TJUEANDRE DESEMBER

Tjueandre desember og det er igjen tre utente adventslys.   
Det er et par tre ting som spøker i dag.
EN:  Da jeg skulle skrive TJUE, så endret laptopen det til Thue, 
altså noe med Eidskog å gjøre vil jeg tro.   
TO:  Når jeg skriver utent, så får det en rød strek under seg, og betyr feilskrevet.
Jeg skriver da ikke feil, så da må det være en protest på bruk av adventslys.
TRE:  I går når jeg var ute og løp en tur, så merker jeg på returen at jeg har mistet en hanske.
Jeg stanser opp og undrer om jeg skal lete hjemover (mistet før dette punkt),
eller løpe tilbake kilometeren siden jeg snudde.  Da ser jeg hansken på andre siden.
Så da skulle jeg hatt en “klarsynt” for å tyde dette budskap.

VG kommer i dag med nye avsløringer om forhandlingene mellom Norge og Kina.
Det artige der er at “Den eneste «utenforstående» som ble involvert, var statsminister Erna Solberg (H).”
Jeg håper i alle fall ikke at Utenriksministeren synes Statsministeren er utenforstående i en så viktig sak.
Men baksiden av avtalen er at vi har godtatt “ETT KINA”.

På et annet sted sitter en leder med klare forretningsmessige mål for å gjøre sitt land stort igjen.
Hva hvis han inngår en avtale med en annen stor part om f eks “ETT RUSSLAND” hvor mindre selvstendige stater som f eks Norge skal anses som russisk, akkurat som Taiwan skal anses som kinesiesk.  
Absolutt ikke utenkelig!  Men skrekk og gru – jeg er altså ikke i stand til å gå i gang med å lære russisk, i ei tid da jeg så vidt har fått med meg at poststemplene er blitt borte.  Eller godta at jeg må innom Pravda.no for å se Peik-Reidars julekalender.

Mens jeg er innom VG, så finner jeg et par andre saker også, bl.a. annonsen hvor det står:
“Bli kvitt gjelda di – refinansier (rente 15.84% står det med svært liten skrift)”  
–  Jeg skjønner ikke hvordan en blir kvitt gjelda ved å refinansiere.
Det blir jo som å prøve å bli kvitt kjerringa ved å gifte seg igjen det jo.
..og får meg til å tenke på Waylon Jennings hymne til kjærligheten:

If she ain’t number one she’s in the top two
Of things that I could live without.
Men commit murder and all kinds of mayhem
In a few years they’re back on the streets
Highway robbery and white collar crime
And they laugh at the system they beat.
Sometimes I’m tempted sometimes I’m ashamed
Of the things that the law will allow
I could have killed her when I first met her
And I’d have been out of jail by now.
I could have killed her when we first met
And I’ve have been out of jail by now…

…og så til slutt innslaget med 16-åringen som møter en brannbil.  
En flott unnamanøver fra 16-åringen redder mange liv.
Jeg er ikke så sikker på at kreti og pleti skal ha tilgang på blå-lys.

Men i dag ble det en skitur på meg gitt.
Plussgrader med blanding av kald snø og delvis is i spor er ikke det jeg liker best
etter at mitt smøreteam sluttet for noen år siden.  
Det er ganske mange år siden faktisk.  Mor bestemte hva, og far gnudde ut.
Så jeg bestemte meg for å prøve meg på en staketur.
Med Santander på ryggen, forplikter det å kunne stake litt.
Gikk så fint utover så…etter en km tar jeg innpå en som skøyter.
Det gir jo gnist i staken, eh stakinga mente jeg.
Men så kommer vi mot Trørøsta og første test.
Gikk bra.
Så vinkler vi oppover mot venda, og jeg vet det nå blir tyngre.
På en måte er det å stake opp der for en som meg, 
som å falle i slow motion.   Du liksom ser bakken komme nærmere og nærmere,
mens rygg og kne, faller sammen som en garasje-jekk i retur.  Dess brattere dess lavere over bakken blir du.  Jeg fremkaller noen bilder fra minnebanken der jeg ser Espen og de andre hiver seg opp og over stava, så både ski og kropp forlater bakken.  Men slik er det ikke med meg.   Ligner mer på Limbo for meg.
På slutten er det på hekta at man ikke får skrubbsår på nesa.
Jeg vet ikke lenger om det er magen eller arma som får meg centimeter for centimeter oppover.
Men skøyteren er der fremme ennå, kanskje noen meter lenger fra, men lell da gitt….

Jeg når venda, og nå er faktisk målet for turen nådd, 
alt etter dette er bare bonus.   Fortsatt går det mer fremover enn bakover.
Jeg “asher” meg i kryp-tempo over kulen ved krysset “Brune høgda”, og det er godt å ake nedover.
Jeg tenker at her burde Espen Sørlie sett meg…men så husker jeg garasje-jekken og tenker at det nok
er bedre at han bare hører om det…
Men jeg fullfører for første gang hele Sørrunden med kun staking.  På parkeringen spør en meg om jeg er en av brødrene? 

Ja sier jeg.  Jeg er han som aldri er på tv” og tenker på at jeg er jo bror hennes Gunn og ‘n Uno.
…og vel hjemme klarer jeg ikke annet enn å sove resten av dagen.  Slik er det for det meste hver dag for tiden.

Jeg våkner….Men nå ser jeg at alt er annerledes i huset.
Treet jeg vil skal pyntes 23. om kvelden – det er nå ferdig.
På toppen vil jeg ha ei stjerne – der er det nå et sølvspir.
Man lytt full føye seg….  Treet er fint det.  Hvitt av rim.
Men her fyrer vi så det blir nok…

…og nå merker man at Trine begynner å få tidsnød.
Stemmeleiet er fast høyere.
Farten på bena er aksellerert.
Lunta er litt kortere…
..og i stua gjør jeg som ellers – tar en kopp kaffe jeg ikke liker smaken på.
Døyver smaken med en sjokolade jeg ikke skulle hatt.
Jula kommer nok tenker jeg.

Men mens jeg går der og kjenner etter om hjertet fungerer, så kommer jeg til å tenke på en som var forut sin tid.
Roberto de’Nobili ble ordinert til kardinal 22.12.1553 bare tolv år gammel.
Seks år senere – på samme dato, men altså i 1559 så dør han.
Ergo – enten var det ingen vits i å være from, ellers fikk han tidlig sin belønning.

Da får man avslutte med en gammel sketsj om Fingal Olsson:

Martin Ljung – Fingal Olsson

Bare to dager igjen til nissen kommer
Hey Ho

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg