KITTILIRENNET 2018

Da du hiver deg utfor her, bør du vite hva du gjør!

Dagen da egentlig ingen ville….

Selv er jeg ganske lei ski.
Det å ikke kunne bruke ski siden førsten av november, og bare oppleve at det er tungt….
…ja det er tungt det.
Men jeg skjuler det godt, og reiser til Jordet i går aften, og er så “keen”.
Ildner opp både Trine og svigerfar min.
Ja det er nesten så svigerfar min begynner å tro på et nummer igjen.
Ikke fra sin hustru altså, men oppi Flendalen.
…men så sier sønnen hans at han ikke skal være med i morgen,
og lufta går litt ut av svigerfar min.

Men vi kryper til køys tidlig.
Her skal det satses.
Bussen går jo fra Engerneste kl 0930.
Eneste gang det går buss fra ene ødemarken til den andre.
Eller fra en innsjø, til utmarken.

Kl 0600 er jeg oppe.
Det er ingen andre.
Jeg kjenner meg pjusk, slik de fleste menn er på søndag morgen.
…og atskillig bedre enn de fleste som var i Holmenkollen i går.
…og da mener jeg ikke løperne som gikk 5 mil.

Klokka blir 0700.
Trine er oppe, leser på termometeret at det er minus 19.
“Det er for kaldt for det” sier hun.
“Ja men det er alltid slik dagen for Kittilirennet” sier jeg.
“Det er kaldt her, og flott og solrikt i Flendalen, og mildt ved Engerneset”.
Trine svarer ikke, men sier at hun legger seg igjen.
Merkelig det der.
Stå opp for å si at hun legger seg att.

0830 – det er dårlig tid.
Ingvald er opp og ser på termometeret.
Må være en genetisk greie det der.
“-16, nei tror jeg blir hjemme jeg”
“Ja men var minus 19 tidligere i dag”
sier jeg.
“Tror jeg blir hjemme jeg” sier svigerfar, og vandrer rundt i T-skjorte og olabukse.
Han er nok ikke klar for å gå på ski nei.

Jeg skjønner at det er fånyttes.
Innerst inne har jeg vel ikke mye lyst, og teller på knappene om jeg heller skulle gått aktivt.
Fått opp bringa att litt liksom.
…og med Twin-skin ski.

0845.
Ingveig er oppe og sjekker termometeret.
“minus 15 ja, er for kaldt det.
Nei vi får ta oss litt frokost.
Hvem skal ha hardkokt egg?”

“Speilegg”
“hardkokt”

…og alle får det som de vil.
Jeg får sjekke temperaturen.
Minus 14 står det, og sola skinner over Løpsætra.

Espen og Ingvald snakker sammen på telefon.
“Er det 18 km det er løpet?”
“Ja er såpass kaldt i bygda og ja”
“Nei er det 18 km det er”
“Huff minus 18 er kaldt det gitt”
“Han spør hvor langt det er er”
fnyser Ingveig til med.

Så er det bestemt at Espen og Hedda blir med.
Nå blir det fart på svigerfaren, svigersønnen, og svogeren (ja det er meg begge de siste).
Trine er heldig, for Mitra kaster opp, så hun må til veterinær.
…og først nå sier hun:
“Hadde ikke Mitra vært sjuk så skulle jeg blitt med!”
Rart det der….

Bussen har reist, for den dro 0930.
…men klokka 10 er Caravellen pakket og klar.
Ingvald og jeg suser av gård.
I Mørsøybakken møter vi en buss på veg mot Engerneset, og vi ler og tuller med at den nok var sent ute.
Vel vitende at dette nok var en annen buss….

Så er vi 4 i bilen.
Ved busstasjonen i bygda står det skiløpere.
I Øverbygda står et par voksne elger og forspiser seg på bjørk.
“Det er pent i Flendalen” sier Espen og alle er enige.
“Men jaggu er det avsides”, sier han, som selv bor langt til skogs….
…og i Flendalen er det yrende liv.

Inne i lokalet får vi meldt oss på.
…og selv om det er langt til skogs, er det Vipps der.
Men en må gå gjennom Privatbanken Flendalen, og så legger’n Per kontanter i kassa.
“Vi går i vegen” sier svogeren og hiver seg av gårde, selv om han og datteren er de raskeste av oss.
Han er en utålmodig fyr denne gutten,
som har vunnet rennet fire ganger før!

Ståle er klar for renn.
Han har hørt at bussen var for sen grunnet teknisk feil.
“Må ha vært en teknisk feil med vekkerklokka” sier han, og hiver seg inn for melde seg på.

Så er vi på veg mot Engersjøen da, på ski.
Jeg har beskrevet dette løpet før.

I 2013 noterte jeg (Gikk konkurranseklassen Tid 1.06.04 og reddet min svigerfar fra sisteplassen):

-25 på morgenen – flott vær i sola men kaldt.  VG30 i bånn og VR40 oppå – trått (for dårlig glidejobb).
9 stk startet i aktiv.  
La meg sist ut.  
Fulgte Ingvald til toppen før Høgland, men på flatene fløt han fra meg – da vi kom til Høgland så jeg ham ikke og trodde kanskje jeg hadde gått feil.
Vanskelig nedkjøring mot Rømoen.  Derfra inn var det halvesi tungt og gå.  Overrasket når jeg så mål.

Litt artig det der “la meg sist ut” – for det var lur strategi – var sist i mål også!

I 2014 skrev jeg (Trimklasse med Trine 1.48.09):

Kittilirennet – eneste tredelte løp i Norge:
Fellesstart i Flendalen, deretter Super-G fra Bittermarka, før jaktstart fra Rømoen.
Vinner ble Tore Stengrundet​

2015 – Trimklasse 1.11.21
2016 – Trimklasse 1.35.32
2017 – Trimklasse 2.14.39
2018 – Trimklasse 2.01.49 

….og hadde ikke tenkt å blogge noe om årets.
For det er liksom det samme år etter år.
Verdens flotteste og beste løyper – trikkeskinner er ikke lagt like faste som dette.
Verdens flotteste terreng, og omgivelser.
Verdens hyggeligste mennesker i sporet.
Ja det er liksom bare slik det er år etter år, så hva skal en skrive om da?

Jo, for når vi har gått et stykke, og skiene har gått trått,
så stanser jeg, og skyver bindingene til -2.
Ja det gikk ikke så fort altså.
Det gikk litt tid før jeg skjønte, enda lenger før jeg fikk det til, og jammen trengte jeg svogers fingre også.
Men da det var i orden, fikk jeg god gli og godt feste.
Fellski kan anbefales.


Håper det ikke var noen inni bygningene da snøen kom, men haren liker seg her

I ei mote tester jeg skia.
Fellski viser seg å ikke ha noen forbedring på pulsen, og den viser faretruende 169.
Da er jeg glad jeg går trim….
Men akkurat da skjer årsaken til blogginnlegg fra i år.

Min hustru ringer.
Situasjonen er som følger:
Jeg er midt i villmarka.
Midt i mellom “intet annet enn skog og vidde” og “intet annet enn sjø og fjell”.
Trine sitter i en Pajero med klimaanlegget skrudd på 23,5 grader varmt.
Jeg har puls på 169, og er midt i ei mote, og opplever minus 7.
Hun har kanskje puls på 56…
…og hun sier:
“Du, det er litt lite diesel på bilen….”


Tilskuerne i Flendalen er mer stille enn dem i Holmenkollen

På en høyde har rendøl’n og etterkommerne en hvilestund, 
etter å hatt Nordre-mesterskap i motbakkeløp.
Han er som vanlig blid som ei vårsol.


Har man pause, har man pause…Sjekk utsikten der bak!

Rett før matstasjonen tar vi ei pause, 
og jeg venter på eliteløperne.
Da kommer rendøl’n og sier til svigerfaren min:
“Har du slutte å trene?
Ser du er så glad i sjokolade”.

Da ble det fart på svigerfaren min.
Jeg oppfattet nesten ikke at de tre forsvant en gang….
..da jeg traff att rendøl*n sa jeg til ham:
“Mobber du Ingvald mer nå, så vinner han aktiv-klassen neste år”
…og jeg har ennå ikke sett ryggen hass da jeg haster videre.

Bakkene videre er som de er.
De er forbedret, men det går fortsatt fort.
Veldig fort.
Må si jeg er stolt av å være onkelen til Hedda,
Etter 16 km, er hun fortsatt like hyppig i stakingen, og i motene langer hun ut som en kvinnelig utgave av Niskanen.
Stil til 10 som dere skjønner.

Langs løypa ser vi det er skrevet klokkeslett i snøkanten.
Det er Mina som sier fra til far sin hvor hun var når.
Svogeren min hadde vel ment å gjøre det samme overfor sin datter,
men hun slapp jo aldri bakfløga hans!

På flatene ser vi en foran oss.
Ja han er ikke lett å se, der han går i hvit kamuflasjejakke.
Ser bare bena kan en si…
…og det kan se mistenkelig ut, for han følger spor.
Spor etter en….

Pistenbully 600….

I brattbakken etter Søgaard, tar vi stans, for å se eliten.
To ungguter er i hard kamp om seieren.
Det er tett kamp om seieren, og vi må bare se at vår lokale helt har måtte slippe med noen få metre…
Vi heier ham frem.

“Dette staker du dem inn att Tore, ta det siste no” skriker Svigerfar,
før vi ser det kommer et par løpere til i kraftfulle staketak nederst i bakken.
Mens jeg er måpende til min svigerfars heiing….er han ikke sønn til Inga?


Nesten så man ser farten i et stille bilde. 
Her leder Petter Myhr, mens Lars Bovold ble dømt foran i mål.
Tiden ble 47.02 på begge.  Hørte de snakket om et par centimeter i forskjell.

Espen og Hedda hiver seg etter.
…og de følger faktisk.
…og igjen må jeg si meg imponert over denne unge “pige” som har gått 18,5 km, og ikke har antydning av slitenhet, eller i det hele tatt er andpusten.
“Vi var nok slik da vi var unge vi og” trøster jeg meg med.

Hedda fikk sitt første merke.
Jeg fikk sølv for fem – men oppdager nå at jeg faktisk har seks
(men med fem barn, hvem har egentlig undret)
Espen hadde 11…
…renn altså!

På Midtung har svigermor hjemmelaget Pizza i ovnen,
mens svigerfar kaster seg på tv’n, for her skal vi se hvem som vant 3-mila i kollen.
Jeg var en liten tur innom Facebook, og der så jeg allerede hvem….
…og nå er det bare å bli kvitt hodepine og smerter i skuldra.

PS:  Må nok en gang, slå et slag for at flere tar turen neste år.
Blide folk i begge ender.  Flott opplegg med buss…
To forskjellige distanser å velge mellom.
Nydelige spor og natur.

Resultatliste finner du her

#Kittili #renn #langrenn #ski #sport #snø #sol #Hedda #Espen #Svoger #svigerfar #pige #18 #Tore #elite #Flendalen #Engersjøen #Vidsyn #Ståle #rendøl 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg