ATTENDE DESEMBER

Attende desember, og det første jeg tenker på i dag er funnet av Piltdown-mannen, som ble funnet 18.12.1912.
Ikke at funnet er så morsomt egentlig, for i 1953 kunne man fastslå at noen hadde lurt forskerne.
De hadde faktisk tatt kjeven fra en Orangutang, tenna fra en sjimpanse, og hjernen fra et moderne menneske,
og gjemt det som en pre-historisk levning.  Så var nok noen som ikke fant dette så artig.
Men for en Eidskoging er selve betegnelsen litt artig, for vi er ikke vant til at pilten er nedover vi…
(Hvis du itte veit å en pilt er, ja da får du spørja nåen – for meg som kommer sør fra, så blir det veldig rart når en trysling lurer på om noen er “piltet”).

..men i 1953 kom man vel da egentlig frem til at dette var et drap også da kanskje, for noen gikk da altså i 1912,
rundt uten hjerne, eller så var vedkommende død og begravet, og glemt.
På den annen side, så er det flere og flere som opptrer som de er uten hjerne så….

Gratulerer med 100-årsdagen du aldri nådde Betty Grable.  Verdens første Pin-Up girl.
Hun døde så alt for tidlig – bare 56 år, men hun nådde i alle fall boka med bilder som endret verden.
Kanskje tenkte hun i sitt indre på Deirdre  som da det var som mest håpløst sa:  
“It is I who am desolate; I, Deirdre, that will not live till I am old”. (Deirdre of the Sorrows by J.M. Synge)

…og det er noe som passer fint i dag – på en søndag.  Søndag som er dagen etter, før i tida.  
Dagen etter man traff noen, danset, spilte kort sammen, eller sloss.  
Dagen etter – altså i dag – var dagen da jeg våknet til at mor satt på sengekanten til bror min,
og spurte, hvor, hvem han var sammen med, hva de gjorde, og de var fulle etc
….aldri merket hun jenta som gjemte seg nederst i dyna…tror jeg!

For mange var dette dagen for ensomhet.  
…og selv i dag, da du våkner til nyheter og varslinger på Facebook,
ny quiz fra Birken, “del dette og vinn”-innlegg, og ingen varsler om observasjoner av ulv….
Hæ? ingen varsler om observasjoner av ulv?
Hvorfor er de plutselig blitt borte?
…men Bonanza er i alle fall på TV2, og jeg kjenner igjen episoden.

Mens andre våkner til nye matcher på Tinder, og sveiper hit og dit,
og bruker ca et halvt sekund på å bestemme seg for om man har en fremtid sammen med noen eller ikke.  
Du vet at – vi brukte opp noen hundrelapper på å spandere på ei jente vi, før hun enten sa god natt, eller ble med (som regel) noen annen hjem.  
…og neste lørdag gikk vi i samme fella.  
Kanskje Tinder er flott allikevel – særlig for de som er blå (gjerrig).
…og du sitter der og nyter synet av jente etter jente, helt til du ser bildet av mor di eller tanta di, og Tinder sier dere er “Match”.
Først er det litt skremmende, men se på de fleste karer – de ender som regel opp med noen som ligner på mor si!

Men det har da ikke du gjort vil mange si,
men jeg vil nå si Trine ligner litt jeg da.
Litt kort fra bakken og opp begge to,
men begge har god bakkekontakt,
så de når i alle fall ned.
Snakketøyet har de begge på plass,
og husker alt for godt også.
Mat til alle som er innom er en annen ting som er likt.
Er ikke mange steder det er slik lenger.  Men Trine er som mor.
Alt for mye mat, alt for ofte.
…og hvis dere tror Trine ikke er streng (som mor mi),
så har dere ikke møtt henne.
Hun er så streng, akkurat som mor mi, at det kanskje er derfor jeg aldri lærte å spille gitar.
Ble redd strengene kan en si…

Forhåpentligvis er det flest av de single og ensomme som bruker Tinder og andre slike apper.
Men Deirdre (fra Irland) var egentlig ikke ensom…bortsett fra at noen profetier da hun ble født,
hadde spådd at konger kom til å gå i krig på grunn av henne. 
Hun ble dermed sendt til skogs og isolasjon.

Er nesten å sammenligne med Moses det på en måte.  
Han endte som nyfødt i en sivkurv på Nilen.
Han skal være glad at Guds rike på jorden, ikke var Trysil.  
Da hadde han blitt satt ut på ei kald og stri Trysil-elv, og sendt ut Rømoen, og funnet av en tømmerfløter,
og båret navnet Jota, Engerbakk, eller Øvergård i dag.  
Tenk på det litt – Moses Jota!

Uansett så hadde det ikke vært lett å bli satt ut i disse dager.  
Trysilelva blir mer og mer islagt.

Så jeg tok det for gitt at ingen fløt der, og dro oppover mot Trysilfjellet i stedet.
Minus 13 hjemme, blir fort til 9 minus på Ole G.
Hadde vel egentlig ikke så lyst på å gå.  SLiter fortsatt med hodepine på morgenen.
(søndag ja vil mange si – men er ikke slik hodepine.  Bare slik en har når en er forkjølet eller noe slikt).
Men jeg la da i veg, i gråtimen får en kalle det i dag.
Hadde all verdens tid, og ville satse på å trykke godt mot snøen da jeg gikk.
Men så er det slik da vettu, at du får se en foran deg som holder omtrent samme fart.
Da skal du holde avstanden da vettu.  Omtrent 100meter.
Så kommer det en kvinne inn fra et sidespor som suser forbi han foran.
Han henger seg på, og bak henger jeg 100 meter fortsatt.
Hun sakner farten før Trørøsta og snakker litt med noen hun kjenner,
og da smetter mannen forbi (la oss kalle ham dansken, ikke fordi han gikk som en danske, men ansiktet lignet en danske, lang og hengslet, og med et utseende som jeg ville anslå til tre og halvfjerds….)
Hun legger seg tett på.  Jeg er fortsatt nitti meter bak.
De fyker oppover bakken etter Trørøsta, og jeg tar innpå.
Da vi kommer til bakken etter høyresvingen (det nærmeste du er sundet) så fyker de to fortsatt lett oppover, og jeg sliter 40 meter bak.
Men denne bakken gruer jeg meg til.  Jeg orker ikke med høy puls for tiden.
På toppen av bakken gir dansken seg, og hun smetter forbi, og nå er jeg 2 meter bak, men det blir fort til fem og så ti.
Da er vi endelig på venda, hvor hun stanser, og jeg utbryter:
“Du går jaggu fort – Du tok nesten livet av meg”
…og hun takker for ordene og smiler.
Hvilket straffebud rammes dette egentlig av – oppvigling til død?

Jeg går litt forbi tavla og stanser bak svingen, ute av hennes syne.
Der trekker jeg luft, og føler meg helt ferdig.  Jeg lunter videre, og med øynene i nakken ser jeg dansken,
og det er bare å trykke til mot underlaget og gå videre.  
Helt øverst i Sørrunden møter jeg damen som holdt på å drepe meg,
og jeg priser meg lykkelig for at vi gikk hver vår lei på den runden.
Men fra den stund gjør jeg ære på Santander-jakka mi.
Jeg mangler faktisk bare pilotbrillene fra å ligne på Tord,
og har bestemt meg for at hun ikke skal ta igjen meg.
Nedover bakkene kommer frykten tilbake, og jeg må nå unngå å ploge.
Her gjelder det enten å berge livet, eller gå for seier (eller unngå tap for ei dame).
Jeg velger unngå tap.
Redselen for svingen kommer.  Bena dirrer og skjelver.
Det sitrer nedover fra lysken (kunne ikke bruke noe annet som startsted, for nå var jeg ikke en gang Piltdown-mannen, men mer no-piltman grunnet frost), jeg kjente såvidt til elektriske støt nedover, men da jeg kom ned føltes det som om alt fra navlen og ned, var borte….


Følte underlivet nesten var borte…men stavlengda er jeg innafor…

Jeg gadd ikke snu for å lete…
Ved Golfbanen møter jeg fastlegen min, og da forsto jeg at han ikke trodde noe særlig på svensk seier i skistafetten i dag
…..og fortsatt så jeg ikke noe til damen.
Det er for galt hvis hun ikke skulle ned igjen…etter den innsatsen mener jeg.

PS:  Hvem var Deirdre?
Deirdre ble født som en av verdens store skjønnheter.
Kong Conchubhar av Ulster sverget på å gifte seg med henne da hun ble gammel nok.
Han lot henne vokse opp dypt inne i skogen der ingen lysten soldat kunne forelske seg i henne.
Innen Deirde ble gammel nok, var kongen blitt en sieg gammel djevel, og Deirdre var egensindig.
Hun forelsket seg i en kjekk, ung kriger, Naisi.
De rlmte ti Skottland sammen, hvor de i mange år levde i herlighet.
Men Deirdre var for uavhengig til å leve i skjul.
Hun insisterte på at de skulle vende hjem og konfrontere kongen.
Kreve at han satte henne fri……

les historien for å få med deg resten.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg