NORSK TOPPIDRETT PÅ TYNN IS

Norge har en av de beste fotballtrenerne, men vinner ikke kamper.

Norge har en av de  mest anerkjente leger innen antidoping, men utøvere blir tatt for doping .

Norge har verdens største smørbuss, men smør seg bort på dårlig føre lell.

Våre to desidert mestvinnende skiløpere det siste året står avkledd og gråtende på pressekonferanser, og leger slutter…men de med overordnet ansvar blir igjen.   Noen fordømmer pressen som skriver.  

Men….men det er jo forsåvidt en plikt å videreføre denne informasjon.  På en måte synes jeg det er en balansert dekning.  Hvor den mistenkte får komme til orde, og får prosedert sin sak, faktisk endog før det er en sak.   Hvor mange mistenkte får den muligheten ?

Sakkyndige, som er forventet å være nøytrale og objektive, kommer med subjektive meninger om mistenkte før de presenterer bevis, bevis som i annet tilfelle er ansett å kunne være fellende.  

Slik sett synes jeg det ikke er noen grunn til å kalle noe for “heksejakt” etc.  

Men dette innlegget skal ikke handle om skyld eller uskyld.  Jeg vet ingenting om stoffet som er nevnt, dopingliste, straffeutmåling, eller annet, for å mene noe om akkurat det.  Jeg vet heller ikke noe mer om Therese og Martin heller, annet enn at de går fort på ski, og synes som trivelige og blide mennesker

Det jeg heller vil dvele litt med er noe annet.  Noe som handler om “evig eies kun et dårlig rykte”…

Til vinteren kommer ordet “Norge” på ryggen til å stå for noe annet hos de som ikke liker norsk suksess – nemlig “doping”.  Når Heidi Wang er først i mål til vinteren, kommer man til å nevne resultatet i Sverige med et fnys av hån og mistanke.  

Når Finn Haagen Krogh vinner en sprint, vil han bli utsatt for det samme.  Når et ungt talent fra Magnor UL eller Lillehammer, om et år eller to, havner på landslaget og overrasker alle med å ta en “Iversen” i første sesong, vil sponsorinntekter være borte, og mistanke om doping i yngre rekker være tilstede.  

Dette har ikke noe med Therese og Martin å gjøre, men om at de ansvarlige, er samme stemme og Røste.  Det er samme skipresident, og samme sportssjef.  Ja legen er borte, ja faktisk begge to, men hvem visste hvem de var før i dag?

Det er konsekvensen, og senvirkningen, som er tragisk.  Som er det de unge må slite med.  Som Norges skilandslag må slite med å bli kvitt.  I Lahti bryr ingen seg om astma eller solbrente lepper.  Nei, de to beste drar med seg “tatt for doping!”

Når Heikinen vant 15 km i kollen-VM så ble han nevnt i en annen setting enn fortjent, fordi finnene noen år før fikk noen dopingssaker mot seg.  Det er den vonde sanningen.  

Den hadde vært enda verre hvis media ikke hadde dekket disse sakene.  Da er det på en måte irrelevant med støtte for, eller imot de mistenkte.  Norsk toppidrett er på tynn is.  Tjukkere is bygges best av nye ismurere…nye ledere.  Nytt blod….eh det ble vel kanskje feil ord i denne kontekst.  Det må skje noe.  Noen må være sitt ansvar bevisst.  Noen må bort for at nye skal bli anerkjent og omtalt som de som nå er tatt.

Jeg heier på norske utøvere fremover.  

Men vi må gjøre noe nå….

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg