1 1 3 – EN SERIE FRA NRK

Dager skal komme…

Normalt ser jeg ikke på serier som viser nødetatene våre.
Kanskje dreier det seg om den yrkesaktive tiden,
eller at jeg ikke vil minnes!

Min hustru derimot –
hun er fortsatt slik at hun våkner til live når hun hører lyden av sirener,
eller ser blålys på veg oppover Sundlia, og når de forskjellige kanaler har hatt sine serier,
har hun benyttet mulighetene til å følge med.

Men plutselig satt jeg der en kveld og havnet midt i en episode av 113.
Det var faktisk episode 3, og jeg ble bergtatt.
Jeg hadde forut, fått meg meg en diskusjon vedrørende serien,
om det var riktig å vite at en person døde, og det roet seg vel ned, ved at det var innhentet samtykke, samt at dette er gjort lang tid etter hendelsen, slik at man har mulighet til å angre avgjørelsene en tar i emosjonelle øyeblikk.

Så i går gikk jeg i gang med å se serien fra arkivet,
episode 1, og kjente meg igjen ved synet av smertene rundt skulderbrudd,
og så hvor farlig glatt føre er, og fikk med meg hvor utmattet man faktisk kan bli.
Men jeg så også en utrolig omsorg, gjort på en enkel og ærlig måte.
Flinke folk.

Man får forståelse for frustrasjonen,
men beundrer roen,
hos den som sitter på en sentral, og skal lære opp noen i andre enden,
å utføre livreddende tiltak, selv om språkproblemer er det minste problemet,
og kanskje smiler man litt når operatøren faktisk vugger i takt med kompresjonene.
Flinke folk – er det som dukker opp i hodet mitt,
og jeg har selv fått erfart det via et hjerteinfarkt for noen år siden,
ja faktisk 4 år siden om et par dager..

I episode 2, fikk jeg med meg døden.
…og du verden hvor sterkt inntrykk det gjorde.
…og så enkelt og befriende det var å høre legen si:
“Æ trur ho dør nå”!
…og så var man der for pårørende…
…en ting ingen kan læres opp i,
fordi alle pårørende trenger noe forskjellig,
og ingen hendelser, eller øyeblikk er like,
men at det viktigste noen ganger bare er
– å være!

Jeg blir minnet på egne erfaringer,
på godt og vondt.
Får kjenne på det ytterste vonde
– det å utføre det en den gang skulle
– nemlig å etterforske spedbarns plutselige død – det en kalte krybbedød.

Jeg vet ikke om det kan beskrives,
men det var vanskelig å bli kalt ut til slike hendelser,
hvor foreldre sørget over et barn som fikk så alt for kort liv,
og så var man som politimann pålagt å finne ut hvorfor.
Sorg, omtanke, etterforske, være tilstede, være mistenkelig,
– alt på samme tid – uten å støte, men allikevel finne ut,
og allikevel være tilstede for å vise omsorg.
Det var vanskelig å klare profesjonelt,
og ikke minst takle som menneske,
for det å se et lite spedbarn, uten liv….
ja det er aldri enkelt.

..og for meg,
så spinner tankene videre til en pågående sak,
hvor politiet også har en slik dobbel, eller flerdimensjonal rolle,
samtidig som en etterforsker en bortføring,
må man ta hensyn til pårørende,
og allikevel ha i mente andre teser og forklaringer,
og etterforske, uten å støte,
men allikevel for å finne ut,
hva, hvordan og hvem som har gjort hva når….

Så faller jeg på plass i serien igjen med fokuset,
og jeg ser geniale “kjettinger” for føtter,
som ikke må falle mens de hjelper andre,
jeg ser fordelen med felles nødnett,
jeg ser samspill, og jeg får troen på mennesket,
i en tid av politisk spill, som ikke bryr seg om noen,
annet enn sin egen posisjon og makt,
og jeg får troen på at samfunnet vil alltid overleve,
uansett vinder, og sinne fra fløyer.

Det vil komme gode tider igjen.
Det vil komme tider da vi bryr oss om andre igjen.
Det vil gå bra med både klode og samfunn.
Det vil herske fornuft igjen, både i skog og på land,
på sjø, og i luft.

Vi må bare ha tålmodighet….

PS:  Ikke begrens NRK sine muligheter til å lage kvalitet,
Lage program om det vi vil se.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg