hits

HVORFOR GÅR DET SÅ GALT - INNIMELLOM?

Jeg liker å følge med på helse og livsstilsprogrammer - innimellom.
Der får man svar på hvorfor det går galt - innimellom.
Noen ganger får man svar som kanskje ikke er riktige - innimellom.
Men nå har jeg funnet ut hvorfor det går så galt - innimellom.

På TV sier de, at undersøkelser viser.
...og vi kjøper det hele.
Så ser vi at HelseKontrollen sorterte KNOTT - og fikk en skuespiller til å være doktor, og fortelle hvorfor pillen - som egentlig var hvit Knott - var så bra for kroppen din.  Det viste seg at man kunne kjøpe "eksperter" til å si "hva som helst", for penger.
Vi ser det jo innenfor rovdyrforvaltningen også.
Eksperter hevder....
...og ingen av sidene tror dem.

Men det jeg skulle frem til, var at TV sa at undersøkelser viser,
at par skiller lag når de får barn.
Spesielt de første årene var kritiske.
Grunnlaget var at foreldre ble slitne.

Men de ble sikkert slitne før også.
Når mannen jobbet i skog, eller på land, eller bygde jernbane, eller var i krig.
Kvinnen jobbet ofte hjemme.....eller var "hjemmeværende" som det heter nå.
Vet noen hvor mye arbeid som lå i ordet "hjemmeværende"?

Det kan neppe sammenlignes med å være hjemme pr i dag.
Den gang sto hun opp tidlig.
Laget kanskje matpakke til mannen.
Laget matpakke til sine barn.
Laget barn til sine foreldre eller svigerforeldre, eller begge deler.
Kanskje levde noen besteforeldre som hun tok vare på også, med både mat og stell.
Så kom alt som hadde med huset og gjøre.
Deretter kom det å skaffe mat på bordet.
Sensommer kanskje ved å høste.
Høsten til slakting, og ivaretakelse av maten, for at den skulle vare vinteren i gjennom.
Så var det å måke snø, så stier, gangveier, og gardsplasser var åpne.
Så var det å ta vare på unger som kom hjem fra skole, eller sette dem i sving.
Neste dag, var det bare å sette i gang igjen, uten støvsuger, eller vaskerobot....
...og jeg har ikke nevnt fjøsstell, grisepass, og sauer og geiter....

Tror man ikke disse var slitne,
eller mannen som kom hjem fra skogen, etter å ha måket seg en meter ned i snøen, for i det hele tatt komme ned dit hvor treet skulle felles....med hånddraget sag.  Men de var dog fysisk slitne.
...og de fikk ikke en eneste "likes" eller kompliment for sitt arbeid.
Utroskapen var minst som nå, og man kan således si at de samme faktorer lå til grunn den gang som nå.
...men forskjellen var kanskje at man den gang ikke hadde råd eller mulighet til å skilles - i tillegg til skammen.

Så undersøkelser viser at foreldre blir slitne.
Nå og da.

Kanskje syns de gamle at "den gang da" da var alt tyngre og verre.
Men det er vel kanskje ikke slik....for de ble fysisk slitne, og det er noe godt over det.
Nå blir de psykisk slitne av en dag bak en pc, i en telefon, smilende bak en skranke, eller servicemessig å finne riktig vin.

Deretter skal de stille opp som foreldre på foreldresamtaler, foreldremøter, i korpset, i friidrette, i fotballen, i 17. mai komiteen.
Samtidig skal han i losjen, og hun i Rotary, og han skal på fagforeningsmøte, mens hun skal stille som kandidat som leder i det politiske partiet på et eller annet vis.

De treffes kanskje like før leggetid, mens de ene fortsatt krangler med en av barna, for å få dem til å forstå at det er sengetid, og etter at bikkja er luftet, og katta er inne, orker de kanskje ta seg til senga, hvor de har gode intensjoner, men sovner på hver sin side....

I tillegg forventes det at de er et formidabelt par, fantastiske foreldre, de beste venner, støtte for vennen/venninnen som har det tungt, og klar for å tilrettelegge for konfirmasjonen til den yngste, og begravelsen for den eldste av besteforeldrene, og skaffe seg "likes" på Insta og face.
Ethvert skritt logges, og turen på sykkel er på Strava.
...og du skal i tillegg være solbrun, korrekt antrukket i vårens farger, og håret skal ha gel, og skoene er det ikke lenger så nøye med pussen på, for de er for det første ikke i skinn lenger, men de er ikke på moten nok til å bli slitt en gang.
Ferien skal være den fineste, den det snakkes om i lange tider.

I bakgrunnen driver politikerne på med 12-timers turnuser, annenhverhelgturnus, og alt annet som taler midt i mot at det viktigste på jord består - nemlig foreldreparet.  For å bøte på det første i dette avsnittet, kommer politikerne med retningslinjer for SFO, barnehager, og lærertetthet, slik at foreldrene skal slite noe mindre med leksene poden har fått.  Der glemmer de at de som de ansetter ekstra, eller dem de pålegger ekstra arbeid, også har barn, og er fanget i runddansen fra før.

...og gulrota som før het "lønnsøkning" er spist opp av ordet "vise moderasjon", for at eierne skal få enda større bonus.
...og eierne har det ikke bedre de heller, for de har snart ikke tid til båtpussen på verken en eller to båter, den elektriske bilen står til lading, mens aupairen på kjøkkenet nesten ikke når opp til kjelene...og arbeider godt og vel 40 timer i uka.  For der i gården har vi glemt at Au Pair kommer fra fransk og betyr "på lik fot".  Vi har forstått det som "stå på to fot" og innimellom skjer det forferdelige og mannen forlanger "på alle fire".

Vi trenger ingen undersøkelser som viser - det er bare å tenke etter.
Ingen par overlever i et slikt stress fra en verden.
Så gi litt mer faan.
La unga spille fotball på "løkka" - uorganisert.
La løperne løpe på stiene....la unga leke på ski i spor og bakker du og dem har laget selv.
Møt hverandre på 17. mai, og ta med maten selv.  Flagg og findress  vet dere at dere alle skal ha.
Sett opp plakater for lekene - unger og voksne vet hva lekene betyr og finner ut av det.
Si at toget starter ved kirka kl 11, og så går vi bare.
Hva skal man med arrangementskomitè for å få til dette!

Stopp opp og lat vannet i et stikryss.
La skjegget gro litt om sommeren...
Gå en tur sammen på stien.
Gå på en fest sammen.
Ta dere et nummer i skogen (hvis dere møter noen loddselgere da), eller bak dansebana.
Stjel et kyss fra en opplagt kone - helst din egen!
Innimellom!

Undersøkelser viser at det er "gødt å værra to" som lensmannen sa i vårt bryllup.


#foreldre #familie #barn #lærere #organisert #slitne #psykisk #fysisk #arbeid #17.mai #mai #arrangement #dans #sommer #ferie #år #sex #nummer #skog #rovdyr #forvaltning #undersøkelser #Hk #Helsekontrollen #lensmann

SENTRUMSLØPET 2018


Det er et artig skue...å se så mange løpe


Pang hører jeg langt der fremme, og eliteklassen stresser av gårde i en utrolig fart.
Ja jeg ser det ikke altså, for jeg står langt bak, nemlig i pulje 4.
Etter eliten, så smeller det ikke mer,
du bare merker at puljen din beveger seg.

Det rusles sakte mot matta, alt er så disiplinert, og så plutselig eksploderer det, og menn og kvinner og barn fyker avgårde i en uhorvelig fart.
11.000 løpskåte mennesker, skal flyge av seg snøen fra i vinter...
...bortsett fra meg, for jeg har så mange barn, at kåtskapen er borte, og vettet har overtatt.

Jeg skal åpne rolig i dag jeg.
Jeg sjekker pulsen på klokka,
slik halvegs oppover mot Kongen, og ser jeg har kontroll.

Men her skal jeg ta en pause i å beskrive løpet, for det er egentlig det som skjedde forut som er interessant i dag.
Først av alt, ble opptakten dårlig - med legebesøk og betennelse i kroppen.
Jeg var litt i tvil om å dra.
(Dagen etter sier vakthavende, at det skulle jeg ikke gjort. Armen trenger ro i to måneder).

En annen ting, er at jeg måtte dra alene, uten noen fra familien. 
De skulle på Trysilsmellen.
(Her må jeg bemerke min 7-årige sønn som da han gir meg en farvel-klem sier.
"Lykke til med løpet pappa" 
(Ja jeg blir rørt av slikt jeg)

Da jeg altså var alene i byen dag, skulle jeg liksom parkere i sentrum.
For å ha lett tilgang til bag med klær, og evt vurdere andre joggesko og lignende.

Jeg prøvde meg i et parkeringshus (Gunnerius), men fant ut at det ville bli svinedyrt. 
Omtrent 750 kroner skulle de ha, for at jeg skulle la bilen stå til etter målgang.
Jeg kunne rett nok spare 15 kroner på å løpe litt fortere,
men det klarer jeg jo ikke.

Etter kr 300 i bompenger,
på en veg som ikke lenger skulle hatt bompenger,
så blir det for dyrt.

Imidlertid er jeg etter kjøreturen, nå så pissetrengt, at jeg må la bilen stå der i parkeringshuset, uansett.
Det er ikke en liten sjanse en gang, for at jeg kan klare å sette meg inn, og kjøre videre.
Her må ting ut!

Så jeg snurrer Europark-skiva på appen,
og finner ut at jeg bør kunne finne en do,
og gjøre meg ferdig for omtrent 126 kroner.
126 kroner - har du hørt noe slikt,
men jeg er nå på et stadie, at jeg bare må!

Audien ligger ikke inne i appen - den er for ny for oss - så jeg må legge den til.
Slikt tar tid når du står der og tripper, og vet det hadde vært lurt med ei bleie akkurat nå.

Appen spørlom jeg godtar skilt-gjenkjenning - ja trykker jeg, for jeg er jo skilt før.
Jeg er villig til å godta alt i min tilstand.

Så løper jeg inn i butikken.  
Jeg føler meg faktisk i form noen meter.
Løpefoten virker lett, og jeg føler meg spretten.
og jeg fyker inn butikkdøra...

Men....
Jeg finner ingen do.
Jeg vurderer sterkt to digre potter, som huser noen palmer i plast,
men det vil bli for mye oppstyr.

Nå haster det virkelig, for uten å ha urinsyregikt,
så stivner snart bena av krampe, av å holde væsken inne.
Jeg er ikke kjent på dette senteret,
så jeg safer litt med å hive meg ut på gaten,
krysse på halvvegs rødt, og inn i neste senter,
hvor jeg er tålig sikker på hvor doene er. 

Jeg blir lagt merke til.
Blant lørdagskledde menn og kvinner i dyre klær,
er jeg et lite utskudd i Trysilguttens langrennsdress,
på en dag med pluss 17, og for de som ikke vet det er løp i dag,
så virker jeg nok som en campingturist fra en serie på TVNorge.

På et skilt ser jeg, med uringule øyne, at toalettene er i 4. etasje,
noe jeg ikke tror på, og jeg tar sjansen på ned....

Forbi den siste rest av kø til polet, og treffer rett.
"Doavgift" står det.  Heldigvis er det mulig å betale med kort.

Med skjelvende hender trekker jeg opp Esso-kortet fra Trysilgutt-buksa, og putter det inn.
Jeg husker nesten ikke koden, i det jeg bytter lynraskt ben til ben å stå på.
Jeg ser ut som en kvinne som venter på tur, på et eller annet.

10 kroner fattigere - ja de kunne krevd meg for 100,
for jeg hadde ikke sjans til å prute i min tilstand 
- finner jeg en ledig bås.   
Unisex er ordet som åpenbarer seg, da jeg har fått ut de første to restene av pepsi-max.
Her er det felles do for alle kjønn.

ÅÅÅÅ
Du blir så rolig.
Ja etter at verste krise-literen er ute.

Ja jeg har sett på film, at man tar seg en sigarett etter sex,
men hva tar man etter kappløp med urinen.
For den følelsen som brer seg i kroppen etter endelig å ha....ja den er helt utrolig.
Tror jammen et "ahhhhhh" i rolig utpust,
forlater min lepper, idet jeg står der og bare å nyter siste dråpe forsvinne ned dit det skal.
Neinarn er i paradis i noen sekunder nå.

Da jeg er ferdig og snur meg,
ser jeg likestilling i praksis.
For i dette unisex-paradis, er det menn som har med seg barnevognene,
mens mor er polfareren.

Mennene er ikke macho-kledd heller er.
De har t-skjorter med mye uforståelig skrift på.
Hårfrisyren har fått mer pleie enn, skia til en trysling.

I Trysil er det liksom Volvo-caps, eller nullvisjon-lue, og en alt for stor jaktdresse, som skiller kjønnene.
Her er det liksom kuulere...og ingenting skiller....verken i klesdrakt eller utseende.
Jeg skjønner godt det går an å ta feil.

På veg ut,
har tankeevnen kommet litt tilbake,
og jeg tenker litt på avgiftene jeg har betalt for å få å pisse.

Kanskje hadde det ikke blitt noe særlig dyrere
og fått en bot for "urinering på offentlig sted" faktisk.

Jeg finner tilbake til bilen,
og da oppdager jeg at jeg får ikke stanset parkeringen på appen.
Til slutt virker det som om jeg i urin-tåka ikke har fått til å starte den i det hele tatt.
126 kroner spart....og lykkelig forlater jeg parkeringshuset.
...men hva hvis skiltet er gjenkjent?

Så jeg avbryter tanken om parkering i sentrum, og kjører dit jeg alltid har stått.
Siden den gangen Elida Jarl, leide bort sin leilighet til meg i 2001.

Men jeg tror nesten jeg blir lagt til i t-bane vogna ned mot sentrum også.
Blek som en med 9 måneders vinter ofte er - hvis en ikke jobber i heisanlegget i Trysilfjellet da.
...og med ei brødskive i handa!
Det er ikke mange av oss liksom.

...og så er jeg i sentrum, og blant ti-tusenvis av mennesker,
er en trysling det første jeg ser.

...og da hopper jeg brått fra ankomst byen, via pokemon-spilling, 
til tiden er moden for oppvarming.

Jeg løper oppover mot Slottsparken,
og jeg ergrer meg over at mor eller far aldri ble medlemmer av OBOS,
tidsnok til å ha førsterett på denne store eiendommen, tidligere Drammensvegen 1. 
Tenk for en utsikt:
Nedover Karl Johan 17. mai,
og på alle de som soler seg i parken om sommeren.
Ikke rart Kongen vår er blid!


Varme opp er noe jeg har begynt med i det siste!

Men da jeg begynner å varme opp, er formen fra parkeringshuset borte.
Bena er bly tunge, spensten forsvant i på turen til Skøyeåsen, og et problem har dukket opp:
Løpershortsen sklir ned.

Det var en periode i mitt aktive liv, hvor pulsklokka lå trygt i en fordypning, mellom bryst og mave.
Der lå den så trygt og godt, at den på en måte ble liggende slik at den stirret opp på meg.
Stirret opp i en slags harmoni, og takk for at den lå så trygt.

Så kom en periode hvor jeg trente opp skuldra, og gikk av meg tolv kilo.
Da løp jeg fortere, for nå stirret plutselig pulsbeltet fremover, og innimellom....
måtte jeg gjøre som damer med 85C
- nemlig trekke i stroppen og rett på den...
Pulsbeltet altså - den skled litt ned.
Jeg var litt stolt over at den skled litt ned.

Men min svigermor visste råd,
og i påsken 2017, 
kjørte hun på med måltider så gode at det gikk på 2 kilo.
Da var grunnlaget lagt, og i dag er 2 kilo blitt til 7 kilo tyngre enn i fjor.
Derfor dukker dagens problem opp.

Vet ikke om dere har vært ute for det,
men løpershorts er tilpasset å bli knytt i livet
rett ovenfor nederste sixpack-rekke.
Men hos meg finnes ingen slik.

Jeg må knyte den i motbakke kan du si.
Ja jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive motbakken,
men hvis jeg ligger på ryggen, så er det ei slags sklie fra navelen og ned.
Du får ikke noe til å holde seg oppe i ei sklie....
Uansett hvor hardt du knyter,
er det jo smalere lenger ned...
Heldigvis er det noe den stanser overfor,
lenger ned - en slags knagg,
men at den sklir, er irriterende lell.

I tillegg skal jeg ha en mobiltelefon, som bare blir større og større,
i baklomma....og da er det ikke til noen hjelp at knaggen som redder buksa,
blir mindre og mindre....

Plastdoene var også unisex i år,
men at kvinner klarer sitte på doseter med så står åpning,
er for meg et mysterium.

Mht selve løpet så kan jeg jo vise til fjorårets blogg,
Men det er et par ting jeg må nevne.

I år startet jeg som nevnt rolig.
...og de løp forbi meg.
Unger og gamle.
Menn og kvinner.
Men jeg løper for eget liv jeg.
...og bryr meg ikke så mye om det.
Jeg registrerer at det er tyngre i år.
Oppover mot Slottet er det gruset godt i vinter, og det blir litt glatt.
Et par vindkuler på veg opp, gjør at man har mer sand i munn,
enn dagen etter en festkveld på Slettås.

Mot høyeste punkt i Frognerparken,
er jeg i ferd med å ta att en smågutt.
Jeg tipper han er en 8-9 år.
Kanskje yngre, for de er lengre nå for tiden, disse barna av Regnbuen.

Han hiver etter pust, og har det veldig vondt.
Hele kroppen hans vrir seg i i avsky for å løpe lenger,
og hva vet jeg - han blir kanskje god til å presse seg, men....
I det jeg passere ham, mener jeg å si rolig til ham
"Det er lov å ta det med ro, og nyte turen gutt"
Men før jeg får gjort det, tar han foran meg,
et skritt til siden, snur seg med surt ansikt og roper irritert:
"Kom igjen nå Martin, ta i over kulen, og så langer du ut nedover"

Min første tanke er:
"Hadde sønnen din vært en hund, i et hundekjøringsløp,
hadde Mattilsynet tatt deg ut, for å presse hunden din for hardt.


Det er altså 6 km igjen, og det er ingen lette kilometer.
Gutten er ferdig for i dag, og jeg kjenner på en harme.

Hadde jeg hatt tid,
og vært voldelig av meg,
skulle jeg sagt den faren noen ord...

Men nå er mine egne ben så stive,
at jeg er ikke sikker på om jeg kunne løftet arma og hyttet med neven en gang.

På veg nedover mot matstasjonen,
passerer jeg Kiwi sin ekstra stand for mer energi.
Jeg ser jordbær...og er sliten og stiv.
Jeg løper forbi.
Men begynner å tenke på at jeg trenger energi.
Så....
Jeg snur neri bakken, og løper opp igjen.
Tar noen jordbær og et vannglass, snur, og løper videre ned mot den ordinære matstasjonen, 
hvor jeg etter litt om og men, får litt sportsdrikke.
Jeg lurer liksom på hvorfor arrangøren er så gnien på sportsdrikket,
og helst vil bli kvitt vann, når de får drikket gratis av sponsor?

Jeg vet ikke om jeg fikk noen ekstra energi,
for i år er det tungt å løpe videre.
4 km igjen er det også.

Innimellom er det så tett med publikum, 
at jeg får en følelse hvordan Edvald har det da han nærmer seg en alpetopp.
Men jeg får litt godfølelse også, 
for det virker som om alle som skal krysse vegen,
venter på at jeg passerer.
Om det er fordi jeg løper fort, er tvilsomt.
Er nok mer at de ikke helt vet hvor de har meg
- der jeg nå ser mer og mer bevisstløs ut.

Da jeg nærmer meg området ved Rådhusplassen,
begynner jeg å fable - sikkert fordi jeg er sliten -
om at kanskje Trine har fått med seg sine foreldre og unga, for å overraske meg.
At de liksom står her, hvor hun sto ifjor, og heier.
Akkurat i det samme hører jeg:

"Heia Nils-Einar, Heia"
...og jeg finner hvor lyden kommer fra.
Blond, håret i hestehale, solbriller, og ikke så veldig høy, 
ja det er ikke langt unna at dette var Trine.
Men takk til Jordets-jenta som sto der og heiet.
Det hjalp nesten helt opp neste bakke.
Selv om jeg mot toppen,
ubevisst havnet mer og mer mot venstre, 
og skrittene ble kortere og kortere.

...og bare så det er sagt:
Han som har laget løypa, kan ikke være veldig kjent i byen,
for fra der jeg er nå,
finnes det atskillig kortere veivalg tilbake til Karl Johan.

Jeg orket ikke i år å ta ut noe mer pga konkurranse,
de siste tre kilometer.
...

Tiden ble litt dårligere enn ifjor.
Men det gjør ikke noe.
(Siste 5 km tapte jeg 1 minutt i forhold til i fjor - det heter innstilling).
For i år ble det nok en selfie etter målpassering,
og jeg tullesnappet at jeg ble nr 3 etter disse to damene.


Ikke verst å stå i en slik "flokk"

Medaljen er en fin premie.
Men den beste premien,
var kanskje samtalen med Nina.
...og ikke minst få vite bakgrunnen for
"Mind the Gap"
...som jeg først trodde betydde
at du ikke skulle gape da du gikk på toget!


To med humor, ikke på bølgelengde innen humor (men hver sin) og som kan samtale om alt og ingenting i timesvis.
Det er det som er fint med denne slekta - du får ikke bare en flott hustru - du får ei hel flott slekt på kjøpet.


Vel hjemme, møtes jeg av 8 små jämthundvalper som er glad for å se "far".
En hustru, som jeg tror har hatt en bra dag, uten en masete kar.
I stua vanker det klem
fra tre av de fem.
Og minstremann har gjort klar
en seng av puter i sofaen til sin slitne far.
Jeg får klem av dem alle tre.
...og de er stolte av at jeg ble nr 3.


(Javisst snappen ja - de trodde jeg ble nr 3 altså.
Kan ikke skuffe dem med å si sannheten, nemlig at jeg ble nr 3693 av 7914 startende)


Tolv timer tar det å være med på et slikt løp.  Men det er verdt det.  Etterpå!

 

Kanskje lurer noen på hvordan jeg løste problemet med oppbevaring av mine klær?  
Jo det satt ei eldre dame med en kopp foran seg ved ei dør, og på litt dårlig engelsk,
bekreftet at hun skulle sitte der en stund, og at hun kunne passe på dem for meg!


#sentrumsløpet #Oslo #Gunnerius #sentrum #2018 #løpe #idrett #sport #dyrt #parkere #europark #Heidi #Weng #Martine #hagen #mål #start #Kongen #Slottet #Drammensvegen #Gap #Nasjonalteateret #Tbanen #ruter #Trysilgutten #pisse #urin #unisex #Nina #Elite #kåte

KVAKKSALVERE OG KOMIKERE

 

 

Er så lett å sitte på sin høye hest!

Dagens samfunn er ikke tilpasset mennesket.
Det er ikke lenger slik at vi må ha en stor barneflokk, for at noen i alle fall skulle leve opp,
eller fordi man trengte noen til å ta seg av de gamle.
Det er ikke lenger lov å ta klubba, og gå ut i skogen og hente seg nødvendig mat, når vinterkulda kryper inn i ei tømmerstue du har satt opp med egne hender, og som er så gisti at du ikke trenger å gå ut for å se hva slags vær det er.
Det er restriksjoner på hvor mye du kan fise ut, og det å stanse langs en vei å late vannet, anses å være obskønt.

Det er ikke lenger nødvendig å plukke stein, for å sette poteter eller korn.
Nå er det tvertimot slik at, der våre forfedre plukket stein, der legger vi nå asfalt fordi, der skal det være en parkeringsplass for et handlesenter, eller en veg for at vi skal ta oss raskt frem til en marina.
I barnehager er det installert varsellamper, som lyser rødt når mengden partikler i svevestøv, når et nivå.
Da stenges barnehagen noen timer - mens du før varsellampene, fortsatte med leken inne, og hoppet i gjørma ute.
Tenk tiden før EU-godkjent sand under klatrestativet, eller når det var lov å vippe pinne.
Ja det er jo ikke bare å finne seg en pinne i skogen og ta den med.

Eller hva sies om slakteavfall?
Det er fortsatt forståelse for at ei elgvom kan ligge igjen i skogen, såfremt....
Men ben og hud skal leveres i container.
Gjør et lite forsøk i elgjakta - gå tilbake til vomma du la igjen for ei uke siden.
Du finner kanskje ikke att stedet en gang....åtseletere har pyntet opp.
Let etter ben og hud året etter - og du vil finne at noen gnagere har hatt en god vinter.

Vi lever lenger og semre, fordi vi ikke lenger bruker andre muskler enn tomlene for å hole fast telefonen, og fingrene for å taste.
Apropos det mht mobil - jeg så en bil i dag.
En diger varebil på veg inn til Meieriet i Nybergsund.
"Mobilservice" sto det med store bokstaver, foran, bak og på siden.
Jeg gikk bort til ham jeg, for sønnens mobil er ikke i orden.
Men han kunne hjelpe meg sa han.
Han drev med service av redskaper!
Hvorfor står det da "Mobilservice"?

...og midt oppi dette, vokser våre unge opp.
I en verden hvor du vipser penger, snakker med en robot når du blir gammel og er på hjem, og kontakten med omverden består av å pushe høyre eller venstre på bilder av alternative makkere i livsløpet.
Liker du ingen av dem, kan du dra til Danmark og be om sæd fra spesifik ingeniør, modell, eller langbent løper, eller styrkeløfter.
Øyenbrynene på jentene minner mer om sort tape, enn vakker sminke.
.....og ja oppi dette vokser man opp med et bilde av lykke, vakkerhet, og idolisme.
Livet er ikke like enkelt lenger.

Så kommer en komiker, som livnærer seg på å si ordet, som SP-politikere har lyst på, men ikke vil innrømme,
og sier at det nærmest ikke finnes psykiske lidelser.  Da er det godt å høre en sindig helseminister i alle fall.
Men det skal sies - Lisa Tønne har rett når hun sier "Det er ingen folkerett å være lykkelig".
Lykke er vel egentlig å være fornøyd med dagen slik den er!

Men jeg er sikker på at hun har rett om noen mennesker, men jeg er også sikker på at de hun har rett om, ikke oppfatter det hun sier, og at de som er psykisk sjuke, blir de som får enda mer sten å bære på sine skuldre.  Så selv om jeg tror Lisa mente det godt, så rammet det kanskje de hun ikke ville ramme.





#kvakksalvere #leger #Tønne #Lisa #psykisk #hus #tømmer #stein #åker #potet #jorde #plante #asfalt #fise #SP #komiker #verden #slakte #pinne #mose #lov #menneske #helse #helseministeren 

LEGEBESØK - ELLER SYMPTOM PÅ AT ALDERDOM ER NÆR FORESTÅENDE



Ikke småtteri av fæle ting en skal i gjennom!

I dag våknet jeg med en vond albue.
kl. 0500 var det bare vondt.
kl. 0700 var det kul.
kl 1130 hadde det blitt en diger pose, som vokste mot håndledd og over skulder.
Da kastet jeg inn håndkle og ba Trine om hjelp.

Vel - det der hørtes feil ut....
Vondt i høyre arm, og be Trine om hjelp!

Men legetime ble bestilt.
Jeg sitter der i god tid, og venter.
Legebesøk kan jo fortone seg på mange måter.
Ofte hører man legen si:
"Hva feiler det da?"
Da er det fristende å si:
"Jeg vet ikke, det er derfor jeg oppsøker deg!"

Jeg tenker:
"Kanskje jeg skulle gått rett på laboratoriet, 
for jeg må sikkert ta en CRP!"

Men jeg vil ikke virke frekk heller.

Noen hilser forsiktig.
De mener å huske deg fra et eller annet sted.

Så er det alle de andre som er der.
Mange kjenner du fra før.
Mennesker som var i sin beste alder da du flyttet til kommunen.
Nå er de gamle, og sliter med å ta seg frem, ofte har de hjelp av håpefulle arvinger.
Så er det alle de andre.
Turister i "pjäkser" og de på veg ut....
med krykker - fortsatt antar du de er turister så klart.

Så har du de ansatte i skranken.
De du ikke ser så mye mer, fordi du betaler i en automat.
Litt synd, for de i skranken, var alltid hyggelige og blide.
Men....
Automater er noe for meg det.
Jeg liker at det er det.
TV'n står på NRK - bankers for de fleste,
men ikke for meg, som har sett alle 
"Med hjartet på rette staden" fra før.

...og jeg undrer hvor lenge jeg må vente på vakthavende,
men i god tid før jeg skal inn, hører jeg navnet mitt i det fjerne.
...laboratoriet kaller.
Du verden - de er effektive.

Litt etter har jeg hull i fingeren, og sitter på ei seng.
En vennlig svenske kommer inn.
Kjenner litt, og "ställer några frågor".

Varm, rød, hoven albu.
Betennelse, sier han, og så er det spørsmål hva som har forårsaket det.
Han henter nål, slange og flaske, og så er det bare å tappe.
"ren så er det virus, 
grumset så er det bakterier"


"Se her, blank ja."
Der ser jeg opp på ei full flaske av noe som ligner på rødsprit.
...og antibiotika-kuren gikk fløyten.

"Jeg skal skrive ut en resept på noe som hjelper deg" sier han,
og jeg vandrer litt lettere mot automaten.

Trine lovet å ta med seg det legen forordnet, hjem.
Så nå er det bare å glede seg til en betennelsesfri hverdag.



#symptom #helse #lege #besøk #betennelse #medisin #virus #bakterie #Laboratorie #CRP 



 

HVA ER DET MED MENNESKERS EVNE TIL Å ERINDRE?

Gjennom mange tiår, har vi nå levd i god harmoni her i vest.
Delvis gjennom en kald krig, og delvis gjennom erindring om ting vi ikke ønsker å gjenoppleve.

Ta for eksempel andre verdenskrig.
Marshall-hjelpen var nødvendig for oss, men ikke alle vet lenger hva den var.
(Marshallplanen, offisielt European Recovery Program (ERP), også kalt Marshallhjelpen,
var et amerikansk hjelpeprogram for Europa, som følge av ødeleggelsene under andre verdenskrig.
Planen ble vedtatt av Kongressen i USA i 1948.)


Andre verdenskrig kostet 82 millioner mennesker livet.
Eller estimert til 82 millioner som det så fint kalles.
Dette er ikke mennesker som ga sitt liv for fedrelandet, eller for å redde noen.
Dette er liv som ble tatt fra noen.
Fordi noen ville ha verdensherredømme.
Eierskap til resten.
Makt.

Her i Norge slapp vi tålig greit fra det.
Hvis man kan kalle 9500 døde, å slippe greit fra det.
Men man kan det - så fremt man ikke er blant dem!
Av disse var det 700 jøder.

På verdensbasis ble 6 millioner mennesker drept.
Heller ikke disse for fedreland, eller for å redde noen.
De ble drept fordi, de med makt, mente de ikke fortjente livet.
Holocaust kalles det i ettertid.

På grunn av lidelser og tap av menneskeliv, sa man den gang:
Aldri mer!
...og man fikk blant annet FN.
Forente Nasjoner.
Det hjalp.

Så glemmer man.
Så fornekter man.
Så har det ikke skjedd.
Så kan man bli sinte.
Så kan man ønske makt.
Så kan man ønske å eie mest mulig.

For de som husket - de dør ut.

Men det skjer hele tiden noe som bør få en til å tenke 
Aldri mer.

Jeg satt en aften og bladde i nyhetene på vg.no
Dagen på kurs ved Politihøgskolen var nettopp slutt.
"Fly krasjet inn i et av tårnene på Twin Towers" sto det.
..og jeg husker jeg tenkte:
"For en idiot"
For jeg trodde det var et småfly og en dårlig pilot.

Jeg sjekker på nytt, og da har ytterligere ett fly krasjet inn i Twin Towers.
Jeg vandret ut i Oslos gater.
Jeg kjente det i maven.
Jeg kjente på frykten i mitt sinn.
Jeg fryktet for mine.
...så kommer flere fly.
noen når ikke sine mål.
men folk dør....

Vi husker alle hva vi gjorde, hvor vi var, hvem vi så....
Denne dag!
Kanskje gråt vi.
Kanskje bannet vi.
Men vi mente nok:
Aldri mer!

Det jeg husker aller mest....
...er de som hopper ut av vinduene....
høyt der oppe i tårnet.
De vet de skal dø.
De vil bare ikke brenne opp.
Kanskje finnes det i noen sekunder et håp.
Et håp om et under.
Et under....
....at de bare brekker noen ben...
Da de når bakken.
En bakke av hard asfalt.
De hoppet ikke for fedrelandet.

Jeg husker også senere....

Alan Jackson sang:
Where were you when the world stopped turnin'
That September day?
Were you in the yard with your wife and children
Or workin' on some stage in L.A.?
Did you stand there in shock at the sight of that black smoke
Risin' against that blue sky?
Did you shout out in anger, in fear for your neighbor
Or did you just sit down and cry?


...og vi startet hate.

En annen dag jeg husker
sitter jeg på Matrand.
Mitt hjertes hjemsted.
Min hustru og familie har litt tidligere sluppet med av på Skotterud,
så jeg kan løpe tilbake, mens de shopper.

Jeg er igjen på vg.no.
Bombe i Oslo.
Det første jeg tenker er 
"Min sønn er der".
Så ser jeg ubesvarte anrop fra min hustru.
Hun har prøvd å ringe meg.

Senere den dagen 
dør 69 ungdommmer.
I Norge.
På grunn av politisk overbevisning.
I Norge.
69 ungdommer.
Ikke i kamp for sitt fedreland.
Ikke for å redde noen.
Kun fordi de hadde et engasjement.
Et engasjement om at verden kan være god.
At meningsforskjeller kan løses via politikk og dialog.
Aldri mer!

...men Norge er ikke som andre land.
I Norge sto en statsminister og gråt.
På tv sto en Konge....
...og gråt.
Tårer kom istedet for sinne og taler om hevn.
Nordmenn møtte vold med kjærlighet.
Aldri før har vi omfavnet hverandre mer enn de dagene som kom.
Aldri før har vi tenkt så varmt om hverandre.
Politiske stridsøkser ble begravd.
Meningsforskjeller besto 
- slik de skal.
Men sinnet ble begravet....
Noen gravde kanskje ikke dypt nok,
men....

Vi sang:

En himmel full av stjerner
Blått hav så langt du ser
En jord der blomster gror
Kan du ønske mer?
Sammen skal vi leve
Hver søster og hver bror
Små barn av regnbuen
Og en frodig jord


Vi sang høyt.
Fordi terroristen hatet nettopp den sangen.
Vi sang høyere.
Vi overdøvde ham med sangen.
...og vi vant.
For en kort stund.
Selv om vi alle tenkte
Aldri mer!

...og så glemmer vi.
Sinnet og harmen, kommer krypende.
Mitt er mitt og bare mitt.
Hatet kommer til overflaten igjen.
Ikke nødvendigvis av de som ble rammet.
....og jeg skjønner:

At aldri mer
...varer så forbannet kort.

....og midt oppi dette,
så oppdager jeg at kanskje...
finner Nord og sør i Korea sammen
...en dag.
Kanskje hilser naboer på hverandre igjen....
....en dag.
Familier samles...
...en dag.

Alan Jackson har kanskje rett:
And I remember this from when I was young
Faith, hope, and love are some good things He gave us
And the greatest is love​


Man dør ikke for fedrelandet,
eller i kamp for det man tror på.
Man dør...


#verdenskrig #hat #Utøya #Oslo #sønn #Familie #naboer #krig #død #jøder #Holocaust #Marshallhjelpen #USA #Norge #dødsfall #Statsminister #Konge #Alan #Jackson #Korea #nord #sør #FN #aldri #mer #Kjærlighet #søsken #fred

BAKSJØLØPET 2018

Jeg tror jeg var med på det aller første Baksjøløpet, 
og faktisk løp mange på rad, - de første årene.
Må vel nesten bli de første årene, hvis en er med i det aller første!
(Må tillegges at jeg er gammel nok til å huske både Nyfjelløpet og Nyfjell-trampen)

Hver eneste gang, stilte jeg meg opp i første rekke, og trodde jeg kunne vinne løpet.
Da skuddet smalt, så dro jeg på oppover, og var kanskje blant de 5 til 10 beste oppover.
Da jeg var på toppen, så jeg teten foran meg på grusvegen.
Da jeg kom inn på grusvegen, måtte jeg som regel gå litt.
Ved matstasjonen, slet jeg med hodepine og magevondt.
Mot toppen etter Baksjøen, var bena ferdige.
...og i mål var jeg langt bak teten.
Neste år sto jeg i første rekke....og alt gjentok seg.
Jeg var dessverre bare god opp til omtrent 1500 meter, 
og da er 11000 meter langt.
(I Nyfjell-løpet har jeg et smalfilm.opptak, som viser en Neinarn som leder med 300 meter, før start-jordet er unnagjort, og som er nr 4 da vegen passeres, og som kom godt en time etter de andre i mål - samme selvtillit og start mao)

i 2011 var jeg tilbake, og løp mitt 10. løp.
Da hadde jeg med meg elghunden Jack og min svigerfar.
Da stilte jeg meg helt bakerst, og gikk til toppen.
Så jogget jeg derifra og til mål, mens svigerfar min forsvant til skogs etter matstasjonen.
Det ble en god tur på en time og et kvarter.

I år skulle jeg nedover i bursdag samme helg,
og da var det på tide å prøve seg igjen.
Bortsett fra noen kilo for mye, så er jeg ikke helt utafor mht trim.
...og jeg jobbet med tryslingene, for å få dem med.
La ut om hvor fint løp dette er - at alle for fine premier, osv.

De var ikke negative heller.
Svigerfar skulle i alle fall.
Svoger skulle kanskje.
Niesen ville gjerne.
Hustru -
"nei du skjønner det var visst noen som skulle komme klokka tolv"
"Ja, men kl 1230 er vi tilbake!"

"Nei de måtte komme kl 1200!"

Min svigerinne, er en av de bedre løpere jeg kjenner.
Hun er lett, flyr som en vind, og kunne slått hvem som helst.
...men hun svarte aldri om hun skulle være med. 
Det gjorde vel heller ikke svigermor.

Da dagen kom, var jeg alene på veg til Åbogen.
30 minutter senere, sa tryslingene, at de visste da ikke vegen til start heller da!


Jeg snapper hjem, for å prøve å få tryslinga med!

Men der var nå jeg.
Nesten alene syntes jeg.
Herover er man ikke like tidlig ute før start lenger....
så først en halvtime senere, fylte parkeringsplassene seg opp.
Fra vinterdvalen kom skinnlette løpere med Magnor UL på brystet,
Aurskog-Høland på ryggen, damer med barnevogner, syklister, og eldre menn....
...som var eldre allerede da jeg var 15, og de så fortsatt ut som de kunne løpe like fort.
Jeg treffer rennleder, og spør ham hvor langt innpå start man kan etteranmelde seg:
"En halvtime før går bra, og enda lenger hvis det kniper"
...og jeg ringer Trine

"Restitusjon/massasje"
står det på en plakat, og jeg angrer jeg ikke løper aktivt.
For det er de som får tilbudet,
har det blitt meg fortalt.
Nå ja - dette er vel et helt annet tilbud antar jeg, enn den gang det sto en buss på grensa på Eda med skiltet:
"Massage gives i campingvagnen"
...men der var det aldri noe krav om "Aktiv" tror jeg!

En av de første jeg traff ved bygdehuset, var Arne Moren.
Et begrep innen fysisk aktivitet i Trysil.
Han skulle løpe for 17. gang.
Da jeg fortalte om tryslingene som satt et kvarters kjøretur unna,
og ikke ble med, sa han:
"Dårleg.  Det kan du helse dem frå me!"

Så traff jeg Haugnæs'n.
Han var tøffere enn Arne og meg, og startet i aktiv klasse.

Baksjøløpet har fortsatt tradisjonen at lensmannen kjører foran.
...og han kunne opplyse at hvis jeg startet like hardt som før, og sprakk som før, så var det mulig å sitte på inn att!

Innimellom hørte jeg et "Hei".
Innimellom stanset noe for å prate.
Innimellom forsvant noen fordi de ikke vill si verken hei eller prate.
Innimellom syntes jeg at jeg kjente igjen noen.
Innimellom så jeg jevngamle som så gamle ut,
og noen ganger så jeg jevnaldrende som var som den gang da.
..og innimellom satt jeg i bilen, og fiklet med en mobil, for å stenge verden ute.
...og jammen var jeg innimellom, i gang med å varme opp!

Det nærmer seg start.
Jeg stiller meg opp slik omtrent midt i.
Med aktive nummerlapper foran meg, og barnevogner bak.
Litt mer på "hugget" enn i 2011 altså - og i tillegg uten Jack (RIP).
Ved siden av meg stiller min svigersønn og hans kompis Glenn seg opp.
De ser "taggade" ut, og kanskje er det litt "full-i-faan" i dem.
For kvelden før, i 40årslaget, sa jeg at jeg kanskje kom til å løpe fra dem!
Mest på tull, for de noen år yngre, litt lettere, og litt bedre i form.

Jeg vurderte å legge meg bak dem, for å få hjelp til tempoet.
30 sek til start.
"Kan du hjelpe meg med pulsklokka mi?"
"Ja da"

20 sek til start.
"Den skal ikke være slik"
"Ja jeg skjønner ikke helt denne jeg"

10 sek til start
"Der fikk jeg den i gang"
"Ja men den pleier ikke se slik ut"

7 sek til start
"Tror jeg må gi meg"
"Ja men det skal ikke se slik ut"

5 sek til start
"Unnskyld meg, jeg får bare starte jeg"
"Hvor er startmatta?"


PANG

...og da var jeg i gang.
Rolig nå!
2 km oppover på asfalt.
Jeg når toppen, og har det bra.
Grusvegen gjenomføres og jeg har det bra.
På den får jeg heia fra ei jeg kjenner som en tidligere storløper.
Nå er hun pårørende til en unggutt, som blir av de aller beste.

Ut på asfalten.

"Har du nåe øl hæll?"
hører jeg en eidskoging si bak meg, til en publikummer langs løypa, og jeg synes det høres ut som svigersønn min.
Han er en av de mest eidskog-tro jeg vet om mht dialekten.

"Je prater da full itte eidskoging je?" sa han til eldstesønnen min en gang.

Er han rett bak meg, tenker jeg.
Men løper rolig videre.
Så blir det grusveg att.

Jeg er i ferd med å ta igjen mange løpere.
Det er en annen følelse det.
Men det er litt bløtt her, og jeg kikker ned på mine Hoka Clifton 3, og er urolig for at de blir tilsmusset.

Matstasjonen.
Jeg gjør som de store stjerner.
Søler mest på klea, og haster videre.

Omtrent langs løypa, står noen eldre herrer (som meg).
"Heia Heia" roper de, før en plutselig utbryter.
"Næmmen er de dæ da?"
og så legger han til noe som er litt artig:

For det er bare eidskoginger som klarer å være innom livets begge ender
(og med ordet leve først, og dø til slutt også),
mens de gir deg et slags kompliment:
"Lever du enda du au da dø!"

Jeg vet ikke egentlig om det er et kompliment heller!
At jeg er så gammel at det er overraskende at jeg lever liksom.

Men med det, orket jeg opp til toppen også.
Selv om jeg fikk en liten nedtur ved Baksjøen.
For i det jeg tok igjen løper etter løper,
kommer ei velformet kvinne, på rundt 193 cm og løper forbi meg.
Hun er slank og veltrent, så det er det nok ikke noe å si på,
men det som fikk meg ned på bakken med begge bena var,
at hun løp jaggu med barnevogn.
...og for å utslette all selvtillit:
Når du er mann, og hoftekammen på dama som løper forbi deg, er i din skulderhøyde,
ja da føler du deg liten.

Men jeg tok meg opp.
...og jeg tenker:  Endelig bare nedoverbakke.

Over toppen, passerer jeg en som ikke helt vil gi seg, og da jeg passerer sier han:
"Nå biner hælvete!"
Jeg skjønte ikke helt det, og etter å hatt ham ved siden av meg, lenger enn ønsket,
glir jeg fra ham.
Jeg drar ut stegene... får det litt tungt på siste hylla før du ser Åbogen att.
Men det går!
Mot mål kan jeg øke enda litt, uten at pulsen flyr av gårde.
57.27 ble Strava-tiden på en trimmer fra Sundet!


Det beste synet i løypa er dette!

...og da jeg står der i målområdet, plinger det i telefonen.
Der er det melding fra Kondis-Bakkerolfen.
"Storebror ser deg" står det og vedlagt er et bilde av en Neinarn som fikler med klokka si.
Glåmdalen sendte visst direkte.


Det jeg egentlig driver med, er å snappe bilde av tida mi til Per-Arne, for å skryte litt

Jeg løp for å slå svigersønn min!
Må innrømme det.
...og jeg klarte det.
Ingen svigerfar slo meg.
For han slappet av i sola på Matrand.
...og vel hjemme, var ektefelles besøk bare så vidt kommet!

"Neste år skal vi trene, og bli med"
Hadde svogeren min sagt, før han dro til Trysil.

Ett år går veldig fort Espen!

PS:  På mandag skjønte jeg hva løperen etter toppen mente.
For nå var lår, og hofter, så mørbanket av å løpe nedover, at jeg nesten ikke klarte gå!
...og apropos komplimenter, så vet jeg ikke helt hvordan man skal tolke Eidskoginger
for dagen før løpet traff jeg en jeg ikke hadde sett på noen ord, og jeg sa til ham:
"Du ser da ut som før du!"
"Ja du ser da full egentlig bedre ut du"

var svaret....og jeg ble med det samme litt stolt,
men så kom jeg til å tenke på:
"Hva mente han om hvordan jeg så ut før egentlig?"



#Baksjøløpet #løp #trim #Åbogen #Dahl #Moren #Arne #Haugnæss #Jan #Svigersønn #Svigerfar #Eidskog #Matrand #Magnor #øl #telefon #idrett #Sport #Kondis #Bakkerolfen #Glåmdalen #storebror #2011 #2018 #Garmin #nrk #Jack #elghund #barnevogn #lang #passere #Neinarn #mål #start

MER ENN GULL - BIRI'N

Mer enn Gull er en interessant serie som går på tv2 for tiden.
(sesong 3 - men jeg har ikke sett de tidligere sesonger)

På en måte er det sportens svar på serien "Hver gang vi møtes" og jeg var spent på hvordan de skulle få til dette med idrettsfolk.
For her er det jo ingen Ellefsæter eller Gjermund Eggen, som kunne sunget hverandres sanger.

Jeg har fulgt med på alle program frem til i dag, og de har svart til forventningen, men akkurat i dag, ble det mer!
Og i dag ble programmet så alt for kort!

Biri'n - vi vet jo alle hvem han var liksom.
Han som kom og vant, og ble allemannseie - på Gjermund Eggen-vis!
For oss i Trysil, ble han på en måte enda litt nærmere - han var jo "litt" herfra og!
Biri'n Torbjørn Løkken.

Så ble han borte!
I mange år.
...men innimellom ble han fanget i medias interesse.
...og alle visste noe, eller litt, eller ingenting.
...men alle visste på et vis, at "han gikk det jaggu gæli for!"

I går satt han der.
På tv - med de andre, og hele kjernen av sportsinteresserte foran skjermen.
Han så sliten ut, men allikevel mer våken enn noen.
Ansiktet bar preg av livet, men allikevel var det noe "lokalt godt" der.
Han fremsto som en med innsikt.   En med bakkekontakt.

I første økt blir vi kjent med en som vokste opp slik det var den gangen
- da faren tråkket spor og stavtak - og snø og ski var lekegrinda.
"Alle trodde jeg ble tvunget til å trene"
Den har jeg selv hørt da jeg var yngre.
(I dag er det riktig - for jeg må tvinge meg selv ut!).

Vi får høre om kameraten som knakk nakken i storbakken.
...om å være topphopper - med høydeskrekk!

Telefonen ringer ved siden av meg - det er min hustrus telefon som kimer "Your phone is ringing"
og jeg sier: 
"Skal du snakke nå, må du gå unna, for her skal jeg ha med meg hvert eneste ord".
Min datter sitter stille...og følger med.

På en måte er han kanskje en av de siste med det første.
Ja jeg mener ved å skøyte.
Da de viser innspurten mot VM-gull, og han selv hørte
"Langsam Løkken, Langsam" fra en tysker,
så ser vi en som behersket skøyting, slik det så ut den gang.
Da vi ser ha i kamp med dagens lovende skiløper,
ser vi en som har slitt!
Det er det som er så fascinerende.
Det ser så lett ut da du er på topp,
og ser så håpløst ut, da du er på bånn.
Skistilen viser virkeligheten på en måte.

Så kommer middagen.
Sliten stemme og god dialekt , forteller om  da han sviktet "MOR".
...men aldri et ord av skyld fordeles.
Han sier aldri hva han brukte.
Det er på en måte ikke nødvendig.

Du vet han ikke mener jordskokk, da han forteller om at han forlot gården, for å reise til byen, for å hente det han trengte, for deretter å gjemme seg under dyna, og ta inn det han (den gang mente) trengte.
...og da han blir spurt om når han skjønte dette gikk feil veg.....svarte han:
"Med en gang".

Det burde være noe å ta med seg inn på Stortinget, når man diskuterer rusmidler, og legalisering.
"MED EN GANG".
Jeg har selv sett resultater hos mange unge - "med en gang".
Ja da - jeg har sett at det har gått bra etter mange ganger også, men ingen vet hvem som vinner lotteriet "med en gang".

Jeg led med ham.
Det gjorde flere.
Frode Andresen husker jeg fra tiden han var aktiv.
Han var ikke alltid den veldig glade fyren, eller fornøyde fyren.
Men han var en mann med et vinnerinstinkt så stort, at han selv ikke i Mesternes Mester, eller i serien Mer enn Gull, vil tape noe som helst.
Her sitter han, og i et øyeblikk må jeg si til min tilbakevendte hustru:
"Men i all verden, så nesten ut som Frode skulle grine!",
...og så får du se at han gråter åpenlyst.
På vegne av Biri'n.
Tror vi var flere.
Jeg ville høre på ham lenge.
Høre om den store seieren.
Seieren over rus.
Jeg vil bare høre stemmen hans.
Dialekta som understreket alvoret.

Det er ikke lett å bære suksess.
Eller bære det å være elsket av alle.
At alle har ei mening om deg.
Northug klarte heller ikke helt dette.
Men han klarte seg - til slutt.
Men der er en lærdom:
Vi har ikke rett til å elske og hate disse ungdommer,
som vinner til glede for oss, som taper til ergrelse for oss.
Vi har kun rett til å beundre øyeblikket,
og så la dem få leve et liv.

Tenk på det i dag.
I dag da Johaug er tilbake.
Hvor mange ganger skal hun bli stilt de samme spørsmål.
Spørsmål som ikke lenger trengs å stilles.
I dag er det pkt 0.
I dag er hun her for første gang igjen.
I dag skal hun få være i fred, og kunne satse.
Akkurat som Ragnhild Haga og Simen H. Krüger.
Vinnere!

Jeg håper, men er ikke sikker,
at Biri'n nå får et godt liv fremover.
At han kan ta seg en tur til Kalfoss'ern.
Nyte dager og kvelder med forloveden.
At han kan få den fred og ro rundt seg som han trenger.
...og at trangen ikke kommer tilbake noen gang - ever!

TV2 - dere lyktes med serien.
Men hva skal toppe dette i denne sesongen?
Is i rubben, blir liksom ikke det samme som dette.

Les om hans kamp her 

Les mer om livet i dag her


#Løkken #VM #1987 #Trysil #Kalfoss #Biri #Kombinert #Haga #Krüger #skiløper #Skøyting #rus #Stortinget #legalisering #politikk #Idrett #sport #gull #tv2
 

HVORFOR - HVORFOR IKKE

Noen ganger skjønner jeg mindre enn ellers.

HVORFOR:
Hvis en legger nyhetene fra TV2 til grunn, så setter Skiforbundet Johaug og Northug opp mot hverandre.
Det tror jeg ikke de to egentlig er interessert i.   Like regler for alle kunne vært på sin plass.
Så tendensen til det samme i alpint, hvor Aksel kunne ha RedBull, men ikke Henrik.

HVORFOR IKKE:
Ha det samme for alle - Enten kan alle ha, eller ingen ha - private sponsorer.

HVORFOR:
På Thon-senteret, hadde noen knust ei flaske vin i gangstien i bygget.
Det fører selvsagt til at noen kan gli, falle, få rødvin på klærne, skjære seg på glass, osv.
Ihht manualen for vektere, så kalles da personal opp, og situasjonen forklares.
Vedkommende iverksetter et straks-tiltak, som innebærer at hun/han ankommer stedet, og fastslår at det medfører riktighet.
Det er knust en rødvinsflaske på gulvet, og det har lekket ut rødvin fra den knuste flasken, og det ligger glass på gulvet.
Da iverksettes neste trinn i manualen - der er det to muligheter:
Enten kan den som har inspisert ulykkesstedet, gå til trinn tre, eller kalle opp en annen i systemet.
Uansett, så går nå en eller annen, ut på lageret for nødutstyr.
Der hentes det ut to stk skilt "Städning pågår"
Disse bæres, enten hver for seg, av to stk, eller at en tar begge - til stedet hvor uhell har skjedd.
Nå kan vekteren være tilstede, og dirigere de gående rundt plassen, evt - hvis de er to - kan trafikken stanses eller omdirigeres, mens skiltene plasseres ut.
Trafikken går stort sett øst-vest her, men pga at det vil bli trangere for de gående, og derav mindre omsetning, så settes skiltene face nord-sør.
Dette medfører at de gående ikke ser beskjeden, men at de fortsatt kan gå over, forbi, eller rundt, stedet hvor rødvinen flyter og glasskårene ligger.
Sak løst!

HVORFOR IKKE:
Få tak i noen som tar opp glasskårene, og tørker opp rødvinen?



HVORFOR:
For tredve år siden, sa en tidligere kollega til meg:
Det kommer en tid da alle gutter/menn, bør ha ei blokk i brystlommen, hvor jentene kan krysse for at
"Samleiet er inngått frivillig, at det ikke var foranlediget av verken vold eller trussel, eller på annen måte medførte ubehag at vedkommende prøvde seg, og gjennomførte den angitte aktivitet.  Signert forut for akten".
Nå i disse #metoo tider, ser jeg at mange ville satt pris på at denne blokka, hadde vært tilstede i politiske anledninger, og alle andre anledninger for den saks skyld.  Ikke minst på et jorde i Trøndelag, selv om man der vel er mer enn enige om at slikt samtykke fantes!

HVORFOR IKKE:
Søndag var jeg på Skotterud i Eidskog, og der er dette #metoo problemet løst en gang for alle.
Jeg antar at alle politiske landsmøter, og auditions til film og teater vil foregå her i fremtiden.
Her har de nemlig en sentral som heter "Eidskog Frivillighets-sentral".
Alt som foregår der, antas å måtte forstås, som frivillig, uten at det senere kan bli brukt i mot noen.
Tips til andre kommuner, som ønsker seg flere innbyggere.
For det er slik #metoo aktiviteter som skaper mennesker, nemlig!
 





#metoo #frivillig #politikk #rødvin #vekter #glass #Northug #Johaug #SKiforbundet #Eidskog #sentral #Thon #senter #problem #rengjøring

BURSDAGSHELG 2018

Når man er gift med ei fra Jordet i Trysil - stedet hvor slektskap og samvær betyr mer enn andre steder, så er det trivelig å dra på tur.
Det innebærer 12 hunder, 2 stamforeldre, 3 barn, sju barnebarn, samboere og ektefeller, og i tillegg, samboeres foreldre.
Da blir det intimt og morsomt i et hus, som var bygget på en tid da alle trengte Husbanken, og hvor begrensning av areal og antall stikkontakter, var det som betydde noe.  Men det er noe i det der, med at der det finnes hjerterom, finnes det husrom.
....og du verden som jeg elsker slike helger på Eidskogen.

På fredag kom min nevø og kamerat på besøk i tillegg, og vi fikk gleden av å gå inn i felles bursdag - selve sommerdagen - sammen.

Lørdagen kom med pipende valper som måtte ut, sol over kirkespiret, og meg selvfølgelig - som uansett hvor jeg er - tilbringer de første timene alene.
 - fordi de andre sover noe lenger.  Da benytter jeg alltid anledningen til å rusle på gamle marker.
I anledning dagen, er det jo også greit å ta en tur på "kjærrgar'n" som det heter herover - stedet hvor levningene etter ens opphav befinner seg.

Plutselig kommer det meldinger fra min svigerfar på telefon.
Der står det at de kommer snart, at jeg skal få alt jeg ønsker meg, og at de er snart klare.
Vel jeg undrer jo på om han sender til feil person, så jeg unnlater å svare.
...men jeg setter jo pris på at jeg skal få alt jeg ønsker meg, for jeg ønsker meg:
Fred i verden, blide og snille mennesker, en seier i Vasaloppet, og et godt liv....
- men det viser seg at det er min yngste sønn som vil glede sin far på bursdagen!

Men litt tilbake til min svigerfar, så er han vel en av de artige i familien.
Noen ganger uten å tenke over å være det, og noen ganger ved å være seg selv.
Som f eks på sommer dagen, da Thon Hotels Tromsø legger ut bilde av tre vakre resepsjonsdamer, og hvor du kan vinne et gratis opphold, hvis du skriver hvem du helst vil ha med deg,



"Jeg velger henne til venstre" skriver min svigerfar i kommentarfeltet.
Ja hvis han ikke vinner oppholdet da....ja da er det bare spam!

Eller som når han senere på kvelden er i 40årslag, og jubilanten, som ikke har så mye hår igjen på hodet, og som har hatt på seg parykk en times tid sier:
"Nei nå tar jeg av meg parykken, for jeg blir så varm og svett"
"Ja da skjønner du hvordan vi andre har det hele tiden" sier min svigerfar.

Men nå skal jeg hoppe tilbake litt igjen til morgenen.
Da jeg er tilbake ved huset, kommer en niese løpende på mamma Lerbak-vis, og hopper opp og gir meg en klem:
"Gratulerer med dagen!",
...og så smiler hun.
Deretter kommer unga på rad og rekke.
Hvem har noen større ønsker enn å oppleve slik varme?

I bilen, til den sedvanlig harry-turen til Sverige, sier den samme niesen:
"Jeg har sminket meg.  Når onkel har bursdg, må jeg være fin"
...og så smiler hun igjen, så hele den hvite tanngarden lyser i sola.

På XXL, strøver vi mot joggesko-avdelingen.  
Den samme niesen, igjen, finner seg et par hun bare forelsker seg i.
"Disse må jeg ha!
Jeg skal spørre mamma og pappa"

Ett minutt senere, er hun tilbake hoppende glad.
"Jeg fikk dem!".
"Hæ, fikk du dem?"
"Ja det vil si, de svarte ikke, så jeg svarte for dem"

Så hoppet hun og spratt, og jeg forsto at det nok var helt greit,
når ingen svarer deg, ja da kan du svare selv.

Så jeg tok bare et vilkårlig par, og sa, disse ville jeg også hatt.
"Jeg kan spørre pappa om du får dem!"
Sier hun og løper igjen.

Nancy og jeg bestemmer oss for å overhøre denne samtalen.
Vi ser den blide jenta stå ved sin far.
Hun har tatt frem ene skoen, og har den foran sin far, som mildt sagt kan virke uinteressert i spørsmålet, og vi hører henne si:
"Se denne fine skoen din pappa, kjenn hvor myk den er.  Slik skulle onkel hatt!"

Vi ler og skjønner vi bare må gå vår vei, før hennes far er tom for penger.
...og det skjer litt senere, for da vi sitter på McDonalds og spiser Happy Burger....
sier hun plutselig:
"Nå vet jeg hva du skal få onkel!
"Jeg skal stjele alle pappas penger, og gi dem til deg!"

I det øyeblikket skjønner jeg at morgenens melding via min svigerfars telefon ville bli sann.
For nå har jeg råd til alt jeg ønsker meg!

Det skal nevnes at det andre niese-paret også kom på besøk denne lørdagen, og der var det også det første som skjedde - at de gratulerte sin onkel med dagen, vedlagt en klem.  Disse er alle barn i en alder, der klemmer sitter langt inne.

Når du fyller 56, er det ikke mye du trenger av materielle ting.
Men det er så mange der ute i verden som ikke får kjenne på gleden av nærheten av slekt og familie.
Jeg vet selv hvordan det er å ikke ha tilgang til alle mine.
Så da jeg får nyte slik ekte glede fra barn - ja så glemmer jeg et øyeblikk Syria, og grusvegen til Flendalen.
Jeg er lykkelig.
...noe som kanskje også illustreres dagen etter, da jeg på et 11-kilometers løp, midt i løpet, finner motivasjon i å tenke:
"Lat som du skal ta igjen Trine"
...og så tok jeg igjen enda flere, og gjorde en fin tid (meg tatt i betraktning).

Kvelden avsluttes, som nevnt, i 40-årslag.
70-tallet er temaet.
Jeg finner igjen min fars gamle dress.
Gledelig - for i den følte jeg meg slank.
..og jeg elsket livet på buksa, som kunne has helt opp til brystkassa.
..og med kirketjenerens fin-frakk utenpå, så var jeg klar.
Klar for å treffe min egen slekt, søsken, og deres etterkommere.
...og deres venner.
Etter at Garmin hadde registrert noen tusen skritt i dans utover de sene nattetimer,
endte jeg i en seng på Matrand, og jeg var klar.
Klar for Baksjøløpet denne gang.

"Lurer på hvor mange av de 10 som har sagt de skal bli med meg i morgen,
som faktisk blir med?"

Svaret er:   MEG


PS:  Dagen etter, ble livet fullendt, for da la min sønn ut film fra sin hverdag med sin musikk til.
Del gjerne hans innlegg videre




#bursdag #familie #slekt #Tromsø #Thon #Hotel #mine #sønn #datter #Niese #nevø #40 #56 #Baksjøløpet #2018 #svigerfar #svoger #Garmin #Matrand #Åbogen #Sverige #Harry-tur 

SÖKNUðUR

Vilhjálmur Vilhjálmsson har du kanskje ikke hørt om.
Men nå skal du få høre litt om ham, og kanskje vil du for alltid vite hvem han er, etter denne dag.

Han ble født 11. april 1945 i Hafnir, og var en islandsk sanger og musiker.
Ja han er faktisk en av Islands meste elskede sangere.
...og da er han på en måte vår også, for Island er nå en gang norsk blod.

Etter hvert flyttet han til Luxembourg, hvor han utdannet seg til flyger, og den 23. mars 1078, dør han i en ulykke.
"Faan at han ble flyger" tenker du kanskje, men han døde faktisk i en bilulykke.
Nå vel - fortsatt er det vel ingen stor grunn til at du skal huske et navn du neppe klarer å uttale.

Men jeg skal sette inn teksten til en sang han skrev tekst og musikk til (tror jeg da).
(Ikke trykk "tilbake"  - du må holde ut, og lese helt ned....

Mér finnst ég varla heill, né hálfur maður,
og heldur ósjálfbjarga, því er verr.
Ef værir þú hjá mér, vildi ég glaður 
verða betri en ég er.

Eitt sinn verða allir menn að deyja
eftir bjartan daginn kemur nótt.
Ég harma það, en samt ég verð að segja
að sumarið líður allt of fljótt.

(Resten av teksten finner du her)

...og nå er jeg spent om du fortsatt leser.....,
for selv om dette er vårt språk i utgangspunktet,
så er det vanskelig å lese og forstå lell.
Jeg skjønte mer av det da jeg gikk på vderegående, 
for der hadde vi gammel-norsk, og det er ganske så likt.

Så begynner vi å nærme oss kjernen i denne blogg.

For i 2001 utga Secret Garden ei låt på ei plate som de kalte
"You Raise me up", og det ble etterhvert svært så populær,
og antas å ha solgt i omtrent 100 millioner eksemplarer.
Jeg tror kanskje alle kan nynne akkurat den sangen, og noen gråter kanskje til den også,
for den blir brukt å både bryllup og begravelser - noe som viser hvor nær hverandre de to tingene er.
Komponisten Rolf Løvland har blitt mangemillionær på sin komposisjon.

Men den ble kanskje sunget på islandsk i en begravelse i 1978,
for hva tilsier at den ikke allerede den gang ville vært aktuell for den type bruk.
Fordi den ikke er komponert før 2001 tenker du da kanskje....

Vel. vel - hør på Vilhjálmur Vilhjálmsson sin sang Söknuður
ved å trykke her....

Gjenkjenner du så mye at du tror.....
Ikke helt identisk tvers igjennom, men hovedtemaet er der, eller?

Jeg vet ikke - men ingen kan ta en som døde i 1978 for noe i alle fall.
Så hvordan kunne noen som døde i 1978, synge inn komposisjonen fra 2001?

Google oversettelse kan du få med også!

 

nostalgi

Jeg føler neppe fullstendig, heller ikke en halv mann, 
og heller ikke-bærekraftig, det er verre. 
Hvis du var med meg, ville jeg være glad for å 
være bedre enn jeg er. 

En gang må alle menn dø 
etter at den lyse dagen kommer en natt. 
Jeg sørger det, men jeg må si 
at sommeren føles alt for tidlig. 

Vi kunne synge, gå rundt, 
glemme blomstene, 
brølen, stjernen til en stjerne, sette 
sammen en hånd i hånd, en 
bratt øde strand. 
Fant et sted, 
forenet 
begge sider. 

Utseendet er nå sommeren, og solen 
i min sjel har en maskerende kraft. 
I barndommen lyser is og mørk jul, 
nå alene sitter jeg på vinterkvelder.

Av denne grunn må alle menn dø. 
Etter den lyse dagen kommer en natt. 
Jeg sørger det, men jeg må si 
at sommeren føles alt for tidlig. 

Jeg gikk ut av vinduet mitt. 
enten du går gjennom porten. 
Jeg ser alltid ut til å se deg. 
Jeg ser på riflene, 
jeg ser deg faktisk overalt, 
så er Napurt. 
Det er her 
og klemmer meg. 






#raise #me #up #Løvland  #Vilhjálmur #Vilhjálmsson #Söknuður #Luxembourg #pilot #fly #bilulykke #Island #Gammelnorsk #begravelse #Bryllup #millionær #Secret #Garden 

SISTE NYTT: NEINARN LEGGER IKKE OPP


I kjølvannet av at Bjørndalen, Bjørgen, og Svendsen, legger opp, er det godt med noen gode nyheter også.
Neinarn har vært i tenkeboksen, og meddeler sin egen blogg, at han tar et år til.

"sesongen har riktignok vært mislykket" sier Neinarn, og viser til bare 35 km i Vasaloppet, og at han endte som programløper i Birken.

"Ja det ble ikke slik en ville".
"Det begynte så bra, med omtrent 3 min på kilometeren, i slutten av november, til 8 minutter på siste kilometeren inn til Risberg"
"Et eller annet sted der i mellom, forsvant "futten" og det ble tungt".
"motivasjonen var ikke der lenger, og kanskje var det et virus inni bildet også".


Men nå har han gått fem x Brurunden a 5 kilometer i april, sammen med sin hustru, som han snart klarer å følge igjen.
"Skigåing er fortsatt kjedelig uten hund, men på den annen side, er det ikke fint vær lenger heller", sier han,
og akkurat som for de som legger opp, gir også Neinarn æren til sin hustru for at han fortsetter:

"Hadde det ikke vært for hennes mas om at jeg skal gi meg,
og ikke ta sjanser, så hadde jeg nok ikke orket å gå på et år til med nye Brurunder
og treningssamlinger med henne og resten av den kvinnelige delen av en Oslo-familie".


Dette er jo meget godt nytt, for dem som var redd for at NRK måtte rydde vekk nok en kveld med faste programfavoritter, for å hylle gutten, som ble kretsmester på ski, før han nesten kunne gå, og som ikke ble veldig langt etter verken Arild Monsen eller Gunde Svan i langrenn.
Ifjor fremsto jo Neinarn nesten som en ski-konge da han slo den danske kronprinsen i Birken.
For er man foran Kronprinsen. er man jo en måte Konge!

Han er blitt informert om at NRK har et program på trappene som har arbeidstittelen "Neinarns idrettskarriere minutt for minutt".
Et nytt innslag i serien av "sakte-TV" er også visstnok på tavlen over forslag, melder kanalen. 
Sakte-tv fordi de visstnok skal vise Neinarns veg til Mora i Real-speed.
Litt avhengig av hvilken versjon av Vasaloppet de velger så vil da programmet, ha en varighet på mellom 6t 35 min til noe over 10 timer.
Selve hyllesten av hans idrettskarriere, er meldt å ha en varighet av et kort Norge-rundt innslag.

Men nå må alt dette utestå for NRK, fordi han fortsetter.
Det gir dem muligheter til å sende programmene som bortfalt forrige fredag.

Første oppgave i opptrappingen mot ny sesong er Baksjøløpet neste søndag.
Deretter venter både egne løpeturer og turer med svogere.
For det meste i bil.

Neinarn har et problem, og det er at Team Santander er historie etter denne sesong, og da mangler han team-drakt neste år.
Han sier dog, at det ikke en "står en enda jækel" i kø for å signere ham.
...men at dette ikke hadde vært noe problem
- hvis han ikke hadde vokst ut av den trikoten han fikk av Santander.
Han håper nytt team er på plass, før han legger opp.
Det meldes at Neinarn er sett på samme sted som Team Parkettpartner i påsken, og rykter går selvfølgelig,
men på den annen side, ble han den 4. mars, sett et kort øyeblikk på samme sted som de beste team i verden
- i Sälen, selv om ingen tror at han rakk så mange samtaler med noen av dem!



Til slutt melder Neinarn, at han har planer om å gjøre som Northug 
- nemlig lage et eget løp, hvor kun de på Strava, som er saktere enn ham, i segmentet over Nybrua i Nybergsund, får være med.
De vil imidlertid få en opplevelse ut av en annen verden, og kanskje blir det laget en egen kolleksjon av klær til løpet, hvor hovedsponsor synes å bli en lokal destillator fra Eltedalen.  Energidrikke er jo så inn.
Her gjelder kun "renat vatten" som de sier på svensk.
Det var en rørt Neinarn som forlot sin egen pressekonferanse.
Ikke at han var så rørt at han gråt altså - det var noen som var borti skuldra hans bare!

Svenske Expressens Thomas Pettersson har ikke uttalt seg om nyheten, men det ryktes fra svenske kilder at Neinarn aldri har hatt for høye blodverdier, eller på annen måte har virket dopet.  Fra TV2-sporten er det heller ikke meldt noe, men det blir vel annerledes da Lersveen og Neinarn, kanskje er i Glåmdalsdistriktet samtidig, neste helg.  Lersveen har tidligere skrevet om Neinarn i avisen Glåmdalen.
Det har visstnok også Levi Henriksen gjort!

Fra norske kilder innen idretten, sies det at man håpet Neinarn ville lagt opp, slik at de kunne brukt ham til noe!
...og fra arrrangørene på Slettås, mener de at arrangørene kunne sluppet mange frostskader, hvis de slapp å vente på Neinarn i mål.
Det har ennå ikke kommet noe på nettstedet Kondis.no om nyheten at Neinarn ikke legger opp.

PS:  Neinarn er visstnok ikke meldt på verken i Vasaloppet eller Birken neste år, grunnet restskatt


#Siste #nytt #legger #ikke #opp #Swan #Svan #Gunde #Idrett #sport #NRK #sakte-TV #hyllest #Svendsen #Bjørndalen #Bjørgen #neinarn #Eltedalen #energidrikke #Vasaloppet #Mora #Sverige #Lersveen #TV2 #Henriksen #Levi #expressen #Pettersson #thomas #Kondis #Santander #Brurunden
#jeg #vil #i #år #prøve #Aukland-metoden

 

DALSBYGDA TUR RETUR GAMLE DAGER

I går (torsdag) ble det en tur/retur Dalsbygda.
Sist jeg var innom Dalsbygda var i siste halvdel av april 1986.
Den gang hadde jeg nettopp fått meg ny bil - Mazda 626 GLX,
og på veg tilbake, fra fangetransport til Trondheim, var jeg innom i Dalsbygda,
og fikk smake reker for første gang.

Så på en måte, dro jeg tilbake til fortiden i går.
Jeg dro i en annen anledning.   Jeg dro for det siste farvel.
Siste farvel med en venn, og kollegas, hustru.

Begravelser tar visst aldri slutt i år.
Men på den annen side, så er de alltid forskjellige, og alltid interessante.
Ikke misforstå - jeg er ikke i begravelser for at de er interessante, men for å ære livet.
Livet som er levd!

..men i går var det interessant på flere måter.
For det første så bruker ikke prester lue.
I alle fall ikke lue av den mer moderne sorten.
Lue med trykk på.

For det andre så har jo ikke prester med seg fuglehund,
som må luftes før jobb.
Det er bare slik det.  Nærmest opplest og vedtatt det.
I tillegg har de som regel dialekt fra Bibel-beltet, eller vestlandet.
...eller i våre dager:  Tysk aksent!

Dalsbygda kirke er, sett fra utsiden, forholdsvis liten, 
men med et rom som rommer mange, på innsiden.
Slik jeg etterhvert lærer at menneskene herfra, også er.
Da jeg kommer inn i kirken, føler jeg vel at alle kjenner alle her (unntatt oss),
og da de ser meg og min hustru, så står de ikke der og lurer 
- nei de kommer frem, hilser, sier hvem de er, og spør hvem du er.
Beste måten for å snakke med, og ikke om det.

På den annen side, så er det lett og se hvem som er i slekt her også,    
Genene går godt igjen i utseendet i generasjoner her.  
Det er vanskelig å holde seg anonym i slike omgivelser.

Jeg føler meg så hjemme her, i en kirke jeg besøker for første gang,
at jeg tar av meg ytterjakka - for første gang i en kirke!

Så kommer en ung mann inn.
Lite hår, sportslig i kropp og klær.
Han hilser vennlig på de på første rad, og så går han bak altertavlen i kirken
(på en måte finnes det ingen altertavle her - bare en figur som er korsfestet, og jeg antar at gatekunstneren AFK nok kan stamme herifra).

Jeg gjenkjenner ham som han som tidligere hadde lue med kuult trykk,
og som luftet hund, både på Os og ved kirken
.
Noen minutter senere kommer han tilbake i presteskrud.
...og alle regler for prester er dermed borte.

Men det er ikke lua og fuglehunden som orverrasker mest.
det som overrasker mest, er måten han forretter på.
Den er så lun, så jordnær, og med så naturlig språk og ordbruk.

Som f. eks da han begynner med å si:
"Jeg så noen gråt da dere fikk høre om avdøde.
Det er helt naturlig.
For når en dør så er det litt annerledes.  Noe endelig.
Man kan lene seg frem og lytte etter pusten - men den er borte.
Man kan kjenne på hjertet, men brystet går ikke lenger opp og ned, og hvis en lytter godt etter,
så hører en ikke noe hjerte som slår heller.
Det er noe som er borte, og dette "noe" det er det Gud tar vare på.
Resten lar vi bli til jord"


Ja det var vel ikke ordrett slik, men det var noe lignende.
Han fortalte dette med gester også, så det ble som en liten fortelling.
En slags fortelling, så du nesten begynte å tro på det evige liv.
Han fikk meg nesten til å undre over hvordan neon kunne bli Guds sønn også, 
for fra barnetrua, trodde jeg nesten vi alle var Guds barn - selv om jeg har erfart annet gjennom årene.
...og han snakket bokmål.

I mitt hode, som er påvirket at engelske krimserier, amerikanske konspirasjonsfilmer, Roald Dahl og Stephen King,
ser jeg for meg at den egentlig presten, sitter fastbundet i en bil i ei snøfonn i Øversjødalen, eller enda verre:
Tufsingdalen - ikke at den ene dalen er verre eller bedre enn andre, men i Tufsingdalen kommer det jo ingen før neste Femundsløp.

...og i salmene, følte jeg at alle sang med rungende røst.
Det hørtes ut som et samstemt kor, som øvde godt sammen....
...eller kanskje de er ofte i kirken og synger?
Eller at bygda kanskje er i ferd med å dø ut?

Etter begravelsen, var det minnesamvær.
Her var det ikke noen utvalgte som var invitert, men samtlige som var tilstede.
...og hvis det var mange i kirken, ble i alle fall samfunnshuset også fyllt til randen.
Der ble det servert sodd, og gode historier.

På en måte var det her jeg oppdaget at jeg hadde tatt en reise tur/retur gamle dager,
for det er slik jeg tror det var i "førivæla".  Da man hadde gravøl.
..og feiret livet.

At bygdas folk samlet seg,
man snakket, man mintes,
man mimret og lo, og dermed viste at livet alltid går videre.

Gamle gubber siterte enda eldre gubber.
"Gammelnyaaser'n" tror jeg en ble kalt.
...og før og etter mat, ble det sunget bordvers.
...til og med ble det sang under maten.
...og den gamle hadde lest, sa han, 

at livet var tiden mellom to evigheter,

og jeg antar det er Thomas Carlyle han siterer
"One Life - a little gleam of Time between two Eternities"

Ja det er ikke ofte,
men jeg setter så pris på å få en mulighet til å komme tilbake de gode gamle verdier.
Mens jeg ennå er hedmarking, og Trysling, eller Eidskoging.
Bli kjent med nye mennesker.
...og høre at NRF er kua her oppe fortsatt.
Selv uten "hønn".
Jeg fikk også høre at bygda ikke var i ferd med å dø ut.
Her bodde det fortsatt rundt 600 mennesker.
Blant dem, noen av verdens raskeste.

På en annen måte dro jeg til fremtiden også.

For en dag er elektriske biler borte.
Lensmannen er tilbake.
De gamle ler av det tullete forslaget om noe som het Innlandet.
Ulvesona har måttet vike for matproduksjon.
Det er ikke lenger grunn til å bli hatet,
at man vil alle like godt.
Folk er snille med hverandre igjen.
Folk lever i respekt med hverandre....og ulikheter blir visket ut.
Vi lever i symbiose!



Det siste jeg hører, i det jeg går mot bilen, er:
"Hils sønnen din!"

Ja ja, så han kjente de fra før!



#Dalsbygda #Begravelse #symbiose #Carlyle #Thomas #livet #kirke #salmer #sang #minnesamvær #ulvesone #NRF #hønn #Nyaas #OS #lensmann #Innlandet #gamle #prest #lue

PÅSKEN JEG IKKE TRAFF JESUS

Jesus uteble på et vis denne påsken.
...ja jeg har vel ikke truffet ham før heller, men noen engler, har jeg innimellom, møtt.  

..og noen ganger møter man de som løfter hverdagen til noe mer.
Som gir energi og glede.   Møter som tar et øyeblikk, men som setter seg fast.
De er unike, fordi de bare skjer....
...at det akkurat er der, to parter er på akkurat samme tid, og som egentlig hadde vært umulig,
hvis en hadde prøvd å få det til å klaffe.    

Her er noen av mine møter denne påsken.

(Og dessverre har jeg ikke bilde fra da jeg traff Espen i godt driv i Flendalen,
eller av mannen fra Roverud like forut).   
...eller av den eldre damen jeg spurte om veg til Lilleøråsen,
eller av han som satt i et kryss mellom Kvilten og Nysætra i Engerdal, og sa:
"ta høyre for enkleste veg til Engerdal Østfjell".

Ja jeg har ikke bilde av Arne som kom innom Haukås heller, 
eller Amund, som valgte ei natt på Haukås, i stedet for minus tredve i telt.
Jeg husker alle møter, også de som ikke er nevnt. 
Alle de i rød parkas, i gusjegrønn skidress, eller blå boblejakke, de med og uten hjelm).



Først av alt traff jeg Kari - som jeg stort treffer i område Lillerøåsen,
og som er blidere enn de fleste jeg vet om (no offense to others).
...og bak der står Thomas med noen fingre over oss....
 


Så kommer en fra SNO, som jeg kjenner fra en helt annet karriere.


Så er det de store tilfeldigheters tilfelle. 
Jeg som ikke snakker med så veldig mange, stanser og snakker med en mann, og da hans hustru kommer, er hun den jeg snakket aller sist med på avslutningen på Ungdomskolen i Eidskog for omtrent 40 år siden (er litt usikker på om vi kanskje treftes på en reunion - har bare vært på en). 
Nå passer hun på at et av mine barnebarn har en en god hverdag.


Så er det storløperen som har klart det samme som svogeren min, og vunnet Røsjøsrennet. 
Men han her har vunnet to ganger.  Det tror jeg ikke svoger har gjort.


Så er det selveste storløper og storfiskeren.


....for ikke å snakke om de nærmeste.
Svogere og lignende.


...og til slutt ble det en tur med hustruen også!


...og i mangel av å møte Jesus, traff jeg i alle fall Darth Vader.

....Men i all verden - hvor ble det av bildet av Annika og Knut Erik?



#Jesus #påske #traff #Kari #Elin #hustru #SNO #Røsjørennet #Darth #Vader #Svoger #svigerfar #ektefelle

LANGFREDAG 2018

Langfredag....i så fint vær, men allikevel, noen minusgrader, er det godt en ikke henger på korset. Dagen kan bli lange nok lell.   Ikke minst for unger, som kanskje har gått lei av påskekyllinger, solkrem, og "ikke nå!".

Da er det godt å ha en onkel som er stinn av energi.   Og som elsker pilking.

God instruktør og motiverende, setter han unga i sving.  De får borret hull, og med maggot på, setter de ivrige små i gang.  

Ja jeg vet ikke så mye mer jeg, for jeg stammer fra ei tid da pilking besto av å sitte ved et hull på Åklangen, og med en diger metalldings med kroker i alle retninger nederst, og noe fargerikt litt ovenfor, satt vi der og dro lina opp og ned, og forsøkte å huke tak i en stakkars abbor, som tilfeldigvis svømte ovenfor kroken.  Da fisken kom opp kunne den sitte fast litt her og der, men de var så små at vi fikk dem da opp.

Rundt oss satt de voksne og koste seg med kaffe og brødskive med nøkkelost.  Litt senere lot vi pilkestikke være pilkestikke, og hadde laget oss akebakke på land.

Unga flyr opp og ned med fisk.  De blir mer og mer ivrige.  Dette slipper vi nok ikke unna noe mer...

Noen inntrykk - film trykk her

Takk til Morten for opplæring av pilkende unger...

HAUKÅS-LEKENE 2018

I 2016 laget Neinarn i stand skiløype, Morten gjorde hopp, unga gjorde slalombakke, og Espen hadde premier...Og Neinarn varslet kvelden før lekene, at det var fare for at innsatsen i familien sikkert ville føre til skader.  Lite visste han da, at bare han selv skulle bli det.

Så kom 2017 og lekene gikk sin gang.  I 2018 ble interessen hos arrangørene mindre...Og lekene sto i fare for å dø ut. 

...men så skjer det som ofte skjer.  Yngre krefter overtar.

Påskeaften hadde Thea og Nancy brukt dagen til å lage lekene, som besto av skirenn, natursti, og quiz.

Ingveig sto ved hytta, og var fritatt for skirenn, men måtte gå opp for å delta på natursti.  Da hun kom opp, viste det seg at første post var nede...

SKIRENN - tid på sistemann i mål

Lag 1: Ingvald og Nils-Embret

Nils-Embret fyker avsted.  Tett fulgt av Ingvald.  I første (Og eneste) går Nils-Embret over til å løpe Klæbo-stil og får et forsprang.  I slutten av mota, er han uheldig og faller.  Ingvald kommer innpå att, og nedover fra treet, tar Ingvald godt tak i Nils-Embret og skyver ham over målstreken.  På 1.18.63

Lag 2: Trine, Morten og Gunnar

Gunnar setter opp en voldsom fart.  Morten og Trine henger på.  I motbakken løper de tre opp som forfulgt av vinden.  Runder treet i god fart.  Så skjer det fatale.  Trine, utlånt fra et kjent team, mister fotfeste, og "tryner".  I det store startfeltet, sliter hun med å komme seg opp igjen, og er nok medvirkende til at laget sliter med tiden.  Ikke minst når hun kaster seg over mål, og ikke er klar over at det skotuppen som gjelder.  Heldigvis visste ikke arrangør det heller.  Tid 1.05.02

Se det dramatiske fallet her

Lag 3: Karine og Neinarn

Karine ligner på Ragnhild Haga der hun florlett suser over snøen bort til bakken.  Neinarn er litt mer forsiktig, klok av skade, og blir liggende etter.  Karine holder farten helt inn, og det gjør vel også Neinarn, men hos ham kan det neppe kalles fart.  Han kaster imidlertid skotuppen mot målstreken...Og redder tiden 00.52.28

NATURSTI

Post 1 besto av å følge et rådyrtråkk til maksimalt et jorde, og på den vegen finne en pose og skrive sitt navn.  Den klarte alle.

Post 2 var å hente en oppgave på et tre, og så synge refrenget på en sang.

Post 3 besto av å kaste trepinner i en sirkel.

Lag 1:  Nils-Embret og Morten - 2 av 3

Lag 2: Karine, Trine og Ingveig - 3 av 3

Lag 3: Gunnar, Ingvald og Neinarn - 2 av 3

Oppgavene gikk greit for de fleste, bortsett fra at lag 1 misset en pinne inn i sirkelen.  Verst var det for lag 3, hvor Neinarn gikk høgt ut og proklamerte dette for en barnelek....Og kastet langt over.

Collage ved Trine 

Før quiz, har Karine vært på vinnerlaget begge ganger.

 

 

#Haukås #leker #2018 #skirenn #quiz #natursti #tupp #mål #Ingveig #arrangør #santander

KVILTEN TIL GAMMELSETRA

Jeg er en motpol.  Jeg går aldri mot noe polpunkt, men det er snart det eneste som gjenstår.  Jeg går ikke på Vinmonopolet heller.

Men det er mye jeg ikke kan.  Jeg klarer ikke nyte påskedager.   Eller sitte i ei snøgrop og myse bak et par solbriller...

...men jeg kan gå på ski med hund foran.  Hvis det er en slags utfordring.  Men jeg kan nyte en kveld på Haukås i trivelig lag med de nærmeste.   ...Og så våkner jeg tidlig, og må ha en utfordring.   

Skjærtorsdag hadde jeg en drøm om å gjennomføre en slik, for meg, utfordring.  Gå en strekning som er ny, og kanskje for lang, for meg, men ikke umulig lang...bare slik at det føles som en Amundsen eller Nansen.  Det blir slik når en ikke får til så mye utenom å vanne blomster, som holdes kunstig ved live, eller akkurat blir ferdig med å rydde huset, til kl 1445, da unga kommer hjem - og må begynne på nytt kl 1505.

Da dagen kom, trakk en seg Trines søskenbarn Stake (fikk visst OMG), men svoger Finans, svoger Gründer, svigerfar, og en fisker Røe, ble med.  

Svigerfar er angitt far til min hustru (Jeg kan bekrefte at etter temperament å dømme, så er det helt riktig).

Svoger Finans er svigerfar første utilsiktede, snargjorte hurtigfødte barn, og er en fyr ansatt i finansverdenen, en up-and-coming lokalt svar på Stordalen.  Han er også tidligere storløper på både ski og med joggesko.  Svoger Gründer er snekker i bunn og grunn (derfor Gründer i eget firma).  Han er kanskje Trysils største talent på ski, og farens øyensten.  Han har nok tenkt å bli med på skirenn en gang, men ikke før han er så god at han med sikkerhet vet at han vinner.  I påvente av det,  staker denne 200 cm lange mann med krokete knær, med godt bøyde 190cm lange OneWay-staver, rundt i Sjusjøområdet, med ei snittid på 1.50 på kilometeren.  Uansett føre og terreng.

Og Fisker Røe er en eksentrisk millionær fra et småbruk langs ei fiskeå.

Og så er det våre to pointere da.  De er selvfølgelig med. Svigerfar med en Zushi, og jeg med Zarah.   De to firbente er svært så ivrige i førsten, og de uten hund, tenker vel, at det er da ingen trening i å gå med hund.   Ja litt slik som når en passerer en svenske i Trysilfjellet:

"Det är fusk det där".   

Men jeg trøster meg med, at Amundsen brukte hunder for å ta seg til Sørpolen, og har evig ære for det - uten at noen mener det var fusk.  Scott angrer kanskje at han ikke hadde!

Da vi er klare, er Svoger Finans borte - like fort som penger investert i et Nigeriansk firma.  Så er vi i gang.

Så som en mini-polfarer, bremser jeg lett bak Zarah, og forsøker å holde følget samlet.  Svoger Finans og Fisker Røe er også i en slik form, at vi trenger hver vår hund for å være med dem i det hele tatt.  Svoger Finans er fortsatt borte, og halvvegs til Hovden.  Du vet slike finansaktører, analyserer såpass at de alltid ligger på forskudd.

Jeg vet ikke vegen.  Men jeg har sett på en app at det er mulig å gjennomføre turen.  I et kryss spør vi om vi er på rett veg.  Heldigvis var det ikke presten, så vi får et JA.

Det er smalere trasè enn vi er vant til, og det er anorakk-løpere på veg i begge retninger.  Så en må følge med, der en går med line mellom seg og en hund.  Men det går, som vanlig, veldig bra.

For å få med noen, har jeg sagt at det ikke er langt, og ikke bratt.  Ja jeg har gått Engerdal Østfjell - Lillerøåsen før, og der er det ingen bakker slik jeg husker det - ingen oppover i alle fall (slik jeg fortsatt husker det).

Ved Hovden får vi se Sølentoppene - fra en ny vinkel for meg, og mobilen må opp.  Går aldri lei av å se disse ikoner, som synes å være importert fra Alaska, eller Yellowstone.  ...og jeg skjønner de som bygger seg hytte her oppi.  Der er jammen svoger Finans også.

7 km senere er vi ved Engerdal Østfjell.  Jeg kjenner meg ikke igjen.  Dæven så bratt oppover.  ...Jeg har nå en hund som ikke er så ivrig lenger, og har blanke skøyteski (Jeg klarer ikke skøyte), og musklene i kroppen arbeider på høygear for å få den for tunge kroppen oppover.  Innimellom skjønner jeg ikke hvordan gravitasjonen funker lenger, for her er det så bratt at vi burde falt ned.

Fisker Røe protesterer høylydt.  Han er vant til stigninger på islagte fiskevann, og er lovet lett løype.  Svoger Gründer sier som fedre gjør til sine barn: "Bare opp der nå så er vi oppe".

...og som for unger flest, så sier han dette for mange oppoverbakker.  Innimellom tror jeg vi har gått feil, så bratt er det.  Og slik husket ikke jeg det.

Men så tar vi en pust i bakken, snur oss, og ser både Femund og Sølen.  Ved synet at en fisketjern som Femund, smiler Fisker Røe også.  Der vi står, ser Femund svært så liten ut....og så snur vi oss, og fortsetter oppover, og jeg hører i høy pulståke, svoger Gründer si "Bare opp her nå så!".

Under Kvitvola ser vi 15 snøscootere på veg nordover.  Så lett de har det de der.  De synes sikkert oppover er greit også.

Så begynner det endelig gå utover att.  Mot Blakksjøen, eller noe slikt, vi vet ikke.  Alt kan jo være sjø her.  For alt er kritt hvitt av snø.  Du verden for noen vidder, og igjen slår det meg at naturens hvite ark er flott.  Selv om de er uten en strek.

....Og hvorfor dra i bil i mange timer for å komme på ei eller anna vidde, hvor det er kolonnekjøring, så kan en trysling kjøre 40 min, for å nå et "vanviddig" terreng.

....Så går det litt oppover igjen.  Fisker Røe blir ikke blidere, så svoger Gründer sier "Her er Hognsjøen"

"Høssen kan det være sjø her, det er jo skrått oppover" sier Røe.  

...om det er en tilfeldighet, eller ikke, men etter Blakksjøen er Svoger Finans tom.  Ikke for penger, men for sprudlende energi.

Lenger frem er vi så uheldige å se løypa langt der fremme, i ytterligere en stigning, som går inn i en ny stigning.  

Fisker Røe biter seg i fingeren i ren frustrasjon.   Så svinger løypa bakover att, og svoger Gründer beroliger med at løypa går i en slags runde her....

"Må faan skjæra være strafferunde det" sier en nå nesten forbannet fisker Røe, men blir blid som ei sol att, når han leser Hognsjøen på et skilt.  Og her er det flatt.  Mitt råd er - ikke prøv pilking på steder svoger Gründer sier det er sjø. 

Merkelig det der, men når en fluefisker, kjenner varmen fra ei røe under seg, blir han som en Eidskoging, som ser ei lettkledd dame.

Nå er fisker Røe i hundre, og han vil svoger Gründer skal ta bilde av ham med sjøen i bakgrunnen.  Ja ingen vil jo klare å se sjøen egentlig, for den er vel nærmest bottenfryst og i alle fall, godt snødekt.  Men her skal bildet tas.

"Husk å få med skiltet på bildet Mårta!"

...og bildet skal sannsynligvis brukes som profilbilde på et eller annet obskønt sted på nett eller app.  Nå tror jeg nok det, at hvis Fisker Røe har noen app for dating, så heter den noe slikt som Fishermans friend....Og bildet skal nok brukes i Photoshop, hvor han har tenkt å manipulere inn en sytten atten fisk i hånda...

Nå overlater svigerfar hunden til sin førstefødte.   Ja det blir som å bli kausjonist, for nå er Svoger Finans i ter igjen.

...vi fortsetter å stake, eller gå diagonal, oppover.  Fisker Røe har lært av langløperne, og løfter kroppens vekt (sener og lett knokkel) godt opp på tåballen, før han lar kroppens tyngde (ca 50 kg ren energimasse) falle over stavene, og lar buken (håper ikke telefonens rettetast slår inn her) gjøre resten.  På en måte er han som en "harra på ski, og kaninen i senga" sa noen, uten at jeg kan mer, enn bevitne at han spretter som en hare på ski i alle fall.  

Selv er jeg nå så sliten at da jeg kikker opp fra svært dyp staking, ser jeg antagelig synet, og jeg synes det ser ut som om jeg har med meg både HC Holund og Northug.  Men det er vel kanskje bare hallusinasjoner....

...må da være Northug og Holund?

Bare opp den bakken der så....

På en topp, midt på denne vidde, står ei ensom furu.  Det er så en blir lettere poetisk av å tenke på hvordan denne furu har havnet her.

"Den der er gammal" sier Fisker Røe

Ja der sitter årringa tett, svarer min svigerfar.

For meg betyr furua to ting, at naturen er uberegnelig, og at jeg det verste er gjort.  Bare noen meter att nå så...

Snart er det sant også, at siste bakke oppover er forsert.  Vi ser muligens mot Rødalen og Østerfjellet , og på are sia, ser vi Tverrfjellet, og litt av Kampflå.  En scooter har kjørt tvers over her også, og jeg antar at det er SNO....

Plutselig møter jeg ei av de blideste jeg vet, og som jeg stort sett møter kun her.   Ho Kari.  Og gubben hennes er like blid.  Selv om hun rett forut hadde ment at han burde ta bilde av rekken av skiløpere som kom i mot - nemlig oss.  

Var vi ikke testosteronbomber før, så var vi i alle fall det etter det møtet.  

I en motbakke kommer en i teamdrakt oppover i mot oss.  Det er lett å se at dette er en langløper av klasse.  Jeg staker på litt ekstra, for med Team Santander jakke er en litt forplikte til det.

"Det var Team Parkettpartners Gjestrumbakken", sier Svoger Gründer, og som vanlig er vi imponert over løperne på dette teamet.   ...Og jeg vet at han har vunnet Røsjørennet....akkurat som Svoger Finans.

Ja vi blir vel litt inspirerte alle, og stakinga går mye lettere....I noen hundre meter.  Eller så lenge det er fare for at han ser oss!

...og plutselig er vi på Lillerøåsen, og jeg ymter frempå om at vi kanskje bør gå om Østerfjellet i påvente av at Trine skal rekke å hente oss.  Svoger Finans sier kontant nei, eller mer riktig "går faan itte en meter til" og vi har jo sett at spensten ikke er som den var.....og i løpet av sekunder, er ny fører ordnet, og vi er på veg mot Gammelsetra....

 

Takk for turen, sier jeg i det jeg sklir ned i 40 plussgrader vann i svigerfars Jacuzi....

 

Dagen etter gikk jeg samme turen med hustruen og hver vår hund.  De var atskillig mer slitne i dag, men allikevel tar vi igjen nevnte Gjestrumsbakken, og jammen hadde han lagt merke til team-jakka han og.  Så det var godt jeg gå på litt.

Traff en dobbelt Røsjøvinner i Engerdalen - vurderer å bytte team...

Dagen etter er det langfredag, og da er dagen inne for å gå turen med min hustru - for på langfredag bør vi rekke i mål ivdagslys!

Til opplysning gikk søstera 25 min fortere enn brødrene sine i går.  Det blir en tung sommer for gutta...

Trine sendte snapp etter første bakke....

#skitur #påske #skjærtorsdag #langrenn #røe #finans #gründer #Kvilten #Engerdal #Østerfjellet #ski #winter #vinter #snow #snø #gmn #Gammelsætra #kari #røsjørennet #omg #omgangssjuke #stake #holund #hc #northug #jantelov1 #omg

 

 

PÅSKENS BUDSKAP

"Hvorfor feirer vi forfølgelse og drap med å gå på ski og spise godis? 

Derfor er jeg glad for at jeg er for dårlig til sånt!"

Skrev min svigerdatter her om dagen....og det får en til å neste svelge påskeegget ned i feil kanal, og begynne å tenke.

Men på den annen side, så sitter jeg her på skjærtorsdags morgen, og tenker på nattens søvn.

Du våkner trøtt kl 02, og kjenner ryggen verker.  Det gjør vondt å vri seg, men en må liksom prøve å endre stilling for å prøve å sove videre.  Det brenner i halsen fordi trekken fra vinduet går rett ned i halsen, og gir deg en lettere forkjølelse.  Lukk vinduet sier du kanskje, men med et par hunder, kjerring og tre unger på 2x3 meter, blir det snaut med frisk luft.

Etter ytterligere fire timer uten søvn, blir det å stå opp, og sitte alene noen timer, før svoger finans står opp, og forteller om sin natt.

"Faan itte søvi je...."

"Eneste plass som var att, var i overkøya, og der er det bare noen centimeter over nasan"

...å så kom dattera, og jeg hadde bare 20 centimeter å ligge på, så jeg flyttet meg, og fikk enda mindre plass, for da kom begge døtrene og en hund, og ryggen er helt ødelagt av å ligge på denne madrassen, og jeg fikk faan ikke sove, for det var ikke luft att"

...og i det øyeblikket skjønner jeg at vi tar jo tak i lidelsen, og ofrer oss, for å ivareta påskens budskap.  Vi lider oss igjennom noen dager, mange sammen på liten plass, vi spiser appelsin, som vi normalt ikke gjør.   Vi lever uten strøm, og TV, og mikrobølgeovn.  Vi lider oss gjennom dager uten tilgang på Tinder, pokemon, og elektroniske dørlås.  ...eller for den saks skyld - kjødelig omgang!

Vi drar oss ut på ski hver dag, på smurning fra ifjor, og utesetter oss for D-vitamin angrep, med en øl eller cider i hånda.  ...og det finnes ikke en gang en påskesalme som alle kan.  For ikke å snakke om arbeidet, og krangelen, om å finne, og få plass på kulen, akkurat der en har dekning...for å se hva som andre gjorde i påsken (på facebook).

....og her sitter jeg atter alene....

Men du verden så godt det er å være samlet slik en gang i blant....

 

 

 

#påske #jesus #lidelse #mikrobølgeovn #tv #pokemon #tinder #glad #palme #salme #venner #slekt #familie 

 

 

ELEKTRISKE BILER

Utenfor vinduet på bilen, glitrer det i tindrende snø. Påskefjellet venter.  

Du nyter varmen fra et automatisert klimaanlegg, og Bose-anlegget med 16 høyttalere kringkaster  Bruce Springsteens "born in the USA", så unga i baksetet skriker...selv med digre øreklokker på øra.

Mens du slår takta på rattet og synger med...

Utenfor er det minus 17 denne morgen.  Snøsmeltinga fra i går er frosset til is i siste motbakken, men det bekymrer deg lite denne formiddag, for det var en grunn til at du kjøpte diger SUV på 2,485 tonn med firehjulstrekk med høg og låg, og sperre...

Du skulle helt opp til hytta "no matter what"

Nesten oppe nå....

"Nei faan"  der kommer en bil baklengs nedover.  Den er halvvegs på skrå, og du ser ingen, for vinduene har rimet igjen.  Det siste du ser er bokstavene PHEV, før den flotteste lyd av ny formgivning av tynn metall og plast, oppstår, i det den forbannade bilen treffer deg i fronten.

"I'm ten years burning down the road
Nowhere to run ain't got nowhere to go"

...synger Bruce....og så blir det stille....

Etter at bakenden din er trykket godt inn i den hardfrosne snøkanten.   Og sinnet fra teksten i sangen, konverteres til sinne overfor den kronidioten som nettopp traff deg....og du har tenkt å slå takta på noe helt annet enn ditt eget ratt!

Du skjønner- den firhjulsdrevne plug-in-hybriden hadde plutselig ikke firehjulstrekk lenger...når strømmen forsvant rett før toppen.  Da forsvant alle testa fra bakhjul, og batteripakke under påskepargen, fikk bilen til å bli en drop-bombe med aerodynamikk som en dupp - bare opp/Med. 

Den hadde ikke lenger alle oppgitte hester heller.  

I desperasjon, hadde eier trykket Charge (siste rest av strøm overført til bakhjula) men til ingen nytte.

Ja, ja, en får trøste seg med at det er flere muligheter.

For en av premiumbilene sto det for eksempel: 

"Du vet egentlig aldri når du har firehjulstrekk, når den kommer, eller om den kommer, men når den plutselig kommer, får du et voldsomt uventet skyv..." 

Eller noe slikt.

Men du har flere muligheter så klart.

Helelektrisk for eksempel.  

Før når folk kom på besøk, steg de voksne ut av bilen, mens unga fortsatt kranglet i baksetet, og så gikk de mot vertskapet, og man ga hverandre en klem.

Når du får besøk nå, så kommer gjestene mot deg med en kveil ledning eller spesialkabel, og lurer på om han kan få plugge inn sin bil til lading.    

Vi fossil-brennstoff-brukere, må jo være dumme,  som ikke har skjønt dette før.  Vi må ta lærdom før bilene våre er borte.

Vi kan jo også ta ut kanna med en gang vi ankommer noen, og spørre:  "Du har ikke litt Diesel til hjemreisen vår vel?"

Da ville de sannsynligvis trodd vi var frekke og tullete.  De skal jo ikke ha utgifter ved at vi kommer på besøk.  Selv om vi har jo betalt både bompenger og avgifter på vår ferd.

Artig det der....

Så her sitter jeg på hytta til svigers og spiser god mat og godis, før jeg skal ta heverten i bruk.

 

 

#bil #elektrisk #phev #fossil #brennstoff #4wd #bompenger #avgifter #hevert #bruce #springsteen #born #in #the #usa

 

 

TEKNISKE HJELPEMIDLER OG GAMLE FOLK

I en periode av livet, er "tekniske hjelpemidler" noe du kjøper i Sverige, eller på nett, og som du gjemmer for barn, og venner.....eller for ektemannen!

Men så kommer alderdommen på oss, og ordet får et annet innhold.  Ja da - de hjelpemidlene fra tidligere år, ligger kanskje fortsatt i nattbordskuffene, men de er som regel, fortsatt, store nok til at gamle fingre kan bruke dem!

Men det er ikke det jeg skulle ta opp i dag.

Det jeg tenker på er alt annet en får brukt for.  Trapp fra hjelpemiddelsentralen, briller, hevbar seng, og alarmknapp rundt halsen.  Med mere.

Trapper er greit nok.  De har fått et nydelig design, og pynter de fleste hus.  Gjort for ustø ben og rullator, og om det kniper - også rullestol og ambulansebåre.  Apropos det, så er det rart at det ikke er noe som heter ambulansebårebukett?

Men ta briller for eksempel.  Jeg har ei god venninne på rundt 88.  Hun har fått to par briller nå.  Ene paret er såkalte avstandsbriller, og det andre paret er visstnok lesebriller.  Hun sliter med å huske hvor det ene brilleparet lå - og nå har hun to par.  To par hun ikke finner att.

Det ene paret skal da sågar - i følge navnet - være på avstand.  

Kanskje skal det paret - avstandsbrillene - da kunne være hos naboen, og hun kan lese avisa der?   Nei, nei, avisa har hun jo lesebriller til.  De skal hun bruke da hun skal lese nyhetene, men problemet er jo, at når hun finner igjen brillene, er jo ikke nyhetene, nye lenger.

Det som har skjedd, det det sto om i avisa, har kommet litt på avstand, så da hun finner igjen brillene, er kanskje avstandsbrillene riktige igjen da....

"Men Hvor la jeg dem da?"

Så er det høreapparater.  Disse er blitt så designede, så usynlige, så minimale, at du ser ikke at en person har dem, verken med lesebrillene eller avstandsbrillene.

Ja faktum er jo at grunnen til at du ikke ser dem, er at den gamle ikke har dem på i det hele tatt.  For han husket ikke hvor brillene lå, som han trengte for å finne høreapparatet, og han har jo ikke høreapparatet på, som han trenger for å høre deg fortelle, hvor du så ham sist med dem.

...og hvis han finner igjen høreapparatet,  så er de slik tilvirket, at de trenger lading en gang i uken, og for en som ikke lenger, har besøk så ofte, så er det ikke lett å vite hvor de ble lagt, og etter å ha funnet dem, og batteriene er like tomme for strøm som en Tesla utenfor ei hytte i Trysil, viser batteriene seg å være så små, at gamle krokete fingre ikke klarer å håndtere dem, langt mindre gamle slitte auger, se dem. 

"Hvor i helvetet er brillene når en trenger dem som mest?"

For høreapparatet er laget slik, at batteriene må tas ut når de skal lades.  Vet ikke om du har sett batteriene i et høreapparat av i dag, men de er små altså.

...og er du heldig og finner ut hvordan du tar ut batteriene, og mister dem på gulvet, så skal det gode auger, gode knær, god rygg, og mjuke fingre til, for å finne igjen, og plukke dem opp igjen.  

"Men det er da med pinsett" sier du kanskje.

"Hæ?"

"Hæ? Hvor ligger dem sier du?"

Skriker den gamle uten verken ha høreapparat eller briller.

Høreapparatet burde jo vært slik at de bare kunne legges på, eller henges på, ei ladeplate, og alltid være klare, når en trengte dem.  I tillegg kunne det være en pipeanordning, slik at du trykket på en slags søkefjernkontroll, for å finne dem, og brillene igjen.  

Men hvordan høre et pip uten høreapparat, tenker du kanskje, eller hvordan finne igjen søkefjernkontrollen uten briller?

I nattbordskuffen ligger hjelpemidler, som bruker store D-R20 batterier, som den gamle klarer å både se og høre....

"Men hva i helvetet brukte jeg den til igjen?"

 

NB jeg har nå patent på løsningen med ladeknagg til høreapparat.

 

 

#hjelpemidler #dildo #kos #høreapparat #briller #tekniske #gammel #eldreomsorg 

EKSPEDISJON FLENDALEN ENGERDAL 2018

Ekspedisjon Flendalen Engerdal - kort kalt Ekspedisjon FE, men det kan jeg ikke kalle den, fordi FE er forkortelse for Jern.  Det heter jo Iron på engelsk, og i og med at Trine kaller meg The Man, så kan jeg kanskje ikke kalle det det heller ...for da kan en tro at det er Ironman, og det fører til erstatningskrav fra de som eier det navnet...

Så Ekspedisjon Flendalen Engerdal må bli navnet, selv om stedsnavnene kanskje tilhører noen det også!

Ekspedisjonen har vært bestemt siden ifjor - da tok jeg Rømoen - Engerdal.  Da visste jeg ikke hvor jeg skulle gå i tåka, og det var ingen spor mellom Støtriset-Lillerøåsen.

I år var jeg lur.  Planlegging driver vi ikke med, men jeg hadde vert til å gjøre som Severin Suveren - spurte en kjentmann Ståle Elgshøen.  Jeg fikk tilsendt kart, som jeg dagen etter leser om i Østlendingen som nytt.

...I tillegg kunne han opplyse at jeg måtte starte i Granåsen i Flendalen.  Neste mål må bli å gå fra Innbygda.

I scooterspor fra Flendalsvegen, fyker en helredd skiløper bak to løpsk-kåte pointere.  Etter brekk av skulder og noen ribben, er det på skjelvende ben jeg tar de første svinga rundt nærgående grantrær - disse trær bør miljøet på Evenstad følge litt ekstra, og se om dette er en genetisk feil hos de stedlige trær.

Men jeg klarer meg.  Men da det går utover, når redselen sitt høydepunkt, og jeg er glad da skiene lander i stødige spor på løypa fra Granåsen.

Nå ser jeg mennesker også.  Blide påsketurister som er fjellvante og godt kledd.  Alle hilser, og de tror nok jeg er en god skiløper, og da de oppdager at de ikke kjenner meg, antar de sikkert at nok en skiløper har funnet seg ei vakker budeie fra Flendalen; og blitt svigersønn til en eller annen storbonde der.

Første bilde blir tatt av en bygning som i følge skiltet er "Skulehuset".  Her har altså Bryn'era lært seg om geiter og osteproduksjon.  En gang blir dette Norges svar på Graceland.  

Lenger opp ser jeg unge par med gammeldagse toppluer, og ryggsekker.  Det begynner å bli brattere.  Ja nå er det kanskje litt surr i ting og tang, men jeg tror at det neste som skjer, er at jeg midt inni skogen, halvvegs til fjells, plutselig befinner meg i ei lysløype.  Du verden.  Må være en Guds opplyste veg mot himmelen.

Gjennom ei hyttegrend får jeg se hvor fortjent insentiver er for de med Tesla.  Utenfor hyttene står det biler med konstant lading fra aggregater.  Nok en gang ser en at de fra byen sparer, og vi på landsbygda må ta støyten i form av eksos langs de fineste skiløypene i Trysils flotte natur.

I en nedoverbakke, møter jeg en kjent figur i Sentrum Sport1 dress.  Jeg roper "hei" og ser ham i et kvart sekund, i følge med sin fagre viv.  Det som er leit, er at tempoet hans og hennes, er større i motbakken, enn min fart nedover....Ja det er forskjell på godt trente talenter, og halvfet overgammel talent.  For talent var jeg en gang - slik rett etter krigen.  Nå er jeg stort sett bare overtent.

Mente å snu å ta en prat med denne gutten, men har ikke mulighet til å ta ham igjen.

Men i all verden - ulveflokk her?  Men det viste seg å være noen flotte eksemplarer av Norsk Elghund Grå.  Lett å ta feil av slikt for en fra sentrale strøk av Nybergsund.

Jeg treffer en kar fra Roverud.  Godt å høre heimelig dialekt.  I løpet av noen minutter vet jeg at han har karelsk bjørnehund, som han ikke vil ha med på skitur, og at han jakter elg i Ljørdalen.

Jeg spør enkelte innimellom, om jeg er på rett veg.  De vet jo ikke at jeg har holdt meg på den smale veg i hele mitt liv...selv om tankene, noen ganger kan ha vært på villspor...

Jeg nærmer meg Petterbua, og nå er det bare hvite vidder.  Det slår meg at det er så vakkert her...og det er jo litt rart - ingen synes at et hvitt papir er noe spesielt, men når vi er på ei helt hvit vidde, så drar vi opp mobilen og tar bilder...

Ikke en gang Telia er fornøyd med sin egen dekning ennå, selv om ansatte i Telenor nok også bruker Telia for å få tak i hverandre.  Men Telia er greit nok, og jeg får tak i Trine...Men jeg må ta telefonen ut av lomma....du vet - ikke en gang Telias signaler går gjennom stål....

Lillerøsjøen...Jeg er der for tidlig synes jeg, og i øret hører jeg 21 km.  Så jeg tar oppom Østerfjellet.  Angrer litt i de verste bakka, for arma var mye bedre forbi Flenbotningen....og hunda var kanskje mer ivrige.

Men jeg tar meg opp, og tenker at Northugen bare var et døgn foran meg ved grensa.  Her har det også vandret flyktninger over grensa.  Uten sykkel.  ...og uten ønske om å få det bedre, og overleve der på andre siden, slik vi mener de gjør nå....

Vi krysser ikke grensa.  Har jo med to hunder, og med fare for at hunder i bånd, i minus 8, på 1.5 meter snø, skal dra med seg bendelorm hjem igjen, overlater jeg den transporten til ulver i bur!

På toppen møter jeg en forsvarsadvokat fra åra som politi, men jeg turte ikke si noe, for hver gang jeg sa noe før, hadde han mange vriene oppfølgingsspørsmål....noe jeg ikke har tid til i dag.  Han var trivelig lell.

Så ser jeg Sølentoppene...har tatt bilder av dem i alle år, men de er så vakre, at jeg forsøker i år også.

Ovenfor Lillerøåsen møter jeg 2 snørekjørere på ski, med to husker hver, så en slede med huskier foran.  Både dem sine og mine, kan det de skal, og det ser så lett ut å møtes.  Moro da det er slik med folk og dyr.

...Ja det skal sies, at noen ganger er det atskillige verre å møte menn i 60-åra i gamle kondomdresser.  De både biter og skjeller, noen ganger.

Jeg hilser innom Margrethe og Jon Magne, og blir bydd på kaffe, men som med advokaten, så har jeg ikke tid.  Trivelig å stoppe lell.

Hos neste jeg kjenner, ser det ikke ut som noen er hjemme.  Det slår meg at hvis jeg var Lars, som tok over dattera, så hadde jeg vært fremme nå, men jeg overtok bilen hans...og må gå mye lenger.

Trine er på veg i mot.  Og halvvegs fra Lillerøåsen, møter jeg svigerfar min, svoger Langemann, og hustruen min.

Hun er uheldig, blitt liggende bak disse to, og får ikke utnyttet kapasiteten sin, som de på NRK ville sagt...

På ønske fra de jeg møter, blir jeg med om Hyllsjøen.  pointera så ikke ut til å være enige om å gå lenger...

Deretter ender vi ekspedisjonen i Gammelsætra....

 

 

#Trysil #Engerdal #Flendalen #ski #langrenn #vinter #winter #ekspedisjon #Expedtiion #Granåsen #Lillerøåsen #Hyllsjøen #Gammelsætra #Østerfjellet #flyktning #snow #snø #svoger #svigerfar #elghund #Roverud

PALMESØNDAG 2018

Han gikk fort på ski....

I natt flyttet noen klokka.
Selv har jeg den fortsatt på venstre arm.
...og den går riktig også.
Artig med disse selvstyrte greiene....
..som forteller alle hvor du er, hvordan du har det, og hva du til enhver tid har gjort.

Men tilbake til dagen i dag.
Våknet tidlig.
Skulle jo på skirenn.
Munksjørennet skal vite.

Stake...
...og perse på tid!

Kl 0715 - grøt
...skal jeg egentlig?
Litt forkjølet siden litt for lite klær her om dagen.
0815 - ser The Blacklist
...skal jeg egentlig?
Ja, men Trine er jo ikke oppe.

0915 - Trine står opp
...Skal du ikke på skirenne?
"Jo men du sto opp for sent"

Er så godt å ha en god unnskyldning!

Så da ringte jo svoger da, og lurte på om vi ville være med i fjellet.
For en som trener alene hele året, hørtes det fristende ut å få følge med noen.
Apropos det å trene alene - da jeg gjenopptok skigåing, lurte alltid Svigerfaren min og Morten på om jeg skulle bli med på skitur.
...men da jeg ble litt bedre, uteble alle spørsmål om tur.
Selv etter at jeg hadde sluttet å gå på ski i Jahti Jakt dressen!

Så vi avtalte kl 11, og alle satte i gang.
Alle betyr mest mor, litt far, veldig lite Gunnar, og ikke noe Dett-Dett, og sovende Nancy.
Men lenge før 11, er vi klare.
Nancy først, Dett-Dett nr to, så Gunnar, så far, og sist mor!
Merkelig det der altså.

To pointere var ville og ivrige,
så far gikk med dem fra Ole G.
Vel fremme på Håvi, hadde svogeren reist avgårde på skøyteski med sin Nala.
Jeg føk etter med mine to pointere, med elleve kilometer i bena.
...og mens jeg stresset etter, tenkte jeg:
"Når en trener alene hele året, er det jammen godt å samles,...
...og gå på ski, hver for oss, på samme sted en gang i blant, i alle fall"!

Det er litt moro med to pointere.
For det første, oppleves de som profesjonelle.
De farer forbi skiløpere, gåere, med og uten hund,
til venstre, til høyre, og uten problem for noen, og uten å bry seg om noen.
Jeg ser mange som er flinke.
De som har hunder som er litt interesserte i andre, tar sine hunder inntil seg.
...og det vanskeligste er, når folk du skal passere gjør noe uventet.
...for vi er vant til å se an...
...ta hensyn...
...forutse....
...men ikke det uventede.
Men i dag gjør ingen noe rart.

Så utrolig fint vær.
Staking går så lett,
...og jeg angrer.
At jeg ikke er på Munksjøen!

Men der får en ikke ha med hund da....

Jeg ser ikke noe til svogeren min,
så jeg tar en tur oppom Grønskaret, bort til Skihytta.
Du verden så mye folk,
Noen har nok ikke gått på ski siden påsken ifjor, men så moro å se at folk tar seg ut på "bortoverski".
Blide er de.
Noen med unger, noen med hnd, noen med kjerring, og noen med alt sammen.
Noen med pulk.
Noen med sekk, og noen i den verste kondomdress noen sinne....
men fort skøytet han.

Ved Grønsætra - på veg tilbake - møter jeg svigerfar min.
Det har begynt å bli bløtt visse steder.
Jeg ser han snudde, og jeg spør om han vil låne hund.
Hadde jo ikke regnet med han skulle si ja da men...
Han får den beste...
Og kort etter er vi ved Håvi.
Der sitter svigerinnnen og hustruen.
nå er svogeren der også.
Unga aker på akebrett.

Unga i fri fart....


Innimellom ser det ut til å gå riktig galt, men...
det går som regel bra.
Bortsett fra han som gikk på hue....
ja jeg så det ikke, men jeg hørte Trine og Bente sa det.
Gammel gubbe....
"over 60 da?" sa svigerfar.
"Ja" svarte de i kor.

Han hadde visstnok gått på hue, og knekt et par staver.
...og så var det han som til stadighet kom hit etter puddelen sin....
Han så jeg noen ganger også.
For ikke å glemme han som kom i den grønne skidressen,
som nok var ny da Miami Vice var i sin spede start.
Sprek var han, og i godt driv, for han videre mot sitt mål.

Men Trine skal på jobb,
og vi må bryte opp.
"Middag! Jeg har ikke fått gjort i stand noen middag"
sier Trine, mens hun setter bilen i Dag-modus.

Unga var blide og slitne etter mange ak.
....slitne unger blir fort ikke så blide.
Men det skjedde ikke.
De var blide og hjelpsomme hele kvelden.
...og middagen ble fiskepinner finsk spets
- røde på sidene, og sort stripe over ryggen.


Hun er så forelska.....




#Palme #Palmesøndag #Skihytta #ski #langrenn #stake #moro #ake #akebrett #middag #Miami #Vice #Trine #skidress 

NÅR DE SINTE HAR LAGT SEG OG PÅSKEN ER PÅ VEG

Uken har vært så rar.
Rar fordi det kommer et varsel.
Et varsel om en annen tid.
En annen æra.
En annen måte å være på.
Annen måte å omgås på.
Annen måte å kommunisere med hverandre på.

Noen ser det.
Noen forsøker å forebygge det.
Noen forsøker å overse det.
...og disse "noen" skal bekjempes med enda mer sinne.

Det rare er på mange måter at
når et parti foreslår at vi skal gå inn i Acer,
og et annet vil holde oss utenfor.
Så er det partiet midt i mellom som blir angrepet.
...av de som foreslo det, og som ble støttet av det i midten.
Rare greier.

Når jeg leser Politiforum så ser jeg at barnehusene feirer 10 år,
og det første jeg undrer over da, er om det er helt riktig?
For det var da to barnehus i sving en stund før det.
Men det er uvesentlig...for det jeg skulle frem til, 
er at han som fikk gjennom det med barnehus, også blir hudflettet.
Selv om jeg tror ingen vil kritisere at det finnes barnehus.

Mange år før det.
Brukte lensmannsbetjenter private biler.
En justisminister begynte å lease biler.
Tror heller ingen er imot at det er politiets biler i dag.
At privat biler er borte fra tjenesten.

På tredvetallet arbeidet "folk flest" lange dager, seks dager i uka, for lav lønn, og uten rettigheter mht oppsigelser og midlertidighet.
Ja det fantes faktisk "husmenn", som fikk bo i ei lita koie med 8-10 unger, og arbeidet hardt for storbonden.
Så reiste det seg en bevegelse.
En bevegelse i form av at arbeiderne samlet seg.
Samlet fikk de igjennom arbeidstidsbestemmelser, streikerett, rettigheter til arbeidsplassen, likelønns- og minstelønnsavtaler.
Ingen av "folk flest" bør være sint fordi man fikk til det.

Inn mot 40-tallet, gjorde høyrepopulismen sitt inntog, og rev ned land etter land.
...og i 50-åra kom sosialismen og gjenoppbygget landet.
Merkelig tilfeldighet egentlig.  Eller?
Uansett er vel ingen sinte av den grunn.
På en måte er det som kirken.
Vi er sinte på kirken.
Men da dagen kommer, hvor vi er rammet - da søker vi til Kirken.

Da jeg var liten, debatterte man dannet på TV og radio, forut for valg.
Ene siden vant, og den andre siden erkjente tapet.
Andre siden vant, og ene siden erkjente tapet.
Så sto man sammen på Stortinget, og fikk enten igjennom sine saker, eller ikke.
"Herr President" betydde noe.
...og mange av de valgte var tilstede i salen da sakene ble debattert.
Politikere lovet, og holdt ord.
Politikere lovet, og resultatet ble noe helt annet.
"Politikere og bilselgere" fnyste vi kanskje.

...men hjemme satt vi,
og hørte det på Dagsrevyen,
ble glade eller skuffet,
og så la vi oss,
og sto opp igjen til neste dag.
...og fortsatte hvor vi slapp dagen før.
Ingen ble sinte av den grunn.

I kjelleren, høvlet far kantene av min turski,
fordi jeg skulle være med på skirenn, og trengte "racingski".
Så skiene var de samme, men de var nå blitt smalere.
..og lettere.
For man hadde ikke råd til nye ski.
Jeg var ikke sint, og det var ikke mine foreldre heller.
...for da høsten kom, plukket de bær, solgte, og jeg fikk nye ski til jul.
Spennende gave sto oppetter veggen, bak juletreet.
Slik omtrent 170 cm lange, og med en bøy øverst - skjønte jeg aldri hva det kunne være.
Et år ble jeg skuffet
- "ski i år også" -syndromet rammet meg.
Men jeg ble ikke sint.

Så kom oljeeventyret, og oljen ble "folk flests" eie.
Annerledes-landet Norge.
Her ble ingen sjeik.
Her eide "VI" oljen.

Statoil og Telenors aksjer ble lagt ut på en slik måte at "folk flest" kunne bli aksjeeiere.
De som tok sjansen, bør ikke være sinte av den grunn.  
De eier noe verdifullt.
...og jeg hadde råd til nye ski, ja flere par ski.

Tidene kom, hvor økonomiske gode og dårlige tider, vekslet.
I dårlige tider, måtte "folk flest" vise moderasjon i lønnskravene.
I gode tider, kunne eiere ta ut gode skattefrie bonuser i sosialismens tid.
...og lønningene skulle fortsatt vise at "folk flest" viste moderasjon.

De færreste betalte formueskatt eller arveskatt.
Av den grunn at grunnlagene for beregning, var så høye at "folk flest" aldri kom borti beskatningen.
Uføre med nesten 0 i skatt, begynte å vandre bort fra sosialismen, fordi ordet "skattelette" kom.

Så smalt det.
Regjeringsbygget falt ned.
Ungdommer døde.
Noens sinne, tok mange liv.
Men vi - vi bekjempet det hele med å samles.
Samles i omsorg og kjærlighet.
I et rosehav.
Vi tok til våpen som besto av sanger og instrumenter.
Kongen felte tårer.
....men tårene slukket ikke ilden av harme, 
harme over en ideologi.
En ideologi for "folk flest".

...og "folk flest" kunne nå plutselig innkassere noen hundrelapper i skattelette.
I bytte mot ytterligere lønnsmoderasjon - ja endog at lønna bør ned
- fordi eierne vil ha igjen noe!
Folk flest blir allikevel ikke sinte på eierne.

Vi lever fortsatt i gode tider.
"Folk flest" har hus, hytte, flere biler, barn på trygge og gode skoler.
Sjuke får god hjelp innenfor helsevesenet, med et maksbeløp i utgifter til helse hvert eneste år.

Vi har skiløyper som gjør at du ikke trenger tenkte på føring av ski.
Vi betaler med glede 1800 kroner for å gå ni mil på ski.
...og noen tusenlapper til i utstyr og smurning.

Nå er det dagen før palmesøndagen
- som ikke er noen markering av Olof Palme - som de var så sinte på, at han ble skutt ...

og dagen har såvidt begynt.
Jeg ser ikke lenger sinte innlegg på Facebook.
Kanskje fordi Facebook er "skadeskutt" etter politikernes jag etter "våre meninger" slik at de målrettet kunne gi oss det vi trodde vi ville ha.
Ingen bebreider et regjeringsparti som forsøkte seg på det samme som Trump,
...og kjøpe opplysninger "om meg" fra Facebook.
...og ingen virker sinte.

...om noen timer, 
kommer enda noen tusen Teslaer oppover mot Trysil.
De har heller ingen grunn til å være sinte.
De har fått bil til halv pris,
og i dag er det så mildt,
at de kanskje kan kjøre forbi ladepunktet ved Trysil kommune,
og rett til hytta, som selvfølgelig er oppvarmet ved hjelp av en app. 
Der kan de nyte god vin og en likør. 
Eller spandere en runde på Skipuben, og få samleregning på 50.000 da de forlater lokalet....for en kveld ute. 
De har råd....kanskje.

Jeg har av gammel vane denne morgen, fyrt opp i ovnen.
Nede er barn i ferd med å våkne.
Hustruen skal på jobb.
...og jeg lever enda en dag.
I et godt land.
Med trygghet.

....og et nærpoliti i bil,
Kanskje noen timer unna meg,
men klare til å komme,
hvis jeg trenger dem.

Jeg har kort veg til sjukehus  - i Elverum
- ja bare 45 min unna,
og jeg er glad jeg ikke bor på Hamar,
for bor man der, er Mjøsbrua alt for langt unna,
hvis en skulle trenge hjelp fra helsevesenet.

Ha en god førpåskedag
I god skikk og vane
- så er det nå blitt grått vær ute, 
...og sola kommer tilbake 3. påskedag!





#AP #FRP #SP #partier #politikk #sinte #Påske #Palme #Olof #Palmesøndag #Barnehus
 

MOBILFRI SKOLE

Innimellom leser man om skoler som innfører mobilforbud
- for elever!

De vil ha en mobilfri skole.
Det kan det være mange gode grunner til.
- Elever som bruker den for mye...
- sjekker facebook for mye...
- spiller på telefonen...
- og andre grunner...

Som fører til at fokus på fag og læring kan påvirkes.

Men det finnes en annen side også.
Vi lever i en tid da stort sett begge i et par, arbeider,
og hvis en er singel, så er jo "alle" på jobb på dagen.

Som regel er arbeidsdagen lenger enn skoledagen.
Arbeidstakeren starter arbeidsdagen før, og ender den senere, enn skoledagen.

Da er mobil til tider et godt hjelpemiddel.

- Den kan brukes for å sjekke at barnet har det bra.

- At endring kan inntreffe i løpet av dagen
  - hendelser som liv/død/skade, som gjør at man trenger kontakt med barnet
  - selv etter at skolen er stengt - på veg hjem o.l.

- I moderne hus er mobilen ofte påkrevet gjennom elektronisk lås
  - viser at barnet har kommet hjem automatisk
  - slik at foreldrene vet
  - eller at mobilen er nøkkelen
  - foreldre kan se at døren er låst igjen etter de er hjemme.

Eller hvis det skjer noe med ens barn,
- så kan GPS i mobil, angi hvor barnet er
- Mobil kan ved et tastetrykk, ringe 113 og vise hvor hjelp er påkrevet
- kan sikre bevis

På sikt vil jeg tro at busskortet blir en app på telefonen.
Barn bekrefter mottak av mjølkekartongen via telefonapp, og betaler for faktisk bruk
Barn kan bekrefte skolemåltidet via app
Barn kan få elektronisk karakterbok etc.


Så derfor vil jeg hevde at det er ikke noe positivt med at skolen bestemmer mobilforbud.
Det som er rett, er at skolen, bestemmer bruken av den i skoletiden.
At vi, i fellesskap, påvirker barns bruk og avhengighet av telefonen.

Men la foreldrene bestemme om barn skal ha sin mobil med i sekken



#Mobil #Samsung #Skole #forbud #bevis #kidnapping #skade #luftambulanse #nøkkel #hus #bolig #foreldre #barn #elever #ungdomsskole #barneskole #buss

FØR ELLER ETTER HANEN GALER

Peter tok til orde og sa:
«Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det.» 
Jesus svarte:
«Sannelig, jeg sier deg: I natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.»
Men Peter sa:
«Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.»
Det samme sa også alle de andre disiplene. 


I dag gjentok dette seg på en måte.
Statsministeren stilte seg totalt bak sin avgåtte statsråd,
men på tre konkrete spørsmål, tok hun avstand fra statsråden.

...så kan man bare lure på hvem som var den sterke i denne saken,
både før og etter hanegal.
...og hva skjer nå?

Hvem blir Justisminister?
Det skal Frp bestemme, sa Statsministeren.

Hvem blir den avgåtte statsråden nå?
I alle fall ikke stille, sa hun selv, 
og fortsatt tiraden av meninger hun hadde i innlegget
hun beklaget....

Krf er uten ryggrad
Støre er uegnet som statsminister
Stortinger er en barnehage - sier en Statsråd!
Ytringsfriheten er under press blir brukt som forsvar
...og hvorfor beklaget hun da hva hun sa?

Da vet vi i alle fall det.
Jeg er spent jeg.
På hva som skjer.



#hat #politikk #Justisminister #Statsminister #KRF #FRP #hvem

FAR MIN VAR TØMMERMÅLER


Ligner ikke den karen her på noen mon tro!

I dag, for slik akkurat 90 år sia, skjedde det noe, som fikk veldig betydning for min eksistens.
Far min...
Far min, ble født.

Uten han kunne jeg nok ikke laget noe blogginnslag i dag.
...og det er litt rart, for han opplevde aldri å få vite hva en blogg var.
Ja han kjente ikke til Facebook heller.

Men han kunne ha blitt både forfatter og olympisk mester,
for som de andre som ble det, så arbeidet han i skogen.
Far min, var tømmermåler.

Rart det der.
De dro avsted på morgenen i en Kleinbus.
Jægeru'n, han Willy, å'n far.
Normalt skulle de vært en til, men Willy hogg så fort og mye, at de trengte bare en.
...og han Willy ble skiløper.  
Ikke olympisk mester riktig nok,
men en av distriktets aller beste.

Men det at han far var tømmermåler, førte i alle fall til noe annet.
Det førte han til skogskole på Sønsterud.
Der traff han min mor, og de ble et par, og etter et par forsøk på å lage barn,
fikk de det til - i 1962 - for da kom jeg....

Ja det gikk tålig bra de første to gangene også.
For bedre bror og søster, kunne de ikke gitt meg.
Ja jeg vet ikke da, for jeg har jo ikke hatt andre søsken.

Det er helt annerledes nå
- i bonusfamilienes tid.
Nå prøver du forskjellige søsken gjennom hele livet nå.
Men den gang var det med barn som med sprit.
Skulle det bli bra, måtte de lage det selv.

Ja ikke for det at man kanskje vokste opp med feil far på papiret den gang,
men det var ikke så lett å oppdage.
For den gang hadde man som nevnt ikke Facebook.

Hvis du treffer en annen nå,
så er rekker en ikke kle på seg at før det på facebook står:
"I nytt forhold"
Dagen etter står det navnet på vedkommende,
og en mnd senere står det kanskje
"Singel".

Jeg vet jo ikke,
for jeg var ikke født før i væla,
men jeg har jo sett noen norske filmer fra en viss tidsepoke, og da synes det som det var slik at man hadde seg en runde i høyet, og den ho var sammen med, ble far uansett.  
Hadde man den gang vært som nå,
så hadde man jo straks slått opp på plakattavla ved mjølkerampa
"I nytt forhold"....og så kunne damene med skaut ha prøvd å funnet ut hvem det var.

Letteste måten å finne ut hvem faren til et uekte barn var den gang,
var å sjekke, hvilken slarvekjerring som ikke sa noe...
for da var det garantert mannen hennes!

Men nå sporet jeg veldig av.

Jeg skulle bare hedre far min jeg.
Ønske ham alt vel, der han er i dag.
Kjødelig i ei grav,
åndelig i sine etterkommere...
og mere vet jeg ikke.

Men han var et snilleste menneske jeg visste om.
Rolig, rank, og flott.
Avsluttet sin arbeidskarriere med over 3500 under seg.
Ja som kirketjener altså.

Jeg er så glad for at ho Anna og han Einar fikk denne karen i mars 1928.
Så jeg ble kjent med ham.
Så jeg som smågutt fikk kna oppå ham da han forsøkte hvile etter en lang dag i skogen.
Så han kunne smøre ut smøringen mor valgte på skia mine.
...og for at han ble min far.

Han kunne lett ha blogget en pappa-blogg.
Alle kunne lært av ham.

...men i 2003 døde han brått.  Litt pga legetabbe, men kanskje mest fordi hans kjæreste var borte.


#far #Pappa #blogg #tømmermåler #olympisk #mester #Sønsterud #Kleinbus #Willy #Kirketjener #skogen #Einar #Nils #Magnhild #Anna

MED FJELLKONGEN PÅ TUR I TRYSIL


Mountain Kings Sledehundkennel - en slede som neppe er i bruk

Lyden av plastmeier, som stryker lett over kald snø, er som rytmen av tusen snøkrystaller som knuses av nakne føtter.
Susen av et historisk fremkomstmiddel, fører ditt sinn langt inn i Alaskas Huslia, og furene du føler i ansiktet ditt, får deg til å føle deg som Georg Attla Jr.
Kanskje er du ikke The Huslia Hustler, men du er i alle fall Sundets musher, i et par timer.....

... jeg legger kennelens lyder og dufter bak meg, lukker øynene et kort sekund, drar inn litt ekstra fjelluft....
og kjenner kraften fra fem huskies, som trekker sleden fremover gjennom vinterlandskapet.
Åpner øynene mine igjen som gjenfødt ...og foran sleden ser jeg bare en husky-flokk i full fart!

Julekvelden 2017 får vi en spesiell julegave av "barnebarnet" Tassen - en Alaskan Husky, som tilhører min sønn
- julegaven var en sledehundtur hos Mountain King i Trysilfjellet.


Mitt "barnebarn" Tassen er med sin herre Nils-Christer

Jeg fikk min første Siberian Husky i 1981, og deretter ble det fort flere.
Det ble mange mil med 3-spann og 6-spann.  
Mange konkurranser...helt til blandingshunder gjorde sitt inntog.
Da ble det lange turer i egen-tråkkede spor i Nybergsund-området, og i området ÅS i Innbygda.

I førsten av 1990, ble det slutt for meg mht sledehundkjøring.
...og nå skulle jeg stå på en slede igjen...rundt 25 år siden sist.

Som ellers i mars dette året, så begynner vi dagen med rundt minus 19 grader.
..og det virker som sønn min er litt urolig for at vi skal bli redd for temperaturen, og jeg mottar SMS at i kennelen er det godt og flott vær.

Så ankommer vi kennelen.
Ja det vil si...det er ikke lett å finne innkjøringa i år.
Skiltet er snødd ned.
...og det er en endeløs brøytekant,
oj der var det visst - følelsen, og da er du der.

Det første du merker er kanskje lukten....
En duft som får deg til å tenke på fordums lørdagskvelder, 
og en folkpark i Skillingmark.
Der luktet det også slik noen ganger....
Filtrert øl lukter aldri helt godt.

I kennelen venter min eldste sønn.
Det er han som skal være vår guide, og jeg tror det betyr noe for ham, og endelig å ha fått far sin på en slede igjen.
Han var ikke så gamle gutten, da faren ga seg, og husker vel knapt Caddic, Mirschiqa, og Qimmu....
Men nå er han en hundefører.  En musher.
,,og med mye mer erfaring etter et par sesonger, og flere mil, enn faren rakk, på hele sin karriere.
 

Han er blid.
Driver og stelle i stand.
Er nok spesielt å ta med seg sine to yngre brødre også
- på noe han ånder og lever for.
...og Trine og meg selvfølgelig.

Det var gjort i stand til 7, men han roper:
"dere får bare fem-spann".
Egentlig greit, tenker jeg, og kjenner på det at jeg tenker på ødelagte skuldre mot en granlegg, fall fra kjelken i en sving, ble att ved start....
ja det er 25 år siden serru....
Merkelig - på åttitallet kjørte jeg med fem-spann opp en bratt sti fra Innbygda til Ås, og nedover, var du alltid på veg inn i en grov granlegg, men hundas fart trakk deg unna akkurat i rette tid.  Hadde du møtt noen, så....
...og her står du på flatmark, og er spent på alt som kan gå galt.
Litt nervøs fordi, man er usikker, på om en fortsatt kan!

Men jeg husker løkka rundt stolpen.
Ankeret (som jeg selv aldri fikk bruk for "førivæla").
...og knekken i hofta...


Et opp-ned snøanker....

...og så er vi i gang.
Jeg føler meg litt stiv i kroppen i det vi drar av sted.
Bremsen er godt tråkket ned i snøen.
"Minst fem meter mellom spannene" er beskjeden vi fikk.
...og jeg bremser og bremser.
Snøen spruter opp, og faller ned igjen på skotuppene mine.

Den første kilometeren er det avgivelse av komprimert hundefor...
"driting" som en også kan kalle det.
Ingen av hundene bremser...de bare kniper ut klumpene, og løper.

I et øyeblikk av forfengelighet, så kikker jeg ned for å se om noe av det komprimerte hundefòret faller blir att der.
...men det ser ut som det bare er hvit snø.
Det lukter....


Bare hvit snø på skotuppa...

....og litt lenger frem spør Trine:
"Hunda har gjort fra seg"
Det vet vel jeg som har passert alt fra alle.

Begynner å få litt følelsen av sledens stivhet.
...begynner å kjenne på følelsen av "fun".
..og noen sekunder så står jeg vel bak der og er teleportert til
Skwentna...på veg til Finger Lake, mens vinden pisker i ansiktet mitt...
Bare at her er det ingen vind.
Det er minus 5, solskinn, og en flott natur.
Sola stråler.
Det gnistrer i snøkrystaller, som nå i realiteten, befinner seg godt over meter'n over bakken.
Det er glissent med smågran, og bjerk.
Midt i mot, eller til høyre noen andre ganger, ser jeg Trysilfjellet trone...
kanskje det er Fjellkongen herover?
Løypene er morsomme.
Litt flate, men med noen knekk over bekker, noen slake nedover og oppover.
Jeg forsøker å ta noen bilder, men det er ikke lett å fange sanselige inntrykk på et bilde.
Bilder blir så fattige.

Venstre Wheel-dog pisser og pisser.
Han har funnet ut at han har akkurat nok line, og at farten er fin for å markere
..på alle trær, eller flekker fra tidligere turer.
De andre fire drar ham med...
I et fem-spann du ikke selv kjenner, så er det vanskelig å vite om du egentlig har team-dogs eller Swing-dogs i midten, men uansett så er det lead-dogs lengst der fremme, og de jeg har fått, er energiske, og flinke.   Jeg får jo ikke prøvd styringen så veldig på en slik tur, men de følger etter de to andre spannene, og det duger, og er svært trygt for meg.

Løypene snirkler seg som en slange i terrenget, og man får prøve på å svinge med sleden.
Vri den, skli den, og bremse den rundt treleggene.
Foran der ser jeg eldste sønnen....
Han står der som en siluett, som hentet fra en Jack London roman,
ja kanskje fra en av de han ikke rakk skrive!
I sleden har han min yngste - de heter begge Nils...
I midten er min nyeste og aller siste hustru - og den eneste.
I sleden har hun min mellomste sønn Gunnar.
Jeg ser ikke ansiktene....men det er som jeg kan føle at de koser seg.
Du ser det på kroppene deres - de står der bredbente og avslappede.
Noen ganger gyfser det snø etter Trine, da hun må korrigere avstanden til guiden.
...og det betyr at jeg må konsentrere meg også.

"Elgspor" roper eldste Nils.
...og ja der har en annen konge gått - skogens konge.
Selv om skogens konge er redd....og kanskje ikke lever lenger,
for der var det spor etter ulv.
Umulig å si om den var alene eller med flere - for de går gjerne i samme sporet.
Et eldre jervespor var det også der....

...og haren hopper over alt.
Vi ser den ikke, men ser på sporene at de er der - flere!

...og så fuglen som har badet.
Skogsfugl eller rype?

Stempel i sne....

Samme det - morsomt å se at man her er i nærheten av alt.
Men mest av alt i nærheten av naturen.

Innimellom ser vi også spor av mennesker.
Skispor gjennom jomfruelig snø.
Noen har gått med truger....
...og andre går i scooterspor.

Jeg holder bremsen godt nede.
Hundene begynner å hoppe.
De vil etter,
men jeg holder igjen.
De uler og bjeffer,
og så ser jeg ikke dem andre foran meg...
​Det er så stille at man kan høre lyden av ingenting, og fuglevinger som løfter ei rype opp fra dokk.
Jeg nyter denne lille pause av ensomhet, der midt inni skogen, et lite øyeblikk,
....og så slipper jeg opp bremsen.

"Tjihiii"

...og jeg farer bortover snøflaten, 
legger meg over mot venstre, og raskt mot høyre i det jeg svinger rundt ei gran, på Aksel Lund-Svindal vis.



Venstre wheel-dog har gått tom for væske.
..og han løper så rart.
En slags pass-gang, og jeg begynner å kalla ham for
Waggly-Waggly, for det er liksom slik det ser ut.
Hva Waggly er, vet ikke jeg, men han løper som en Waggly...

Velger beste sporet....og bare er tilbake til "my mushing days"
Jeg erindrer filmen "Spirit of The Wind" og skjønner tittelen.
Her er du virkelig i området hvor åndene stryker deg over kinnet, som en nennsom vind.

Jeg passerer vel Grøna på denne turen antar jeg, 
men ikke i mitt sinn, 
for der blir Grøna til Green River, som kanskje er en imaginær elv midt mellom Saskatchewan og Fargo, og myrene her under Trysilfjellet kanskje er The Great Plains....og treet som har en grov gren tre meter over bakken er kanskje The hangmans tree, og dalsøkket før Vestbyvegen, kalles kanskje The Lost finger Trail, før du passerer et lite tjern, som kunne båret navnet Ghost Water.
Ja det er nesten så du forventer å se en 50-kalibers børsepipe over en snøkant, med en pelskledd trapper på truger, bak neste sving.
....eller høre vinet av en tomahawk som passerer skalpen din på noen centimeters avstand, for så bli sittende to tommer inn i grana bak deg.
Der og da svaner du revolverne dine.....

og plutselig er du tilbake i virkeligheten, i nærheten av Grønnsætra, og igjen må bremse inn for å holde de lovede "fem metere".

En hustru som har vært musher for første gang.
En syvåring som fikk kjøre selv i trygg favn hos sin eldste bror, og en 10-åring som satt i sleden, og tok bilder fra turen.
Alle like fornøyde.
Det er spennende.
Det er fart.
Det er nytelse i pakt med det som er naturlig.
Det var jo et hundespann som skulle ligge foran skiløperne i Birken for å filme....
Helt uten lyd,
helt uten eksos...



Til slutt vil jeg si.
Hopp over den dyreste vinflaska eller cognacen...
bruk pengene på en sledehundtur...
flottere opplevelse, får du ikke i Trysil.
Nyt....


Well done Mrs Lead

#mush #Balto #Mushing #hund #hundekjøring #Trysil #Trysilfjellet #Attla #Georg #Saskatchewan #Great #Plains #Dakota #Ghost #Water

NYBERGSUND IL I HUNDRE

I dag fyller vel Nybergsund IL hundre år.
Hundre år med aktiviteter.
Hundre år med liv og spell.
Hundre år med en visjon om helse.
...og som kalles for det meste "sundet".

Eller?
Jeg vet ikke så mye om det egentlig.
Jeg kom til Trysil i 1984, og ble raskt kontaktet av av n'Magne.
"Speller du fotboll?"
"Nei"
...og det var liksom det.

For når mange kommuner, vil ha tilflytning for å få skattekroner, så ville Nybergsund ha nye spillere.
Så da var det kanskje ikke så rart, at jeg noen år senere kjøpte et hus, som en engelsk ligamester, hadde bodd i.
...og som lå like inntil fotballbana.

Noe som også ble redningen en gang.

Jeg bygde nemlig garasje ved hjelp av far min.
og da vi skulle sette opp ene gavelveggen, fikk den plutselig vekta feil vei.
...og der sto vi i hver vår stige, og var i ferd med å dra rett bakover.
Ingen av oss hadde vett til å slippe, og ikke bli dratt med.
Men da, som en sterkt troende liksom, tok Herrens hand tak i veggen, og den gikk rett veg igjen.
Men som i all tro - det var et menneske bak redningen, det var n'Magne att.
Han var på veg til fotballkamp.

Så blir jeg kjent med en svært god skiløper, og skiskytter.
Kjell Sætre.  Han innvier meg i Sundets skiløyper.
Lysløypa og runden om Gammelvollen.
Jan Erik Sætre er vel da leder for Ski- og Trim-gruppa, og han inviterer meg til Klubbmesterskap.
...og jeg blir klubbmester, og får et napp i vandrepokalen.
Flere klubbmesterskap deltar jeg ikke i, og pokalen, med mitt navn på ei linje, står vel nå på Nedre Hans.

Få år senere, får jeg selv ansvaret for Ski- og Trimgruppa.
Da jeg begynner, er det vel omtrent 10-12 unger som leker på Sundbana på ski.
Da sesongen ender, er det rundt 35 unger som er med fast, og jeg tror vi hadde 68 med i klubbmesterskapet.
...og i Junior-NM flyr Linn-Iren fort på ski.
Og ved hjelp av lån fra en privat-person, fikk vi til og med kjøpt ny snøscooter.
Apropos snøscooter, så husker jeg første gang jeg kjørte Gammelvollen-runden med den gamle.
På veg mot elva igjen, skulle jeg over en bekk, og ga for lite gass, og der satt jeg fast....men ei datter som var med, ble redningen.
Jeg løftet bak, og hun ga gass....og der for hun, mens jeg sto igjen.
Heldigvis bare noen meter.

Eller når den nye scooteren, i minus 18, stanset i lysløypa,lengst bort fra huset og bana.
Ned for å hente remedier, og tips fra Magne K, som hadde levert den.  Hadde ingen mobil den gang.
..opp igjen, og ned igjen, opp igjen....og en del banneord....
....helt til jeg oppdaget at nødstoppklypa hadde sklidd litt ut av posisjon...
Scooteren startet og gikk som bare det.
"Drittscooter" tror jeg kanskje jeg sa forut....

På sommeren arrangerer vi Sundjoggen, med bl.a. poteter fra Geir i trekningspremie.
6 av 10 løp klarte seg for å få deltakerpremie.

I denne tiden kom Skarpmo'n og ba oss hjelpe til med å lage et løp til ære for Hallgeir Brenden.
Det gjorde vi, og i førsten var dette en ren sprint, og de siste årene ble det alternative strekninger.
Hallgeir var selv med i selve løpet i førsten - som trimmer.

Jeg fikk da også gleden av å sitte i styret i Nybergsund.  Torfinn som stødig leder, Hansta'n, og tallkongen Rolf.
Jeg så Klubbhuset reise seg....
...og jammen var jeg fotballtrener et år også, sammen med Allan Heggbrenna.
Jeg hadde jo ikke peiling, men Allan hadde.
Den gang kunne unga i Nybergsund spille fotball i sundet.

Men som sagt, jeg vet ikke så mye om klubben
Jeg vet det er en kulestøter i emblemet.
...og jeg tror de arrangerte merkeprøver i Friidrett i mange år.
..og alt som i jubileet synes glemt.

På en måte er vel Sundet i dag, en rendyrket A-lags klubb,
og på en måte er kanskje idrettslaget nedlagt.
For unga i Sundet må til bygda for å spille fotball, mens på bana er snart Graff -Nygård, eneste etternavn jeg klarer å uttale.
For egen del, føltes det rart å se midterste sønn iført rød fotballdrakt.

Jeg har selv aldri hatt noe talent innen fotball.
Dessverre.
For det er jo så moro.
"gæljespelle" som en sa på Eidskog før.
Det var moro det.
Kanskje er det det som skal til for at Norge blir gode i fremtiden.
At unga får gæljespelle.
At unga får spille for moro skyld.
At unga slipper for mye seriøsitet de første årene, og at fotball for barn, blir en sommersport igjen.

Men et år fulgte jeg alle Sundets hjemmekamper.
Jeg så svært gode spillere.
Trivelige og vennlige spillere, som lekte med ballen der på bana.
...og jeg tok slik omtrent 300 bilder på hver kamp.
hvorav noen ble svært bra, og jeg laget ei bok.
Ei stor bok med flotte (sjølskryt) bilder, og som jeg ved hjelp av Marielle, fikk spillerne til å signere.
Jeg mangler signaturen til Tervasniemi ennå....

Jeg tenkte dere denne dag, kunne få se noen bilder fra den gang.

Nils-Einar Stenmyren
Nils-Einar Stenmyren
Nils-Einar Stenmyren




Nils-Einar Stenmyren









De som vil, kan jo se om de kjenner igjen noen...

Gratulerer med 100 år.
La oss få i gang igjen idrettslaget også!



#Nybergsund #fotball #ball #sundet #ojo #kim #hamkam #Sundbana #idrett #Sport

DEMOKRATIET - HVOR BLE DET AV?

Jeg har lengt undret på hvor mye folket påvirker hva som skjer i Norge, 
og slik sett hva som er igjen i ordet Demokrati.
Jeg trodde demokrati betydde at jeg og folk rundt meg, var med på å styre Norge.

For det første, så skal man ikke si for mye uten å vite fakta.
...men kommer du med fakta, så er det ikke mange som bryr seg, og ingen som svarer.
Så jeg går inn på Wikipedia:

"Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas."

Jasså gitt!
Virker som Wikipedia er like villedet som meg.

For på en måte, så ser jeg i disse dager at "folket" er imot Acer.
Man vil ha eierskapet til vannkraften på norske hender.
Allikevel styrer regjeringer mot at EU skal inn.
...og fra opposisjonens største parti, får vi en leder som står frem i et innlegg, og skal "belære" oss at dette har vi ingen peiling på, og at med noen tillegg, så tar vi feil, men de ivaretar all styring, og at vi allikevel har rett, men at det er feil, men at de ivaretar vår feil tenkning, ved at de tar hensyn til dem, selv om det er feil, og de har rett, og at de således kan betrygge oss om at det vi mener så sterkt, selv om det er feil, er i på plass i avtalen, slik at politikernes mening blir avgjørende for at det blir slik folket ikke vil, og at det er det riktige, selv om de ikke ønsker å gå i mot den feil oppfatning det norske folk eventuelt måtte ha, og selv om alle mener det samme, så må de gå for det som er rett.
Snakk om demokrati!

"Folk" satte pris på å ha lensmannen i kommunen.
Dit kunne de gå, når de møtte stengt dør over alt ellers.
Allikevel har igjen politikerne rett i at det skal vi ikke ha.

Du vet at, det som skjedde 22. juli, skyldtes ikke at kommunenen hadde hver sin lensmann.
Det skjedde fordi det ikke var noen lensmann som rykket ut.
At lensmennene, som hadde begynt som betjent, og lært "gamet" fra bånn av, og som var en av "folket" var byttet ut med en teoretiker, som har lært ledelse, men ikke "er det".

"Folket" ville ikke ha elektriske biler, for de skjønner jo hva som er best for miljøet.
Men politikerne vil ha elektriske biler - ikke til seg selv, men de vil at folket skal ha det.
Så de finner opp insensiver, som gir deg sportsbil til halv pris (heldigvis fortsatt for dyr for "folket"), og gratis parkering, fri tilgang til bussfila....
...og det oppdager noen er flott, særlig om sommeren, da du kommer deg frem.
I dette gidder vi ikke se på miljøregnskapet ved tilvirkning, eller katastrofen for miljøet da den skal kasseres.
På vegen dit fjerner vi fossile alternativer, så da står vi der en dag, da den sterkeste innen Acer, har skrudd av strømmen, og vi ikke kommer oss til Midstkogen for å stanse dem denne gang!
Snakker om å hedre fortidens helter.

Jeg har ennå ikke truffet noen som synes det er er bra at Hedmark og Oppland slås sammen, bortsett fra politikerne som sitter og bestemmer.
...og navnet Innlandet vil i alle fall ingen ha.  Allikevel blir det det - og Hedmarks største parti endrer navn til Innlandet AP, og skjønner ikke at de som da fronter dette partiet, vil bli kalt Innlands-AP, og da du leser dette, så høres det ut som en ny art, som også kanskje er innført fra Evenstad, hvor alt "folket" ikke vil ha, kommer fra.
Demokrati?

...og politisk front mot Sanner, får posisjoner i ny organisasjon, og fronter sammenslåinger, som i alle fall ingen vil ha.
Men samer og andre folk i nord, setter ned foten, og man får et lite snev av demokrati:
"Vi drit i ka politikeran sier, og vet ka vil vil".
Folkavstemming blir det da, men med fotnoten "Stortinget kan bestemme til slutt".

I noen stuer på noen småbruk, litt utafor ei grend, sitter det en eller annen gammel krok, eller frue, og frys.
De klarte seg så fint før, for da fylte de tanken i bakken, med enten parafin eller diesel, og fyrte opp oljefyren, eller kaminen i slutten av oktober.
Så slapp de å gå ut i vedskålen med prolaps og utslitt rygg, for å hente ved.
Det bestemmer politikerne, i gratis politikerbolig i Oslo, at blir forbudt....
Så da frys de ihjel, men hva gjør det - nok et småbruk kan legges ut til høystbydende Tesla-eier, som kan pusse det opp til ei gedigen hytte til bruk et par ganger i året.  Det går utover skatteinngangen i kommunen, som tross alt må ha lege og andre hjelpemidler for de som bor igjen, eller de som er på hytta.
..og i tillegg trigger det et sinne hos Tesla-eieren, fordi han må betale rundt kr 3800,- i eiendomsskatt til kommunen han har kjøpt seg inn i som gjest.
Demokrati?
Neppe - tror de gamle ville hatt varme i stua.

Finnes så mange andre eksempler på at vi "folket" ikke vet nok.
Ikke er kloke nok - til å vite vårt beste.
Tror de.
Hva gjør politikerne til så mye bedre enn oss?
Bedre vitere enn oss?

Hva er igjen av demokratiet, da våre tanker og ønsker, ikke lenger strømmer gjennom de vi velger, inn i rommene, der vedtak fattes.
I mitt enfold, trodde jeg at i en krets av mennesker, av mennesker med samme mening, så valgte du en av dem, og så skulle de fronte det vi mente.
Men så fort de er på tinget, så er meningene våre borte.
Da er demokratiet borte....



#Demokrati  #Politikk #politikere #folk #Folket #samfunn #Tesla #skatt #småbruk #eldre #fyring #fossilt #oljefyring #varme



 

ÅRSMØTERENNET 2018 (MED BIL-BYTTE)

Hodet sa hele tiden nei, men kroppen gikk på SELF to

Jeg fullførte kanskje ikke Vasaloppet i år, og har trukket meg fra Birken i morgen.
Men jeg fikk en gratisbillett til Årsmøterennet 2018 av min fagforening, og etter mye tankegang, gjennomførte jeg det i går.
Fikk selvfølgelig ingen premie eller medalje, men det fikk jeg ikke etter å ha vært med i mange år på rad, i ledende posisjoner heller.
Så der er det ganske likt skiløping, for mens Trine får medalje bare for å gå 30 km i Tjejvasan, får jeg ingenting for å gå 90.

Men, som vanlig, så tenkte jeg at jeg skulle ta dere med gjennom løpet.
For dette er jo ikke et løp som havner på Kondis.no, eller i Lokalavisa.
Dette løpet er bare for de som følger Neinarn.

Dere som er villige til å ofre en halvtime for å stavre dere gjennom skrivefeil, selvoppfunnede ord, dialekter og så videre.
Fra en forteller som er så redd for komma-feil, at han putter inne dem både her og der.
...og som noen ganger skriver fortere enn sine egne fingre.
...og nå skal jeg begynne:
La dere følge en angst-full ferd mot en sen kveld, gjennom noe av den fineste natur Norge har å tilby, og de farligste vegstrekninger i Norge, til den vanskelige avslutningen, som innebærer at du må treffe mennesker.   Mennesker som for alle andre, er der for å skape trygghet - for deg.  
Politi.
Dette er et renn fra det virkelig livet, og inneholder scener, som dere kanskje vil spare de yngste for.
Ja kanskje burde dere slutte å lese nå,
før jeg i rene "Petter-uteligger-stil" tar dere med inn i den mørkeste verden.

Var ikke det en god teaser på en dårlig historie, så vet ikke jeg!

Ansvarlig for rennet, rennleder Reidun, hadde sagt jeg kunne starte når jeg ville.
..og som i skibytte i langrenn, så foretar en byttet når en vil, men det er jo også her, veldig viktig med taktiske vurderinger.
Når?
Jeg vet fra tidligere renn, at noen bytter bil i Elverum, Kongsvinger, endog Hamar (og det er lovlig sent, for å ha noen nytte av det spør du meg).
Ikke visste jeg at det nå også var mulig å bytte bil på Gjøvik, Lillehammer, Dokka, Otta, ja nesten både i Oslo og på Vestlandet.
Distriktet har blitt stort, og det er et større renn nå enn da jeg var aktiv.
...og det minner meg om utviklingen i ski-verden.
Jeg startet opp som kretsmester i Glåmdal Skikrets, gjorde det bra i skirenn i Holmenkollen, og kom aldri lenger enn til Sverige mht til Utlandet.
Nå er jeg snart en de av Innlandet, og da er vel Holmenkollen å anse som skirenn i Utlandet - det er i alle fall utenfor Innlandet.

I Langrenn har jeg ofte min svigerfar til å smøre, men i politiet er det ikke lov med smøring, så jeg visste at jeg ikke kunne sjekke oljen på bilen før jeg dro.  Jeg vet jo at mine konkurrenter pr i dag glede av at de har bil-ansvarlig som tar seg av bilene.
De har derfor alltid toppservede biler, som kanskje bare har gått en 800.000 km siden forrige service, og således slipper dette med uro for det materielle.
Jeg vet også at mine konkurrenter nesten er fratatt muligheten til Volvo, og hutrer seg frem i en VW Passat med variabel nyttig 4-motion. 
Det går jo frem av benevnelsen - 4motion - at den er annerledes enn andre biler som har firehjulstrekk.
Her er det angitt bevegelse på 4 hjul. 
Da jeg selv hadde 4-motion, og prøvde meg på veger med et par centimeter snø, så oppdaget jeg fort det nok maks var bevegelse ja.
Reservehjulet var nok iberegnet de fire hjul i bevegelse, og da jeg sjekket, så var trekk på reservehjulet. 
Sort vinyltrekk til og med.
Det var forresten eneste trekket som virket på min 4motion da det virkelig gjaldt.

På morgenen gikk jeg nærmest på autopilot.
Hjernen sa "nei", mens kroppen gjorde alle forberedelser.
Den svenske pistolskytteren Ragnar Skanåker, opererte alltid med at det fantes noe som het "self to" (unerbevisstheten) i hjernen, og at det var den som skulle styre skytingen - i dag er det self to som styrer, og ingen av de sju sanser...
....så til slutt er jeg startklar.
Nybarbert, og nydusjet - selv om Willy Fjell, alltid sa at en ikke skulle være det i renn, som gikk i kaldt vær.

Pajeroen startet "lætt" - barneskirenn tenkte jeg.
...og den trekker på alle fire hjul.
Trine har, på tips fra meg, prøvd Pajero med drift bare bak på vinterføre en gang,
og den gang utførte hun trippel Aksel, og landet den perfekt - inne i snøkanten på feil side av vegen.
Etter den gang er det alltid 4WD innkoblet.   

Jeg kjører opp til Innbygda, og velger å foreta første bil-bytte der..
..er jo faktisk nødt.  For Trine har eneste alternativet der.

Bilbyttet gikk veldig bra.  
Bilen var oppvarmet og klar.
I går ble jeg stanset i politikontroll i Innbygda, men i dag gikk det bedre.
Ja ikke at det gikk dårlig i går heller, men du vet - jeg snakket jo hull i hodet på den unge betjenten.
Det er slik en med treffe-mennesker-vegring beskytter seg det.
Tror neppe den betjenten stanser en burgunder Pajero igjen.

Nå er jeg over i Audi quattro.
Jeg vet at den fysiske delens ende er på Ringsaker Scandic Hotell.
"Men hvor faan er det nå da?"
Jeg søker litt på google, og finner at det ligger i Furnes.
Ligner da veldig på Olrud? 

Jeg leser videre om hotellet:

Vikingskipet ligger en 7-minutters kjøretur unna, og 18-hullsgolfbanen Atlungstad ligger 11 km fra hotellet. 
Par anbefaler beliggenheten til alle som reiser hit sammen med en annen. De har gitt beliggenheten 7,4 i score.
Vi snakker språket ditt!


Utrolig viktig informasjon viser det seg.
Vikingskipet ser jeg selv,
og tviler på at Golf-banen er oppe denne vinteren...
...og at par anbefaler hotellet sammen med en annen, visste jeg av egen erfaring.
...og jeg antar vedkommende i resepsjonen og som servere maten,
snakker svensk.

Men jeg er jo ikke helt sikker på om dette er gamle Olrud
- stedet jeg alltid fikk mor og far til å stanse, da jeg hadde vært på skirenn i Furnes eller på Stange.
Beste lapskausen jeg visste, ble servert her.
...og for å være sønn av en tømmermåler, 
var det ikke gitt at vi hadde råd til å spise "ute".
Ja ute i skogen, men ikke ute som man nå i dag mener liksom.

Så jeg plotter inn, en for meg ukjent adresse Kårtorpvegen 1,
og straks ser jeg at jeg er ute i svært god tid - for god tid.
Her vil det bli mulig å gi seg....

Min hustru ønsker god tur, mens jeg sier:
"Kan jo alltids bare kjøre tur-retur".
Er så mye lettere slikt i dette rennet, enn i Vasaloppet og Birken.

Jeg flyter med cruise på nedover.
En må det - jeg har ikke råd til fartsbøter.
Forbi meg suser ei dame pertentlig i Bentley, og et fjolls i Rolls, og en kuk i Buick,
som Øystein Sunde synger....

De sju første milene er det ikke noe å skrive om egentlig.
For i en personbil, så ser du brøytekanter.
Hvite brøytekanter.
Brøytekanter på nesten to meter....
Du blir nesten snøblind - eller hvorfor heter det snøblind egentlig.
Snø er jo det eneste jeg ser....
Men som langrennsfar, så har jeg RedBull-briller...og nyter turen.

..og grunnet snø, har jeg ingen mulighet for å snu.
I alle fall virker det som, for innimellom ser man at det kan ha vært en utkjøring her og der, men de fremstår bare som et lite hull i brøytekanten.
Så det er bare å si det som det er...
...tar dere feil i Sundkrysset, må dere til rundkjøringa i Elverum for å snu.
Slik er det å bo i grisgrendte strøk.
Tipper El-bil førerens rekkeviddeangst blir stor da han leser dette!
For det samme gjelder jo motsatt lei 
- tar du feil i rundkjøringa i Elverum, må du til Sundkrysset for å svinge av, og kommer ikke rett igjen før rundkjøringa i Innbygda, som igjen vil ta deg oppom Radisson Trysil...

Jeg kjører gjennom den forbudte by, som nå synes enda mer utilgjengelig.
Men de har tatt innover seg at det ikke er noen veger som viser inn til byen, og lar deg komme innom.
Så de har bygd en drøss rundkjøringer vest for Elverum, og jeg trpr, ut fra det jeg ser fra bak snøkanten, at en av dem kan føre til Plantasjen, men at de øvrige er bygd slik at de blir til en slags loop....

...og nå er jeg inn på Norges farligste strekning.
Det er mulig milorg, og Kong Haakon, mente det var farlig på Midtskogen i "førr", men de har ikke kjørt der nå.
Akkurat da jeg ligger i ei tett bilkø og passerer bautaen for hendelsen "back-then", kommer en sølvgrå VW Amarok med bevegelse på alle hjul (4motion), i godt over vår fart.  Han passerer bilen bak meg, meg, og jammen tar han bilen foran også, og kommer seg så vidt inn i egen kjørebane før svingen, hvor det nå er en trailer midt i mot...
"Gikk bra" som en ung gutt ved navn "Bjørn Tore" sa da han satt med en sandspade i munnen midt i mellom målstolpene på sundbana, og faren akkurat lobbet en ball mot samme mål, og traff....

Ja gikk bra her også.
...og da vi kom til Vang, var allerede Amaroken 200 meter foran meg,
Så de som sier at forbikjøring ikke lønner seg....

....men nå begynner mulighetene for å avvike fra løypa å komme.
Til å bryte.
Jeg ser Vikingskipet....så hvorfor reklamere at det er 7 minutter fra hotellet til Vikingskipet  da jeg nå er kanskje bare to minutter fra?
...men self to, får meg inn på E6....
"men i jøsse namn.....dæven han ta....her var det nå ei rundkjøring.
Så du kan faktisk svinge til Lillehammer her nå....
...og ende i Oslo.

Hodet har nå begynt å tenke på fuglelivet i Åkershagan.
Som før var så viktig at OL kanskje måtte sendes til Pjungsjang (lettere å lese) (uttales på koreansk [pʰjʌŋtɕʰaŋ]) en provins i Gangwon (som jeg tror kan bety gangavstand), men som nå ikke betyr noe for utbygging av større veg.
...og jeg tenker:
"Hvorfor større veg her nå?"
Biler på fossilt brennstoff skal jo bort, og EL-bilen skal overta.
Vil jo ikke komme en bil helt hit lenger i fremtiden!

...og så ser jeg hotellet.
Det er Olrud.
Ringsaker Scandig Hotell du liksom - burde hett Ringsaker Skund dekk hotell da kanskje.


...men det er målgangen her som er vanskelig.
Så jeg tar en omvei via Biltema...
...ja det er det rare - for her heter det faktisk Olrud Handelspark...og så mye butikker.
Butikker du kan bruke til å tenke over "skal, skal ikke".

Men jeg tenker:
"Dette er siste gang jeg muligens kjenner noen her"
Du vet - særaldersgrensen tar snart de fleste...

Jeg brukte kanskje 90 minutter på kjøring.
Men det tok 40 minutter å ta seg inn.
...jeg ser unge menn, og unge damer 
skyndte seg mot døra og navnet "Skund dekk hotell" er nok riktig.
#metoo er farlig nær virker det som.

Skund dekk sakte....

...så går døren opp og....
jeg er inne.
Jeg ser n'Reidar...og a Reidun, og n'Rune...
og antar at jeg har kommet rett inn i seksjon R, og da er ikke S for Stenmyren langt bak.

Jeg har kommet frem.

Mobilsvaret mitt har ei kort melding:
"Je er itte her" og for alle som har undre hvor jeg da er,
så snapper jeg et bilde av hotellet, og skriver svaret:
"Jeg er borte".
Så da vet dere det.

Svaret på mitt mobilsvar....

En diger baguett i handa.
Kanskje noe av det største jeg har holdt i handa....
...etter et renn altså,
...og så kommer bøyg to
...inn i plenumssal.

Ja tidligere så var dette lett,
for da satt jeg foran der...
og frontet Årsmøtet.
Sammen med Reidun....og jeg ble gul og blå i venstre skulder.
For da Reidun snakker....og hun snakker fort,
så hadde hun for vane, og prikke med på venstre overarm for annet hvert ord.
...så jeg hadde på en måte hele protokollen stemplet på armen.
...og i den korte samtalen vi hadde forut for møtet i dag,
rakk hun å legge ut hele årsberetningen - på overarmen min.
Jeg følte meg hjemme da jeg kjente den prikkingen fra hennes hånd.

...men jeg beveger meg mot døra.
Det synes ganske fullt der inne.
...men jeg blir reddet.
Finn roper:
"Kom hit og sett deg"
...og flytter en annen et hakk bort.
Jeg er i mål.
Jeg sitter der.
Jeg er blant politifolk.
Noen med grått hår.
noen uten hår.
- dette er de jeg kjenner virker det som.
Så alle de andre....

Nå begynner moroa.
Kraby konsølting står for den faglige delen.
Avbrudt av en Quiz med vanskelige spørsmål
som f eks oversett
"Ich Weiss nicht"
Ingen visste svaret sa de....
Foredragsholderen var fra Kraby, mellom Lillo og Smeby sa han.

Så kom politimesteren frem
Da oppdaget jeg hvor stort distriktet har blitt.
For selv om man på hotellet lovet at de snakket mitt språk,
så var hans dialekt fra en helt annen kant av landet.
Men han fremsto som en likandes og dyktig mann.
Ja jeg tror vi er trygge under hans ledelse.

Men noen lett motpart for PFI. tror jeg ikke han er.
Som han nærmest sa selv, så lå hans lojalitet hos direktøren.
Da er det aldri lett....for ei fagforening.

Men jeg hang meg opp i at han sa at det var mest manko på bistående patruljer i Gjøvik og Hamar.
mens jeg antar at når det en eller annen gang, mangler patrulje i Gudbrandsdalen, så er savnet veldig stort.
Har selv blitt forsøkt kjørt ihjel, og da var tiden langt før, en patrulje i super-fart kom fra Elverum.

For at dere lesere skal få en fornemmelse av hvordan det er å vente i 45 minutter på å bli reddet,
så kan dere se dette klippet av å vente på Gjermund EGGEN i 1966, og hvor lenge det var:

Klikk HER

Fritt oversatt til politiet så blir fortellingen slik:

Du sitter i Trysil og venter på patruljen fra Elverum.
Du fryser og er redd, livet ditt står på spill, og da lyder kommentarene slik:

Her skal vi få se patruljen fra Elverum i helt til venstre, hvis vi ser akkurat dette bilde.
Og vi ser sekundene gå ganske fort.
Og det får vi håpe at Dere Elverum, gjør også.
Og vi må ha klart for oss, at fra det sted vi først får øye på dem
vil dem bruke over to minutter inn.
Over to minutter helt sikkert.
Slik at...ja to og et halvt må vi også kunne si.
Slik at nå begynner jeg å få dårlig tid.
De må være der i løpet av, skal vi si, 45 sekunder fra nå.
For å kunne greie dette
Nå må de være der i løpet av et halvt minutt.
for å ha noen sjanse så vidt jeg kan skjønne
Oj Oj
Elverum hvor blir du?
Vi ventet slik en gang før 
Da kom dere tidsnok Elverum.
Nei nå går...
å så fort som sekundene går da
ennå ingen Elverum å se.
Nei nå dere være der vært øyeblikk hvis dere skal ha noen mulighet.
Nei nå må dere komme
...og bevare meg vel så spennende dette er
DER KOMMER DEM
Der kommer dem ja
og sjansen er der
Elverum kan greie det
Men de må jage på alt de kan
Men det vet nok Elverum


Dette tok et og et halv minutt.
Mens Gudbrandsdølpatruljen i knipe, må vente mye lenger.
Det er ikke lett å vite hvor lang tiden er,
...før en har vært i Ljørdalen og hørt noen lese høyt fra
Tolstojs "Krig og Fred"

Ja nok om det.
Jeg tror vi er ganske trygge som innbyggere i alle fall.

Så kom en med dialekt fra litt lenger nord og fortalte om
"grisetakling med skruknotta".
Han kjente jeg fra før.
Selvsikker som alle fra nord.
...og dyktig i sitt virke.


Blant mange dyktige....stilte disse seg opp for posering.

Men det som slo meg i disse timer på årsmøtet.
Ja etter at jeg hadde tenkt mye gjennom hvorfor jeg var der.
For jeg er jo ingen del av lønnsforhandlinger, eller arbeidsvilkår....
jo det siste kunne jeg nok holdt foredrag om - hvordan arbeidsmiljø- og vilkår, ikke skal være liksom.
...men jeg tror det er blitt veldig bra nå...

Så tilbake til det som slo meg
- bortsett fra Reidun, når hun snakket med meg -
det var tre bokstavers tale....

Du vet slik enkelt, så gikk vi den gang da, på Politiskolen.
Nå går de på PHS.
Den gang da, oppdaget vi at kvinner kunne til tider være i dårlig humør, mens nå har de PMS.
Ja den gang visste vi jo ikke en gang hva menopause var - vi trodde det var fritid.
...og det er det vel kanskje...
...for dem som ikke har ung hustru!

Men det jeg fikk med meg var.
PFI,
PNP,
GDE,
FSI,
LSI,
KSO,
PST
OSL
....og mange flere.

Finn forklarte meg noen av dem.
....og skjønner at nordlendingen var tidlig ute,
for der kunne du for mange år siden, straffefritt kalle en politimann for
K-U-K

Disse kodene er kanskje det som har endret seg mest på de 11 år jeg har vært borte.
Før så jobbet du ved enten et lensmannskontor eller en politistasjon,
nå jobber du med noe på tre bokstaver
på en enhet som heter noe på tre bokstaver, sammen med en med tittel på tre bokstaver,
på et sted som ligger under et GDE.

Det er da jeg skjønner at Ole Elveplassen i Bør Børson-filme var forut sin tid da han stavet sitt navn:
"E for E og L for elva" - selv om dette bare ble to bokstaver....
Ja kanskje neste reform fører til to-bokstavers enheter?

Men det var moro å være der også.
Jeg så Finn Arne og Reidun styre møtet på sikkert vis.
Jeg så humor, og fag, side om side.
...og genialt å ta de vanskeligste beslutningene til sist.
Da alle var så sultne at de ønsket klubba skulle slå
uansett om det var noe navn i rubrikken, eller ikke...
...ei klubbe som hver gang slo ut på sjokk-sensoren i hotellet.

Jeg takker ærbødigst for den varme og mottakelse jeg fikk fra de jeg gjenkjente.
Jeg kaller meg jo ofte en "kjenning av politiet", og det viste seg rett i dag.
da mest fordi jeg rakk 25 år...og fikk gullklokke i blank aluminiums-look metall.

....og nå skjønner jeg jo at de øvrige i salen aldri dro til Ringsaker Scandic hotell:
De dro til RSH...med sin BMW, med en POB i baksetet, og en "øvrig ansatt" i framsetet.

PS:  Bolstad fikk et spørsmål han ikke hadde svar på, fordi han ikke var 62 år gammel,
men jeg er heller ikke det - ennå, men jeg vet grunnen til at særaldersgrensa er forskjellig for lensmannsetat og politietat,
og den er:
...fordi Stortinger mente det ville være vanskeligere å rekruttere nye til lensmannsetaten enn til politiet,
og derfor sikret man seg ved at de i lensmannsetaten måtte stå tre år lengre.
Så da vet dere det - det turte jeg ikke si i plenum!
Hvis dere vil sjekke, kan dere sikkert spørre SMK.

Et par bemerkninger - jeg fikk som deltager et par hylser til skia....og tenkte i et kriminelt svakt øyeblikk,
at jeg kanskje kunne ta et par til av de som lå på stoler der ingen satt (for jeg er jo blitt såpass opptatt av ski at jeg har mange par)....
men slo det fra meg, i et snev av gammel politilojalitet.
Men da jeg gikk, så jeg at alle var borte.
Noen var kjappere....

..og jeg skjønte forskjellen på å bli benevnt SIVILE og ØVRIGE
...for i en enkelt oppbrukt politihjerne, så vil jeg tro, at skillet for alltid vil være:
De med PHS og de uten....
Altså de med politiuniform, og de i sivilt, men i denne kulden, blir jeg bekymret for hva de ØVRIGE er iført,
eller de med PHS og de med PMS og de øvrige....
Nei nå går bokstavene helt i kaos for meg....
...og jeg ender vel med en trebokstavers diagnose!

...og hjemover kunne jeg kutte ut å bruke cruise.
For nå var alle politiansatte på RSH....
....mens jeg satt i en SUV med TDI motor på RV eller FV, p
å veg gjennom en eller annen GDE på veg hjem.

...og i stedet for gratis middag;
benyttet jeg "nyvunnen" selvtillit til å kjøpe Norges beste kebab
....i Elverum. 
Anbefales.



Vel hjemme, møter Trine en utmattet, men lykkelig mann.

"Hvor er deltagermedaljen"
ser jeg i blikket hennes....

Her en annen variant av å vente på han Gjermund.
Klikk her!



#PF #PFI #politi #PNP #årsmøte #politikk #ansatte #medlemmer #fagforening #gullklokke #Olrud #Ringsaker #politimester #Scandic #Hotell

HISTORIEN OM MEG

Instruksjon:
Når du leser "Historien om meg"
- trykk på linken (The Story), så play-knappen;

og la den gå i bakgrunnen.
Da kommer du i modus for dette innlegg.


Dolly Parton ble født i 1946.
Jeg i 1962.
...men i 2017 kommer hun med en sang 
...om meg faktisk.

The Story (Tekst og musikk ved Phillip John Hanseroth).

Vel, jeg burde kanskje endre det der, for jeg sier ikke at hun ikke i sin skapelse er for meg.
Herregud - damen er jo så jordnær, så jovial, så dyktig.

Ikke at hun var ment for meg, men fordi hun synger om det som ikke synes.

Det som definer deg.
Det som preger deg.
Det som begrenser deg.
Det som gnager deg.
Det som holder deg nede.
Det som gjør deg fanget.

Men hun beskriver noe som berører meg.
Hun beskriver smilet som min munn former, men som ikke er der.
Hun beskriver hvordan det er å ikke kunne si noe...
...om hvorfor du er som du er!

....og alle venner som tror jeg er så velsignet
de vet så lite om kaoset i ditt indre.
Ja det sier hun, og det er så rett.

I stedet for "lines across my face" så har jeg i min blogg, mange ganger forsøkt å si hvem jeg er.
Så mange historier.
Jeg har fortalt noen.
...men ikke alle.
Ikke de som formet meg.
De som bygde meg, de som bøyde meg.
Historiene som tok MEG fra meg.
Får ikke lov.

...men jeg må jo si at "Even when I was flat broke
You made me feel like a million bucks
You do
I was made for you"
Ja mine barn, og DU, gjorde meg til det.
Noe verdifullt.
..og DU er deg det...

Du ser smilet på min munn.
Humoren som noen ganger treffer,
men som stort sett alltid er...
masken som beskytter meg.
...så ingen ser hvor trist kaoset faktisk er.

Ingen vet egentlig hvem jeg er.
Jeg gjør det ikke selv en gang.
Men kanskje...
hvis en tar en bit der....skjørhet
...og en bit det....humor
...og....følelser
...da er jeg kanskje halv.
For resten av meg
består av kjærlighet.
Til og for dere!

Jeg er ingen skiløper
Jeg er ingen løper
Jeg er ingen venn
Jeg er ingen uvenn
Jeg er ingen jeger
Jeg er ingen forfatter
Jeg er ingen klovn
Jeg er ingen hjelper
Jeg er ingen....
Jeg er bare meg...
Litt av alt jeg egentlig ikke er.
...og mest av alt er jeg vann
Som alle dere!

Nå kan du spille sangen på nytt, og synge.
Syng for fullt.
Nyt deg selv.
Vær Pavarotti
Vær Elvis
Vær Dolly....men da passer ikke startnummeret mitt lenger!
(Den norske teksten er faktisk mulig....og er min):

All of these lines across my face
Tell you the story of who I am
So many stories of where I've been
And how I got to where I am

Linjer som går på tvers mitt fjes
Sier litt om hvem den (som) jeg er 
Så mange stories om hvor og hva
og hvordan jeg havnet med deg her, ja


But these stories don't mean anything
When you've got no one to tell them to
It's true
I was made for you

Men slike linjer blir jo ingenting
Hvis du ei (ikke) har noen, å (berette) si dem til
Det er sant
Jeg ble skapt for deg


I climbed across the mountaintops
Swam all across the ocean blue
I crossed all the lines and I broke all the rules
But baby I broke them all for you

Jeg gikk på Kampflås høgste topp
Falt i (Dup)Skarbekkens største foss
Jeg skulle ikke ha flere barn enn to
Men jeg teller og finner fem her no


Because even when I was flat broke
Well You made me feel like a million bucks
You do
And I was made for you

...og når jeg gikk der tom og gjørrassløs
så var det jo du som gjorde at jeg ei frøs
Det var du
og du er skapt for meg


You see the smile that's on my mouth
It's hiding the words that don't come out
And all of my friends who think I'm so blessed
They don't know That my head is a mess

Du ser jo smilet på min munn
Som Gjemmer alt som gjør meg ganske stum
Og venner som sier "reis deg nå opp"
de vet ingenting om når alt er "stopp"


No they don't know who I really am
And they don't know what I've been through
Like you do, and I was made for you

Nei de vet ingenting om hvem jeg egentlig er
og ingenting om alt som skjedde  så nær
Slik som du
og Jeg er skapt for deg


All of these lines across my face
Tell you the story of who I am
So many stories of where I've been
And just how I got to where I am

Linjer som går på tvers mitt fjes
Sier litt om hvem den (som) jeg er 
Så mange stories om hvor og hva
og hvordan jeg havnet med deg her, ja


But these stories don't mean anything
If you've got no one to share'em with
It's true
I was made for you
Yes it's true
I was made for you
I was made for you

Men slike linjer blir jo ingenting
Hvis du ei (ikke) har noen, å (berette) si dem til
Det er sant
Jeg ble skapt for deg

Ja, Det er så sant
Jeg ble skapt for deg

Du ble skapt for meg

Jeg ble skapt for deg!









#Dolly #Parton #Story #Historie #kaos #depresjon #angst #hvem #hva #skapt #venn #barn #Familie #share #thestory

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018