hits

DEN MOTVILLIGE TURIST SETTER IKKE SJØBEIN

Jævla Ålesund ble en "slogan" etter serien hjemmebane på NRK. Ålesund lever ikke opp til navnet- det er jævla fint der...

Det hamrer og smeller utenfor soveromsvinduet, og det er han  Tor med hammeren, som besøker Sjøholt.   Og det ene slaget plasserer han temmelig nær huset vårt.  Skjønner ikke helt hva Tor skal her - vi har jo med oss den beste snekkeren selv! 

Den motvillige turist er ikke så motvillig på morgenen, for da sover de andre, og han kan bruke tiden til hva han vil.

Men tankene slipper ikke helt Espås - og jeg tenker at en skal ikke se bort fra at morderen sto her oppe en gang, forbannet og utålmodig i kø for å se, eller med sin egen  kikkert, og speidet ned mot Geiranger.  Speidet for å finne sitt offer...kanskje var det fra her han opodaget ei som hadde sitt favorittsted....og kanskje var det mannen fra i går.  Han så ikke god ut.

Etter frokost dro vi i samlet flokk mot Ålesund.  "Jævla Ålesund" som vi har hørt på NRK, hele våren.

...men jeg må si, at tross for å være motvillig, og pålagt å være negativ turist, så er jævla Ålesund, en jævla fin by.

Sola skinner, trafikken er passe, og vi kommer lett til sentrum.  Her har Elverum noe å lære.  Vel fremme finner vi Aksla p-hus, og finere parkeringshus skal en lete lenge etter.  Store plasser, god plass mellom rekkene (bare to, med midtkjøring ut, inkl markert sone for å gå), og lettvin betalingsmåte (Autopay).  I tillegg er kr 18 pr time billig.  Der har Oslo noe å lære.  ...og en hund hadde klart seg fint i bilen, for det var kaldt inni der.

Jeg skal i dag snurre stop - det er liksom mitt mål.  Unga vil på lekeplasser (Der er også pokestoppene, så vi er enige), kjerringa vil på Aksla, og svoger vil shoppe.

Svoger sier at i dag skal unga bestemme, fordi det har vært slitsomme dager for dem, med mye bil og mange høydemetere.

"Vi vil på lekeplass" lyder et unisont kor, mens jeg allerede samler pokemons, og bryr meg ikke om hva det blir.  

"Utnytte sola til lek og tur til Aksla" er mitt forslag.

Men svoger skjærer igjennom - han har jo sagt at unga bestemmer, og sier at "Vi shopper først".

Jeg velger å gjøre som jeg vil...og går for meg selv, mens de andre ser på maneter i vann, et vann farget av cruiseskip.

 Mens jeg går der, ser jeg en trysling - tror jeg.  Men jeg er så usikker at vi stirrer litt på nan, og avstår fra å hilse.

Har tatt feil der før nemlig...Var i en stressende situasjon som politimann på sund-mart'n en gang, møtte et fjes jeg visste jeg kjente, og hilste vennlig.  Kunne jo ikke annet.  Han kunne være slektning, eller tidligere nabo.  Visste i alle fall jeg hadde sett ham mye.  Sekundet senere skjønte jeg hvorfor vedkommende ikke kjente meg like godt - det var Arve Opsahl.

Men Carsten O. Five, og Lars Bohinen gikk da seg en tur i går.  Lars burde hilst, for eldste dattera mi, passet da unga hass en del ganger, for mange år siden, og han er jo en nesten trysling.

Det første jeg legger merke til, er at de har så mange å hylle.  Du finner it slil når du spiller pokemon nemlig, for pokestops er plassert ved statuer, byster, og lekeplasser.  Men det er lett å innse, at det ikke er noe stor ære å bli hyllet med en statue, for du blir liksom "driti" ned...etter din død.  

Vi treffes mange ganger alle sammen, og vår familie skulle i alle  fall opp på Aksla, og da vi ankom trappene, var Tor fortsatt på jobb, og hamret, og lot strie strømmer av vann disse ned.  Såpass at vi fant ut, at nye klær var påkrevet.  Svoger var tørr på shopping fra før...

Men vi ble da kjent med noen hollendere fra Amsterdam, som var del av større gruppe på cruise....nå på vei mot Stavanger.  Jeg fikk kjerringa til å lale litt for dem...

Etter handling, og Michelin-test av Burger-King, tok vi oss på ny oppover mot Aksla.  Sola varmet godt.

418 trappetrinn oppover.  Litt smalt, og halvvegs opp kom en person borti meg.  "entschuldigung" sier han, og jeg tenker at det var ikke en dag for sent - at de unnskyldte seg for 1940-45....

...Men jeg sa ikke noe....

Fjellstua ga et godt skue.  Og det artige der, var at opp mot disken, på bakken, sto en egen meny....for hunder.

Vann kr 0,-  og griseøre kr 20,. Etc 

Der har Trysil noe å lære...at noe kan koste kr 0,-

Midt i pokemonspillinga, nede i byen att,  kommer noen øst-europeiske jenter og ber om støtte til unge musikere, og vil selge cd'er.  Jeg har ikke noe imot å støtte, men jeg føler det ikke er min musikk...og sier nei.  Da er jenta plutselig to, og ikke så blide lenger. Takke meg heller de andre typer jenter altså....De blir i alle fall ikke sure hvis du ikke liker de de tilbyr...

Vi avsluttet dagen på restaurant Egon, som bærer sitt navn med rette.  For nærmere ran kommer en ikke...med slike priser.  Kjøpte ei potet og et glass vann jeg - innenfor mitt motvillig budsjett liksom.  Fine omgivelser, trivelige venner, og lenge å vente....samt problemer med hva vi hadde bestilt, gå ingen stjerne.

Men det tyske paret ved siden av, hadde en smilende opplevelse av en motvillig turist uten råd, og en sulten sønn....eller flørtet hun egentlig bare med meg?

Kr 144,- for en hel dag i et parkeringshus er ikke akkurat dyrt.  Det er faktisk utrolig billig.  Trygt sto bilen også.

Svoger leder an ut av byen, og jeg undret litt da han svingte mot Vigra, og undret om han var lettere dyslektisk, og var på veg etter hjelp....Men han tok bare en ekstra sving rundt for å få oss foran....og det er vel nettopp det som skjer med Vigra-ting!  En ekstra runde liksom....

Kvelden avsluttes med Uno-spill, varm dusj, og en kald...

...seng!

PS Pokemon er faktisk moro for familier...

...og så hyller vi denne, for meg ukjente, mann:

...og til slutt et bilde av hun som har med seg den motvillige turist, og så vidt holder ut:

 

 

#Ålesund #jævla #Nrk #serie #hjemmebane #svoger #parkering #Egon #Aksla #heimebane 

 

DEN MOTVILLIGE TURIST TESTER NORGESFERIE

Følg den motvillige turist gjennom landets perler, og les hva du får, hvis du kun bruker penger på drivstoff, bompenger, og snacks og brus (fra Sverige)...

Er ikke måte på hvor vanskelig det var å sove i natt.  Når en er vant til 180cm bred seng, og havner på koie med familiekøye.  I tillegg er man stiv og lemster.  Vondt der en slo seg, ryggen har gjort sitt, og kjerringa sover hardere enn noen gang.  Like bra en er stiv og støl på stølen Øyberg da!

Men jeg får tida til å gå fra 04 - 06 med akkurat det siste, og skriver om Galdhøpiggen i stedet.  Kl 10 våkner "hytta".  Blide barn....ja nesten.  Pubertetsjenter har tregere startmotor enn de andre.

Jeg setter meg på trappa.  Ser på ei flaggstang uten stang, en kum nesten uten kumlokk, en veranda med en og en halv stol, og bivåner naboen med campingvogn, som gjør seg klar for nok ei etappe.

Rett foran meg er ei diger furu.  Sikkert flere hundre år gammel.  Den har sett budeier komme med skaut på hue, og kuer og sauer foran seg.  Den har hørt lokking om kvelden, og sett at det kanskje ikke var storbonden som kom på besøk om kvelden, eller at det var nettopp ham, hvis det var ei ung jomfru fra Skjåk som hadde sommerjobb der.

...og så undres jeg - sammen med furua - hva er det som får det norske folk, og noen tyskere til å besøke disse gjenvokste setre, som nå tjener som campingplasser.

Ikke kan du drikke vannet.  Ikke kan du se noe her fra, mellom to berghauger, og med ein og anna dvergbjørk, hvis frø ble tatt av et vindpust en gang, og brakt langt fra modertreet oppunder tregrensa.

Jeg registrer dog at de har fått trampoline opp her til seters, og med et er unga fornøyde.  ...og jeg slipper spørsmål om alt jeg vet, og ikke vet.

Jeg ser leggmusklene på han i campingvogna  i det han strekker seg opp, for å pakke ned!  I mitt hode er dette et ekteskap, hvor han sykler, og hun strikker.  Det er det de har igjen sammen...og gjøre noe uten hverandre.

Nei jeg vil videre.

Så noen minutter senere ligger vi akkurat på fartsgrensa, på veg mot Dalsnibba.  Jeg har aldri vært der, og hva skal jeg der å gjøre.  Jeg er en motvillig turist, og på tross av kjerringas utsagn om fin utsikt og greier, så ser jeg ikke poenget.  Har jo vært på både Lundkvassberget i Trysil, og Nyfjellet i Eidskog.

Men plutselig står vi i et kryss, og skal betale kr 140 før å kjøre en farlig veg opp....for å prøve å se ned til en fjord, hvor til vi allikevel skal.  ...Ikke nok med det, så bruker vi kikkert for å få det vi har skaffet avstand til, ved å kjøre opp, nærmere!  Ingen logikk vettu.

Mens vi står i kø for å betale, kommer en velger bakfra, som ikke skjønner vitsen med å stå i kø, og "smokker" forbi på venstresiden....straks etter kommer han ryggende bakover, og litt slukøret, finner han seg en plass i køa.

Jeg tar hensyn til møtende busser, og sjåførene hilser som takk.  Kjerringa er ikke fornøyd med kjøringa, synes det er for fort, for det er så brått ned på sia hennes, men jeg viser til dem jeg møter jeg.  Ikke lett å være ansatt som negativ turisttester.

Dattera kommer med spørsmålet: "Hvorfor skal du absolutt opp her mamma, hvis du er redd for å kjøre her?"

Vel oppe, vandrer vi i løse lufta, på jerngitter, som skal holde de verste galningene på trygg grunn.  Men det hjelper lite.  Idiotene har klatret over stengsler, og står ytterst utpå allikevel, for å få bilde av seg selv med fjell og luft bak.  De skjønner jo ikke at man får samme virkning ved å senke kameraet litt ned...slik de gjør med Tom Cruise og Sylvester Stallone, for å få dem til å se ut som de er større.

Jeg ser en gammel Chevrolet, og går bort til dem og sier jeg vil ha et siste bilde av dem.  For jeg er litt skeptisk på den tekniske tilstanden, for å kjøre så bratte "stæller"  De smiler, og sier de også er urolige for nedturen med fire trommelbremser....

Men blide var de...

En god del av de som er der oppe, sykler opp.  Det er sprekt gjort, men jeg hadde gruet meg mer for nedturen. Vel jeg har hatt noen nedturer i livet, men på sykkel da gitt.

Jeg tar da noen bilder jeg også....tross motvillighet.

Og langt nedi der...

Tok et bilde gjennom kikkerten jeg...

Apropos kikkert, så observerer jeg en mann i førtiårsalderen, som står bak unga, og har så surt oppsyn, at de ikke tør stå der lenger.  Da han får den selv, så står han lenger enn noen.  På neste kikkert merker jeg at han står bak meg - morderisk i blikket - og jeg gir den fra meg jeg også.  Tjue minutter senere okkuperer han fortsatt kikkerten.  

Vi kommer oss ned, med motor og bremser i behold.  Ser ikke Chevroletten heller, så det gikk nok bra for dem også.  

Jeg fant dronningstolen langs vegen ned til Geiranger, og der satt ei dame toppløs (ikke dronninga), så jeg valgte å ta bildet av feminin frihet, fra baksiden...

Kjerringa å je....vi tar mer anstendige bilder, men det overlates til dere å skjønne om jeg har mer enn sandaler på....

...og vi snirkler oss ned til Geiranger, hvor første tanke går til Espås-saken.  Jeg slipper ikke øynene av unga!  Mens jeg tenker at problemet er størst hvis....nei jeg kommer ikke til å teste min teori.  Jeg tror imidlertid Asbjørn er på rett veg.  Sjekk ut kikkertmannen på Dalsnibba Asbjørn.

Å parkere i Geiranger viser seg vanskelig, så det blir stående buffé rett bortenfor der Trude ble sist sett.  Deretter farer vi videre oppover Ørnevegen.  Svinger og tullete sjåfører, blandet med tusen busser.

Uten hensyn til andre parkerer mange langs vegen og tar bilder, noe som fører til at ingen flere tar seg forbi.  Farlig vettu - for tålmodigheten i alle fall.

Gudbrandsjuvet tror jeg det het...der likte jeg meg.  Kanskje mest fordi jeg bestemte at vi skulle stanse der, og gjorde det på tross av protester.  Følte litt makt, og ble litt mann i duskregnet.

Flott skue i alle fall

...eh det ble visst feil....her ser dere juvet....

Så fant Nancy og jeg en stein hvor det sto at Olav den hellige hadde gått der, Kong Håkon 7 hadde kjørt der, og nå står det at vi to har stått der.

Så kom Trollstigen.  Skikkelig flott senter.  Der treffer jeg gutta fra Chevroleten...og med fortsatt like gode smil, og lita tru, satte de utfor der også.

Det artige er at, vi nordmenn har skapt noe nytt.  Det der med innrammede smale, kunstige stier, hvor folk stresser frem og tilbake, for å ta noen bilder.  Bilder de kunne kjøpt i bedre kvalitet i giftshopen...

Nedover Trollstigen, observerer jeg at svinga har egne navn.  "Bispkopsvingen" øverst, eller var det "Bispesvingen"?  Samme det.  Lenger ned var det "Uri Martin Svingen" og det ble litt mer "Trysilsk", for vi har jo hatt en lege ved navn Uri, og mange heter Svingen der hjemme.  Nesten nederst er Trysil-nærværet komplett, for der har de hedret vår tidligere kirkegraver, ved å kalle det Kjeldstadsvingen.  På en måte en sammenheng i det hele - biskopen øverst, som velsigner, og graveren nede, hvis velsignelsen ikke holdt!

Vi ankom etterhvert Åndalsnes, og spiste godt på Mama Rosa, og mintes gode dager i Middelhavet, da vi fikk se et AIDA-skip.  Men det som festet seg mest, var hvor rolig og fin by Åndalsnes var....  ja vi var jo der bare i 50 minutter da.  

Kjerringa sa vi fikk gi oss i vei til Sjøholt, for vi hadde dårlig tid.  Dårligere tid hadde den gamle Mercedesen vi møtte i en sving før Vestnes....han kolliderte nesten med svogers bil.  

Han kom ut av en sving i slik omtrent 140-150 km/t i en gammel Mercedes 300 Touring, og all kraft var til de grader så overført til hans venstre forhjul, at de myke fjærene ikke orket mer.  Han slet med å holde rattet, og unngikk så vidt  vår bakende, og jeg er sikker på at dwtte går galt.  Jeg kikker i speilen med skrekk.......Ja det var nære på altså, og det er andre gang på turen min svoger har brukt lydhør mot noen.  Ellers vil jeg si, at jeg synes trafikkulykken for tiden er svært god.  Vi har ikke blitt mye forbikjørt, selv om vi ligger på fartsgrensa.  Poeng til sommer-Norge.

50 minutter etter Åndalsnes ankom vi et flott privathus, med beste utsikt....

Vi avsluttet dagen med bedre utsikt enn i går...

 

Så hva med pokemon i dag?  Jo da....det står Neinarn på lures gjennom hele landet!.  Men får ikke til noen raid.  Nærmest var vi mens vi venter på ferge...Men et vindkast kom og blåste jo jenter med caps på havet, og veltet gymmen.  Jentene klarte seg, men papirene deres er i fjorden.

PS - det er ikke mi kjerring som har fått seg minnestein i Åndalsnes....

 

 

#Dalsnibba #Trollstigen #Skjåk #Gudbrandsjuvet #Olav #kong #Håkon #Sjøholt #buss #bil #caps #ferge #tur #ferie #turist #Norge #pokemon #pokemongo #Bil #trollkjerringa 

DEN MOTVILLIGE TURIST NÅR TOPPEN

Bli med den motvillige turist opp og ned Galdhøpiggen...

Det er fint å skue utover Mjøsa

Kl 04 våkner jeg.  Vi skal dra kl 0630, og selv om jeg er motvillig, så må vi jo ikke komme for sent i gang med ferien...for da er det jo fare for at den blir utvidet.

...og akkurat ferie....ordet ferie altså, er jo ikke annet enn en avledelse av det latinske ordet feriae, som betyr at handel opphører.  Men slik ordet har kommet inn i norsk språk, så forstår man det jo som fri....og det kan da ikke ha noe med fri å gjøre, å stå opp 0600, og dra 0630!

Men vi dro da som avtalt fra Ring.  I baksetet sitter en sju-åring og ringer til alle med sin nye gamle telefon.  Oldemor skal han ringe selv om klokka er kl 0645.  Vi sier at hun antagelig sover, og han spør hvordan vi vet det...og det er det jo noe i.  Vi vet ikke hvordan det er å være 88,5 år.

Jeg prøver å si at jeg verken har hatt besteforeldre eller oldeforeldre, slik at de kan skjønne hvor heldige de er.  Da kommer spørsmålet hvordan jeg er kommet til.  Jeg vil bare avslutte seansen uten å svare på det, og sier at jeg har oppstått som en fugl Føniks fra asken.

At jeg så ble gutt, ble mann, og så far....

"...og nå sitter du her og kjører bil på veg til Galdhøpiggen" kommer det fra sju-åringen.

Bortenfor Lillehammer åpner dalen seg opp, og mitt naturfoto-geniale gen dukker opp (godt beskrevet før), og jeg ser hvor det burde vært tatt bilde.  Som sjåfør er jeg prisgitt Trine til oppgaven.  Det tar tid å be henne, mens vi flytter oss 22 meter i sekundet.  Så da hun er klar, har vi passert fotopunktet, og resultatet blir et bilde av ei bjørk.  Ganske fin bjørk egentlig...

Vi kommer oss etterhvert til Juvasshytta, bare så vidt nedkjørt av en ildrød Audi A6 i en sving med bil i mot, og en kort stans på Lom, hvor jeg og unga kjempet ned en rød gym, og gjorde den behagelig blå.

Vi er spente mens vi skifter og gjør oss klare.  Vi ser Galdhøpiggen, og ser at Knud Hole, som bygget hytta, passer på guidene og oss. 

Knud skuer fortsatt mot målet

Det blir anmodet om at noen bærer bretaukveiler og jeg melder meg, selv om balanse og bruddstyrke ikke er som den var.  Faktisk er tauet litt behagelig, der det varmer mot nakken og holder brisen unna, slik at en kan gå i kortermet i sola.

Fremme ved breen blir sju-åringen forespurt om å hjelpe til å vise hvordan man går på breen lenket sammen i tau.   Vi er jo stolte så klart.

Turen over breen, med 25 meter dype sprekker går bra.  Erling er guide for oss, og omlag femti andre i samme tøm.  Det er ytterlige to lag pluss mange private.  Det antas å være 450 personer som går vår rute i dag.

Fra vaglen (varden) og opp, er rekorden visstnok 10.56. Satt av Jørgen Vole, og på spørsmål sies det at registrert rekord på distansen Strava, skal være 11.20.  Erling har selv 13 min opp, og 4 ned att.  Bør da kunne slåes...det er jo bare mellom 800 og 1000 meter distanse.  Svoger Espen kommer sikkert til å prøve noen dager senere....(Han har ned mot 2 min på 800 fra før, og noen minutter pluss pga dårlige sko, så er rekorden hans.  Ganske sikkert det tror jeg.

Mange idrettstopper skal visstnok ha prøvd å slå Jørgen, men uten å lykkes.

...men litt etter at vi har startet, skjønner vi at vi ikke går for rekord.  Vi går for å ikke falle minst 50 meter rett ned på høyre side og mer ned mot en Bresprekk ingen vet dypden på til venstre.  Avstanden mellom disse to tragiske, mulige, utfall er omtrent to meter på det smaleste.  Minnelys her og der, vitner om at ikke alle kom opp, eller ned, på egne ben.

Det er smalt mellom fatale følger her.  Gå forsiktig.

Så vi blir veldig glade i stein, der vi kryper som øgler oppover, og klamrer oss fast, mens vi blir passert, og møter andre...og er livredde for at noen skal dytte inni deg, så du faller de centimetere som blir fatale, ut til en av sidene, og ned i den sikre død.  En innser at det å gå til topps av Norges og nord-Euopas høyeste fjell, ikke er noen "piece-of-cake".   Skagsvola blir ikke det samme mer...og stein går en lei av, der de ligger i flere-hundre kilos-klassen og vipper, og du er redd de foran skal få den til å rulle ned på dine barn, eller at noen skal tråkke deg på fingra.  Damned these Rocks- ikke rart det var motstand av Rock'n'roll på femtitallet.

Jeg merker jeg er for stiv i kropp og lemmer, selv om hustruen alltid har satt pris på det.  Sikkert sykepleieren i henne - hun vil ha noen å stelle om!

Noen snur, noen stanser, noen....ja de når toppen 2469 meter over havet.   Jeg selv nådde toppen innen pokemon go -  i Norge i alle fall ved å snurre denne:

På en slik dag...ja da er den motvillige turist i trøbbel, for det er litt artig å ha vært der.

Vi ser jo nå, teoretisk, hele Norges land herfra - i alle retninger.  Noen tar større sjanser enn andre, og går veldig langt ut for de spektakulære bilder.  Men ikke vi.  Trine er ganske streng på hvor langt ut...

Alle gruer seg til nedturen, for det er nå verre når nesen er feil vei mht høyde....

Men vi er på en måte lykkelige også, og får til en selfie med alle

Nedturen tar tid.  Det er bratt, steinet, glatt, og ikke helt uten fare

Vel tilbake på breen, er det blitt enda bløtere, sprekkene større, og stillheten senker seg over slitne fjellklatrere

...og noen ganger lurer jeg på hva noen synes er spennende, for mannen bak meg, spør hele tiden fruen sin "Er du våt nå?".

Noen snakker om filmen Istid, mens sju-åringen foran meg, skuer mot noe han mener må være porten til Dovregubbens Hall.

På andre siden breen, tar mange en pause.  Jeg ser en dansk familie.  Faren i 50-åre er fortsatt sprek, mor hviler, men et svigerdatter sitter sur på en sten lenger frem.  Etter å ha pisset, går sønnen (kjæresten altså) bort til jenta, og setter seg.  Da flytter hun seg til en større stein nærmere de andre.  Han blir sittende og nyte sola, og jenta roper sier på dansk "hvorfor kommer du ikke hit?"

Han lunter dit, og har vel oppdaget noen nye sider ved sin kjære, noe som får meg til å tenke på språkproblemer mellom norsk er og dansker.

En trysling innen turistnæringen i Trysil, ser et ungt dansk par kringle med ei jakke.  Han har også fått med seg at kronglinga fører til litt surhet mellom de to.  Blid går han frem til jenta og spør "Skal jeg hjelpe deg kneppe?" Og skjønner fortsatt ikke hvorfor den danske kjæresten ble sint på ham!

Jeg observerer også ei dame i slutten av førti, eller begynnelsen av femti-åra, som sliter med å gå.  Hvert tråkk synes å være vondt og slitsomt.

Lenger ned, ser jeg hun sitter bak en stein, og jeg spør hvordan det går: "Bra" sier hun "men jeg er sliten"

"Går det bra med bena?"

"Ja, men så sliten, og jeg har slått hodet her" sier hun og viser til en stor hevelse på høyre del av pannen.  Jeg får tak i guiden, og han hjelper henne videre....

Og da en minst aner det, faller den motvillige turist, og slår seg i en tredve steiner omtrent...og nok en arm, hofte, rygg, og håndledd får seg en trøkk.

Da ble han endelig like motvillig som før, men en lang samtale med Thea, på vegen til Juvasshytta, hjalp på.

...men en er ikke helt ferdig med farer....for en skal nemlig få en bil ned noen 1000 meter høydemeter på annet gear, uten å miste bremsa.

...og helst ikke kjøre på noen sauer.....

Så en er glad når en når stavkjerka i Lom på egne ben, og levende....

...Så gjenstår bare å finne egnet sted til overnatting....tørke sko, og gjøre "gymmer" blå....

....og selv er jeg godt tilbake til motvillighet, der vi farer forbi severdigheter, uten å ta bilde, for å finne oss ei seng, for å hvile barn, og dårlige ben!

 

 

 

#Galdhøpiggen #tur #motvillig #pokemon #pokemongo #gym #Lom #stavkjerke #sove #død #skade #bre #vole #Juvasshytta #Skjåk #Øygard #foto #blå #Thea #Trine #bil #sko #dansk #kneppe #topp #Skagsvola #Europa 

 

 

 

DEN MOTVILLIGE TURIST

...femtiseksåringen som hoppet ut av vinduet og forsvant....

Jeg vil være i Trysil hele året, bortsett fra sommeren- da vil jeg være i Eidskog....  jeg har vokst opp med at ferie betydde at mor og far hadde fri, og at vi da meitet litt på kvelda.  Derfor er tur for meg lik en sykkel- eller biltur til Pulltjenna.  Som lengste tur liksom.  ...og da ferien var slutt, var mor og far uthvilte for ny høst og vinter.

Men jeg har ei kjerring serru.  Ho vil jo selvsagt på tur.  Tur a'la Volvo, 2 barn og fortelt, og timesvis i bil en veg - for å snu, og komme utslitt heim att.  Problemet er at vi har verken Volvo eller to barn.  Vi har jo tre...barn altså.

Hun kan bli med til Eidskog altså - det er ikke det, men da lytt enten far, eller bror (eller alle), helst være med.  Jeg har prøvd å si at innbyggere der nede, ikke er farlig, men når det blir langt til nærmeste ulv, blir gjerne tryslingen utrygg, og vil være samlet.   Som flokk i eget revir liksom.

Så etter ei uke med bror og far på Matrand, hadde hun arrangerte tur med den andre broren.  Jeg sa først at jeg ikke ville bli med, men så lovte hun tre ting: Galdhøpiggen, maks 4 dager (tre netter) og så mye pokestop jeg ville....

Dermed satt jeg plutselig i en Audi på veg mot Ring.  Jeg kikket mot Raskiftet og ønsket vindmøllene velkommen, mens jeg tok farvel med Trysil.

Utrolig så mye lys vindmøllene på Raskiftet produserer allerede!

Ute var det pluss 26, og inni bilen var det omtrent pluss 43.  Ingen skjønner hvorfor aircondition ikke virker, men vi fikk tilbud om å betale kr 3500 for fortsatt å ikke få vite det.  Undrer om selveste CIA kan ha noe med dette å gjøre i og med at vi ikke får vite årsak uansett liksom....ja det blir nesten like uforståelig som å finne ut hva Donald egentlig mente om Brexit.

I baksetet klages det på varmen, mens jeg har slått meg til ro med at det bare er slik.  Turen må overleves tross varme.   

"Endelig er vi på veg" sier fruen, mens i mitt hode låter det setningen mer slik: "endelig er vi i ferd med å komme oss hjem att".

Hun har riktignok klart å lure inn ei natt til, men nettene med Trine skal jeg vel klare!

Gjennom Vang sier yngstemann "Gollum pappa" og i Brumunddal låter koret veldig synkront: "Maccer'n en, vi må ha mat"....slik omtrent 75 min etter avreise og middag hjemme.  Jeg tenker at til og med fotballspillere går jo lenger uten mat, men tenker brått på kampen Odd - Nybergsund, som tok slutt etter 20.min....og hvor spillerne da fikk øl og grillmat.

...og vel fremme første dag, tar niesen min flikkflakker, doble arabere, trippel aksel, og saltoer, som gjør at hun i løpet av et minutt har snurret mer enn vindmøllene, som tronet høyt over Osensjøen, ennå har gjort!

 

#ferie #mat #mcdonalds #pokemon #go #2018 #Norge #Raskiftet #vindmøller #Nybergsund #Fotball #pokestop #reise #Galdhøpiggen 

NATURFOTOGRAFEN I MEG

Jeg anser meg som en dugelig naturfotograf, og synes det er lett å få til de gode bildene....

...man drømmer om det grønne, det levende, og detaljene....

Jeg har mange venner på Facebook som tar fenomenale naturbilder, som f eks Laila, Jan, Kirsten, og Bosse.  
Det er mange flere, men de blir for mange å nevne.
Samt at jeg synes jeg får det til bra selv.
Tidligere hadde jeg, og fortsatt har, godt Canon-utstyr, inkl macro og telelinser.
Så kom Samsung med gode kameraer i mobilen, og til slutt sitter man der, med kun den.

Helt til man en dag ser elgoksen stå der i vegkanten.
Stolt, og høyreist, med bast på stengene som viser at det skal bli et flott gevir.
Da ønsker man så inderlig at man hadde telelinsa, slik at man kinne trekke den til seg,
og få detaljene på papir - eller kortet nå for tiden.

Slik var det her om dagen,
bare det at vi lå i 80 km/t på Trysilvegen, jeg var sjåfør, og vi liksom ikke skulle kaste bort tiden på stans,
annet enn for Pokemon i så fall.....

Men minstemann ville gjerne fotografere den, så ved neste avkjøring, snur far bilen.
Er aldri lett å si nei...og samtidig vil man studere dette flotte dyr selv også.
Ja jeg er jeger for tiden, men jeg er ingen drapsmaskin, og nyter synet av det levende dyret....
...kanskje nettopp derfor jeg er jeger, for da kan jeg gå bak hunden min, nyte elgen på nært hold, og studere samholdet mellom meg og hunden, og nyte livet i naturen, samtidig som jeg ved hjelp av jaktlaget får mat i fryseren, hvis forholdene er gode nok for skudd, for en eller annen, og avlivingen skjer på humant vis.

Så noen minutter senere er jeg på plass der han sto.
...men han er ikke der nå selvfølgelig.
"der" sier Trine og Nancy, som begge er gode spottere av elg, og dyr for øvrig.
..og så ser jeg ham også.

Jeg setter på blinklys, og påser at jeg ikke er til hinder for noen.
Vi er alene på vegen, og jeg lar sønnen få mulighet til blinkskuddet.
Men så kommer lysten til selv å ta det "perfekte" bildet.
Elgen står der...ikke så flott som tidligere mht positur, men flott nok, akkurat i kanten på granskogen.
Vi rekker veksle et lite blikk, og vi har vel en slags forståelse begge to, at det er fredstid nå.
Men han setter seg likevel i bevegelse...
...men jeg er godt trent til å tenke fort, og handle, og fingeravtrykket på skjermlåsen, løses hurtig ut,
og jeg velger kamera. 
Kameraet er jo omtrent selvbetjent på beste innstillinger, og fokusering, så det er bare å knipse.

Som tidligere skarpskytter, og revolverinstruktør på Politihøgskolen, 
er jeg trent til å ha fokus på rett sted med øynene, og la skur og korn falle på plass av seg selv.
så skarpsynet er plassert mot elgen, og "self-to" på skjermen..... 

Men så var det det med å ha fruen med da.
Hun sitter mellom meg og elgen.
...og i skjermen ser jeg bare henne, og ikke elgen.
Jeg beveger meg fremover (slapp av - bilen står stille, og det er ingen annen trafikk), men Trine henger fast i skjermen,
og uansett hvordan jeg flytter kameraet, så er hun lliksom i vegen, midt mellom elgen og meg.
Jeg lener meg frem , og hun flytter seg frem
Sannsynligvis fordi hun ser at jeg sliter med på få klar sikt.
Jeg lener meg bakover, akkurat i det hun gjør det samme.

Det tar tid og skrive og lese om akkurat dette, som i real tid, bare dreier seg om et sekund eller to, eller noen flere.
Jeg blir så irritert inni meg, på at vi er akkurat i utur, og at hun er kar om å forbli i vegen for meg, i det jeg ser bakbena på elgen forsvinner inn i granskogen.
Jeg har prøvd å trykke på utløseren en gang, så jeg regner med jeg har elgen, 
...men så var det dette med det gode, kanskje perfekte bildet av elgen i skogen.
Bildet som viser en ståtelig okse i sprang mot frihet,
og som kan være midtside-bildet i årets jaktbok.

Jeg ser at den er borte, 
og håper....
...ja håper at det ene bildet jeg fikk tatt, 
er såpass, at jeg kan klippe bort Trine i høyre del, og bruke resten som et riktig villmarksfoto....
....kanskje til og med av såpass kvalitet at Jakt- og fiskedagene 2019 vil bruke til sitt eminente blad.
...eller at Destinasjon Trysil vil bruke det i sin reklame for neste sommeropplevelse i Trysil.

Ja du har sikkert kjent på tankerekken selv, da du tror du har et godt bilde,
er redd for at du ikke har,
men håper at du allikevel har....

Det kommer fortsatt ingen biler...
og jeg velger å stå rolig til jeg har sjekket bildet....
...og en kan vel si at jeg er ganske overrasket 
...da jeg oppdager at Trine ikke var i vegen i det hele tatt.....



.....,men at mobilen sto på selfie,
og at det var jeg som var i vegen,
for meg selv....

Farvel alle gode tanker om reklameoppdrag....

PS:    ....foruten naturfoto, tar jeg på meg konfirmasjonsoppdrag, bryllupsfotografering, og unnfangelses-fotografering.
Ja alt som er, og jeg antar at denne historien fremmer mulighetene....


#Elverumsdagene #Elverum #villmarksmesse #Jaktogfiskedagene #Jakt #elg #foto #natur #naturfotograf #eminent #jeger #bil #kjøre #Trine #hustru #ståtelig #Samsung #Canon #tele #Macro

 

 

GAMLE OPPTAK OG SLIKT

Utdrag fra et intervju Radio Sentrum gjorde med min mor 28.6.1989

Sitter her på sommeren min, og kom på at det finnes et opptak av et radiointervju med min mor et sted her.

Så jeg stikker ned til lagerplassen for kasserer.  4-spors Compact Cassette tror jeg det het.   ...og etter å ha bladd gjennom Grensemødrene, Lasse Stefanz, Bjøro Håland, og unge talenter i Ole Ivars...

Ja, litt etter en kassett med Country Music Bar på Radio2 i Trysil, finner jeg opptaket.

Det er datert 28.06.1989, og intervjuer er Svein Engelstad.   Temaet for programmet er å starte eget firma.  Min mor var tidlig utpå med MLM og drev i tillegg eget vaskefirma.  Hun oppnådde 2. Plass i salg i Europa innen sitt felt, og var nok ganske god på å overtale folk.

Det hører man nok i intervjuet også, for det er sjelden journalisten får stilt spørsmålet ferdig egentlig.  Jeg er imponert over hvor godt hun svarer for seg.

Men jeg kjenner ikke att stemma.

Men gründer var hun til gangs.

Moro å høre att i alle fall.

Trykk på linken så får du høre litt

Magnhild Radio Sentrum 28.06.1989.

Kjenner du att a?

Har brukt de siste tre barnebarna som bakgrunn.  De fikk aldri treffe sine bæssforeldre, så da får de ledsaget opptaket...

#radio #sentrum #Magnhild #Stenmyren #opptak #gründer #nostalgi #oleivars #lassestefanz #bæssforeldre #swipe #Europa #1989

MORRASTUREN

...en valp på tur i gryningen...

Du er våken, og klokka viser 0540.

I buret ligger ei ung tispe og sover.  Kanskje drømmer hun om elgjakt til høsten.  Fire og en halv måned gammel, men har sett elg, og fulgt spør nok.  Til å drømme i alle fall.

Hun strekker seg, da burdøra går opp, og på en måte så virker det som det ligger i genene, at når "far" kommer så tidlig, ja da er det noe spesielt på gang.

Vi finner fram den vesle selen og den nye sporlina fra Biltema.  Tar litt tid å få små ben på rett plass, og hver gang ett ben er der, så er det andre ute...men på et eller annet mirakuløst vis, sitter den der til slutt.

Vi rusler oppover vegen.  Jeg vet omtrent hvor langt vi må før det er "nåa von".  Alt er interessant, og skal en dømme fra valpens bruk av nesen i bakken, så er det mer elg her enn bjørk.

Vel oppe på flata, peiler hun seg inn mot skogen, og her har jeg gått på elg før, så dette lover godt.  Jo da, der er det et soveleie etter elgen.  Det er umulig å si noe om tid siden, for det er så tørt at, jeg tror ikke noe reiser seg her før mer regn.  Godt ikke Trine er med.

...og der sporer hun også....og så går hodet opp og iveren hos hund og fører er brått på topp.  ...en småfugl forlater treet.  Men fokuset kommer like brått tilbake.  Jeg er ikke sikker på døra heller, av samme grunn - tørken.

...men jeg hører noe forsvinne mot vegen.  "Rådyr" tenker jeg, men tror på elg egentlig.

Jeg tar henne av, for jeg vil opp på en høyde.

"Idiot" tenker de av dere som kan dette med å lære opp jakthunder.  ...og jeg er vel enig, men jeg vil på den høyden.  Jeg reiser opp forparten hennes på en stubbe, og nesen hennes jobber.  

"Flink jente" sier jeg, og i det samme drar hun ned lia og mot vegen.   Jeg blir med, og i det vi krysser vegen, tasser hun mot andre sia, retter halsen, og øra står rett opp.  Noe reiser seg tross tørke, slår det meg.

"Dæven"  

Der ble noe redd gitt....og en fjorokse, kaster seg opp en skråning.  Kalla stirrer etter den.

Jeg ser hun er spent, og Garmin-klokka mi registrer sikkert et pulsrykk på meg også.  Mest fordi jeg er stolt av den unge tispa, som er flink uansett lærer.

Elgen stanser.  Kalla står som en støtte.  De ser på hverandre, før et løshundbjeff slipper ut fra en gom med jaktmarker, og tørre lepper som vibrerer under ei jobbende nese.  Elgen stanser opp, og disse to kikker på hverandre et kort øyeblikk.

Det er nesten som om elgen sier: "Du jakke låv å løpe etter så...." og dermed vrir den seg noen grader mot høyre og forsvinner over egga.

Jeg ser det er løshundgener i bakbena på ei bikkje i bånd, og hun vil etter.  Jeg lar henne få litt slakk, og blir med henne.  Hun har godt av å stikke nesen i ferske spor av elg.

Kort etter, har hun tatt meg akkurat dit elgen sto.  Vi går stille (JA både du og elgen hadde nok hørt oss, der reinlavet knaser og tørre kvister knekker).

Da vi kommer over egga, stanser Kalla, og kikker mot venstre.  Nedi der kommer en bukk i viltre sprett oppover, og hun synes nok vitringen der var bedre, og jeg skjønner at det her er bare å stanse.  Ta ei pause og kose oss i morrassola.  Vi legger oss med på den tørre bakken, og hun slapper så godt av....bortsett fra øyne, nese, og ører - de jobber på høygear.  Men rolig ligger hun.  Helt til en maur påfører henne smerte.

Da rusler vi hjem.  

...og småløper.

...og vi er glade begge for en flott morgen!

 

 

 

#elg #bukk #rådyr #jämthund #valp #hund #gmn #dog #skog #forrest #jakt #hunt #Kalla #2018 #redribbonhunder #redribbon #hund #trene 

 

JEG KAN IKKE BERØRE SOLA

Mange vil ha hjelp.....og bryr seg ikke om hvem dem sliter ut, eller utnytter...

Er spesielt å se deler av sitt navn på ei gravstøtte...

 

I can't touch the clouds for you,

I never reach the sun for you....

I never done the things that you need done for you

I stretched as high as I could reach....

Synger Dr. Hook, og det står plutselig så klart for meg!

☆ ☆ ☆

Noen undret her om dagen, hvorfor jeg ikke svarer i telefonen....og det er det mange svar, og samtidig, mysterier om.  Noen vet jeg, og noen vet jeg ikke.

Etter over 25 år med en hustelefon ved senga, ved middagsbordet, og i en lang ledning ute på plenen, og satt over til venner, hvis du gikk bort....ble ringetonen en dårlig melodi.  Selv om jeg hadde rød tastafon.  Som du betalte litt ekstra for, fordi den var moderne.

Nesten hver natt ringte den.  

"Jeg trenger hjelp her...

"Trafikkulykke i Osen....

"Kjerringa mi er utro, du får reise å skaffe bevis du...

"Jeg har noen bilskilt jeg skulle levert...(kl 06 etter nattevakt, på en søndag - kl 08 samme dag, sto de på døra med skilta i henda)

"Hei det er vakta, han "x" har blitt sjuk, og vi undrer om du kan...

...og så takknemlige mange var.  Det holdt de forresten kjeft om.  Det gjorde imidlertid ikke dem vi brakte en sønn eller datter til, av en eller annen grunn.  ..og selv om en skulle tru slikt var belemret med skam, så holdt ikke misfornøyde kjeft!

Så da årene gikk, og jeg ikke hadde vakt lenger, slo jeg av lyden på ringetonen.  Orket ikke lyden.  Da la mange igjen beskjed: "Du som har vært, kan du hjelpe med et brev...."

...og jeg hjalp.  Noen sparte noen titusener i skatt, andre noen tusenlapper i advokat-hjelp.  ...og andre vant en og to forsikringssaker, vant over motparten i en sak som slapp gå til retten. 

To liter multe og ei flaske vin senere, var jeg lei....for når problemer dukket opp, var de som spurte om hjelp borte. Selv om de var mange.

En jeg kjenner, hjelper sin svigermor med alt hele tiden.  Hver dag og hver uke.  Hvert år, hver time.  Uten takk....og det forlanger han ikke heller.

Men jeg reagerer når en person hjelper vedkommene en gang, og får høre: "trur du itte han hjalp meg med...."  

...en eneste gang faktisk, og full jubel.

Derimot var de som aldri hadde spurte meg om noe - de som bare var min venner fordi de var nettopp venner -  tilstede for fullt for meg, når jeg trengte det.  De stilte opp på mange måter, selv om de var få.   ..og slike er sjelden vare.

....og jeg lærte....

Jeg gikk lei.  Jeg klarte ikke si nei, og fant nest beste løsning - ikke svare noen på telefon.  For du oppleves ikke som snill, eller god venn ved å si "JA".  De har bare funnet din svakhet, og bruker den til det er tomt.

Ja jeg har lært - jeg unngår å si ja når jeg mener nei, ved å ikke svare.  Jeg unngår å si ja, da jeg vet jeg blir sjuk av det - ved å ikke svare.   ....jeg unngår å få hjelp, for ikke å skylde noen!

Jeg unngår konflikter, kjeft, og ubehagelige svar, ved ikke å svare.  Jeg går ikke glipp av de positive samtalene heller...for de er så få at det er større sjanse for å få en shiny Swablu enn nettopp det.

....og i dag - noen år senere - snurrer jeg pokestops med blide folk, som ikke ringer, ikke ber om noe, krever noe, og som bare er der et øyeblikk, fordi vi begge trenger hverandre, for å ta et raid, og så skilles vi.

....og jeg vet hvem jeg kan svare....og allikevel gå opprett som menneske etterpå.

 

Jeg innså at jeg ikke kunne kaste lasso rundt månen for alle, eller berøre sola, for at andre ikke skulle brenne seg!

I can't touch the clouds for you,

I never reach the sun for you....

I never done the things that you need done for you

I stretched as high as I could reach....

...men jeg prøvde....alltid med ditt beste som mål, selv om det føltes annerledes ut der og da.  

 

#drhook #hook #dr #sun #sol #hjelp #pokemon #pokestops #telefon #syk #hjelp #down #vakt #skilt #bil

ELVERUM EN NY SOLSKINNSDAG MED GO

Elverum er blitt en fin by.
Fortetting av bybildet blir en fin fasade for de som kjører forbi.
...ja kjører forbi, for det er fortsatt ingen ting som viser at du bør kjøre innom.

Ja de har faktisk gjort noe spesielt også,
for de har ledet Trafikken til og fra Trysil, ut i ei sandkasse,
Ei sandkasse hvor utviklere og arkiktekter, får frie tøyler,
mens Rema1000 må se på at kommunen har ført kundene fysisk, 
rett fra deres butikk, til konkurrenten....
Håper ikke noe som bestemmer har fått billig frukt i alle fall!

For egen del, så besøker jeg byen bare når en bil trenger noe.
Da leverer jeg bilen på Grindalsmoen, og går til sentrum.
Da får jeg nærkontakt med byen, elva, og gangvegene.

Trodde fjorårskalven var jaget unna mor nå jeg.

Jeg får se ei elgku med kalv i ei rundkjøring.
Flott laget.
Ser faktisk veldig levende ut, men den kommer seg heller ikke noe sted,
for det kryr av biler i rundkjøringa.
Dem det hviner i dekkene av, de skal på Biltema.
Antagelig for å kjøpe ny terning til speilen i 740'n, eller for å kjøpe olje til "power Steering'n".
De som setter på blinklys før de kjører inn, og som veksler til høyre blinklys når de skal ut igjen,
ja alle vet hvor de skal - de skal tilbake til trafikkstasjonen, og kjører akkurat så pent, fordi sensoren er med dem.
Så har du alle lastebilene, de som kjører mellom nord og sør....
...ja jeg vet ikke hvorfra de kommer, eller hvor de skal - men de skal langt.

Til slutt i dag, har du den sølvgrå 4WD Suzuki Ignis,
hvis sjåfør er en eldre kone med minst like sølv i håret, som bilen mellom rustflekkene.
Hun slipper visst å geare, og humper lett over brosteinene, og spretter ut igjen på andre siden,
uten et eneste sekund registrert, eller tenkt på de andre ut av eller inne i rundkjøringa.
Ja det gikk nå bra.
Denne gangen også.

Selv stanser jeg på gangvegen ved gammel-elgen ved den originale Elgstua.
Ja jeg tror egentlig ikke det er gammel-elgen lenger der heller, for geviret var da vitterlig større før?
Eller er jeg som dama i Ignisen - ser dårligere?

Jeg hilser på Trine sin onkel.
Eier av egen bedrift, og sjåførlæreren,
som klarte å lære meg å blinke inn og ut av rundkjøringer.
Ikke at det var vanskelig å lære, men fordi jeg kan være litt sta!

Mens jeg står der,
inntil en sementring med blomster, og fighter ut de gule fra en Pokemon - gym,
hører jeg et sus.
Et sus som fra en ørn på Kampflå, på veg ned mot en uanende mus på bakken.
...og nesten like dødelig, kjenner jeg vindraget fra noen bak leggen min.
"Farlig nær" er første tanke som slår meg,
i det en eldre mann kjører nesten butt i betongkanten på Elgstua, og hopper av en elektrisk sykkel.
At farten forbi meg var minst tretti, er jeg ikke i tvil om, og innser at disse neppe har noe på en gangveg å gjøre.
Men dette var kanskje broren til hun i Ignisen, for han verken som meg eller kanten....


...det var nærmest som om hjula fortsat snurret og asfalten smeltet....

Jeg skjønner det kan være farlig å stå her,
og legger igjen en Tyrannitar på 2756 CP, med en IV på 94....
og trasker videre.
Ved Otto Ruge er det blitt en Poke-stop, og i dag spinner jeg den, og minnes da Kong Olav kom og avduket den, og jeg sto æresvakt.
Omtrent året Ingvald fikk parkeringsbot, fordi han skulle besøke Trine for første gang.

Togsporene mot Åsta...
Ja de går lenger enn dit, men ikke for alle....og ikke i mine tanker.
På den annen side - det skjedde jo egentlig ikke på Åsta heller.

Jernbanestasjonen.
Der står den sølvgrå damen med sin syden-koffert.
Hun snakker ivrig med en ungkar (det lukter Old Spice) og kanskje er hun på veg til en spansk øy,
hvor alle kjører som henne.


Ved Fagmøbler ligger en Kabuto på bakken - men den var ikke Shiny!

Jeg sikter meg inn på gangbrua, og ser ikke så mange kjærlighetslås....
kanskje noe har tatt slutt?
Uten for Tinghuset leker noen bjørner....mens inne i bygget savnes antagelig Sorenskriveren.
En noe dyr bil er parkert utenfor, og jeg antar at det nok er en advokat som for tiden vikarerer.

I parken luftes bikjer og unger.
Mødre går med spedbarn på ene armen, 
og en telefon inntil øre i andre handa.
Ungen ristes litt ekstra, slik at samtalen i telefonen ikke blir forstyrret.
Noen ganger undrer jeg om de merker noe som helst....
I mitt hodet dannes det spørsmål...
..er det en  venninne....ja da snakkes og smiles det litt annen hver gang.
..er det barnefaren, så hører jeg "bidraget kom ikke den 25. "
..og er det den neste barnefaren, så funkler øynene, og en hører "pusin min" og understreker at en S ikke er skrivefeil.

Jeg går selv rundt med en telefon i handa, og bekjemper røde og gule.
Men det som er overraskende, er at det finnes ikke en eneste ellers som ikke har telefon i handa.
Det er oftere å se en skiløper i WC-renn uten stav i venstra, enn noen med telefon i den her i byen.
Slik er det bare.
Verden er med oss!
Til enhver tid.

Ved Triangelen ser jeg en bil fra en sjåførskole.
"Frisk trafikkopplæring" står det med blanke bokstaver,
og jeg undrer om det finnes en skole med motsatt navn!



I tillegg undrer jeg hvor mange sjåførskoler det egentlig finnes i Elverum,
og hvorfor den sølvgrå damen i Ignisen, ikke har funnet noen av dem,
eller kanskje hun brukte dem som hadde motsatt navn til "Frisk".

Jeg vandrer gatelangs og faktisk helt til Folkvang.
Aldri vært der faktisk, men jeg blir overrasket igjen.
Flott oppusset, og nydelig beliggenhet.
Hvorfor er det ingen skilt til alle disse severdige bygg?
Hvorfor er det ingen som guider folk rundt, for å se de vakre nye leilighetsbygg og fasader?
..og hvordan overlever Heramb?
...og i tillegg lurer jeg på hvem som nå er på Elvarheim!

For sentrumsgatene er tomme for folk,
annet enn de som har en telefon i handa på jakt etter pokemons,
eller de som sitter og nyter sola på en krakk, 
nettopp utenfor Heramb.
...og jeg synes synd på sentrum,
fordi det bygges handlesentrum med aircondition i alle himmelretninger,
og overlater sentrum til en viss død....
...eller kanskje ikke.
For kanskje er det nå Kebab, kaffe, og utepils som overtar.
Det er ingen umulighet,
men da må man kanskje la folk få et hint fra hovedvegen om å kjøre innom.

Det holder ikke å ta imot 25.000 mennesker å sende dem til plassen bak Skobruksmuseet ei helg i året,
og la dem parkere på gressplen for kr 50.
Torghandel...det finnes.
Park med scene....det finnes
Naken dame i gull.... det finnes
Urmaker....det finnes.
Verdens beste Kebab på Oasen.....det finnes.

Sett opp et neonskilt før Glomma, fra alle veger
og skriv:
"Ta gåturen med Neinarn i dag"
Kun kr 570,- pr familie.


...eller gratis!

Det skal legges til at på Motorforum,
så har de slike biltilbud jeg liker.
Der sto det på en Toyota:
"Tilbud -10.000"
...og da jeg tok bilde av den, ropte selgeren:

"Skal du ha den med deg oppover?"



Ja det kunne jeg jo, men hva med tilbudet at jeg får med meg kr 10.000 i tillegg?
Lureri, tenkte jeg og lot den stå.

Ja Elverum er en vakker by
...men raid ble det ikke!

...og jeg håper jeg ikke får nytte av at Mitsubishi spanderte, og anså det nødvendig,
å bytte ut airbagene på Pajeroen!


#Elverum #by #gå #Pokemon #Go #Glomma #Skogbruksmuseet #Jakt #fiske #Toyota #Motorforum #tilbud #service #raid #stop #gå #vandre #Folkvang #kommunehus #føreropplæring #frisk #Heramb #senter #sentrum #bil 

FØRSTE SKOLEFERIEDAG

 

Morgenen gryr
Sola lyser klar på himmelen
I skogen ligger elgkalven i ly
Mens "mor" beiter på hogstflata
Du nyter lyden av småfugler
Som kvitrer utenfor soveromsvinduet
Små ringer på vannet anviser fisk
Mens myggen går til ro
Etter nattens Dracula-festival
Unger kryper ut av huset
Og strekker seg fornøyd 
Mens de nyter varmen 
Fra første skoleferiedag
Krokettsettet finnes frem
Banen settes opp
Lyden av første slag mot trekula
Gjaller som et rifleskudd i stillheten
Og opphører helt
Når krangelen om regler
Overtar helt mellom de to
Som aldri kommer til å bli
Gode tapere

....Da er det godt med en fisketur.
27 stk abbor på 40 min gjør det moro.
Selv om myggen bet like intenst som fisken.

HEIME

...

 

Du vet den der følelsen

Når du står der i porten 

Og du kjenner lukta tå frå langt gras

Som akkurat rakk å frøa,

Mens du har hånda rundt en burger

Frå ei pølsevogn

Som passer bedre i Värmland 

Enn på en grusplass på Skøttru

Ja da er du heime.

 

Du vet da Børli står der

Med blå himmel bak sæ

Og slørblå junikveld er nær

Og lufta tå a mor å'n får

Kribler i nasan 

..og minnene går frå griseslakt 

Tæll brosteinsball

Og ekkoet frå orda "Je har itte bedt nåen"

Ja da fornemmer du at du er heime

 

Du vet da Lars hetter Laaars

Og Marjus å Elida itte er rart

Da popper har Vet å

Å eit spærk i Eista gjør vondt

Igangsætterståpparn løsnerfast

Å Jeriko er eit stælle med mie tipper

Da poteta vækser over alt

Og det lufter møkk på præstegarn

Ja da er du heime

 

 

Du vet da du mærker 

At du går som far din bortått døra

Og du sætter pris på kjærring og unger

Da æplekarten gror på trea

Og liljene har blomstret færdi

Og kjærrgar'n lokker

Med færdiblomstre syrrin

Og dialekta leker med tunga di

Ja da er du årntli heime att

 

 

 

#Eidskog #heime #jorda #gras #pølse #Värmland #eple #dialekt #blomstre #lilje #unger #glad #lykkelig #Børli 

 

DERFOR ER DET VIKTIG AT LAG SOM BRASIL VINNER

Sett ut fra et antropologisk synspunkt, og geografisk lokalisering grunnfestet i et Darwinistisk begrep, så er det nettopp dette, som gjør at det er svært viktig, at land som Brasil vinner kamper i fotball-VM


Bilde tatt av skjerm fra NRK sin direktesending 22.6.2018


#Brasil #Kroatia #fan #Fotball #vm #nrkwm #antropologi #geografi #lokalitet #Darwin #synspunkt #vinne #seire #grunnspill

HVOR LANGT GÅR RINGENE PÅ VANNET?

Jeg undrer på hvor langt, eller hvor lenge, ringene på vannet går, eller varer?

Bare nordavinden stanser å måle krefter med furu og gran utenfor,
skal jeg dra til et vann.
Der skal jeg finne en stein, og kaste opp i luften, eller i alle fall, et godt stykke utover vannet.
Da jeg ser den bryter vannflaten, skal jeg sette i gang klokka,
og så skal jeg ta tiden på hvor lenge det dannes ringer etter nedslaget,
og kanskje se hvor langt de går også.
For det er vel det som er bakgrunnen for ordet "Ringvirkninger"?

Hvorfor tenker du kanskje?

Jo fordi jeg satt nettopp og leste bladet Autofil,
og der kom jeg over en artikelle med overskriften:
"Her kommer 22 nye bomstasjoner"
(link til samme nyhet i Dagbladet her)
....og jeg tenker:

Når skal ringvirkningene etter åtte års "vanstyre", som tok slutt i 2013,
og Støre's utydelige ledelse av landet, som aldri har begynt,
egentlig ta slutt?

Som svar, vil jeg fra FRP først få:
"Slik er det når man ikke er i regjering alene".
...og de andre har vel ingen andre svar,
enn at det er nødvendig.

Fem år er gått.....

....men akkurat nå tør jeg ikke gå under noen trær....



#FRP #AP #Støre #vanstyre #autofil #bomstasjon #finansiering # ringvirkning # blad #overskrift #stein #vann #storm #nordavind

DET ER SLIK POLITIKERNE VIL DET SKAL VÆRE

Er det politikerne, eller vi som avgjør hvordan ting skal være? Ja det undrer jeg, og legger til - er ikke de folk de også?

I en diskusjon om nærpolitireformen, leste jeg nettopp dette innlegget:
"Det er slik politikerne vil det skal være!"

...og det ligger så mye resignasjon i den setningen,
i tillegg til ansvarsfraskrivelse, og kanskje endatil:
"Litt skyldfraskrivelse"

For lever vi ikke i et demokratisk land?
..det sies i alle fall at vi gjør det, men....

...så lenge man har den innstillingen "politikerne....så gjør vi egentlig ikke det.
Vi må begynne å ta ansvar selv.
Vi må begynne å ta valgene som fører til det "VI VIL".

Hvert fjerde år har vi muligheten til å bestemme over det nasjonale,
Hvert fjerde år har vi muligheten til å bestemme over det lokale.

"Å det er det samme hvem som sitter ved makta", blir jeg møtt med da.

Nei det er ikke det.
De politiske partier har forskjellige program.
De har forskjellige verdigrunlag.
De har forskjellige syn på fremtid, og deling.
De har forskjellige syn på hvordan få mest selv, eller gi alle en sjanse.

Noen ganger går tankene og ideologiene litt inn i hverandre,
men det er nyanser der, som utgjør en forskjell.

I tillegg har du ved hvert valg, en slags mulighet til å frata de du ikke liker, muligheten til å bli valgt også.
...og du kan gi de du tror på, eller deg selv, muligheten med personlige stemmer.

Err du nullskatteyter, så får du neppe skattelette av noen som helst,
i praksis.
Er du sjuk og ufør, så er det neppe gründeren i deg, som er mest fremtredende.
Du kan ikke være i mot ulv og stemme MDG og V.
Du kan ikke være for å ha en stor formue, og tro på skattelette fra AP.
Du kan ikke være asylsøker og stemme FRP.
Du kan ikke være hedning og stemme KRF.
...eller er det mulig å gjøre det lell?

Ja, snudd så kan en jo det,
fordi det er andre grunner for å ta det valget du gjør, stemme på den du vil ha ved roret.
Men skyld ikke på "politikeren" da alt går rett i mot deg.
Skyld ikke på fagforeninga, da det er bestemt et "moderat oppgjør" av politikere som bevilger som stor lønnsøkning.
Skyld ikke på politikeren da skolen legges ned, når avgiftene for å delta på noe gjennom skolen, økes.
...eller når kommunen og fylket ditt forsvinner.
Du visste det allerede da du avga din stemme...bare at du trodde ikke at.....

Du kan ikke lenger stemme fordi du vil være motsatt av bror din,
fordi du vil ta et eget valg, og ikke være som mor di,
eller fordi det ikke betyr noe.

Din stemme avgjør nettopp alt.
...og etterpå må du stå for din stemme, og godta det som skjer.
..og heller gjøre et annerledes valg ved neste korsveg.

Det er mulig å skifte ut alle 169 representantene på Stortinget,
hvis du...
...og mange nok vil det.
...og utfra hvor mange som klager på alt politikerne gjør,
så burde det være nok stemmer der ute til nettopp det.

SÅ SLUTT  OG KLAG

....og ikke la kjønn og alder være avgjørende.
Vi trenger ikke like mange av begge kjønn,
vi trenger ikke flere unge enn eldre politikere.
DU trenger den som vil noe for deg....
...og når frem med det!




#valg #Storting #AP #FRP #MDG #V #ulv #politiker #skyld #stemme #parti 

HVA SKAL EN EGENTLIG SKRIVE OM I EN BLOGG MON TRU?

Noen ganger kommer temaene av seg selv, mens andre ganger blir man bare stille. For hva skal man egentlig skrive om....

Man kunne kanskje skrive om et møte mellom dyr av forskjellig størrelse!

Noen ganger kommer temaene av seg selv, mens andre ganger blir man bare stille.
For hva skal man egentlig skrive om....

Ja det er mye å skrive om, men noen ganger er det ikke passende å skrive om det,
eller andre ganger er det ikke nødvendig å skrive om det (som gjelder det meste jeg skriver).

Så i dag tenkte jeg tenke litt høyt.
Jeg kunne for eksempel skrive om at jeg oftere og oftere føler meg forelsket.
Men det blir det bare rykter av....og noen kommer sikkert til å si:
"Hvorfor ikke si det til henne da?"
Men det er ikke så lett, for hun er nemlig gift.
...og da kommer nok noen til å si:
"Jasså det er han som står i med ho!"
...og lurer på hva mannen hennes sier til det?"
Det siste er ikke så farlig, for hun jeg oftere og oftere føler meg forelsket i, 
er nemlig gift med meg!

Eller jeg kunne fortalt en historie fra mitt yrkesaktive liv.
...men da er det jo fare for at man bryter taushetsplikten, og det vil man jo ikke.
...så da får det bli en historie om en som ble stanset av to lensmannsbetjenter, mistenkt for fyllekjøring.
Vedkommende betjent som var leder av patruljen, kom rett fra dømming av håndballkamp,
og i ført dommerdrakt, dro han frem det røde kortet og sa:

"Ut av banen!"

Vedkommende stanset og gikk ut av bilen.
Han ble med til lege for blodprøve, og den gang var det slik at legen måtte ta en visuell kontroll av vedkommende, 
og en bedømmelse om han var edru eller ikke - så da var det slik at man måtte telle forlengs og baklengs, og gå på en linje.
Det å gå på linje gikk litt dårlig i vedkommendes tilstand, og det merket han nok selv, og da han litt etterpå ble bedt om å stå på et ben,
sa han plutselig:

"Grunnen til at jeg ikke klarer å stå på et ben, er at jeg er operert på ene siden,
og følgelig litt lettere der!"


Eller kanskje noen savner Radio Luxembourg?
Hendte seg jeg hørte på den....i en gammel kabinettradio, som jeg hadde fått av noen venner av far og mor.
Den fikk jeg lov å skru på, og det syntes jeg var morsomt.
Noen ganger brant jeg meg på transistorpærene....og var vel heldig,
for trakk jo ikke ut strømledningen da jeg opererte radioen!
For det hele gikk jo ut på å se hva som skjedde, hvis jeg fjernet den, eller den, eller skrudde der, eller der.

Jeg ga meg som elektrikerlærling i tidlig alder - rundt sju år - da jeg oppfant ledning med støpsel i begge ender.
Vet ikke helt hva jeg skulle med den, men mente da jeg monterte den, at dette var noe lurt.
Så stolt krabbet jeg under senga og puttet inn den ene enden i stikkontakta, og holdt den andre endens støpsel i handa.
Da fikk jeg meg en kilevink, så jeg spratt ut fra under senga, og skjønte at jeg ikke var helt lur som sjuåring.

Mor levde aldri lenge nok til å få vite dette.
Heldgvis får jeg vel si, for hun hadde innimellom evnen til å være sint nok!
Dette var på den tiden Brut var for ungdom, og ungkarene var i sekstiåra,  hadde glattet bakoverhår, var nybarberte, og luktet veldig Old Spice!


Min datter er nok litt lik meg, for hun fant opp denne lysholderen,
og den kan kanskje være brannfarlig nok den.....


Jeg kunne selvfølgelig også skrevet om GT Sara,
for jeg så et nylig opptak av henne i dag.
Hun tør mer enn de fleste, men så er hun jo så gammel, at det betyr ikke noe lenger heller.

Hun fortalte nemlig en vits, som omtrent favnet alt jeg har vært innom, og som jeg ikke får si lenger.
...om ektemannen som trodde kjerringa var utro.
Derfor dro han hjem fra arbeid litt tidligere enn vanlig.
Da han stille og varsomt åpnet inngangsdøra, hørte han mistenkelige lyder fra ovenpå.
Han listet seg opp trappa, og han ble mer og mer sikker på lydene han hørte.
Forsiktig åpnet han døra, og der så han dem.
Fruen i senga med en neger, og da utbrøt han:
"Der har jeg beviset, svart på hvitt!"

Ja den får jeg ikke lov til å gjengi, fordi neger er det ikke lov å si lenger.
Så da får jeg heller ikke fortalt om den gang jeg var 13 år og fikk meg en venn som var nettopp det.
Han var fra Holland, men opprinnelig fra USA.
Han hadde desertert fra Vietnam-krigen (Hvor han var helikopterpilot), og kunne ikke vende hjem.

Nå var han lastebilsjåfør, og havnet på Matrand.
Han ble en god venn og kom igjen år etter år.
Han tok meg med på mye, og ga meg mange råd om det en mann må kunne....
Ja det kan jeg ikke gjengi heller,
men jeg kan fortelle om den gang han sto opp,
og manglet deodorant.

På spisestuebordet sto det en sprayboks med Brut,
og jeg så han kikket seg rundt, for å se om noen så at han tjuvlånte den,
og så trykket han på knappen....
og et tykt lag av barberskum la seg under armene hans....
og så lo vi begge!
Kan vel si at det hvite skummet, syntes godt!

Dette var jo på den tiden, ikke så mange lo,
men vi var på en måte i en overgangsfase til at man begynte å le litt.
for vi felte jo tårer til savnet etter Alice,
for det er rart når man har bodde ved siden av noen i 25 år, og enda ikke turt å si til henne at man elsker henne.

Men overgangen sto Thorleifs for,
da de sang "Gråt inga tårar",
for som de sang:
För du menar ingenting med det ändå!"

Så mens Edmundo sto for opplæring av sjekketriksene,
så var det Thorleifs som sto for voksenopplæringa liksom.

Nei jeg tror jeg får stå over å skrive blogg i dag jeg,
for jeg kommer ikke på noe som helst.

Ja det måtte i så fall være å påpeke om livet at:
"I starten da du har god tid, 
går tia sakte,
mens på slutten da du har dårlig tid,
da går tia fort"


men det har jeg rett og slett ikke tid til,
for nå er jeg forelsket i en gift kvinne et lite øyeblikk att.
...om jeg bare hadde hatt en dash Brut,
så skulle jeg våget å sagt det til henne!



#ordtak #brut #forelsket #Thorleifs #Edmundo #blogg #tid #gift #neger #utro #GT #Sara #Gtsara #dash #Old #Spice #oldspice #barberskum #deo #deodorant #alice #støpsel #Stikk #stikkontakt

ET BILDE AV EI KAKE



...og kaka var virkelig god!

Det er en historie bak,
men den får komme en annen gang!


#Trysilbussen #Trysil #bussen #fører #kake #marsipan

FAMILIEAFTEN MED FRIIDRETTSGRUPPA

Nå skal det gro i friidretten i Trysilgutten - første steg er å få flere til å føle leken, samholdet, og moroa.

Trysilguttens Friidrettsgruppe inviterte til familieaften her forleden.
Som tidligere nevnt, så går ikke jeg på så mye sosialt, men friidrett ligger mitt hjerte så nært, 
at det er vanskelig å ikke bli med også.
Ikke minst når minstemann vil, og fruen i huset er leder av gruppa.

Så for å ta meg dit, er jeg nødt til å sette opp noe vanskeligere enn å kjøre dit.
Så det blir å jogge.  I Team Santander-farger settes kursen mot Innbygda.

Jeg beregnet det på sekundet, og ankommer klokken 1800.
Da er det allerede fullt av voksne og barn der, og flere ankommer.
Det er kø til påmeldinga, som for øvrig går fort, fordi dette er gratis,
og med lovnad om premie til alle små, og med trekningspremier til mange.
Som vanlig vil det neppe gjelde meg!

Er for gammel for å telle i "alle små" og for lite flaks til å telle "til mange".

Så deles det inn i lag.
Noen voksne, og noen yngre.
De voksne får beskjed at de skal holde orden på de yngre.
Tror dere det høres lett ut?
Men jeg får med meg Eva, en tidligere kollega, og da føler jeg meg trygg.

På mitt lag - lag nr 1 - er Petter, Malin, Nils-Embret, Johanna, og Eva og meg.
Første øvelse er stafett, og en ganske ambisiøs Malin spør meg rett ut, og jeg er noe til å løpe.
Jeg er frekk nok til å si at jeg er det.
Hun vil for øvrig ha etappe en, Jeg vil ha to.
og de andre løser seg nesten uten problem, bortsett fra at to vil ha siste.
...og uansett argumentasjon, så gir ikke Petter seg på det.
Ikke en gang hvis vi trekker, men da vi først har trukket, så går det helt fint.

Det er felles oppvarming.
Min yngste, som i vinter ikke ville bruke energi fordi alle får lik premie,
løper denne gang som en vind - på oppvarminga.
Jeg slår følge med min niese, og hun løper nesten litt for fort for meg, 
selv om hun er et halv århundre yngre nesten...og da jeg bemerker det,
svarer hun:
"dette er bare joggetempoet mitt!"
"Ja men nå tar vi att mor di"
"Ja men det betyr ikke noe, for hun er ikke noe sprek",
sier hun.

Så er det klart til start stafett.
Vi er utpekt som rødt lag.
Malin starter veldig fort og jeg får pinnen som førstemann.

Så er det min tur.
Jeg har første sving,
og i mitt hode
løper jeg som Alberto Juantorena,
selv om de lange hvite strømpene har råtnet,
og jeg ikke lenger er i nærheten at Tyrving-tabellen med min innsats.
Men i mitt hode.....klarer jeg såvidt doseringen av svingen.

Jeg holder plassen, mens de tar innpå på tredjeetappen.
Eva gjør en flott sving, og Petter fortsetter like bra.
Sisteetappen flyter Johanna inn til sikker seier.

I neste heat er det litt mer problem.
Førsteetappen for grønt lag - hun er forresten veldig ung,
og de deler av bena vi ser under den grønne trøya går som trommestikker.
Men ingen har fortalt henne å levere pinnen til Aleksander, og hun løper på.
Heldigvis får de en ny sjanse i neste heat, og til slutt vinner de hele stafetten tror jeg.
I siste etappe suser Pernille forbi min svigerfar, som har pådratt seg nok en strekk.
Han trenger ingen treningsdagbok - han kan bare se tilbake på strekk og avrevne muskler.

Det er faktisk moro, og litt uforutsigbart denne stafetten,
for ingen har de små, større, voksne, eller andre typer, på samme etappe,
og dermed kan et stort forsprang plutselig være borte, og tilbake.
Det bemerkes at hver etappe var på ca 80 meter.

Så ble det "tre på rad".
Løp og tenk på samme tid.
Det er noe nytt for oss som løp runde på runde for 40 år siden.
...men lag en går videre etter første runde.

Så er det tredje og siste øvelse.
"Klypekrig"
Ja her skal man kaste klyper over til motparten.
Vi får både vind og motstandere i mot oss,
men atter en gang vinner vi kvalifiseringen.

Men det er ikke lenger så viktig,
for det jeg ser, er voksne og barn som koser seg.
Koser seg ved å delta sammen - ikke på samme lag,
men bli kjent med hverandre på kryss av alt.
Det heies, det kriges, det smiles, og det er samhold.

Plutselig kommer Malin og spør meg hvor den gamle damen er!
Det er altså Eva.
Jeg blir litt ovapå, for Eva er yngre enn meg.
"Hun står der borte!"
"Er det hun som snakker mer den gamle mannen?"
Jeg ser det er min svigerfar, og litt ovapå sier jeg
"Ja"


...og Malin svarer:
"Han som ligner på deg!"....
...og plutselig forsvant det som et kort øyeblikk, føltes som et kompliment.

Vi når finalen i "Klypekrigen" og taper knepent,
mot et lag som har en person mer...
Så moralskt vant vi den....

Vi blir slått ut i semifinalen på "tre på rad",
og da tidene regnes ut, så tapte vi stafetten med vel ett sekund.
Det burde jo vært finaleheat spør du meg....

Så summasummarum, så skled vi gjennom hele aftenen som vinnere,
og tapte til slutt alt...
unntatt at jeg nå vet navnet på Petter, Malin, Johanna....
i tillegg til de jeg kjente fra før.

65 personer deltok.
Enda flere var publikum.
Dette lover bra for ei nyvalgt gruppe av personer som skal få Trysil på kartet innen friidrett.
Jeg hadde det veldig moro i alle fall....

...vel...ikke så moro heller.
....som haren i eventyret sa...
for min svigerinnne fikk førstepremie....
ja hun som min niese sa ikke var så sprek.
Min niese fikk førstepremie....
og han svigerfaren min....
...jaggu fikk han en førstepremie også...

Til slutt bemerkes at jeg sto sammen med en familie hvor alle vant trekningspremier,
og hvor jeg heller ikke denne gang vant noe som helst...


Hvem er han?
Det er onkelen min!



#Trysilgutten #IL #friidrett #Malin #Svigerfar #Eva #stafett #Idrett #Sport #stort #løpe #leke #samhold #oppogfram #lykkes.

BERRE EI JAKKE....

Det er over nå.
Team Santander altså.
De er blitt til Team Ragde Eiendom.

Samme løpere.
Samme råe styrke.
Antagelig samme iherdige innsats for Right to play, og ikke minst fair play.

Men jakka mi er over.
Jakka som jeg har vært så umåtelig stolt over å bære.
Jakka som har hengt på meg i 2,5 Vasalopp, 1 Birkebeinerrenn, Slettåssprinter, Røsjørenn, og hundrevis av mil på ski og løping.

2016 -- året etter infarktet var jeg på plass (med SVT...)

På en måte har jeg følt meg som er verdensmester i denne jakka.
Ja ikke sammen med andre,
for det har jeg ikke vært verdig til,
men alene liksom.
Kanskje på toppen av Klanken.
Stå der i eftassola og la de siste solstrålene lyse opp det røde og sorte.
Lukke øynene, og for et øyeblikk føle seg god.

Eller kanskje noen ganger alene, sammen med tusenvis andre, midt i Vasaloppsleden.
Kjenne på følelsen av å være litt Aukland, litt Gjerdalen, og drømme om å stake hele veien.

En gang (2017) var jeg bare litt over to timer bak dem.  
Den gang rakk de ikke hjem før jeg var i Mora!

Det hele begynte meg ei lue.
Ei lue i posten etter hjerteinfarkt.
Så en kondomdress å gå Vasaloppet i....
men fremfor alt - jakka.

Jakka som har vært der på hundrevis av Brurunder.
På Harry-tur til Sverige, eller bare å nyte ettermiddagen på verandaen på Matrand.  Eller etter en elg med en jämthund i bånd.

Noen ganger kan du lukte milene i jakka, og noen ganger ikke.
Du kan se slitasjen.
Slitasjen av mange sakte mil.
Men mil, på tross av brudd, prolaps, og andre uhell.
På tross av motgang.
På tross av lite medgang.
Så har jakka vært der...
...og dratt meg videre.
Særlig de gangene hodet har ment å gi seg, 
så har jakkas magi dratt meg videre.
Til og med opp fra Kvilten og over Engerdal Østfjell, mot Lillerøåsen
- på blanke ski, og tynne armer.
 

Anikka fanget øyeblikket av gutten og jakka en gang.
Der en ettermiddag i en påske, med utsikt mot Sølen-toppene.
Det var mulig å se det der og da.  Stoltheten av ei jakke.

Takk Team Santander.
Takk for hva dere har vært....

Som skiløpere, medmennesker,
ambassadører for den sport, right to play,
og ved å skape spenning, selv om dere til tider, har vært overlegne.

...og vil være som Team Ragde Eiendom.
Men tiden for jakka er over.

Nå er den ren....og et klenodium!
 

PS har skrevet ei bok om infarkt, og aktivt liv etterpå.  
Den tar for seg hva et team betyr for en ubetydelig sjel, samt kampen for å leve best mulig.

Gikk imidlertid litt tom før den var ferdig korrekturlest.  
Håper jeg finner at energien, og får gitt den ut en gang.  
Ikke fordi den er noe å lese kanskje, men fordi det hadde vært moro å ha gitt den ut bare!

Er ikke det det egentlig handler om - før langløperne også? 
Å gjøre det fordi det er moro

 




#Santander #Teamsantander #team #Ski #Vasaloppet #Birkebeineren #Birken #løp #langrenn #Consumer #bank #Sølen #Lillerøåsen #maskot #Ragde #eiendom #Teamragdeeiendom #Østfjell #Engerdal #Kvilten #jakke #Jakka #stolt #mil

MEWTWO - ET EPISK MØTE

Mitt første møte med Mewtwo...

En aften begynte jeg å se meldinger om at pokemon-spillere gledet seg over å ha fått et Ex-raid pass.
Det trigget min nysgjerrighet, og jeg begynte å lure på hvordan man fikk det.
Jeg fikk høre at man måtte være innom en spesiell gym, og ha lagt et lite grunnlag i et gitt tidsrom,
- for å ha sjanse til å få et.
Her hjalp det visst ikke med penger heller.
Selv var jeg i Engerdal, og langt fra stedet hvor de fikk det.
Tilfeldigheter førte til at jeg så etter i Items-boksen,
og der lå det jammen et til meg, og min yngste sønn ligeså.

Da var det i boks. 
Raid-passet lå der.
Så var det bare å huske når dette skulle skje da,
for det var langt frem i tid.
...og døra til eventet var bare oppe i 45 min.
I tillegg til at du selvfølgelig måtte være en del spillere,
for å klare å bekjempe den.
Ja jeg visste da ikke hvem som skulle dukke opp.
Jeg var langt fra mitt orakel Daniel.

Dagene gikk,
og det nærmet seg.
Da det var to dager igjen,
orket egentlig ikke min yngste å gå på skolen mente han,
for han ventet så veldig på det som skulle skje, 
og hadde en idè om at tiden gikk raskere hvis han bare ble hjemme.

Jeg har fått høre at det nok er Mewtwo som kommer.
Jeg har hørt historier.
og behovet for å ha den i "dex'en" er selvfølgelig sterkt.

Dagen gryr.
Den rette dagen.
Dagen da Mewtwo ankommer Trysil på et 45 minutters besøk.
Dagen da alle skal fange ham.
Koste hva det koste vil.

Det er klart at fra nå av,
er kanskje teksten i dagens blogg, mest forståelig for de som er med,
for "å møtes på et femmer-egg", er det ikke alle som forstår.

Men akkurat i dag, er stemningen lett.
Selv om det er et femmer-egg.
Et femmer-egg, med en Tjo-ho (som jeg kaller ham (ho-oh)),
blir liksom småtteri, når gromguten snart kommer.
Gromguten som er utviklet i en vitenskapelig gen-manipulasjon, og som de glemte å gi medmenneskelighet.
...og kanskje er det flere eksempler av Mewtwo blant menneskene, enn i spillverden!

Det merkes at alle er litt smånervøse.
Ikke på grunn av Tjo-ho, men for det som skal skje.
De får liksom bare denne ene sjansen på å fange ham
- denne gangen.
Min yngste snakker ikke om noe annet.
Drømmen er så stor,
og den daglige ordvekslingen mellom ham og Atle,
når uante høyder.
De er omtrent like gode i å duellere verbalt.
Selv om den ene er gul, og den andre blå.

Skogbrum.
Det er sju minutter igjen.
Mennesker samles.
I hopetall...
Tenk om Kirken hadde skjønt hvordan de samler mennesker,
da kunne kirka vært full hver søndag.
Nå er det jo bare fullt utenfor - av folk som tar en gym.

En Kia Soul kommer stille.
Den er elektrisk, og sortlakkert.
"Passende" tenker jeg,
for jeg kaller den for "likbilen".
Ikke fordi den brukes til å frakte døde mennesker,
men når den kommer sklidende inn mot en gym,
dør alle dine pokemons der!
..og som døden ellers,
så ser du den sjelden, før det er for sent.
Men sjåføren er like blid og trivelig som alle andre!

Presidenten er der allerede.
Rallyføreren Kristin ligeså.
Atle Rett (blå team) og Atle Feil (gul team) også.

Ja det er så mange samlet,
at man begynner å snakke om private grupper.
...og nå faller jeg litt ut, 
og jeg merker jeg blir stresset jeg også.
Private grupper har jeg aldri vært med på.
...ikke misforstå nå...
for dette er seriøse greier.
Hva hvis en ikke blir med i det avgjørende øyeblikk?
Du klarer liksom ikke Mewtwo alene.

Det er også første gang jeg hører at det er begrensning på hvor mange en kan være.
Her lærer man noe hver dag, og i morgen må jeg ofte lære det sammen på nytt,
fordi jeg har glemt det jeg lærte i går.

Det sies at de blå skal ha egen gruppe,
for de er flest, og så samles gule og røde i ei.
Sekundene tikker.
Fra glad snakking,
smpåforsiktig vennlig mobbing,
selvsikkerhet, og stålnerver,
blir det nesten stillere enn i kirka.
...og plutselig høres fingre som slår mot en 6,2 tommer, 2960 x 1440 pikslers, Super AMOLED, Gorilla Glass 5,
eller mot en nesten strømtom iPhone skjerm.
Alle har med seg en eller annen ekstra strømkilde....
De gule og røde tapper og tapper mot skjermen.
Noen har faktisk fire telefoner foran seg,
og klarer å spille på alle.
Men har i anledning høytidsdagen,
laget en pappeske for formålet.


Spesialbygd eske for å hjelpe andre, samt ha nok strøm.
Skulle tro den var levert av selveste Q....


Rart det der,
men i Pokemon, lånes telefoner ut til hverandre,
og alle prøver å hjelpe de som ikke kunne møte selv.

Vi blå er fortsatt ikke helt enige om hvordan 
- ja selv vet jeg ikke hvordan.

Så sier Teampresident Kari,
at nå kan vi bare gå inn på ordinær måte.
Da er første gruppe allerede ferdige.
Mewtwo er på skjermen deres.
"Fekk tølv båller" sier en trysling,
og sender i veg en skruball mot venstre.
"Faan" høres der fra en annen kant.
"Helvete"
"snart tom for baller"

"Yess" sier en med litt lengre hår enn de fleste av,
og ordet kom litt andektig stille,
og jeg ser han har ei T-skjorte med Svölk-trykk på.
Jeg vet at Svølk er ei hardrock-gruppe fra Trysil,
og skjønner at denne gutten er av den hardere typen,
kanskje var det derfor han ikke ville vise for sterke følelser av glede,
og jeg blir overrasket, da jeg ser henda hans fortsatt skjelver,
i glede av å fått fanget Mewtwo...

...jeg ser en annen, han satt på kne for å få skygge nok for å se skjermen sin,
plutselig virvle opp i stående, 
som den siste kurvballen, han nettop sendte av gårde,
og som bommet.
Han hever hodet mot himmelen,
her er det ikke noe langt hår,
nærmest aldeles ikke langt,
handa med telefonen, farer opp i samme retning,
og så ser jeg farten oppover konverteres for å returnere mot bakken,
i akselerasjonen (endringen av hastigheten til et legeme med hensyn på tiden)
av kraften som ble opparbeidet oppover, 
og så fyker armen nedover att, 
nå også ved hjelp av jordens gravitasjon,
og jeg tenker:
"Nå går den telefonen til helvete",
men han holder den fortsatt fast,
kanskje fordi handa automatisk vet at det er feil,
og ødelegge den,
men et høyt "faan" er i ferd med å formes av stemmebandet, 
og forlater leppene....
...og jeg ser ham forlate området,
mens bilen hans står igjen.

Så er vi blå også i gang.
Jeg har sett glede og sorg fra de andre,
og vet hva som venter.
Akkurat det samme fra oss.
Noen vil bli skuffet,
og noen vil bli svært, svært, glade.

Jeg gruer meg.
Litt for egen del,
men mest fordi jeg vet min yngste sønn,
har en tendens til å vise hva han mener
han også, og har et sterkt følelsesspekter.
Han er kjent for å være rask til å kaste de hvite baller,
men han er også svært god i det han driver med.
og jeg ber ham ta det med ro.
"Ja da" sier han nærmest litt overivrig,
og har gjemt seg bak Skogbrum.

Men etter noen sekunder har han bommet med alle baller,
unntatt en....og den fanget ikke Mewtwo.
Han blir lei seg,
og han sier stille:
"Jeg skal aldri spille Pokemon Go mer"
"Aldri"

...og tramper med harde skritt mot bilen.

Det er ikke lett å trøste en på sju år,
når du selv har fanget Mewtwo,
og er nesten like lykkelig over det,
som dagen du giftet deg!
Kanskje Pokemonlivet kan sammenlignes med nettopp livet.
For mens noen føler den største glede,
opplever noen å ha blitt skikkelig sviktet,
der Mewtwo forsvant i like stor fart,
som en ektefelle i midtlivskrisa....

Men vi må gjøre noe riktig,
for et kvarter senere,
snurrer han nok et Poke-stop,
og foreslår at vi skal dra til sundet og kaste Atle ut av gymmen....

...og ved Skogbrum, sto det fortsatt en forlatt bil
da vi dro fra stedet!

Jeg er ikke sikker på at jeg klarer å formidle
stemningen, intensiteten, og gleden/sorgen fra denne dagen,
men jeg har forsøkt.
Andre vil kanskje sitte att med tanken:
"at det går an å bli så opphengt i et idiotisk spill"
...og de har rett - det går an!

Senere på kvelden sitter jeg foran huset mitt.
Litt bortenfor sitter mine svigerforeldre og min hustrus mormor.
Fra radioen hører jeg:
"46"
"fire-sæks"


"Hva var siste tallet?" spør jeg.
"Ti nå.  Umulig å høre no" får jeg til svar
...og krysser av tallet ti....

"Bingo" sier oppleseren på radioen.
"Faan, er da helt umulig å vinne på dette spillet her" sier svigerfar
(han har forresten en tendens til å møte med uovertruffen tro på vinst,
og to spill senere, er han like sint på Bingo, som forrige gang)
"får prøve att neste tirsdag" sier mormor
"Ja jeg skal nå på bingoen i Jordet på frædan jeg da" sier svigermor...
"Skal aldri spille Bingo mer" sier svigerfar, og jeg skjønner hvem yngstemann vår, er lik.

Som en ser 
- går an å bli opphengt i så mangt!

og litt etter luftes mormor på 88,5 år, i en bil,
en strengt tatt, heller ikke har bruk for,
men som gir henne så stor glede,
at det er verdt mer enn å vinne noen tusenlapper på Bingo.

PS
Min mewtwo veide 156,61 kg,
var 2,26 m høy
og ga en IV på 69%.
(ikke spør meg hva det betyr 
- for jeg vet ikke)

Fotnote:  Som vanlig er enhver likhet med levende eller døde mennesker tilfeldig, og alt som er beskrevet er kun basert på fragmenter av sanne hendelser, og er utbrodert, for å tekkes lesere, som er ute etter det spektakulære.  Alle navn og hendelser er oppdiktet....
Nesten!

#Pokemon #go #Mewtwo #Skogbrum #blå #gul #rød #Atle #faan #helvete #bil #forlatt #bingo #radio #legendarisk #svigerforeldre #mormor #akselerasjon #Jordet #fire #kasse #svigerfar #svigermor


BOB DYLAN - EN HISTORIEREISE

Mama, take this badge off of me
I can't use it anymore
It's gettin' dark, too dark to see
I feel I'm knockin' on heaven's door


Kanskje er det Bob Dylans måte å forklare, hvordan en polititjenestemann, kan føle det, når det er blitt nok.
..eller bare en tekst, som kan forstås på mange måter, eller rett og slett bare en ny hit.
Innspilt av over 150 artister, er det i alle fall det siste.

Bob Dyland har alltid vært tilstede i verden, under mitt liv.
Han sto og sang på ei scene, fra jeg kunne ta mine første steg, uten ei hand å holde i.
I en mer moden alder, har jeg alltid visst hvem han var - trodde jeg - at han var en sur og eksentrisk person,
med en viss suksess.  ....og som vant en Nobel-pris i litteratur (hvordan kunne det skje?)

I går så jeg en dokumentar på NRK om Bob Dylan
og fant vel at jeg bare hadde rett - en sur og eksentrisk person....

...men med glimt i øyet, og som alltid skjøt fra hofta mot journalister og den eldre garde.
..og jeg så hvilken innflytelse han fikk både musikalsk, og politisk.
"Times they are-a-changin'" skrev han, og var nærmest en pådriver i endringen.

Come mothers and fathers
Throughout the land
And don't criticize
What you can't understand
Your sons and your daughters
Are beyond your command
Your old road is
Rapidly agin'.
Please get out of the new one
If you can't lend your hand
For the times they are a-changin'.


Jeg blir imponert over rytmen i ordene, og valgene av ord.
og når jeg hører:

As the present now
Will later be past


så tror jeg mange bør merke seg akkurat det.
I dag, blir til i går.
Og i morgen blir til i dag,
for å bli til i går...
Tida går, og vi må tenke over - hver eneste dag -
hva vi vil skal bli fremtiden, som vil bli til historie.

Sangen er tideløs.
For nå hører man ofte om de unge:
"De sitter bare inne å spiller, eller trykker på en telefon"
...og imens de gamle snakker om hvor ille dette er,
sitter sønnen og datteren snart etter, som millionær, fordi de laget en app som alle ville ha.
...og tankene går til en fra Molde som ville fiske som 16-åring,
og en telemarking, som bare ville kjøre snowboard, og aldri ville til OL,
bare kjøre fordi det var moro.
Han klarer seg godt han også.

Så hører jeg All I really Want to do:

I ain't lookin' to compete with you
Beat or cheat or mistreat you
Simplify you, classify you
Deny, defy or crucify you
All I really want to do
Is, baby, be friends with you


...og det slår ned i meg:
Litteraturprisen var utrolig fortjent.
Ikke bare er det et poetisk mesterverk,
men det sier noe mer 
- at noen ganger har noen, ingen baktanker med å snakke til deg.
...og handler nok ikke om de som ringer deg rett etter middag,
og er på fornavn med deg, eller en venn du ikke har hørt fra på lenge,
som bare vil verve deg til noe, du ikke vil.

Men hvordan kom han dit han gjorde?
Stemma kvalifiserer sikkert ikke til noe lokalt kor,
og jeg garanterer at han ikke ville fått plass i Trysil Mannskor.
På Idol, ville en eller anne selvutnevnt ekspert, sendt ham hjem med følgende ord:
"Jo da, fortsett gjerne å syng i dusjen, glem gitaren, og få deg en jobb"

Men Robert Allen Zimmerman var ikke dum.
Men det har du vel allerede skjønt.
Som jøde født i 1941, kunne denne kunstner ha gått oss tapt.
I Europa utryddet man slike som ham, på denne tiden.
Det tåler også tenkes på i disse fiendtlige tider.

En genistrek var å innynde seg hos Joan Baez.
Hun tok ham opp på scena - mest fordi hun var mer enn glad i ham.
Hun lot ham bo hos seg, og det var vel der han var som mest produktiv.
...og en dag tok han bare med seg suksessen og dro.
Hun ble litt irritert over det, "men hun vil skjønne det en dag" sa han.
Han ga faan i henne sa hun, mens han unnskyldte seg med at
"man tenker dumt da man er forelsket...."
...og så smilte han til og med.

...og plutselig var han selvmotsigende i sin lyrikk.
Han ikke bare for å være hennes venn...
All I really want to do
Is, baby, be friends with you


Joan Baez spilte inn "Love is just a Four-letter word",
og da han hørte den, utbrøt han "genial tekst", og hadde glemt at han selv hadde skrevet den.
Litt for mye lite duft av syrin, og C-vitamin kanskje.

Så sto han der med sin kassegitar.
Jammen sto han ikke også like ved Martin Luther King da han holdt sin berømte tale 
"I Have a dream"....og du skjønner fort at han ar med og formet historien.

Johnny Cash kommer og gir ham sin gitar,
og snart er de i studio.
Ja han følte seg beæret over at Johnny hadde spilt en av sine låter.
Det er ikke ofte han virket beæret, eller takknemlig, eller glad for den saks skyld.
For meg besto Bob Dylans karriere av:
"One too many mornings" med Johnny før gårdagens dokumentar.

Jo jeg visste jo om
Mr Tambourine Man,
Blowin' in the wind
Like a rollin' stone

Al Kroone møtte på en session som gitarspiller, men AL hørte Mike Boomfield spilte så bra, at han skjønte han ikke kunne matche.
Han spurte produsenten om han i stedet kunne spille orgel
"Ja men du er gitarist", men rakk aldri si nei, før han måtte gå,
og det tok Al som en mulighet, og satte seg bak orgelet.
Han kom litt sent i gang, for ikke å misse akkorden, og da Bob hørte ham, ville han ha orgelet tydeligere.
Dermed var han i gang.
Som orgel-spiller i bandet.

Han bedyret selv at han ikke var noen protestsanger - ikke i det hele tatt.
Ingen retning, verken demokrat eller republikaner, høyre eller venstre.
Han så bare en retning, og det var bare oppover

Men hvem var han egentlig?
Ja det jeg ikke.
Selv sa han at han:
"Kom inn da døra sto oppe"

Kanskje noe av det meste overraskene,
selv om ingenting er overraskende rundt Bob Dylan,
for man visste aldri hvor han gikk, eller hvilken stil, eller humør han hadde,
var at han havnet i Travelling Wilburys...
For en "bunch" av forskjellige personligheter og stiler.

Handle with Care

End of the Line

Følg med på NRK - det kommer mer om ham.
...og NRK er ikke så dårlig, som det man prøver å gi deg inntrykk av!




#Bob #Dylan #Joan #Baez #Musikk #Historie #Martin #Luther #king #Ihaveadream #Dream #Johnny #Cash #scene #Nobel #litteratur #Heaven #Kroone #Bloomfield #band #Produsent 

IKKE GRÅT

Den gule Mustangens panser sto der og vibrerte, 
mens han kjente på tanken "skal, skal ikke"


Han var en biloppretter på tjueto, og hun en håndballspiller på femten.
Hun passet alltid på å drive med sine lekser rundt fire om ettermiddagen.
Da kunne hun se rett mot naboens hus, og se ham komme hjem.
Se han sprette ut av sin gule Mustang, og gå mot døra.
Om sommeren hadde han stort sett bare trange jeans og en hvit singlet.
Hun beundret hans V-formede rygg, og de muskuløse armene.
Måten han gikk på, gjorde noe med hennes sinn.
Gjorde noe i hennes kropp, hun aldri hadde kjent før.
Noe som vibrerte i henne, gjorde henne anpusten, og hun antok at hun var rød i kinnene også.
Hun følte seg varm.

Hun kjente en tåre av kjærlighet,
forlate øyekroken, og renne forsiktig nedover.
...og hun tenkte litt på en sang hun hadde hørt
"Two Teardrops"

One teardrop said to the other
I'm from the soft blue eyes of a woman in love
I'm a tear of joy she couldn't carry


Hvis hun var ute,
håpet hun på at han skulle se henne,
men det skjedde nesten aldri.
Ja han så henne sikkert,
men allikevel så henne ikke
ikke slik hun ville.
Hun ville han skulle se,
se henne som kvinne,
som menneske,
se hennes kjærlighet,
og føle det samme som henne.
At han skulle sette seg ned med henne og si at han elsket henne.
At han ville vente på henne, som hun ville vente på ham.
Til hun ble voksen.

...på kvelden...
hendte det...
At hun kjente begjæret vinne,
mens hun hadde ham i sitt blikk,
i sitt indre...
at det bare var henne og ham.
I het omfavnelse,
på et varmt og godt rom,
at det var tiden for dem.
Hun kjente sine fingre leke,
mens han var der...
...og så var det over, 
og hun lå der alene,
drømmen var over.
Han var ikke der,
og hadde aldri...

Det var da hun fant ut at hun måtte gjøre noe.
Det var vilt, det var avslørende, det var farlig, 
...det var kanskje enten eller...
det point of no return.

I sin glede over å ha funnet ut hva hun måtte gjøre,
kom han tilbake til henne...
i hennes drømmeverden, og fingrene lekte videre,
og for første gang,
kjente hun hvor deilig det kunne være...
...og hvordan ville det da være hvis det skjedde på ordentlig!

Hun satte seg ved skrivepulten sin,
og hennes blikk vandret lengselsfullt til hans dør,
og hun skrev brevet.
Det første brevet til ham, og hun skrev:

Kjære Jimmy
si at du vil vente på meg
Jeg blir voksen en dag,
og inntil da,
vil jeg spare alle mine kyss, og meg for deg,

For alltid din,
Joni


Hun listet seg ut,
mens foreldrene sov,
og la brevet i postkassa, 
og så fort de skjelvende fingrene,
slapp brevet,
var det umulig å hente det opp igjen.
..og der lå det nå...
i kassen,
for hans øyne å se,
og lese...

Hun satt våken hele natta.
Så ham komme ut.
Sort skinnjakke hadde han i dag.
Så ham sette seg inn i bilen.
Hun hørte motoren brumme,
​og grå røyk ble slynget ut bak bilen.
Røyken formet i hennes øyne,
et slags hjerte, eller kyss...
Så rygget han ut på gaten,
ga gass så det nesten klirret i glassene...
og forsvant.
I postkassa lå brevet.
Hennes brev!
Til ham!

Han kom hjem tidlig.
Dagen hadde vært slitsom.
En misfornøyd kunde hadde brukt kjeften på ham.
Det var ikke hans feil, at mannen hadde slengt føra borti bensinpumpene,
selv om påfyllingslokket var på høyre side.
Nå mente kunden at det var påført alt for mange timer for opprettinga.
Han plukke med seg posten inn.
Satte seg ved benken på kjøkkenet,
og bladde igjennom
reklame, 
reklame forkledd som vanlige brev,
regninger, 
forbannede regninger,
og...
...men i alle dager:
Et brev med hans navn på, 
bare fornavn,
ikke frimerke,
og....

Han tok det forsiktig opp.
Brukte en skarp kniv,
og rev det ikke opp
slik han hadde gjort med de andre.

Kjære Jimmy
si du vil vente på meg
Jeg vil jo vokse opp en dag,
og inntil da,
vil jeg spare meg
alle mine kyss
​de tilhører deg.

For alltid din,
Joni


Joni?
Hvem var Joni?
Han stirret tomt ut gjennom kjøkkenvinduet.
I huset midt i mot skimtet han ei jente.
Ei ungjente.
Nabojenta.
"Vent litt, heter ikke hun Joni?"

Han leste brevet en gang til,
så opp igjen,
og der så han jenta liksom gjemme seg.
Jo det var sikkert hun.

Han bestemte seg med en gang.
Ja, å si fra.
Si fra at hun var for ung, og at hun måtte finne på noe annet.
Hva ville naboene si?

Han gikk over gaten.
Hun så ham komme.
Hun var glad.
Hun var redd.

Hans fingre touchet ringeklokka.
Ding Dong
...og han hørte lette nette føtter løpe over gulvet.
Hun åpnet,
og han så på henne.
Han oppdaget at han så på henne for første gang egentlig.
Ja han hadde sett henne før,
men ikke slik.
Hun var i ferd med å bli en vakker jente.
...men han sa:

Joni, Joni,
vær så snill
ikke bli så lei deg,
For glemme meg vil du
Jeg giftet meg med John
Din beste venn!


Joni, Joni,
vær så snill
ikke bli lei deg på grunn av meg,
Du er bare femten og jeg er tjueto
Joni du skjønner vel
at det ikke kan bli vi to?


Så snudde han seg, og gikk.
En tåre fant veien nedover hennes kinn

The other tear said we've got a connection
I'm a tear of sorrow born of rejection


Hun lukket døra,
og sank sammen.
Hun gråt.
Hennes hjerte hamret så fort.
Alt for fort.
Ville det hamre i stykker mon tro?

Han stengte døra bak seg.
Han hadde gjort det riktige.
Men hadde han gjort det på en snill måte?
Skulle han bare kastet brevet uten å ha gjort noe?
Tanker fòr gjennom hans hode.
Hennes ansikt hadde satt seg i hans indre.
Hans hjerte forsøkte å si ham noe,
men han valgte å ignorere det.
Han skjønte ikke hvorfor han var lei seg.
Måtte være den jævla kunden!

Dagen etter...
nok en dag...
Han tok tak i jakka si, og gikk ut.
På veg mot bilen,
kastet han et blikk mot naboens hus,
men han så henne ikke.

Bilen fjusket i dag.
Men startet da til slutt,
og i det han rygget seg ut mot gaten,
kikket han nok en gang mot Joni's hus.
Hun var sikkert over det allerede.
Ungjenter forelsker seg så fort,
og gir like fort slipp på det,
trøstet han seg med.

Så ga han full gass...
Den gule Mustangen sladdet lett hit og dit....
...og hun så ham forsvinne oppover gaten.
Forsvinne ut av hennes liv!

Årene gikk.
Han glemte aldri helt hennes ansikt,
eller hennes skrevne ord.

Kjære Jimmy
si du vil vente på meg
Jeg vil jo vokse opp en dag,
og inntil da,
vil jeg spare meg
alle mine kyss
de tilhører deg.

For alltid din,
Joni


Hun vokste inn i ham på et vis.
Han tok seg selv i å tenke på henne nesten hver dag.
Denne unge pike,
som han kanskje såret for livet den dagen.
Han hadde angret måten han gjorde det på,
hver eneste dag, 
hvert sekund,
og innimellom følte han...
...ja at han på en måte,
følte noe for henne.

...og en dag,
bestemte han seg for å reise til sin barndoms by,
møte gamle venner,
og kanskje treffe Joni,
litt tilfeldig håpet han,
slik at han ikke avslørte sine følelser...
Han var jo tjuesju nå
...og hun tjue.
Kanskje følte hun det samme for ham ennå?

Hans høyre fot skalv,
da han forsiktig ga gass inn på vegen,
hvor han vokste opp,
i et hus midt i mot hennes.
Henne som han aldri hadde lagt merke til,
før han såret henne.

Det brummet i åtteren,
der han sakte kjørte nedover gata.
Han så huset hennes,
og merket at det var noe annerledes,
ja det var liksom...
han klarte ikke sette fingeren på det,
men...

Han tråkket på bremsen,
bilen stanset, og det er noe rart med det 
- å få en bil til å stanse, er aldri noe problem.
Den gule Mustangens panser sto der og vibrerte, 
mens han kjente på tanken "skal, skal ikke"

motoren sang BomBomBom
panseret vibrerte i takt med tonen,
og et smil formet seg på hans munn,
i det han gjenkjente panserets bevegelse fra en scene i 
Smokey & The Bandit,
hvor Sally Field som Carrie "Frog" har overtatt rattet på Trans Am'n
..og det liksom ikke er noen utveg,
og de står overfor valget
tilbake eller framover,
og begge deler virker like håpløst.


Ja akkurat som bilen vibrerer på samme måte,
så virker han også å ha to muligheter i dag.
Ene å si hva han føler, 
og spørre henne om hun vil ha ham,
eller tråkke på gassen,
og forsvinne igjen?

Han tenker ikke.
Han bare parkerer,
og selv om han ønsker å være cool og rolig,
begynner bena hans å løpe.
Løpe mot hennes dør.
Med skjelvende fingre,
trykker han på ringeklokka,
og han hører den samme lyden
Ding Dong.

Kanskje er alt som før?
Han kjenner igjen henne med en gang hun åpner,
og han blir stående å måpe da han ser denne guddomelige skapning.
Ja han vet ikke om det er rett ord, 
men det er det eneste som dukker opp i hans hode i alle fall.
Han ser at hun kjenner igjen ham også.
For et vakkert ansikt,
og da hun kaster på hodet,
så det kastanjefargede håret, 
kastes bak på ryggen,
ser han hennes former.
Ja han er ikke annet enn en simpel forelsket mann,
med øyne for det vakre,
og da han ser formene av hennes bryster under den tettsittende stretchgenser med ribbemønster, 
for enda mer å fremstille kurvene, så er det ikke fritt for at hans tanker går til en sang av Bellamy Brothers
nemlig Boobs

So before I lose my cool
and start actin' like them other dirty guys
Would you please tell your boobs
to stop lookin' at my eyes

"Joni, jeg elsker deg.
Du har aldri forsvunnet fra mitt minne,
og jeg vil...."


Hun avbrøt ham,
ved å legge en finger på hans munn,
og så sa hun

Jimmy, Jimmy,
vær så snill
ikke bli så lei deg,
For du vil,
glemme meg helt så smått om senn
Jeg giftet meg med John
Din beste venn!


Moralen må bli:
Utsett ikke noe som helst.
Hør på Levi når han sier
"Bedre virkelig å tape stort,
enn aldri å våge noen ting"


Samt:
"Si til din kjæreste at du elsker henne,
før noen andre gjør det"

PS:  Historien er inspirert av Conway Twittys hit "Don't cry Joni"
Enhver likhet med virkeligheten, levende eller døde mennesker,
er tilfeldig, og ikke villet.



#Conway #Twitty #Joni #Jimmy #Steve #Wariner #Two #Teardrops #Levi #Henriksen #John #Smokey #Bandit #Smokeyand thebandit #Sally #Field #Cry #Trans #am #Transam #Pontiac #Mustang #Ford 

EI DAGSREISE GJENNOM ET KULTURLANDSKAP

Jeg starter min dagsreise i Skjæraasens rike,
og tenker såvidt på Strandvold og Løvåsen,
før jeg tar en siste stopp nordafor skogen Haakon 7. løp gjennom,
for å redde eget liv i 1940,
og legge varige spor,
slik at Bast skulle få lage to kongehoder,
og danne grunnlaget for tre pokestops,
i en park under noen furukroner. 

Et glimt av minne fra samfunnshuset,
viser Fear Fighter's rocke huset.

I det jeg svinger over gammelbrua fra 1929,
kjenner jeg snev av lyrikere og poeter
fra både Østby, Plassen og Skåret,
og jeg kjenner vitringa fra etterkommerne i Regnåsen.
Disse døtre satte virkelig spor etter seg,
og ble stammødre i flere grender i Trysil og omegn.

Gjennom sjumilsskogen,
kjenner jeg på svettelukta fra hester som dro tunge bører,
og det stikker i nesa fra røksignaler fra ei krokpipe
i munnvika til en gubbe,
som sitter avslappet med bena i kors,
en sommernatt,
og kanskje kjenner jeg eimen fra en dram,
tilbudt i et eller annet husvære for slitne lasskjørere,
eller fra ei lommelerke,
for å holde varmen gjennom månebelyst vinterlandskap,
med minus 25 grader,
som biter i "anletet".

Elgen er sørgelig borte i skogen,
der neseborrene pirres av Winges matdufter.  
Jeg fornemmer råvarer fra skog og land,
multe og blåbær, og noe så eksotisk som peppermarinerte jordbær.
Jeg kjenner med ett,
duften,
eller er det smaken,
av ​en helt ny overraskende ingrediens,
og det virker som inspirasjon til ytterligere ei matbok er på plass.

I Elverum - den forbudte by -
Norges beste Kebab målet,
- Oasen eller Manis -
og det man merker best,
før en passerer Munthe-gården,
og julemotiver gjør sin entre i en hjerne,
som gjerne skulle hørte Grønosets stemme fortelle,
om hvorfor NRK forsvant,
og om Kremmern fra øst på skogen.

I uforståelige fartssoner, 50-60-70-60-80
høres gjenklangen fra sangen fra fløterne,
i det vi ser vannet skumme nedover Glomma,
og heldigvis forsvinner minnet om et funn i vinter,
da jeg langt i det fjerne hører ei vakker stemme synge "Freda-skveld"
...det er en form for Contrazt i det å se vannet, og høre dansebandet.

På andre siden av et støvende jorde,
ser jeg flagg, 
og brummende motorer høres, 
mens en senket lysegrønn Volvo 740,
vrenger inn foran meg,
"...og det er såvidt han går klar
av en sykkel og en møtende Jaguar...."

I det farten tilpasses rundkjøringa,
der far vendte "nasan" østover mot Kjellmyra,
og fikk med seg sin kjærlighet hjem,
kjenner jeg vibrasjonene av Kalfoss-guttas dans,
i det de svinger seg over et fordums dansegolv,
med nok ei jente fra Bakåsmoen.

Det er noe spesielt med Solør,
ikke bare fordi mor mi kom derifra,
men fordi du blir så full av tanker,
og undrer hva
"Hvis morgendagen aldri kommer",
og hva hvis
"Huldra på Skogen kommer",
og kanskje er det i Gro Anitas skikkelse.
Det er liksom dansbands-dalføret dette.
Ikke rart at de fleste bare har beholdt FM-radioen her
- da har de jo fortsatt Solørradioen.
Hva annet trenger man?

Så blir det stille,
mens vi fyker gjennom værspåernes finneskog,
og president Åsta Holt,
liksom gir meg noen råd på vegen.  
...eller forteller meg om skogfinnet,
som her inne fant sitt Finnland
-sine tusen sjøers land
på nytt!

Vegen ja...
Nå nærmer jeg meg Brandval og Roverud
og jeg venter å se Skjønsfjeld'ern i en yankee-car,
og straks etter møter jeg en lang lyseblå cruiser.  
Ca 5.7 m lang og motorvolum noe større.   
Men det er itte'n Reidar.
Ja da jeg vet han har blitt city-slicker,
men han bør jo være på vegen for det!

Omkjøring står det plutselig.  
...og jeg går glipp av auraen fra en sindig skøyteløper ved navn Henry Nilsen,
som tross sitt stille ytre,
hadde gode svar,
i samme takt som han gikk sin beste distanse.
...og med egen fanklubb den gang.

I stedet havner vi forbi svenskedronningens gård,
og gjennom Levi's predikant-rike.  
Her står fortsatt bedehuset,
som førte til en slager som
Thomas Earls salme nr 209.  
Beste sang ever.

...og i det jeg svinger gjennom Levi's Skogli,
tenker jeg på løperdronninger,
som bodde i Eidskog, og som måtte innom Kongsvinger, 
for å komme til busslomma i Eidskog.
Nå er det neste generasjon som herjer,
og fremtiden virker lys,
selv om de heter Mørk i denne utgave.

....Nå er det bare att å kjøre bil opp startbakken i Baksjøløpet
- du verden så lite bratt og kort den er i bil!  

I det vi passerer Matrand (må handle på Skotterud selv om det på min tid var flere butikker på Matrand),
hører jeg ekkoet av kirkeklokker,
dratt igang av min far,
jeg ser prestekragen til Prost Kirkeberg,
og jammen får jeg med meg stemmen fra kirkesangeren Hjerpseth også.  
De satte spor alle tre.

Så står jeg der da.  
På Kiwi Skotterud.  
Har nettopp passert en byggeplass.  
Til ære for Børli'n.

..."å je undrer å ha
å Byggeru'n ville sagt?"

...og da jeg står der og venter på fruen,
husker jeg Eidskog-dager,
med brosteinsball foran rådhuset,
med danseband, 
og de som nå sitter på sjukehjemmer,
var yngre enn jeg er nå.

...og langt i det fjerne,
sitter kanskje Botan å mekker på ei ny låt,
mens rockesjefen Ken,
fortsatt mimrer ved å se på dokumentaren
om Shraphead
 

...og dagen etter er man fortsatt bare en skygge i sine forfedres spor...

 

#Skjæraasen #Løvåsen #Skaaret #Børli #Winge #Kirsten #Holt #Asta #Åsta #Contrazt #Tommy #Picazzo #Inegmars #Levi #Henriksen #bedehus #Thomas #Earl #Roverud #Sportshjørnet #Ramm #Tørnquist #dronning #Svensk #Kirkeklokker #Fear #Fighters #Botan #Ken #Shraphead

TØLV - HISTORIEN OM EN RING


27. mai 2006 - like ringer på hver vår finger

My Precious....
sier Gollum for det meste, 
og hans øyne higer etter ringen.

...og når en først er inne på den filmen,
så kan ta med:
"I would rather share one lifetime with you
than face all the ages of this world alone. " 


I 1998 kom en film ved navn "Ringu",
ja det får jo tankene mine litt inn på Lorne Greens Ringo,
men den omtalte filmen,
ble til en film som kom i 2002, og hvis DVD solgte i 2 millioner eks på de første 24 timer.
- Before you die, you see the ring...

Merkelig reklame kan en si....

Ringer
Som symbol.
Noen ganger kan en ring,
fortelle noe om et brorskap,
eller ring på ringfingeren kan gi signal om at du er gift.

...og for å unngå det,
kan en ta den av seg forsiktig,
ringe hjem, og fortelle at du må jobbe ekstra....
noe Vince Gill sang om en gang:
"Pocket full of Gold"

How many lies you must have told
You think you're a rich man
With your pocket full of gold

Et suksessfullt par i Gountry-genren,
var Tammy Wynette og George Jones.
De vet det meste om å være gift og ikke.
Ikke minst med hverandre.
De sang en gang om et par som kjøpte seg brukte ringer....

In a little wedding chapel later on that afternoon
An old upright piano plays that old familiar tune
Tears roll down her cheeks
And happy thoughts run through her head
As he whispers low, "With this ring, I thee wed."


og noen vers senere:

In a pawn shop in Chicago
On a sunny summer day
A couple gazes at the wedding rings
There on display,
Golden ring.


...og så var ringen til salgs igjen.
Så det går ikke alltid bra.

...og da en mann på førti 
ble sammen med ei på tjue,
selv om han var barnslig,
og hun var gammelmodig,
trodde heller ikke alle på dets varighet.

...men det er nå noen ganger slik,
at de feller tårer da de ser brudeparene,
og senere sier
"så fine de var"
...men det vil nå aldri vare"


...og de gangene de sier,
det paret der vil være sammen evig,
og det lell tar slutt,
så sier de samme:
"Ja det sa vi da, at aldri ville...."

Men det artige er,
at ingenting er forutbestemt.
Et pars utfordringer. finnes i dagene i mellom de lykkelige stunder.
Klarer man dem,
får man alltid betalt for innsatsen
- ring eller ikke -

Derfor er det fint at det finnes sanger,
som forteller om det også.
slik Vince Gill gjør det i "Look at us"

Look at us
After all these years together
Look at us
After all that we've been through
Look at us
Still leaning on each other


...og nå 15 år etter jeg traff henne,
så synger jeg med Vince i setningen:

Look at you
Still pretty as a picture
Look at me
Still crazy over you


...men for meg er det mer
"More crazy over you"

For jeg har det bedre sammen med Trine enn noen gang.
og det er det eneste jeg bryr meg om!

Gratulerer med "tølv" års bryllupsdag Trine
Gull er symbol på noe ekte, og varig!
...ennå i alle fall.



#Kjærlighet #gift #ring #utroskap #forhold #par #Vince #Gill #George #Jones #Tammy #Wynette #Tolkien #thering #Gollum #pawnshop #gull

SÅ LITE VI VET


I hylla står et helikopter....

"Så lite vi vet", heter det i en dansebandssang.
Det var en sang jeg første gang hørte med Lennartz,
og når jeg hører om luftambulanse-krisen,
så ser jeg hvor sant det er.

Jeg vettu - jeg trodde at jeg var med å betalte for tjenesten jeg.
At Norsk Luftambulanse var en institusjon,
som brukte mine penger, for å redde liv.

Vel, jeg fikk igjen noe jeg også.
Først av alt, en del fordeler her og der.
...og så fint det var med gull, sølv, og bronse,
ut fra hvor mange år du hadde betalt.
Før het det "støttemedlem", og da kunne du f eks bli hentet i utlandet,
hvis du ble kritisk sjuk.
Nå heter det "giver" og du leverer penger som før,
får ingen fordeler...
og alle blir hentet.
Helt til nå - da det kan virke som om ingen skal hentes.

For hvis jeg forstår konseptet.
Så er det fortsatt slik at Helseforetakene drifter delen som omhandler liv og helse.
Det som er "solgt" er tjenesten som skal hente de som Helseforetakene styrer over.
Kort fortalt, så blir det som om
ambulansen i Trysil består,
bilene er fortsatt i garasjen,
men det er uvisst om John Galten AS,
eller Erland Svingen AS,
skal kjøre!

...og hvis jeg forstår rett,
så settes driften av materialet, ut på anbud,
for at man skal spare penger,
eller drive mer kostnadseffektivt,
som det så fint heter.
...og så må en bruke forsvaret, 
for at noe som helst skal flys.:..
Lurer på summen av det egentlig?

Litt som Trysil Kommune, 
og sikkert mange andre kommuner,
som legger ut taksering av eiendommer i Trysil på anbud,
for å få en mer riktig eiendomsskatt.
Vil jo tro det er behov for mer skatt inn, 
som er hovedmotiv.
Da tenker jeg at,
hvis en brukte pengene som takstselskapet får,
til å drifte "butikken",
og så bare legger på en promille, eller to,
så ville de kanskje hatt mer igjen i kassa.
Selvfølgelig ville noen klaget,
men det gjør vi jo uansett,
og til slutt er det Støre sin feil også.

Så henvis til Støre,
hev eiendomsskatten, 
uten beregnet grunnlag,
og la oss eve godt i Trysil.
...som vi faktisk allerede gjør.
Selv om en selvfølgelig ser at kommunale avgifter,
ligger relativt høyt allerede.

Men tilbake til luftambulansen,
så kommer det liksom som lyn fra klar himmel, for meg.
Selv om dette visstnok ble bestemt i juli i fjor.
Hvorfor har ikke diskusjonen kommet før?
...og hvordan er det med sammenhengen mellom politikere og Babcock?
Se her

I ei hylle står en modell av et helikopter fra Norsk Luftambulanse.
...og jeg var stolt støttemedlem i mange år.
...og nå er ikke det mulig lenger,
så jeg vet så lite...

Tänk så lite vi vet om
alting som skal hända
Så lite vi kan
om livet som vi har
och det händer så fort
at vindarna kan vända....


...og det artige er,
at Lennartz var heller ikke det vi trodde.
Det var ikke noe ordentlig danseband.
Lennartz var ei gruppe i en serie på SVT.
...om gutten Lennart Johansson fra Fellingsbro,
som "usett" får jobb som sanger i dansebandet Sven Bodins.
Ikke så rart, for han synger jo som en Gud.
Problemet starter når han kommer på øving første gang,
og han ikke ser ut som ursvenske...

Flott serie, som litt humoristisk,
setter våre holdninger til andre, 
(som vi tror vi ikke har) på en prøve...




#Lennartz #SvenBodins #Dansband #SVT #Norsk #Luftambulanse #medlem #Babcock #Lennart #Johansson #Fellingbro #norskluftambulanse

BEFORE THE NEXT TEARDROP FALLS

Jeg har hørt den med fremført av Freddy Fender,
Dolly Parton
, og jeg har hørt Bjørn Kveen synge den i ei koie i Regnåsen.

Men i går kom jeg over denne versjonen.
Makali

Hennes stemme,
klar og ren
nesten litt kjedelig feilfritt,
og en personlighet
litt barnslig og skjønn som ei sol,
kledd i syrinens farge,
og uskyldig.
og blyg der hun beskytter kjolens topp,
med ei usikker hand, 
mot vinden.

Han med røffere tone,
furet værbitt ansikt,
en slags faderlig figur,
trygg og beskyttende
...og en grønn gitar.

Begge synger på to språk.
...og hele videoen er så i ubalanse,
at det blir flott.


PS:  Hør på Tims versjon også her
eller Clay Walkers her

#Makali #Freddy #Fender #Dolly #Parton #Bjørn #Kveen #Regnåsen #koie #sang #rytme

HVERDAGSHELT OG ANDRE HVERDAGSLIGE TING



Hverdagshelter...
Så på reklame for NSB i dag, og de hadde kåret Tonje til hverdagshelt, fordi hun har togpendlet i 17 år.
Jeg ble det nesten jeg også, for jeg togpendlet til skula på Skotterud i 6 år.
...men du vet - det er ikke rom for feil - når en skal bli hverdagshelt.

Jeg likte aldri å vente, og passet derfor på at jeg kom akkurat da toget kom, hver eneste dag.
En dag, var enten jeg eller toget utenfor tidtabellen - og jeg kom til stasjonen akkurat i det toget forlot perrongen.
Jeg gikk hje, hentet ballongsykkelen til far, og rakk skula....
...men du vet da ble kontinuiteten brutt, og jeg har derfor ikke bilde mitt på noen av togene.
Da jeg heller ikke gikk i årets 17. mai tog, så er jeg jo helt ute av diskusjonen.

Men jeg synes reklamen har et poeng.
For MDG f eks, som kjemper for å gjøre livet surt for alle, for at et eller annet vann, skal bli mindre surt, og ikke helt A4,
og som selv kjører AUDI A8 Quattro med privatsjåfør, gjør jo ikke så mye for samfunnet, som f eks alle som Tonje gjør 
- uten at de av den grunn påvirker mennesker negativt - kanskje endog gjør de andre positive, ved at de smiler, når noen gir plass til dem, eller lar dem gå foran, eller bare sender et smil til hun på andre siden, som ser veldig morgengretten ut.

Hverdagshelter er også de som velger å være to i bilen mellom Nybergsund og Innbygda.
...eller mellom Elverum og Hamar, eller andre steder.
Jeg er ikke sikker på at den enslige mannen i 40-åra, i en alt for bred og lang Tesla, er like mye hverdagshelt,
eller skriver på facebook med ei hand på rattet og en på telefonen, at "det i følge trafikkreglene paragraf 12.4 er forbudt å sykle flere i bredden, og nesten feier ned en fotgjenger i det han passerer skytebanen i Nybergsund.  
Men jeg tror slike ting er lov hvis en kjører Tesla!

Hverdagshelt er kanskje også han, eller hun, eller hen, som hilser på en annen, uten at det må bli en kampanje av det - men bare fordi du synes det er en fin måte å møte andre på.  Det å hilse på, kan medføre så mangt det - for en gang kom noen å ville anmelde meg for brudd på taushetsplikten fordi jeg hadde sagt "hei".   Ja du synes kanskje det høres rart ut, men vedkommende mente, at det indikerte at hun hadde vært i konflikt med loven, at en fra lensmannskontoret kjente henne.
Anmeldelsen ble avvist - av noen som for meg, den gang, ble en slags hverdagshelt.
Så husk det, når en blir pålagt noe, som er ment som hyggelig, så kan det bety konsekvenser for en annen.
Jeg ser for meg at gynekologen som hilser på fruen som triller vogn sammen med sin mann, dermed kan komme dårlig ut.
...eller enda verre hvis han ikke kjenner igjen henne....For fokusert på oppgaven!

Jeg kjøpte meg kløyve i fjor.
Du vet at med dårlig skulder, og benskjør bygning, så er ikke kløyving med øks det lureste.
Da jeg tok den ut i år, var den i overkant snill med kabbene...
Det fantes ikke trykk.
Da ble jeg med ett min egen hverdagshelt - for jeg leste litt i manualen, og fant at jeg måtte ha hydraulikk-olje.
Det er liksom kløyverens viagra det - for da ble det trykk, og den bare banet seg veg gjennom blauteste pre-sprekk.
...og at det fantes en lufteskrue som skulle åpnes og lukkes ved bruk, etter bruk - ja det var også ganske nytt.

Men ikke døm meg - jeg har vokst opp i Nintendo-alderen,
og der var det feigt å lese bruksanvisning!

Jeg er en slags hverdagshelt hjemme da jeg vasker klær.
Her om dagen, satt jeg i stolen foran huset og koste med en av valpene
- Krüger var det vel - da oppdager jeg at han biter på ledningen til øreplugga mine.
Men han rekker ikke bite de, i stykker, for jeg kan fortsatt høre musikk.
...og jeg legger ut et bilde om det, med teksten:
"Har fortsatt lyd i dem".
Men jeg er ikke dum, så jeg legger dem i jakkelomma.
...og da kan vi kose videre.

Ja ja, jeg vasker som sagt en god del av klærne hjemme.
Ikke minst treningsklær - eller trimmeklær heter det nå - som jeg stort sett er syk for tiden.
I alle fall....
Da jeg skulle gå en liten tur, så fant jeg ikke igjen øreplugga.
Ikke noe nytt forresten, for da Trine rydder, så blir alt borte!

Men Trine var da ikke hjemme.
...og jeg sjekker derfor vaskemaskinen - og der ligger øreplugga.
Så selv om de overlevde valpetenner, så...
Vel, da de var tørket opp, var jeg spent på om de virket?
Og det gjorde de.
Det ble på en måte litt "renere" lyd - ja nesten helt uten bass!

Som du kanskje har merket, så blir jeg liksom bare "litt" hverdagshelt,
og bare i mine egne øyne, 
og bare når jeg har fikset et problem, 
jeg selv har skapt.
Det kvalifiserer jo ikke til noe ansikt på et tog.

Men det som skulle ha kvalifisert til tittelen,
er alle de som jobber på et sjukehjem,
eller aldershjem.
Dem skulle det vært bilde av,
på et skilt ved kommunegrensa.
Så du så hvem som,
i fremtiden,
skal gjør deg ren,
der sola skinner minst,
da dine hender ikke lenger orker,
eller du av andre grunnet,
trenger hjelp.
Dem skulle det vært bilde av.
De som absolutt,
blir minst sett,
fordi de jobber mest,
bak deg,
der du sjelden har sett.

I mens en venter på den tid,
får en kose seg med The Hollies
"The air that I breathe"




#Hverdag #Hverdagshelt #NSB #tog #kvinner #menn #sjukehjem #sjukepleier #Pleier #kløyve #olje #Hydraulikk #jobb #lyd #musikk #Hollies
#Tonje #reklame #helt #øreplugg #hund #jämthund #ren #lyd #sound #AUDI #mdg #A8 #A4

FILANMELDELSE - AFTERMATH (2017)

Kan inneholde spoiler!

Aftermath - du ser et bilde av Arnold Schwarzenegger foran et amerikansk flagg.
Selv om han er østeriker, så tenker man at det kanskje er en film fylt av enkel action, og passende for en kveld, hvor du egentlig bare er ute etter tidtrøyte.
...og du tror det ikke mindre, da filmen begynner i det stille og pludrende, men en aldrende mann, som venter på sin hustru og gravide datter.
...eller når man ser blikk mellom to menn i en gang på flyplassen.

Så kommer noen minutter, hvor man slår seg til ro, at dette er da jammen en utrolig seriøs film om hvordan uheldige omstendigheter, påvirker oss hver for oss.
På hver vår måte, og at det i noen tilfeller, aldri finnes vinner, eller noen som klarer seg godt. 
Bortsett fra advokater da!

Filmen er basert på en faktisk hendelse,
2002 Überlingen mid-air collision,
...hvor små avvik hos flygeleder, fører til en kollisjon mellom to fly.
Ja faktisk er det så, at flygelederen har en slags kontroll, men i konkurranse med automatiske varslinger, og anti-kiollisjons-systemer, så blir "mannens" handlinger 0-stilt.  

Mer skal jeg ikke si om handlingen.
Men jeg vil si at Arnold viser seg som en habil skuespiller,
og fremstiller sorgen på sin få-ordige måte.

Men for egen del, så blir jeg sittende og se,
helt stille,
gjenkjennende på en del av problematikken,
og bare satt helt ut....av at det faktisk har skjedd.

...og når du har godtatt at det ikke er noen action,
...så....



#aftermath #überlingen #mid-air #Bashkirian #Airlines #Flight #2937 #Tupolev #tu-154 #jet #fly #DHL #Flight #611 #Boeing #757 #film #Schwarzenegger #Arnold 

KAN VISST DETTE MED TALENTER JEG

Den 12. januar 2018, ble jeg bergtatt av et ungt talent.
Så imponert over et talent, at jeg skrev en blogg om det.

Les innlegget her Tuva Lutro

Etter hvert finner Tuva innlegget, og deler det videre.



Og det gjør meg litt stolt.
Bloggen min betyr noe forvedkommende liksom.
Ja jeg glemmer ikke dere som skriver pene ord heller.

Jeg som stort sett skriver tull,
og som da jeg mener alvor, håper ingen ser det.
Ord er vakre - hva skulle vi gjort uten dem?

Men intet er så vakkert, som når ord
kommer ut som bølger av toner,
hvor følelsene formes av stemmebåndets muskel.
...og akkurat slik som Tuva gjør det.

Så ender det med at hun vinner det hele.
...og jeg visste altså hva et talent var,
- akkurat som flertallet i Norge.
 

Hør Tuva her


Heia Tuva.
Gratulerer ærbødigst,
- og takk for at du leste min blogg!
Du er en utrolig sanger.

#Tuva #Lutro #sang #TV2 #Norsketalenter #talenter #norske #Cassidy #stemme #2018

LØRDAGSKVELD I MAI



...etter noen dager med snø, noen dager med flom, noen dager med sol....Så sitter en her foran huset i kveldssola.

På øret har jeg det jeg forbinder med sommerlørdager...dansbandsmusikk.  
Da går tankene til Lamperudskogen, eller Eda Folkets Park.  
Thorleifs var unge gutter, og Streaplers like så, mens Sven Ingvars var kanskje, i våre øyne gamle.  
Contrazt og Picazzo var ikke stiftet ennå.  
Vaktene gikk i kjeledress, med kølle og håndjern, og det finnes kanskje ennå noen som kan kjenne smertene etter rappene som vanket hvis de prøvde seg over gjerdet.

I vegbanen cruiset amerikanske biler med svenske skilter, og norske jenter på bagasjerommet.  
I parken sang man "Raka rör och ös til Bäng..." og kanskje kysset noen ei ung jente på stien...
...eller i baksetet på en Audi 100.

Men nå sitter jeg her.  
I Furuvegen i Trysil.  
Sannex  synger "om du visste var jag saknar dig" og kanskje vet de at min hustru jobber....
...for jeg savner henne i det varmen er i ferd med å forsvinne.

For sola er i ferd med å forsvinne bak P2's eiendom.  
Litt lenger bort ligger tre jämthundvalper og dormer.   Bare tre...

...og en trenger ikke gå langt bakover for de gode minner.  
De dannes hvert eneste sekund....
Hvis en tar seg tid til å se.  
Legge merke til dem.

Som i dag, da jeg opplever pokemon,-gjengen på sitt beste.  
Konkurransen om fargen, samarbeidet om raidet, og den humoristiske kjeglingen mellom venner.  
Ropet av glede når en lykkes, og frustrasjonen når siste hvite ball kastes i tomme intet.  
...eller bare å se mange i Innbygda jakte Charmander og ikke minst en "shiny".     
753 personer anga jeg det til.  Var sikkert ikke så mange, men var et fint tall.  
Kanskje var det bare 112, og da er det i ulveverden et tall så lite, at de havner på rødlista.
...og baksetet som er ledig for å bli med til et mulig nytt raid.  
Blide mennesker.  Glade mennesker.

Ja jeg så noen Engerdøler også....
Men de er jo på en måte grenserevirer, så de telles ikke i Trysil.  

Så kom balansen.  
Sønnen som.fant Shiny, og sønnen som en time før slutt, hadde mistet trua.  
Gråten til den yngste da han ikke fant den...

Jenny prøver å trøste i øret mitt, med å synge om "Litt meire frihet"
og kanskje er en trysling i bandet, da hun synger om
"Litt meir varme og kjærlighet...Litt meir tru på livet..."  
Ja det er så sant.

I går kveld f eks.  
Jeg argumenterte for fellesskapet.  
"Spade for en spade" var det jeg ble møtt med.  
Ja man graver fort sin egen grav - tenkte jeg  og det er å kalle en spade for en spade faktisk.  
Så ble jeg virkelig glad, og fikk tru på framtida, da de som trodde på fellesskapet, sti bak bilen min, og var enige da jeg dro.  
De klemmene drar seg inn i min minnebank, og gir meg tro.  
Ja det gjør jammen han som kikket inn i bilen min i dag også, og snakket om en gul bil.

Minner er også, krangel mellom barn.  
Krangel med spytt og vann...som fører til at noen må hjem, og andre i seng.
..men det er en form for tilpasning til flokken det også.
Som hundeflokken vi har hatt de siste 9 ukene.
Markere seg som leder, nysgjerrig, stille, sikker, leken, eller kranglet.
Normalt alt sammen.  
Ingen ting av det krever diagnose av store bokstaver.

Livet er alt dette.
...og i blant tar livet andre retninger.
"När livet vänder" synger Lasse Stefanz.
Jeg vet alt om det også.
Men det "vänder" gang på gang.
Det vil si at det blir en balanse i det hele.

Selv lever jeg på ordene noen skrev under mitt profilbilder her om dagen.
Dere gjorde en forskjell!

I huset ligger to sønner til sengs.
En datter og hennes søskenbarn, ser på film og knasker ostepop.
Jeg håper på deres framtid.
En god framtid.
Hvor en spade er noe en graver med.
...og ikke brukes til noe annet.

Jeg trur på det jeg.
Etter i dag.
For sola lyser.
...og jeg fortsatt synes min hustru er vakrest av alle...
...ja ikke at Meghan Markle ikke er pen altså....
huff...hun er veldig pen.... 
men må nok stille bak.
Totalt sett!

Dagens beste minne står nok nabogutten for:

En nabogutt på rundt seks år står med sin sykkel foran garasjeåpningen, da min hustru setter seg inn for å rygge ut bilen.

"Nå får du passe deg,
for hun skal rygge!"

Sier jeg.

"Hvorfor det?
Er hun dårlig til å rygge?"

Svarte gutten.

Ha en god lørdagskveld.
Skap minner.
Dine minner!

...og så er Contrazt der i øret.
De minner meg om en samtale av ny tid.
Ikke om meg.
Men en samtale to tok.

..."Det er på tide med farvel"....



#minner #gutt #trafikk #rygge #pokemon #nabo #Thorleifs #Lassestefanz #fellesskap #Lamperudskogen #Eda #folkets #park #kølle #Håndjern #Charmander #Ho-oh #legendarisk #ulv #rødliste #venn #kjærlighet #rygge #Contrazt

AP I TRYSIL REGISTRERER STOR MEDLEMSVEKST



Ja, du stusser kanskje når du ser overskriften på dagens blogg,
og Jonas Gahr Støre ser vel brått med optimisme mot Trysil,
men som alle andre gode nyheter, så ligger det noe annet bak.


Foto:  Monika Søberg - kanskje forklarer Neinarn hvorfor AP har medlemsvekst i Trysil

AP i Trysil, står for Anonyme Pokèmonspillere..
..og det er mange av dem.
Bare at du vet det ikke, før du er en del av dem.
De dukker opp samstemt på et visst sted, og 4 minutter senere er de borte.
Ja det er nærmest å sammenligne med lønn på en konto....

For at alle skal forbli anonyme, 
så er navnene - der de er nevnt - gjort om.
Ansiktene på dem det ikke er bilde av,
er sladdet,
og stemmene du ikke hører,
er scramblet.
Yrkene du ikke vet dem har, er heller ikke tilkjennegitt,
og titler er holdt helt borte.
...og det er svært få med blått blod.
Så da håper jeg alle forblir anonyme.

Spill går ofte ut på å krige.
Da jeg var ung, handlet det om indianere og "kåbbåier"
- nå er det ikke lov å si det mer -
eller politi og røver 
. men det finnes snart verken politi eller røver
(for politiet er blitt så nære at de er helt borte, 
og røverne er digital)

I utgangspunktet så er det tre lag i Pokemon.
Tre lag som kriger.
Kriger om "gymmer"
Rød, gul og blå.
Det går i utgangspunktet ut på å "eie" en gym.
...en gym er et virtuelt tårn med dine, eller andres pokemons på.

Eier du den så har den din farge, og altså dine pokemons.
Men straks etter kommer som regel noen og tar den fra deg.
Ja man kan, som i samfunnet, bli kastet ut, fordi en har feil farge.

Jeg pleier selv å ta over en gym da jeg følger unga på bussen.
Da er det som regel Atle det går utover.
10 minutter etter har Jan vært der, og min pokemon er død.
Men i dette spillet, ringer man ikke Jølstad, når noen dør.
Her gjenoppliver man.

Og det rare er at man blir ikke uvenner om man kaster ut hverandre
.....i alle fall ikke så veldig.
Det er en "snill" krig mellom de tre fargene,
og det minner på en måte om kampen om Stormumriken i Mesterdetektiven Blomkvist,
som Astrid Lindgren skrev om,
hvor hvita rosen og røda rosen er de to lagene, som står mot hverandre,
men allikevel hjelper hverandre når det er nødvendig.

Pokemon-spillere har et eget språk, eller det kan synes slik.
De snakker om femmer-egg, og treer-egg.
...og de er sjelden økologisk dyrket disse eggene, og i alle fall er de ikke etter utegående høns.
Det minner meg om plakaten langs en Trysil-veg før i tiden, hvor det sto
- "Utegående Egg til salgs".
Plakaten ble etterhvert borte, så en antar at eggene løp sin veg.

Men språket ja.
Jeg kjenner ikke alle ordene, men jeg hører "Spåner", "Shiny", "Legendarisk", "reid" og "Bættle".
...og man kommer i form, for en annen type EGG, skal gåes opp, og i tillegg får du Candy.

"Hæ?"
Forklare det litt nærmere?
Nei, en må nesten slå seg med for å skjønne mer.

Noen ganger kommer det varsel om raid.
Da kan den være en "velgjødd" Pokemon som skal nedkjempes, eller en legendarisk.
Men her har spillutviklerne gjort noe genialt, for her må en samarbeide.
Altså må gule, røde, og blå møtes, og kjempe sammen.
Raidene er velorganiserte, og kunne like gjerne vært brukt til en militær aksjon, som til å ta et RAID.
Det kan nevnes at noen raid kan taes alene.

Her om dagen, havnet jeg på det lokale landslaget.
I alle fall følte jeg det slik.
Jeg satt i en av hovedbilene.
Jeg fikk sitte på med Kristin og Daniel.
Da føler man at man er helt i toppen innen gamet
, eller dvs - jeg satt i baksetet,
og skjønte fort at det er langt frem til teten.
For det var mye å lære...

Under flommen, ble man kanskje tatt for å være "flomskuere"
(slik som kjører Bygderunden (eller Sundrunden) sakte,
for å telle "steiner att" i bygda,
eller for å se om vannet går over vegen på Sætrelinna,

ja noen kan tro vi er en av dem, for vi er jo også rundt omkring.
Men i stedet for å se etter store ødeleggelser, ser vi etter Pokestops.
...og merket jo også konsekvensen av vann i flom,
da det plutselig ble behov for båt,
for å nå pokestoppene i Kongeparken.


Slike fugler har du kanskje ikke sett i Kongeparken, men se etter dem i morgen!

På den annen side, så er en av de som er mest rammet av flommen hvert år,
med og spiller Pokemon, og han smiler mest av alle allikevel.
Kanskje holder han humøret oppe av nettopp denne avveksling.
..eller at det er at han kan gå tørrskodd mens han tar et raid.

Men det skal sies, jeg er nok for "blaut"
for når jeg så han drev og evakuerte sine eiendeler,
hadde jeg ikke hjerte til å slå ham ut av gymmen i sundet (han er gul),
og jeg ventet til timen etterpå....
Men etter i dag, blir jeg nok hardere neste vår.
For tror du ikke den gutten slo meg ut av en gym i dag, 
bare 29 sekunder før jeg var trygg....

Men vi er erklært som noen raringer tror jeg.
Ja vi er vel ikke unntatt diskriminering i Grunnloven.
...men jeg tror vi klarer oss allikevel.
I vårt fellesskap.
Og du: 
Du er ikke alene
Vi er flere enn du tror!

Her om dagen, sa ei dame til meg:
"Det er det meste tullete jeg har hørt, at voksne folk holder på med dette".

I mitt hode tenkte jeg:
"Voksne folk sparker fotball, 
voksne folk sykler på stier, eller i en pumpepark,
voksne folk går på ski,
voksne folk kjører off-pist,
voksne folk kjøper et Callaway XR Jernsett Grafitt 5-PW til kr 7990,- for å slå en liten ball (kalles golf),
voksne folk spiller tennis (og lommetennis hørte man noen si før i tia),
voksne folk bruker tid og penger for å lære en hund å løpe på en planke (agility),
voksne folk kaster ut unga for å få fred til å se Liverpool - Manchester United
.... og så mye annet.
Det kalles å ha en hobby, eller interesse, man trives med!"


men jeg sa ikke noe jeg.....

Min kone snakket om pokemonspilling med ett par andre mødre, og ene moren sa:
"Dere kjører rundt så unga får spilt da eller?"
"Nei, det er vi som er rundt omkring, og unga blir med iblant"

svarte den andre moren kjapt,
før hun kastet seg i bilen, for å nå et treer-egg i sundet.
...og slik fortsetter det - det plinger på telefonen og jeg leser:

"Hei det er et femmeregg på Flomvollen"

Ja det er ikke lett å skjønne.
Hva slags egg dreier det seg egentlig om?
Jeg ser jo svaner over alt,
og de har jo store egg vil jeg tro, men hva gjør det til et femmer-egg liksom.

Før jeg hører noen si: 
"Vi er ikke nok"
"Vi lytt varra sju".
"Tok den med seks i går!"
"Går nok med seks"
"Går alltid med seks....."


...og så sier Kari:
"Vi går inn"

Ja det betyr at da hiver du deg inn i battlerommet.
Du har jo stått i lobbyen til nå serru.
...eller er man nå i lobbyen?

"Har alle egg på?"
"Hæ"


Femmeregg, ta egget, ha egget på...."
Ikke lett å holde tunga i rett munn.

Så går fingre som trommestikker.
Alle har hver sin teknikk.
...noen er endog splittede personer
og spiller for både to og tre!

Men selv om det er på hekta, så må Latias knele i de siste sekunder.
Da blir det helt stille....for nå skal han fanges.
Han er løs på Flomvollen.
...eller er det en hun, for de har kjønn disse pokemonene også.

Fingre lager skruballer, eller rolige langballer....og treffer midt i
"Great" står det på skjermen,
og skjelvende venter man for å se om ballen fanger pokemonen.
...og der spretter den ut att.
Det diskuteres skru,
og noen sier at det normale er skru opp mot venstre,
men jeg skruer opp mot høyre...
"Det gjør jeg også" sier flere
...og jeg undrer om det kanskje er flertallets teknikk som avgjør "normalt".

"Hadde den nesten"
sier Atle,
mens jeg vet ikke hvordan han ser "nesten".

"Faan" sier en - det betyr nok at siste ball er kastet og pokemonen forsvant.
"Fekk'n på første" sier en annen, og smiler lurt, og du vet ikke om han gjorde det eller ei...

For egen del, så har jeg ikke møtt mennesker på omtrent 11 år,
bortsett fra å gå blant 16.000 til Mora hvert år,
og for meg har Pokemon-gjengen betydd mye.
Jeg kommer meg ut
Jeg treffer nye mennesker, 
og jeg snakker...
..vel det å snakke har jeg vel aldri lagt helt vekk.
...og det å se meg stå på bygda,
er så overraskende at ei jeg kjenner
pådro seg nakkesleng av overraskelsen!

Ja det er en fantastisk herlig gjeng denne AP-gjengen
- altså de Anonyme Pokemonspillere.

Men jeg antar det kan være fare for at noen misforstår,
da de ser noen sitte i en bil ved et samfunnshus, eller kirke,
og de ser vedkommenda bare stirre ned, 
og handa går opp og ned i stor fart.
Husk at det da bare er vedkommendes sinn
- som skaper nettopp feil tru!

PS I dag ble det riktig høytidelig da vi tok et raid,
for sundet stilte med hornorkester!




#Flomvollen #Egg #Pokemòn #Spawner #lucky #AP #fange #femmer #Kari #Atle #Battle #gul #rød #blå #flom #flomskuer #vann #gmn 

Les mer i arkivet » Juli 2018 » Juni 2018 » Mai 2018