TJUVJEGEREN I SUNDHOLLA – DEL II – JAKTDAGEN

Han våknet av at det buldret på døra.
Harde, iltre slag, som ikke ville godta en stillhet for å illustrere at han var borte.
Han listet seg på sokkelesten bort til vinduet.
Ute på trappa sto lensmannen og et par betjenter.
Han visste hvem de var.
De hadde i årevis vært ute for å ta ham for et eller annet.
Hvis det skjedde noe i bygda, ja så var det alltid hans trapp de sto på.

Han kledde på seg, mens slagene mot døra ble mer og mer intense.
De stilnet da de hørte tilholderlåsen med nøkkel nr 7 bli vridd rundt.
De tok seg verken tid til å si “god dag” eller si sitt ærend, før de var inne i koia hass.

“Sett deg” skrek lensmannen.  
Lensmannen var ikke herfra, men fra nord, eller Telemark, 
eller i alle fall fra et sted langt unna – trodde han i alle fal,
og det var noen ganger vanskelig å forstå ham, men ikke disse bryske ordene.
Lakeiene sto klare til å hive seg over ham.
Han kjente dem begge.  Lakeiene, eller lensmannsdrengene som noen kalte dem.
De hadde vokst opp sammen, og han måtte holde med dem som sa, 
slik de beskrev de mindre begavede der i traktene:
– de to lakeiene var ikke de skarpeste knivene i skuffen!.

Lensmannen så brysk ut.  Han var av den gamle sortens lensmann,
eller øvrigheta som de pleide å si.  
Brukte loven i mot deg hvis du gjorde noe galt, 
og brukte den jaggu mot deg hvis du ikke hadde gjort det også,
så fremt han selv kunne få noe ut av det til personlig vinst.
Han var blitt en stor skogeier i løpet av sine år som lensmann,
slik han holdt på med ågervirksomhet til fattigfolk,
han visste aldri ville kunne betale tilbake.

Nå sto han imidlertid her i koia foran ham,
og han mente visst at han hadde gjort noe alvorlig.
Det lysgråe håret, klippet så kort at det som var igjen,
sto rett opp som pigger.  Som på et pinnsvin omtrent.
Huden var uren og furet.  Huden i ansiktet var som vanlig helt stramt.
Nå så det nesten enda strammere ut.

“Hø er det førr no nå a” sa koiegubben med ro i stemmen.
Han hadde jo tross alt ikke rukket ut på sin tjuvjakt denne solfylte fredags morgen.

“Hvor var du i går?”
skrek lensmannen til ham,
som om det skulle få til en bedre kommunikasjon mellom to,
som i utgangspunktet ikke likte hverandre.

“Jeg var her hele dagen, prata litt med meg sjøl, tok en dram og la meg”
“hva er det som har skjedd no da?”

Du får bli med oss” sa lensmannen og de to lakeiene tok tak i armene på ham,
og satte ham i jern.  Turen til lensmannskontoret ble lang og stille.
De to som satt på hver side av ham, sa ikke et ord.
Foran satt lensmannen og stirret tomt ut i lufta.
…og så svært så tilfreds ut.

“Gikk det galt med tjuvjakta i går?” sa plutselig lensmannen litt mer stille.
“Jeg har verken tjuvjaktet i går eller noen annen gang” svarte koiegubben.
“Javel, men hvor var du i går da?”
“det har du spurt om før, og jeg får svare igjen, jeg var i koia mi”
“Det får vi nå se på”, sa lensmannen mens et triumferende smil strøk over leppene hans.

“Sitt her og pass på faanskapen” sa lensmannen til lakeiene.
De dyttet ham ned på en stol, og han følte han satt litt til spott og spe,
mens gamle menn med tvangsauksjonskrav i neva, sto ved skranken,
og de nysgjerrige kjerringene deres fikk brillene lenger opp på nasagravet,
for å ta ham bedre i øyensyn, og forsøke å finne ut hva de skulle kunne si hadde skjedd,
på neste sanitetsmøte, eller rundt kaffebordet hos nabokona.

Han ble sittende der lenge.
Det rumlet i magen hans, og den fyltes opp med luft.
Han forsøkte holde seg, men så sev en ut allikevel.
…og den ene lakeien forlot vakta si, med ene fingrene godt klypende over nesa,
 og gikk inn til lensmannen.  
De skjønte vel kanskje at de snart burde ta seg av saken, og få den ut av verden.

Lensmannen satt der i stillhet bak skrivebordet sitt.
På ene siden var det en bunke dokumenter,
som han visste så alt for vel hadde hatt hans navn så alt for mange ganger,
– Tvangssakene.  Det var ikke greit å betale for seg når en var arbeidsløs og fattig.
På den andre siden av lensmannen, i grønne omslag, lå sakene der de ønsket å få hans navn,
justissakene…men han hadde aldri blitt mer en mistenkt noen gang.
“Flaks” tenkte han inni seg selv.  …og kjente han var litt fornøyd med det.

Lensmannen kikket på ham over brillene sine.
Liksom gransket hans beteende, hans uttrykk, om der fantes noen tegn på skyld.
Men han så faktisk ingenting av dem.  Han så bare en selvsikker møkkafrans,
– som han absolutt ikke likte.  
Ikke av personlige grunner, men fordi dette var en tjuvradd og tjuvjeger.
…ja selv om de aldri hadde fått noe på ham, så….

Slik foregikk denne stille krig, helt til koiekaren brøt stillheten,
og ba om et glass vann, og kanskje litt mat.
“Er vel normalt at en får tørt brød og vann hvis en har gjort noe galt” sa han og smilte,
og la til:  “bør jo ikke være dårligere om en er uskyldig?”

Koiegubben lente seg selvsikkert bakover, og krysset bena.
Koiegubben visste at det ikke luktet godt av ham, og det var en fordel i slike situasjoner,
for de pleide ikke holde ham lenge.

“Det er blitt felt elg oppi Fjellsia” sa lensmannen.
“en før jul, og en nå i det siste – kanskje så sent som i går”
“Vi har funnet slakteplassene, og det går rykter om at du er sett i nærheten der”.

“Hmm.  Ja jeg ser da ikke bort fra at jeg kan ha vært i nærheten”
“Trener en del på ski serru.  Skal bli bedre enn han dere Muruåsen”
“Da lytt en trene vettu” og et smil blottet noen få tenner – snussvertede tenner,
samt en fin åpning fremst, etter et par som hadde gått med da han var uheldig med opptrekking av noen ølflasker,
på en fest ved Grønsjøen i sin ungdom.

“Du er da vel ingen skiløper?”   
“har ikke sett deg på noen lister akkurat”

“Nei derfor jeg må trene vettu,
så jeg havner på listene”,
så klappet han seg på låret og var veldig fornøyd med seg selv.
…og du får ikke la det gå utover oss fattige at kjerringa er knipen med deg lensmann”

Det rykket til i lensmannens venstre kinn, og koiegubben skjønte han traff ei nerve der.
Han hadde sett fru lensmann, og mente hadde han selv vært gift med henne,
så hadde han vært glad for om hun var knipen…

“Hold kjeft” sa lensmannen
“du skal kun svare på det jeg spør deg om”

“Men du lensmannen, både du og jeg vet at dette er ikke noe jeg har gjort.
jeg er ikke så dum.  Men nå er jeg sulten.  Kan jeg få noe mat?”

Snart satt koiegubben og spiste en god dugurdsmat tilberedt av kontordama til lensmannen,
frøken Jakobsen, som han visste ikke var så knipen på det hun hadde av goder,
og som han visste at lensmannen higet etter, men som ikke var så lett å få tak i,
som fattigfolks skog.

Timen etter var koiegubben en fri mann, og tok bena fatt vestover mot Sundholla.
Like overfor Trørøsta fikk han se sport etter ku og kalv.  
De hadde beveget seg rolig oppover lia.
Han fulgte sporene noen minutter, og fant ut at her kunne han ha en mulighet.

Han gikk forsiktig ned igjen, og passet på at han hadde vinden i ryggen lenge, 
før han vendte mot koia for å hente lang-kragen.
Nå var det ikke slik at kragen ble oppbevart akkurat i koia heller,
for da hadde den nok vært beslaglagt for lengst.  Ingen visste om rifla.
Det var en “overligger” etter første verdenskrig – ei børse som ikke lenger “fantes”.
…og som lå godt gjemt, hvis noen skulle se innom koia hans.

Han strakte handa inn under steinhylla.
“faan – det var litt bløtt der”.
“faan” – han visste av erfaring at Kragen “dro” seg litt da den ble fuktig.
Det måtte han ta hensyn til hvis han senere fikk skuddsjanse.
De hadde en tendens til å endre treffpunkt mot venstre disse gamle kragera.
ja da de ble fuktige liksom.
Han humret litt for seg selv.
Ordet “venstre” fikk ham til å tenke på fruen til politikeren i bygda.
Han som sto øverst på Venstre-lista.  Hun hadde også en tendens til å bli fuktig,
men dro ikke noe sted av den grunn…
– hadde han selv erfart.
Hun var godt over 60, men noe av det villeste han hadde vært borti lell.

Han fant frem patroner og ladet opp magasinet.
Det var fortsatt godt lys og god sikt i denne flotte ettermiddag,
Straks var han tilbake og på sporet etter dyra.

Han følte på seg at han nærmet seg.
Lensmannen tenkte han ikke så mye på lenger 
– det skulle mye til om de skulle komme etter ham to ganger på samme dag!

og der…
Der sto kua. Ute på en lysning i granskogen.
Kalven lå litt for seg selv.
Litt for langt bak dessverre, og delvis skjult bak kua.
Kua sto på kne, og lyng sto på menyen hennes i dag.
Han visste ikke helt hvordan han skulle komme seg innpå kalven,
men forsøkte seg mot vest, og hadde da i alle fall vinden fra øst.
Det ville påvirke kula enda litt mer….

Han kom seg på plass.
Kua sto med øra rett opp nå, og hennes tyggebevegelser hadde stanset.
Lyng hang ut av munnvikene hennes, og hun var på vakt.
Nasaborrene jobbet intenst…De jobbet og filtrerte nyansene i lufta.
Han mente seg høre en liten lyd fra kua, som antagelig skulle gjøre kalven klar.
Han så kalven reise seg….litt ustødig etter liggeleie.
Så sto den der, den lille.
Med bredsiden til.
Han strakte ut venstra, lot børsa ligge godt og stødig i handa,
Høyreneven knuget litt ekstra på børsa, før fingeren fant vegen til avtrekkeren.
Han forsikret seg om at sikringen var av.  
Vinden hadde avtatt.  
Han la skuret litt foran hjertet,
…og regnet med det ville kompensere for fuktens påvirkning av børsa.
Han tok et halvt mavedrag….ventet et tiendels sekund, det sev litt luft ut att,
så holdt han pusten mens han sakte beveget kornet perfekt inn i skuret.
Nesten samtidig begynte han å trekke i avtrekkeren…
mer og mer og mer og mer….
…og der smalt det.  
Kruttrøyken slo ut i det kula forlot rifla 
og slo an i kalven, og den stupte rett i bakken.

Kua sto igjen et lite øyeblikk, før hun vinklet rundt,
og halvt sideveis, la hun på sprang bortover myra, før hun stanset,
kom en liten tur tilbake, før hun skjønte at kalven aldri ville komme etter henne noe mer.
Det ble helt stille i skogen. ….og så løp hun!

Han ventet.
Samtidig tenkte han på at dette var noe av det han likte minst.
Han likte heller å sitte på en stein i skogen, og høre på gjøken,
eller se tiuren bruse med fjæra og spille for røya,
eller se en diger okse vandre som en silhuett i skogsbrynet.
Men dette var en nødvendig del av det å overleve,
Han kunne ikke leve på lyng og sevje fra bjørka.

Da han skjønte kua ikke kom att,
og at lensmannen ikke var i nærheten,
gikk han bort til kalven.
Der tok han av seg lua, og hilste dyret i ærbødighet,
så fant han frem kniven og gjorde det han visste han måtte.

….han hadde fortsatt mye å gjøre denne kvelden.
Et lite pek mot lensmannen sto øverst på lista…

#tjuvjeger #Sundholla #jakt #elg #kalv #lensmann #lakeier #bjørk #pågrepet #ransaket #skog #tiur #natur #krag #Jørgensen 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg