NITTENDE DAG I ADVENT FRA EI KOIE I SKOGEN

Han våknet.  Eller?

Han var glovarm.  Han svettet.  Han hadde hørt man ble varm før man frøs ihjel.
Men han mener å huske at de pleide si at det var en behagelig varmefølelse.
Han følte ingen behagelig varmefølelse.  Han følte et varmt helvete rev i kroppen hans.

Han forsøkte åpne munnen, men den var helt uttørret.  Han kjente et slags belegg bakerst i halsen,
rett før han merket at det var en rivende smerte baki der.  En smerte forårsaket av millioner av virus,
sannsynligvis utstyrt med både djevelens horn og fyrtøy.  For det brant bak der.

Det var vondt i ryggen.  Han frøs, mens kroppen svettet.  Han var så sulten.  Allikevel kvalm.
Han gjenkjente følelsen i kroppen som en tidlig morgen, dagen etter han har vært hos Evert.
Everts brennevin ga deg ingen for neste dag….men de gangene hadde han skylda selv.
Nå var det uforskyldt.  Nå var det grunnet et opphold i skogen i bevisstløs tilstand, og ukjent antall dager i koia.
Smerten ble ikke mindre av at en morgenereksjon pulserte blod litt mer enn vanlig.  
…og med den vesle energien han hadde igjen, måtte han smile, at til og med det minnet om dagen der på.

Han hadde ingen sjanse til å ta seg opp, fyre i ovnen og skaffe seg drikke.
Heldigvis hadde han ved inne.   Han fikk tak i radioen, og med skjelvende fingre forsøkte han slå den på.
Han trengte høre en menneskelig stemme.  Han ville ikke dø uten stemmer rundt seg.
Stivfrosne uttørkede fingre slet med knappen.  Til slutt suste det litt, før FM antenna fikk inn signalene.

…han hører en julesang….

It’s beginning to look a lot like Christmas;
Soon the bells will start,
And the thing that will make them ring is the carol that you sing
Right within your heart….

og han vet at hvis han hører klokker som ringer, så er det nok ikke jula som står for døra, men heller et kalt hull i bakken.

Hjernen hans fabler.  Han husker langt tilbake.  Til tiden da de to møttes.
To unge.  To med fremtiden foran seg.
Hun så fager og ung.  Han så bestemt og sterk.

De vandret langs Elta, hånd i hånd.  Hun nærmest hoppet.  Mens han gikk med taktfaste sted,
og forvisset seg om at hun ikke skulle falle i vannet.  De stanset der opp på en høyde og så Blekkufjellet strekke seg mot sola,
mens tåka fra dalen forsøkte å spise opp fjellet nedenfra.  
Han kikket på henne.  Hun kikket på ham.

Hun la seg ned i lyngen og visket “du er min første”.
Han bet seg i leppa og sa “du er min også”.
Han kysset henne ømt.  Leppene ble som klebet sammen av saliv fra livets brønn.
En mygg irriterte ham, mens hun med overraskende øvede fingre, fikk opp belte og smekk,
og i det samme tenkte han:
“skulle hatt en smekk og tatt den jævla myggen”

Men sekunder senere glemte han myggen, da han kjente hennes varme våte grotte
omfavne, og knipe rundt hans elskovsgran.
Han følte seg som en bie,som var i ferd med å besøke hennes blomst.  
De elsket der i lyngen.
De forrentes så intimt som mennesker kan.  
Han tok en liten umerkelig pause, mens han et kort øyeblikk betraktet hennes ansikt,
hennes bryster, og følte seg som en konge i hele verden, med verdens vakreste dronning under seg.
….og hun visket ham i øret “Du er min største”.

Noe senere satt de der ved siden av hverandre.   Begge truseløse.  Med hans bukser som sitteunderlag.
Hun holdt rundt hans høyre overarm med begge hender, og la sitt kinn inntil ham og sa med ærlig stemme:
“Jeg elsker deg så inderlig”.  Han fant det best å skylle av buksene i Elta før de gikk hjem.

Fremtiden virket så klar og så god.  Som en gullbelagt sti.  Belyst med solrefleksjon i millioner av diamanter.
De var ulike, men han tenkte på de voksnes snakk om sex, og historiene om blomster og bier,
og mente det bekreftet at man skal være litt ulike – det heter jo ikke “Historien om blomsten og blomsten”

Han skulle ønsket at det var en fotograf der som tok et bilde av dem.
Det er noe spennende ved å bevare et perfekt øyeblikk.  
Å fange noe vakkert, som aldre blekner, og aldri forsvinner.
og noen måneder senere kom resultatet av biens pollinering

…og noen år etter så er alt bleknet og kjærligheten forsvunnet,
…fordi, som hun sa – at de var så ulike.
Men han skjønte henne – han var ikke enkel å leve med.  Gullet og diamantene uteble også.

Fablingen går over i mareritt.  Mareritt om at hans sønn faller, og faller og faller i et uendelig fall.
Han sparker i søvne i et forsøk på å kaste seg fram for å få tak i sønnen.
Han kjenner smaken av sjokolade, han ser mandariner….

…og han er bevisst igjen.  
Nå må han opp.  Han må fyre opp i koia.  Han må få seg mat.
Han må ha i seg drikke.  Han må ta vare på Bambi.

…og det blir til at han slipper ut Bambi først.
Før han med sine siste krefter fyrer opp.  
Heldigvis har han tatt vare på en del tyri.

#familie #kjærlighet #sex #kropp #bryster #Bambi #Blekkufjellet #Elta #Blikufjellet #lyng #drømme #influensa #virus #djevel #truse #første #fable 

 
 
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg