MENS VI VENTER – SKAL VI HAMSTRE

Spar på stearinlysene – du kan få behov for dem!

Femte dag i advent, og alle venter på dagene som skal komme.
Dager av julemat, gave, og familiereunions.

Men jeg våkner til nyheten om at DSB ber meg hamstre.
Hamstre i tilfelle kriser.  
Kriser bestående av atomulykker, kriger, terroranslag, og klimarelaterte hendelser.
…eller uvennskap i politiske partier.
…og vi som nettopp har gått gjennom en æra av TV-serier hvor vi lo av amerikanere som gravde seg bomberom,
og la fullt opp med våpen og mat nedi der,
og som sloss mot alle for å beholde det.

Selv er erfaringen at vi som unge visste hvor bomberommene var,
og etterhvert tok bruk av dem til “bomba” hvor vi på ungdomsskolen møttes for å spille bowling,
eller for andre – sitt første kyss.  Jeg spilte bowling skal vite….

Så kommer en periode hvor bomberommene blir til lagerplass for kommunen.
Så selges arealene, og rasjoneringsmaten blir sendt til utlandet på paller.
For nå er det er endelig fred og ingen fare.

Da er det utrolig at jeg i dag 5. desember 2018 får beskjed om at jeg må ha:

– 9 liter vann per person
– to pakker knekkebrød per person
– ei pakke havregryn per person
– Tre bokser middagshermetikk eller tre poser tørrmat per person *
– Tre bokser pålegg med lang holdbarhet per person
– Noen poser tørket frukt eller nøtter, kjeks og sjokolade
– Medisiner du er avhengig av
– Ved-, gass- eller parafinovn til oppvarming
– Grill eller kokeapparat som går på gass
– Stearinlys, lommelykt med batterier, parafinlampe
– Fyrstikker eller lighter Varme klær, pledd og sovepose
– Førstehjelpspakke
– Batteridrevet DAB-radio
– Batterier, batteribank og mobillader til bilen
– Våtservietter og desinfeksjonsmiddel
– Tørke-/toalettpapir
– Litt kontanter
– Ekstra drivstoff
– og ved/gass/parafin/ rødsprit til oppvarming og matlaging
– Jod-tabletter ved atomhendelser

Da er det beregnet at du skal klare deg i 72 timer.
3 døgn til å ta farvel med ‘nan’ liksom.

…og jeg tenker på om dagens unge får opplæring i hva lydsignalene fra tyfonene betyr,
eller om det lenger er strøm til sireneanleggene…Virker dem?

Spør ditt barn i dag om de kjenner til ordene:

VIKTIG MELDING – LYTT TIL RADIO

Viktig melding - lytt til radio

eller om de vet hva en radio er?
og om de finner informasjonskanalene, og ikke bare P7 klem som spiller julemusikk.

…og jeg som i går kjørte EL-bil for første gang.
(EL-prostituert for en dag)
Hvor i punktene går det frem at man har noe igjen for å eie en elektrisk bil,
hvis krisene skjer?  Bruke ladebank eller?

Nei da er det godt å ha noen dunker diesel i garasjen,
eller kanskje i en tank nedgravd i hagen (som parodisk nok er forbudt fra 2020).
I 1940 fikk man koksdrevne biler….og det anlegget hengte man bak på bilen.
Hvor henger man det på en EL-bil?
Jo da, jeg så masse Teslaer i Flendalen i vinter, med aggregat på ei plate bak bilen,
men….hva med EMP?

Advent ble med ett mye mer alvorlig.
Hvor ble det av “Deilig er Jorden”
med:
Tider skal komme,
tider skal henrulle,
Fred over jorden,
menneske, fryd deg!

, og mens vi venter.
Julekalenderen i år bør altså inneholde havregryn, potetgull, og vann!
…og kjøp nok ammunisjon – kanskje må du ut å skyte maten din,
mens ulven fredes, og spiser av matlageret.

I dag sendes brosjyren ut til befolkningen.
Jeg tror mange kan bli skremte,
og det er med gjøre om å finne balansegangen i å skape fornuftig tankegang om hamstring,
og det å ikke skape hysteri.
Heldgvis er butikkene i priskrig, og noen av varene er kanskje ekstra billige akkurat nå!
Benytt sjansen.

Se DSB sin brosjyre her:   Kriseberedskap

#DSB #Krise #beredskap #atom #terror #krig #mat #drivstoff #el #el-bil #diesel #gass #koks #mat #3 #dager #72 #befolkning #jul #advent

EL-PROSTITUERT FOR EN DAG

Ladet mye opp mye fram til Sälen før, men aldri ladet i Sälen før
 

Jeg liker ikke EL-biler,
for jeg tror ikke de duger den dagen det er krise,
når strømmen blir borte i dagesvis,
eller når en står på Hardangervidda midt i ei kolonne,
og når ingen vil ha dem lenger,
da fordelene blir borte.

Jeg tror på diesel og bensin med litt eksos bak,
litt ventilklikk, og rådebank,
og en liten putring når en er på siste literen.

Men det er nå slik,
at selv en FRP-politiker kan godta en utlending som kjæreste,
og kanskje til og med en asylsøker,
bare muligheten byr seg.

I dag fikk jeg muligheten.
Ikke på en eksotisk skapning av noe kjønn,
men rett og slett å kjøre elektrisk bil.

Først satt jeg på…
og det var også for første gang.
Du vet det at første gang sies å være noe som blir der for alltid,
men det var ganske hverdagslig liksom.
Setet hadde på sits og ryggestø, og endog bilbelte,
så jeg tenkte at “jasså de er ikke fritatt for bilbelte da!”

Mens vi kjørte mot østens nabo,
og kanskje skulle søke asyl der,
fortalte bileieren alt om bilen.
Både om framover og bakover
…og det var vel egentlig det.

Så fikk jeg prøve meg da.
Elektrisk bil!.
Jeg var vel på en måte redd…
…for jeg vet hvor ekkelt det er når jeg får støt fra tredemølla,
så med skjelvende fingre, nærmet handa seg rattet.
Kanskje gikk strømmen rett i rattet og oppover arma mine.
Hvem vet sier nå jeg!

Men det gikk bra.
Jeg satte bilen i D/B og tråkket pedalen ned.
Ingen respons i motoren.
Ingen brumming.
Ingen baksmell.
Bare t lite sus i det dekkene begynte å bryte ned snøkrystallene,
og så skled vi bortover fra Gränsbo…
Jeg følte meg som i en cockpit i serien Månbas Alpha 1999.
Bare at nå var det virkelighet.
Jeg har selv en bil fra 1999, og den ser ikke så futurisk ut som denne.

Ved godt mot,
og kanskje også litt kry,
svinger jeg av vegen og mo Sälen.
Metsjö heter vel sjøen,
men denne dagen ser jeg ingen fiskere….
kanskje fordi jeg var for opptatt å se på prosenten.
“Du måste tänka på prosenten Helge” sa man i en sketsj en gang,
og vi lo….
…men nå for tiden ler ingen av å tenke på prosenten.
Den dreier hodet ditt mot angst.
Rekkeviddeangsten!

“Egentlig kunne du kjørt tur/retur uten lading,
men er greit å lade litt i Sälen” sier eieren.

I bakkene ved Fjällkyrkan på fjellet,
står lastebilene på kryss og tvers.
“polakker uten kjetting” er første tanke,
men det er på en Pjoltersk måte, litt fordom.
Men polske skilt hadde de nå…

“Sånn nå kjører du på B” sier han når vi “bikker” utover mot Sälen.

Det betyr altså at bilen bremser og lader, tror jeg.
Så da vi kommer ned til rundkjøringa, hvor jeg normalt svinger til høyre,
mens jeg fortsatt lader mine egne batterier,
for å nå starten i Berga by,
svinger vi nå mot venstre for å lade bilens batterier,
for i hele tatt å ta oss hjem.
Eieren skal videre til Malung for å hente en 8-sylindret Audi A8,
for å skape litt balanse i miljøregnskapet.

56% står det i displayet,
og det skulle tilsi at jeg skulle kommet meg hjem på 44%, og altså ha igjen 12%,
men jeg er blitt fortalt at forbruk dreier seg om motstand i slaps og snø,
kontra ingenting,
motbakker og nedoverbakker, og kjørestil.

Jeg ser det lyser i en ladestasjon, 
og svinger inn,
Men det å koble seg på,
er ikke slik jeg trodde.
Jeg trodde man stakk et støpsel inn i ei kontakt,
eller motsatt jeg, og så gikk man avsted og gjorde det man skulle,
men nei da.
Her prøves det første med ei brikke som ikke gir noe,
og så må man ringe til en sentral, hvor man kan gi strøm fra ladeID 17577,
og når det i første omgang ikke virker,
blir man bedt om å sjekke at dørene er igjen,
at bilen er låst,
at man er tilstede eller litt vekke,
eller…..
men plutselig ser man symbolsk at det går grønne diodelys inn mot bilen.
…og nå tillater eier å sette på varme i bilen,
for nå er det noen som betaler for varmen vår.

Vi passerer raskt 80% og eier vil på bussen.
Busstoppen er jo ikke plassert midt i sentrum,
og jeg vet jo bare hvor pokestoppene er, så vi må lete litt.
Men til slutt er vi der,
ved ei lita bussbu på en diger plass.
Ei jente står i bua, og vi spør om dette er bussen til Malung,
men hun skjønner ikke et ord norsk, og svarer etterhvert at hun skal til Borlänge.

Plutselig kommer bussen,
og i full fart,
uten å bremse en døyt,
hører vi han tuter – i tilfelle vi er i vegen for ham –
og før jeg får lyden av tut inn i øret mitt,
sneier hans høyre hjørne 13 millimeter fra døra på EL-bilen.

Så er jeg alene.
I en EL-bil,
og jeg skal ta meg hjem med den strømmen jeg har.
Jeg antar at det fortsatt er kaos i sälen-fjellet,og bestemmer meg for å kjøre om Grundforsen.
Det er litt bra egentlig, tenker jeg,
for da passerer jeg Stöten,
og kanskje får jeg litt strøm fra Støten…

 


Ikke lov med håndholdt telefon heter det, men hva med øyne klistret på prosenten!

Brøyteavtale har man ikke skaffet seg i Sälen ennå,
og i fra 5 til 10 cm snøslaps kjører jeg nordover eller vestover.
Prosenten går nedover, og jeg finner ut at jeg nok ikke kan se etter elg,
for hvis jeg får se en, og stanser for å se på den, går jeg tom.

Jeg husker ikke hvordan man skiftet mellom D og B,
men jeg får den da i N flere ganger,
men da drar den så dårlig oppover, merker jeg meg,
så jeg lar den forbli i D.
Eier fortalte også at det var en knapp jeg kunne trykke på hvis jeg skulle hurtig forbi,
men jeg husket ikke hvem, men antok at det var R for racing, men avventet å bruke den,
fordi slapset var av slik dybde fortsatt, at jeg fant det tryggest å ligge bak.
Bilens AC var innstilt på minus 16 eller noe slikt….

Så passerer jeg grensa,
og jeg ser ingen av grensekameratene,
og pusher videre,
og gruer meg til bakken opp til toppen,
og prosenten synker i takt med stigningsprosenten øker.

Men jeg tar meg opp, og nærmer meg Østby,
og fortsatt 30%.
Fra Østby kan jeg lett gå….

Ned Knetten er jeg på 20%,
og jeg tenker at hvis jeg nå benytter meg av N,
og lar den få god fart,
sladder meg rundt i rundkjøringa,
uten å miste fart, så kan jeg teoretisk trille helt bort til eierens garasjedør….

Men jeg setter på B,
og så synker farten inn mot rundkjøringa,
og jeg er nå oppe på 22% igjen.
“Dæven ta….”

…og da jeg svingte inn hos eieren,
var det kanskje mer prosent på vinflaska i baksetet,
enn på bilen,
men min første kjøretur med EL-bil var et faktum.

Jeg parkerte,
og du verden så godt det var å komme ut i plussgrader,
og tine opp ben og armer!

Nei da.
Det hele var en fin opplevelse.
Det fineste av alt var at jeg klarte 3,75 juletrær i displayet.
(Skulle ta bilder av dem vel fremme – glemte det – slo på bilen att:  BORTE.
Alle juletra var BORTE!)
…og jeg undrer fortsatt hvor mange juletrær man må ha før de blir pyntet.

Ikke så verst å være med en god venn på tur att heller.
Takk for tilliten!

PS:  Ikke rart kvinner liker ting som drives av strøm!

#Nissan #Leaf #løv #el #bil #el-bil #lade #batteri #Sälen #Stöten #diesel #bensin #vin #Systembolaget #Dæven #miljø #juletre #D #B #N #R #racing #fram #FRP #haradangervidda #kolonne #Prostituert 

PJOLTER SER PÅ SKIRENN

Julestria står for døra, og det er ikke til å komme utenom at det medfører en tur til Sverige,
eller rettere sagt Thon-senteret.  I det jeg skal sette meg inn i en fossilt-drivstoff-brukende kjøretøy,
som er ansett som annenrangs, i hele Oslo og indre Innlandet, så hører jeg ei kjent stemme bak meg:

Jasså gøtt.  Vøri på sistemet nå a?
Ja ere itte rart, sjøl om ein bære sparar tre kroner pær flaske, så reiser de flæste både to å tretti mil før å handle vin.

Mæn dæven a gøtt.
Å ere som skjer a?
Nå fliger jaggu dæssa svænska frå øss nå.
Ja på ski alså.

Je trur jaggu de er vætenskapet je som knækker øss.
Ja dæssa nobbel-vinnera tar jo knækken på de flæste sjukdomma,
å de er klart att når dom fjærner assma å munnsår, så får itte vi gitt skiløpera 
nøvvændi meddisin vi vettu, å da går det før sakte ser du.

Det var kanskje ikke snilt å dra inn slike ting, prøver jeg meg på.
Ingen av de to du hinter til har vel vært i nærheten av doping.
De er bare dømt for det.

Ja ere itte rart.
Russera har itte vøri borti de i heilttatt dom,
mæn svi har dom fått gjort.
Blir næmnt vær gang dom starter.

Mæn je er bekimre je.
Northug er full like rask som før han,
mæn de er jo itte eitt sekunds taktikk-kjøring på sprinten meir.
Skjønner itte je, 
mæn var jo litt kosli da, att dom gikk der å småprate før å ækslpodere tæll slutt på de siste hundre.
Nå veittu,
nå er de full fart me ein gang,
å så auker nåen på slutten nå.
å dom er itte nårske lenger.
Må ha migrert dom.
Nei da veittu jo mænn atte,
Je trur itte Northug’n er dårlire je, je trur bære de are har vørti raskere.

Sakner Beitost-ølen je,
ja itte før at de ølet er nåe gøtt,
mænn der var da nårska ganske goe da.
…å så mange de var tå dom.
Såg ut som ei følkevandring.

Johauga er tællbarsatt.
Å je trur itte dom kan kalle ho før Durracell-kanin meir,
før deinn jænta lider itte tå nåen rækkevidde-angst akkurat.
Finner ækspærta ut tå batterie hennes,
så blir de elektrisk bil på mæ au.

Kanskje litt diesel i starten, 
mæn du værden da ho får sætt fart på de tinne beina,
å att de ærma skær ha så mie senere å muskler da dø.

Før veittu så satt vi i eitt mørt hjørne på ungdomslokale å prøvde ha størst mulig muskler da,
å så viser de sæ at muskler itte tar så fæl plass.
…å tell å me ein Musgraver frå england slær øss nå.
You’ll never walk alone sjonger dom,
mein itte at han vil ha følje me våre.

Å mens je satt der å såg på sprinten,
så kom de einn gubbe i grønn dress,
ja han såg ut som ein nissealv i dæssa amerikanske filma,
å han flaug så fort.
Je skreik ut:
Det er grønn mann,
å det betir “GÅ” å at det er fritt fram,
mein neggu dom vart me’n.

Å je må si,
at sjøl om alle husker heinn dom var da Brå brakk staven,
så husker nukk jaggu vi nørska heinn han Kalle var da Klæbo’n braut åv sin.
Faan altså.
Rein pukskap sa je tæll kjærringa,
mænn de trudde at itte på,
før som ho sa:  “Svænska er neitrale dom!”
Je er sekker på at svænska har drivi på langt inn i Lappland,
å trent på knække stava på nørska je.

Å da klæbo’n er nævnt så er de itte rart dom fliger i från hæller,
før de var bære han som flaug før,
å som var Ænnærkå så domme at dom viste springinga hass på tv,
så nå fliger alle i oppåverbakka nå.
Rein sabbotasje veittu.

Kanskje har ein langvari invasjon tå Nato-følk ødlagt førberedelsa au.
I Trøndelag blir visst itte heimbrenten klar tæll jul,
før ingen pottiser æller kaunn vart tatt opp i høst.
Bønna tente meir på å leie ut jorda.
å bønna sjøl vart jo slii ut tå’n Magnus Lagabøte i sjakk.
…og tiskera kjørte sikksjakk på grunn tå litt rim på vægen,
å fram på vægen kom vi itte, før der sto de strissvågner som vi itte såg,
før dom var kamuflerte med granbar, sjøl om det var mitt i ei greinn uta ei eineste buske.

Blir itte sprintere tå å stå i kø bak tiske kollonner veittu.

Nei je har bære eitt rå tæll sprintera je.
Å de er  nåe som aldri slør feil.
Vær sekker på at dom ser rævva di da du passerer målstreken.
Da vinner du.
Da treinger du itte se ått sia hæller.

“Men nå må jeg dra jeg” sa jeg.
“for de andre venter på meg,
og har sikkert begynt å spise”.

Å de jær da full ittno.
Era full bære røtin fisk,
å er de dæssa trislinga kaller de att nå a:
Rættfisk!

Mæn du fær hælse dom.
å takk før praten!”

“Takk å takk fru Blom” sa jeg.
En prat betyr vel helst toveis-kommunikasjon tenkte jeg,
og stengte att døra.

I det bilen skled avsted mellom teslaer og leafer på gratis drivstoff-fylling,
ser jeg at han prøver å få meg til å ta ned ruta, og jeg ser leppene hans forme flere ord,
men jeg aksler meg lett, og lar ham få inntrykk av at jeg ikke skjønner hintet, og at vindusheisene ikke virker.

“Reddet” tenker jeg i det jeg passerer Morokulien,
og kaldsvetter lett da det står en der og vinker meg inn på toll-plassen.
“hvor mye har jeg meg tro?”

#Pjolter #Eidskog #ski #renn #barn #Johaug #Klæbo #Morokulien #NRK #sport #Thon #senter #Sverige #Norge #Blom #Northug #langrenn #skirenn TV 

ENDELIG SÅ JEG EN ELG, OG ANNET EN ITTE TENKER PÅ NÅ

Det var julekveld ved koia
Det var disi langs med myra….

….å du pekte rætt mot sør….

Ja der milla trea såg je oksen
Han var frodig og stor
og her sitt je å glor…..

Fri tolkning av Ingemars “Huldra på skogen”….får ledsage meg inn i et nytt blogginnlegg.
Fordi – jeg har ikke noe å skrive om akkurat nå.
Jeg er like tom for ideer, som interesse for å ta en skitur – altså lik null.  Orker ikke bry meg om Magnus Plaster Carlsen vinner en gang

Men da får en bare ta seg sjøl i nakken, rette seg opp i ryggen, se i speilet å si “dette klarer du”,
eller mer motivasjonsmessig “du er flink du”, eller som en psykolog ville si du skulle si “du er en ener”.
…og så kunne en tjent millioner for å få seg selv i gang liksom, og brukt erfaringen til å dele med andre,
så de også kom i gang.

Kaffekoppen ryker det av.
Liker ikke kaffe, men en dag skal jeg gjøre det.
Så jeg prøver hver eneste dag….
mens jeg tenker….

Jeg kunne jo skape en motbevegelse til Feng Shui, for jeg er utrolig til å ikke kaste ting.
Så da kunne det bevegelsen hete “”填满你的房子 – Tián mǎn nǐ de fángzi”,
for kinesisk bør det være, men det er for langt vettu, så jeg må forkorte det til “Tian Fangsi”,
som fritt oversatt betyr “Fyll ditt hus”.
Så kan sinnasnekkern komme og hjelpe meg….

Det burde han gjort i går det faktisk.
Da måtte jeg male taket i stua.
…og midtveis av det halve….ja jeg orker ikke hele taket på en gang da…
så kommer Trine, og med smerte i armer og skulder, så sier jeg:
“Det klarer seg vel med ett strøk?”

Hun står der stille, og jeg ser at hun er på veg til å si at det nok må til et strøk til…
…men jeg har løst gåten om kvinners indre, så jeg sier straks:
“I så fall må du ta neste strøk”,
og jeg får svar direkte:
“Nei det er nok med et…”

Jo da, Sinnasnekkern kom på et vis,
for senere på aftenen sa min datter:
“Hvorfor begynte dere på stua, da badet ikke er ferdig?”.

Det er jo akkurat det Sinnasnekkern sier det,
og nå venter jeg på at hun skal si:
“så nå kan dere dra på hotell, og ta vare på forholdet”.

Men vi overnattet da her allikevel,
og mens alle de andre sover, går jeg løs på oppvasken,
mens Chris Rea har tenkt å kjøre hjem til jul.
P7 Klem med nonstop julemusikk…men det er ikke sant,
for derimellom kommer reklame…

Men apropos Driving home for Christmas, så dukker mor og far opp i minneboka i ei lita luke i hue.
Rart med det der, jul og foreldre.
…og jeg tør innrømme det jeg,
jeg kunne tenkt meg ei jul med dem igjen.
Vært 11 år, og fått leker i gave.
Byggesett, kanskje et fly av typen Spitfire.
Husker dere dem?
I plast, og med angivelse av farge du skulle ha på dem,
og klistremerker som du skulle dyppe i vann, og feste på flyet,
og som stort sett alltid ville være med fingeren av igjen.
…og som plutselig var lagt seg dobbelt, og måtte kastes,
eller ble borte, og gjenfunnet av bror din i håret ditt…

…eller en Ford Mustang!
men kjenner jeg dem rett, så hadde jeg fortsatt fått et par nye ski.

Men kort tilbake til julemusikk….
det er rart, men de klarer ikke lage ny god julemusikk.
En må tilbake til de gamle tradisjonelle,
slik som White Christmas, og Musevisa.
Rart det der med Musevisa, for i ettertid hevder man jo at Prøysen ikke likte mus egentlig!

Nå nærmer det seg seks.
Ja klokka altså.
..og jeg får rydde litt mer før de andre står opp.

Hæ?
“hva med elgen?”

Jo da, 
her om dagen sto den der
storoksen…
sikkert rundt 300 kilo (den var ikke det, men den vil bli større og større)
med et grovt gevir med tre til fire tagger på hver side.
Den “skøttet på øss” i en halvtime.
Luktet og undersøkte da jeg lokket,
men noe ble feil, den trodde til slutt at jeg ikke var ei ku….
og gikk sin vei.

Ha en god formiddag.
Svigermor er vel straks på veg,
for svigerfar var innom i går,
og han har sikkert sagt at nå maler de stua.
Da kommer hun for å se…
og sier “Nei så fint da!”

Litt rart det der med et “NEI” før det positive.
…og neste år maler jeg om, og da sier hun kanskje:
“Nei så fint da, må jo si jeg aldri likte den der gråfargen dere hadde”

Ikke vet jeg, 
og nå skjønner du i alle fall, 
at jeg er tom for ideer å skrive om,
og kanskje burde holdt kjeft i stedet.

#elg #hund #jul #foreldre #Mustang #Ford #spitfire #byggesett #jul #Christmas #Rea #Chris #kaffe #

INNTRYKK FRA EN SOFAUTØVER I INNGANGEN TIL VINTEREN

Ja så er det dem i gang da.
Langrennsløperne.
Ja til og med skøyteløperne, men de er jo ikke utendørs mer,
og suser rundt på indre bane i shorts og bar overkropp.

Men langrennsløperne de er ute.
Ikke på ekte snø, men på salt og frossent vann.
Beitostølen ser flott ut, med hvitt slør over det hele.

Fredagen dreide alt seg om Therese Johaug og Petter Northug.
..og overraskende lite om Marit Bjørgen, selv om de alle sammen må leve med å høre
“….på et godt nivå nå etter at Marit Bjørgen ga seg..”,
eller enda verre:
“…den nye Marit Bjørgen…”

Therese vant med ett minutt, etter – for henne – en lettere treningstur.
…mens de andre siklet for fullt der bak!
Kan bli en kjedelig vinter hvis hun blir for overlegen.
Det som gledet, var imidlertid at hun kommer sømløst inn igjen.
Det er ingen stor hype mht dopingdommen.
Hun får lov å gå igjen, og det er imponerende å ha holdt kroppen i gang på høyt nivå,
uten å være i stand til å få noe igjen for innsatsen – bortsett fra penger da,
for ifølge mediene, har hun aldri tjent mer penger enn i perioden hun ikke har konkurrert.
Derfor har jeg også unnlatt å melde meg på løp – i håp om at det skal slå ut økonomisk!

Det som overrasket var vel at de etablerte navn ellers, virket tunge og trege.
Det gjaldt også menn.  Der var det morsomt med gode juniorer, og nye navn og hårfrisyrer ellers.
…og så var det Anders Aukland da – han startet i sesongåpningen for 143. gang, eller noe slikt.
…og fortsatt med i full fart.
Tipper han fortsatt tar pallplass både i Vasaloppet og Birken denne sesongen også.
Det er bare å bøye seg i hatten med en fugl i handa.

Petter virket mye eldre han…
…og burde kanskje ha vært mer overrasket da han ble disket – for syns skyld liksom!
Gromgutten Krüger var merkelig anonym i første renn, men det kan en kalle “å være i rute”.

Klæbo’n virket også tyngre i taka enn normalt.
…og Tefre synes bli god, eller er han for tidlig utpå…

På kvinnesiden gledet det meg stort med en veldig god junior.
…og overskriftene preges av “overaskelse”,
men det burde det ikke være, for i NM i fjor, var hun veldig langt fremme,
og jeg la godt merke til henne, og ikke bare fordi hun ser ut til å komme rett fra syden-opphold.
Kristine Stavås Skistad – kan virke litt tregere enn de andre – men hun kommer seg fort frem,
og er det ikke det som teller da!

…og nå er 15 km i gang.
Det er søndag, og en undrer om det ikke blir noe mer trening før sesongen er slutt….
for dagene blir jo fylt av å se…

#Stavås #Skistad #Northug #Klæbo #tefre #Johaug #langrenn #Krüger #lyn #NM #Beitostølen #sport #TV #NRK #NRKSPORT #gromgutt #Aukland #Anders

IDIOTISKE ELGHUNDER OG BESSERWISSERE

Man vet det har gått for lenge siden en så elg, når det blir som i dag.

På tirsdag kjørte jeg rundt på noen skogsveier, med en god venn,
for å se om vi ser dyr, eller i alle fall spor etter dyr.

Ja vi har vært på mange slike turer,
for uansett hvor mye elg eller tiur en ser,
så er det like artig å se det igjen.

Mange ganger har vi sagt til hverandre:
“Har det gått elg over vegen her,
så oppdager vi det i alle fall”

Vi er ganske sikre på oss selv, kan en vel si.

Det er sjelden vi ser annet enn spor,
og ikke ofte vi ser det heller.
Tiur og annen skogsfugl ser vi imidlertid mye av.
Ja på disse turene våre,
og vi har tillagt mangel på sett elg,
med at bestanden har gått ned.

…og etterhvert, som en ikke ser elg..
Venner en seg til det, men vi gir aldri opp trua.

Men etterhvert så blir en litt sløv,
selv om i anser oss mer enn over snittet gode,
til å oppdage både spor, og dyr i skog og på veg.
Akkurat det gjelder vel samtlige av jegerstanden,
det å være langt over snittet god!
I det meste.
Det er derfor prosentregning er så vanskelig.
Alle tilhører prosenten langt der oppe…

Som en liten digresjon, 
så er alle jegere gode.
Får ikke postjegeren elg,
så skylder han på hundeføreren,
og finner ikke hundefører elg,
så skylder han på hunden,
og hvis en finner elg,
og allikevel ikke får den,
så skylder elghunden på hundeføreren,
og hundeføreren mener postjegerne burde ha….
Evig runddans av skyldfordeling som i det virkelig politiske liv!

Men tilbake til tirsdagens tur.
Da vi er som mest lunsjtrøtte,
og passerer ei hogstflata (Som er gørstor på venstre side, og lita på høyre side),
ser vi det,
som for oss to eksperter,
er dagens gull – elgspor.
Veldig ferske sådanne.

Men fokuserte er vi dog kanskje ikke,
der vi profesjonelt bemerker 
og snakker om spora som har retning videre innover vegen.

“Jeg får la bikkja få lukte på dem”,
sier jeg høyt,
for stillhet og forsiktig jegeroppførsel er ikke så nødvendig for oss,
der vi står, kun bevæpnet med kameraet på baksiden av en mobiltelefon.
Tidligere hadde jeg med meg kamera med god zoom-linse,
men ettersom det ble lenger og lenger mellom observasjonene,
så ble det “for mye” arbeid å ta med det kameraet.

Jeg henter bikkja, og gidder ikke finne verken sele eller halsbånd,
for skal ikke gå etter eller noe som helst.
Hun skal bare få gleden av å lukte på, og vise oss at vi har rett
– at det er tålig ferskt.
Så i et midlertidig bånd, tar jeg henne ut.

Da blir jeg med ett skuffet.
Fire år gammel, og (i mitt hode) verdens beste elgfinner
(som de aller flestes hunder er),
bryr hun seg ikke om spora i det hele tatt,
men setter nesen til værs,
og lukter absolutt helt feil retning.
Jeg forsøker å vise henne de “interessante” sporene, som går motsatt veg,
men neid da….hun ser lukter bare med høy nos
retning bakover fra bilen og mot den vesle hogstflata å andre siden.

Jeg vil ikke at min venn skal se hvor idiot bikkja er, og vil gå mot bilen med henne att.
I det jeg snur meg rundt, smiler jeg for meg selv,
for du verden så lett en kan tro en ser elg,
mens det bare er noe helt annet.

For der ser jeg,
at omtrent 50 meter foran hundenesen,
er det en gammel granstubbe – du vet en slik av årgang at barken har falt av
og som er blitt like grå i rotspirene, som jaktsjefens hår.
Da en ser dem slik på lei, i lett regn, ser de nesten ut som baklegga på en elg.
“Dæven å den stubben ligner på bena på en elg”, sier jeg,
og i det samme begynner stubben å bevege seg til skogs…og jammen var de to….
Den andre står igjen et øyeblikk.

Du kjenner vel følelsen av at noen stirrer dumt på deg,
og her står to elger og kikker dumt på oss….
….og fremstår allikevel som smartere enn oss….
Der vi måpende må innrømme at vi verken så dem,
eller var fokusert nok til å oppdage dem.

“Dette er nok en slik hendelsen en itte preker om”
sa min venn….

På veg hjem i en alt for stor bil,
slår tanken meg:
“Kanskje det er mer elg enn vi har sett?”

…og etter litt snakk oss i mellom,
og en god del piping av hunder bak i bilen,
er vi igjen sikre og  enige om at,
“nei vi ser nok hvis der er noen”….
..og sporene så vi jo faktisk!

#elg #natur #jakt #elghund #dyr #natur #besserwisser #venn #kjøre #se #itte #fokus #bil #pajero 

FJOROKSENS HISTORIE


…i en periode slo han seg i lag med storoksen…

Han tenkte litt på det akkurat der og da,
da han sto der tanketom og tyvvet på noen furuskudd,
at hvis han hadde et speil nå,
hadde han sikkert lignet på en sjiraff….
bare at han hadde ikke speil, og hadde verken hørt om eller sett noen sjiraff.

Ja elgoksen altså.
Han som ble født i fjor…i ei tett omgitt av krypende og brukket kontortafuru.
Fødselen var fort gjort, og da han åpnet øynene første gang, så han fire gråhvite legger, og en bakende …
det var visst moren som allerede var i gang med å spise mer mat, mens han selv kom til hektene.
Han lå der og kikket på mor,
mens hun kastet voktende blikk mot ham,
og så kikket han opp på månen.
Så fin og stor den lyste mot ham.
Han kjente på følelsen av at livet bare kunne være godt.

Vinteren var over.
En kald vinter,
men mor holdt ham varm og førte ham stadig vekk til områder med mye mat.

Nå var det plutselig vår, og begynnelsen av mai,
fuglene pep “no livnar det i lundar”,
og han nøt fortsatt å ha selskap med mor.
Men han syntes å merke at hun hadde blitt tykkere gjennom vinteren,
og det skjønte han ikke så mye av, for så mye mat hadde det da ikke vært,
og forresten hadde snøen vært dyp å gå i, og ikke minst finne lyng i.

En dag, plutselig sparket hun til ham.
Ja mor altså. 
Han fikk seg ei teve av framklauven hennes så han nesten trillet rundt,
og først tenkte han at nå var hun jammen uheldig, som kom borti ham,
men da han fortsatt ville inntil henne, fikk han seg ei teve til,
og de langvippede øyelokkene hennes fikk en vinkel som sa”vekk”.

Da han tredje gang forsøkte å henge på henne mot skogkanten,
snudde hun seg, og han skjønte at hun formidlet noe sånt som:
“Vår tid sammen er over…gå i fred min sønn!”

Så han ble igjen på det vel-duftene grasenget, og tenkte vel at “nå er jeg fri og gjør hva jeg vil”.
Men så kom første kveldens solnedgang, og det ble mørkt.
Veldig mørkt. 
Hadde det egentlig vært så mørkt noen gang?
Ja han var ikke sikker, for han hadde jo stort sett lagt seg til å hvile mens mor passet på ham, og passet på å spise selv.
Han skjønte nå at han hadde følt seg trygg…noe han ikke gjorde nå akkurat.

Han så seg rundt.
Jo han så faktisk godt i nattemørket.
…eller hvis han hadde orket å tenkt på det,
så var det vel helst slik at han så ikke noe dårlige i nattemørket, enn på dagtid!
Han vred øra slik han hadde sett mot gjøre,
fra retteste fremover, til godt skrådd bakover.
Ingen lyder noe sted.
Godt!
…eller – han hørte ikke mor heller jo!

 Ved firetida…ja han visste da vel egentlig ikke hvor mange klokka var,
syntes han ensomheten og stillheten var verst.
Han orket ikke spise heller.
Han savnet sin mor akkurat nå, og tida gikk så sakte.

Morgenen kom, og han våknet til ny dag,
godt beskyttet i ei tett nedenfor Vola.
Der hadde han tilbrakt mang en natt sammen med mor.
“Du er trygg her”, hadde hun vist ham.

Han reiste seg opp, strekte på seg,
og spankulerte nedover lia,
og målet hans var jordene på Dahl.
Grønt vårfriskt gress fristet en slik fin dag.

Han skvatt litt til da en diger tiur plutselig dro sin veg
fra under et tre ved siden av ham.
Han ble litt rankere i ryggen av at noen faktisk var redd ham.
Han sniffet og lyttet,
men han fikk ikke tak i lukten eller lyden av det han savnet mest akkurat nå.

Dagene gikk,
nettene kom.
Ukene forsvant,
og han ble større og større.
På hodet hadde han fått slik fin pryd,
ja akkurat slik som frieren til mor hadde hatt.
Han som besøkte henne under noen hektiske dager på høsten i fjor,
i den tiden de løp fra tette til tette med hund bak seg.
Ja det var ikke det verste det altså,
for det var lettere å komme seg unna hund med en gubbe bak,
enn å lure ulven, og andre rovdyr.
Mor hadde loset han trygt fra alle farer,
og han husket stiene og måten hun gjorde det på.
Det var ikke tilfeldig at han hadde klart seg gjennom hele sommeren.

Han var på veg opp fra Elta mot Slettvola,
da han hørte noen lyder i fra bjørkeriset.
Han stanset opp litt,
for nå må dere ikke tro at elgen kaller elva for Elta, eller toppen for Slettvola,
nei da – det er bare for at dere skal vite noenlunde hvor det er.
Med dette oppklart, vandret han mot lyden.

Der…
Der så han dem.
Hun som kanskje var hans mor, og en diger okse.
Han sto med klauvene over ryggen hennes, og beveget seg rytmisk.
Han visste ikke hvorfor, men kjente det visse steder,
at dette fristet litt. 
Han bestemte seg med ett at det ikke var hans mor i alle fall.

Kort etter var den store oksen ferdig på et vis.
Han ristet litt på seg, og kua begynte å spise lyng, og late som ingenting.
Oksen sto for seg selv litt, og så vandret han mot kua, og luktet henne bak,
men nå var hun ikke det dugg interessert i ham, og lusket unna.
Han sto tilbake som en avvist elsker,
og kikket etter henne.
Han visste i sitt ubevisste at det var flere fisker,
nei elgkuer, i vannet, eller i skogen da hvis du skal ha det inn med teskje.

Fjoroksen opplevde dette som spennende,
og han bestemte seg for å vandre med storoksen.
Han likte det han så, og kanskje var det enda bedre å…..

Storoksen var ikke så glad for selskap,
men gjorde ikke noe for å jage ham heller.
Kanskje syntes storoksen at det var godt å ha en flankemann, 
hvis noe farlig oppsto.

En kveld hørte de lydene fra Koiemorvegen.
Hylene.
Hylene fra ulv.
De var riktignok langt unna,
men på instinkt begynte han gå på vinden fra der lyden kom fra.
Før han fikk tenkt seg om, merket han at storoksen var borte.
Han var alene.
Han var på veg opp fra Skatollmyra, for å krysse vegen,
da han så dem.
De sto på vegen.
På en måte syntes han det lyste av øynene deres.
Han kjente lukten av det farlige.
Han kjente på frykten i kroppen.
..og han savnet å være flere.

Han kunne ikke telle,
men trodde de kunne være omtrent fire stykker.
Hadde det vært tre, kunne han jo spist dem.
Han levde jo på toppskudd og løv fra treet.

Han sto helt stille.
Det samme gjorde de.
Plutselig kjente han det svei i bakleggen.
…og som i ren refleks sparket han rett bakover,
og hørte ynking fra et dyr.
Ynk fra et dyr som nok nettopp hadde bitt ham.
Han klarte p beholde balansen, og valgte å stå fjellstøtt,
og klar…
Han kjente plutselig det stakk i den andre leggen,
og at det begynte å flyte varmt nedover leggen.
Han kjente lukten av blod – sitt eget blod.

Han la på sprang mot Elta,
og hørte de tunge byksene bak seg.
De andre løp på vegen.

Han kastet seg uti elva der den er som dypest,
rett ovenfor Kverndammen,
og sto der en stund.  
De var på begge sider.
De sto der på land, og stirret på ham.
Du verden som han savnet sin kloke mor nå.

De stirret ham nesten i senk.
Han skalv.
Bakbena sved fra vann i sårene,
og han begynte å bli kald.
Men han følte seg tryggere uti her.
Det lot som om de ikke ville uti.
Kanskje fordi de visste at han måtte opp igjen en eller annen gang.
De kunne bare vente ham ut.

Han hadde ikke evnen til å gråte,
men han kjente på en slags sorg,

En sorg om at noe kanskje var over.
Over lenge før det hadde begynt.
…og livet hadde nok fortont seg bedre med noen tårer.

Han vet ikke hvor lenge han sto der,
men han oppdaget etter hvert, at de var borte i alle fall.
Han valgte å ta sjansen.
Han ville ta seg på land,
og finne mors gjemmesteder.

Det var tungt å bevege seg,
for det kalde vannet hadde gjort ham støl,
og sårene sved.
Han undret litt hvilken side han skulle gå opp på,
men visste at han var mer trygg hvis han kom seg til ei tette under Tøråskjølen.
Han beveget seg så stille han kunne.
Løftet bena så stille at ikke en lyd forlot elva.
Det var vondt å komme opp på tørt land,
men det gikk.
Han stanset.
Lyttet.
Luktet.
Alt virket ok.

Da han skulle krysse vegen,
stoppet han opp litt.
Han kjente lukt,
men det var nok bare fra i sta.

Han gikk stille inn i skogen.
Han var ikke borti en gren,
eller et løvblad,
eller et eneste edderkoppnett,
og passet seg for å knekke kvist på bakken,
eller trå uvarsomt.
Han stanset ofte for å sjekke.
Men merket ikke noe.

Han tar et skritt fremover 
venter….
og plutselig røsker noe tak i bakbena hans,
han faller pladask ned,
Tohundreogni levende kilo deiser i bakken,
og han senser at de bykser unna, for å unngå å få ham over seg.
og så kjenner ha at det er flere som biter ham over nakken.
Han stålsetter seg,
spenner alle muskler, og forsøker å vri seg unna.

Noen river av ham låret,
og lyngen farges rød av blodet.
Han hører knurring og intern kamp om ham,
han hører lyden fra hoggtenner som klapper sammen….
…og han kjenner bittene, som blir flere og flere.

Det brenner av smerte i kroppen hans.
men det gjør heldigvis ikke vondt så lenge,
for nå er smertene så store i nakke og rygg at han ikke lenger merker bena.
Han forsøker å slå med frembena, men får ikke løftet dem.
Han strekker opp hodet,
og rister på det, for å komme fri,
men til ingen nytte.
Ingen vet hvordan det føles å dø,
før du er rett oppi det.
Han kjenner på smaken av blod,
og han kjenner på det å forsvinne som individ.

Tetta som skulle beskytte ham fra å bli oppdaget,
er nå blitt fella, som gjør at han ikke kan reise seg.
Han ser opp mot månen…
Han mente å huske den større og mer fylt av lys.

Han kjenner han begynner å bli slapp.
Det er ingen kamp lenger.
ikke en gang ulven kjemper.
De spiser mat de,
…og det er ham de spiser på,
han lever ennå…
Inne i hans vesle hjerne,
farer minner forbi.
Minner om dager med mor,
duften av nytt friskt gras,
smaken av lyng,
irriterende insektet,
dager med storoksen,
og det å vandre fri oppunder Vola,
og alt han skulle oppleve…
…og så blir alt mørkt.

Noen timer,
eller dager,
senere,
ser to elgjegere spor etter ku og kalv over vegen.
Den ene av dem,
han med hunden,
bestemmer seg for å gå etter.
På veg gjennom tetta, 
rett bak de to,
ser hundefører en klauv….
…”er blitt tatt en elg her”….
sier hundeføreren over radioen.
“tjoff” fra en svarknapp som blir trykket inn,
er bekreftelsen på at de har hørt.
Han tar et bilde av det han så,
og melder:

“De to er straks hos dere, Vær klare”

…og fjoroksens klauv får en plass i ei årbok,
og slik sett, lever minne om den, lenger enn de fleste!

Historien er inspirert av funnet av restene av et elggevir fra fjorokse i år,
samt funnet av ei klauv uten kropp.
Jeg har tidligere skrevet ei historie om en annen elgdød…
PS:  Jeg tillegger ikke elgen menneskelige egenskaper.
Dette er bare ren fiction og oppspinn fra mitt hode.

Elgkalven

#fjorokse #okse #elg #ulv #jakt #natur #liv #død #klauv #ku #elgku #lidelse 

KRONISK NORSK OG ANDRE SMITTEFARER

Denne Jämthund har lite med innlegget å gjøre, for den er kronisk svensk!
men har aldri vært i Sverige…

 

Hver dag får man opp minner på Facebook, og det er litt morsomt.  
På en måte sånn som når en treftes før i tiden og sa:
“husker du da du så…gjorde…”
eller lignende.

Med en stor forskjell – nemlig at en ikke trenger trette over hvem som husker rett – det står jo der.

4. Nov 2013 skrev jeg visstnok det som er gjengitt nedenfor, og kanskje er det like sant i dag:

 

Noen ganger leser jeg “Forsiktig Glass” på esker… og i dag begynner jeg å tenke på nettopp det.  
Livet er som glass, og hvert eneste menneske skulle kanskje hatt et klistremerke, som fortalte alle rundt om hvor skjørt livet er.

På bussen mellom Årdal og Tyin står det i kveld en buss hvor tre glass er knust, og mange glass (pårørende) har fått sprekker av ringene som automatisk slo ut.  Det er da kanskje også viktig å tenke at det fjerde glass også hadde store sprekker da det kom om bord – det var knust av håndteringen underveis.

Så derfor:  
Tenk over hvor skjørt livet er.  
Alle kan bli knust av noe, og alle kan bli knust av noen.  
Det er helt uavhengig av rase, kjønn, farge og trosretning!

Ta vare på deg selv som det dyreste glass, hold dine nærmeste som et svært dyrt champagneglass,
og la dagene bli mange med omtanke og vennlighet.

Life is Fragile!

NETFLIX – JULEKALENDEREN

Julekalenderen er en film fra Netflix.
En film med de rette sterke fargene, og med nesten null innehold,
men som beveger deg lell,
fordi den er så forutsigbar, at de aldri kan ta feil.

Jeg skal ikke si så mye mer om inneholdet,
men det som beveget meg,
var selve karakteren “Grandps”.
Akkurat slik jeg ville hatt en bestefar,
hvis jeg hadde hatt en,
og slik jeg skulle ønsket jeg kunne vært.
hvis jeg hadde vært en!

 

PJOLTER PÅ BESØK I KRIGSSONA


Verste skrekken har lagt seg ser det ut for!

I dag fikk jeg en del snapper og SMS fra Pjolter.
På en måte har det vært litt vemodig å ikke høre fra ham,
men jeg vet jo at han var på flukt fra det han trodde var en ny invasjon,
og at det tok alt hans fokus.

…og det er nesten som det å være gift, og foreldre,
du higer etter en liten stund alene,
men så fort de er ute av døra, savner du dem,
og vil de skal være der.

Helt slik er det ikke med Pjolter, 
men….

Vel,
Pjolter ville jeg skulle gjengi noe av det han opplevde i dag,
og da velger jeg bare å kopiere meldingene:

Ja du Neinarn,
du trur itte dine egne ører nå…
før nå er je ein slags æresjest håss tiskera.
Dom fækk væta at jeg har vøri på flukt,
ja je trur det kan ha vøri’n Jens som sa de tæll dom
Han er sjæfen dommes han veittu.

Så i dag vart jeg bett på kaker å kaffe tæll dom.
Ja je vart litt reidd da je kåm dit,
før der hadde dom jammen sagt at fleire fækk møte.
Så der sto dom på række å ra,
som under rasjoneringstia i ’43,
å je spørte nåen je om je måtte ha rasjonerinskort,
før de hadde je jo itte,

Mæn de var visst itte nøvvændi.
Så da je kom fram spørte tiskern:
“Kake mit sjokoladen oder apfel?”
“Danke” sa je bære.
“Bitte Sjøn” sa tiskern.
“Deinn veit je itte heinn ere heinn sa je,
mæn Ærtsjøn er deinn leia”

Etterpå fækk dom onger tæll å plokke flasker.
Je trudde tiskera hadde meir peinger je,
einn at dom måtte plokke flasker!


Onga måtte plokke flasker før dom!

Je fækk jammen prøve gasspeddal’n i ein slik panservågn au.
Je satt der i framsæte,
å så sa tiskern:
“Das commander sitzt hinter”
“Ja da sa je, mæn je treng itte dassen nå!”

Så førklart’n at det var sjæfen som satt bak,
sjøl om sjafførn satt framma.
Som å væra gift det sa je.
je stirer, mæn ho er nå sjæfen ho ve sia tå.
Da fækk je ein tyggis tån.
“Ich fühle mit dir” sa han da.

“Je au”sa je,
og la tæll:
“Fuler og dir er så fine, ja både småfuler og store dir”

Han riste på hue å sjønte nukk itte nå særli tisk.
Så vart det itte nåe meir der da.

Klæm frå’n Pjolter”

Ja jeg vet ikke hva dette var for noe,
men jeg kjente noen andre som var tilstede,
og de sa det var et offentlig arrangement,
åpent for alle, og som en gjestmild takk for mottakelsen.

Svigermora mi var der også,
og henne kjente dem att.
“Putzfrau” hadde de sagt til henne, 
og det likte svigerfaren min dårlig,
for han trodde hun hadde gitt dem slike småpusser på kinn eller noe….

Her er noen bilder fra et lignende arrangement i Jordet i Trysil.


MDG er bekymret over at det går med en del skog!


Trehytter får en annen betydning på et vis!

PS:  Jeg er glad vi har NATO.
Intet annet enn trygghet!

#Nato #Tysk #panser #krig #øvelse #putzfrau #Jordet #Trysil #Pjolter #neinarn #kjøretøy #våpen #Jens #Stoltenberg #Generalsekretær #kake #sjokolade #eple #klem #gjestemild #vennskap #