DEN FØRSTE SKOLEDAGEN

Sitter her i kveldingen og ser på nedleggelsen av St. Halvardshjemmet.
Et sjukehjem som fungerte så godt at både ansatte og beboere likte seg der.
Men i myndighetenes papirer sto det “uegnet” og da ble beboerne flyttet, og de ansatte overgitt….

Men hva har det med første skoledagen å gjøre da mon tro?
Vel egentlig ingenting, eller alt, på den annen side.
Uansett hva du eller de ansatte måtte føle, så er man alltid prisgitt idioten bak roret.

Da er det godt å vite at Trysil har brukt 60 millioner godt og vel på å bygge om skula.
…og ansatt en svenske som rektor.  
En rektor som oppriktig mener å ta vare på ansatte, foresatte og elever.
Ikke å forglemme at det var 314 elever som møtte til skolestart – “ny världsrekord for Innbygda skole” som rektor sa.

Tre av disse 314 var mine barn.  
Den yngste for første gang.
Han våknet tidlig i dag morges, og var ferdig påkledd før enn noen gang.
Skravla gikk mer enn noensinne.
Den nest yngste gikk rundt med en ryggsekk på seg, selv da han spiste frokost,
og den eldste i denne omgang, passet mer på hvordan hun tok seg ut.
Alle bar egentlig på en ting felles – de gledet seg til skolestart,
og det er noe av et kompliment for skolen.
…og ute i Nybergsund regnet det da vi dro mot Innbygda

Så sto vi der da.
På asfalt.  
Regnet ble utsatt fordi jeg sa “På første skoledag regner det IKKE”
Rundt meg sto det elever, foreldre, bonusforeldre, enkelte besteforeldre, og ikke minst ansatte i skoleverk, og ansatte i byggebransjen.
Jeg står der for femte gang – ja ikke for femte gang ved samme skole – men for femte gang som far.
Jeg ser på de andre foreldrene.  
Noen hippe.  Noen rike.  Noen fattige.  Noen helt vanlige.  Noen uvanlige.
Det rare er at man automatisk blir stående i den gruppen man hører hjemme.
…og jeg står vel alene føler jeg.
Men vi har en ting felles – vi vil alle det samme for våre.  
Det beste for våre.
Der ser jeg en annen far som er gråhåret….yess!

Ungene har nye klær for dagen ser det ut for.
De er spente.  
Noen er alvorlige.  Noen er blide.  Noen har ingen uttrykk i det hele tatt.
Noen gruer seg kanskje.  Noen er overivrige.  …og noen bare….

Rektor holder sin tale før han presenterer de ansatte.
En litt tidkrevende og rotete del av seansen.  
De burde stått i rekkefølge tenker jeg – jeg som sliter med å være der i det hele tatt.

Han presenterer nye elever.
Han gjør det raskt og på sin slentrende måte.
Han sier Ruben har sluttet.  
Kommer til å savne han i gata hjemme.

Så står det bare igjen de blideste.
De som er der for første gang.
Førsteklassingene.  
De som tripper.  
De som ifjor var eldst.
Livet kan være brutalt – for nå er de atter en gang yngst.
De slet seg gjennom avdelingene for å bli eldst, og brått er de tilbake til start.  
Akkurat som i Monopol.
Ja jeg vet litt om hvordan de har det.

De blir lest opp en og en.
Akkurat som etter et skirenn i gamle dager.
Men som i et skirenn i dag – uten logisk rekkefølge.
Noen jenter.  Noen gutter.
Noen på A noen på Å…og motsatt.
Noen går raskt frem.
Noen går avventende.
Noen trenger mors hand.
Noen løper frem.
Noen bare gjør det uten noe som helst.
..og inni meg hører jeg en eller annen amerikansk president si at følgende må inn i grunnloven:
“We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal”

Alle hilser på rektor.
Det blir litt høytid for mor og far, uansett om de står sammen som par, står sammen med sin nye, står alene, eller ikke.
Rektor skryter av hvor fine de er.
..og det er de.
…og alle med de samme rettigheter uansett.
Mens en fotograf svinser rundt for å ta bilder av alt som skjer.
Skrytebilder?
Journalistbilder?
Eller er han bare helt fotogal far?

Så får de lov å følge lærer inn på klasserom, mens foreldrene må avvente.
Vi skal samles i gymsal for info fra rektor, og må vente mens han henter en PC.

Noen minutter senere sitter vi der.
Rektor snur projektoren opp ned, for han vet nok ikke hvordan man snur bildet.
Det er liksom litt akademisk over det.  
Kunne hjulpet ham, men det passer seg ikke der og da.

…og igjen føler man seg trygg på vegne av sine barn.
Rektor har kontakt med oss alle, og tilkjennegir at “alle elver skal oppleve mestring”
…og Trysilelva mestrer det meste.
Men uansett skrivefeil, så vet jeg at han mener det.
At han vil ivareta alle våres barn, for at de skal lære mest mulig, best mulig.
Han nevner tilstedeværelsen av en journalist
…og jeg erindrer fotografen der ute,
da han sier vi må  innom Visma og trykke “samtykker” på om hvorvidt våre barn skal på offentlige bilder.

Deretter besøker vi klasserommet for vår førsteklassing.
For egen del, så er det litt rart å se at hun som startet i første klasse sammen med mitt eldste barn,
nå er mor til en førsteklassing i min yngstes klasse.
Ikke unikt.  Bare moro å registrere.

Jeg ser en velfungerende klasse.
Hører byggefirmaets bråk på utsiden.
Men det er allerede i innspurten, og det ser ikke ut som unga hører det i det hele tatt.
Jeg ser en erfaren kontaktlærer, eller hva det nå heter i dag.

Frøken het det på min tid, men det er vel i dag like forbudt som andre gode benevnelser vi hadde på sekstitallet.
Men jeg er trygg.  Min sønn er blid.  
Jeg ser hans pult, og ser at noen har gjort et grundig forarbeid forut for i dag.
På utsiden ser jeg fagarbeidere legge asfalt.  Lekeplassen tar form.
..og vi får info om uke en og uke to.  Torsdag på torsdag av.
Lekser til…lekser i alle fall.
Leksehjelp en time på en dag de ikke er på skolen.
Verdens beste ordning for å umuliggjøre leksehjelp for mange.
Ikke alle kan kjøre elever til skula på en fridag for en times hjelp.utpå dagen
Genialt politisk.   
Vi får beskjed om at vi kan klage hvis vi ikke er fornøyd,
og tenker tilbake til ei tid da et eple på frøkens pult kunne bety forskjellen på høgskole eller ikke.

Informasjonen fortsetter.
Mat må de ha.  Frukt skal de ha.
Pause redusert til minimum, men lengre…
..og så var det toalett da.
Ikke lett å være seks år og klare å få opp ei dør som ikke passer i karmen lenger.
Jeg trodde som unga, at den var låst, før jeg tok i litt hardere.
…og innenfor der er det ei skyvedør som er like utilpasset karmen, og en gutt spør meg:
“Går døra tungt?”
“Ja litt”
“Da henter jeg pappa”
…og han løper ut før han i det hele tatt prøver.  
Noen har visst tillit til det jeg sier fortsatt!!!
Men ikke bli sint på barnet ditt hvis det skjer “uhell”.
Send trusa til den ansvarlige for vedlikeholdet av døra.

…men nå er jeg nødt til å ta meg ut.
Jeg er utilpass som en tiger i bur.
Nødt til å ta meg hjem.

For å ta i mot en førsteklassing som om noen timer kommer med bussen.

#Skoledag #første #dag #skole #skule #barn #elev #elever #foreldre #pårørende #rektor #Innbygda #sjef #leder #alle

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg