DNT-APP, MALTE STIER, OG ÅSSEN DU SLIPPER UNNA TUR…


Jeg har gleden av å nyte frivilliges arbeid.
Jeg kan vandre på stier, gamle som kråka.
Jeg kan bli friskere i fjelluft.
Jeg kan glede meg over utsikt så hypnotiserende….at jeg vet ikke om jeg er meg selv att.

Jeg tror det var takket være Knut Eggen at jeg fant appen “DNT Sjekk ut”.
Ja jeg har jo sett han at legger ut bilder og linker til stier.
Stort sett har han følge med flotte damer, og jeg skjønner at jeg må ut på tur.
Jeg ser ham ofte legge ut bilder av ei sprek dame med et malingspann i hand, og jeg ser ham annonsere med flotte turer.
Jeg tok en slik tur med ham en gang – til Skagsvola.
Da fikk jeg info om hva vi så, på vegen opp, og varm mat og drikke på toppen.
Men du skjønner – det er så deilig å ikke ha noen tidspunkter, ikke måtte noe, og bare gå…. eller trimme.
..og det får jeg som regel.

Men etter å ha funnet appen så blir alt helt annerledes.
Jeg finner ut at det finnes så mye mer enn Skagsvola, Lunkvassberget og Klanken.
Jeg leser om Tverrfjellet, Kvitvola og ikke minst Elgåhogna.

Ja det var mens jeg var på Blokkodden at jeg tilfeldigvis klikket innom “DNT-sjekk ut” i Engerdal.
…og der fant jeg at Engerdal har 67 topper over 1000 moh, og at Elgåhogna er på 1460 moh.
Jeg må dit.  Jeg bare må dit.
Etter litt masing, og en tur til Kvitvola i gråvær i går (hvor jeg ville ta en tur til og fikk nei fra både hustru og svoger),
våknet jeg kl 0450 i dag, og hørte vinden ule i Hylleråsen.
Jeg så på min hustru der hun lå og sov.  
Kanskje drømte hun om meg….men jeg så smilet hennes og tenkte:
“Nei det var nok ikke om meg!”

Trine har gått i mange år i skole hos de beste mht å finne plausible grunner til IKKE å gjennomføre en tur, 
og jeg vet hun er redd denne turen – hun tror den er for lang.
Jeg vurderer om jeg skal kle på meg og dra – mens det ennå er oppeholdsvær!
Men jeg vil jo dele opplevelsen med henne – det står at man kan se hele Femunds lengde fra toppen av Elgåhogna.
Så jeg lokker på pointeren og med henne i armkroken klarer jeg sove litt videre…
…da kan Trine smile i fred – tenker jeg.

Frokost på Haukås er noe for seg selv.
Ingveig bruker et par timer på å lage i stand en “enkel frokost”.
“Vi tar bare kokte egg i dag” sier ei…
mens den andre (svigermor) husker at jeg ba om eggerøre med gressløk i går, 
og det er det som er i panna.
“Skal vi hoppe over bacon i dag?”
“Ja men vi får steke noen rundstykker da”

Og da blir det både grove og fine.
“Skulle hatt noe spekemat, har jo det på Midtun”
“Ja men vi trenger ikke det, vi har jo spekepølse her”
“Ja men….ja det får klare seg da”.

Så kommer kaffekoppen før frokost, med en “knupp” til.
…og på bordet står det mat til 100….og jeg vet at jeg atter ei helg må plusse på to kilo…

Men så står Trine der etter frokost, med matpakka klar.
Jeg er ikke helt klar, men straks etter er ei dårlig pakka matpakke i sekken, og en Jämthund klar ved døra.
Vi hiver oss i Caravellen og da ingen flere vil være med, hiver vi oss nordover mot reinens rike.

“Skulle hatt med pointera til å dra meg”
“Du har da Mitra”
“Ja men ho drar da ikke”
“Ja men….pointere er farligere til å dra ned att da”
“Da er de slitne da. Skulle hatt de med for og fått hjelp oppover”.

Smilet fra i natt er borte.
Hun er spent.
Hun er usikker.
Ingen av oss vet hvor langt det er å gå.
Vi vet det stiger 700 m.
Ingen andre ble med, og det mener hun betyr “langt”

På veg mot Elgå ser vi de første reinsdyra.
Hun smiler.  Tar bilder. Vi er kanskje klare?
Dalset.  Var det ikke det appen nevnte?

“Her skal vi visst starte”.

Hun er alvorlig nå.
Stresser avsted mot skiltet og jeg vet hvorfor.
Hun skal se hvor langt det er.
Jeg ser fra bilen, at hun nesten skrenser i det hun svinger oppover mot fjellet ved skiltet.
Jeg blir langt etter… hun er langt der framme med Mitra.
Jeg har registrert at det er 6 km en veg – så det på skiltet i forbifarten.
Jeg har lastet Appen og ser vi er på rett sti.

Hun smiler fortsatt ikke da jeg tar henne igjen.
“Du går for fort” sier hun.
“Ja men jeg kommer ikke forbi deg så det må da være deg som går fort”
“Ja men….”

Så kommer vi inn i bjørkeriset.
Vi ser norsk natur på sitt beste.
Vi hører sildring.  Vi hører brusen…
Vi ser glassklart vann i bekken.
Vi ser små fosser, krokete bjørker, og vi ser utover.
Vi ser langt, allerede før to kilometer er passert.
Jeg ergrer meg over at jeg ikke har med “årntli” kamera.

På en brink står to reinsdyr og ser ned på oss.
Da de merker vi ser dem, forsvinner de som en fiende i en spenningsfilm.
“De er bak knausen der”
“Eller bak den”
“De må være bak den”

Men de var ingen steder.
Litt lenger opp kommer tre andre reinsdyr.
Mitra kjenner duften og blir ivrig.


Selv kjenner jeg følelsen av å være Gjest Baardsen.
Gjest på flukt fra lensmannen.
Jeg innbiller meg at det ser slik ut her som det gjorde på hans tid.
…og jeg ville ikke vært lensmannen som tok Gjest.
Jeg ville vært Gjest jeg….

“….Og kom vil I høre en Vise om Gjest
den er ikke laget af Lendsmand og Prest,
Og kan I nu vanke og gaa hvor I vil,
saa skal I nok høre at Gjest er på Spil, At Gjest, han er paa Spil.”…

Vi synger noen strofer og fortsetter oppover.
Utsikten blir slående, og fengende.
Jeg stanser opp, trekker pusten, og setter pris på “panorama”-funksjonen på mobilkameraet.

Det er sååå vakkert her.
…og fremfor oss er det nymalte røde streker på stener, som gjør det trygt å gå.
Trygt selv om tåka plutselig skulle sige på.  Vel så trygt det kan bli i alle fall.

Noen trenger en pust i bakken.
Mulig hun forbanner at jeg har konvertert en løshund til bandhund,
som etter mye iherdig trening – er opplært til ikke å dra!

Det blir brattere….det er høyere, det er snart 5,5 km…og bare en halv igjen.
…før vi når platået.  
Ja det er et platå der oppe.
Flere kvadratmeter stor…500 kvm kanskje….
Det er 360 grader fri sikt her.
Du ser hele verden.
Ja i alle fall den delen av verden du vil se.
Den delen av verden som fortsatt er trygg.

Den delen av verden der vi bor.
…og som bare tyskere og hollendere besøker.

Rart det der tenker jeg.
Tryslinga jobber knallhardt, og godt for å få turister til seg, og de er i ferd med å lykkes.
Engerdøla får besøk uansett de.
Til og med av oss.

Ved ei kasse med batterier, sitter to damer og spiser mat.
Vi setter oss i ly av røysa.   Det blåser litt her kan en si.
Mot Røros ser vi regn, og sekunder senere blir sol til regn.
Ho som er regnet som en saktmodig trysling og til og med en Bekkevold, 
er på bena raskere enn Usain Bolt løper 100 meter, og før jeg får sagt
“Nå regner det”
Ser jeg to rumper på veg ned mot stien…(Ho har jo med seg Mitra nemlig)

Jeg pakker sekken og setter etter,
På veg ned møter vi noen tsjekkere.
De spør om tida opp.
“About thirty minutes”
“Ok”

…og så labber de på i “nær-snø-regnet”, mens min hustru og Mitra løper nedover bergsiden,
raskere enn reinsdyra vi så på vegen opp.

På neste platå har alt roet seg.
Vinden har løyet – eller er vi bare lenger ned?
Regnet har sluttet…., og plutselig nyter vi synet av ni reinsdyr.
De stanser på trygg avstand og ser på oss og undres antagelig på om vi egentlig må være der.
De “beiner” på noen skritt, for å komme unna “armlengdens” avstand, og beiter videre.

Da vi kommer nedi bjørkeriset igjen foreslår jeg at vi burde bade.
…og jeg gjorde det i stedets flotteste foss.
…og for de som lurer, så badet jeg naken, bare iført løpetights, trøye, jakke, lue og sko.

På veg mot Elgå, har jeg verdens blideste hustru i bilen.
…hun mener sikkert at jeg er heldig som har henne, som får meg ut på slike turer….
På appen min står det “Elgåhogna besøkt” og jeg er fornøyd.

– årets flotteste tur!

Takk til de i DNT som gjør slike turer kjent, og tilgjengelige.

#Elgå #Hogna #Elgåhogna #topptur #tur #gå #Vandre #Gjest #Baardsen #1460 #moh #Haukås #Trine

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg