SKOGENS MANN – HAN FAR

I dag burde far blitt 88, men det ble han ikke.   
Derfor sier jeg ikke “skulle” eller “kunne” blitt,
for han ble ikke….

Han var født på et småbruk som het Larsmoen – eller kanskje det rett og slett var en husmannsplass.
To brødre og ei søster.  Ene broren – en tvilling) døde bare ett år gammel.
De het opprinnelig Pedersen, men i og med at de stammet fra Steinmira i Odalen,
tok den gamle navnet Stenmyren, og slik ble slekta til.
Du kan si at opphavshistorien her er nesten like kort og enkel som Kain og Abels.

Han vokste opp i Eidskogen.  Ikke så langt fra skalden Børli’s rike.
Men jeg kjente ham allikevel ikke som dikter.   Ikke den gang!
Hans mor døde da han var 11 (eller Ølløv som noen sier)
…og far hass var skogoppsynsmann.

Tidlig måtte han arbeide, og han var ikke tenåring en gang da han måtte ta krøttera og ta dem til skogs på beite.
Der ble han hele dagen, og på kvelden var det ned igjen med dem for mjølking.
Disse dagene ble det vel som preget ham til å bli en stille mann.
Du blir ikke snakkesalig, når tiur er det eneste selskap du har.

Jeg har ikke så mange minner fra barndommen som en skulle tro.
Men de jeg har er gode, ikke alltid like gode, men de er gode å ha.

Far min var borte fra før seks om morran og kom hjem mellom 1700-1730.
Da spiste vi middag. Så la han seg på gulvet foran TV i stua.
Tømmerskogen tok ut sitt av en mann.

Der lå han, og jeg kravlet oppå og rundt ham.
Når han våknet til live att…satt jeg i fanget og pekte på det jeg så i Donald, mens han leste teksten.
Mor irriterte seg i blant på den kontakten der,
mellom far og sønn.  Hun brukte hele dagen og alt hun hadde på oss,
og han lå på gulvet, og fikk den responsen.

Når jeg ble litt større, så jeg silhuetten av ham i vinduet på Matrand,
ver gang jeg snudde i sjøloppgådd løype på prestegardsjordet.
De få gangene jeg ikke så konturene av den grovbygde muskelmassen hans,
så ble det en tung runde.  Neste runde var han på plass att.
Det må legges til at han som regel hadde vært med å gått stavtaka i løypa.
Jeg vet ikke om dagens ungdom vet hva stavtak er…..
men før, før scooter og tråkkemaskin, 
var far min og jeg tråkkemaskin.
Løypene ble laget ved at man gikk opp et midtspor,
så gikk man det man kalte stavtak – dvs et spor på utsiden av midten.
…og så gikk jeg opp hovedsporet i midten igjen da far gik siste stavtaket (altså det ytterste)
Skjønner dere nå hvorfor vi hadde større trinser?

Da var man klar for trening.
æhhh itte helt – i motbakka måtte man gå på tvers for å muliggjøre fiskeben!

Tapet av mor tok han tungt,
og du kunne ikke flytte en ting til et annet sted enn hvor hun hadde satt det.

Da jeg mange år senere, ble skilt,
pakket han ei lita veske det sto Sterling Airways på, ble med til Trysil,
og der satt i han rolig uten å si et ord i sofaen.
Men han lot meg vite at jeg var der,
så fort jeg klarte å stanse opp litt i min rastlaushet.

Tre epoker av kvalitetstid mellom far og sønn!
…og uten tvil verdens beste far.
Bygd som han var for muskelarbeid,
bygd som han var for trygghet,
bygd som han var for å sitte på et fang til,
og bygd som han var for å sitte i armkroken av,
og bygd for å understreke læresetningen:
“er du sterk så trenger du ikke slåss
– for da vet du at du er det allikevel”

Mange i dag kunne trengt å tygge på den setningen,
ikke sant Donald?

Jeg når aldri opp til min fars like,
men jeg har mye av ham i meg,
Min sønn bærer hans navn,
og hvis det er som jeg tror,
så bærer mange hans blod etter meg også.

Litt fra hans arbeidshverdag:

Han hev neven på baklomma og kjente etter pakka med Blå Strek.
Det var ei stund til neste lass kom.
…og da det først kom, lot han målestokken sveipe over hver gran og furu,
han prikket hver eneste stokk ende inn som en prikk i ei grønn bok,
og så ble det til kubikk, som dannet lønn for både, Willy, Jegerud’n og flere til.
…og ikke minst Castberg.

I det neste yrkesliv, dreide det seg om gravplasser og god mottakelse av mennesker
i lykke og i sorg, i kirkene i Eidskog.
Han var populær hadde jeg inntrykk av
både som menneske og kirketjener.

Jeg kunne skrevet så mangt om ham,
men det som forblir far for meg,
er synet av den langbente godlynte foran meg over myrene
på veg mot et fiskevatten på fjell,
eller med et blåbærspann på veg mot Jeriko…

Jeg savner deg hver eneste dag far.
…og gledes med deg hver eneste 19. mars – din dag!

#far #Gunnar #Stenmyren #skogen #mann #vatten #Børli #dikter #poet #blåstrek #tobakk #Eidskog #Jegerud #Willy #kirken #Kirketjener #tømmermåler #tømmer

 
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg