THE BONES OF J. R. JONES

The Bones of J. R. Jonson

Innimellom tror man at musikkindustrien har stoppet helt opp, og at all nyskapning er i ferd med å dø ut.
Du vet liksom da Johnny Cash dør da han er akkurat på sitt beste, eller at Roy Orbison dør da noen drar ham opp til stjernehimmelen igjen,
og så må vi sitte der med "no hats", og "would have beens", og alle som du ikke hører forskjell på.
...og som tror at Idol vil gjøre stjerner av dem...det er ikke slik vettu.
Det er de som kommer fra ingensteder som blir noe - de som bare ville noe,
ville formidle sin tekst, sin lyd, sin twang.

En gang jeg opplevde det motsatt var da jeg så på et program med conutry på tv,
og det plutselig sto en der i fillete ola-bukser med nagler nedover dem på siden, en alt for diger hatt,
og hans som sang ved siden av ham så ut som kommunelegen i Trysil.
Jeg snakker om Dwight Yoakam - vel det han sang var litt annerledes, og en hel del Bakersfield.

Så blir det stille på fronten igjen, og du nøyer deg med å høre George Jones forklare litt,
da han synger "who's gonna fill their shoes" og du skjønner at dette er et stort spørsmål.
..og mens han synger ser du bilder av "the outlaw that walks trough Jessies dream", "God bless the boys from Memphis", 
og han avslutter med å si "Lord I wonder, who's gonna fill their shoes".

..og så tar det noen år og vi fikk en liten unntakstilstand innen country da det kom frem en halvfet gubbe, finbarbert, finfrisert, og en diger hatt,
og en mann som svinger seg i en taustige gjennom salen og omvender halve verden til å like country.  Da han roet det helt ned i som f eks "If tomorrow never comes" ble det no1.   Men så var det slik at hans hustru ikke helt husket dagen etter, av en eller annen grunn, og forsvant, og da forsvant jammen Garth også.   I dragsuget bak kom en drøss intetsigende new-hats.  Men enkelte hits du kunne legge et øre til, men så var du jammen tilbake til trøsten med Waylon, BB King, Marvin Gaye og en Fats Domino til og fra.

Til slutt satt jeg der og hørte på Antony & The Johnsons, og visste ikke om jeg hørte på ham eller henne, bror ble til søster, og han var hennes søster...men for ei stemme da mann, eller kvinne.

...og da Dwight blir så høy på pæra at han ikke tar imot en rosemalt tallerken på country-festivalen i Seljord, eller et annet sted i Norge, så ga jeg opp hele greia, og gikk over til å se på serier.  Det ble kanskje redningen, for i SUITS, med min nye favoritt Harvey Spector, Macallan, og den meste elegante sjef i verden, kom det plutselig til meg i sesong 4, episode 16 1 minutt etter start- ei låt som ga meg gåsehud, fremført på en helt annen nåte enn noe jeg har hørt i nyere tid, og jeg blir usikker på om det er gammel 78-plate eller kun streaming, CD, eller 16 spors....

Jeg får for første gang høre Sing Sing fremført av The Bones of J R Jones.
Just relax, pour your self a Macallan 18, and enjoy...

#George #Jones #Bones #Cash #Orbison #Sing #Garth #Brooks #Dwight #Yoakam #Elvis #musikk #music #best

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits