NÅR STØVET HAR LAGT SIG

Det er ikke alltid jeg får med meg det som blir vist på tv, men nå for tiden går det alltids an å gå tilbake og se det senere…så også med serien “Når støvet har lagt sig”.  En dansk serie om et terror-angrep i Danmark.
Etter de siste hendelser i Nice, så blir det ekstra vondt å se på serien.

Jeg skal ikke røpe innholdet, men jeg skal nevne at serien er interessant bygd opp, ved at man blir kjent med rollefigurer opp mot attentatet.  I tillegg er nok seriens skapere influert av et lignende angrep i Norge for noen år siden.  Ved at man bygger opp serien med å gjøre oss kjent med veldig forskjellige mennesker, så blir selv angrepet så mye vondere å se på.  For det er ikke lenger offere, men personer du husker navnet på, og hvilke relasjoner de har, og hvordan skader og død påvirker andre menneskers liv.
Ikke minst minner det oss på at hverdagen er “fragile”, og at enhver dag må settes pris på, at hver minste detalje av uenighet, aldri må få bli det siste vi får med oss på den evige reise.
Det siste er kanskje seriens viktigste budskap – at man må la noen prinsipper ligger, man må glemme noen uenigheter, og man må hver dag gjøre opp status med hverandre, og sørge for at sluttsummen er positiv.

Får du med deg det – da har serien gjort sin virkning.

Ellers, så er det jo leit å se i virkeligheten, at terror vinner ved at vi settes opp mot hverandre.
At vi blir i mot grupper av mennesker, ved at vi tar avstand fra, og tillater oss å hate, samt bli skremt av hverandre.
Terrorisme er ikke folkegrupper mot folkegrupper – det er et fåtall, som ønsker å oppnå det som konsekvens.
Støtt opp om Frankrikes kamp mot terrorisme, men la det aldri bli en kamp mot raser og annerledes troende.

Se serien på NRK

JEG ER! ….SA JEG

Jeg er! …. sa jeg, til ingen som var der.
…og ingen i det hele tatt lyttet,
ikke en gang stolen jeg satt i….

Ordene er hentet fra en sang, som jeg hørte en gang i min ungdom.
Jeg var ikke gamle karen, men jeg ble kjørt til og fra langrennstrening på Nord-fjell.
I min fars bil, hvor det var en 8-spors kassettspiller – du vet den typen som hadde løst gåten om uendelig.
Ja, for kassettbåndet gikk bare inn igjen innerst på spolen, mens ytterste lag ble spilt.
Neil Diamond sto det på coveret…og det var kanskje den beste, for min far kjøpte aldri musikk, men 5 kassetter fulgte bilen.

I am…I said.

Du vet, det er mye ensomhet i de ordene.
Jeg er!
Jeg sa det!
Til meg selv – ja gjorde nok det den gang.
For det var ikke mange rundt meg.
I am!… I said.
…og bare lenestolen hørte meg også.

Men det gikk nå bra.
..helt til nå.
For hvordan skal det gå med alle de som ikke har noen rundt seg i hverdagen?
I disse tider, da renta på evt sparepenger er 0 prosent.  SÅ de kronene du har, kan du like gjerne sitte på.
Verdensøkonomien står for fall, for det skapes så lite.
Covid-19 velter det meste – nesten omtrent som det kanskje var ment å virke.

Jeg tenker på de som skal jobbe i Trysilfjellet i vinter.
De sitter nå og ser for seg helgejobb, i stedet for 24/7 gjennom vinteren – en sesong noen skal tjene det de skal leve på i sommersesongen.
Mye vil bli endret…
…I Frankrike drepte man på nytt et menneske, sannsynligvis pga overbevisning.
Ja grunnen spiller ingen rolle, for den som døde, hadde ikke gjort seg fortjent til å dø.
Som antagelig har noen barn som er glad i ham, eller noen som er det i alle fall.
I Philadelphia knuser man ruter, tilsynelatende for å hedre et tapt liv….enda foreldrene ber innstending, at hvis de vil respektere dem, så slutter de å protestere.
Politiet i USA angripes fra alle kanter, og det anses “fair” – det vil aldri bli “fair” – man må bare bli kvitt de som jobber der og som ikke respekterer andres liv nok!
I am….I said.

But I got an emptiness deep inside
And I’ve tried
But it won’t let me go
And I’m not a man who likes to swear
But I never cared
For the sound of being alone

Jeg kjenner noen som akkurat har blitt besteforeldre på nytt.
Men denne gang kan de ikke reise på sjukehuset og besøke sitt barnebarn.
Det er neimen ikke sikkert ikke de kan besøke det hjemme en gang.
I alle fall ikke uten munnbind.
Det er en form for ensomhet det også – et savn langt inni en.
Jeg vet hvordan det føles å ikke se dem… og godta at et liv aldri ble!

Skrev et lite dikt om det (I said…)

En gang hørte du kanskje en stemme
Som du ikke visste hvem var
Kanskje lå du der inne og tenkte
“Hva er dette for en kar?”
Jeg trodde vi hadde god tid
Og at jeg litt lenger fremme om ikke lenge skulle få si
At den stemmen du hørte der du da var

Var meg, din eneste farfar

 

Men den dagen kom aldri lille venn
For du fikk aldri sjansen og muligheten
Til å åpne din hånd, eller vise din øyne
Eller skue ut på livet, naturen, og fremtiden
Du ble for noen, bare statistikk, og et tall
Men for dem rundt deg, ble du ALT, i alle fall
Nå nyter jeg drikke fra din kopp,

Og vet at du finnes med meg, i sjel, hjerte, og kropp

 

Vi møtes en gang lille Hedvig
Da kan du rope høyt og livlig
“Der er stemmen jeg hørte
Nå vet jeg hvem du er, farfar
…og du – jeg har også truffet din far – han far.”
Ja slik kan en jo tenke
For å ikke bli fanget i savnets lenke

Og så kan roen seg over meg senke.

Jeg kjenner en mann som ble forlatt her forleden,
og som føler på uutholdeligheten av å ha mistet alle.
Men stå gjennom min venn, det blir bedre.
Jeg vet det også!
Det kommer dager med sol…en gang til!

På nyhetene er det bare vonde nyheter.
Krise her, krise der.
Smitten øker.
Folk bryr seg ikke lenger!
Ja, spiller det noen rolle fra eller til – tenker du kanskje
Yes I said!

Så jeg går der i skogen med Kalla.
..og ser en og annen elg.
Der er det ikke en eneste mulighet til å få Covid-19.
Men jeg er heldig, for jeg kan komme hjem til hustru og barn.
Familie å sitte i sofaen å snakke med – I am You are They are, We are!
Og jeg vet å sette pris på at jeg er så heldig.
Selv om man også har sine savn og sine sorger

I kveld nyter jeg denne versjonen av I am I Said (Billy Ray Cyrus) og verdsetter alle jeg har kjær og nær

Jeg skal nyte det så lenge jeg kan.
…og når dagen ender, så kan jeg synge med Rodney Crowell
og glede meg over at min far døde uten at der var ting jeg ikke hadde snakket ut om.
Things I wish I’d said

PORTRETTET – LÅTSKRIVEREN

Den gamle Grinda

“En gang før lenge siden
var allting fint…” slik starter en sang av en Eidskog-kar.

…og en gang før lenge siden, kom det en trubadur innom vårt hus på Matrand,
eller rettere sagt, han sto opp om morran, satte seg ved kaminen, “ja jæmt i stol’n tæll mor mi”, med en gitar i handa,
og plutselig hadde vi et helt danseband i huset.  Det var ingen tvil om at mor mi likte det ho hørte, for ho ba ikke om å få att stolen sin.

“Thor Wang” het han sa de til meg, en liten guttepjokk, som akkurat hadde begynt å kjøpe plater fra AS Direct, uten å ha platespiller.
Den gang spilte han låter jeg hadde hørt før.  Ja dette var jo lenge før noen hadde begynt å kalle noe for cover-låter.
Et rart ord forresten, for selv om jeg alltid har studert coverne opp og ned, og lest alle navn, og alle påskrifter, så har jeg aldri hørt ei eneste låt fra et cover!

Mange år senere, er jeg innom Finnskogparken, og der spiller Lasse Stefanz opp til dans.
Der tar Anders Pettersson seg av mine to eldste barn, og de fikk seg en tur inn i turnebussen.
Da de var godt i gang, spilte de plutselig en av sine aller beste, nemlig “Den gamla grinden”…skrevet av Thor Wang.
Ja jeg hadde jo hørt den før, med Ingemars, men at det var sangeren fra min plassen hennes mor der ved kaminen, og min spirende ungdom, som skrev den, nei det visste jeg ikke før der…

Årene går.

En dag kommer min eldste sønn hjem fra Oslo på besøk.
Han har blitt heavy-rocker, men har allikevel en CD med Thor Wang med til meg.
Nå blir jeg kjent med låter som “La tiden leve”, Du ga meg falske løfter”, Tanta mi”, og “Vestmærkas jakthund”.

Nå skriver jeg sommeren 2020, og er på veg til låtskriveren og sangeren.
Jeg tygger litt på følelsen, og tenker tilbake til da jeg sendte ham en SMS, og noen dager senere da han ringte meg og vi avtalte å treffes.
Jeg er ydmyk, og full av spørsmål…og ord.

Låtskriver – skriver av låt!
Eller lyriker?
Hvem er Thor Wang?

Åbogen er ei grend i Eidskog.  Kanskje har du hørt om Åbogen, og da kanskje i forbindelse med løps-arrangement.
Baksjøløpet var en gang i tida, et av Norges største løp, og er fortsatt i dag starten på løpssesongen for de fleste.
Selv husket jeg både Baksjøløp (selv om jeg har glemt hvordan jeg den gang løp mellom 10 og 20 minutter fortere enn nå for tiden) og Nyfjell-løp.
Sistnevnte har jeg på film – der jeg har omtrent 200 meter ledelse da startjordet er unnagjort.
Ved kryssing av veg etter 2 km, var jeg nr 4, i lag med teten, og derfra og til Skotterud, var det en tung tur.
1.mai-stafetten var bedre slik, men da var nervene verre, for på korte avstander var det mer forventning.

Åbogen er spesielt, fordi grenda er såpass stor at man måtte plassere stedsskiltet i en annen kommune.
Ja skiltet Åbogen står faktisk i Kongsvinger.  Dette er hvis du kommer fra nord altså.

Det er noe spesielt med å komme nordfra til Åbogen, for da ser du plutselig at det vokser zinkbøtter i et tre – ja det henger i alle fall bøtter i et tre der.
Der står en forlatt gråtass i en hage, og ruiner etter en bensinstasjon, hvor reklame for videoutleie, vitner om tiden som har gått.
Det har tildels grodd att rundt bensinstasjonen, og jeg får et snev av Route66, mens jeg smaker på bitterheten i det å huske at jeg passerte her den gang stasjonen var i drift, og det var liv rundt den, av mopeder og biler.  Men Åbogen er fortsatt ei levende grend, med stort nytt bygdehus, og kjent for sine dyktige innbyggere som gjør stor dugnadsinnsats for grenda.
…og det spesielle er at man, selv etter over 30 år i Trysil, fortsatt er på fornavn med dem du møter her.

For meg er grenda mer enn bare løp…det er også et senter for dansebandsmusikken.  Ja nettopp, du husker vel hva jeg innledet med!
Her har mange danseband hentet sin musikk, og ikke minst sine største hits.  Både Ingemars og Lasse Stefanz.  Kanskje hadde de vært noen hits fattigere uten Åbogens lyriker.
“Den gamle grinda” befant seg faktisk i skogen på Åbogen, men nå henger den visstnok på en stuevegg her, og dit er jeg på vei i dag.

“La tiden Leve” spilles for ellevte gang, i det jeg svinger inn foran grinda.

Ingemars

Jeg har kjørt litt lenger opp, for å snuse på omgivelsene, og kanskje finne steder og veier han har skrevet om.
Ja det eneste jeg med sikkerhet fant, var en gammel turnebuss, det sto Ingemars på!
Men hva i all væla gjør den her?
Dette er da langt unna Lundersetra!

Han står på tunet da jeg svinger inn mot porten.
Håret hans har fått en annen farge, enn den gang han satt i min mors stol ved kaminen, en søndagsmorgen, og sang og spilte svenske låter.
Den gang jeg var guttunge og han ungdom.
Et kort lite øyeblikk, mener jeg å huske ham fra et band på Brostensball under Eidskogdagene.
Nå er vi begge godt voksne.  Han ser like ungdommelig ut, og slank og rank som før, med en kledelig solhatt.

Jeg blir tatt i mot og sluppet inn gjennom grinda, og jeg ser flere grinder på stedet, og hytta har fått navnet “Grindstua”.
Jeg skjønner at jeg er på rett sted – at “Den gamle grinda” er diktet her.
Da jeg kommer inn på tunet blir jeg fascinert av byggene rundt hytta.
Det er ei bu som heter “Bråket”, og ei heter “bua”, for ikke å forglemme bua som har navnet “Varsko her”.
“Ja nei, dette er nåe je har laga sjøl, og “bråket” ja der står graskløpparn….” og slik fortsetter det med en logisk forklaring på alle bu-navna.

Mellom buene løper bikkja Tanja.
Ho er litt skeptisk til fremmed-besøk som det lukter jämthund av, men jeg ser at ho er veldig glad i eieren sin, og det er godt å se deres kjemi.
Kanskje finner man igjen noe av nærheten mellom disse, i noen av hans sanger.
Jeg vet jo selv hvor nær man kan bli en hund.

Kanskje kan man kalle stua for ei dikter-hule, eller dikterstue.
Der står det en go-stol i et hjørne, en pult mot vinduet, og der, rett utafor er skogen, han ofte forteller om.
På veggen henger halvparten av “GRINDA” og på andre siden henger to gitarer.
En Hagström som var den aller første, fått på konfirmasjonsdagen, mens den andre er en Fender, og erklært som den siste.
Jeg ser flotte naturfotografier, og et stativ vitner om at han er mannen bak bildene også.
Et bilde av en nysgjerrig elg og en tam rev, er det som limer seg fast på minnebrikka mi.
Hagström – det er jo en liten klassiker i seg selv det, for en som husker at Elvis måtte velge seg en Hagström fordi det var det eneste som passet ham da han satt i 69’comeback show.
Kanskje har dem mer i fellesskap Elvis og Thor!

Men grinda ja.  Han forteller at den sto innpå skogen på vegen til “Øgarn” – som jeg fort antok var Eidskognavnet for Ødegård, noe han bekreftet, og dermed ble verden plutselig liten, for jeg gikk på skolen med dattera derifra.  Han hadde spurt en gang om å få grinda, og det fikk han, og nå henger halvparten der på veggen.
Grinda som la grunnlag for karrieren.  Sangen som fant “vægen” til Ingemars og Lasse Stefanz.  (Men nå gjentar du deg selv fælt Nils-Einar – du må være nervøs akkurat nå?)

“Jeg begynte ikke skrive før i 1993/94” sier han, og kommer inn på at det var kjærlighetssorg som førte til “gaven” å skrive.
Han kunne våkne på natten, og ordene var i hodet hans.  De beste sangene kom raskt.
Jeg erindres i det samme at Verne Gosdin en gang sa:  “Hver eneste skilsmisse var vonde, men de ga meg alltid rundt ti hits!”
Thor sier på en måte det samme, men sorgene var kanskje ikke like mange, men de varte.

Men han fant også inspirasjon i skogen og naturen.
Noe som er en stor del av ham, samtidig bor han på en måte midt i skogen også.

“Huset mitt står på en gammal fæstplass”.
Det var noe han fikk vite av noen, etter at han hadde funnet firkantede tyristokker, og flere hundre flasker.
Jeg glemmer å spørre om han fant noen tenner, men det er nå i alle fall det han synger i sangen.
“Bakkesand” het plassen, forteller han, og kan legge til at det var to brødre fra Enga litt lenger oppi vegen, hvor den ene ble tømmerhugger og den andre dro til byen på byggearbeid.
Da broren kom hjem fra byen, hadde han som regel kjøpt med seg flasker, og de møttes på denne plassen, og der drakk de sammen, mens de sendte hesten heim att på egen hånd.

På tomta hvor je bigde hus
Der har det drøkkis pils og brus
Det ligger flasker over alt
gjømt bak stokk og stein

Mang ein hæst ble tjora her
hvis itte den fækk ordre om å gå alene heim
Det ligger flasker her over alt je ser
Ja over heile tomta mi
Huser minner fra ei gammal tid
Det finns også teinner her

Så noen funn under rydding og bygging, blir for noen til søppel og gjenvinning, mens for andre, blir det fort til ei dansbar låt.
Ei låt som mikser minner og munter glede.  Ei låt som forteller om det fattigslige og enkle liv, om folk som kanskje tok seg en dram for lite, men som gjorde det de skulle lell.
Og man fornemmer følelsen av noe mer.

Når jeg sitter der innerst i Grindstua, og lyrikeren/låtskriveren sitter i godstolen, så ser jeg en følsom mann.
Noe som bekreftes av ordene fra sangen “Dine vakre brune øyne”:

Denne verden som vi lever i,
kan være veldig vond,
da vil et smil gi glede i ditt sinn
det å eie gull og glitter, betyr ikke noen ting,
det er bedre for oss alle, om vi gir et lite smil”

Jeg mener å se en som kanskje har søkt etter kjærligheten, falt, og søkt igjen, og som regel havnet med et kort fra Monopol “Rykk tilbake til start”, for han havner ofte hos den evige kjærligheten – den som kom første gang.

Han var gift i mange år, men kjærligheten mellom de to svann hen, og de fant ut at de skulle gå hver sin vei.
De er fortsatt gode venner, og de bor ikke langt fra hverandre.  At kjærligheten forsvinner, er ikke noe ukjent.

Det var kjærlighet og “svik” (svik ment i noe som opphørte), som trigget låtskrivinga første gang, rundt 1993.
Deretter kunne han våkne om natten, og sangene kom raskt.
Da jeg hører dette, så husker jeg Chris Isaak, som fortalte om da han skrev Wicked Games.
Han skulle til ei vennninne på middag, og hadde litt ledig tid, før han kunne dra.
Da skrev han den låta på rundt et kvarter, og noe mer trengte han ikke skrive for å ha evig, gjentagende inntekt.
Er det ikke alltid slik med det som blir best, at det er det som kommer enklest, nettopp fordi at da ting tar tid, så har man mistet gløden og evnen på en måte.
…og det er da han nevner at “Den Gamle grinda” skrev han på et kvarter.

Men sangene har også kommet etter “falske løfter”, og ikke bare innenfor kjærlighet, men også svik mellom kolleger og venner.
Noen ganger er det hjertet som har fått en trøkk, og andre ganger er det lommeboka.
Han blir stille et øyeblikk, og jeg ser at det kanskje kommer noen sanger til om disse temaene etter hvert…og før jeg får tenkt tanken, så har han spilt av to nye låter.
Kanskje mest en hyllest til den lengstlevende kjærligheten – igjen etter å ha trukket kortet “rykk frem til start”, og drømmene har vært på besøk hos ham.
Sangene er i velkjent Thor Wang-kvalitet, ja kanskje noe av det aller beste, og noen kommer til å gjøre det stort med disse to uutgitte låtene.
“Her ei natt” er en av disse låtene, og jeg får høre nettopp denne….en sang fra et møte på en “trekkspellfestival” på Persmoen:

Her ei natt drømte je at du var her hos mæ
Her ei natt låg du tett inntel mæ
Du var lys og du var varm og du var fager
Ser je ei tåre, ei tåre før mæ…

“Hvordan havner en puddel i en sang om elgjakt”? spør jeg.
Jeg trodde jo nesten det måtte være en feil da jeg hørte sangen første gang – liksom puddel på elgjakt – men så får jeg forklaringen.
Det var nemlig Thor Heyerdahl jr og Rolf Stømner, som brukte puddel i elgjakta på Vestmarka.  Da ble det ei låt om “Vestmærkas bæste Æljhund”.
Visstnok skjøt de en elg for den!

Når en sitter og lytter til denne låtskriveren, så får jeg tanker om at han ikke er ivaretatt nok av samfunnet.
Jeg mener….
Hvor er bysten, og hvor er sitatene?
Han er nemlig ikke bare låtskriver, men også en lyriker.
…og det er nå rart med det, men suksess som lyriker høres bedre ut enn som låtskriver – hvis du skal få en byste mener jeg.

Ordet lyrikk kommer fra det greskemordet lyra, altså musikkinstrumentet lyre.
I antikken var lyrikk, sang til lyrespill. Også i ikke-vestlige kulturer har betegnelser for lyrikk, etymologisk tilknytning til sang, for eksempel det kinesiske shi, som betyr «ordsang».
Så da er han kanskje lyriker da.  Det kan han føre opp som arbeidstittel tenker jeg.

Jeg finner et sitat:  “Hans Børli (1918–1989) var en norsk lyriker som ofte ble kalt skogens dikter.”
Så da var kanskje Børli låtskriver han også da?  Ble jo ei låt ut av “Der skulle vi ha vøri Karl”

Mer enn det skal ikke jeg sammenligne de to – for de er nok kanskje ulike på et vis, men like på et annet, for de finner ord om så mangt i det som verken er stort eller langt.
De finner detaljer i det små, og det lager de stor poesi på.
Så kan man kanskje lande på, at når Børli er skogens dikter, så blir Wang kanskje kjærlighetens dikter, eller lyriker da.  Kanskje var det en slags overføring som skjedde da Thor Wang var smågutt og satt på med Hans Børli, da han kjørte tømmer på Åbogen på 50-tallet.  Det er rart så liten verden er – der satt det altså to personer (en smågutt og en tømmerhugger), som begge skulle bli lyrikere vi setter pris på.
…og en må huske på:   Børli ble heller ikke satt stor pris på i hjembygda mens han levde.

…og livet ble plutselig mer å sette pris på det også, etter et hjerteinfarkt i mars 2019.
55 år med røyking gjorde kanskje noe med blodårer og hjerte, men de har også gjort “hæsjen” annerledes, eller det vil si – den ble annerledes etter at han sluttet å røyke.
For egen del, må jeg legge til, at denne gutten synger fortsatt med ei flott stemme.
Til og med fortellingen om hjerteinfarktet, kommer som ei fin historie, og jeg er sikker på at det blir til ei låt en dag, eller natt er vel mer riktig å si.

Jeg får møte en svært så åpen artist og lyriker, som forteller om slit med angst og nerver, og en genfeil som gjør ham mer følsom, men kanskje er det akkurat det som ga de følsomme ordene, som ga sangene.
Han er takknemlig for hva ordfører Ivar Skulstad i Eidskog kommune gjorde for ham, og hans karriere.
Det var kommunale midler som ga mulighet til å spille inn bygdealbumet, og det var starten på det som ble stort.
Kanskje var det der vi fikk sangen om Eidskog “Bygda mi”

Det er eidskogbygda mi jeg synger om

Du min kjære kjære bygd
aldri herfrå vil je dra
Je vil leva her så lenge som je får
du min kjære kjære bygd
aldri herfrå vil je dra
for du ligger der så fin attve grensa

og vi må ikke glemme at han til og med har gått inn i de geistlige bydd, og laget “Bruremarsj fra Eidskog”.

Nå i dag du har gått opp til alteret med den
Som i kirken ga sin kjærlighet til deg

Det var deretter en plan om kommunal støtte for å utgi 500 dikt i bokform, men slik ble det aldri.
Da han er inne på det så passer han på å skryte av både helsevesen og samfunn, som har stilt opp for ham.
Så da var det bare jeg som tyntes at samfunnet ikke tok nok vare på ham…men de kan nå allikevel hylle ham, synes nå jeg.

Quintus

Vi kommer litt inn på hvor han har evnene fra,
og han forteller om sin far Alfred som spilte torader, og andre i familien som spilte.
Videre om tiden i Quintus…
…ja det var de som spilte på Brosteinsball under Eidskogdagene det, tenker jeg.

Jeg ser meg rundt, og ser en krok med minner, diplom på veggen for “Bre dine vinger”.
Ei låt han skrev da han følte seg fri.
“Finne tittelen er kluet”.  Finner han tittel så skriver han rundt det. Har noen tekster som ikke er utgitt.


“Hvorfor er den (Bre dine vinger) større enn “La tiden leve?”
, sier han ettertenksomt

Bre dine vinger du, da gjør du meg fri
Fri til å se meg om, en tid er forbi
Kom under vingene, jeg beskytter deg
Bli med meg bort ett sted, der vi finner fred
Vi flyr over skyene, vi er på rett vei
Nå er vi sammen, på kjærlighetens vei
Vi flyr over skyene, vi er på rett vei
Nå er vi sammen, på livets beste vei
Ta med meg dit du flyr, jeg vil være din
Kvinnen i livet mitt, du er jo bare min
Du viste meg veien, gjennom kjærlighetens port
La meg få være her, og drømme meg bort
Vi flyr over skyene, vi er på rett vei
Nå er vi sammen, på kjærlighetens vei
Vi flyr over skyene, vi er på rett vei
Nå er vi sammen, på livets beste vei

Jeg kan sense det han sier når jeg hører sangen.
Ordene beskriver friheten, en verden uten gravitasjon og tunge tanker.
Man flyr fri som en fugl….
Jeg skjønner hvorfor han fikk diplom for denne.
De enkle orden sier så utrolig mye.

Ja hvorfor ble ikke “La Tiden Leve” like stor som andre av dine sanger?
spør jeg forsiktig.

Ja dette lurer han på selv også, men tror at noe av det kan dreie seg om at den kom på første plata, og at den er blitt borte blant de andre sangene.
Kanskje skulle han gitt den ut på nytt.  Men han er urolig for om stemma holder, og handa er blitt for vond for å spille gitar.
Jeg sier meg enig, for det er ei god låt.

Finnes noe bedre
Enn det du meg gav
Da vi var sammen
I livet hver dag
Borte er stunden
som du ga til meg
Borte er livet
du reiste din veg

La tiden leve
La tiden leve
La minne av deg få være her
La tiden leve
la tiden leve
la vår tid vi hatt i sammen være nær

Nå fikk jeg også oppleve en en stund som han ga, ei tid fra, og et innblikk i et liv.
Et liv foredlet til sanger.  Sanger folk har danset til.  Sanger folk har blitt par til, og kanskje foreldre til.

Da jeg drar derifra, så hører jeg på en av mine største favoritter “Du er det vakreste je møtt”….og hvorfor den er blitt så nær.
Jeg var med på et virtuelt løp i juni – hvor oppgaven var å samle flest mulig høydemeter i løpet av måneden.
Jeg satte meg mål om 8848 meter – for da ville jeg få medaljen “Mount Everest”….
I dette forsøket hadde jeg lagt en dobbelttur om Klanken på søndagsaftenen.
Jeg hadde i tillegg oppdaget et nytt Thor Wang-album på Spotify, og da jeg hørte nevnte sang, bestemte jeg meg for å lære denne utenat, og imponere min hustru da jeg kom hjem.

Je var ung uerfaren og blyg
Første gangen je så dæ på vægen
Du satte et spor i mitt hjerte
om Je kunne få løv å træffe dæ igjen

før Du er det varmeste je møtt
Du er det vakreste je sett
er det noe uti væla som er penere enn dæ
Du satte hjerte mett i brann…

Ja dette må jeg nesten fortelle på egen dialekt:
Me propper i øra, og auga gøtt plante føran mæ så je itte skulle dætta, spelte je låta ein gang tæll, å akkurat da jeg kåm tæll “Før du er det varmeste je møtt”, glana je opp att, og der bråsnudde jammen en bjønn bære fæm meter føran mæ.  Den heiv sæ bortover lyngen, og med kvællsola i riggen på’n var det kanskje “Det vakreste je sett”, heilt tæll je snudde mæ, og såg rætt i auga på ein tæll….da kom høydemetra ner att fort og tå sæ sjøl….

Ja det var vel ikke sangen jeg formidlet til min hustru da jeg kom ned igjen akkurat.

Søndagen etter mitt besøk, fylte Thor Wang 75 år, og jeg gratulerer ham i etterkant.
Kanskje har han drukket av Olavskilden som ligger på andre foten av Korskjølen, og lever evig.
Og aller helst, får vi høre ham synge flere nye sanger, og i alle fall at andre gode band, lager “cover-låter”….eller i dette tilfellet, så er det vel opphavsmannen, som blir beskyldt for å spille cover-låter…Lykke til videre Thor.  Du ga meg en fin aften, og gode minner på vegen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utgitt med samtykke fra Thor Wang

 

 

.

MOBBING ELLER…?

…når man går i den frie natur – tenker man på mye…

Er ikke lett å slutte å ha meninger.
I alle fall ikke, når man får mange historier om mobbing og lidelser på pm.
Historier om skjebner, håpløshet, motbør og ødelagte liv.

Ja min hustru og jeg har fått historier om de som fortsatt lever med konsekvensene, de som lever midt i det, og fra de som frykter skolen de skal til.  Det er ikke dermed sagt at Innbygda skole, eller noen skole i Trysil, Innlandet, eller annet sted, er verken bedre eller verre, enn noen.
Noen av historiene kunne jeg sagt er virkelig ille, og noen verre enn andre, men de er ikke det vettu…
for det er nemlig slik, at det finnes ingen verre historie enn den som rammet nettopp deg.
Da spiller det ingen rolle, hva vi utenfor rangerer inneholdet til, for det er hvordan du opplevde det, og hva det ødela i deg, som er avgjørende for å si noe om det som skjedde.

…og allerede der er vi inne på noe, en plan mot mobbing ikke klarer å favne.
For en plan, vil alltid være generell, eller kun bære med seg erfaring, fra enkeltpersoner, personer sterke nok til å fortelle, eller med sterke foreldre, eller med foreldre som ikke “oppfører” seg innenfor normen (som da jeg la ut om hendelsen her om dagen, som noen få, mener ikke er til for det offentlige – og de har helt rett – men hvordan skal da man klare å kjempe i mot selve fenomenet mobbing, eller er det egentlig mobbing?).

Tenk alle de historiene som hviler taust i en grav hvor nekrologen lød “valgte å forlate oss i dag”, “du orket ikke mer”, eller rett og slett “forlot oss i dag”, og som kanskje merket en lastebilsjåfør for livet.  En lastebilsjåfør som kunne sluppet unna traumen, hvis en eller annen voksen hadde sett noe, hørt noe….og gått i mot målsetningen “nullvisjon for mobbing”, og reddet vedkommende som ikke orket mer fra å havne der, hvor han ikke orket mer.
For der er neste bøyg å klatre over.  Hvis man lager en skoleplan med null-visjon mot mobbing, ja så blir man blind, og døv.  Og er du ikke blind og døv som lærer, så kan vi fryse deg ut, til du slutter å varsle, og finner din plass i rekken av oss – oss som klarte målet om null mobbing på skolen i vår karriere-tid.
SÅ opphev null-visjon, og gå for oppdagelse.  Skjerp sansene.

For i de historiene vi har fått, og selv har erfart, så er det ikke ett tilfelle der lærer har gjort foreldre kjent med…at din håpefulle utsettes for mobbing.  Ikke ett tilfelle – og da hjelper det lite at man iverksetter når foreldre varsler andre leia.  For da finnes rommet for mobberen – det lukkede rom av tid og sted, hvor slikt kan foregå uten å bli sett eller hørt.  Det er egentlig ikke mulig vettu å ikke oppdage at noen klores, bites, sparkes, slås på skolen, i skoletida – og dette foregår på Innbygda skole nettopp i disse dager.  Ikke med vår, men fortalt å foregå overfor andres barn.
…kan det være mulig? spør du kanskje deg selv, og nettopp i det øyeblikket du stilte deg det spørsmålet, gjorde du fri veg for mobberen, så han kan fortsette, for du tvilte et lite øyeblikk, for i din erfaring, så har du ikke sett eller hørt….og ikke kan du dra tro at…

Men det er ikke bare den lille tvilen som hjelper mobberen – det er annerledestenkingen.  Du vet den tanken “han mente nok ikke…”  “hun visste ikke at du…”
Jeg skal ta et eksempel:
En elev går mot en annen elev og sier “Jeg skal drepe deg”, og med alvorlig ansikt, spark og slag, går han mot den andre eleven, eleven blir redd, tør ikke snu seg og løpe (kanskje er det ikke mulig å løpe heller), men rygger bakover, fra trusselen mot livet, og faller og knekker handleddet.
Eleven fortsetter ikke med sin uttalte trussel “skal drepe” da skaden har skjedd.  Så vedkommende på bakken, overlever med brukket håndleddet som konsekvens.

Da kan du som utenforstående si:  “Han mente vel egentlig ikke å drepe den andre da!”  “Det er jo slik barn sier det!”
I de fleste tilfeller av ran i Norge, menes det ikke å drepe noen – de vil bare du skal tro det, slik at du leverer pengene fra deg.  Derfor er det skrevet “trusler som fremkaller alvorlig frykt for vold mot noens person” i straffeloven, fordi det kan straffes, når akkurat DU ble redd av handlingen som ble forøvet.  Det er et ran hvis DU ble redd!

Så skal de voksne inn å bidra i det som har skjedd, og forøveren sier:  “Det var min skyld”, og mener at han ved å skremme, fikk den andre til å falle, og knekke håndleddet, og sier kanskje endog “unnskyld”.   Da sier den voksne:  Det var jo et hendelig uhell og han har bedt om unnskyldning.  Case closed!.
Hvem er utsatt for overgrep nr to i det øyeblikk – jo han med gips.  Nå er det den voksne som påfører, ikke bare traume, men en forstyrrelse av sin egen oppfatning av virkelighet.  Den verste handlingen!
Ikke nok med at han knakk håndleddet, men han sitter igjen som en som ble redd noe som ikke var farlig, og i tillegg, får forøveren mulighet til å slippe unna med “unnskyld” og får beskjed at det ikke var hans skyld (noe han trodde i begynnelsen), fordi det var et uhell.  Dermed har den voksne (læreren) utgjordt mer enn halve traumen.
Dette er et faktisk tilfelle!

Så kan man snu dette, og si at den voksne i dette tilfelle, kommer hjem til sin voldsutøvende ektefelle, som akkurat da er deprimert, kanskje endog full, og i det hun/han kommer inn i stuen sier han:  “Jeg skal drepe deg”.
Han går mot vedkommende med knyttet hand, og sparker etter vedkommende, som blir redd, rygger bakover, og faller over verandarekkverket, fire etasjer ned, og blir påkjørt av en lastebil i samme slengen.
Alle visste at mannen, som var full, elsket sin ektefelle og ikke mente å drepe henne….så beklager uhellet!  Det er jo bare slik vi sier!

Dermed har vi avdekket ennå et moment i det å mislykkes mot mobbing.

Da nærmer jeg meg slutten for min mening om saken, og det er at vi kanskje skulle slutte å kalle dette for mobbing.
Mobbing i mitt hode, er en form for erting, som i det langvarige vil kunne gi psykiske lidelser.
Men de tilfellene vi har fått høre, er da ikke mobbing sterkt nok ord – ja jeg vet at definisjon for mobbing er at det gjentas over tid, men når det er systematisk psykisk og fysisk vold mot enkeltindivider, så må vi kalle det noe som gjør at vi forstår innholdet i det, og lidelsen bedre.

Foreldre har anmodet oss om å kjempe for dem i denne saken.
Ja altså saken som et generelt problem ved en skole.
Mitt bidrag kommer i denne blogg, ved å gjøre problemet synlig, og kanskje mer forståelig som et alvorlig problem.

En god skole, tror jeg, kjennetegnes best, ved at det er skolens ansatte som tilkjennegir overfor foreldre om at deres barn har det vondt på skolen (for meg virker det som om skole og barnehage er mest opptatt av å finne ut om de lider overlast hjemme).

En god skole, tror jeg, erkjenner at de har mobbing og vold på sin skole, og tar bort null-visjonen, og erstatter den med “Vi skal se og høre-visjonen”.

Skolen skal være i dialog med foreldre på begge sider (mobber og offer) av problemet tidlig.
Det betyr ikke at man (offer og foreldre) nødvendigvis må frontes med vedkommende (mobber) som ødelegger sine barns liv, eller deres foreldre.  Det må heller ikke være slik at det absolutt må være slik at de (mobber og offer) på død og pine skal omgås i skolegården, eller må inviteres til bursdag.  Det er jo ikke slik som voksen heller, at man har kjemi og går godt i lag, med alle?

En god skole, tror jeg, er en så åpen og transparent skole, at mobbesakene avdekkes, loggføres, og følges opp.

En god skole, tror jeg, er en skole dit barn vil hver eneste dag, og foreldrene føler at akkurat deres barn er trygt.
…og hvor de er helt sikre på at hvis det er et fnugg av utrygghet, så får de beskjed.  Kanskje hadde noen elever en bedre og mer lærerik tid under Corona-nedstegningen, hvor de var trygge, og kunne bruke alle sine sanser på å lære.  Uten å måtte frykte for at noen irriterer seg over at andre rekker opp handa, eller grue seg til friminutt.

En god skole, tror jeg, er en skole hvor barn og voksne, seg i mellom, og på kryss og tvers (også lærere seg i mellom), nyter hverandres respekt og ærlighet, og tillit, til at de kan si fra, uten at det blir bortfeid som “uhell”.

En god skole, tror jeg, er en skole, som i ytterste konsekvens iverksetter tiltak rettet mot vedkommende som har “antisosial adferd”, og ikke motsatt.  De tilfellene vi har fått, er tiltakene ofte noe som medfører negativ endring for offer, og ikke motsatt

Jeg vil gjenta det jeg mener er viktigst:  Jeg tror at null-visjon mot mobbing er det største hinder for å bekjempe problemet.  Tenk om vi kunne belønne skoler som avdekker mest mobbing  (ja skjønn poenget mitt – de skal ikke bidra til høyere tall altså)?

Når dette er sagt, så har jeg stor tro på og tillit til at ny skolesjef, og ny rektor, virkelig bidrar til en trygg og god oppvekst.  Jeg takker for all omtanke og innspill, samt en honnør også til de som bare har vist sin omsorg.

JAKTPRØVE BANDHUND

…vi er nå to gode kompiser først og fremst…

 

Jaktprøve bandhund.
6 timers gange i skog….

“ja ja”, tenker du antagelig,

“skikkelig moro å lese om liksom”.
Hva skal en liksom skrive om når det gjelder bandhundprøve:
furuer, granskog, myrer, elgspor…alt en har sett sjøl….men slik er det ikke serru.

Jaktprøve bandhund – det er å være nervøs i fire dager, sove dårlig i tre netter, grue seg i to i døgn, og være redd for å ikke våkne tidsnok i ei hel natt.

Men det er ikke alt, for når du våkner kl 0245, og kunne sovet godt og vel en time til, så kjenner du på vondt i magen, og for min del, så vet jeg ikke om det er pga jaktprøva, lite søvn, eller min svigermors bakterier (slitt med magevondt hun serru).

Så jeg sitter der i sofaen, midt i natta, stirrer på en jämthund (som normalt ikke gløtter på auga før kl 09), mens jeg veksler mellom å gå på do, se på netflix, og undres hva jeg skal gjøre.

Innimellom vurderer jeg å ta med avispapir og stikke ned i buksa bakerst under prøva, “Just in case” liksom, i fall det verste skjer.
Du sitter liksom ikke midt i skogen, med ei bikkje ivrig på ferske “æljfæl”, og en dommer som skal bedømme deg og bikkja, rett bak deg, og kjenner på at du må gjøre det du er nødt til å gjør, hvis alt ikke går som det bør – med maven altså.  I fall det går galt tidlig da, så skal dommeren gå med ei lei eim i nesen, og bedømme hund din – det blir ikke mange poengene vettu.
Da kan det være lurt å legge ei avisside mellom skinn og truse.
Den kan du i alle fall kaste att….
Problemet er dog, at jeg har jo bare abonnement på lokalavisa, og det betyr jo, at uansett hvilken side i avisa du putter i buksa, så står du i fare for å gjøre fra deg på noen du kjenner.
Man driter liksom ikke på bilde av noen en kjenner (jo forresten det finnes kanskje noen…) Og når du kaster avisa etterpå, blir det jo en form for skittkasting, og det gjør man ikke med folk man vet hvem er, og respekterer.

På den annen side, ville jeg jo på en måte fått hedret min mor med at hun hadde rett – den gang hun levde og alltid sa:  “Er nå bære dritt i avisa lell nå før tia!”

Klokka nærmer seg avreise og matpakka er ferdig smurt.
Jeg er kanskje ikke helt A4 som bandhundfører, der jeg lister meg til bilen i gamle Hoka-sko og tights.
På den annen side – du er ikke helt A4 da du stiller i bandhund med en jämthund heller!

Jeg er livredd for å glemme av sele og band, og tviholder det i høyrehanda i det jeg hiver meg inn i Pajeroen.
Da jeg oppdager at jeg faktisk har glemt bikkja.  Så da er det bare å låse opp att huset, og hente bikkja.
Bandhundprøve uten hund, er ikke helt det samme.

Så er vi på vei.  Ukjent dommer og nytt terreng.  Det er bra.
Man blir fort hengitt til gamle vaner hvis en går på kjent mark.
På veg ut til oppmøtested, spiller jeg musikk for å komme i rett mood, og oppdager at “Settin’ the woods on fire” blir feil fra et miljøhensyn, “Running with the Wolves” blir noe kontroversielt, “Born in the USA” blir for bråkete, og at så kaldt det er nå, så er ikke “Great Balls of Fire” rett heller.

Dermed havnet jeg på ei Levi-låt “Langt sakte tog”.  Med den på hjernen skal jeg og bikkja gå sakte nok, tenker jeg.
Et trinn ad gangen, snike, smyge stille, finne, og se……nei nå kjører du opp tempoet Levi, slik en tredjedel inni…og akkurat da jeg er fremme, og ser dommeren stå der og venter.
Du vet sikkert åssen det er – det er akkurat det siste man får med seg som melodi ut i skogen.
Så de første stegene blir ganske trampende…jeg skjønner togrytmen Levi, men dette ødela litt for jaktprøva!
Kunne nesten kjørt Johnny Cash, for han har også rythm of trains…

Dommeren kikker litt rart på jaktdressen min (tights og Hoka-sko) der han står i sin Härkila til 8000 kroner delen.
Hun andre som skal prøves med sin bandhund, får nærmest sjokk da hun ser meg, og får ikke stanset utsagnet:
“Håper du skal ha på deg noe annet enn treningsbukse?”

“Nei da” sier jeg, “eneste måte for en gammel benskjør kropp å ta seg tålig stille gjennom skogen dette”.

“Ja men…” sier hun, som om hun har tenkt å si at det ikke er lovlig ihht reglementet.
Men jeg sier straks “Står ikke noe i reglene om klær, så jeg synes dette er hakket bedre en å gå splitter naken…
…og da går jeg stille da!”

Så er vi i gang.
Seks timer skal vi vandre.
Vandre etter en hund på leit etter elg.
Vi skal smyge, krabbe, slutte å puste, viske kun i trangsmål, og er vi heldige, skal kua stå der som et spørsmålstegn og lure på hvor vi kom fra.
Hadde jeg gått naken, hadde hun kanskje lurt på noe helt annet, og kanskje hadde hun tenkt at oksen hun så i går, ikke var så verst lell!

…Kalla vet noe…

Timene går, og elgen går også.
Foran oss.
Stort sett avsted litt for tidlig går den også, og jeg lurer på hvorfor ikke dommeren så elgen jeg ikke så!
Skulle gått til Specsavers vettu.  Noe som minner meg om den gang en kjørte av vegen og kameraten hans sa:
Du får si du svingte unna et dyr du ikke så!”.
Finnes faktisk ikke antydning til løgn i den setningen.

…og jeg finner jo snart ut at jeg må bli mer taktisk og mer lur.
For du kan faktisk få 100 poeng uten at dommeren ser elgen (eller hjort var det vel, og da kan man jo etterpå si at, å se hjorten, burde dommeren ha gjort),
men jeg kan altsåikke få 1.premie uten at dommeren ser den….eller noe slikt.
Det er vel det som er forskjellen på å være erfaren og dyktig, og nybegynner og naiv.

Lunsjen består av brødskiver som har fått en litt annen fasong enn da jeg puttet den i lomma (Smøret og salamien har liksom byttet plass), og halve brødposen er borte.
Den andre halvdelen brukte jeg til å sikre bjønnsmøkk litt lenger ned, og det kostet meg vel synet av ei ku med to kalver, for du…når en snakker sammen ca 200 meter unna ei ku som akkurat har lagt seg, så er hun vel på vakt.
Men moro lell.

Bikkja tigger ikke da jeg spiser.
Hun bare forventer at jeg deler halvparten med henne, der hun nesten har halve nesen, nedi halve posen, der det nå er att ei halv matpakke.
Hadde jeg hatt med vaniljesaus, kunne jeg sikkert brukt bjønnsmøkka til dessert, så full av blåbær var den.
Ikke så den blåbæra ut til å være helt tom for antioksidanter heller.

Jeg vet ikke om du har kjent på det, men når tiden begynner å bli knapp for å se elg, går du fortere for å få fler muligheter, selv om du vet at å gå saktere, vil bety “se mer”

Bandhundprøva er ved vegs ende selv om vi står på en grusvei, midt mellom begynnelsen på vegen, og dens ende.
Rart det der – bikkja er like glad i deg, selv om du vekte henne kl 0345.
Det er det som er forskjellen på ei bikkje og en frue.
Bikkja godtar å bli vekket til alle tider, og nøyer seg også med et halvmjukt brød.

Jeg husker fortsatt prøvelederens ord, da jeg skriver under første siden av skogsprotokollen “inBlanco”, men stoler på dommeren.
Blir jo liksom som når en gifter seg, en regner med at det går bra, selv om det ikke står et ord skrevet på første dag.

Ved Turistsenteret, er bilparken med Tesla, e-tron, Ferrari, Jaguarer og lignende, byttet ut med Landcruisere.
Allerede her taper du sjøltillit, der du parkerer mellom de høyreiste SUV’ene med en lav Audi A4.
Må ha noe med at man er sliten å gjøre, for i går kveld, merket man ikke helt det samme.

Det er spennende foran trekningen av dag to.
De erfarne bandhundførerne psyker deg ut med sin stillhet, og blikk av suksess.
De er tause, og du blir bare enda mer nervøs før natten.
Men egentlig vettu, så er ikke dette en konkurranse mellom to, eller tre, eller flere, men en fin anledning til å få din hund vurdert, deg selv til å lære, og bli enda bedre forut for jakta.
Dagens dommer viser deg tallet for sporing, og du skal vurdere om du vil godta den før dag to, eller prøve en gang til.  Det får en tenke over.
15 minutter etterpå er møtet over….og du skal gå dag to.

Til deg som nå har lest så langt, så kan jeg si at noe er fakta, noe er fri diktning, og annet er rent oppspinn, i en forvirret bandhundførers hjerne.  Noe skjedde, og noe ikke.
Det som i alle fall er min erfaring så langt, er at jeg er imponert over hvordan dommerne, ikke bare bedømmer hunden og ekvipasjen, men virker som om de virkelig vil at du skal lykkes.  De gir råd, svarer på spørsmål, og er til for deg og hunden din.  Det setter jeg pris på, og hver gang jeg har gått ei prøve, går jeg derifra med enda mer viten, og er lysten på å lære enda mer.

Men du verden så godt det er, å komme hjem, kjenne på at bakterien i magen er borte, og sige hen på puta, mens jämthunden kravler enda tettere inn i armkroken din, mens du sovner til at fruen sier til bikkja “Men du får da vel ikke ligge der?”, og det siste som kommer fra min munn er:

“Jo det får a!”

PS Det rare er at, uansett bedømning, så har vi alle verdens beste jakthund, hver enkelt av oss!

Skal du lese hvordan man skal gå med bandhund  går du hit

 

TUR RETUR HAMMERLIKJÆLLARN

En gut ser på skriblerier fra svunnen tid

Grasstrå fra tua du trodde på da du gikk bak far din.
Røsslyngen som “smeike” beina dine da mor di plukke bær
Kjellarn som viste at du var på toppen etter Pisenga
Ting er der – som før

Far din sine stedsnavn
Mor di sine “berbitter”
Furua som viste hælvvægars dein gang
Er borte for evig – ansjless enn før

Barneføtter tripper lett bortover stien
En pointer værer ørrhanan
Ei mor lurer på å langt føran den yngste er
Nye minner skapes – som før

☆ ☆ ☆

Vi har vøri att å fram tæll Hammerlikjællarn….
– slik Thorleif uttalte navnet. Det virket jillt før dom, akkurat som før. Som før mæ deinn gang da.

De badet til og med i Tryggbækken. Lurer på åssen det navnet var før jeg?

Je lurer jammen på hva Stubbskiberget betyr au je?

Ja jeg vet vel ikke akkurat hva Pompasækkalteret betyr heller.  Mæn…ja neidamenjodamænnatte.

Men du verden som jeg frydes i denne skogen.

 

Tryggbekken….et badested

LORETTA LYNN OG JEG

Loretta Lynn og jeg….hun er ei mektig dame innen country, og jeg er en mann fra Eidskog.
30 år i mellom oss…på dagen faktisk.  14. april 1932 ble hun født.
Tredve år etterpå kom jeg altså – og det er alt vi har felles.

Ja dette var opplysninger jeg fikk fra Countrymusikkens historie på NRK.
Et program, hvor en episode begynner med en ung Johnny Cash i et vindu, og så dukker en enda yngre Elvis opp i samme vindu…for ei tid.  Ikke minst da du i forrige episode hørte Charlene Carter fortelle at Hank Williams Sr pleide komme innom dem ved midnatt og fortelle om sitt dårlige psyke….Ja de vokste opp med å høre om tankene som førte til sangene “Your Cheating Heart” og “I’m so lonesome I could cry”….

Så hører man en mann som har stått i Lamperudskogen (Eda) med sitt kor, fortelle om innspillingen Patsy Cline gjorde av “Crazy”, og man skjønner at verden er liten.
Dette er jo i tillegg gutter som har returnert flere ganger til Norge for å feire at vi liker Elvis.  The Jordanaires.
Noe som førte til at jeg som 18-åring kunne sitte å snakke med James Burton, som kunne fortelle om det å være gitarist hos Elvis.
For ikke å snakke om da Kathy Westmoreland signerte en konvolutt iført en sølvfarget drakt og synge som hun gjorde bak Elvis en gang i tiden.
…det må legges til at Elvis forførte henne…noe jeg ikke gjorde!

Countrymusikkens historie har nesten en egen episode om Kris Kristofferson

Men det får meg til å tenke på at jeg og min hustru sto ved siden av Kris Kristofferson en dag….og da er det rart at han var mannen som ikke fikk full oppmerksomhet fra Johnny Cash, før han tjuvlånte et helikopter og landet det i Johnnys hage…Da var et livsvarig vennskap og samarbeid et faktum.
Vi har imidlertid ikke hørt mer fra Kris!

Det får meg til å tenke på Rodney Crowell, en som vi valgte til å spille på bryllupsdagen vår en gang.  Ble noen fine bilder av det også.
Han var i tillegg, svigersønn til Johnny Cash en periode.  Første gang jeg hørte ham synge live, ble jeg overrasket, for han sang flere Waylon Jennings-låter, og så oppdaget jeg at det var faktisk Rodney som skrev låtene.
Skrev hits for Waylon…en som ga meg et plekter en gang.  And shook my hand.
Som jeg syntes var mye kortere enn jeg hadde trodd….men han var musikalsk en country-gigant, so who cares.
Denne mannen fikk Stephen Ackles gleden av å spille inn ei låt med.  Stephen som jeg opplevde første gang i 1987, komme kaksi ut på scenen i ei rød Elvis on Tour jakke, og deretter ta pianoet på et vis, bare Jerry Lee har gjort før ham.

Men mens programmet fortsetter, og jeg ser Loretta Lynn, så tenker jeg mer på da jeg som guttunge satt i stua heime, og spilte inn en ukjent fyr, som hadde overnattet, og som nå satt i mors stol ved kaminen og sang danseband-sanger.  Jeg benyttet min svogers bandopptager og spilte inn alt.  Jeg var imponert husker jeg.
Over talentet, og sangene, stemmen….mange år senere var han kanskje en av årsakene til de helt store hits for Ingemars og Lasse Stefanz, med sanger som “Den gamle Grinda”…og mange andre, ikke minst siste Ingemars-CD, utgitt 2020.  Thor Wang.

Mine tanker farer videre, og jeg husker Trond Erics som smågutter, spille på sokkefest ved Eidskog Ungdomsskole (de var vel ikke en gang gamle nok til å komme inn på sokkefesten), og Biller’n som løftet min eldste sønn opp på en høytaler på Vinger, hvor han satt lydhør hele konserten gjennom…hvem skulle da tro den gutten på høyttaleren skulle bli medlem i metall-band, og lage sine egne visesanger noen år senere.

Eller at jeg skulle få sitte i ei koie i Regnåsen og høre vokalisten i Safir synge på spansk, nemlig Bjørn Kveen.
Litt artig å tenke på at jeg skrev tekst, som Bjørn sang, i et videoinnslag i konfirmasjonen til gutten som satt på høyttaleren under en Trond Erics-konsert på Vinger.

Tilbake til Johnny og Elvis, og Maybelle Carter og Hank Williams….
Dette var ingen store møter den gang,eller møter mellom giganter – det ble det over tid.
De ble store innen sin genre.
Så husk dem du møter – plasser dem i hjertet ditt.
De vil alle overraske deg på vegen senere.

PS:  Sønnen til Hank Williams satte pris på min sønn en gang.
Så mye at han sendte ham en t-skjorte og et signert bilde, og plasserte ham som gjest i sitt fan-blad….slik ca 27 år siden.
Så alt går rundt og rundt kan en si….
…for ikke å snakke om da jeg var i gang med å få til en gitar-session mellom min sønn og John Prine – inntil Prine ble sjuk og måtte avlyse den gang.
Etter det rakk vi ikke dette før Covid-19 tok Prine som offer.

REISEBREVENE ER OVER FOR DENNE GANG

Vestmarka

Vi har returnert til Trysil, eller hvor er nå egentlig retur, for det jeg merker når jeg kommer hjem, er at jeg står med savn i begge hus, der hvor jeg nå ikke er, og da jeg er der, hvor jeg da ikke er.  Ikke lett med to kjære hjem.  Men reisebrevene er slutt – heldigvis vil nok mange si.

Men jeg vil oppsummere litt.
Eidskog er bra på godt vær – normalt sett – men ikke i år.
Eidskog er bra på badevann – men i år var det for kaldt.
Eidskog er vakkert – år etter år.
Eidskog satser – ja du verden – kanskje ser en det bedre utenfra.

Jeg synes utsmykking av Skotterud er bra, men jeg er skamfull så fort en går ut på feil side av Kiwi.
For det første, så ligger det an til en gedigen erstatningssak, for hvis en svaksynt/blind, svinger venstre og følger ledelinjene på fotgjengerfeltet, og så tar høyre, så ender ledelinjene i en to-tommers kant, som går over i ingenting.
Det er jo ikke bra i det hele tatt.  Skjerpings!

Hva i alle verden har skjedd med utsmykkingen av Skotterud – hvorfor er alle penger brukt på en liten plass som Emmas plass?
Ja det virker som man kunne brukt litt mindre der, og litt mer ned mot ungdomsskolen.

Nå bygges det visstnok barnehage der – en barnehage en hører ingen vil ha.
Det er nok trenden over hele landet – for det vil man i Trysil også – bygge en barnehage færreste ville ha, og en de ikke har råd til.
Jeg har alltid ment at barnehager burde ligge ved gamlehjem – da blir det en slags sansehage i tillegg.
Noen ganger kunne de eldre med overskudd, vært “besteforelde” for den kommende generasjon, og man ville fått “mer personell” og bedre hverdager for de skilte generasjoner.
Nok om det….når jeg så kommer rundt hjørnet på Ungdomsskolen så er det fint att, selv om de gamle maskiner forfaller i år.

Så kommer det til ingenting igjen.
Ei unødig grusbane og en diger stygg plen, før man når skateparken – som faktisk er helt ok på et lite sted.
Selvfølgelig burde man hatt noen flere ramper, men begynn med å rydde opp knust stein, og slip vekk dårlige penis-tegninger.
Pynt opp litt – få en sittebenk for å innta noen brødskiver ved.

Skap noen treningsmuligheter der – la det bli en flergenerasjonsplass.
Jeg forsto på de unge at de likte at voksne var der.
Kanskje enda mer hvis det var naturlig ting å gjøre for flere.

I tillegg kunne man lage en utflukts-karusell der – ja jeg mener et sted hvor mange starter sin rulleskitur, sykkeltur, gåtur, og løpetur, eller bare vandrer ut fra.
Du kan jo her raskt komme inn på stien til Nyfjellet, sykkelvegen til Matrand og Magnor, og hvis noen vil satse ordenlig – lag en turveg via Paradisbanen også.
Alt fra skateparken.  SATS på trivsel for mange sammen.
Kanskje kunne man fått friidrettsbane med kunstdekke ved ungdomsskolen – isbane på vinteren – ishockey,
Tenk hvor flott det kunne blitt – sommerstid har man naturlig tribune i skråningen opp mot gamle rv2.

De andre grendene har jeg ikke besøkt i år.
Selvfølgelig Matrand, men de har jo en elg med hun, barnehage, og en Bjerkehage.
Dette er for dårlig egentlig, men på mange måter nok også, for hvis en går inn på kirkegården, og rusler, så finner man en utrolig ro, og kanskje burde det være slik.

Men dere har gjort noe farlig, og det er å skape forventning av en gang og sykkelsti – som ender i en nittigrader rett ut i vegen på et uoversiktlig sted – ved Oberts Krebs – trodde nok døde der i 1814 jeg.  På Rulleski er dette svært farlig, og hvis en går vegen, er det til irritasjon – her må dere straks få til noe som gjør dette stedet tryggere.
I tillegg var det fint hvis det ble penere langs vegen mot Skotterud – ingen synes vel det er så vakkert der nå?

Når en kommer til Stansberg blir det fint att – og jeg synes faktisk søppelplassen har fått til noe, ved å være søppelplass – ikke minst med å ha svært hyggelig og serviceinnstilt betjening – terningkast 6 til den gjengen.  Utkjøring fra en eller annen General veg bortenfor søppelplassen, bør gis noe mer sikt – litt utrygt på sykkel der synes nå jeg.

Magnor har fått det flott hvis en ser gjennomkjøringsvegen – men da jeg løp Krystallmarsjen i fjor, synes jeg det mangler noe på andre siden elva.
Vestmarka – vet jeg ikke – men jeg syntes anlegget ved sjøen var tålig fint i fjor.
Unga likte seg der også.

Ja – jeg håper kommunen og innbyggerne, gjør sitt til å pynte opp.
Sats på noe for turisme innendørs – lag Harry Potter park – bruk tog som grunnbase.
Utnytt stasjon på Matrand til noe – for noen flotte bygninger – bør ivaretas og gis liv.
Tenk om en kunne kjøpt en trekkvogn og en togvogn, som kun gikk mellom Åbogen og Magnor – tenk for en morsom ting.
Eidskog-toget AS – miljøsnill skoleskyss det.

PS:  Ikke oppfatt dette som klaging på noe, for jeg synes innbyggere og politikere i Eidskog er flinke.
Jeg er bare opptatt av at Eidskog skal få flere til å stoppe opp, bli noen dager, forelske seg, og bli.
Jeg er glad i bygda mi, og den har aldri vært finere enn nå kanskje – bortsett fra i grendene – der var det finere før – når det var lek og latter, og lys i vindua.

REISEBREV EIDSKOG 2020 – DAG 7

Jeg var ute og gikk med bikkja, Red Ribbon’s Kalla, da jeg hørte lyden fra en moped. Jeg gjenkjente Pjolter på den, og så hørte jeg:
“De er flått i Eisskog!”
Ja, sa jeg det er det
“Flått” skrek han og nikket mot bikkja.
Ja, sa jeg en av de fineste jeg har hatt.
Han tok en sladd, og kom att rett opp i ansiktet mitt og sa:
“Det er flått her så du bør unngå å gå med bikkja her! Jævla å du var trang i oppfattelsen i dag!

“Flott du sa fra, prøvde jeg meg med men han bare mumlet….

Himmelen åpnet seg opp i det samme banneordene kom, som en slags bestraffelse fra en hevngjerrig Nemesis. Men ikke så galt at det ikke er godt for noe.
Med regn tappende på taket, var det for meg bare en opsjon i dag – Modern Activity Center – for uansett hvor mye jeg anstrenger hjernen, så klarer jeg ikke finne ut hva en kan gjøre i Eidskog/Vinger, når det regner (som ikke innebærer å bli blaut).

Så med vel en times kjøretur, blir det MAC. Forventningene er store, og de dempes ikke, når en ser det futuriske bygget. Ja det minner om noe Marvel og Stark inc kunne ha bygget, for å huse noen titaner og andre kjemper. Helst da ikke Marvels nye helt, som de ulykkligvis har kalt Knull.

Matta på gulvet med flott emblem. Unge veltrente mennesker i flotte antrekk. Hvorfor har ikke noen lokalt, funnet på denne vesle genistrek? …og hvorfor bygde ikke Eidskog en Harry Potter park på Grasmo….når de først fjernet all vegetasjon.

På noen få kvadratmeter, huser dette bygget 2 VR race-carts, 2 VR egg med action løyper, 1 VR flyboks, 2 VR standup maskiner, 2 VR klatrevegger, og topp av alt – en boks for vektløshet/flyvning, fallskjermhoppfølelse etc.

Morsomme greier

Det er ikke verst med kø, men en kan vel ikke si de mest kuule fedre er noe flinke med verken smittevern eller køkultur, og de med dyreste EL-bil på lading, er hele tiden på og sier: Det er mine sønners tur nå!.
Hvis de blir motsagt, så er det: Ja men de brukte bare denne mens de ventet.
Men de ansatte nøster fint opp i dette, uten konflikter. En ser fort at de yngste ansatte, og de som i tillegg snakker norsk, er best på smitteforebygging – og det sprayes før og etter alle.

Jeg er vel mest ivrig av våre, og er vel trygg, da VR ikke er noe for en med hjertetrøbbel, og det står at “skulder-ut-av-ledd” problematikk, gjør at en ikke går fly. Jeg spør allikevel, for ut av ledd har jeg ikke prøvd (tror jeg), mrn brudd i begge skildre ga (heldigvis). Kulere å ikke få lov!

Men unga skrider til verket, og vår yngste har en evne til å gå rett inn i ekte VR-modus. Folk gir opp køene, og blir publikum i stedet.
Mellomste er med lillebror, og får ikke like mye ut av det. NB det er 5 års grense for å fly, men det ville ingen av våre – i dag

Men datteren vil prøve VR jetfly. Hun vil i tillegg ha med meg. Jeg vet hva jeg ikke vil.
Du vet når du blir svimmel av en runde med kjerringa, skal du ikke prøve deg på noe, som roterer deg 180 ° og behandler deg som plommen i et plommeløst egg, rett før det kakkes i kanten på stekepanna.

Men jeg vil hun skal ha en opplevelse, og gir etter. De spenner oss fast, og så er vi i gang. Første byen jeg flyr gjennom, så henger allerede hjernen flere hundre meter etter og jeg sliter. Svimmel og ør. Kvalm (men lenge siden frokost), og jeg har det ikke bra. Jeg skyter på alt jeg ser og savner elgen i skogen som jeg kan la gå. …og hvor en kun blir svimmel hvis striler har med Genever – den kan du i alle fall si nei til. Åtte minutter senere har en kolossal figur av en fiende, overlevd fam Stenmyrens arsenal av VR ammunisjon, som elgen i skogen, og vi kan slippes løs.

Da jeg vingler ut sier min datter at jeg er hvit, noe som er halvfarlig i disse tider, hvor det er en kraft på gang for at alle skal behandles likt, og hvor en ikke er sikker på at det er målet. Hustru bekrefter at soltimer ved Gjetsjøen er blitt borte i løpet av åtte minutter, og jeg innser at dette var en aftersun-kur av rang.  Trøya mi var våt av svette….
Tåler du ikke karuseller – hold deg unna denne. Neste gang setter jeg meg ned på de moderne stolene, og kjøper en pizza mens unga får drive med VR.
…men jeg gir centeret terningkast 6 – fordi det var blid og hyggelig betjening, og flyinstruktørene var utrolig dyktige.
Minus for svenske turister, som laget kø, fordi de skulle prute på alle varianter av pakkeløsninger, og fordi jeg ikke skjønner hvorfor de kan være turister i vårt land, når det på grunn av logisk forklaring, ikke er mulig for oss motsatt.

Hjemover spanderte hustru McDonald’s mat, og der likte ikke jeg meg. Svært rent for en gangs skyld, men med så mye mennesker inne på en gang, at Nakstad nok hadde fått nakkesleng av fortvilelse. Men maten var ikke verst – den inntok vi i bilen.

Ivar, kollega og venn, anbefalte Hornkjøltårnet, og mef beskjed at vi drar hjem i morgen, tok jeg og minstemann turen på veg hjem. Flott tur, selv etter tidenes skybrudd, og sandaler. Eidskogs høyeste topp, 434 moh (tror jeg), og god utsikt. Skal ta den igjen når tårn er ferdig og åpent. Hustru er som meg, og selv om hun ikke skulle, så kom hun etter….

På veg opp er det både utsikt og fallos-symboler

Vegen hjem går gjennom min fars skoger, noe som får meg til å tenke på Nitahå Jussi da han skal ha sagt «Detta er mina skogar, men jeg äger dom inte» – slik er det med min far også. Dette var hans marker, for han kjente enhver stein, enhver bekk, ethvert tre…og jeg fulgte i hans lange skrittlengde, og hørte om Jeriko, Pulltjenna, og Hammelikjællarn. …og jeg viser til unga: Willy Fjeld skiløperen, her bodde Elida, her var badeplassen hass far, Larsson der far vokste opp, butikken til Lillestrøm og gutten på 1500 meter (3 NM gull, 9 NM medaljer på 800 og 1500).
…og vi passerer huset der jeg gikk med bleier, og sluttet med bleie, lærte å sykle, og skjøt min tante i baken…Bedehuset, fadderen Else sin boplass og peker mot huset hans Torodd, og butikken hvor stolpejakten antagelig begynte – Erik Stolpe.

Hjemme, var unga fulle av inntrykk, og inntrykkene ble holdt på plass av en caps fra Modern Activity Center. Maten min ble fortsatt holdt på plass, på tross av centeret, og jeg tok en løpetur for å få hjernen i gang att. Det fungerte ikke noe særlig. Høy puls, pusteproblemer, og tung i magen, gjorde at man ble usikker på om man er her i morgen, men her er jeg i dag også….

…og nå kommer sola, denne fine morgen, dagen etter, at vi så en flott gul måne (kanskje sto den gul over Fryken).

Månen står gul over Kroksjøen

REISEBREV EIDSKOG DAG 5 og 6

Så kommer dagen som er trist når du får besøk, nemlig dagen de drar. I dag følger vi svigdrforeldee til vinger, og går en lang stund på rampa, og lekeparken, før de drar.

Etterpå reiser vi innom Bowling1, men der var ikke lenger han som inviterte oss, og hun bak skranken var programert til å si: Er det noe annet jeg kan hjelpe dere med?” Uansett om vi spurte etter Bjørn.
Ellers var det fint der, og vi skal nok teste fasilitetene en annen dag.

Så jeg beslutter raskt at i dag blir det ikke noe reisebrev – det blir et personlig brev til min svigermor:

“Kjære svigermor jeg savner deg
Savner kaffekoppen du alltid serverer før og etter mat, med en liten banankjeks ved siden av.

Servicen min nå er borte, og med lengsel, ser jeg at det er lenge til neste gang”

Vi dro hjem, og det ble en stille kveld – uten kaffe.

På natten fikk jeg meg to raske slag, av en sovende hustru, men det var ikke brevet til svigermor som var årsaken, men rett og slett en hun ikke liker hun slo…

Jeg og bikkja holder oss på avstand som anbefalt av FHI heretter – minst to meter.

Besøk av enda flere slektninger gjorde dag 6, tiø noe bra også.  Kvelden ble avsluttet med film og chips.
En gammel klassiker er innenfor, selv etter metoo – Pay it forward – da setningen kom “I hate blown out all my candles” var intet øye tørt.