BIRKENRITTET 2017

Sola skinner fra en skyfri himmel.  "Tippera" står rød i skogen.  I vegkanten står en og pisser.  På vegen blir det fler og fler biler med sykler på taket.  Det rare er at verdien på taket ofte overgår verdien på bilen....ikke så i mitt tilfelle.  Her er begge deler like lite verdt.

Halvparten av Team Amateur har sviktet...er bare meg igjen.  Ja vi var to opprinnelig.  Annika og jeg.  Men hun meldte avbud av vage grunner...

Når man slipper ut av Desets og hoppbakkens skygge, åpner landskapet seg opp, og alt ser lyst ut...helt til noen finner på å anvise fruen over brua.  På beste Midtunsvis, begynner hun å banne og sverte.  Hun skal da ikke over der...hun skal til Lillehammer hun.

"Ro dem ned nå Fru Stenmyren" husker jeg en sa en gang, og jeg forsøker det samne, men genene har overtatt....helt til hun ser at arrangøren faktisk har laget genialt opplegg for å få de fleste helt frem til parkering nær start.

Birkenrittet har jo en stor andel kvinner til start.  Allikevel er det flest menn å se i trikoter.  Noen sitter løst, men de aller fleste trikoter sitter utrolig stramt, og noen trikoter viser veldig hvor god stretch det er i dem.....  Kvinnene i bilen server sine menn på beste måte, og det er rart å se de usikre øynene på damene da de kjører den blanke doningen ut fra parkeringa.  Det er tydelig at dette er eneste dagen i året de får lov å kjøre den.

Så er det henting av nummer.  Velsmurt maskineri.   Ikke kø.  Blide medarbeidere.  Chip-kontroll.. og den geniale løsningen for Sport1 - du må gjennom salgsteltet, der varer er nedsatt med både en og to kroner.  Kuppene kan du se langt etter.

Nutrion, hydration, proteinbar, salty nuts, xt, fulldempet...huff det stris om så mye, mens jeg bare har ett behov - å pisse.  Der er det kø, men igjen må jeg skryte av arrangør - de har fordelt doer litt over alt i Rena sentrum.

Mange sier hei, men det er ikke lett å kjenne at alle, for ansiktet er dekket av hjelm og briller, og de fleste er så fokuserte at en hadde ikke kjent at dem uten heller.

Så sitter vi der og slapper av i bilen.  Det er god tid til start.  Plutselig spør Trine: "Hvordan setter man på startnummer på sykkelen?"

Jeg ser på klokka, og får det bråttom.  25 minutter til start, og sykkelen er på taket.  Pulsen farer i været, sykkelen av taket, og setet blir flytter ned - sitte lavt ned bakka, er tanken.  Med 8 minutter igjen til start er vi på veg fra parkeringa, og har fortsatt igjen å oppfylle en avtale om filming med Maxim.  Men da skuddet går, står jeg der bakerst i pulje 49.....og selv om jeg sto bakerst er det fortsatt noen som sykler forbi meg som er på søndagstur en lørdags formiddag.

Oppover mot Skramsætra skjønner jeg at setet er stilt for lavt.  Det fører til krampe i rumpemuskelen.  Jeg faller stadig bakover.  Det er bare 80 km til mål.

"Avfallssone" står det, og her skal en kaste fra seg avfall, og jeg må si jeg blir forbannet, når noen etterkommere har sett skiltet, og satt igjen to eldre damer i noen fluktstoler.  Tenk å behandle gamle slik da gitt!

Litt lenger oppi sitter to karer og koser seg foran ei hytte.  De sitter i skinndresser halv åpnet foran, og foran der glinser det i to skinnende Harleys.  Så veldig så koselig og riktig ut for en som har 78 km igjen og vondt i rævva.  

Da jeg ser to motorsykler i et kryss lenger opp spør jeg høflig om det er her det er sykkelbytte.  Det tar et sekund før han skjønner spøken, og smiler, mens han fortsetter å filme for NRK.

To damer står med noen sauebjeller og jeg spør om de lokker på ulv.  Men den slo ikke an...

Etter Skramstadsætra ser jeg et skilt det står "Magnor" på, og jeg roper "Eidskog er best" og til svar kommer det "Heia Stenmyr'n" slik bare eidskoginger kan.  Kry for å bli gjenkjent går det lett videre.

Så kommer det jeg ikke vil....nedoverbakker.  jeg prøver å være tøff, men da bakenden er i ferd med å passere meg, står jeg av og triller.  Syklistene skyter forbi meg, og jeg bryr meg ikke.  Da jeg kommer ned til normal grusveg, skjønner jeg at jeg var lur.  Røde Kors har fullt med kunder. Armer står feil retning.  Skrubbsår, åpne sår, ødelagte sykler - jeg setter meg på sykkelen, og innser at ingen får se at jeg faktisk slo disse, for disse kommer ikke i mål.  Nedover grusvegen kommer Ole Ivars inn i hjernen min "je kjører hundre i svinga litt før fort" og det er akkurat det jeg gjør.  Jeg gir det jeg tør, og bruker bakbremsen så langt det går.  Jeg er vek redd, men startnummerets makt er i ferd med å fjerne fornuften.

Så kommer jeg inn i det man på fagspråket kaller "tekniske partier".  Jeg er god i tekniske partier, for jeg er god til å gå. .

Dess lenger man kommer, dess mer skjønner jeg at antall som sitter og koser seg i hytteveggen, og heier, sier litt om intelligens kontra de som sykler.

Innimellom ser jeg skilt med to dyr på.  Kanin til venstre og skilpadde til høyre.  Jeg undrer fælt hva dette betyr, og kommer etterhvert frem til at det antagelig har noe med åssen du er.  Trine sier ganske ofte at jeg er som en kanin, og derfor legger jeg meg rolig ut i venstrefila.  Kanskje får det venstre over sperregrensa!  Skillpadde er jeg i alle fall ikke, for jeg er like myk utenpå som inni....selv om Trine nok innimellom vil protestere på det også.

Innimellom er det et par bløte partier.

"Bringbu" 26.5 km syklet.  Det er distansen jeg har syklet en gang i uka det, hvoretter jeg har kost meg med lunsj.  Nå er det 59.5 km igjen til mål "jiiiisesss"  det er langt altså.

Så er det bakker opp, bakker ned.  Flater.  Nå begynner fint støv legge seg på sykkel og gearsystem.  Det som oppover bakkene ti Skramstadsætra fungerte så bra, har begynt å bråke litt, og hver gang jeg gearer ett gear opp, faller kjede to hakk ned.  "Helvetes..."  men jeg avbryter meg selv og synger videre på Levis "Dette gamle hjerte er en bil, full av mangler, godkjent under tvil.." for det var siste melodi jeg hørte på før jeg startet, og da blir den med i hue, over fjellet.  Problemet er at jeg kan bare første vers og ikke en gang refrenget...

På Bjønnåsen har Reidun sagt hun skal stå og heie.  Etter at stedet er passert ser jeg henne og roper at nå er det Selfie-time.  Hun blir litt stresset, og koster meg nok klasseseieren (som jeg bare er mellom 2 og 3 timer unna), men et kort øyeblikk med Reidun er verdt det.

Da jeg kommer til Kvarstad sjekker jeg telefonen og ser bilde av to blide PF-soldater (hun er nå minst general Reidun da).   ...og nå tar jeg igjen den kuuleste i retropuljen.  Han sykler på en helt vanlig gammel sykkel, i dress og sixpence.  Måtte bare ta bilde av oss etter vi var i mål.  Det var tungt sa han....

Ellers så er det trivelig her.  Pølser grilles.  I kurvene er det vestlandslefse, og jammen var det godt med litt cola også.  Jeg snakker litt med Trine på tlf, men hun skjønner fortsatt ikke dialekta mi i vind.

Så kommer bakkene, som om vinteren er så slitsomme, men som nå går greit.  Ei ved siden av meg sliter med kramper, og i det gode humøret jeg er i, får jeg muntret henne litt opp. 

Det er godt å delta i en konkurranse hvor det eneste du skal, er å overleve, og å komme i mål.  Oppi en sving står to damer og reklamerer for "Elgtråkket"  - altså på et sted hvor de fleste har fått kramper for tredje gang, gir det lite å reklamere for sykkelritt!  Den ene står i telefon og snakker og sier:  "Nei det er bare Nina og meg her" og "meg da" roper jeg, og så smiler hun og forteller det til vedkommende i andre enden.

Før Stenstilen sitter det tre eldre under et partitelttak.  To damer fremst og bak sitter en mann og sover.  "Heia heia" roper damene til meg, og jeg setter fingeren til munn, og sier "hysj, mannen sover!"

Mannen våkner brått, og roper ut "hva skjer?"  Og damen sier "han sa du sov"  "jeg nei!"

Lurer på hvor mange løp som kan skryte av samme omgivelser.  Setergrender, hytter, sauer, og jammen lå det tre digre kuer på vegen også.  Hadde lyst til å stanse og ta bilde, men vet at det skal ikke mye til før en får kramper.

På en topp ser jeg en lensmann jeg kjenner og som har lovet å heie, men opptatt som han og fruen er av andre ting, ser de meg ikke.  "Hva er dette for slags heiing?" Spør jeg og da kommer ropene.  Fornøyd kjører jeg videre inn i en ny slak bakke som jeg tør trille uten brems i.  Men nå driver jeg å prøver teknikker for å bli kvitt kramper som er på veg, og tenker at å trå baklengs må være lurt.  Og det er det, helt til støtta drar ned - nå forstår jeg hvorfor jeg var eneste på Kvarstad, som ikke måtte legge fra seg sykkelen...og da kan jeg like godt innrømme at jeg har skjermer og bagasjebærer også...

Nå begynner jeg å skimte i et sølvblankt monster, med blinkende oransje øyne foran og bak.  Monsteret spiser syklister.  Så fort du går av sykkelen fordi du har krampe, stopper det og spiser deg opp.  "Brutte løpere" står det på den.  Meg skal den ikke få spise opp i alle fall.

Like før Elgåsen løper ei mus over vegen.  Jeg bremser og styrer unna.  Jeg liker mus egentlig. Nå nærmer jeg meg Storåsen.  Like før jeg når toppen sitter det en bedugget mann med en grønn ølboks i handa "200 meter til så er du på toppen, og egentlig i mål"....senere skjønner jeg at han ikke har syklet rittet, for selv om det går nedover, så er det slitsomt med vibrering i hender og krampekjenn i lår.

På Sjusjøen står fotografen jeg har avtale med, og etter at han har fått sine opptak sykler jeg energisk videre.  Det går forsåvidt lett ennå.  I første nedoverbakke etter Sjusjøen ser jeg at forskjermen står på tvers og jeg stanser for å fjerne den, men den er allerede borte....og jeg erindrer at jeg har sett nok deler fra sykkel, bekledning, og flasker, langs løypa og jeg tenker at den som plukker opp alt dette er gratis startklar neste år!

Da jeg er ferdig med de verste bakkene går vegen brått til høyre inn på en dårlig asfaltert veg.  200 meter foran meg er jenta som kjørte forbi meg ned bratta.  Mellom oss er en spinkel gutt.  Jeg er ikke sliten og bestemmer meg for å ta disse to....da hogger det i lårene.  Krampene kommer for fullt og jeg blir liggende ved siden av gutten, som nok har samme problem.  15 km til mål.   Det er langt det.

Men jeg får massert det delvis ut.  Enda brattere nedover bakker, avbrudt av flater med utsikt japanere hadde satt pris på fra buss.  

"Men åffer i helvete svinge av fin asfalt og inn på grus her"  -  jeg gir gass over kulen og befinner meg i "ballettbakken".  Jeg triller nedover.  Bremser....og skjønner at de røde nedi der får en jobb hvis jeg ikke står av sykkelen.   Og da ryker trippel-tallerkenen også, og den er alle avdrag betalt på...

Jeg ser de rødkledde er glad for at jeg gikk, og nederst står det folk med mobilkameraer for å "catche" det beste, det farligste, det skadeligste, og det som kan gi "likes" på facebook for dem, og åtte til ti uker sykemelding for den det rammer.

Jeg er på sykkelen igjen.  Det knirker og rakler.   Det piper i bremser.  Jeg vet jeg er i ferd med å klare målet mitt.  Da hører jeg stemma på min hustru, og følelser settes i sving inni meg "dette gamle hjerte er ditt hus" er det neste verset husker jeg plutselig.  "Heia Nils-Einar" roper hun.  Tårer fjerner siste fnugg av syn mens det ennå er bratt og svinget.  Så hører jeg svogerens stemme også - den eneste stemmen som matcher Jon Magnes.  

Jeg gir på.  Bremser inn mot svingen. Gir på igjen.  Passerer en.  Bremser opp mot siste sving, før jeg gasser på inn mot mål, helt til jeg synes bremselengdeområdet synes for kort....

...og Maxim misset min målgang.

Men jeg har fullført.  Og jeg skjønner ikke hvorfor deltagerne halser avgårde som idioter, da jeg sitter der med en diplom hvor det står "Årets Birkebeiner"...

Noen har en tendens til å spørre kjapt "hvor lang tid brukte du?" og hvis du svarer 5.35 så forsvinner de raskt.  De vet sjelden hva det betyr å ha mål om å bare gjennomføre...

....i kveld legger jeg meg ikke i venstre fil, for nå føler jeg meg ikke som en kanin akkurat....

PS:  Dette er det aller fineste av de tre birken-arrangementene.  Det skyldes blide frivillige  (uten unntak) og utrolig publikum langs løypa (som heier på absolutt alle), ingen slår norsk publikum...

...om jeg er med neste år kommer mest an på om jeg tør å ta bakkene en gang til..

* * *

Nå har det gått et døgn.  Jeg er restituert.  Har blitt jaget på topptur av svigermor.  Jeg ser kanskje enden av mitt comeback i idrett.  For to år siden sa ekspertisen at jeg på grunn av genetisk hjerteproblem ikke kunne iføre med startnummer, i alle fall ikke drive ekstremsport som Vasaloppet og lignende.  De har nok rett, men jeg satte meg mål.  To Vasalopp senere, og med diplom for Birken-trippelen, har jeg bevist at jeg kunne.   Jeg har vært redd for å dø underveis, men jeg er glad i livet mitt.  Her er jeg.

I morgen facer jeg det verste oppdraget....på Godmorgennorge skal jeg blottlegge sjela!

Takk til fastlegen min, Maxim, Team Santander, THT v/Stian....og selvfølgelig unga mine, Trine som godtar alt jeg finner på og gjør det mulig, Annika og Per-Arne for selskap på turer, Ingveig og Ingvald for ungepass, Morten for at han fikk meg ut av jaktdressen på skitur, jaktkamerater som godtar at jeg er litt rar, og øvrig familie og bekjente.

 

#birken #ritt #birkenrittet #2017 #lensmann #venstre #bringbu #sau #ku #Sjusjøen #trippel #tallerken #sport #idrett #maxim #lhl #teamsantander #fastlege #lege #tht

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits