BIRKEBEINERE, MOTIVATORER, BLÅ REVER, OG SESONGAVSLUTTERE


Jeg hadde vel egentlig ment å skrive en blogg om hvordan det er å gjennomføre Birkebeineren, men slik en tid etterpå, så husker jeg faktisk at jeg har glemt det meste av det jeg tenkte jeg skulle huske da jeg gikk der på fjellvidda, og memorerte alt jeg skulle gjengi av det jeg mintes av løpet....jeg nå har glemt.

Så...jeg nøyer meg med å begynne med fredagen, eller kanskje torsdagen, eller kanskje det var onsdag, eller uken før - da Trine plutselig fikk omgangsjuken, og lå i 6 dager, hvor konsekvensen ble  at hun våknet fra dvalen, fem kilo lettere.  
Der satt jeg, livredd for å bli sjuk, med et sete i mellom våre seter, slik før Birken.   Tenkte mye på Johan Olsson disse dagene.
Så er vi over helga forrige helg altså - ja da var det forrige uke da - så er Trine på bedringens veg, men jeg tenker det fortsatt er best å være avstående fra alt av nærkontakt....selv om det nærmer seg bursdagen hennes.
Natt til onsdag våkner vi... ikke til det voksne helst våkner til, men av en gutt som sitter på do, og hvor det kommer fra to ender på en gang.
Minstemann har overtatt omgangssjukestafettpinnen.   Nå begynner jeg virkelig å bli urolig mht Birken.  Ja ikke det at jeg ikke er urolig for hustru og barn altså, men...
Gutten spyr og spyr.  
Jeg hører og kjenner det begynner å boble i min egen ventriculo (ja det er vel mage på latinsk - høres mer sjuk ut da),
og jeg begynner å bli utålmodig - utålmodig på å få starte i Birken.  For dess lenger tid det tar, dess større sjanse for å bli sjuk.

Gutten ligger der dag etter dag, og blir ikke bedre.  
Han blir tynnere og tynnere, og hver dag vi tror han er frisk, spyr han igjen.  Og våre hender tørrere og tørrere av håndvask.
Torsdag - og jeg lengter etter å få starte.   Komme i gang før jeg spyr.
Fredag jeg er helt sjuk etter å starte, for får jeg bare startet, så fullfører jeg, og da gjør det ikke noe om jeg spyr dag etter dag etterpå.
Men jeg er kvalm og uvel.  Det buldrer og bobler i magen.  Startnerver eller omgangssjuke?

Fredagskvelden går bra den.  
Trine har bursdag, og når to av de som er tilstede skal gå Birken, er det ikke fritt for at hun blir litt glemt.
Jeg føler meg langt fra bra.  Jeg er slapp.  Det bobler i magen.  
Jeg har spist for lite på dagen, og inntar for mye pasta på kvelden.

Vi har imidlertid leid inn egen motivator før morgendagen, og det er en av de beste i gamet.
Det er den samme som i jakta sier:  
"Haff detta kan døkk gi døkk med, detta kan døkk ittno me"
Hun innleder fredagsseminaret med 
"Haff jeg skjønner ikke at dere vil dere så vondt!
"Jeg skjønner ikke at dere gidder jeg altså ha ha!"
"Ville jeg aldri gjort æltså"
"Nei bli heme og spar døkk"


Så er seminaret over, og vi er "Taggade".

Per-Arne er redd for kramper, men jeg sier 
"ingen får kramper på ski vettu".

Når jeg legger meg er jeg kvalm og stinn...  og sliten av å vente på start.
Det blir en urolig natt, med lite søvn.  
Jeg hører løpende skritt i første etasje (vi ligger i kjelleren i Jordet)
...og våkner kl 0400 til at mellomste mann og yngste spyr...  selv er jeg slapp, sliten og kvalm.   

Mormor og morfar, som skulle vært med på hyggelig familiedag som støtteapparat, melder seg for hjemmetjeneste for at vi andre skal få dratt.
..og med dårlig samvittighet, setter vi oss i bilen og drar mot Rena.   Jeg er mest urolig for skiene og om føret er likt over fjellet.
Jeg er innerst inne sikker på at jeg er klar og moden for ei tid ned mot fire blank, men tør ikke si det.  
Jeg sier "Håper å se firetallet".
Men jeg vet....

Jeg har en eminent glidersjef, mens festesmurningen står jeg for selv.
Dagens tips har jeg hentet fra swix.  Så jeg er relativt trygg, men....
Jeg har nemlig gått Fredagsbirken to ganger - i 2012 på noe over 7 timer.  og i 2013 på rundt 5.40.
Første gang var jeg så sliten at jeg lå langflat i løypa og forsøkte desperat å få feste på skia, under en dårlig trent kropp.
Andre gangen syntes jeg at jeg gikk fort, og enda havnet jeg langt bak.
I 2014 skulle jeg gå Birken, men da ble det avlyst
- og enda har ikke arrangøren skjønt at det er pga den dårlige måten å avlyse på at det ikke så mange er med lenger.  

....og så går jeg her og våger å tro på ei tid ned mot fire blank!

Det siste svigerfar sier da vi drar er:  
"Gå rolig ut, for merke har dere ikke sjanse på lell"


Med en sølvblank Caravelle, full av gratispassasjerer, svarer allikevel Trine "JA",
da parkeringsvakta spør "Minibuss?"
og vi blir sluppet helt inn på stadion hvor vi løpere går av, og da vi blir mistenkt for peptalk, må Trine kjøre videre,
mens vi løperne menger oss med de store.
 



Slike som Martin Johnsrud Sundby og Ståle Elgshøen.  
Hadde vi hatt en lastebil med reklame for Isklar på, så hadde vi kommet ennå nærmere start ser vi,
men gutten i gult er så blid da alle sier "hei" til ham, at vi bøyer oss i respekt for en kort, men stor langrennsløper.
At han senere på dagen er først i mål overrasker ikke oss....

Så er det på tide for oss i pulje seks å gå inn i slusen inn mot puljestart.
Dette er puljen for kongelige og oss.  
Jeg vet at pulja er hakket for god for meg, og Vasaloppet tilsier at jeg skulle vært i pulje åtte.
Sammen med Monsieur Collànd står jeg der...og hører kronprinsen bli intervjuet helt fremst i pulja.
...og så smeller det og løpet er i gang.  

Jeg føler meg litt slapp og utladet etter to dagers utålmodig venting på start, da jeg legger i veg.
I det vi passerer matta, begynner det å smalne til og det blir litt kø, før bakkene begynner.
Bakkene ja - det ser så flatt ut på TV, men det er de ikke.  
Ja de er ikke bratte heller, men de er akkurat i en slik prosent helling at man må høyne pulsen bare for å komme seg oppover.  
Jeg ser på klokka og jeg er nok litt over 150 der jeg løper i køen, uten å først ha varmet opp.
Varme opp - det skulle jeg jo gjøre rolig oppover til Skramstadsætra.  
Monsieur Collànd ligger foran meg de første par kilometer oppover, men så er jeg plutselig forbi ham, og jeg føler at han legger seg på bakskia mi, og blir der.
Fra fredagsbirken, mener jeg å erindre at det var noen flater man kunne stake på, men finner ikke igjen dem.  
Det fortsetter bare å gå hylle for hylle oppover,
Du ser løperne som et bredt belte, tett i tett oppover...og på høyre side står det noen skilt som viser at de første fem kilometre bare har vært tre.
...og fortsatt ser du horder av mennesker langt der foran som begynner på ei ny kneik.

Jeg kikker meg aldri bakover, men jeg er fortsatt sikker på at Monsieur Collànd er der på bakfløga mine.
Skiene sitter godt og det er bare å løpe....men da jeg passerer Skramstad, og de andre begynner å stake, da merke jeg noe
...jeg har ikke noe særlig glid.
Jeg må over på diagonal...og det er greit nok, for jeg skal jo fortsatt inn i noen bakker, og langt, langt der fremme skimter jeg løpere som nærmer seg Dølfjellets topp.
På sletta blir jeg passert av en eldre kar, og på dressen står det Northug.  
Pappa Northug skulle jo starte fem minutter bak, men er han her allerede?
Han staker forbi og forsvinner, men da det går over til brattere, så passerer jeg ham og han blir ikke sett igjen.

Det overrasker meg hvor lett jeg kan løpe oppover, og jeg passerer løpere.
Da jeg når toppen og skal rase utover og være i mitt domene - stakingens domene, så blir jeg passert.
Jeg setter meg enda lavere i hockey, og hører "rattatta" under skiene.  
De farer forbi - en etter en - og jeg skjønner at han ansvarlige for festesmurningen kanskje får sparken - selv om det er meg selv....
Burde nok overlatt det til min svigerfar også!

Men jeg mister ikke motet - jeg husker at jeg tenker
"jeg har kontroll på energien og at den holder til mål".
Pulsen er på akseptabelt nivå...
Likeledes går det flott oppover mot Raufjellet, og da jeg når toppen og ser utover det som virker som hele Norge, ja helt mot vestkysten føles det
- har jeg på ny passert mange jeg så forsvinne i forrige utforkjøring.  
Jeg setter meg i hockey og de samme dressene dukker opp igjen.... Men Monsieur Collànd er fortsatt ikke å se...
men i bakkene mot Kvarstaddammen hoier en gal mann så høyt bak meg, at til og med jeg forlater mitt eget spor, og inn i et annet - og jammen er det Monsieur Collànd som passerer - det skal jo bare ikke skje....Han bare aker rett fra meg.  
Ja ordene til mannen fra ôstersund dukker opp igjen på en slags måte.
Han drar i fra hele vegen til bunnen.  
På flatene ser jeg ham fortsatt og jeg forsøker stake, men motstanden i skia er for stor.  
Jeg ser han flyr og kikker seg bakover.   Han har da i alle fall respekt!
Jeg må fly diagonal for å holde avstanden til ham, og vi er nesten likt på matstasjonen.  
Jeg ser overraskende på tavle noe jeg tror er feil, om at vi er omtrent på merketid.

Ut fra matstasjonen er jeg igjen foran Monsieur Collànd, og jeg må igjen gå diagonal mens de andre staker.
I de bratteste bakkene er jeg sliten...og jeg begynner å gå.  
Da ser jeg Monsieur Collànd liste seg over i skyggepartiet helt til venstre, så stille som bare en blårev kan.
Han forsøker å holde seg i mørket til han er forbi, så jeg ikke skal se ham.  
Men jeg ser ham, og må bare innse at i dag klarer jeg ikke henge meg på.
Vel oppe på flatene kan jeg fortsatt ikke stake, og da Midtfjell nærmer seg, kjenner jeg igjen muskelen på baksiden av overarmen begynne å spille som strengene på ei fele.
I Vasaloppet var det Morgenstemning som ble spilt, men nå er det en mellomting mellom Rockaria og Beethovens femte symfoni.
Jeg har gitt opp alle ambisjoner.  
Troen på fire timer.  
Troen på å slå Monsieur Collànd, og troen på merket jeg aldri trodde på uansett.
Jeg går som en danske oppover mot Midtfjell - men det er ikke riktig å si lenger, for det er i dag mange dyktige dansker på ski - løpere som går godt under 4 timer.  Det finnes til og med engelskmenn som slår beste nordmenn på femmil i VM.

Men jeg går som en turist og føler meg uthengt da jeg leser skiltet
"Birken pågår - hold til venstre"
og føler den gjelder slike som meg.
Men jeg når matstasjonen på Midtfjell.  
Jeg er nå så lei smaken av energidrikk at jeg raper etter noe annet, og cola høres godt ut.
Det er det faktisk også - første kopp, men andre kopp var kald og gjorde ikke godt.

Nå er jeg imidlertid på kjent mark, og gleder meg til flatene mot Sjusjøen, men selv med medvind er det ikke mulig å få skiene til å gli så jeg får staket, og jeg må fortsette med diagonal.  
Jeg blir faktisk glad når bakkene opp mot Sjusjøen kommer, for da kan jeg igjen passere noen av de samme dressene igjen.
I en bakke ser jeg et blidt vennlig ansikt - det er min svoger med cola/kaffe
- jeg stanser og blir litt motivert av svært hyggelige ord fra en eminent skiløper, om at han er imponert.  
....og at Monsieur Collànd er bare et par minutter foran.  Men jeg vet at de to minuttene er fryktelig langt unna...
Jeg kjemper videre, og noen hundre meter senere hører jeg "heia Nils-Einar" og der står jammen eidskogingen Ivar og heier.
Jeg skvetter til av ropet og i det samme angriper krampa bena mine.  
"Per-Arne beklager, man kan faktisk få krampe på ski".

Det rare er at helt fra brua før Sjusjøen så hører man folk rope 
"Stå på, snart på toppen nå"
...og jeg vet ikke hvor mange som rekker å si det før man er på toppen, men det er langt fra der første mann sier det,
til man faktisk er på toppen, og kan kjøre utover mot Lillehammer.   ..og før den tid får jeg jammen høre heiarop fra Trine og Anita også.


...og så står man der i halv hockey, med halvstive krampeben, ustødig, og med litt avstand til forankjørende, og er kjempeglad for at skiene ikke glir fortere enn de gjør, for her er det smal, bratt og oppkjørt i svinga.   Det går fort altså.  Alt for fort for en benskjør fyr som har passert midten av livet.
Jeg ser på klokka, og tenker at hvis jeg yter litt så kan jeg klare under 4.20, som blir det nye målet.
Men akkurat nå har jeg nok med å stå på beina, og ikke falle og bryte av noe.
I høyre spor er det farlig for der tar man igjen slitne veteraner.
I venstre spor er det farlig for der blir man tatt att av løpere fra senere startende puljer, og i midten blir man stående med et ben i hvert spor, og er utsatt for både veteraner man tar igjen og de som tar meg igjen, og det er altså livsfarlig....

Men man kommer seg ned.   Egentlig kommer man seg ned alt for tidlig, for i minnet fra 2013, sp mener man å huske at det var bare utfor helt til Lillehammer.   Men slik er det jo ikke.  Man har glemt alle flatene inne i skogpartiet der i mellom, hvor man fortsatt må ha egen kraft for å ta seg fremover, før det durer utover att, og jeg begynner å tenke på lyslinja som var så tung å gå, slik jeg husker den fra fredagsbirken....og plutselig er den der.
Der er det blanke spor og skiene glipper.  Armene er ferdige så stake er utelukket.
Jeg resignerer...og bare tar meg frem på en måte hvor jeg unngår krampene.
...og det går fortere enn jeg tror....da jeg går gjennom tunnelen, hører pipingen fra et forvarsel, og kjører gjennom svingen som føles så unødvendig, og da man går motsatt veg av hvor målet egentlig er.  
På oppløpet har jeg igjen masse krefter og spurter forbi en drøss løpere med hjelp av staking.
Endelig kunne jeg stake....

Jeg er i mål, og jeg er kjempefornøyd.  
Jeg ser på klokka og jeg klarte 4.17 (pers med 83 minutter) - det er ikke langt fra fire blank, og under 6 minutter fra merkekravet.
Et merke noen tror jeg kunne klart hvis jeg hadde fått beskjed.  
Jeg er glad jeg ikke fikk beskjed, for da kan de fortsatt tro det jeg vet jeg ikke kunne.
Jeg vet ikke et eneste punkt hvor jeg kunne klart de seks minuttene - ja jeg vet jeg gikk sakte opp fra Kvarstad til Midtfjell - men det var jo ikke sakte i protest, men sakte fordi jeg mentalt ikke orket å yte mer akkurat der.  
Nei jeg kunne ikke klart seks minutter bedre - uten å hatt bedre gli i alle fall.
Der og da er jeg bestemt på at forsøket med ny type glider er over...og man er over på Swix igjen.
(PS:  Ser på Garmin at tid i bevegelse var 4.12. så da burde jeg nok ikke stanset noe sted da)

Rett bak meg kommer den danske kronprinsen, og jeg oppfatter ham som en blid og jovial fyr.
Blått blod eller ei - han var jammen et helt vanlig menneske.
Jeg tar bilde av oss...og utfra tiden er ikke jeg noen langrennskonge....men han vil antagelige bli en konge i alle fall.



Så kommer tryslingen Finn Einar - blid som ei sol, og ser ikke ut til å være preget av 54 km i det hele tatt.
En mann med skilt "presse" kommer frem og spør om å få ta et bilde av oss to (jeg tok selfie av oss nemlig)...og det fikk han jo.


Så kommer Ove
...og så står vi plutselig i kø.
Kø til hva undres jeg!

I Vasaloppet, kommer noen og tar dine ski etter målgang, du setter deg på en buss, du får dusjet.
Du går til en matsal, får en øl og en middag....

Her står du i kø og fryser med skia i handa.
30 minutter senere er du inne i et telt, enda kaldere enn noen gang.
Får en melk, et eple, en pølse i lompe og et krus med suppe.
Jeg skjelver så fælt at melken blir milkshake, og pølsa får en omgang av høyrehanda, verre en noen pølse noen gang har fått.
Pølsa sveller i munnen min, og magen skriker "nei".  
Suppa tømmer jeg i søpla før jeg kliner ned hele skidressen.   I en goodiebag har jeg mottatt to epler og 8 gram potetgull.  
...og jeg tenker:  
Reis til Sverige og lær logistikk.
Så er det å håpe på at køa går mot en varm buss.  
Jeg vet ikke, for på brua alle går over, står det pil og teksten "Til Start"
Jeg fryser noe så jævli.
Der er det noen busser gitt. og det står noen og vil ta mine ski og staver og kaste dem inn i en buss.  
Et par staver som jeg behandler som de var laget av eggeskall...

Men jeg må jo la dem ta dem hvis jeg skal få varmet meg.
Velger å legge dem inn selv.  Inntil en vegg. Trygt.
Da jeg går av bussen vil jeg ta ut skiene og stavene...men luka er lukket og jeg får beskjed at alle ligger der.
.. de er tatt ut av noenandre og lagt i skråningen.
Vet de ikke at det er med Triac-staver som med biler - du kan gjerne ta i kona, men ta ikke i stavene mine!

Jeg trasker sørgmodig oppover en grusveg mot Håkons Hall.
Mine stavers møydom er tatt - av noen jeg ikke kjenner.
Jeg vil nesten ikke vite av dem mer.
Ikke et skilt om hvor dusjene er - ja de andre vet sikkert hvor det er, for de har gått selv, men...
Så jeg følger på oppover
Trine ringer og sier hun står der et sted med bagen min.

Jeg kommer skjelvende mot henne - hun tror sikkert jeg skjelver av attraksjon, men det er fordi jeg fryser.
..og jeg spør henne hvor dusjene er...og kort etter kjenner jeg varmt vann på kroppen min.
En kropp som begynner å hige etter mat...

En danske spør om å få låne shampoo....
merkelige disse danskene som går skirenn, og inn i en garderober og inn i dusjen,  og ikke har med seg shampoo og såpe liksom,
og for å ta ham litt sier jeg:
"Jeg slo kronprinsen din" for liksom å jekke ham ned, samtidig som han måtte låne noe av meg (jeg har ikke glemt unionstiden serru)
...og han svarer:
"...og jeg vandt over din"

...og mens han fortsatt gnidde seg inn med min såpe, 
med unionstiden godt i minne,
gnidde han det rett inn i meg,
at han var en bedre skiløper.
Han - han en danske!

Så jeg gikk slukøret og raskt ut av dusjen,
for min kronprins gikk atskillig raskere enn hans!

Da var det bare igjen å ta imot min nevø.
En nevø som bare hadde tilbakelagt 54 kilometer på ski før han startet, og som nå var i ferd med å doble det.
Han kom i mål i fin stil, og som hans fadder, felte jeg noen tårer av stolthet da han spurtet forbi mange mot mål.

Mens vi satt i bilen og ventet på at min nevø fikk dusjet,
kom fire finner gående.   Ja vet jo ikke om de var finner.
men bilen hadde finske skilt, og den ene så ut som Pekka fra Borettslaget,
og språket tilsa finsk.
De hadde alle minst to bokser øl i henda, og var mer redd for de enn utstyret sitt.
Jeg antok den ene het "Jikko Fortinene", for Niskanen var det ikke.
...og vi ble en smule overrasket da han med flest øl satte seg inn med burken fortsatt i handa,
og kjørte av gårde...
Men vi så ham aldri drikke da skal sies!

...og snart var en fornøyd gjeng - ingen med merker - på veg mot Trysil igjen.
...og en ting er flott i alle fall - ingen får tiltalt oss for piratkjøring i alle fall!

Nå er det dagen etter, og den begynte med at jeg var drittlei skigåing.
Ja jeg følte ikke lyst på verken Triac-staver eller madshus skia..
Men den endte med at jeg kanskje skal melde meg på igjen, selv om Birken for meg ikke er det helt store.
Vasaloppet er mitt løp....men det er nå utrolig pent over der da.
...og hvis de lærer at man skal dusje, så få middag....

Det som virkelig fikk meg til å ville gå en gang til 
var da svigerfar viste hele Birken på NRK på nytt dagen derpå.
og kommentatoren gikk gjennom hvorfor det var færre løpere nå en før,
og ikke minst da han kom frem til hvem som Birken og sa:
"Den typiske birkebeiner er bedre utstyrt andre"
...og mente vel de som gikk Vasaloppet da.
Ingen mann vil da bli anklaget for å....

Men da Trine viste meg opptak fra Sjusjøen ble jeg noe overrasket.
Jammen var min hustru på fornavn med Kronprinsen vår da hun heiet.
Ikke visste jeg at hun var på fornavn med så prominente folk.  Jeg har kjørt kronprinsen hjem etter fest, men kom ikke på fornavn med  ham av den grunn!
...og overraskelsen var ikke mindre da min hustru viste fotografi av kronprinsen til sin mor, og moren sa:
"Å han vil jeg ha!"


Til arrangørene vil jeg si:  
"Vil dere ha tips til å få løperne tilbake - så bare ring"

---og jeg er påmeldt til neste års Birken også....
 
#Birken #Swix #Dølfjellet #Skramstad #Raufjellet #Norge #Skirenn #langrenn #Visma #benskjør #merkekrav #NRK #Sundby #skiløper #Birkebeiner #Kronprins #Madshus #Triac

Én kommentar

Tom Egan

13.04.2017 kl.21:07

Totally agree on your comments about life after finishing!! People who have paid for the privilege of partaking in an renowned ski trip, steeped in history.... End up corralled, herded.... Handed paltry goods (goody bag... 1 apple, a meagre few potatoe chips that would leave an infant hungry, and a hotdog. And all whilst juggling 2m long skis, poles, back-pack etc. A disappointing end to a great day out. And then the bus. Expensive equipment thrown without care into the bus, like you i chose to place mine carefully, only to find it taken out and laid out with what i am sure was the same care as exhibited at Birken stadium.

I have not been to Vasaloppet, but I can see many areas for improvement in Birken arrangement.

Having said all that like you Bikebeiner 2018 is on!

Tom.

Skriv en ny kommentar

hits