HUNSFØRAR’N

Min første bandhund, og fra hans oppdrett Jack

Dagene kommer og dagene går.
jevnlig år for år,
men når høsten kommer,
da har man glemt at det var sommer….
For da er det elgjakta som rår!

Bare noen ord som falt i hodet mitt, som innledning på dette innlegg.
Det er en spesiell dag i dag, for det er fødedagen til en jeg ble kjent med, og som jeg til slutt kunne kalla god venn.
Jeg jakter, og jeg går med bandhund, men jeg blir aldri en jeger og bandhundfører.
Mest fordi jeg ikke har vokst opp med disse tradisjoner, og ikke fått inn jakta med morsmjølka.

Men det tar ikke bort følelsen av at jeg får til en bandhund.
For jeg har trasket bak en som kunne det.
Jeg har lyttet til en som kunne det, og jeg har nydt stillheten med en som hadde det i sjela.

Han var ikke den som gikk fram med store ord, han var på en måte en mann av få ord,
men det han sa kortfattet, var som regel noe du etterpå skjønte var nettopp det.
Det var ord og setninger som satte seg fast, og som hvis du ikke har hørt dem fra ham, men fra meg, blir helt feil når de som tror dem kan – prøver å gjenta.
Allikevel likte han å fortelle historier – ofte av det slaget, som får frem smil og latter.

Men over 60 år med hund, var ikke det som imponerte meg mest.
Jeg var kanskje mer fascinert når han foldet henda sammen, ble stille, svelget litt ekstra, lot øynene hvile over Elta, og begynte på et dikt som far hass hadde skrevet.
Da føltes det ikke rart at en på over 80 sa “pappa”.  Eller når han sang en sang i rallarstil.
Fløtinga savnet han mest, men endte som det som kalles “gründer”, etter å ha bygget opp et firma med “næva”.
Jeg har aldri latt meg fascinere av alle skjold, premier og titler – fordi det lå ikke ham nærmest å snakke om det.
Han likte heller ikke skryting, av verken egne meritter, eller andres.
Tror kanskje det var fordi…han alltid gikk videre, alltid ville finne ut mer, og aldri så på seg selv som ferdig “utlærd”

Jeg ble fascinert av mannen, vennen, mentoren, og på et vis en som kunne være farsfigur for meg, når min egen ble borte.  En som jeg lyttet til – ikke om blandingsforholdet på motorsagbensin denne gang – men om oppvekst i trange kår, jakt, og hund.  Jeg kan ikke si jeg kjente ham, og alle hans sider, men jeg ble kjent med en mann jeg likte svært godt.

Noen ganger i livet treffer du slik mennesker – som lærer deg opp mens en går.
Han var slik – han sa aldri hva jeg skulle gjøre eller ikke gjøre, men han kunne hviske forsiktig:
“Je vett itte best, men hviss je hadde vurri dæ no…:”
…og var jeg aldri mer dum, enn at jeg skjønte at det var et godt råd.

Så selv uten å være født jeger, eller bandhund-kar, så får jeg hund som finner elg, og jeg skyter elg.
…og aldri går jeg mer enn hundre meter i skogen – uten at en setning fra ham, dukker opp i hodet mitt.
Setninger som var hans, og aldri noen annens.
Men delt – med meg!

På denne dag, den 29. mars, i disse corona-tider, sitter en enke og minnes mange gagne år,
og vi kan ikke mimre sammen over en kaffekopp, men han lever videre i barn, barnebarn og oldebarn,
og noe av ham, også i meg.

Nå følger han ikke flere spor, men han har for alltid satt spor i mitt hjerte.

PS – Jeg kjente ham et “øyeblikk” av hans liv.
Men det var et stort øyeblikk!

Slik var det

KORSVEIER

Hva med praten ved vannet

I går skrev jeg litt om korsvegen som lå mitt hjerte nærmest (politiet), og i dag skulle jeg gå kort innpå mange andre.
Regjeringen har stått i noen korsveger i det siste – ikke minst om de skulle forlenge livet til noen, og skade økonomien, eller forsøke å ivarta økonomien, og la noen dø.
For det første – skade på økonomien ville de uansett ikke kommet unna, så lenge hele verden stenger ned virksomheten.
For det andre, så er det greit nok å lese at i Norge dør hvert år 41.000 mennesker, og at Corona vil ta ca 20.000.
Problemet oppstår når en av de 20.000 er deg, eller en av dine nærmeste – det er ikke like greit.
Samtidig så er det slik at fleste parten av de 20.000 vil befinne seg i de 41.000 – ingen lett korsvei.

Det er litt i slekt med vilje eller motvilje til asylsøkere det.
Det er lett å være imot asylsøkere – og de fleste i Norge er kanskje det.
Problemet er når du får et navn på noen, og blir kjent med noen, og finner ut at de “er ikke så verst” – han eller hun da i alle fall.
Så da står du der og hyler “vi vil ikke ha noen asylsøkere”, og dagen etter verner du om Mehmet, fordi han skal få bli.
Det er å ta begge korsveger på et vis.

I Innlandet, som ellers i landet, har det foregått en sjukhuskamp – hvor ved Mjøsa skal hovedsjukehuset ligge, og hvilket sjukehus skal bevares i tillegg.
Selvfølgelig skal det ligge nær hvoedsjukehuset, slik at Hamar, Lillehammer og Gjøvik ikke skal ha lang veg….så viser det seg at den korsvegen bør fjernes.
For hva skjer i dagens dilemma, jo vi har for liten kapasitet – vi kan ikke få alle sjuke og døde samtidig.
Vi har rett og slett ikke kapasitet til pandemier…
Så Korsvegen ligger altså lenger tilbake – da vi bestemte oss for å legge ned.
Heldigvis har vi ennå en sjanse, for nå kommer vi tilbake til samme korsveg, og vi kan velge skiltet “Behold sjukehusene”, og være mer parat neste gang.

Skolene er også lagt ned, fordi de ville kunne være smittekilder.
Det var også en korsveg en gang – og jeg vil nok – imot min egen tro den gang – si at det var vellykket – men så viser det seg kanskje at ved små skoler, ville man lettere kunne oppleve å ha celler, som besto av usmittede, og smittede.  I tillegg virker hjemmeskole å fungere bra – så kanskje er ikke store enheter svar på noe som helst.

Kanskje neste korsveg er å få i stand nærbutikker/landhandlerier også, fordi det kan jo aldri være sundt å ferdes i et kjøpesenters aircondition lukt, hvor all smitte gjenvinnes, og spres på nytt hele tiden.   Kanskje er det bedre med den friske lufta du får fra bilen og inn til landhandleriet – hvor man også den gang hadde alt du trengte, fra umalt kaffe, til maling, og via spiker til brød.
Ja jeg vet at man kanskje ikke kommer tilbake dit, men tenk om man kunne sette pris på tryggheten i de små grender (er det ikke derfor hyttefolket vil dit nå) og gleden av nærbutikken, og det å være på fornavn med han bak disken i sportsbutikken, akkurat slik som vi alle kjente’n Bjarne på Skøtteru.

Tenk om Poppe hadde rett om Hurumhei, hvor et lite pensjonat eller høyfjellshotell, var svaret på den intime og fine ferien, hvor man nesten ble kjent med alle som bodde der i løpet av påsken.
I tillegg, var “Rudolf” en av de flotteste jentene jeg visste om da jeg vokste opp (pluss alle de jeg ikke nevner).

Tenk om det er Covid-19 som vil bli den gode årsaken til at vi tar riktigere valg ved de neste korsveger.
Tenk om man legger ned stordriften av sykehusene, og beholder sykehusene nær folk.
Tenk om man gjenoppretter gammellensmannen, og de små enheter.

Hva med å bruke snekkeren til å bygge geniale klesskap på soverommet, og at det var en plikt til å benytte stedlige elektrikere og rørleggere til alt som skulle utføres i kommunen.
Hva hvis det var stedlige bussruter som ble finansiert etter behov, og at man gjorde turene så gode at de var å foretrekke fremfor egen bil.
Hvorfor blir ikke, i klimatanker, stedlige septikktømmere valgt, i stedet for de som har lang reiseveg før de i det hele tatt er i kommunen.
Hvorfor ikke gjøre alt enklere igjen.

Tenk om man atter igjen legger til seg vanene fra grendene – å møtes over en kaffekopp ved kjøkkenbordet, og hilse pent til naboen.
Man trenger ikke avanserte kaffesjapper…men man trenger et møtested, hvor man kan kjøpe en billig kaffekopp og et skolebrød, for en kort samtale over bordet, mens barnevogna står utenfor i trygghet, og hvor de eldre damene kan sitte to bord bortenfor, og undres hvem som er far til hennes forrige barn – for den ligner da itte far sin – og hvor alle vet litt om hverandre, slik at man ikke blir liggende 13 måneder som dø i sin seng…fordi ingen visste, kjente, eller brydde seg.

STÅ VED EN KORSVEG

Hvor?

Gjennom hele livet står man i korsveier. Store og små kryss.  Størrelsen på valget spiller ikke så stor rolle, men at det alltid er avgjørende for resten av ditt liv, det er sikkert.

Politiet sto ved en korsvei på 90-tallet.  Reform 2000 het det vel den gang, og man fikk en NOU hvor det ikke minst fremgikk at lensmannskontorene skulle bestå.  De ble ansett viktige og billige.

Vi som var i mot at politidistriktene ble lagt ned, ble ansett som konservative og lite forandringsvillige.  Østerdal pkm tronet som veldrevet og effektiv.  De ansatte var service- og tjenestevillige til de grader at publikum var særdeles fornøyde.  Slik var de andre steder også.

BL gjorde sin entré og Østerdal ble nærmest papirløst.  Man ble enda mer effektive.  Så ble man slått sammen med Hamar og Kongsvinger, hvor førstnevnte ikke var papirløst, og det første til at de andre to måtte ta steg tilbake.

Bare en slik ting som at stedlige ansatte burde ta avhør av arrestanter fra tjenestesteder langt vekk fra, var vanskelig å få til, før TV2 og VG laget en fremstilling av hvor tungvint dette var.

22.juli førte til nok en korsvei.  Nå skulle alt dras opp ved rota.  Neste gang skulle man takle terroranslag.  Noe som er personavhengig uansett organisering.  PF sto på og var enige, akkurat som i forbindelse med opprettelse av direktorat.

Nå skulle også lensmannen bli borte.  Tjenestesteder og tjenestepiker, skulle erstatte lokalkunnskap, fornavn, og forebyggende.  Aldri mer enn 45 min unna, hvis du ikke bor i grisgrendte strøk, som mange faktisk gjør.

2 politimenn pr tusen innbygger ble tatt i mot med applaus.  Det ville jo for Trysil bety 14 tjenestepersoner, pluss for turiststed.

Det ingen sa, var at snittet skulle beregnes på landsbasis, noe som betyr at hvis en by har 4 pr tusen, så…..

Nå kommer en ny krise….husleie.  Nedlagte lensmannskontorer var billige.  Flere på større sted, betyr utvidelser, og høyere husleie.  Distriktene har ikke råd.  Noen betaler sikkert på leie av steder som er nedlagt også.

Nye korsveier – hva skal prioriteres: Husleie eller lønn?  Ja lønn kan en jo slippe unna…

Her sitter jeg, og ser politibil jevnt og trutt.  Jeg treffer, og observerer, kjempedyktige nye politifolk.

….men jeg savner Østerdal, lensmannen, og piketten i Elverum, og det å være på navn med politimesteren.  Var aldri farlig å ta en prat med f eks Neerland.  Jeg tror publikum også savner lensmannen, når gjelda tynger, eller hustruen har reist, når naboen blotter seg, eller du bare ville ja noen til å snakke med arvingen på 14, før det gikk helt galt.

Fortsatt gammeldags, men har fortsatt ikke skjønt hva publikum får igjen for alle lønnshjemler i direktoratet.  Ei heller skjønner jeg hvorfor PF ikke ropte høyere den gang!

Står selv ved en korsvei – skal jeg minnes gårdagen, eller se frem til dagen i morgen?

EKSPERIMENT – KAN JEG FINNE IGJEN NOEN PÅ DETTE BILDET?

Gjennom tidene, har jeg kjøpt noen gamle bøker.
mest for å finne Hjortefot-bøker, men også fordi jeg har hatt en interesse for bøker.
Noen har jeg lest, noen skulle jeg lese, og andre tok jeg vare på.

I dag ryddet jeg i noen av disse, og inni ei av dem ligger det et bilde.
Et bilde av en skoleklasse, og i venstre nedre kant er det skrevet
“Vika Foto
.75”

..jeg tenker da at dette antagelig er et skolebilde fra 1975.
Det kan stemme ut fra guttenes frisyre – som er noe pop.

Men spørsmålet er:

Kan jeg finne ut hvem dette er?
Hvem som eide bildet?
Hvem som eide boka en gang i tiden?

Opplysninger:

Baksiden;  Copyright Vika foto, Postboks 1526 Oslo, tlf 10 30 92
Baksiden med blyant:  8174-10

og her er bildet:

Vika Foto 8174-10

Håper at man kan spre innlegget, og at det vil være mulig å finne tilbake til noen her.

Boka var “Jules Verne – Jorden rundt på 80 dager”

TØMMERMÅLAR’N

 

Slik jeg husker ham best

Nittende mars – en dato som alltid har vært det.
Uten denne dato, og at noen ble født på den, ville jeg ikke vært til, og det hadde fått følger.

Far min, han Gunnar, ble født på denne dato i nittenhundreogåttåtjue, eller som man sier nå 0-28, eller skjueåtte.
Han slapp unna Corona-viruset, for han var så uheldig å bli utsatt for en legetabbe i 2003, som gjorde at han ble sittende i sofaen sin, med en telefon i handa.
For meg så er han den beste faren noen kunne ha hatt.
Derfor ble han også tildelt tittelen “Far” – stødig, balansert, og alltid rolig og sindig.
En løsningsorientert person, som, lik de fleste i hans generasjon, kunne de fleste håndverk, og som fant opp det som de ikke hadde tilgang på.

En kveld hjemme på Matrand, nevnte jeg at jeg skulle hatt en vedskåle…
Morgenen etter, kl 0600, da jeg kom ned, hørte jeg “Nå har jeg tenkt…”
…og så la han frem tegning av vedskåle.
Noen dager senere kom han til Trysil med nyinnkjøpt sag, og med snekkerutstyret sitt.
Godt over søtti, men “klev” i reisverket, laget takstoler, og dører, og vipps (ikke noe banksystem den gang) så var det ferdig.

Men…jeg skrev jo tømmermålar’n som overskrift.
Det var jo det han var for meg, selv om han fikk mange år som kirketjener også.
Willy, Jægeru’n og han – de var et team.
Willy hogg, Jegerud kjørte, og far målte.
Prikker i ei grønn bok, ble til oppgjør på kvelden, og underskriften sørget mor for, og til slutt penger på konto for skogeieren.
En skogeier som behandlet sine ansatte svært godt.

Mer skal jeg ikke skrive – jeg skal mimre for meg selv.
For i dag er bursdagen hans, selv om han feiret sin siste i 2003.
Alltid med meg far!
Skylder deg mye!
I dag er din dag!

PS:  Beste skryt jeg har fått noen gang var da far sa:
“Hører på motorlyden at du kan bruke motorsaga!”
Så smilte han og tok tommelen opp!

Avslutter med noen ord fra en sang som kanskje kan være mine barns minnesang om min far,
og som beskriver hva jeg føler om rewilding, klimahysteri, og virus-lov som tar bort demokratiet:

Grandpa, tell me ’bout the good old days
Sometimes it feels like this world’s gone crazy
And Grandpa, take me back to yesterday
When the line between right and wrong
Didn’t seem so hazy

SOLIDARITET

Vi er i en merkelig situasjon.  En situasjon ingen har opplevd før, og som du bare har sett virkelighetsfjerne thrillere filmatisere tidligere.  Som f.eks Outbreak.

Nå er vi midt i filmens spede begynnelse.  Vi har ikke gått i sjokk ennå, for fra Vinmonopolet ble det rapportert at innkjøpene var som foran en normal påske, rødvin i den kalde perioden, og papp fordi den kunne brennes.

Regjeringen jobber på høygear, for alle vet at det går veldig galt økonomisk, og det ble egentlig nøkkelordet for i dag.

 

Solidaritet(av latin solidum, hele summen, helheten; fransk solidarité: samhørighet, sammenhold) er et begrep som beskriver en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper.

For det var nesten med tårer i øynene, at jeg hørte på pressekonferansen, og hørte at alle partier arbeidet i god bredde, for å finne gode løsninger for alle.  Skjønner dere hvor jeg vil med ordet “Solidaritet?

Blå/blå regjering til tross, rød/grønne opposisjon – de arbeidet i helga i fellesskap for å finne de gode løsningene.  Ikke fullgode, for de finnes ikke, men de som hjelper litt på veg for alle og enhver.  Jeg tror de har jobbet svært godt.  JA det blir hardt for de aller fleste.  Men de omforente løsningene er veldige gode pr i dag, og jeg tror de finner løsningene etterpå også.

Jeg skal være ærlig – jeg fikk ikke bare nesten tårer i øynene.  Jeg ble oppriktig rørt og stolt av våre politikere.

Senere så jeg to grafer for to italienske byer, Bergamo og en jeg ikke husker navnet på, og der kunne man se forskjellen på å gjøre tiltak og der å ikke gjøre.  En hadde en graf som gikk rett til himmels, og den andre, en som begynte på samme måte, og som så flatet helt ut.  Det blir litt som Sverige og Norge.

Krigen mellom fastboende og hytteeiere, synes også å ha lagt seg.  I morgen reiser Norwegians største fly til Syden, for å hente hjem nordmenn.  Maren Lundby har meldt seg til tjeneste for sine sambygdinger, og i Eidskog er det siden flere dager en frivillighet tjenestepool.

Neste års kandidat til Ildsjelprisen må bli “Det norske folk” – da slipper vi i alle fall ta den tilbake av en eller annen grunn idrettsledere ikke skal drive med.  Jeg er stolt av å være nordmann, selv om mitt eneste bidrag er å holde meg stort sett hjemme, samt ikke å ha hamster i huset.  Samt at jeg har foreslått at kjedelig tid og mangel på sport, kan kureres ved hjelp av min aller beste (og eneste) bok “Fra Hjertepropp til Vasalopp”, som også i dag fikk nye eiere.

Et nytt fenomen Europa gjennom, er at man står på hver sin veranda og hyller helsepersonale med klapp.  Smittevernsmessig riktig, og sosialt.

I går hadde det nådd Oslo, og i dag nådde det Nybergsund.  Jeg så plutselig naboen på andre siden som sto med hånda over hodet og ropte og jeg tenkte at dette blir jeg med på, og klappet alt jeg kunne og sang med, helt til jeg skjønte at han hyttet med knyttet neve og jeg hørte “forbanna idiot” gjennom lufta.  Jeg ville ikke protestere på hva han sa, og vi er jo inne i en periode hvor vi er mer enige enn noen gang, godt påvirket av politikerne våre, og hvor vi forebygger konflikter så godt vi kan, så jeg ropte tilbake “Helt enig”!

I aften skal jeg få med flere til å hylle Norge, alle sammen, fra regjering, opposisjon, helse- og renholdspersonale, hyggelige medmennesker, naboer, Skistar, ordførere, piloter, flyselskap, skolebarn og lærere (de sto på i helga for jeg fikk hundre mailer), hustruer, ektemenn, reportere, og Netflix, og selvfølgelig alle medmennesker.

Jeg skal klappe kl 1700- blir du med.

 

Ps:  som alltid gjelder at enhver likhet med levende og/eller døde personer, er tilfeldig, og ikke basert i virkelige hendelser.

EN VINTERDAG AV TOMHET

Ingen normal lørdag i mars

 

Sola sto opp på en lyseblå himmel.
Litt trekk fra sør, og snøen har frosset til store kornete stjerner.
Perfekt mars-dag for et sted som Trysil, og normalt sett er det nå et yrende folkeliv ved ekspressen ved Turistsenteret.  Normalt er det noen håpefull barn, som gikk lei baksetet i bilen i går kveld, og som får betalingen i dag, mens mor og far tar seg en kaffekopp for å bli kvitt smaken av velkomstvinen foran fjernsynet i går kveld.
Normalt ligger noen ungdommer litt lenger i dag, fordi de rakk litt afterski i går kveld, og trenger bare litt kjøring i bakken før helga skal toppes på Restaurant Laaven i kveld….
…men det er ingen normal lørdag.  Det er en vinterdag av tomhet.

Jeg ønsket å få et inntrykk av tomheten, og tok en tur nettopp til turistsenteret.
Jeg parkerte bilen, og selvfølgelig skulle jeg bare være utendørs, og ikke treffe noen, for jeg håper og tror at nedstengningen har misjon, og at færrest mulig skal smittes og påføres lidelser.

Eneste lyden jeg hører, er knasing av snøkrystaller under mine føtter.
Innimellom avbrytes de av noen pipelyder, som jeg antar kommer fra heisvaier eller lignende.
Alle dører er stengt, og jeg ser ingen bak vinduene.
Ingen køer, men jeg hører i det fjerne noe musikk – kanskje det er fra Heiskroken, hvor jeg har noen gode minner, og hvor grunnlaget for de siste tre ble lagt.

På den store parkeringsplassen, er det dog noen biler, men det er ikke som normalt allikevel.
En dresskledd ung herremann skritter over vegen og er på veg mot bilparkeringen, og kanskje er han ikke kommet helt tilbake dit han skulle, etter å hatt flaks i går kveld.
Litt lenger ned kommer en kvinne gående, med en telefon til øret.
På arenaen er ei jente i ferd med å ta seg en skitur, men ellers er det tomt.

Tankene mine er fortsatt på følgene, og noen tror da at jeg ikke bryr meg om folks liv og legeme, men arbeid og inntekt er også folks liv og legeme, og jeg ser ikke bort fra at det kan komme depresjoner og gå liv i kjølvannet av dugnaden.

For jeg tror at Skistar klarer seg ok, selv om det er nå og utover de skal hente brorparten av sine inntekter, men jeg undres jo også over hvordan det går med svenske Louise som arbeider i et service-yrke under Skistars fane, og som uansett må betale sin husleie rundt den 20. i denne måned.  Er hun heldig har hun leid hos Skistar, og kanskje blir møtt med velvillighet hos sin arbeidsgiver om at hun slipper å betale da hun ikke har inntekt, men det er de færreste.  De fleste må betale sin husleie, sin el-regning, og handle mat, selv om de ikke hamstrer.
Kanskje er det på vei en faktura på en ny Samsung S20 Ultra, som hun hadde råd til for noen dager siden, da alt var normalt.  Nå er det ikke sikkert hun får den heller, men da er hun i så fall kanskje heldig.

Jeg tenker på Terje, som i de kommende 4 uker skulle hente inn nesten hele beløpet han skulle ha å leve av i den perioden han bare har utgifter på sine hunder.  En periode som ikke inngir noe som helst av inntekter, og jeg undres om den blå regjeringen har noen krisepakke som favner ham?
For her hjelper ikke avgiftsfritak for mars noe, ei heller at lånerenta er på 1%, eller at flyseteavgifta blir borte.
Han vil komme til å trenge penger til hundefòr han.

Men utleieren til Louise må ha inn husleia, for når vedkommende er permittert fra sin arbeidsplass med rundt 60% av normal inntekt, så er husleia god å ha – i tillegg til at vedkommende bygde med finansiering delvis betalt ved hjelp av husleieinntektene.

På butikken har Alex sin stri med å serve hamstrende tryslinger, og turister (som ikke skulle vært her) som nettopp har forlatt tomme butikkhyller i Oslo, og som kommer hit fordi de føler seg tryggere for viruset her enn hjemme, og ikke tenker lenger på at de drar med seg smitten til en kommune som fortsatt ikke har noen smittede.
“Ja men det er jo hytta mi, og jeg gjør som jeg vil med den!”.
“Ja men så sprit henda dine da i alle fall!”

Tryslinger er sindige og følger alle pålegg stort sett, og ser med harme at andre ikke gjør det, og menneskelige mekanismer settes i gang.  Harme og irritasjon, og de mekanismer som fører til at tryslingen også må hamstre, fordi synet av at andre gjør det, fører til at man blir redd at man selv går tom i morgen, hvis en selv ikke gjør det, og alt tar av i aksellerrerende hastighet.
…og i løpet av en viss periode vil handling avta, enten fordi noen ikke har råd, eller mangel på varer, og Alex må også permittere.  Han har sannsynligvis lån og utgifter på bygg og franchise-avtale.  I tillegg til at leveranser skal betales.
..og i ei lita leilighet sitter en DJ, som har fått beskjed fra Laaven at hans tjenester ikke trengs før påske, og kanskje ikke i påsken heller.  Slukøret må han sette seg inn i bilen, og kjøre hjem, med eneste resultat at han ikke tjente ei krone, men måtte bære utgiften på skyss frem og tilbake.
At han i tillegg fikk tannpine, og ikke fant noen åpen tannklinikk, gjorde ikke returen bedre.  Da fristet ikke en bolle i løs vekt på Espa eller, og ikke minst når han tenkte på alle som kjente på dem, og de som sto i køen ved siden av og nøs rett ut i luften.

Men kanskje har ikke han det så verst allikevel, for kanskje sitter det en trysling med et eller flere barn, et sted i Thailand, og nyter sola, uten å tenke på at han eller hun, snart blir erklært uønsket i Thailand, fordi Norge har stor smittefare, og enten blir satt i karantene, eller satt på et fly hjem.
I dag sa man på NrK at endringene kommer så fort nå, at de kan komme når du er i lufta, og du kan ende i en situasjon at flyet du er i, ikke får lande i Norge, og heller ikke får lande i landet det kom fra….

I dag, og i helga, slapper vi av, mens vi har nok med mat i kjøleskapet, litt for mye i fryseren, men om noen dager eller uker, kan krisen ha gått inn i andre faser, og det kan være mangel på venner og mat, eller man har ikke mer å finne på, parforhold knaker, og noen har gått lei av mas fra barn som kjeder seg.

Vi har mange dager foran oss i å holde på ordet dugnad…herunder bør vi alle følge samme dugnadsånden og ikke kreve refusjon fra konserter etc.  For enkeltmennesket er det små beløp, for artisten er det være eller ikke være.

Hør på myndighetene, og fall ikke for fristelsen å tenke “At jeg….kan jo ikke gjøre noe” – for dere blir fort mange!

Ikke mye trafikk i sentrum heller

PS:  Alle personer og situasjoner er illustrasjoner av en tanke jeg har, som ikke nødvendigvis har forankring i sannhet eller reell virkelighet.  Men jeg synes synd på de som må dra konsekvensene av dugnaden.

KORONA – OG VERDEN ETTERPÅ

Et virus er i ferd med å stanse hele verden.
Jeg skjønner faren med viruset, og ikke minst dens kjappe evne til å spre seg videre.

Men hva med konsekvensene?
Hva skjer etterpå?
Hvilken verden våkner vi opp igjen til?

Oljeprisen synker – først fordi Russland og OPEC skal måle krefter,
deretter fordi USA ikke lenger tar imot besøkende fra Europa.
Aksjekursene stuper – bra sier man innen finansnæringen – det er nå du skal kjøpe.
Ja er det nå det?

For dette er ikke redsel for krig i et naboland, eller faren for at stormakter angriper hverandre, eller om isbreen smelter eller vokser, eller om havnivået stiger.
Her dreier det seg noe mennesket ikke har kontroll over – et virus, som kan ta mange, og som vi ikke ser prognosen for når er over.  Ut året sies det, men ingen vet.

Derfor er det ikke enkelt at flyruter innstilles, hoteller står tomme, at folk hamstrer, at idrett går for tomme tribuner.
Eller for den saks skyld – skoler stenger.
For spørsmålet er – når skal de åpne igjen?
Kan elever gå hjemme i månedvis?
Vær klar over at da skolene ble stengt i dag, så er det ikke for noen få dager, eller spesifikt tidsrom,
og kan f eks barn leke sammen, når skolene stenger for at de ikke skal treffes?

Når barn hører om skrekkviruset hver dag, er det ikke da skolen som kan være arenaen hvor de slipper unna krisen, og får litt kvalitetstid?

Hvem kvalitetssikrer tiltakene?

Kan arbeidstagere jobbe hjemmefra i årevis?
Hvor lenge finnes arbeidsplasser, hvis ingen får råvarer, eller ingen forbruker det som blir produsert?

Når verden stanser opp, er det faktisk verre, enn at kapasiteten på sjukehuset blir sprengt, og noen dør.
Kanskje får det oss til å tenke enkelt igjen – at vi ikke er så rike allikevel, og at vi trenger det vi kan høste i skogen, eller på eget småbruk, og at klimaets opp og ned-turer ikke er det verste som kan ramme oss,
men at det faktisk er selve naturens krefter (som f eks virus) er det som får oss til å knele.

Oppi dette her, som for oss er anstrengende fordi vi ikke får gått på en fotballkamp, så står det 3,6 millioner i en flyktningeleir, og hva skjer når politi og grensekontroll ikke lenger kan opprettholdes, enten på grunn av karantenebestemmelser, eller sjukdom, og grensene er åpne?
Kan da statsministeren lenger – med makt si – ingen fra det og det landet skal inn til Norge grunnet smittevernsbestemmelsene?  Nei, for da kommer de uansett.
Drevet av den enkle grunn, at de vil overleve, akkurat som alle vil.

Hva når det ikke lenger er mulig å gå i butikken å kjøpe varer vi trenger?
Hva skjer med det mentale i oss da?
Jo vi begynner å ta det vi trenger – fra dem som har det.
Det har vi mange eksempler på – og hvor lett er det da å iverksette unntakstilstand, som det ikke finnes personale til å ivareta.

Jeg tror at å stanse verden er feil tiltak.
Jeg tror vi må handle mht smittevernstiltak oss i mellom, skippe det unødvendige, men ha tunga rett i munn, og la verdens nødvendigheter fortsette.  Jeg tror vi må fortsette å leve i trua på at dette går….
Kanskje kommer vi til å oppdage at rikdom er hverandre, og hvordan vi omgås, og tar vare på nan.
Kanskje er rikdom at vi opprettholder de sjukehus vi har, og bygger nye, og vi har det godt nok.

Til slutt ender vi kanskje opp med at tiltakene kostet oss aller mest!

UANSETT BLIR DET NOEN

Lørdag tapte Therese Johaug på målstreken.
Hun var ikke direkte fornøyd med det, og skyldte på ledelsen.
Frida Karlsson var imidlertid blid, og takket seg selv og Kalla.
Det ble fortalt nemlig at Ebba spurte Charlotte, og da hun sa ja til skibytte, så gjorde de det alle tre.

..og kommentarfeltene eksploderer, fra de som har Johaug som snehvit, og dem som er helt på andre siden.
…og uansett blir det noen som vant, fikk skylda, eller fikk æren.
Ser man litt nøyere på det, så var det vel ikke en sensasjon kanskje, for det samme skjedde på 3-mila i Meråker, og da var det Ingvild som nesten tok igjen Therese.
Da var det egentlig ingen å skylde på, for det var samme smørerne, og ingen mulighet til å bytte.
Så kanskje er Therese blitt en kolossal El-bil – en motor som yter mer enn andre, men med mulig rekkeviddeangst?

Ser man på løpet, så ville det vært en risiko å bytte ski også, fordi det tar minimum 15 sekunder, og da var allerede svenskene rundt tretti sekunder etter.
Med blod på tann ville de kanskje spist opp de siste 15, eller gått samtidig ut, og andreplassen kanskje blitt noe helt annet.
Ingen vet, bortsett fra at uansett ble Frida nr 1 og Therese nr 2.
Man skal ikke rope så fælt om at Therese klaget litt etterpå, eller var misfornøyd – når du har gått tre mil og taper på målstreken, er at man ikke avbalansert etterpå.
Det forstår i alle fall jeg.
Etter en dusj, så er det nok en andreplass som trigger vil jeg anta.

…uansett er det alltid noen, som kommer og overtar.
eller så er det du som klarer deg.

Far vel med kommentarene, og tenk at det er sport/idrett, en slags lek, som er blitt yrke, fordi vi skal ha en fin stund i sofaen.
Verre er det ikke.
Selv syntes jeg sola i Nove Mesto lyste best!

PS:  Emil er vel inne på noe i denne artikkelen

DET GÅR FRAMOVER

Ingen vits å se bakover?

 

Jeg satt og så på en spennende 3-mil i kollen i går, og deretter tok jeg ei treningsøkt med noen øvelser som skal bedre bevegelighet på skuldra mi.
Ja så satt jeg der da, og så på at norske gutter skjøt fulle hus i stafetten, og da oppdaget jeg noe.
Jeg satt fordundre meg med henda foldet bak nakken.
“Dette har jeg neimen ikke gjort siden 30.12” sier jeg fornøyd til min hustru, og det er da det går opp for meg at det går framover, og at det meste ordner seg over tid.

Jeg tenker tilbake til et øyeblikk lille nyttårs aften, da jeg falt og fikk to brudd i skulder.
Det første jeg sa til min hustru da var:  “Jeg orker ikke en gang til!”.
…og det mente jeg.  Det mente jeg faktisk lenge.
Så går det 4 uker, hvor snitt oppgang i vekt, er en kilo pr uke, og det begynner å bli tomt på serier på Netflix som jeg ikke har sett.  Smertene blir bare verre og verre…helt til jeg kommer til magikeren på THT, og som ved et mirakel, løser han opp musklene, og jeg kan puste uten tåresmak.  Ja det gikk jo ikke mange dagene før musklene var like stive, og vonde att, men han Stian ordner opp det hver gang.

I god dialog med fysioterapeut, kommer sakte men sikkert vilje tilbake, og jeg går og går, og gjør mine øvelser.
Redcord Axis, som jeg kjøpte etter skulderbrudd i 2016 kommer virkelig til nytte att.  Ja de var mye i bruk, men etter at sjukdom og betennelser tok over mer og mer av hverdagen fra 2018, ble det mindre og mindre, til jeg til slutt, bare løp.

Men nå er jeg i gang.  Ikke på samme måte som i 2016 kanskje, men i rute med 4 år mer i passet mitt antar jeg.
Prosjekt “Öppet Spår” med bror min i 2021 lever, og vi skal plusse på med “Monsterbakken” også.
Da har man et mål.

Noe gjenstår, men det kommer nok på plass at det også.  Jeg får bare bøye meg ydmykt i takknemlighet for min hustru og mine barns hjelpsomhet (Du sliter når du ikke kan kle deg selv), og ikke minst min fysioterapeut som er unik.  Jeg tror nok de fleste kan mye, men Stian (og hans stab) er fabelaktig (Dette har også noe å si med hvordan en blir tatt i mot i skranke, under behandling, og samhandling med andre på stedet).  Jeg er imponert – nok en gang.

Så får vi se da – forrige gang endte bruddet med Vasalopp på 6.34 og Birken på 4.17.
Alt ligger på meg selv, og min egen innsats.  Jeg skal i alle fall prøve å bli så bra som mulig.
Venstre skulder er fortsatt svak mht løfte og skyve opp, og litt periodemessig smerte, men tålig bra.

Det går framover…