sek til start
“Unnskyld meg, jeg får bare starte jeg”
“Hvor er startmatta?”

PANG

…og da var jeg i gang.
Rolig nå!
2 km oppover på asfalt.
Jeg når toppen, og har det bra.
Grusvegen gjenomføres og jeg har det bra.
På den får jeg heia fra ei jeg kjenner som en tidligere storløper.
Nå er hun pårørende til en unggutt, som blir av de aller beste.

Ut på asfalten.

“Har du nåe øl hæll?”
hører jeg en eidskoging si bak meg, til en publikummer langs løypa, og jeg synes det høres ut som svigersønn min.
Han er en av de mest eidskog-tro jeg vet om mht dialekten.

“Je prater da full itte eidskoging je?” sa han til eldstesønnen min en gang.

Er han rett bak meg, tenker jeg.
Men løper rolig videre.
Så blir det grusveg att.

Jeg er i ferd med å ta igjen mange løpere.
Det er en annen følelse det.
Men det er litt bløtt her, og jeg kikker ned på mine Hoka Clifton 3, og er urolig for at de blir tilsmusset.

Matstasjonen.
Jeg gjør som de store stjerner.
Søler mest på klea, og haster videre.

Omtrent langs løypa, står noen eldre herrer (som meg).
“Heia Heia” roper de, før en plutselig utbryter.
“Næmmen er de dæ da?”
og så legger han til noe som er litt artig:

For det er bare eidskoginger som klarer å være innom livets begge ender
(og med ordet leve først, og dø til slutt også),
mens de gir deg et slags kompliment:
“Lever du enda du au da dø!”

Jeg vet ikke egentlig om det er et kompliment heller!
At jeg er så gammel at det er overraskende at jeg lever liksom.

Men med det, orket jeg opp til toppen også.
Selv om jeg fikk en liten nedtur ved Baksjøen.
For i det jeg tok igjen løper etter løper,
kommer ei velformet kvinne, på rundt 193 cm og løper forbi meg.
Hun er slank og veltrent, så det er det nok ikke noe å si på,
men det som fikk meg ned på bakken med begge bena var,
at hun løp jaggu med barnevogn.
…og for å utslette all selvtillit:
Når du er mann, og hoftekammen på dama som løper forbi deg, er i din skulderhøyde,
ja da føler du deg liten.

Men jeg tok meg opp.
…og jeg tenker:  Endelig bare nedoverbakke.

Over toppen, passerer jeg en som ikke helt vil gi seg, og da jeg passerer sier han:
“Nå biner hælvete!”
Jeg skjønte ikke helt det, og etter å hatt ham ved siden av meg, lenger enn ønsket,
glir jeg fra ham.
Jeg drar ut stegene… får det litt tungt på siste hylla før du ser Åbogen att.
Men det går!
Mot mål kan jeg øke enda litt, uten at pulsen flyr av gårde.
57.27 ble Strava-tiden på en trimmer fra Sundet!


Det beste synet i løypa er dette!

…og da jeg står der i målområdet, plinger det i telefonen.
Der er det melding fra Kondis-Bakkerolfen.
“Storebror ser deg” står det og vedlagt er et bilde av en Neinarn som fikler med klokka si.
Glåmdalen sendte visst direkte.


Det jeg egentlig driver med, er å snappe bilde av tida mi til Per-Arne, for å skryte litt

Jeg løp for å slå svigersønn min!
Må innrømme det.
…og jeg klarte det.
Ingen svigerfar slo meg.
For han slappet av i sola på Matrand.
…og vel hjemme, var ektefelles besøk bare så vidt kommet!

“Neste år skal vi trene, og bli med”
Hadde svogeren min sagt, før han dro til Trysil.

Ett år går veldig fort Espen!

PS:  På mandag skjønte jeg hva løperen etter toppen mente.
For nå var lår, og hofter, så mørbanket av å løpe nedover, at jeg nesten ikke klarte gå!
…og apropos komplimenter, så vet jeg ikke helt hvordan man skal tolke Eidskoginger
for dagen før løpet traff jeg en jeg ikke hadde sett på noen ord, og jeg sa til ham:
“Du ser da ut som før du!”
“Ja du ser da full egentlig bedre ut du”

var svaret….og jeg ble med det samme litt stolt,
men så kom jeg til å tenke på:
“Hva mente han om hvordan jeg så ut før egentlig?”

#Baksjøløpet #løp #trim #Åbogen #Dahl #Moren #Arne #Haugnæss #Jan #Svigersønn #Svigerfar #Eidskog #Matrand #Magnor #øl #telefon #idrett #Sport #Kondis #Bakkerolfen #Glåmdalen #storebror #2011 #2018 #Garmin #nrk #Jack #elghund #barnevogn #lang #passere #Neinarn #mål #start

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg