DET BLIR LETTERE MED ÅRA…

Det virker som alt blir lettere,
du trenger ikke lenger å sette deg ned kl 1900 for å se nyhetene….
du trykker bare på gul “Start forfra” knapp og så er du der du skulle vært for en halvtime, eller noe slikt.

Det virker som det blir lettere
å leve uten andre,
for hvis du vil treffe noen,
sveiper du høyre eller venstre på en app

Det virker som alt blir lettere,
for du trenger ikke lenger dra på butikken,
du trykker bare på noen kombinasjoner på et Qwerty-tastatur,
og VIPPS så har du jammen betalt også!

Det virker som det blir lettere å være far også,
for akkurat når du skulle til bli den “beste i Verden”,
har dem fått en ny en,
og du har fått ansvaret for noen andres!

Det virker som det blir lettere å bruke penger også,
det er bare å ha dårlig råd det,
slik at du må kjøre bil på fossilt drivstoff,
så tar dem alt du har, slik at de som har mest, beholder sitt.

Det virker som det blir lettere å bli trakassert også,
for det er bare å ha en mening i sosiale medier,
så kan du ha mobbet noen,
eller bli hundset for at du har likt noe….

Det virker som det blir lettere å være prinsesse og politiker også,
for blir du tatt med buksa nede, eller virker noe annerledes,
så roper du bare “Fake News”,
og så kan du slappe av med en brus!

Men det virker som ordene blir borte,
dugnad,
møtes,
sees,
hvordan har du det…
Velkommen,
skal vi spille kort….

Kanskje er det det Willie synger om i sin sang

 

JA VI ELSKER PÅ VENTEVÆRELSET

Det hostes og harkes, og jeg skjønner at jeg ikke er alene om symptomene. Kanskje det er det som de bra med venteværelser…eller at det er der man ser folk man ikke har sett på lenge, og noen av dem ser man kanskje aldri igjen.

Jeg har blitt sjuk, akkurat nå som livet smilte litt på nasjonaldagen, og eneste problemet var en vond rygg. Løpingen var Om Trafo igjen også…og da jeg sitter her og venter på lege, så er det onsdagens løpetrening jeg synes mest synd på meg mht til.

Jeg er ikke så ofte hos lege. Ikke så ofte jeg burde heller i år. Men alt forandres hele tiden. Før sto det at du skulle melde deg i luka….nå skal du bare sette deg.
Før skulle du stille deg bak en strek og vente på å få betale…og ikke kikke på koden til andre, mens nå går du bort til en maskin og sikkert inn kortet.

Så må det jo sies at før kjente en alle som satt der, for de hadde enten meldt dødsfall hos deg, fått seg pass, kjørt av vegen, kjørt for fort, ville endt sitt liv, eller blitt skilt, eller nær fått sitt hjem på tvangsauksjon, eller at de hadde stjålet en moped, ellers deres avkom….nå har du bare sett dem på lei, som drosjesjåfør, snekker, eller så er de totalt ukjente, og fra hele verden. De som ser ut til å komme lengst fra spiller antagelig på Nybergsunds fotball lag…

Men en ting som er annerledes og ubetinget positivt er effektiviteten….nå havner du på laboratoriet før legebesøk.

…og ho som går ut at med rullator, og med ei nesten ikke bærende stemme, var en gang en Milf 35 år yngre….det har endret seg det også. Hun har til og med passert tittelen Gilf.

På TV viser man et naturprigram uten lyd….og den skjermen er fin, for da kan man slippe augekontakt….Tror jeg!
For jeg tror ikke de ville sette på norsk program uten lyd hjemme.

Sekstien….er det lykkelige lodd inn til kan, men er visst ingen som har det loddet i dag…og det minner meg på at jeg fikk melding om at min fem-ukers lottokuppong hadde gått ut.

Er litt som å sitte i kirken, før en begravelse. Alle prøver å være stille, men alle ulyder blir forsterket. Og svært stille samtaler blir som øredøvende nyhetsopplesninger. Ikke så veldig interessante egentlig, for det handler oftest om siste “hei åra så har je…” sjukdommer altså. Ikke noe mye om.hvem som er med hvem, men noen ganger om “Nei, døm er itte i lag lenger!” Men jeg vet jo ikke hvem dem mener…

“Kamilla” står det på er blad. Det er fra 2017, og lite brukt. Da er det annerledes med “Se & Hør” fra i år. Det er særdeles mye bladd i.

Jammen touchet displayet “sekstito” men gikk tilbake til “sekstien”.

“Er bra med dekk!” Hører jeg bak meg. Tullet spørsmål til en som sitter med hodet i henda, og venter på legen…
Må jo skjønne han er sjuk…ellers hadde han da heller vært på Husets kafé!

Bak luka virker det som de savner tida da de måtte møte alle med sine smitter….for er litt til og fra og ser etter at det er rolig og ingen slåssing på venteværelser.
Hvorfor lager ikke TVN er realityserie om livet på venteværelser?
Ja vi elsker legen – kan jo programmet hete, eller “mellom oss sagt i fortrolighet”

Ja tittelen er ikke så nøye, men tenk å få observere Snefrid som har med seg Erik til legen, og han skal prøve å komme til orde med hvordan han har det…
Blir kanskje ikke lett for meg heller som er gift med ei som er med hit…

Ventetiden er så lang, at jeg faktisk begynner å bli redd for å bli frisk før jeg kommer inn til legen. Og symptomene begynner å bli noe fra i går kveld og i dag tidlig. Hva var det jeg kjente da…husker nesten ikke det nå.

Men nå ble der “von” om mer interessante samtaler, for ho som kom nå…hun vet mye om mange. Nei dæven, der forsvant hun som hun snakket med, inn….

“Sekstien”….og jeg venter. Er da ingen danske skiløpere med brudd nå vel? Jo, Gullia åpnet jo i helgen, så da er det kanskje syklister som trenger hjelp da. Disse senete menn i 45 pluss, i sine designede bukser med hode på låret, som spretter fram over en hver Brink, grøft, sti og elgpost. Før måtte du liksom se om elgkua hadde med seg kalv, nå må du se om det er en syklist der…

Ja du tror det kanskje ikke, men litt før klokka midnatt, i første elgjaktuka, for et par år siden, kom det plutselig terrengsyklister til koia, med 40 000 lumens hodelykt i panna, og de spurte om vegen…De var med på nattløp. Midt i skogen. Jo da, er jo tryggest på natta selvfølgelig!

Trine snakker med ei som har hatt et brudd i armen, og lurer på hvordan det går.
“Jo fine bilder, veldig fine bilder” svarer vedkommende, og jeg antar at bildene er tatt med nye Huawei P30…som nå er utelukket, pga Trump. Så neste bilder blir nok ikke like fine, tenker jeg.

“Sekstien” ….

Rushet er nok over for i dag…

Så kommer to damer i hvitt fra laben, og de ser svært målbevisste ut, og de har blå engangshansker på, og jeg kjenner jeg begynner å svette: er jeg nr 61?

Men her sitter jeg nå ennå….

 

PS  Beklager at overskrifta ble feil….jeg så i alle fall ingenting….

NB:  Nærmest alt er funnet på, og enhver likhet med levende eller døde, tilstedeværende, eller forbindelse med fakta, er tilfeldig og ikke faktisk.  Men forkjølet er jeg….

KUL MED GUL PÅ HJUL – NASJONALDAGEN 2019

17. mai…denne dag vi feirer med fri, på frihetens dag, og sliter oss ihjel, enten man er i en komité eller ikke. Dagen er vel kanskje ikke en gang frihetens dag, da den egentlig feirer underskriften av en lov – grunnloven. Lover er stort sett begrensende (kan bare huske tilbake til hvem som ikke “have adgang til riket”), men akkurat denne loven sa at vi var et sjølvstendig folk, selv om det ble mange tiår under annen nasjons konge før vi ble frie. ..og da vi fikk vår egen konge, var jammen han dansk…

For meg er det dagen da kjerringa er opptatt av alt annet enn meg, og unga stadig skal ha mer penger til brus og is, og hatten fylles av mer eller mindre nyttig og unyttig, som de vinner i sekkeløp hvor strisekken loer såpass at bunaden blir ødelagt, kassestabling fører til grønske på knea og ødelagt skopuss.  Alt er koblet til garantert vinst
…og har man ikke fått lo og møkk på klea, så er det fullt av sjokolade og is-rester.
Bunad er noe for seg selv det også, for før var det et plagg til rundt 30.000 pluss smykker, mens det nå er redusert til et tøy med trykt mønster til kr 399,- inkl sko, og man står plutselig med samtalen:
“Er det bunad fra Hardanger du har?”
“Nei den er fra Europris!”

….og vi som er så stolte av å feire vår nasjonaldag med barn med viftende flagg og hurrarop, og ser ned på de som har parader med tanks, geværdrill, og strekmålte vinkler i hilsen til lua, …nå går det bevæpnet politi i front (så vi nærmer oss) av et korps etterfulgt av et tog som er så langt at man ikke hører musikken annet enn ved aldershjemmet og Løkkjasvingen, og da spiller de ikke en gang, men en har da i alle fall stortromma, slik at det i det minste er mulig å marsjere.  Jeg er vel ikke helt der at jeg synes at det skulle vært over med sluttet orden på nasjonaldagen…Og hvor ble det av sangen til de eldre?
De eldre som nå inkluderer mennesker som var unge da jeg kom til Trysil!

I Storgata kjører blanke nyvaskede biler opp og ned gata, og innimellom tror man at man er på Amcar-treff, men det er bare til neste unge kommer og spør etter is, IGJEN.
På prestegardsjordet er folk i sving. Komiteen svetter av alle oppgaver de har.
Det lukter nygrillede hamburgere – jo kanskje det var Amcar eller 4. Juli lell…
Men de er veldig gode med sin blanding av salat med ekstra tomat. Nydelig smak, og flott lunsj. Lang kø, lite med krakker, eller veldig mye folk, det går ut på ett. Det lyser glede av menneskene rundt meg, og kanskje er det mest gledelige å se en Engerdøl jeg nettopp har fått hørt var en skikkelig ryss som smågutt. At han leser min blogg var stort for meg. Takk Jo.

  • Hvor er dette hentet fra?

Så må hustruen på jobb, og jeg blir overlatt til meg selv, med ansvar for fire barn, en svigerdatter, to svigerforeldre, en svoger, og en gul. Nå ja, svogeren klarer seg godt selv, der han har følge med sin mor og far, så jeg fokuserer på egne barn, som også klarer seg godt selv, mens de gir russ vannkrig, og samler russekort.  mens jeg ikke helt har peiling hvor de til tider er…
I en grå bil med “sex nollor”, groomes jenter, og jorda blir litt varmere enn i fjor, av all drivstofforbruket denne dagen.
Men hva gjør det, når alle du møter skryter av hvor godt og varmt det er.

Noen ser på Gul, og jeg hører “får vi sitte på!”, og det er nå litt moro, men her er det bare plass til de nærmeste, som synes denne dagen er moro ved at det “kul med gul på hjul”. Kvart tank senere, er man halvvegs ved årets totale forbruk.

Russetoget sier ikke stort om hvor mange elever videregående har – håper jeg, for da er det ikke mange!
Men biler har dem, og jeg har nok blitt for gammel for å skjønne humoren.  Hvor er alle plakater på bygg og sted?

Men langs vegen sitter unga og venter på russekort  og små never klarer til slutt ikke ta rundt den tjukke kortstokken som er samlet, og vinden tar tak i de korta som ikke får plass, og nye fingre grabber tak i de fortapte.  Slik det skal være…

Jeg venter på humor, og han på russekort…

Fortreffelig mat på Bobbos avslutter den sosiale delen av dagen. Kveldssola er så stemningsfull, at min svenske svigerdatter uttaler at “det er nesten som å være i utlandet”….

En Calzone for mye, blir en gave fra Bobbos til lojale kunder, og før sjefen får kommet med eske så vi kan ta den med hjem, er den fortært….ja lenge før jeg får sagt at kanskje Trine ville hatt den…
Sultne nordmenn  på “utlandstur” i eget land er “hølgrøvne”.

Jeg slipper av eldste og plukker opp mellomste yngste, og ferden går hjem. Når alt er inne igjen, og bikkjer ute, setter man seg i en stol og kjenner på vondt i ryggen, såre ben, slitent hode, og lurer på hva en har brukt fridagen til…

Mine beste øyeblikk på dagen, er møter og samtaler, hei og nikk fra mennesker, og Bjørn som blunket i lysa,
og med Bea midt i smørøyet, og en sovende Elsa.
…og alle klemmer jeg fikk, fra Oddmund til hun jeg ikke vet navnet på.

PS:  Mange smil blir borte i morgen, da man skjønner at det ikke er inneklemt dag i morgen…
Selv har jeg trodd det var torsdag i hele dag, helt til jeg i kveld skulle se på Neste Sommer, og oppdaget at det ikke var søndag heller.

SPRINGLAUF TRIPLINGS OG DOBBEL JESUS

I store alvorlige rettssaker, sitter det som regel en eller to psykiatre,
for å danne seg et grunnlag om tiltalte er strafferettslig tilregnelig,
eller sagt på en annen måte – ved sine fulle fem.

Så hvorfor er det ingen psykiatere tilstede på løpetreningen med Petter Myhr,
for hva er det som drar unge og mer enn middelaldrende menn og kvinner ut på en onsdags kveld,
for å løpe tunga av seg, få blodsmak i munnen, når en like gjerne kunne sittet hjemme i aftensolen,
og nyte et glass rødvin og en blodappelsin (for å få smaken av blod liksom).

Jeg må jo innrømme at det å møte i går satt litt langt inne,
for i går skulle vi på bane igjen, og jeg er ikke mer glemsk, enn at jeg husker 8 x 200 meter,
for noen uker siden.

Jeg begynte på løpetrening i Trysilgutten, for å bli bedre, og så viser det seg at jeg lærer å løpe på nytt.
I tillegg lærer jeg språk – tror jeg, for etter hver oppvarmingsrunde i lia nedunder Ole G, får vi en del øvelser.
Under de øvelsene snakker treneren om Springlauf (som jeg tror betyr vår-løp), og triplings.

Apropos Springlauf, så var vi som tenåringer for første gang på Bislet,
jeg skulle sikkert løpe 800m, men noen skulle også hoppe tresteg,
og da oppsto det er problem, for det var ikke alle som nådde frem til gropa….

Oppvarmingen går bedre – i går snakket jeg mens jeg løp.
Det er kanskje ikke så ønsket forbedring – for de andre – for når jeg begynner å snakke,
er det vanskelig å stanse meg.  Det er fordi jeg sjelden snakker med andre enn mine nærmeste.

Jeg skal imidlertid ikke snakke så mye i dag i denne blogg.
For en av øvelsene, førte til litt store smerter i ryggen – der hvor det normalt kjennes prolaps.
…men slik er det når en vil mer enn en kan.

I avsluttende stigningsløp fikk jeg imidlertid styrket min selvtillit,
for jeg tror jeg slo treneren Petter i går…
for i stigningsløp, som merkelig nok foregår på flat bane,
løper Petter der fremme og roper prosent intensitet,
og jeg hørte ham rope 50 %, 60%, 70%,
og da han ropte 80%, hadde jeg allerede nådd 100%,
så jeg er kjappere enn Petter fra 0-100!!!

Det handler jo alltid, i alle fall med biler, å være raskest fra 0-100.

Så kom dagens løpsøvelse
3×300 meter, med 100 meter jogg/løp i mellom,
og det betydde visst en serie.
Klarte vi to var det bra, og de beste kunne prøve på fire
(Det ble bare Philip som klarte det).

Jeg bestemte meg der og da for å gå for 3 serier.
..og det Petter sa før vi startet ble nok avgjørende,
for vi skulle ikke løpe så fort at vi knakk sammen og måtte ned på knea med arma.

Det ble ei god økt, og jeg prøvde å huske alt han har sagt,
blikket opp, bryst frem, kortere steg, fot ned under meg….
…og det ble en gledens dag – noe jeg trengte.
Kanskje var jeg i dag ved mine fulle fem.

På uttøyningen oppdaget jeg imidlertid et fysisk problem,
og det var i forbindelse med øvelsen hvor en setter ene kneet i bakken,
og det andre foran, og strekker, så hever man kneet fra bakken,
da oppdaget jeg at gravitasjonen virket meget sterkt på midten av meg,
og de edlere deler ble trukket hardt mot bakken, noe som førte til at jeg nesten ikke fikk kneet opp….

…og hvor kommer så Jesus inn i denne fortelling?
jo mens Jesus endte med tolv disipler, har Petter snart dobbelt så mange, (nye med i går også)
og alle gjør akkurat som de får beskjed om.
Heldigvis gol ikke hanen en eneste gang….

 

Velkommen til enda flere – vi går for tripling Jesus

SLADREHANK, ANGIVER ELLER VARSLER

I skolegården på Matrand var det ikke mye mobbing,
ei heller mange sladrehanker,
selv om Kongen på Haugen kunne medføre noen skader.
…men det var den største skammen i væla å være sladrehank.
Til og med de voksne, snakket stygt om sladrehanker.
sladrehank skal selv ha bank, ble det sagt og ropt.
Det var absolutt ikke noe positivt rundt Sladrehank

På en måte, så var det akseptert at noen gjorde noe galt, men uakseptabelt at noen sladret om det.

Kanskje var det slik fordi den gang voksne,
hadde vokst opp under krigen, og hvor det å være angiver,
var verre enn å være tysker.  Sonderabteilung Lola var av de verste.
Mange mistet livet pga angiveri under krigen.

Så kom varslerne.
Var sladrehanken blitt voksne, og angiveri stuerent?

I følge Wikipedia er en varsler “person som varsler om korrupsjon eller andre irregulære forhold på en arbeidsplass eller i næringslivet for øvrig”, og ingen kan vel si at det er negativt.  Av de mest kjente varslerne ender man med Monika-saken, hvor en polititjenestemann Robin Schaefer, varsler om at en sak, hvor dødsfallet til en åtte år gammel jente, var avsluttet med konklusjon selvdrap.
Schaefer varslet sine overordnede at han mente dette var feil, og at den kunne oppklares.  Han fikk ikke gehør…men til slutt gikk det bra – for en person ble dømt for drapet.  Politimesteren måtte gå, og Schaefer vant priser.
Varsler ble et godt ord.

Så kom #metoo og det dukket opp en drøss anonyme varslere,
og nå var det ikke nødvendig å opplyse hvem som var fornærmet eller gjort,
for her skulle hoder rulle.  Her fantes verken sladrehank eller angiver, men det ble brukt midler for å få frem varslerne – kanskje for det fantes en agenda for enden på visa.
Varsler ble ikke det samme som ord etter det…

Men hva hvis varslerne blir borte?
Hva hvis man ikke lenger kan si fra om forhold på jobben?,
eller si fra hvis man internt oppdager feil, som påvirker arbeidet?
eller hva hvis man ikke kan si fra lenger om at noen grafser på en, og dette ikke er ønsket?
hva hvis en fremstående kvinnelig politiker ikke kan varsle at en journalist har prøvd seg på henne, og til og med fridd?

Hva hvis du avdekker at ledelsen ved en plass gjør store feil,
og du da risikerer innkalling til samtale hos kritisk leder, med karrieretap, eller trussel om oppsigelse, eller du blir pålagt taushet om forhold som ikke ligger under den vanlige taushetsplikt.
Hva hvis lederen din henger opp et damoklessverd, som skal holde deg i sjakk, og på plass….
…og du oppdager at du ledes av et regime som sidestiller ordet varsler med sladrehank og angiver.

Overordnede må slutte å “blunde att øga” og ta seg av vel kjente problemer, og slå ring om ordentlige varslere, og sørge for at det er trygt å si fra!

Fotnote:Jeg er ikke musikalsk, så for meg å legge inn en fotnote, kan være skummelt, men jeg blir jo litt bekymret da politidirektøren sa hos Torp, at hun ville at varsling skulle finne sted hvis det var kritikkverdige forhold, men at det ikke måtte misbrukes.  Det er vel å gi et lite hint om at du som varsler, kan møte litt motstand og kanskje ikke bli trodd?

Stå sammen, og varsle i trygghet,

HANDELSKRIG

USA innførte toll mot Kina i dag,
men bygde en mur i går…

Jeg minnes dager i 1994 med Jarl Kjetil,
hvor vi satt på med en meksikansk taxi-fører.
Han viste til sin tillatelse på gråpapir,
med et pålimt bilde, og fortalte om hvorfor….
Trivelig kar, pålitelig, og hyggelig,
som gjorde alt for sin familie – som oss andre.

I am an mexican synger Rick Trevino,
og jeg tror vi var fornøyd med skyssen….

Trump har feil.
Skal du skape vekst ved å nekte import,
taper du via eksport,  Ikke rart den mannen tapte mange milliarder!

NOK EN INTERVALL UNNAGJORT

Først av alt – dette blir ingen morsom blogg,
for intervall er ikke akkurat morsomt.
Men det er litt morsomt lell, for trivelige mennesker i flokk,
oppveier for slitet det er!

I dag var jeg litt lur,
for jeg gikk en del av vegen til bygda, for å bli litt mer i stand til å ta i mot ei oppvarming,
som de spreke synes er lett og grei, men som for meg kan bli rask nok….og i dag ble oppvarminga veldig fin.
Men jeg registrerte at Bjørn latet som han var andpusten, mens jeg gjorde mitt for å skjule at jeg faktisk var det.
Men en fin tur på bygda ble det.

Så er man ved øvelsene.

Øvelsene som krever fokus og oppmerksomhet.
…og nå forsto jeg mye mer enn sist, men registrerer at Petter mangler en opplysning,
for han sa, at hvis du løftet haken, kommer brystkassa opp, hofta frem, og man får en bedre holdning.
På meg er det nemlig slik at når jeg løfter haka, strammer det i stortåa,
og mellom der kommer brystkassa oppover,
magan frem,
….og hofta ser jeg jo ikke….

Så starter intervallene og 4 x 600 meter er mitt mål.
Første trehundre går lettere – ja nesten som at en får igjen en slags kognitiv hukommelse,
fra den gang en løp med lange hvite strømper….

…men hukommelsen svinner hen,
og virkeligheten siger innpå en,
når en nærmer seg vaffelstua på flomvollen.
og det er godt å finne igjen streken,
som Petter hadde god tid til å tegne opp.
Her må det jo nevnes at man kan beundre, eller fortvile,
når en ser at Petter starter med de beste,
legger seg bal og motiverer oss litt bak,
og deretter løper seg opp til de første igjen.
Jeg trøster meg med at 40 ekstra år, gjør at jeg i stedet kan imponeres.

“25 sekund igjen for oss første” sier Petter,
akkurat i det jeg kommer frem, og mens jeg vet at vi skal ha 1 min pause mellom hver
Jeg har heldigvis noe mer.
De setter igang, og snart er man på veg nordover, litt roligere enn på første,
men på slutten kommer Petter ved siden av meg, og ber meg korte inn stegene og øke hastigheten, og det virker.
Det går faktisk fortere og lettere.

Den fjerde blir så tung,
og spensten er så tatt av flommen i Trysilelva,
at jeg nesten ikke beveger med selv i medvinden nordover….
Det slår meg at, hvis jeg hadde blitt kvitt noen tunge tanker, hadde jeg kanskje løpt lettere…

Han er flink denne gutten – han ser oss alle, og gir gode tips og råd, og jeg håper han får belønning ved at vi blir bedre hver og en av oss.
For meg betyr det at jeg bør klare under 48 minutter på 10 for Grete til høsten.
Før det kreves det mye egeninnsats, og villighet til å tilegne seg alt en kan lære frem til sommerferien.
Jeg gleder meg til slitet.  Jeg har endelig noe å løpe for igjen føler jeg.

Cool down løping er nesten ikke nødvendig i den kalde kveldsvinden,
men du verden så bra det er å bli “tvunget” til ut-tøyning, noe jeg ikke har gjort siden dagene på rødstubb-bana på Skotterud stadion.

Så ligger man der på ryggen da, med bena enten mot brystkassa, eller mot siden,
akkurat som en nyfelt elgkalv som skal vommes,
og Trine og jeg blir som et nygift par, der vi har begynt hver vår veg, og i neste omgang havner samme lei…

Petter sjekker med Bjørn om benevnelse på øvelser og hvilke muskler,
noe som minner meg om hvorfor jeg slutte med Tae Kwon Do da jeg var tretten,
for jeg syntes orda var for vanskelige, både å uttale og huske.
Men jeg legger meg på minne om at vi tøyer Magnus Skrevius og Longus,
og indre og ytre leggmuskel,
der jeg ikke skjønner noen ting,
for ingen av øvelsene strakk noe på framsiden av leggen…
..men jeg føler jeg hadde mer balanse denne gang enn forrige gang,
og at jeg gler meg til det blir bedre vær,
slik at jeg kan ligge med hodet på bakken
– for det å legge hodet på en møkkete bakke, det gjør man bare ikke med ei lue fra Team Ragde Eiendom altså!

Trysilguttens friidrettsgruppe har skapt noe – noe for oss alle.
Jeg er imponert, for her er mange svært gode, og noe av oss som ikke er så gode, men vi er så forenet i noe felles lell.
Det er ikke alle som får til slikt, Petter og gruppa gjør det.  Stolt av å få være med.
Bli med du også!

POLITI – BEVÆPNET ELLER IKKE

Jeg har nettopp sett en dokumentar fra SVT som heter “Skuddene på Nygatan“.
Den tar for seg en hendelse fra Örebro, hvor en biljakt ender med at sjåføren blir skutt.

Jeg føler at dokumentaren er et viktig innlegg i debatten om bevæpning av norsk politi.
…fordi man i dokumentaren får et innblikk av hvordan svensk polis synes å være oftere i hendelser hvor våpen blir brukt, og dødelig utgang er resultatet.
I tillegg heter det i Sverige at politiet har nødverge hvis de føler seg truet, og de opererer med noe som heter innbilt nødverge.  Det vil si at man sjelden vil kunne dømme noen for å ha handlet overilet, eller uforsvarlig.  Det betyr videre, og forståes slik juridisk, at hvis tjenestemannen blir redd, så har han rett til å skyte – uansett grunn.  Det kan jo ikke være greit at noen enkelts følelse av redsel skal være nok til å dømme noen annen til døden?

Hendelsen tar for seg historien om Sarbaz Ibrahim, samboer, far til to,
som er inne i en depresjon, hvor han misbruker sterke medisiner, og i tillegg selvmedisiner seg selv med hasj.

En kveld venter politiet på ham fordi han er observert av en polis på fritid, når han kjører “uvørent” inne på parkeringsplassen hos sin arbeidsgiver, etter arbeidstid.  Sarbaz blir forsøkt stanset, og kjører avgårde.  Det er i løpet av noen sekunder, mange uniformerte kjøretøy etter ham, så aksjonen var nok initiert til noe større allerede forut for biljakta.

Det er helt klart at Sarbaz ikke skulle unnlatt å la seg stoppe, men…

Det ender i Nygatan, hvor innsatsleder innen ti sekunder etter stans, skyter i dekket på bilen som er forfulgt, og i følge samme innsatsleder opplyses å være klemt fast mellom fortau og politibil, og hvor det fører til at den yngre tjenestemannen avfyrer fire skudd oppover, og raskt dødelige skudd mot Sarbaz.  Et resultat som følge av at en polis på sin fritid observerte at Sarbaz kjørte uvørent på en parkeringsplass noen kvelder før.  Mer skal jeg ikke si, for her må man se dokumentaren selv.

Men jeg, mange år etter eget tjenesteslutt, finner det ganske farlig å skyte skrått oppover mellom leilighetsbygg i en by…
…og hva er alvorligheten bak “pådraget”?

Deretter ser jeg NRK-programmet Torp, hvor politidirektør Bjørnland er gjest, og hvor hun må svare på hvorfor hun vil at politiet skal være bevæpnet på 17. mai.
Dagen som vi er blitt verdenskjente for, fordi vi feirer med barn, flagg, og kongelige som vinker, og hvor vi, kanskje litt naivt, mener vi lever i et trygt land.
Det vi er kjent for, er at vi ikke feirer med parader og våpen.
Hun bedyrer at det ikke finnes trusler som fører til bevæpningen på 17. mai, men at hendelser i Europa krever at politiet må respondere raskt, hvis noe skjer.

Jeg tenker da raskt på lastebilen i Stockholm, som ble kjørt inn i en gate med fotgjengere.  Svensk polis var bevæpnet, noe som ikke fikk noen virkning for dem som fikk bilen i mot seg, ei heller for at vedkommende senere ble tatt….og når han så blir tatt, så ville også norsk politi vært bevæpnet.  Jeg ser heller ikke at bevæpning av politi får gjort noe fra eller til mht selvmordsbombere eller fremtidige fører av store biler som brukes til terror.

Men jeg registrerer at den nye politidirektøren er uenig med sin forgjenger mht våpen, og det kan være smått skummelt, fordi man kan få en politisk avgjørelse på av norsk politi skal være ubevæpnet, men med tillatelse fra direktøren pga tenkt trussel og virkning.
…hun var vel heller ikke langt fra å si at hun overtok “et rotehus”.

Tilbake til dokumentaren fra SVT, så får vi referert en hendelse der en psykotisk ungdom står med en kniv på ei trapp.
Dette er en såkalt “glesbygd” og ingen fare for omgivelsene.
Det er foreldrene som har tilkalt politiet.  Vaktsjef på sentralen ber om at politiet trekker seg tilbake, og informerer at lege og flere patruljer er tilkalt – de skal bare fryse situasjonen.
Men en ung tjenestemann avfyrer skudd mot vedkommende – det er samme mann som er innsatsleder i tilfellet Sarbaz.
Her tenker jeg tilbake på lensmannsmetoden – hvor man var på fornavn med de fleste, og ja, kanskje får man ikke kontakt med en psykotisk person, men hvis man står der i 70-åra med rød genservest, og cord-bukser, så våger man ikke å gå i konfrontasjon, og hendelsen vil antagelig ende med at vedkommende blir brakt til psykiatrisk helsevern.

Politidirektøren har valgt å kalle den pågående reform for “Profesjonalistreformen”.
…og jeg er spent på hvordan den profesjonelle blir – en som bruker våpen, eller sitt muntlige våpen, og løser saken uten død.
Jeg har sett mange kolleger, og jeg har fulgt treninger i taktikk, og jeg lærte masse, om hvordan ende en sak på minneligste måte, og ute i felten ble det slik – det er ikke mange som blir skutt i Norge – av politi.  Når det sist var alminnelig bevæpning en periode, så skjedde det dog, men det var bare internt.  Seg selv eller kolleger.

Jeg tror politiutdannelsen blir bedre og bedre, men at man som politi mister noe jordnært mer og mer.
Jeg tror politiet blir bedre og bedre i skarpe situasjoner, men at man blir mindre og mindre utstyrt til å hjelpe sitt publikum der det trengs mest.
Man går mer og mer bort fra den saktmodige, til den raske, fra den sivile til den uniformerte, fra den løsningsorienterte til den skarpe løsning.  Det skremmer meg litt.  I en gitt situasjon kan vi alle få en blackout, som fører til at vi i et sekund tar feil avgjørelse og stikker av i bil, grunnet sjukdom, eller noe annet, og er det da riktig at man deretter kan bli skutt?

Jeg håper at norsk politi forblir generelt ubevæpnet, og jeg vet at jeg er utdatert mht å mene noe om det, men jeg tror på fremtiden, at vi kan være dem vi er, og være i stand til full ” musikk” i de tilfeller hvor det er påkrevet.   …og jeg tror fortsatt at POD kunne vært mindre, og at politidistriktene flere.

PS:  Det er litt i likhet med det som skjedde for noen år siden, at man oftere fikk skader på bjørn og menneske, hvis den som møtte bjørnen hadde våpen.  Uten våpen ble som regel møtet, noen frykt, noe respekt, og etterpå – et godt minne!

DET ER EN FIN DAG

Det er en fin dag for betaling av skatt,
selv om bilen har punktert, og kanskje har feil dekktype,
og uansett om man er skilt eller samboer via Tinder.

Liverpool tilhengere sprer glede over hele Facebook,
mens jeg kom i skade for å forsøke å spøke med YNWA….og det er mye en kan spøke med,
hustruen, venner, Gud, og fedreland, men ikke fotball.

Men det som gleder mest om dagen, er hverdagsløftene.
Politiske partier legger ut ønske, hvis i opposisjon, og lovnader hvis i posisjon,
at nå skal det bli tre måltider om dagen, hvorav et nesten varmt, og 2 dusjkvarter i uka,
hvis du stemmer på dem.
Fri røyk og alkohol sier Folkehelseministeren, og treffer soleklar blink,
hos dem over 90, som ikke blir skremt av trusler bestående av kols, eller skrumplever.

Neste år skal bompengestasjonene vekk, sier man i posisjon, selv om det i løpet av seks år har blitt flere.
Opposisjon, sier at at de heller vil senke avgiftene ved de stasjonene som finnes, og heller pålegge deg en ny avgift, som kompenserer det tapte.
Pensjonistene, skal få ei krone ekstra i måneden pga den generelle lønnsveksten, fratrukket 0,75 prosent selvfølgelig….noe som er et resultat av pensjonsforliket på Stortinget, som jeg ikke tror det var noen pensjonister som fikk være med å forhandle om.  Hvorfor ikke si at pensjonistene får 25 øre av hver krone da?  Ok jo jeg er klar over at 25-øringen ikke finnes lenger.

I posisjon forteller man at ingen har tilbudt bøndene mer noen gang, men bøndene godtar det ikke.  Det gjorde dem ikke da opposisjonen satt med makta heller, og de vil protestere med sine traktorer – bare våronna er over.  Husk at den protesten bør foregå med elektrisk traktor…

Så var det klimaredderen fra Choice, som flyr rundt i privatfly, for at hans hustru skal redde verden fra å spise kjøtt,
noe som er rett og slett i mot bonden, som sverger til kortreist mat, og da helst kjøtt, fremavlet på et teknoligisk institutt i Sveits, via genmanipulert sæd fra en sædbank i Ottawa, som har vært frosset ned i Michigan, etter å ha blitt tappet på Furnes.

Apropos kortreist, så diskuterte jeg barns opphav med noen venner i går, og man var skjønt enig, om hvis rundt 80 prosent av ens egne barn, faktisk var genetisk sine, så burde man i dag være fornøyd.  Særlig hvis barnet ble penere og mer intelligent av det.  Diskusjonen oppsto fra det faktum at det var en gutt som var så lik pappen sin, at mor fortsatt levde i skrekk, for at faren i huset skulle oppdage det.  Det fikk meg til å tenke at, det er ikke sikkert barn er laget av noe kortreist!

Men det er en fin dag, sola skinner, og hvis gradene kryper opp mot null, så skal du se at skaren slipper før sankthans, og at insektene våkner til live.
Lektor Petter Bøckmann sier de gledens ord, at det skal mye til for at du får se huggorm, og utroper seg til å være en som er mer enn gjennomsnittelig ute i naturen, og at han har møtt huggorm bare fire ganger i sitt liv.  Jeg har sett mer huggorm enn det, men jeg har ikke møtt dem så mange ganger jeg heller, for ofte har de slappet av på en varm stein, eller vært på veg fra meg, og da møter jeg dem jo ikke.  Bare ifjor høst så jeg en skukk huggormunger pile fra meg og Trine, antagelig på veg til huggormskolen, forkortet HOS – det viser navn på en skole med samhold.

Da jeg luntet Brurunden i dag, hilste jeg på mange blide medamfunnsborgere.
Det er flere som har en fin dag, tenkte jeg, og gledet meg til å komme inn, og se hva mer som loves de som skal stemme til høsten…..

LEGENDER, FORBILDER, OG SKIDRESSER

Kledd som Eggen i Parkrennet Kongsvinger

I går, 6. mai 2019, døde Gjermund Eggen.
Et navn som er like godt forankret i Norge, som Elvis i verden.
Jeg tror nesten at fornavnet Gjermund,er forknippet med Eggen.

Selv må jeg jo si at Gjermund Eggen var den store stjerna for meg, lenge før Elvis ble det.
Vi hadde nettopp fått tv, og for meg ble han noen å være lik.  Jeg ønsket meg blå nikkers og hvit trøye.  Nikkers skulle ha hvit gledelås.
…og jeg fikk det.  Skiene hadde de skjært smalere hos en snekker og var at merket Madshus – Brendenmodellen.

Men da jeg gikk på ski i skogen – ja da var jeg Gjermund, Gjermund Eggen.
… og Oddvar Strand arrangerte Parkrennet på Gjemselund.
Ambisjonene var ikke små heller, for jeg skulle bli som ham jeg.
Så ble det ikke…og noen år senere var jeg Alberto Juantorena i svingene på Skotterud Stadion, og hadde lange strømper, for det var jo det som gjorde ham god.  Jeg husker jeg måtte legge meg litt innover i svingen – så fort gikk det, da jeg var “Hvoantorena”….med hvite lange strømper.

Så ble det fabrikkski fra Splitkein – og en var ordentlig ovapå.  Fabrikkski var gratis og spesielt uttatt for meg.
Nå var en snart Eggen…selv om jeg aldri ville ha verken Eggen ski eller honeycomb.

Gratis Splitkein og lue…

Men det tok ikke slutt der, for snart hadde Magnor UL fått egen skidress, mørkeblå(eller sort) og med grønn stripe fra hals og ned siden.
På armen hadde vi tøymerket “Glåmdal skikrets” og kretslagsløper var ordet.
Willersrud, Roverudseter, og Stensbøll…
I panna sto det Eidskog Sportscenter, og man var plutselig sponset – med ei gratis lue.
På sommeren var trøya gul med rødt tøymerke “Skotterud” og ved et kretsmesterskap vant klubben over 40 av medaljene…
Aurbakken, Bjørnstad, Bråten…

Så ble det liksom ikke flere dresser, eller løpetøy,
for en uniform overtok.  …og alt innen sport var plutselig over.
Man var blitt pappa, og var i arbeid, og så ble det hus…og Volvo.

Men gutten fant lykken, ble jeger, ble pappa igjen, så da kom det jaktdress fra Jahtijakt,
så billig at den føltes sponset ut.

Vasaloppet skulle overvinnes,
og med varm jakke, og bukse, startet han på minstemanns termindato,
på veien fra Berga By til Mora, og klarte det.  Gutten ventet til neste dag.

Så ble jeg inspirert da, av Northug,
og med den varmeste dressen hans, fant jeg igjen helt frem til Mora.

Man skulle ikke fryse med Northug-dress

Hjerteinfarkt inntok kroppen,og plutselig gikk man i skidress fra verdens beste langløpslag
Team Santander, og selv om verken var god på ski eller lenger noe talent, så var jeg på en måte tilbake i Gjermund.tida…
…for man hadde samme dress som verdens beste skiløpere igjen.

I riktig dress – 4 timer fortere enn før

Hvorfor skriver jeg alt dette – noe endog gjentatt fra tidligere,
jo for å ære en legende som betydde så mye for så mange.
Akkurat som Aukland, Northug, Klæbo, hustru, og mine egne barn – alle forbilder for meg og andre.
De gjør det ikke for oss, men de betyr så mye, for det vi selv får til.

Å se opp til noen,
er alltid bedre,
enn å se ned på noen.

Mennesker dør, men legendene består!

PS:  Jeg fikk æren av å møte både Eggen og Brenden, Northug, og Klæbo.
Men Aukland har alltid gått for fort…

Mitt skismørerteam:

Ho bestemte hva som skulle på…
…og han la på og gnudde ut