ETTER FORNUFTENS EKKO HAR STILNET

Jeg rusler rundt på Volteigen med sår i sjela.  Ja jeg lytt innrømme at jeg går der med tårer i auga, og det eneste jeg finner er elgmøkkruker fra ifjor.  I buken kjenner jeg en kvalme som bare sorg kan gi deg.  Hvor er busua etter den lille kalven, som kvilte når mor åt, eller parret seg. En trist følelse brer seg... 

Som alle andre elghundeiere, er også min den beste til å finne elg.  Men - når elgen ikke er der lenger....  vi vandrer i en tom skog.

Og ja...jeg skal ikke svartmale helt.  Jeg vet jo at om noen dager, ser jeg elg.  Kanskje ei ku uten kalv, kanskje en okse med sår i baklåret, eller en helt uskadd fjorokse.  Men da kjære leser, sitter en annen hundefører, et annet sted, vonbroten, og opplever det samne som meg - for da er elgen han så i dag, hos meg.

Det er tungt å sitte å se på de vakre fargene nedover skråningen.  Lyngen, som fortsatt bærer blåbær, er blitt rød, orange, rød, og jammen er det att litt grønt au!

Men der er ingen lyder - annet enn fra en og annen småfugl, og innimellom kanskje du hører vinden visker gjennom "røsjlønga" og undrer, som meg, "åssen kunne dette skje?"

Ekkoet av protestene har stilnet.  Vi har innsett at politikken har feilet.  At intet kan reddes.  At det er over.  

Jeg forventer ikke forståelse eller endring.  Jeg aksepterer og resignerer.

Noen vil kanskje reagere på samnenligningen, men når en går gjennom reservatets stillhet, er det en følelse av at Donald og Kim, begge tapte.

Ari Behn skrev hva jeg i dag føler "Trist som faan" og jeg vil ha ham som statsminister neste gang.

Fornuftens ekko har virkelig stilnet...

 

(Denne blogg vil bli endret og redigert, ettersom dagen går, og sorgen tar meg - følg med i hele dag)

 

#elg #jakt #ari #behn #ulv #sorg

DEN FØRSTE DAGENS MORGEN

Han lå i senga og stirret i taket.

Klokka var 0449.  

Han hadde sett taket i vogna så mange ganger før, de utallige netter han ikke fikk sove forut for å møte dagen.

Nå var det annerledes.  Det var dagen.  Den første jaktdagen....

Tenk som han så frem til denne dagen før i tida.  Dagen da bikkja og jaktkamerater skulle ut å se etter elg.

Dagen de håpet på elgfall...

Nå lå han her og gruet seg.  Gruet seg til dagen han håpet skulle gå fort.  Gå fort uten elgfall...eller kanskje det var bedre med et elgfall, slik at han kom seg hjem.

Han hadde ikke gledet seg forut heller i år. Du vet....før var det to tider - før og etter elgjakta, og grensene mellom disse to var utvasket.

Nå var det dagen da to elgfall ville bety at de alle dro hver til sitt.

Kanskje var det de hersens ulvene som ødela jaktlysten, der de løp rundt i skogen og tok enhver kalv.  Ja han hadde vært vitne til det selv for noen dager siden.

Da hadde han sett ulvespor inn over grusvegen...og deretter i andre enden av skogteigen sett spor etter ku og kalv.  Sporene gikk mot hverandre, og han så aldri mer kua og kalven igjen på viltkameraet...for han var det et tragisk øyeblikk i skogen, for andre en ulv som bare måtte ha mat.

"Før", tenkte han, "da var det elgkvoter på 8-10 elger på denne teigen.  Nå var det redusert til en småokse og en kalv."  

De som forvaltet stammen tok hensyn til at det snart var tomt for elg.  Ja, det var vanskelig nok å få de to to nå for tiden.  Det var ikke slik lenger at man så elg både her og der.  Det var blitt et sjeldent syn.

Da han begynte med elgjakt og fikk sin første egne elghund - gråhunden Jack - da kunne de gå på været, og litt etter kunne de to ligge side om side, og iaktta ku, kalv og okse utpå myra foran seg. 

Myra, som ligger der gul og rød, kanskje med noen tåkedotter som bakgrunn, og bak deg lyder ei ugle, mens ei nøtteskrike setter seg nysgjerrig på kvisten foran deg.  Du ser den glinsende lille blåfargen i hennes fjær, mens du får følelsen av at hun vil varsle alle "de er her, de er her".

Vet ikke om du har kjent på smaken av suksess, som den følelsen det gir å bevitne at hunden din er blitt akkurat slik du vil, eller hvor flott opplevelse det er å se en okse halvvendt mot deg, liksom hilse til deg med et kongelig gevir, mens kalven er delvis skjult av mor.   Så tuslet de tre videre mot parringstid og en kort stund av lykke.

De kunne nyte synet og vite at disse kunne få gå.  Vi finner noen andre!

Det er så feilforstått det der at jegere er skyyeglade eller endog skytekåte.  Jegere lar mange flere dyr vandre videre, enn de løsner skudd på.  I de fleste tilfeller sitter de der i stum beundring og nyter synet, stillheten og lever i pakt med naturen.

Nå var både Jack og elgen borte, og det virket som bare han og likestilte brydde seg.  Inntrengeren fra Sibir var fredet, og ingen brydde seg om lidelsene den forårsaket.

Kanskje irriterte han seg også over at ei død skjære hadde satt en "verden" i kok, og overdøvet nyhetene om lidelser etter jordskjelv i Mexico.  Han tenkte raskt over kostnadene det medførte å iretteføre en sak om ei skjære i ei rottefelle...og kom fram til at det i alle fall ble dyrt med politiadvokatens lønn, offentlig oppnevnt forsvarer, dommer og meddommer, journalister, og trykksverte.  

Disse menneskers innsats hadde vært bedre å bruke til å redde liv i ruiner, enn slikt tull. 

"Faan skjære" tenkte han, tenkte over galskapen, og undret over hvor verden var på veg, og tenkte ikke noe mer på skjæra.  ...men innså vel at landet hans var blitt for rikt, for blottet på det sim virkelig betyr noe...når en skjæres død blir så stort....

Selv hadde han gjort unna et liv i politiet, i en periode hvor det gikk fra å rykke ut for å redde liv, men først etter nitid overveiing om det var rett bruk av ressurser...ja så tenkte han jaggu på skjæra igjen, og fikk det ikke til å gå opp...

Klokka tikket fremover.  0502 denne første dag.  Det var stille i koie og bobil.  Hustruen vred seg rundt, og hele hennes aura sa "jeg vil sove".

...og i det samme trakk han sitt siste åndedrag...og sovnet fra alt sammen.

 

 

#jakt #elg #ulv #skjære #sibir #volteigen #jordet 

VI SKAL EVALUERE

Partier og fotball- og skiforbund, eller politikk og idrett har mye til felles.  
Ingen innrømmer tap,  og ingen ser hvorfor.

"Vi skal evaluere" er omkvedet i dag.
...men ingen tar selvkritikk.

I går hørte jeg en kvinnefotballtrener si "vi hörde kritiken, men var upptagna med evaluering" og imens forsvant de beste spillerne.

I vel et år har vi hørt et skiforbund, som ikke vil innrømme to positive dopingprøver, men si at de skal evaluere.
..og det virker som evalueringen går mest på "hvordan kunne vi bli tatt?"

Tilbake til politikken, så vil kanskje evalueringen gå på "hvordan kunne vi tape?"

For meg virker det som taperne i valget, er akademikerne som vet bedre enn folket, og som ikke vil lytte, og vinnerne består av parti som lytter til folket og implementererr det i sin politikk, og forener det i sin grunntanke.

...og tilbake står en med fellesnevneren mellom politikk og idrett, at ingen ledere føler, at de ikke har klart oppgaven.
"Vi har tillit" sier man fra alle hold...  Men hva hjelper det med tillit ho sine egne, når de ikke har det hos dem de skal serve?

Selv har jeg gjennom hele valgkampen savnet en skikkelig taler.  
En som kan retorikkens kunst.  
En som klart og tydelig vinner deg ved å si deg hva du egentlig vil.
En som får deg til å ta på tegnjakka og gå ut.
En som overtar partilederdebatten.
En som ikke avbryter, men som får tiden, fordi vedkommende er verd å lyttes til.

Hvor er det blitt av dem?

#Politikk #idrett #doping #tap #valg #valg2017 #storting #ap #arbeiderparti #tape #evaluere #Fotballforbund #idrett #skiforbund

ISH PÅ SKAGSVOLA

Før i tia...da jeg var ung.  Da var det de finere jentene fra byen som sa "Ish" og det betydde som regel, noe som de syntes var ekkelt, men for oss var noe helt vanlig, som å tre på en mark på kroken, eller riste støvelen litt ekstra hvis en trampet i ei kuruke, i en spontan fotballkamp på et jorde.

Nå er det også de finere jentene fra byen som sier ish, men nå står ikke ordet alene lenger liksom.
Du er liksom trend-ish, eller 50-ish (for de som ser ut som den alderen)

Men hva med når noen er pen, er det da pen-ish.
Hvis noen er sexy, er det da sex-ish (som for meg blir helt motsatt).

Men jeg vil ikke bli akterutseilt på noe sett og vis, og derfor har jeg tenkt å prøve meg på en modern-ish måte å beskrive en tur på Skagsvola.
Vi var circa-ish en femten personer som i pent-ish tempo la i veg nordsia oppover mot Skagsvola.  Når en er forholdsvis i god trim-ish stand, så er det lett å gå der, selv om det er litt stein-ish innimellom.
Men utsikten er jo fenomenal-ish allerede etter et par kilometer, når man står der og ser utover Engersjyn, og ser mot Haukås.
Vi tar pauser og er forholdsvis ganske omsorg-ish med hverandre.  Vi har en Arbeiderpartimann med oss, og han sørger for at "alle skal med" på en trivelig-ish måte egentlig.  Han hjelper sin svigerinne i steinur-ish terreng, og er vel egentlig litt stolt-ish av sin hustru, som han har vært gift med i en slik omtrent-ish 44-ish år.

Tiden rusler avgårde fortere enn kilometerne, så vi tar en lunsj-ish midt på egga.  Der får vi besøk av et fly som kommer ganske nær-ish oss.
Vi vinker og er klar med kamera i tilfelle han skal kjøre rett inn i bergveggen.  Det ville definitivt skape en del like-ish på face og youtube.
Men det går bra.   Heller ikke at noen nyter kjeks midt på egga, blir til noen særlig oppmerksomhet.
"var ikke det Stine?" sier med min sønn - en kjekk-ish mann i sin beste alder (tror han - jeg vet at beste alder alltid er foran deg).
Jeg roper "Stine" og jammen kommer vår modell-ish nabo bort og snakker med oss.  Trivelig og uventet-ish møte. 
En må gå et godt stykke for å møte sine nærmeste naboer!

Så står man der, på søndre delen av Skagsvola, og føler seg til turist-ish.
Appen sier jeg må enda lenger sør-ish for å få registrert besøk.
Det gjør jeg vettu...og snart er jeg på bilde, litt slik selfie-ish.
På litt lei, ser jeg de andre har begynt nedstigningen.
De er liksom i vandringsmodus-ish....

Jeg hiver meg etter fort-ish mulig, og når igjen dem i skogsbrynet.
Så stabber vi oss gjennom Jotas elg-ish-revir....og ser ikke spor etter en eneste en.
Men fargene er høst-ish, og det er bare å nyte at sola er litt varm-ish selv om det er ettermiddags-ish.



...og vel fremme på hytta, bys det opp til bursdagsfeiring, slik 12-ish alder liksom-ish.

Det blir med denne ene gangen med blogg som er litt mote-ish....


#ish #Skagsvola #topptur #Trysil #hytte #trend #mote #ungdom #App #pen #Stine #familie #tur #gange #trim #kjeks

BIRKENRITTET 2017

Sola skinner fra en skyfri himmel.  "Tippera" står rød i skogen.  I vegkanten står en og pisser.  På vegen blir det fler og fler biler med sykler på taket.  Det rare er at verdien på taket ofte overgår verdien på bilen....ikke så i mitt tilfelle.  Her er begge deler like lite verdt.

Halvparten av Team Amateur har sviktet...er bare meg igjen.  Ja vi var to opprinnelig.  Annika og jeg.  Men hun meldte avbud av vage grunner...

Når man slipper ut av Desets og hoppbakkens skygge, åpner landskapet seg opp, og alt ser lyst ut...helt til noen finner på å anvise fruen over brua.  På beste Midtunsvis, begynner hun å banne og sverte.  Hun skal da ikke over der...hun skal til Lillehammer hun.

"Ro dem ned nå Fru Stenmyren" husker jeg en sa en gang, og jeg forsøker det samne, men genene har overtatt....helt til hun ser at arrangøren faktisk har laget genialt opplegg for å få de fleste helt frem til parkering nær start.

Birkenrittet har jo en stor andel kvinner til start.  Allikevel er det flest menn å se i trikoter.  Noen sitter løst, men de aller fleste trikoter sitter utrolig stramt, og noen trikoter viser veldig hvor god stretch det er i dem.....  Kvinnene i bilen server sine menn på beste måte, og det er rart å se de usikre øynene på damene da de kjører den blanke doningen ut fra parkeringa.  Det er tydelig at dette er eneste dagen i året de får lov å kjøre den.

Så er det henting av nummer.  Velsmurt maskineri.   Ikke kø.  Blide medarbeidere.  Chip-kontroll.. og den geniale løsningen for Sport1 - du må gjennom salgsteltet, der varer er nedsatt med både en og to kroner.  Kuppene kan du se langt etter.

Nutrion, hydration, proteinbar, salty nuts, xt, fulldempet...huff det stris om så mye, mens jeg bare har ett behov - å pisse.  Der er det kø, men igjen må jeg skryte av arrangør - de har fordelt doer litt over alt i Rena sentrum.

Mange sier hei, men det er ikke lett å kjenne at alle, for ansiktet er dekket av hjelm og briller, og de fleste er så fokuserte at en hadde ikke kjent at dem uten heller.

Så sitter vi der og slapper av i bilen.  Det er god tid til start.  Plutselig spør Trine: "Hvordan setter man på startnummer på sykkelen?"

Jeg ser på klokka, og får det bråttom.  25 minutter til start, og sykkelen er på taket.  Pulsen farer i været, sykkelen av taket, og setet blir flytter ned - sitte lavt ned bakka, er tanken.  Med 8 minutter igjen til start er vi på veg fra parkeringa, og har fortsatt igjen å oppfylle en avtale om filming med Maxim.  Men da skuddet går, står jeg der bakerst i pulje 49.....og selv om jeg sto bakerst er det fortsatt noen som sykler forbi meg som er på søndagstur en lørdags formiddag.

Oppover mot Skramsætra skjønner jeg at setet er stilt for lavt.  Det fører til krampe i rumpemuskelen.  Jeg faller stadig bakover.  Det er bare 80 km til mål.

"Avfallssone" står det, og her skal en kaste fra seg avfall, og jeg må si jeg blir forbannet, når noen etterkommere har sett skiltet, og satt igjen to eldre damer i noen fluktstoler.  Tenk å behandle gamle slik da gitt!

Litt lenger oppi sitter to karer og koser seg foran ei hytte.  De sitter i skinndresser halv åpnet foran, og foran der glinser det i to skinnende Harleys.  Så veldig så koselig og riktig ut for en som har 78 km igjen og vondt i rævva.  

Da jeg ser to motorsykler i et kryss lenger opp spør jeg høflig om det er her det er sykkelbytte.  Det tar et sekund før han skjønner spøken, og smiler, mens han fortsetter å filme for NRK.

To damer står med noen sauebjeller og jeg spør om de lokker på ulv.  Men den slo ikke an...

Etter Skramstadsætra ser jeg et skilt det står "Magnor" på, og jeg roper "Eidskog er best" og til svar kommer det "Heia Stenmyr'n" slik bare eidskoginger kan.  Kry for å bli gjenkjent går det lett videre.

Så kommer det jeg ikke vil....nedoverbakker.  jeg prøver å være tøff, men da bakenden er i ferd med å passere meg, står jeg av og triller.  Syklistene skyter forbi meg, og jeg bryr meg ikke.  Da jeg kommer ned til normal grusveg, skjønner jeg at jeg var lur.  Røde Kors har fullt med kunder. Armer står feil retning.  Skrubbsår, åpne sår, ødelagte sykler - jeg setter meg på sykkelen, og innser at ingen får se at jeg faktisk slo disse, for disse kommer ikke i mål.  Nedover grusvegen kommer Ole Ivars inn i hjernen min "je kjører hundre i svinga litt før fort" og det er akkurat det jeg gjør.  Jeg gir det jeg tør, og bruker bakbremsen så langt det går.  Jeg er vek redd, men startnummerets makt er i ferd med å fjerne fornuften.

Så kommer jeg inn i det man på fagspråket kaller "tekniske partier".  Jeg er god i tekniske partier, for jeg er god til å gå. .

Dess lenger man kommer, dess mer skjønner jeg at antall som sitter og koser seg i hytteveggen, og heier, sier litt om intelligens kontra de som sykler.

Innimellom ser jeg skilt med to dyr på.  Kanin til venstre og skilpadde til høyre.  Jeg undrer fælt hva dette betyr, og kommer etterhvert frem til at det antagelig har noe med åssen du er.  Trine sier ganske ofte at jeg er som en kanin, og derfor legger jeg meg rolig ut i venstrefila.  Kanskje får det venstre over sperregrensa!  Skillpadde er jeg i alle fall ikke, for jeg er like myk utenpå som inni....selv om Trine nok innimellom vil protestere på det også.

Innimellom er det et par bløte partier.

"Bringbu" 26.5 km syklet.  Det er distansen jeg har syklet en gang i uka det, hvoretter jeg har kost meg med lunsj.  Nå er det 59.5 km igjen til mål "jiiiisesss"  det er langt altså.

Så er det bakker opp, bakker ned.  Flater.  Nå begynner fint støv legge seg på sykkel og gearsystem.  Det som oppover bakkene ti Skramstadsætra fungerte så bra, har begynt å bråke litt, og hver gang jeg gearer ett gear opp, faller kjede to hakk ned.  "Helvetes..."  men jeg avbryter meg selv og synger videre på Levis "Dette gamle hjerte er en bil, full av mangler, godkjent under tvil.." for det var siste melodi jeg hørte på før jeg startet, og da blir den med i hue, over fjellet.  Problemet er at jeg kan bare første vers og ikke en gang refrenget...

På Bjønnåsen har Reidun sagt hun skal stå og heie.  Etter at stedet er passert ser jeg henne og roper at nå er det Selfie-time.  Hun blir litt stresset, og koster meg nok klasseseieren (som jeg bare er mellom 2 og 3 timer unna), men et kort øyeblikk med Reidun er verdt det.

Da jeg kommer til Kvarstad sjekker jeg telefonen og ser bilde av to blide PF-soldater (hun er nå minst general Reidun da).   ...og nå tar jeg igjen den kuuleste i retropuljen.  Han sykler på en helt vanlig gammel sykkel, i dress og sixpence.  Måtte bare ta bilde av oss etter vi var i mål.  Det var tungt sa han....

Ellers så er det trivelig her.  Pølser grilles.  I kurvene er det vestlandslefse, og jammen var det godt med litt cola også.  Jeg snakker litt med Trine på tlf, men hun skjønner fortsatt ikke dialekta mi i vind.

Så kommer bakkene, som om vinteren er så slitsomme, men som nå går greit.  Ei ved siden av meg sliter med kramper, og i det gode humøret jeg er i, får jeg muntret henne litt opp. 

Det er godt å delta i en konkurranse hvor det eneste du skal, er å overleve, og å komme i mål.  Oppi en sving står to damer og reklamerer for "Elgtråkket"  - altså på et sted hvor de fleste har fått kramper for tredje gang, gir det lite å reklamere for sykkelritt!  Den ene står i telefon og snakker og sier:  "Nei det er bare Nina og meg her" og "meg da" roper jeg, og så smiler hun og forteller det til vedkommende i andre enden.

Før Stenstilen sitter det tre eldre under et partitelttak.  To damer fremst og bak sitter en mann og sover.  "Heia heia" roper damene til meg, og jeg setter fingeren til munn, og sier "hysj, mannen sover!"

Mannen våkner brått, og roper ut "hva skjer?"  Og damen sier "han sa du sov"  "jeg nei!"

Lurer på hvor mange løp som kan skryte av samme omgivelser.  Setergrender, hytter, sauer, og jammen lå det tre digre kuer på vegen også.  Hadde lyst til å stanse og ta bilde, men vet at det skal ikke mye til før en får kramper.

På en topp ser jeg en lensmann jeg kjenner og som har lovet å heie, men opptatt som han og fruen er av andre ting, ser de meg ikke.  "Hva er dette for slags heiing?" Spør jeg og da kommer ropene.  Fornøyd kjører jeg videre inn i en ny slak bakke som jeg tør trille uten brems i.  Men nå driver jeg å prøver teknikker for å bli kvitt kramper som er på veg, og tenker at å trå baklengs må være lurt.  Og det er det, helt til støtta drar ned - nå forstår jeg hvorfor jeg var eneste på Kvarstad, som ikke måtte legge fra seg sykkelen...og da kan jeg like godt innrømme at jeg har skjermer og bagasjebærer også...

Nå begynner jeg å skimte i et sølvblankt monster, med blinkende oransje øyne foran og bak.  Monsteret spiser syklister.  Så fort du går av sykkelen fordi du har krampe, stopper det og spiser deg opp.  "Brutte løpere" står det på den.  Meg skal den ikke få spise opp i alle fall.

Like før Elgåsen løper ei mus over vegen.  Jeg bremser og styrer unna.  Jeg liker mus egentlig. Nå nærmer jeg meg Storåsen.  Like før jeg når toppen sitter det en bedugget mann med en grønn ølboks i handa "200 meter til så er du på toppen, og egentlig i mål"....senere skjønner jeg at han ikke har syklet rittet, for selv om det går nedover, så er det slitsomt med vibrering i hender og krampekjenn i lår.

På Sjusjøen står fotografen jeg har avtale med, og etter at han har fått sine opptak sykler jeg energisk videre.  Det går forsåvidt lett ennå.  I første nedoverbakke etter Sjusjøen ser jeg at forskjermen står på tvers og jeg stanser for å fjerne den, men den er allerede borte....og jeg erindrer at jeg har sett nok deler fra sykkel, bekledning, og flasker, langs løypa og jeg tenker at den som plukker opp alt dette er gratis startklar neste år!

Da jeg er ferdig med de verste bakkene går vegen brått til høyre inn på en dårlig asfaltert veg.  200 meter foran meg er jenta som kjørte forbi meg ned bratta.  Mellom oss er en spinkel gutt.  Jeg er ikke sliten og bestemmer meg for å ta disse to....da hogger det i lårene.  Krampene kommer for fullt og jeg blir liggende ved siden av gutten, som nok har samme problem.  15 km til mål.   Det er langt det.

Men jeg får massert det delvis ut.  Enda brattere nedover bakker, avbrudt av flater med utsikt japanere hadde satt pris på fra buss.  

"Men åffer i helvete svinge av fin asfalt og inn på grus her"  -  jeg gir gass over kulen og befinner meg i "ballettbakken".  Jeg triller nedover.  Bremser....og skjønner at de røde nedi der får en jobb hvis jeg ikke står av sykkelen.   Og da ryker trippel-tallerkenen også, og den er alle avdrag betalt på...

Jeg ser de rødkledde er glad for at jeg gikk, og nederst står det folk med mobilkameraer for å "catche" det beste, det farligste, det skadeligste, og det som kan gi "likes" på facebook for dem, og åtte til ti uker sykemelding for den det rammer.

Jeg er på sykkelen igjen.  Det knirker og rakler.   Det piper i bremser.  Jeg vet jeg er i ferd med å klare målet mitt.  Da hører jeg stemma på min hustru, og følelser settes i sving inni meg "dette gamle hjerte er ditt hus" er det neste verset husker jeg plutselig.  "Heia Nils-Einar" roper hun.  Tårer fjerner siste fnugg av syn mens det ennå er bratt og svinget.  Så hører jeg svogerens stemme også - den eneste stemmen som matcher Jon Magnes.  

Jeg gir på.  Bremser inn mot svingen. Gir på igjen.  Passerer en.  Bremser opp mot siste sving, før jeg gasser på inn mot mål, helt til jeg synes bremselengdeområdet synes for kort....

...og Maxim misset min målgang.

Men jeg har fullført.  Og jeg skjønner ikke hvorfor deltagerne halser avgårde som idioter, da jeg sitter der med en diplom hvor det står "Årets Birkebeiner"...

Noen har en tendens til å spørre kjapt "hvor lang tid brukte du?" og hvis du svarer 5.35 så forsvinner de raskt.  De vet sjelden hva det betyr å ha mål om å bare gjennomføre...

....i kveld legger jeg meg ikke i venstre fil, for nå føler jeg meg ikke som en kanin akkurat....

PS:  Dette er det aller fineste av de tre birken-arrangementene.  Det skyldes blide frivillige  (uten unntak) og utrolig publikum langs løypa (som heier på absolutt alle), ingen slår norsk publikum...

...om jeg er med neste år kommer mest an på om jeg tør å ta bakkene en gang til..

* * *

Nå har det gått et døgn.  Jeg er restituert.  Har blitt jaget på topptur av svigermor.  Jeg ser kanskje enden av mitt comeback i idrett.  For to år siden sa ekspertisen at jeg på grunn av genetisk hjerteproblem ikke kunne iføre med startnummer, i alle fall ikke drive ekstremsport som Vasaloppet og lignende.  De har nok rett, men jeg satte meg mål.  To Vasalopp senere, og med diplom for Birken-trippelen, har jeg bevist at jeg kunne.   Jeg har vært redd for å dø underveis, men jeg er glad i livet mitt.  Her er jeg.

I morgen facer jeg det verste oppdraget....på Godmorgennorge skal jeg blottlegge sjela!

Takk til fastlegen min, Maxim, Team Santander, THT v/Stian....og selvfølgelig unga mine, Trine som godtar alt jeg finner på og gjør det mulig, Annika og Per-Arne for selskap på turer, Ingveig og Ingvald for ungepass, Morten for at han fikk meg ut av jaktdressen på skitur, jaktkamerater som godtar at jeg er litt rar, og øvrig familie og bekjente.

 

#birken #ritt #birkenrittet #2017 #lensmann #venstre #bringbu #sau #ku #Sjusjøen #trippel #tallerken #sport #idrett #maxim #lhl #teamsantander #fastlege #lege #tht

NORGES NYE SUPERPAR

"Norges nye superpar"
ble det annonsert på TV2 her om dagen, og jeg tenkte:  
"Har Karsten Warholm blitt sammen med Heidi Weng?"
Det kunne jo blitt en utrolig sammenkobling, og fin flyt i både løypa og over hekken.
Tenk deg en skiløper med farten og innsatsen til Weng, og og fokuset til Waholm.
Ei som aldri stanser en runde for tidlig og aldri setter skidressen bak frem.

Men det var ikke dem.
Kanskje det var Hanne Sørvaag og Erik Poppe.
Tenk deg den storfilmen i fremtiden, med tonesatt av norsk flott musikk.
Kongens JA for eksempel, hvor det filmes at Kronprinsen får ja fra Harald om å gifte seg med sin sørlands-pige,
mens Hanne synger:  You're like a melody

Men det var ikke dem heller.
Da må det jo være Åse Kleveland og Morten Harket.
Tenk deg en etterkommer av de to.
En som synger falsett med Harketts evne, men med Klevelands heshet.
Da blir det hunting high and low tenker jeg.

Men feil igjen.
Så jeg går tilbake til idretten og tenker på Ada Hegerberg og Ole Gunnar Solskjær.
Det kunne bli etterkommere som alene kunne føre Norge inn på fotballkartet igjen - uansett kjønn.
Her mikser vi jo erfaring med de-luxe teknikk, og ikke en gang to ganger svenske trenere kunne da klare å få det til å gå galt?

Men jeg feilet igjen.
Så da tenkte jeg at det måtte være et politisk par.
At Erna og Jonas hadde funnet hverandre.
Da kunne vi fått en Jonas med mere tyngde i diskusjonene, 
og ei Erna med litt mer penger i lomma.
Den etterkommeren kunne fort blitt president, og betalt sin egen kampanje til og med.

Men nei da - det var ikke dem heller.
...og da kom ei og sa at det er Petter og Vendela.
...og jeg kom til å tenke på en re-make av en stor slager,
nemlig "Living Next door to Alice" og ordene:
Who the fuck is....

 

#Warholm #Weng #Sørvaag #Poppe #Kongen #Erna #Jonas #Solskjær #Hegerberg #Kleveland #Harkett #Superpar

DEN FØRSTE SKOLEDAGEN



Sitter her i kveldingen og ser på nedleggelsen av St. Halvardshjemmet.
Et sjukehjem som fungerte så godt at både ansatte og beboere likte seg der.
Men i myndighetenes papirer sto det "uegnet" og da ble beboerne flyttet, og de ansatte overgitt....

Men hva har det med første skoledagen å gjøre da mon tro?
Vel egentlig ingenting, eller alt, på den annen side.
Uansett hva du eller de ansatte måtte føle, så er man alltid prisgitt idioten bak roret.

Da er det godt å vite at Trysil har brukt 60 millioner godt og vel på å bygge om skula.
...og ansatt en svenske som rektor.  
En rektor som oppriktig mener å ta vare på ansatte, foresatte og elever.
Ikke å forglemme at det var 314 elever som møtte til skolestart - "ny världsrekord for Innbygda skole" som rektor sa.

Tre av disse 314 var mine barn.  
Den yngste for første gang.
Han våknet tidlig i dag morges, og var ferdig påkledd før enn noen gang.
Skravla gikk mer enn noensinne.
Den nest yngste gikk rundt med en ryggsekk på seg, selv da han spiste frokost,
og den eldste i denne omgang, passet mer på hvordan hun tok seg ut.
Alle bar egentlig på en ting felles - de gledet seg til skolestart,
og det er noe av et kompliment for skolen.
...og ute i Nybergsund regnet det da vi dro mot Innbygda

Så sto vi der da.
På asfalt.  
Regnet ble utsatt fordi jeg sa "På første skoledag regner det IKKE"
Rundt meg sto det elever, foreldre, bonusforeldre, enkelte besteforeldre, og ikke minst ansatte i skoleverk, og ansatte i byggebransjen.
Jeg står der for femte gang - ja ikke for femte gang ved samme skole - men for femte gang som far.
Jeg ser på de andre foreldrene.  
Noen hippe.  Noen rike.  Noen fattige.  Noen helt vanlige.  Noen uvanlige.
Det rare er at man automatisk blir stående i den gruppen man hører hjemme.
...og jeg står vel alene føler jeg.
Men vi har en ting felles - vi vil alle det samme for våre.  
Det beste for våre.
Der ser jeg en annen far som er gråhåret....yess!

Ungene har nye klær for dagen ser det ut for.
De er spente.  
Noen er alvorlige.  Noen er blide.  Noen har ingen uttrykk i det hele tatt.
Noen gruer seg kanskje.  Noen er overivrige.  ...og noen bare....

Rektor holder sin tale før han presenterer de ansatte.
En litt tidkrevende og rotete del av seansen.  
De burde stått i rekkefølge tenker jeg - jeg som sliter med å være der i det hele tatt.

Han presenterer nye elever.
Han gjør det raskt og på sin slentrende måte.
Han sier Ruben har sluttet.  
Kommer til å savne han i gata hjemme.

Så står det bare igjen de blideste.
De som er der for første gang.
Førsteklassingene.  
De som tripper.  
De som ifjor var eldst.
Livet kan være brutalt - for nå er de atter en gang yngst.
De slet seg gjennom avdelingene for å bli eldst, og brått er de tilbake til start.  
Akkurat som i Monopol.
Ja jeg vet litt om hvordan de har det.

De blir lest opp en og en.
Akkurat som etter et skirenn i gamle dager.
Men som i et skirenn i dag - uten logisk rekkefølge.
Noen jenter.  Noen gutter.
Noen på A noen på Å...og motsatt.
Noen går raskt frem.
Noen går avventende.
Noen trenger mors hand.
Noen løper frem.
Noen bare gjør det uten noe som helst.
..og inni meg hører jeg en eller annen amerikansk president si at følgende må inn i grunnloven:
"We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal"

Alle hilser på rektor.
Det blir litt høytid for mor og far, uansett om de står sammen som par, står sammen med sin nye, står alene, eller ikke.
Rektor skryter av hvor fine de er.
..og det er de.
...og alle med de samme rettigheter uansett.
Mens en fotograf svinser rundt for å ta bilder av alt som skjer.
Skrytebilder?
Journalistbilder?
Eller er han bare helt fotogal far?

Så får de lov å følge lærer inn på klasserom, mens foreldrene må avvente.
Vi skal samles i gymsal for info fra rektor, og må vente mens han henter en PC.

Noen minutter senere sitter vi der.
Rektor snur projektoren opp ned, for han vet nok ikke hvordan man snur bildet.
Det er liksom litt akademisk over det.  
Kunne hjulpet ham, men det passer seg ikke der og da.

...og igjen føler man seg trygg på vegne av sine barn.
Rektor har kontakt med oss alle, og tilkjennegir at "alle elver skal oppleve mestring"
...og Trysilelva mestrer det meste.
Men uansett skrivefeil, så vet jeg at han mener det.
At han vil ivareta alle våres barn, for at de skal lære mest mulig, best mulig.
Han nevner tilstedeværelsen av en journalist
...og jeg erindrer fotografen der ute,
da han sier vi må  innom Visma og trykke "samtykker" på om hvorvidt våre barn skal på offentlige bilder.

Deretter besøker vi klasserommet for vår førsteklassing.
For egen del, så er det litt rart å se at hun som startet i første klasse sammen med mitt eldste barn,
nå er mor til en førsteklassing i min yngstes klasse.
Ikke unikt.  Bare moro å registrere.

Jeg ser en velfungerende klasse.
Hører byggefirmaets bråk på utsiden.
Men det er allerede i innspurten, og det ser ikke ut som unga hører det i det hele tatt.
Jeg ser en erfaren kontaktlærer, eller hva det nå heter i dag.

Frøken het det på min tid, men det er vel i dag like forbudt som andre gode benevnelser vi hadde på sekstitallet.
Men jeg er trygg.  Min sønn er blid.  
Jeg ser hans pult, og ser at noen har gjort et grundig forarbeid forut for i dag.
På utsiden ser jeg fagarbeidere legge asfalt.  Lekeplassen tar form.
..og vi får info om uke en og uke to.  Torsdag på torsdag av.
Lekser til...lekser i alle fall.
Leksehjelp en time på en dag de ikke er på skolen.
Verdens beste ordning for å umuliggjøre leksehjelp for mange.
Ikke alle kan kjøre elever til skula på en fridag for en times hjelp.utpå dagen
Genialt politisk.   
Vi får beskjed om at vi kan klage hvis vi ikke er fornøyd,
og tenker tilbake til ei tid da et eple på frøkens pult kunne bety forskjellen på høgskole eller ikke.

Informasjonen fortsetter.
Mat må de ha.  Frukt skal de ha.
Pause redusert til minimum, men lengre...
..og så var det toalett da.
Ikke lett å være seks år og klare å få opp ei dør som ikke passer i karmen lenger.
Jeg trodde som unga, at den var låst, før jeg tok i litt hardere.
...og innenfor der er det ei skyvedør som er like utilpasset karmen, og en gutt spør meg:
"Går døra tungt?"
"Ja litt"
"Da henter jeg pappa"
...og han løper ut før han i det hele tatt prøver.  
Noen har visst tillit til det jeg sier fortsatt!!!
Men ikke bli sint på barnet ditt hvis det skjer "uhell".
Send trusa til den ansvarlige for vedlikeholdet av døra.

...men nå er jeg nødt til å ta meg ut.
Jeg er utilpass som en tiger i bur.
Nødt til å ta meg hjem.

For å ta i mot en førsteklassing som om noen timer kommer med bussen.



#Skoledag #første #dag #skole #skule #barn #elev #elever #foreldre #pårørende #rektor #Innbygda #sjef #leder #alle

DNT-APP, MALTE STIER, OG ÅSSEN DU SLIPPER UNNA TUR...


Jeg har gleden av å nyte frivilliges arbeid.
Jeg kan vandre på stier, gamle som kråka.
Jeg kan bli friskere i fjelluft.
Jeg kan glede meg over utsikt så hypnotiserende....at jeg vet ikke om jeg er meg selv att.

Jeg tror det var takket være Knut Eggen at jeg fant appen "DNT Sjekk ut".
Ja jeg har jo sett han at legger ut bilder og linker til stier.
Stort sett har han følge med flotte damer, og jeg skjønner at jeg må ut på tur.
Jeg ser ham ofte legge ut bilder av ei sprek dame med et malingspann i hand, og jeg ser ham annonsere med flotte turer.
Jeg tok en slik tur med ham en gang - til Skagsvola.
Da fikk jeg info om hva vi så, på vegen opp, og varm mat og drikke på toppen.
Men du skjønner - det er så deilig å ikke ha noen tidspunkter, ikke måtte noe, og bare gå.... eller trimme.
..og det får jeg som regel.

Men etter å ha funnet appen så blir alt helt annerledes.
Jeg finner ut at det finnes så mye mer enn Skagsvola, Lunkvassberget og Klanken.
Jeg leser om Tverrfjellet, Kvitvola og ikke minst Elgåhogna.

Ja det var mens jeg var på Blokkodden at jeg tilfeldigvis klikket innom "DNT-sjekk ut" i Engerdal.
...og der fant jeg at Engerdal har 67 topper over 1000 moh, og at Elgåhogna er på 1460 moh.
Jeg må dit.  Jeg bare må dit.
Etter litt masing, og en tur til Kvitvola i gråvær i går (hvor jeg ville ta en tur til og fikk nei fra både hustru og svoger),
våknet jeg kl 0450 i dag, og hørte vinden ule i Hylleråsen.
Jeg så på min hustru der hun lå og sov.  
Kanskje drømte hun om meg....men jeg så smilet hennes og tenkte:
"Nei det var nok ikke om meg!"

Trine har gått i mange år i skole hos de beste mht å finne plausible grunner til IKKE å gjennomføre en tur, 
og jeg vet hun er redd denne turen - hun tror den er for lang.
Jeg vurderer om jeg skal kle på meg og dra - mens det ennå er oppeholdsvær!
Men jeg vil jo dele opplevelsen med henne - det står at man kan se hele Femunds lengde fra toppen av Elgåhogna.
Så jeg lokker på pointeren og med henne i armkroken klarer jeg sove litt videre...
...da kan Trine smile i fred - tenker jeg.

Frokost på Haukås er noe for seg selv.
Ingveig bruker et par timer på å lage i stand en "enkel frokost".
"Vi tar bare kokte egg i dag" sier ei...
mens den andre (svigermor) husker at jeg ba om eggerøre med gressløk i går, 
og det er det som er i panna.
"Skal vi hoppe over bacon i dag?"
"Ja men vi får steke noen rundstykker da"

Og da blir det både grove og fine.
"Skulle hatt noe spekemat, har jo det på Midtun"
"Ja men vi trenger ikke det, vi har jo spekepølse her"
"Ja men....ja det får klare seg da".


Så kommer kaffekoppen før frokost, med en "knupp" til.
...og på bordet står det mat til 100....og jeg vet at jeg atter ei helg må plusse på to kilo...

Men så står Trine der etter frokost, med matpakka klar.
Jeg er ikke helt klar, men straks etter er ei dårlig pakka matpakke i sekken, og en Jämthund klar ved døra.
Vi hiver oss i Caravellen og da ingen flere vil være med, hiver vi oss nordover mot reinens rike.

"Skulle hatt med pointera til å dra meg"
"Du har da Mitra"
"Ja men ho drar da ikke"
"Ja men....pointere er farligere til å dra ned att da"
"Da er de slitne da. Skulle hatt de med for og fått hjelp oppover".


Smilet fra i natt er borte.
Hun er spent.
Hun er usikker.
Ingen av oss vet hvor langt det er å gå.
Vi vet det stiger 700 m.
Ingen andre ble med, og det mener hun betyr "langt"

På veg mot Elgå ser vi de første reinsdyra.
Hun smiler.  Tar bilder. Vi er kanskje klare?
Dalset.  Var det ikke det appen nevnte?

"Her skal vi visst starte".

Hun er alvorlig nå.
Stresser avsted mot skiltet og jeg vet hvorfor.
Hun skal se hvor langt det er.
Jeg ser fra bilen, at hun nesten skrenser i det hun svinger oppover mot fjellet ved skiltet.
Jeg blir langt etter... hun er langt der framme med Mitra.
Jeg har registrert at det er 6 km en veg - så det på skiltet i forbifarten.
Jeg har lastet Appen og ser vi er på rett sti.

Hun smiler fortsatt ikke da jeg tar henne igjen.
"Du går for fort" sier hun.
"Ja men jeg kommer ikke forbi deg så det må da være deg som går fort"
"Ja men...."


Så kommer vi inn i bjørkeriset.
Vi ser norsk natur på sitt beste.
Vi hører sildring.  Vi hører brusen...
Vi ser glassklart vann i bekken.
Vi ser små fosser, krokete bjørker, og vi ser utover.
Vi ser langt, allerede før to kilometer er passert.
Jeg ergrer meg over at jeg ikke har med "årntli" kamera.

På en brink står to reinsdyr og ser ned på oss.
Da de merker vi ser dem, forsvinner de som en fiende i en spenningsfilm.
"De er bak knausen der"
"Eller bak den"
"De må være bak den"


Men de var ingen steder.
Litt lenger opp kommer tre andre reinsdyr.
Mitra kjenner duften og blir ivrig.


Selv kjenner jeg følelsen av å være Gjest Baardsen.
Gjest på flukt fra lensmannen.
Jeg innbiller meg at det ser slik ut her som det gjorde på hans tid.
...og jeg ville ikke vært lensmannen som tok Gjest.
Jeg ville vært Gjest jeg....

"....Og kom vil I høre en Vise om Gjest
den er ikke laget af Lendsmand og Prest,
Og kan I nu vanke og gaa hvor I vil,
saa skal I nok høre at Gjest er på Spil, At Gjest, han er paa Spil."...


Vi synger noen strofer og fortsetter oppover.
Utsikten blir slående, og fengende.
Jeg stanser opp, trekker pusten, og setter pris på "panorama"-funksjonen på mobilkameraet.

Det er sååå vakkert her.
...og fremfor oss er det nymalte røde streker på stener, som gjør det trygt å gå.
Trygt selv om tåka plutselig skulle sige på.  Vel så trygt det kan bli i alle fall.

Noen trenger en pust i bakken.
Mulig hun forbanner at jeg har konvertert en løshund til bandhund,
som etter mye iherdig trening - er opplært til ikke å dra!

Det blir brattere....det er høyere, det er snart 5,5 km...og bare en halv igjen.
...før vi når platået.  
Ja det er et platå der oppe.
Flere kvadratmeter stor...500 kvm kanskje....
Det er 360 grader fri sikt her.
Du ser hele verden.
Ja i alle fall den delen av verden du vil se.
Den delen av verden som fortsatt er trygg.

Den delen av verden der vi bor.
...og som bare tyskere og hollendere besøker.

Rart det der tenker jeg.
Tryslinga jobber knallhardt, og godt for å få turister til seg, og de er i ferd med å lykkes.
Engerdøla får besøk uansett de.
Til og med av oss.

Ved ei kasse med batterier, sitter to damer og spiser mat.
Vi setter oss i ly av røysa.   Det blåser litt her kan en si.
Mot Røros ser vi regn, og sekunder senere blir sol til regn.
Ho som er regnet som en saktmodig trysling og til og med en Bekkevold, 
er på bena raskere enn Usain Bolt løper 100 meter, og før jeg får sagt
"Nå regner det"
Ser jeg to rumper på veg ned mot stien...(Ho har jo med seg Mitra nemlig)

Jeg pakker sekken og setter etter,
På veg ned møter vi noen tsjekkere.
De spør om tida opp.
"About thirty minutes"
"Ok"

...og så labber de på i "nær-snø-regnet", mens min hustru og Mitra løper nedover bergsiden,
raskere enn reinsdyra vi så på vegen opp.

På neste platå har alt roet seg.
Vinden har løyet - eller er vi bare lenger ned?
Regnet har sluttet...., og plutselig nyter vi synet av ni reinsdyr.
De stanser på trygg avstand og ser på oss og undres antagelig på om vi egentlig må være der.
De "beiner" på noen skritt, for å komme unna "armlengdens" avstand, og beiter videre.

Da vi kommer nedi bjørkeriset igjen foreslår jeg at vi burde bade.
...og jeg gjorde det i stedets flotteste foss.
...og for de som lurer, så badet jeg naken, bare iført løpetights, trøye, jakke, lue og sko.

På veg mot Elgå, har jeg verdens blideste hustru i bilen.
...hun mener sikkert at jeg er heldig som har henne, som får meg ut på slike turer....
På appen min står det "Elgåhogna besøkt" og jeg er fornøyd.

- årets flotteste tur!

Takk til de i DNT som gjør slike turer kjent, og tilgjengelige.


#Elgå #Hogna #Elgåhogna #topptur #tur #gå #Vandre #Gjest #Baardsen #1460 #moh #Haukås #Trine

WARHOLM BLE VERDENSMESTER, OG I DAG MESTRET JEG ALT


Hvordan har dagen din vært, spør facebook meg....og jeg setter meg ned i stolen og er stolt.
Stolt av at jeg i dag har vunnet en stor seier.  En seier større enn alt.
Jeg har fullført Vasaloppet, Birken både vinter og sommer, jeg har reddet liv, Jeg har ledet sikkerhet på en OL-arena, jeg har vært skadestedsleder, jeg har holdt foredrag om å lykkes,......og jeg har alt det jeg trenger.
Men dagen i dag er spesiell...   Ja jeg tror jeg har oppnådd minst samme glede som Karsten Warholm på en måte.

Så nå lurer du sikkert fælt.  Hva har han gjort nå?
...og du skjønner det sikkert ikke uansett, men for meg har jeg overvunnet alt i dag.
For jeg har nemlig reist på topptur med tre unger, og sett dem smile hele dagen.
De har kost seg.  De har fått drikke og mat.  De har fått "knupp" og de har fått kos.
De har foreslått selfies...

...og alt uten at Trine var med.
Ingen til å ordne sekken.
Ingen til å mase på unga.
Ingen til å.....
Bare jeg....

Da jeg kom hjem, hadde jeg alle unga med meg hjem.
Ja det var litt feil i hvem som var med.  
Fikk med ei jente jeg ikke er far til, og manglet en jeg er far til,....
men lell da gitt.   Så lenge jeg dro med tre, og kom hjem med tre....

En slik dag er det godt å høre på Levi synge:

"Dette gamle hjertet er en bil
full av mangler
godkjent under tvil
rådebank og ventiltikk
Er en sliten manns musikk
Dette gamle hjerte er en bil"


God søndag og god ny uke til dere alle.


#Lundkvassberget #Ulvsjøberget #Topptur #gå #Mestring #alt #Warholm #mester #Levi #Henriksen #Hjerte #Bil
 

SOMMERENS, OG BÅLETS SISTE GLØR

Alle hadde reist fra hytta
Mørket seg på og slukket gjenskinnet fra en blank Engersjø
..og jeg hørte nesten Ingemars ord:

"Det var stæmningsfullt ved bålets siste glør
Å Du star inn i værmen
Å du binte å førtælja
Du var tankefull
og pekte rett mot sør...."


Vi som satt att, satt rundt ei bålpanne.
Det ble stille....
Man kunne neste høre vannet slå mot ei sementbrygge der nede!
En brøt stillheten og sa:
"Dette var jammen trivelig - å sitte slik med venner og se inn bålpannas varme!"
...og vi tenkte kanskje alle samtidig:
"Hvorfor er det først da ferien er slutt at man oppdager at det enkle er det beste?"

Det slår meg at de fleste er nesten utslitt da ferien ender.
Alle skal gi unga de beste opplevelser, de beste dager, de beste kvelder...
..og ingen tenker på at det beste faktisk er å være sammen om det enkle og hverdagslige på en mer avslappet måte.
Det kjøres hit og dit.
Pengene flyr ut av henda på en som an aure i Trygvbekken som liten smågutt på Fjell.
Og før en vet ordet av det så, skal det stresses videre.
Gutten på fotball, jenta på håndball, gutten på friidrett, jenta på dans, gutten på gitarspilling...
og i mellom alt dette skal det væres mange timer på arbeid eller skole, og "kvalitetstid for den ene og den andre".
Oppi dette finnes det atter barn som må dele seg mellom mor og far som er skilt, og med bonusforeldre som enten gjør så godt de kan, så lite de kan, så veldig de kan, eller ikke noe de kan!   Og går det "gæli" så sier man kanskje om den andre:
"det er noen som har satt kjepper i hue på dom"

Vi har "vøri" på Matrand, og hatt besøk av mange.
De fleste ser vi ikke da de er på besøk, for de er stadig på veg mellom Chattabay og huset med kvoter.
Kl 1900 er det sjanse for samvær....da var det bedre før - da gikk faren som regel i kjelleren og kom opp att med ei flaske blankt.
Kortreist alkohol het det kanskje den gang.

Selv vokste jeg opp med foreldre som aldri dro på ferie.
Men jeg fikk være med nabo-gutten og hans foreldre et par ganger.
Jeg fikk være med min søster en gang også.
...og syklet en gang til onkel på Kjellmyra og en gang til ei tante på Finnskogen.
Det var det...

Men vi som var att, vi møttes på Matrand.  
I krysset, på bana, eller ved elva....med ei meitestang i handa.
Du verden så godt vi hadde det.
Da vi kom hjem, var begge foreldre der.
De kranglet ikke.  Kysset heller ikke.
De var der.  De tok oss på fanget da vi trengte det.
Jaget oss ut for å leke da vi trengte det (Kanskje for at de skulle kysse?)
...og var været rett, dro far og jeg og fisket i en sjø på Fjellskogen eller på Lunderby-skog.
Da kom vi heimatt ved 22-tida, og det ble brødskive med gul Ha-På.
...og på kjøkkenet satt foreldra med besøk selv om det var sent.
Svein stanset med sin Mustang.
Krestian med sin lastebil.
Bjørg lånte litt sukker.
Einar kom med kontingent-boka for Arbeiderpartiet...
Ja det var alltid noen innom på kaffe.
De hadde tid til hverandre og andre...kvalitetstid hadde ingen hørt om.

Morran etter snakket min yngste i søvne, og rolig sa han:
"i dag må det væra mandan" og sov videre
Da skjønte jeg at sommeren var over jeg også!

Ha en fin uke.
Dagene kommer og går
akkurat like fort eller sakte
uansett hva du må eller ikke må.
...og nå har snart min gått også!


 

EN SØNDAGS MORGEN


Han våknet tidlig.  0515 sto det.  God tid før seks.  Han brøt seg opp av sengen og kjente på det at man for 40 år siden våknet stiv og var glad, og at man nå våkner stiv over alt...og er lei seg for det.

...men du verden hvor godt det er å kjenne vondter...du lever nemlig!   

Hun sover.  Pusten er rolig og avslappet, og han tolker det som om hun er trygg med ham.

Stille setter han nakne føtter på gulvet, og lister seg ut.  Noen knirk...Men de er så faste at hun våkner ikke av dem.  Så er det trappa.  Den knirker så lett, at til og med gjenferd får den til å avgi lyder.

Han kler seg lett og jämten kikker på ham.  Smiler forsiktig som om hun sier: "Skal jeg bli med?"

Han knepper henne i båndet, hun logrer med hele kroppen, og rett utenfor porten, er hun i modus "Elgsøk on", og bare noen meter oppi bakken markerer hun, og han ser at et større dyr har kommet vegen nedover, jumpet over gjerdet, og beitet på enga.  Men han er ikke i søkemodus, og bikkja må bare bli med videre.

De kommer til enden av vegen....ja ende og ende.  I Eidskog ender sjelden en veg.  Den kommer bare inn på ny vei.  I denne stund går det over til sti.  ...og det er også en uklar sannhet i våre dager.  For nå har det gått  noen firehjulinger her...

"Nei men faan, hva var det for en lyd?"

50 meter foran dem skriker noe stygt.  Det kunne vært en bjønn...så de står stille.

Det er ikke ofte Jämten blir usikker, men nå... de enes om at det er en rådyrbukk...og går videre.

De går bare norn meter før solstripenes skjønnhet forstyrres av at han skvetter igjen.  2 meter foran bikkja, turte ikke orrhanen trykke lenger, og flakser 30 cm over bakken forbi en nese som tilhører en rase som er kjent for å jakte alt....  hun piper.  Det tillater han ikke.  For henne blir gleden brudt av hans skjenn...

Like før han når Kisatjernet kommer ei linerle inn fra høyre.  Hun er ikke redd.  Eller vet kanskje ille om oss?  Hun senker seg ned som en Twin Otter, på et sted ingen skulle tro noen kunne lande, og tripper lett på tynne ben på mosen.   

Har du tenkt over lykken av å se ei linerle i urskog?

De to, hunden og han, kommer inn på ei hogstflate.  De stirrer.  Hundens nese vibrerer.  Her må det da være elg?

Men de ser ingen.

Ei røy kommer over dem og setter seg i ei tørrgran.  Han famler etter kaneraet.  Røya sitter der.  Han låser opp.  Trykker kamera...og så flyr røya videre.

Men han oppdager da at tidligere lensmann i Engerdal (noe som i fremtiden blir beskrevet slik på Wikipedia slik: "Tidligere godt økonomisk drevet kommune i tidligere fylket Hedmark, tidligere dyktige på å ta vare på sine i nærheten til sine hjem, og hvor det fantes et lensmannskontor.  Nå er nærmeste skole, aldershjem, politi, lege og prest i Hamar").

Lensmannen hadde kommentert hans preken for søndagen...."shit det var søndag, og her sto han midt i skogen.  Menigheten ville undre..."

Mens han gikk med raske steg mot Tukun, trøstet han seg med å lytte til Levi Henriksen synge Thomas Earls salme #209 og ordene: "himlen er mitt kirketak" og kikker opp...og kjenner seg lykkelig.

Da  han kommer gjennom skogen og krysser vegen ser han henne.  Hun sitter der under korkeken og luktar på blommorna.  Nei vent litt!  Det er ikke Ferdinand.   Det er Donna Bella.  Hun sitter og slapper.  Kaffekoppen er i ferd med å forlate hennes hand....

Nå er tiden knapp, mrn han nærmer seg kirken, da han merker en bil bremser opp ved siden av ham.  Det er organisten.  

"Jaså går  du her?"

Han ser salmeheftet i forsetet til organisten og spør usikkert:  "Er det virkelig friluftsgudstjeneste i dag?"

"Ja på Vestmarka!"

....der og da skjønte han at han ville bli for sen....

Han når kirka.  Sola er varm.  Spesielt for hun i pels.  Ei dame som har vannet sines grav, forbarmer seg over dem og løfter ei kanne med vann opp på muren.  "Livets vann" tenker jeg og antar således at jakta blir bra til høsten.

Han ser håp for menigheten...mens han tenker at "verden har nok gått fremover, og alt går fortere og fortere, men hvorfor tar det da fortsatt 21 dager å lage vin hjemme, mens Jesus gjorde vann om til vin på et øyeblikk?  Før han kommer på at det i alle fall var noe som het "Instant kaffe" så helt ille er det ikke."

Ha en god dag.....med radioen skrudd opp på 10, jeg løper vegen fram med Thomas Earls salme #209....

 

 

 

#kirka #lensmann #Engerdal #Hamar #reform #vin #Jesus #preken #Vestmarka #Tukun #politi 

MITT EIDSKOG MITT EIDSKOG



Regnets rytme mot taket, synger inn i mi sjel, som det prøver å si:  "Ha ha nå skal du heimatt til Trysil!"....
En sommer på Matrand silrer mot en ende.   Snart er det slutt på plussgrader på morgenen, korte bukser, og knottfrie kvelder.  Trysil kaller på hustruen, mens Eidskogs luft, frihet, og natur holder et par fiskekroker fast i meg, og drar.

Alene sitter jeg der på verandaen, som den eidskoging jeg er, mens tryslinga sitter inne og triumferer på at de vet jeg må følge med dit igjen.  På en måte frivillig, på en måte motvillig - vet jeg at jeg ikke har noe valg.  Rart det der - fikk et håndtrykk av en eldre eidskogkar her forleden "du skal ikke flytte nedover att da?"
Det var godt å høre spørsmålet, og gjorde nor med meg på et vis.
Men tryslinga inne har liksom festet balletaket jeg ikke tar meg tur.

Jeg skal ta farvel med morgener på kirkegården - jeg vet snart hvor alle ligger - akkurat som da jeg var sytten og skjøv en 40cm bred klipper att og fram mellom murene, og ble ferdig på to dager, for å begynne på nytt att...

Ikke mer hilse på'n Dag som sitter der under taket på verandaen.   Gult er liksom ikke så kult lenger heller.  Er visst bare en gammel gul....

Løpeturer på stier og grusveger, som aldri ender.  Stier og veger som bare finner nye.  Veiene på Eidskog er veldig likt livet slik.  Uansett valg du tar, så går livet kun en vei...fremover - akkurat som jernbaneskinner....
Åkrene, og engene så grønne...akk du skjønne Eidskog.    ...og regnet faller og mobber meg fortsatt.....  Articuno du lurte oss gang på gang.  Jeg fikk lært min svigerinne hvor Børli egentlig holdt til, og skrev sine fremtidsrettede tekster, og hvor jubileet egentlig burde vært.

"Mitt Eidskog mitt Eidskog hvorfor har jeg forlatt deg"....

På mandag er det fullbrakt....

 

 

 

#børli #Eidskog #Trysil #natur #nrk #villmark #articuno #mustang #gult #kult

SØNDAGENS PREKEN



Det er innimellom, litt dårlig 4G dekning på mitt barndomshjem.  Så da jeg vil surfe litt, så går jeg ned til kirka.  Der, på en steinbenk, finner jeg ro i sjela.

....og nettbanken, vg.no, riks-TV appen med TdF.

I dag da jeg satt der, kom jeg til å tenke på gamle dager.  Den tiden prester var det nærmeste en Gud man kunne komme.  Den gang prester bare oppsto, for de var neppe laget gjennom kjødelig omgang tror jeg.

Da begynte prekenen å begynne med: "På veg til kirken i dag møtte jeg en liten gutt..."

Med bakgrunn i avsløringer fra den katolske kirke de siste årene, så får gutten prise seg lykkelig at presten han møtte, tilhørte den protestantiske kirke...og at de tilhørte den protestantiske kirke var tydelig , for de var mot alt:  Du skulle ikke...og så kom lista over alt som var morsomt her i livet.

Men med bakgrunn i dette, kom jeg på at jeg også kunne skrive en preken - Min preken - eller Bettinas neste søndagspreken - så kan hun heller slappe av en dag.  Den skulle handle om omsorg og omtanke.

Jeg antar den ville bli omtrent slik:

"På veg til kirken i dag, for min daglige nettsurf, møtte jeg ikke en sjel.  Det var for tidlig på dagen.  Men jeg så dere  i går aften.   Der dere gikk med vanningskanne, og litt ugress i henda.  Jeg fikk et fornøyd smil om munnen, og var tilfreds over hvor godt dere tok vare på deres avdøde.

Jeg gikk bort til et par og sa det var så godt å "bevidne" omsorgen dere viste.

...og samtalen var i gang.

Det var visst mor og far "som vilte der under".  ...og jeg tenkte brått på hvor mye mer bevisste de var før.  På de gamle støttene ved kirkemuren står det "her ligger støvet av" eller "levningene av".  Her trodde man ikke at døde "hvilte" i jorden.

Men jeg ble revet ut av tankerekka, da paret snart snakket om alle de som ikke tok vare på gravene sine, ord som "de bryr seg ikke mye om.." "ville snudd seg i graven", "men han var visst ikke snill mot hustru og barn heller..."

Lettere bedrøvet gikk jeg fra disse disipler som hadde misforstått så totalt.  I mitt hjerte - i min tro - er det ikke grava som forteller om omsorg og kjærlighet, men hva du bærer med deg av omsorg for andre.

Jeg slo ikke opp i Bibelen, men satte meg ned på steinbenken, og googlet, slik en gjlt i dag, og fant  Matteus 6:31-33, og der fikk JEG beskjed om at jeg var hedning.  Hmm jeg hedning?

Ja det passer kanskje enda mer at Trine er hedning, for begrunnelsen var:   

31 Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? 

32 For alt slikt søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette.

....og hun spør jo meg og unga om dette hele tiden: 

Hva skal vi ha til middag i dag

Skal jeg ha på meg denne 

Kan jeg gå i denne

Men hedning da gitt!  Nei det er hun ikke.

Hun tror.  Hun tror på meg.  Hun tror på sine barn.  Hun tror på sine.

Hun har omsorg, og bærer de beste av dere i sitt hjerte.

Så når dere skal hjem i dag, se hvem som bærer sine med seg i kjærlighet.  Se hvem som går med hode hevet uansett hvordan gravplassen ser ut.  Graven er der støv og levninger er, og en plass for å minnes.

Og husk: De er alle like mye verdt for de som bryr seg ekte.

Da tar vi frem salmeboka og synger Thomas Earls salme #209.   Vi tar bare fire vers, for jeg skal se Edvald sykle først inn i Paris"

 

 

#edvald #thomas #Earl #Eidskog #kirke #preken #love #omsorg

 

 

 

MELKESYRETERSKELENS SVAKHETER



Man blir fort påvirket av Edvalds bravader i TdF.  Mange hiver seg på sykkeien, og kanskje er de som meg - de syns de ligner på Edvald, da sola står slil til at skyggen av krum rygg og hjelm, faller fremfor sykkelen.  Ja der ser ut som helikopterbildene av Edvalds rygg, akkurat da opptrekkeren slipper han fri.

Hadde jeg hatt opptrekker nå....så hadde det vært godt med en brus!

Men jeg ligger der og tramper.  Akkurat på så lett gear at pulsen er under 159, som i følge Garmin er min melkesyreterskel.   Jeg holder farten oppe, og balanserer elegant på knivseggen, og bena kjennes fine.  I motbakkene forbi Kolstad, som i TdF ville ha vært en kategori fire og blitt uttalt "Kollombæ" eller boe slikt, gearer jeg ned, og reduserer farten.  Vel oppe på toppen er "pelotongen" bestående av meg, liggende avventende, før farten øker kraftig etter Bråta "Brøttombær".   Det er flatt og fint.  Toget, som Kaggestad ville kalt meg nå, ligger på rekke og rad.  Slyggen først, så meg.

Nå er det bare en kategori tre att, før det er utover til Øyungen.  Det brygger opp til spurt.  Jeg er fortsatt på rett side av mellesyreterskelen...ser en stein vake i vannkanten av Baksjøen, og en bensintank ligge igjen i grøfta.

Da skjer det som ikke skal skje, ikke nå.  Alt for tidlig før spurten.  Akkurat der en ikke må stivne.  Der en må ligge avventende....til rette øyeblikk.

Men nå, alt for tidlig.  Dukker det opp to nakne badenymfer opp av vannet.  De klatrer opp på ei bergshylle.  Snur seg rundt.  Brystene strutter av det kalde vannet,....jeg prøver få tankene over fra det gylne triangel jeg nettopp så, på noe annet - som f eks forbanner at multa har frosset, at kronekursen har snudd, at huset bør males.

Men uansett puls.  Uansett melkesyreterskel....der og da stivnet jeg ......og spurten foregikk uten meg!.

Unnskyld at jeg ble litt sen Trine.  Startet litt fir hardt og stivnet dessverre...

 

#sykkel #bike #tdf #tv2 #gutt #dbs #intruder #sykle #biker #nrksommer #stivne #melkesyre #terskel #sport #idrett #2tdf

CAMPINGLIVETS GLEDER - DEL 3 TERROR-LUCAS OG SELMA



Dagene går og kveldene kommer.   Livet på ferie er så annerledes...

De preges av blide mennesker som priser eller gremmes over været.

Men blide er de, for de vet at grillduften snart skal blandes med duften av nydusjet kvinne og aromaen fra menns nyspretne kalde øl.

...og her er menn sjefer.  

Det er i hvert fall fritt frem for å nyte alkohol og svinge pølseklypa.

Og bakgrunnen for det er at kvinnen svinser lettkledt rundt og later til å være tilgjengelige....akkurat lenge nok til at menn har laget maten og drukket nok til at de sovner.  

Kvinnen smiler - hun har fått i pose og sekk.  

Fått tilberedt mat og slapp unna....

Vinden blåser og jeg ergrer meg litt over hvor feil Jessie Colter tok, når hun skrev "Storms never Last"....

Men hun skrev kanskje mer om Waylons Coke enn været i Sunne.

Men Mårbacka er verdt et besøk sa Jan...og derfor kan vindens kulde, utnyttes til kulturelt påfyll.  

Selmas barndomshjem, og ikke minst "vinden" hvor hun trakk sitt siste åndedrag og kanskje inspirerte Jerry Lee Lewis til å synge "Breathless" ga nytt liv til Gösta Berling og Nils Holgersson.

At man samtidig får en privat guiding av Hilding Bergqvist ble til en slags hedersfull opplevelse.

Han hadde bodd der i "Arbetarstugan" og fått det årlige "paketet" av Selma som barn, "det var för det mästa mjuka paket, strumpor och vantar" sier han og minnes både Selma og sin mor med en tåre i augekroken.

Ute i hagen er det en påfugl som bruser ned fjærene. Han er i datingmood, og da tenker jeg brått på min svoger. De er litt like de to.

På jakt med litt falmede fjær.  

Men ved godt mot....

Apopos godt mot...

I går fikk vi besøk av en smågutt.  

"Stikk ut og få deg en ny venn" sier Trine til minstemann.  

Noe senere ver vi at gutten heter Lucas, er 4 år og bor i Lyngåsbakken.

I fire timer klarer foreldrene å lure ham til å tro at de setter opp telt og ber ham besøke naboer.

Vi forsøkte si at "de lurer deg- du skal sikkert få en lillebror".

Da gutten har kløpet og klort minstemann, og vært innom for ente gang, får han tilnavnet Terror-Lucas og vi skjønner at Is IL ikke er et idrettslag.

"Han er nå søt da" sier noen, mens jeg frykter fortsettelsen, og at han plutselig en dag står på døra i Sundet med en plakat: 

"Jeg reiser alene" og et brev om at "nå er han vår."

Men tilbake til Mårbacka - der har det vært 4.5 millioner besøkere. Vi får se Nobelmedaljen og føle stillheten i biblioteket hvor hun satt og skrev mange av sine bøker.

...og 40000 brev.

...og høre om hennes livs kjærlighet Valborg. AGA-spisen, og radioen fra Telefunken med separat høytaler.  

Vel tilbake ved den kjære campingvogna vår, ser vi at vi har fått et nytt par som nabo, i telt.

Det viser seg være en ung påfugl som bruser for sin unge dame, mens hun holder det bittelille kjolestykket på plass over en truseløs rumpe.

.....og man forbanner at man er 53 og bare står der med en øl og ei pølseklyp i henda, og vet at jeg søv før jeg blir tøff nok til å være like vågal mot min hustru som den unge påfuglen er....

....jeg får sette opp noen viltkameraer i kveld tror jeg....

 

#camping #Sunne #nrksommer #barn #intim #Mårbacka #Selma #Mårten #påfugl

DE GRØNNE SYKLENE



De grønne syklene i Eidskog er noen rare greier.  Det høres nesten ut som ei gruppe "grenseloser" eller andre som hjalp mennesker under andre verdenskrig.  Ja det kan også høres ut som oppfølgeren av filmen "Den grønne mil", eller kanskje det er en langvarig valgkamp iscenesatt av Senterpartiet, eller MDG....nei ikke siste nevnte, for det er flere grønne sykler i Eidskog, enn grønne velgere her i landet.

Eller er det bare Kiwi som har gjort en genistrek så stor at Rema1000 ikke har fått etablert seg her i kommunen en gang!

Nå tror jeg ikke dette kan ha kostet så mye penger, for syklene er gamle, og lufta har gått ut av dem for lengst, men maling er dyrt...  men hva er de der for?

Eidskog markedsfører seg ikke som ei sykkelbygd, slik som Trysil, så hvorfor grønne sykler?  Står de der som delesykler for syklister som må reparere? 

Ja for det er faktisk mange syklister i Eidskog.  

...men enda flere traktorer.  Annenhver bil i Eidskog er traktor.  Vel...det er det  vel ikke, for annenhver bil bør vel være en bil, men oppover bakken forbi mitt barndomshjem går det så mange traktorer om dagen at det er umulig å telle dem.  Gamle gode Ford'er og Massey Fergusson, men også en og annen John Deere, eller til og med en Dexta...

Hadde besøk av ei John Deere frelst jente her noen dager.  Hun var mer enn normalt opptatt av traktor, og hennes spesialitet var å gjenkjenne traktorer på lyden.

Hun kunne si:  "Nå kommer det en Valmet", og da vi fikk se den, så var det det.  Eller: "Nå kommer det en New Holland".

Massey klarte hun ikke, for det kalte hun bare for Masse Feiligjen...

Men det jeg skulle frem til var at skulle man malt noe grønt og satt igjen her og der, så burde det vært traktorer. 

Men det er klart, så lenge de gamle traktorene er i bruk så blir det ingen å sette ut, selv om det sto en grå en på Matrand noen år.

Men de grønne syklene ja.  "Nei da men atte", får en nesten si.   Ja jeg undres.  

Tror noen at turistene oppdager en grønn sykkel og sier:  "Se der! Grønn sykkel.  Her må vi bli noen dager!"

...eller er det bare fordi man her kan sies å ha grønne fingre, uten at man trenger å være redd for tørke eller flom?

Han som malte, har sikkert grønne fingre ennå i alle fall.

Er noe som er rart med tankegangen kanskje nå for tida.  Før skapte man arbeidsplasser for de som bodde her, og de som således måtte flytte hit. 

Nå vil man ha folk hit og dit for å oppleve noe.  Sykle, gå, eller løpe.  De skal ikke bo her.  De skal ikke jobbe her.  De skal bare stoppe her, gjøre litt moro, og dra.

...og det er ofte gratis - en stund. 

Se f eks Trysil.  De vil at folk har med seg sykkel.  At de sykler.  ...og at de drar til Sverige for å handle.  Derfor er Trysil med å bygger butikksenter i Sverige.

De som driver butikk i Trysil, må antagelig flytte til Sverige eller pendle.   Hva tenker Trysil på i denne saken?  Men selvfølgelig kan man pendle til jobb i Sverige på sykkel.  Slik sett blir Trysil enda mer "sykkelbygda" nå sykler også pendlerne...

...men hvis det fantes en organisasjon av grenseloser som kalte seg "De grønne syklene" så ville de i alle fall hatt mye og gjort nå om dagen, for alle skal til Sverige å handle.  Alle som besøker oss i alle fall. 

Selv om kronekursen er feil.  Selv om varen er dyrere i Sverige.  Selv om de ikke skal ga noe i det hele tatt.

...og enda bedre kunne grenselosene gjort det på returreisen, for så bugnende varevogner som en ser passere ut av Systembolaget, krever mange kvoter... 

CAMPINGLIVETS GLEDER - DEL 2 THE LONE RANGER


Driver å lærer mæ solung att. Lenge siden man hadde mor til den daglige dosen.

I går lærte jeg at vi var "villkæmpera frå Trisil. Og at det bare var fine "fælk" som sa "æks O" om cognac..."her I Solør der sier vi Kryss Null der".

I natt hadde vi för øvrig besøk av The Lone Ranger, fritt översatt blir vel det noe sånt som "Den ensomme fyllerangler".

Rundt 50 år, 17 mnd på Filippinene, gift med ei "postorderbrud" som kommer rekommandert om et par uker, kommer han innom teltet vårt.

I handa holder han trygt og hardt sine eneste eiendeler, nemlig 8 butter "Björnebrygg"....

Han forteller om sin far som var med i två OS. "Fyra som bäst"...

...og med det var vi godt inspirert til en trimtur i dag. Vi hadde nemlig en avtale med en om guidet rulletur på Sunnes sorte vegbane.

Morten gikk hvileløst rundt og ventet, mens jeg kanskje var mer på stadiet "håper han har glemt det"....for med minimal rulleskitrening og en tur med Morten i friskt minne, gruet jeg meg litt.

Men Jan kom vettu. Kledd i vegvesengult og tent som bare det etter testosteron-påfyll i form av intervall med kommende idrettsstjerner. 

Morten var tydelig mer på hugget enn noen gang. Løten- folk skal ikke gå fra en fra norda mørs. 

Jan viste veg gjennom Sunnes veger med spretne hopp over hull i vegen, jernbanespor og asfaltkanter. Jeg hang bakerst og var livredd.   

Jeg ser Jan viser og forklarer, men i min posisjon hører jeg ingenting. Motvinden og farten gjør at jeg nesten er tilbake til det første minuttet I fallskjermhoppet mitt...helt ute av stand til å puste.

Så er vi ute av sentrum og på veg mot Mårbacka. Det er trangt og jeg er ikke sikker på at bila liker oss på vegen.

Jeg hører Ingvald si: "Det går litt fort for far din" noe som får Jan til å tenke at ham kanskje må prate med mor si, men skjønner sammenhengen da Morten slakker opp litt.

"Det er en ny hane i flokken vettu" sier Jan, og da skal styrken testes.

I et stakket øyeblikk føler jeg at Ingvald og jeg går for bedriftslaget LHL og at de to første går for sportsklubben Lyn.

Etter 8.2 km er jeg oppi 162 i puls for 5 min på rad og pinglet må jeg bøye meg I støvet og si: "Her snur nukk je".

Både Ingvald og jeg prøvde få de andre videre men lyktes ikke bli kvitt dem. I stedet måtte jeg som straff gå foran... og nå hadde jaggu vinden snudd og med skravlende ungjøsser bak slet jeg meg gjennom motvinden.

En møtende svenskregistrert bil tuter og jeg skjønner at føreren tar feil av meg og Petter Northug.

...og feilen fortsetter nok med at de tror Morten er Thomas og Jan er Even. Bakerste ligner ikke, men det må da være han John sjøl det...

...Nå med skjegg!

Vel tilbake i sentrum tar Even kommandoen. Jeg merker bak meg at Thomas legger seg i posisjon. Det brygger opp til spurt. Jeg ligger i annenposisjon - "Helt perfekt" som Kaggestad ville sagt.

....så går hele turen i knas. Fremste hane setter piggen litt feil, plasserer hjulet enda mer feil, og i beste fotballspiller-stil, legger Even seg ned på siden, kaster bena innover mot midten av vegen og påfører asfalten skrapespor.

I beste Contador style nøytraliseres turen og Thomas legger seg ved siden av Even...LHL-laget er sikret delt tredje. De to første vet det ikke, men vi to bakerst vi tar i det vi har og spurter det siste...men vi har ikke sjanse på de to foran selv om de har manko på pigger...

Det var nå godt å være fremme og ferdig med turen. Hjertet ba om hvilepuls men jeg kunne ikke gi det.

Der i porten sto en buss og plukket opp de fastboende....

Nå sitter jeg på Sibylla med mos....og er ikke helt i slag lenger.

....føler meg som Lone Ranger.

 

#camping #Sunne #lone #ranger #rulleski #Sibylla

CAMPINGLIVETS GLEDER - DEL 1 OPPSETTING



...leser ofte: "Nyter campinglivet...." og for meg er det som med å nyte kaffe - jeg prøver og prøver, men får det liksom ikke helt til.

Det begynner liksom med å prøve å få vogna i vater. Så fort det er greit på ei lei, så er det galt den andre.

...og når en endelig får den på plass og røsker i håndbrekket....siger fanskapet akkurat nok til at en må begynne på nytt. I mens går den erfarne camper (med fast plass) att og fram og flirer fornøyd i det han trekker grilldressbuksa lenger opp og zipper til en fem komma två.

Familieterapeuter kan si hva de vil, men det er ikke noe som illustrerer bedre et forholds styrke enn å være sammen i å sette opp forteltet. 

Den erfarne camper nyter sin andre pils - Norrlands Guld - og nikker anerkjennende med øyenbryna, da vi like før mørkets frembrudd er ferdige til å sette oss inn i forteltet, som nå er så kaldt at vi må trekke inn i vogna...som er for varm.

Dagen etter er det mer balanse, for da er både telt og vogn for varme.

...men campinglivet har sine goder også. Man treffer gamle venner og får nye. Man hører mange gode samtaler som f eks faren som er sint på sine barn fordi de har hatt bort adgangskortet til bom og bad. Og måten han klarer å unngå å unnskylde seg, når han finner ogjen kortet i sin egen toalettmappe...fra i morges.

....eller denne, som jeg hørte da jeg satt på do:

" Hva er det?

"Gutter kan tisse der"

"Ikke bæsje"

"Nei bare tisse"

"Er det strengt forbudt å bæsje der"

"Ja"

"Ååååå jeg vil bæsje der..."

Noen minutter senere sier en utålmodig far; 

"Er du ferdig nå"

"Ja.....Skal du ikke vaske henda pappa?"

"Nei vi skal jo bade og da har vi henda i vatnet allikevel"

"Det sier ikke mamma..."

...og jeg og Trine Stenmyren sitt forhold har overlevd nok et fortelt...

SOMMERTOGET KOMMER TIL EIDSKOG OG TRYSIL


Sommertoget kommer til....en eller annen plass i Norge.  Stedene pynter seg, mobiliserer, og snur seg rundt for å få mest mulig ut av et fem minutters stopp, eller en times direkte-sending.

Muligens ser jeg en tendens til mer spontane innslag i førsten av serien, og at det blir mer og mer gjennomtenkt, og kanskje litt preg av: "Vi skal overgå..."

...og i det forsvinner de små jordnære innslagene.

Midt opp i dette begynner jeg å undre hva "mine" kommuner Eidskog og Trysil, ville bidratt med.   På en måte er jeg redd man kanskje ville havnet på det samme som alltid: Børli i Eidskog, og Skistar i Trysil.   ....og sett at det bare hadde blitt en Østnytt-innslag som hvilket som helst.

Kanskje ville ikke Grasmo-fossen, og Regnåsen fått plass.  Selv om du kan gå fra enhver ende av Eidskog og havne i Grasmofossen, og enhver slekt i Trysil, har litt blod fra Regnåsen i seg.  

Fra Trysil ville jeg sett en sliten bonde fra Flendalen fortelle om hvor mye stein han har plukket etter at far hass sluttet å plukke, for å ende opp med ei innmark som så vidt bringer frem gress, og en plugg av muskler fra vestre, fortelle om Trønderkua foreldra hass hadde, og saua han selv har begravd, for å ende opp som pendler til Ikea - anlagt på Hedmarks beste matjord.  Noen burde fortalt om brusproduksjon i Nybergsund, og om brødrene Kolos-Tangen, som ga sine liv i "embeds medfør".

Kanskje ville jeg hatt noen fiskehistorier fra en "storfisjar" fra søndre, og en "æsjjæger" fra nordre, og storjugaren  og kunstneren Knut fra Innbygda....og programmet skulle ha begynt med "Vælkømmin åt Innbygda, administrasjonssted i Tryssill".

I Eidskog ville jeg hatt med et droneinnslag fra Søstun gård, en god samtale utenfor inngangen til Hammerlikjællarn, og en toller fra Magnormoen som forteller sine artigste minner, mens han kontrollerer ei dame fra Montebello Camping, som akkurat har kjøpt mer nips fra Dollar Store (uttalt akkurat så).   Kanskje er det også viktig å huske, og nevne, at det var innehaveren av destillasjonsapparatet som førte til behov for glass...og kanskje til at Magnor Glassverk ble etablert....

Muligens hadde man fått plass til en utflyttet blogger, som fortalte hvorfor han elsker Eidskog....

Noen kunne fortalt om gleden i å fiske lauve og mort, mens andre kunne fortalt hvor det ble av NRF-kua som rautet på jordene her før, før jordet ble overtatt av 79 hester, og polske heste-passere. 

Hadde man hatt flaks, kunne man hanket inn eller annen mopedist som var gammel nok til å kjøre også...

...men hva ville du sett fra Eidskog og Trysil?  Sett deg ned litt, tenk, og finn ut at det er så mye fint, så mange flotte mennesker, så mye kreativitet, at både Børli og Skistar kunne fått hvile...

Glem ikke at det kan stanse mennesker i kommunen hver eneste dag, som kan fortelle videre hva vi har å tilby....som blir ambassadøren på godt og vondt...og som vi ikke har forberedt noe for!

PS - pass på hornmusikken (som NRK fader bort lyden på) ikke faller gjennom råtten plattform....

 

#skistar #nrksommer #sommertoget #Børli #Eidskog #Trysil #Vestre #nordre #Innbygda #jorde #ku #blogger

VENNER, HUNDER OG GODE TING



Jeg våknet....ja er det ikke utrolig å tenke på - at man våkner igjen, hver eneste morgen.  En av de gode ting...det å leve!

I dag var det enda bedre.  Jeg følte for en tur med jæmthunden Mitra.  Klokka var litt før seks på morgenen.  Sola lyste så vakkert over tretoppa.  Jeg forsøkte finne vindretningen, men det var så godt som vindfritt.

Vi trasket innover lysløypa.  Hunden gikk med hodet høyt.  Gresset gjorde skoene mine bløte, men da jeg så iveren i hunden, betydde ikke det noe.  Dugg avslørte ethvert edderkoppnett, og jammen er det overraskende mange.  Tenk om barna visste...

Ferske spor.  Lyder av fugler.  Hvor er beitedyra som holdt vier og kjerr unna, som laget stier, som ga deg opplevelser?

Høyspentlinje i en bred trasé...og en veg full av lastebiler.  Snart erstattes lastebilene av nordmenn som jakter rødvin og øl i Sverige.  Lyden av fugler er overdøvet av Continental og Dunlop.  Jeg og bikkja må finne et hull mellom bilene så vi kommer over.  

Her i denne skogen...her var jeg indiander for 45 år siden.  Her fantes den gang ingen veg...ingen høyspent.  Det var bare meg...og drømmen om en naken Månestråle....og 13 elger i løpet av en joggetur - den gang.

Vi finner stien på andre siden.  Urskog med min gamle sti.  Duren av biler er konstant nesten til jeg når Vrangselva, og sildring av elvevatten overtar.

Bikkja hever hodet.  Går høyt med frambena...og jeg vet.  Sikkert rådyrbukken.  Men hun er mer i status elg liksom, og før jeg får tenkt tanken, ser jeg elgkua foran meg.  Kanskje ti meter, kanskje bare fem.  Vi stanser opp.  Mitra setter seg motvillig, men hun vet hun skal.  Hun piper lett, og viser meg tydelig at hun vet at hun ikke skal.

Kua løper...og vi lar henne i fred.  Hun skal ikke løpe på den farlige vegen.  Hun skal få våkne i morgen hun også.  En opplevelse - en gode.

"Flink jente Mitra"

På veg hjem ser tre hoder i åkeren.  Rådyr.  Vinden er fra oss, og de vet om oss.  Høye byks.  De var jo tre jo.

"Se der!" Men uten vind i riktig retning hjelper ikke den beste nese...ikke før vi vinden dreier.  Men vi er bare på veg hjem, og bryr oss ikke.

Ei bikkje har fått to timer i skog og mark.  Koser seg med et godt måltid i hundegården hass far.  Jeg setter på kaffetrakteren.  For i huset sover familie og gode venner.  De fortjener den beste morgen de kan våkne til.  Familie og venner - av de beste goder.

Nå er de også reist.  Akkurat som en god venn og hennes hund i går.  Dager gryr.  Dager blir til natt.

....i morgen skal jeg jammen våkne igjen...

 

#hund #dog #venn #vennskap #familie #elg #sommer #morgen #nrksommer 

 

ÅRETS TRENING ER GJORT



Trine trener slik gjennomsnittelig tre ganger i året.  Første tur er det mange kjenner som Tjejvasan.  På veg hjem da, sier hun alltid:  "nei nå skal jeg trene, og være i form neste år."

Så da blir årets andre treningstur, onsdagen etterpå.  Første søndag får hun ikke trent....fordi hun da kjører bil til Mora og passer på at jeg har det bra.   Men akkurat det at hun da får avbrudd i treninga, og fører til at det blir et langt opphold til neste tur.

...og så er det slik at Tjejvasan er en konkurranse, og da er ikke det trening.  Så får jeg med henne på en løpetur tidlig i mai.  Det vi kaller Brurunden.  Da løper hun 5 km.  "Nå er jeg i gang" sier hun da.  Men så er det dette med tidsklemma.  Så det blir opphold igjen.

Men i går var vi i gang igjen.  Årets tredje treningstur.  Kanskje årets siste?

I vakker ettermiddagssol, svalende vind fra sør, legger vi i veg fra Solstad.  Lett joggende.   Svinger nedover langs Vrangselva, den såkalte Vektervegen.  Selv har jeg ferdes her i førtiåtteår, og alle som er med meg her, får opplysninger fra årene.  Der var min 800m test, der hørte jeg hun og han elske i et telt, der svømte bestemora og datteren på nitten naken ( etterpå angret jeg på at jeg løp så fort den gang), innover der gikk Vrangselva før, det jordet anla far og n'Reidar Jegerud, og der kom storoksen ned med brekt bakben.

Nå er det vokst igjen.  Gresset har grodd opp igjen der teltet sto, og 800m løypa tar sine fire minutter, og bestemora er død, og mest trolig er dattera mormor.  Badeplassen er nesten tørr, og det er søppel i stedet for nakne damer.

Men vi ser en ståtlig rådyrbukk på "are sia" elva.  Vi løper i spor etter elgku med kalv, og et par Salomon terrengsko.  Ei dame kommer mot oss på en terrengssykkel, og vektervegen bærer preg av unger på firehjulinger.  

Jeg er imponert over Trine.  Hun løper ennå, men bena begynner å protestere, og pulsen hennes er helt motsatt av børsen - i kraftig stigning.   Trappa ned mot Hesbølsjøen er begynt å råtne, og nå er det ingen vits i å snakke til Trine.  Vilje er en ting.  Noe annet er det å mangle trening.

Jeg kjenner på følelsen av å være i form - ikke god - men i god fysisk form, og det dukker opp i hodet mitt at dette er noe av den beste følelsen en kan ha.  Det overgår rett og slett alle følelser. Ja endog bedre enn å være kåt.  Og grunnen til det, er at man kan si at man er i god form.  Legen spør deg endog om det.  ...og folk kan snakke om det og si: "han er jaggu i god form".

Prøv det samme om det å være kåt.  Da blir du nok til og med anmeldt....

Kanskje burde man bli litt friere. Kanskje stå øverst på Trysilfjellet, og rope ut:

"JEG ER I FORM!"

Så vi løper videre, mens jeg holder på følelsen av å være i form.  Vi går oppover mot Gotlandstoppen og beundrer de flotte villaene der.   Vi ender på 209 moh men allikevel stiger pulsen godt de siste metrene.  Vel oppe blir du bergtatt av manglende utsikt....

Vi jogger videre, men da vi atter er på grusvegen, tar vi til fornuften og går.  

"Der er harehunden jeg har passert i førti år" sier jeg...og det er faktisk av de siste ting keg forteller de som er med.  Ja med unntak av genene som førte til at "nå har alle fått se den", og viltre fantasier om hva som kanskje befinner seg i "Rundhølet".  

Noen dråper regn treffer oss, og som alle andre husmødre sier hun: "og jeg som har klesvasken ute!"   

Jeg melder meg raskt frivillig til å løpe føre og ta den inn.  Både hun og jeg er lettet ovet adskillelsen.  Jeg får løpe og hun får gå - begge i SITT tempo.

Men da jeg en km etterpå er hjemme, og setter meg på trappa, hvem er da rett bak meg - jo Trine.  Har aldri forstått den der evnen hos kvinner - når de ikke orker met, og du får lov å løpe fra, ja da tar de att deg.  Nesten som i livet ellers det der....

 

#form #løpe #trim #trene #kåt #tjejvasan  

 

 

GAMMEL MANN I GULLIA



Vel sykling har vist seg å være litt farlig.  I alle fall å sykle med sønnen til skula.
Før og etter har det nå gått stort sett bra, og jeg har til nå syklet 12 etapper ihht appen Sykle til VM.
..og i dag, etter å ha tatt grønt punkt i Trysilfjellet, krysset slalombakken, som nå har over 1 meter mindre snø, enn da jeg tok etappe 1,
 så ankom jeg sykkelparken i Trysilfjellet.  Litt mer eller mindre tilfeldig, for jeg hadde bare ment å sykle Ole G, og ned til Shell.

Men der ved sykkelparken, krydde det av syklister.   
Alle aldre, alle kjønn (er vel tre kjønn pr i dag), og ikke minst alle former av menneskelig kroppsbygninger.

Det som imidlertid var felles for dem alle, var retningen...alle skulle inn porten "Gullia".
​Det slo meg kanskje at de voksne uttrykte at de "var der for ungas skyld",
men det virket noen ganger som om unga var motvillige, mens de voksne var veldig villige og ville.

I et ubetenksomt øyeblikk, vred sykkelstyre mitt seg dit også, og jeg havnet rett bak en McDonalds-pappa og hans sønn på rundt fire år.
De "smokket" av gårde i full fart, innover den grønne løypa Green Fox, og det var snart for sent for meg å snu.
Ikke minst da vi møtte en syklist i feil retning....og gutten på fire sa:  "Det der er ikke lov".
Da kunne jeg jo ikke snu!

Så jeg fulgte på.  
Redd som bare en gammel mann på sykkel kan være.
De to foran stanset litt opp, og jeg passerte dem.
...fikk raskt en yngling i tidlig tenårene bak meg, og jeg svingte raskt til side og slapp ham forbi, og da hørte jeg ham si:
"Tusen takk"

Så moro!
Takknemlige ungdommer er det flotteste som finns, og redsel gikk litt mer over til glede.
Jeg svinger rundt og att og fram, og der igjen mange ettersom sløyfa slynger seg innover skogen.
Skal ikke legge skjul på at jeg innimellom tenker at "den buska var jaggu nær skuldra mi", men løypa er så klokelig lagt, at rett før har du god avstand allikevel.
Begynner å få mer sjøltillit nå, og jeg har faktisk et ben fast i pedalen...
På lett gear, føler jeg at jeg har kontroll.
Men det går sakte altså.

Så får jeg et valg..."Happy Rabbitt"
Ja den tar jeg, for nå har jeg kontroll..
Det skulle jeg aldri trodd,
for snart går det opp og ned, verre enn i skogen bak en svensk folkpark på 70-tallet, og jeg skjønner hvorfor den har fått navnet sitt.
Selv om hvis du hadde sett mitt ansikt, ville nok navnet blitt Surprised Rabbit, eller Scared Rabitt.   Ja jeg kan komme på enda flere navn jeg.
I et kort øyeblikk er jeg nesten i ferd med å få for stor fart, men tar meg godt inn igjen.
En liten guttunge står på siden, og møter "sine" akkurat der det er som verst, og han spør om å få krysse rett over.
Jeg er så lei meg for at det ikke er mine som kommer der, for da hadde jeg spurt også....

Men jeg fortsetter fremover, men skipper brua.
"Du var lur nå" tenker jeg i det jeg ser noen små steiner i den andre løypa.
Hadde ikke klart dem vettu.
Eneste jeg mangler her nå, er musikk.
Litt rock'n*roll eller noe morsomt og fengende.
"Det går i hundre i svinga" med Ole Ivars, passer ikke akkurat.
Da burde den i alle fall blitt døpt om til "Det går så vidt i svinga".

Jeg passerer klopper som er bakt inn blant trærne, og det ser idyllisk ut.
...og er det faktisk også.  Jeg må ta bilde...
Men så hører jeg en flokk unger igjen, og bestemmer meg for at
"de skal faan ikke ta meg igjen"...
Det gikk bra, men jeg var j\kjapp til å velge "Exit" før de tok meg att for alvor.
Det virket som de tok en runde til...
...i håp om å ikke ta igjen en gammel mann til...

Vel jeg startet kanskje i Green Fox som en gammel mann,
men da jeg avsluttet i Happy Rabbitt, endte jeg som en liten svært glad unge!
Her kunne filmene "Gamle Gretne Gubber" og "en mann vid namn Ove" endt sine dager...
...for her hadde de blitt blide alle mann.

Jeg legger i veg innover Ole G, og er nå kongen av sykkel.
Særlig her hvor det ikke er noen andre.
Ingen i fancy sykkelklær på sykler til 75.000.
Bare en traktor som lesser kvist, og en golfer som nok føler seg ensom.
Men jeg er stinn av selvtro...helt til jeg tar vegen nedover mot Riksvegen.
Da kommer redselen tilbake, men jeg slipper allikevel bremsen og står på.
Må jo prøve meg litt forut for Birkenrittet....

Du verden så glad jeg er da jeg er på Trysilvegen att.
Trygt og uskadet....helt til Volvo V70'en kapper hårene på lårene mine.
Da skjønner jeg hvorfor Edvald og Peto Sagan barberer bena...

Oppsummert vil jeg bare si:
Ta med unga i Gullia.
Det er moro.
Du får kanskje se meg atter en gang i grønn løype...
...blir nok ikke andre farger på meg!

Velkommen til Trysil



#Gullia #Sykle #Bikearena #Trysilfjellet #moro #fun #bike #Volvo #Edvald #tdf #Boasson #Hagen #Birkenrittet #Birken #Trysilvegen #traktor #Golf #Arena 
 

DETTA JORDISKA LIVET



"Det er en strid detta jordiska livet" 

Sier en venn av meg ofte.
Han er en gammel vis mann, og en svært god mentor.  
På mange måter har han rett, selv om han nesten aldri ser negativt på noe.  
Livet er enklest hvis man tror på fremtiden...akkurat som treet du ser på bildet.
Moder-treet er felt og lagt i lunne, men nytt liv trenger seg frem - uten kontakt med bakken.
Det er å finne muligheter det! 

Satt forresten og snakket med ei dame i åttiåra for noen dager siden. 
Samboeren har noen millioner på bok, og hun sa: 
"penger betyr ikke noe så lenge en har helsa!"

...og jeg enig henne,
....og vil tillegge at når en har penger betyr de ikke så mye, men da en ikke har dem...ja da kan de til og med gå utover helsa di.

Jeg liker å snakke med eldre.  

Ikke minst eldre damer med humoren intakt.  
Husker forresten at jeg pleide bruke kvelder i Lardal, som nyutdannet lensmannsbetjent, på å sitte på en krakk om kvelden med ei gammel enke. 
Hun hadde humor godt over kanten, og som ville fått de fleste til å rødme, men da vitsene kom fra henne, ble de ikke stygge i det hele tatt. 
Påfølgende jul var jeg overført til Trysil og da kom det et kort:
"Takk for fine sommerkvelder,
hilsen din 78-årige venninde Dagny".

Jeg smålo for meg selv da jeg husket alle fortellingene hennes.

Min hustrus mormor er godt over 87 år. 
Enke av status, og noen ganger lurer jeg på om hun legger an på meg egentlig, men så ler hun,
og jeg forstår at....men på den annen side så ler også min hustru av meg!

Apropos min hustru. 
Hun blir bare bedre og bedre med ord.

Jeg har alltid hatt lyst på en Ford Mustang, og tenkt at "bare unga blir voksne så...".
....men det blir jo stadig flere unger...

Men min hustru sa en gang at jeg skulle få en av henne da jeg ble 50 år.
I går så jeg en flott gul Mustang på Eda.
Da minnet jeg henne på dette.

Direkte kom det fra hennes lepper:  

"Du skal få en når du ser ut som 50. 
Nå ser du bare ut som 30!"

"Men det kan jo bli lenge til det"sier jeg, litt grom på grunn av komplementet.

"Vær glad jeg ikke venter til du blir moden som en 50-åring"
var svaret og jeg ble plutselig svært liten bak rattet på Caravellen.

Men tilbake til hennes mormor.  
For her om dagen sa hun:
"Hver sin smak sa vintapperen, og drakk når de andre sloss...."

Ja jeg tok ikke helt den jeg altså...

Men, det er mye visdom i å høre på de eldre. 
Erna Solberg er ikke gammel, men hun er ikke dum for det allikevel, og sa: 

" Visdom kommer med alderen
Men alderen kan komme helt alene også.
"

Er mye riktig i det. 
Selv kjenner jeg mest på at jeg bare blir eldre, kan mindre og mindre, og mye av det jeg har lært, har jeg glemt.
Så da kommer visdommen mer og mer spontant og uventet.  Særlig hvis jeg er ute å går.  

Som f eks i går.   

Da var det en veldig nordavind.  
Jeg var på veg sørover....
Himmelretningen spiller vel egentlig ingen rolle, men uten å si så mye Så kom visdomsordene til meg:

"Husk at i medvind.....
tar fisen deg igjen!"

Spørsmålet er jo bare hva slags metafor det er, og i hvilken sammenheng den kan brukes. 
Kanskje trenger jeg ikke tenke så mye på det, for når jeg er godt åtti, så går jeg kanskje der sammen med en ungdom og sier denne bevingede setning, hvorpå ynglingen legger den seg på minne...og mener jeg er utrolig intelligent.

Eller en annen som er like omstendelig og velsigende:
"Ikke stå i motbakke da du pisser"
Den skjønner du hvis du prøver - å pisse i motbakke altså.

I mens jeg venter på min Mustang Convertible, så innser jeg at de fleste tog har gått, selv om sommertoget fortsatt ikke har nådd Kongsvinger. 
Kanskje må jeg nøye meg med at eneste kjøretøy uten topp, som jeg får nyte, er en traktor-klipper av merket Husquarna. 
...og nå står jeg her og griller på en kullgrill til kr 149 fra Europris og tenker på Abbie Hoffman som sier at:

"Hellige kuer gir de beste hamburgere."

...men han ble bare 53 år....

...og mener noen sa det var viktig "å kjenne på musa på gangen".

Så ender vi på ei hytte i Engerdal, hvor min svigermor som vanlig er i full sving med mat.
Det er bare i to anledninger at hun ikke stresser med mat, og det er de to minuttene hun sitter så vidt nedpå mens hun spiser, eller da hun er på toalett.
Mens hun står der med grytene sine, hvor det denne gang bare finnes karbonader, svenska Köttbullar, fiskeboller, poteter, salat, og litt svinekjøtt - enkel restemiddag som hun kaller det - så kommer det et utsagn som kommer til å stå til Dovre faller:

"Man skal ikke nyte bort sommerkvelden!"

Sommerkvelden kom og jeg satt der og passet på å ikke nyte den bort.
Da kommer den svarte og hvite pointeren frem til meg, som hun vanligvis gjør på kvelden (litt bortskjemt sier noen), og det er da jeg skjønner at jeg kanskje blir den femte profeten, og at dette kanskje blir gjengitt i Bibelen som Neinarn kap 3, vers 4:

"Det fineste skaperen har gjort for mennesket,
er å skape hunden, 
slik at også den som går ensom gjennom livet,
kan finne trøst hos noen"

Vel...ha en god kveld, og ikke nyt den bort da i alle fall!



#anekdoter #setninger #teser #lære #erfaring #gamle #hamburger #Abbie #Hoffman #Europris #Erna #Solberg #mentor #venn

 

 

 

 

 

JEG GIR MEG ENDE OVER - HVOR ER VI PÅ VEG?

Jeg gir meg ende over....i Os drar ei svane et barn under vann, og det blir store protester da kommunen beslutter å avlive den (legges til at det er velkjent at den angriper folk der i havna).

I Vågsbygd får en vekstedeier ei bot på kr 75.000 og en akademiker med stillingsbetegnelse "Juridisk rådgiver" hevder at bildene er så tydelige at de kan ødelegge noens liv, mens politiet sier at bildene er då dårlige at de ikke duger som bevis (sak henlagt).

...og et annet sted hevder noen at bonden må få seg raskere, sprekere og farligere sau...men vi vet jo at bonden vil få bot hvis sauen hans skader en ulv.

I mens må verdens beste alpinist trene alene fordi han har "solgt seg" til sponsorene den tidligere beste fikk benytte.

Hvor er vi på veg?



#svane #havnesjefen #vågsbygd #nrk #vg #Kristoffersen #Henrik Sport #Alpinist #ulv #sau

 

STARTEN PÅ EN SOMMER



Mandag morgen...det lukter nytraktet kaffe i huset.  Det er stille...noen småfugler synger i vest, ei skogsdue vandrer på plenen, mens Phil Philips synger om Sea of Love.

Fire etterkommere og en hustru sover, mens jeg sitter på plassen hass far på verandaen.  Til ære, og i respekt for, tar også jeg en kopp kaffe.  Jeg liker ikke smaken, men det fortryller liksom stemningen og gir meg tilbake mine. 

Jeg minnes en samtale fra en annen tid:

"Hun til ham:  Stiller du aldri spørsmål ved livet ditt og hva du får ut av det?

Han til henne:  Nei

Hun til ham:  Har du ingen plan for ditt liv?

Han til henne:  Hvordan kan man planlegge sitt liv?  Det må alltid være tid til en kopp kaffe!"

 

Tordenbuldret i sør har stilnet.  Himmelen vanner ikke blomstene lenger, og sola synes på veg.  

"Kommer vel ikke unna Øyungen i dag heller da!"  

...og jeg har ikke noe i mot det.  Dette paradis av en badeplass, hvor unga leker, skriker, kaster frisbee, og de voksne koser seg med slappe av, og snakke med tilfeldige.  

De snakker nok ikke om meg, for jeg kjenner i alle fall ikke dem, men jeg får med meg fragmenter om "har du hørt at ho...er sammen med gubben ått a..."

..."han som ble tatt på Magnor var sønn til"....

...ja ho som var med han derre...

Iveren er så stor så fingrene skjelver når en ny sigarett, fra ei pakke uten logo, tennes.

Mannen i gjengen suger stille videre på el-sigaretten sin...kanskje har han også "vøri me ho de snakket om?" 

Hunda begynner å pipe.  De vil ut.  Morgenstell venter.  Jeg vet at etter det må jeg ut med spaden...for plukke møkk er visstnok min jobb.   

På prestegardsjordet beiter to elger.  Stolte dyr.  Har nok sett noen tusen i løpet av livet, men klarer lell ikke annet enn å nyte dette dyret, som kanskje ikke akkurat er vakkert når en ser det nært nok, men som er så elegant i posituren, og i bevegelsene, at man bare må stanse opp.

Jeg ser rundt meg.  Huset til mor og far.  Ser gamle møbler - som burde vært kastet for 10 år siden, men som alle har minst et minne, rammet inn i mitt hjerte, og som bærer sjela i huset - og undrer om beslutningen om å endelig selge (for n'te gang) er rett.  

...men jeg er ferdig med å klippe gresset...og er klar!

Skjønner at jeg begynner å bli en fremmed.  De eneste jeg kjenner som kjører forbi her nå, er Grim og Terje liksom.  Og trafikken er stor og prosenten blir liten.

Ja så liten som beholdningen på kontoen, etter et besøk på Thon-senteret, etter nok en tur der en ikke skulle ha noe.

Rart det der, men "ta tre betal for to" er det liksom ikke du som tjener noe på.

Dua er borte.  ...og det passer så godt at Bryan Ferry synger "The Times are a-Changing" og jeg kjenner det i meg også.

På den annen side, så minnes jeg går kvelden.  Min eldste sønn har begynt å trene.  Første sommeren, og begynner å bli god.  I går ville han få seg ei referansetid på en test-strekning jeg har løpt siden jeg var smågutt.  Den består i å løpe eller gå eller begge deler opp til "Tomta" og starte med foten på en stein innerst på den gamle venda, og gi alt en har tilbake til Rudbergsvegen  (slik skrives det nå i mitt hode) - totalt 2.4 km.

..og han løp.  Som en vind.  Søk opp Yee Dam og hennes melodi "Run like a Wind" og du skjønner både hvordan han løp, og løypas graf - opp og ned og så bare rett ned.   Selger jeg, så er den testløypa borte.

...eller når han litt senere observeres på plenen i fullt alvorlig Boccia-spill med de minste tre.  Det er godt i hjertet å se smilet på de tre trives i lag med som storebror.

"Jag vet at alt er over" synger Streaplers, og får meg tilbake til tanken, at hvis noen vil kjøpe, så selger jeg Solstad.

Får legge til at Streaplers fortsetter med å synge "Jag vet at alt er over, men det er en fattig trøst".

...men posten har til og med sluttet å legge reklame i postkassa mi, og da vet du at du er helt ute.

...og jeg har gått alle stier en gang til.

Jeg har tatt alle retninger i krysset en gang til.  Jeg har besøkt alle stedene en gang til.

Jeg har sett gravstedene på Matrand en gang til.  Jeg har kjent dugget fra juli-gress en gang til.    

Jeg har sett den vakre Eidskog-kvelden en gang til.  Bygda hvor kvelden er varm og knotten er harm.  Bygda som har både Jeriko og Pull-tjenna.

Bygda som har hjertet mitt, men som nok har overlevert sjela til Trysil.

 

...og så blir stillheten brutt.

En seksåring begynner utspørringa "hvorfor er..."  en snart 10-åring sitter med mobilen sin, og en snart 12-årig jente får de to gutta til å krangle igjen.  En Alaskan piper fordi ham blir stengt i en hundegård, mens matfaren tar seg frokost....og en hustru kommer mot meg og sier stille med sine øyne "elsker deg!"....jeg er fortsatt her.  Her på Matrand....og ferien har bare såvidt begynt. 

JEG VIL HA TILBAKE....


Sitter her utafor døra en sen søndagskveld og tenker på så mangt.  
Ja en får tid og mulighet til det da det blåser såpass at myggen holder seg unna.  
I tillegg sover kjærringa fordi ho skal på nattevakt.  
Hvis noen tviler så er "kjærring" et godt gammelt eidskogord for hustru og viv.

Et apropos:  Når jeg skriver viv, så foreslår telefonen "Bob", eller "Hiv".  
Forstå det den som vil.  Jeg er nå gift for andre gang.... Med en kvinne!

...men tilbake til å tenke.  Jeg blir så irritert.  
Skuldra er verre enn noen sinne.  
Kneet umuliggjør løping, og konsekvensen deprimert gjør meg sur.  
Sur fordi jeg ikke vet om jeg orker å stå på en gang til for å komme tilbake.  
Ikke vet om jeg atter en gang klarer å smile ett år til, for å bli bra att.  
​Jeg vil ha skuldra tilbake.

Men det som verre er, er at jeg snart ikke skal være hedmarking lenger.  
Jeg er glad i Hedmark.  
Jeg kommer aldri til å bli Innlenning.  Aldri!

Du vet - denne region Innlandet går fra Sverige til Vestlandet.  
Ja omtrent fra sola i Karlstad til regnet i Bergen.  
Jeg vil ikke ha regn her.  Jeg vil ha Hedmark tilbake......men ikke Sanner!
Sanner bør lytte til denne sangen han:  When something is good...

Da en tenker Hedmark, er det lett å tenke ulv.  
Jeg vil ikke ha ulv der jeg bor.  Men jeg kan nyte en naturfilm fra Yellowstone.
Om den er andre steder, gjør ikke meg noe, men Eidskog og Trysil vil jeg ikke skal ha.  
Jeg vil gå i skogen på en sti jeg vet bærer til gards jeg.  
En sti trådd av kuer og sauer, som alltid gikk heim att.  
Og når jeg gikk meg villl...kom jeg til slutt til en gard hvis jeg fulgte stien.  
Nå bærer stia til en topp nå hvor du kan klippe i et kort, eller til en sykkelnedfart laget av en galning fra Australia.  
Ja en ting er bra med det, for de som finner deg, kjører deg jo til et sjukehus i alle fall.    
Da ender man fort på et krav til - jeg vil ha tilbake tanken om lokale sjukehus.

Ja jeg vil ha tilbake sauebjeller og kubjeller.  
Jeg vil ha tilbake en trygg natur.  
Noe likt den mine foreldre lot meg leke i alene når jeg var ung.  
En natur uten ulvemøkk og markberedning.  En natur hvor trivsel var nøkkelen.  En verden hvor det som truet oss og vårt ble fjernet.  Ulven var her først sier de nå.  Og de har rett - for de som sier det etter at første kassebil med ulv kom hit på 70-tallet.  Jeg vil ha tilbake fornuften.

Jeg vil ha tilbake gleden over å sitte på en veranda en søndag, og se bonden drive med våronna, og irritere seg over lukta av kumøkk etterpå.
Du verden hvor sjelden denne odøren er blitt.

Nå kan det jo ikke en gang dure på søndager... Hva med de som snorker?

Så er det dialekt da.  
Jeg vokste opp med ei mor fra Solør.
Der var det mange "i" er, og jeg husker mor mi alltid spurte om jeg mente "i" med eller uten rumpe (y).

Unga mine går på skole i bygda.  
De sier ikke "bigda".  
De sier ikke "skule".  
De sier ikke "itte".
Nei de sier "skole" og "sjøkken" de.  
Her er det ikke lenger "fyrriått" eller "gager".  
Og om ikke det er nok, så heter ikke Innbygda Innbygda heller.
Jeg vil ha tilbake dialekt og Innbygda.  
Jeg vil ha tilbake Ærtdaln og Æsjmyra.  Jeg vil ha tilbake "altri" og rømmegraut...og budeia.

Ja je blir kav i bet....

Ikke nok med det, men en skal ikke være kristen mer heller.  Ikke for at jeg tror at det å tro på noe, gir noen bedre dag eller natt, men tror en at det blir noe når en legger seg, så er det 50 prosent mer sjanse for at det blir det i alle fall.   Jeg vil altså ha tilbake kirka, så vi har et sted å treffes når noe går galt.  ...og jeg vil at folk heter Olsen, Bakken, Ødegård, og Hansen & Dysvik.  

Jeg vil ha tilbake landet mitt og kulturen min. Jeg vil at Åge synger på norsk, og at en med bakkekontakt leder MGP.  Jeg vil ha tilbake troen på medmennesker og troen på at sammen er vi sterke.  Jeg vil ha tilbake dugnadsånden og det å hjelpe de som sliter.  Jeg vil ha tilbake tiden da det var lov å hjelpe naboen med våronna, låne traktoren som takk - uten at noen av dem ble straffet av skatt for det.
Jeg vil også ha tilbake den tida da den rike stemte Høyre, og arbeideren stemte Arbeiderparti, og da Bonden sto i sentrum, midt i mellom.
Nå er jo Venstre til Høyre, og partiet for alle, er kun for de som selv har en tanke om at nettopp de er unike.
I samme slengen kan jeg jo nevne at jeg vil ha tilbake Justisavdelingen i Justisdepartementet, og ha bort Politidirektoratet.
Ja gi meg gjerne tilbake Gammel-lensmannen også.  Han som hadde døra åpen for de som ikke hadde noe annet sted å gå da de trengte råd, og som holdt tilbake tvangssaken til at bonden fikk penger å betale momsen.

Jeg vil ha tilbake tiden da to bokstaver betydde hvor bilen din var registrert og ikke beskrev din diagnose.  Jeg vil ha tilbake tiden da vi hilste på hverandre, endog kanskje stanset og fikk siste nytt om.hvem som "sto i med hvem".....og den gang du kjente "er itte han sønn til han..."

og hvor det var naturlig at ingen gikk sultne hjem etter et besøk.  
Ja at det til og med var normalt å besøke "nan".

Du verden så mye jeg vil ha tilbake.  
Men så enkelt det er....hvis vi tar til fornuft.

...legger til at jeg vil ha tilbake Waylon Jennings og Johnny Cash også.  
Tilbake til den gang country handlet om levde liv, hjertesorg og brustne drømmer.  Nå er jo country bare big hats på young pretty boys.  Uten levde liv.  Uten karisma.  

Summert opp vil jeg nok bort fra rewilding og over på re-følking  (nytt Eidskogord for å gjøre følk tå folk (betyr å lære folk å oppføre seg/ha vett/ta vare på/vise hensyn)).

Før sa de ofte:  
"Blir nukk følk tå'n skær du se!

Nå er man nok mer i tvil...om det blir "følk" av alle.

#natur #tilbake #politikk #Innbygda #Dialekt #ulv #Eidskog #justis #lensmann #sjukehus #Sanner 

 

BIRKEBEINERLØPET 2017


Begynner med slutten først - vel i mål....

Inspirert over at Per-Arne skulle løpe Birkebeinerløpet, og i ei tro på at jeg orker 21 km med joggesko på beina, meldte jeg meg på Birkebeinerløpet.
På hjemmesiden sin skrev Birken tidlig at prognosene viste at det skulle bli flott vær.  
14 dager før, løp Per-Arne og jeg Kjerkevegen på Eidskog, og snakket blant annet om skotøyvalg med mere, på det som skulle bli sommerens flotteste løpetur.  Vi gledet oss veldig begge to.  Hanskulle endog starte i pulje 10.  Onsdagen før løp han et knalløp på 5000m bane....og jeg gledet meg på hans vegne.

Så begynner det å butte litt i mot.  
8 dager før, tar jeg en flytur over sykkelstyre i bakken - med hode og knær først.  
Selv om det var rett utenfor hopperen Johan Sætres bolig (mannen meg 5 x 20 i stil), så hørte jeg ikke noen gi meg "tjuetall".
Men det ble vondt både her og der, og for en engstelig person, ble jeg redd, at nå var Birkebeinerløpet over.

Så uka ble ikke slik den skulle bli.  
Jeg fikk ikke løpt, grunnet vondt i kne og ribbein.  
Sår og skrammer ellers heftet ikke så mye.
Torsdag - 2 dager før - innså jeg at jeg burde ta noe røntgen, og forhøre meg med lege.  
Han bekreftet brist i ribbein, men trodde at albuer, hender, og kne var mer forslått enn hadde noen brudd.  
Kneet kunne han ikke si noe om, for det måtte annet utstyr til, men hvis det var minste vondt, betydde det øyeblikkelig stans, og henvisning til sjukehus.  
Ja så turte jeg ikke ta noen løpetest før lørdagen - tenkte det var best alt fikk gro mest mulig.

Lørdagen var spent.  
Bortsett fra vondt i ribbein, så føltes resten helt ok.  
Litt tung i "skrøtten" var jeg vel, men Trine sørget tidlig på morgenen for at all unødvendig last var borte fra kroppen.  
Så slik bidro hun.  I tillegg til å være sjåfør.
Men det som verre var, var at når jeg spurte Per-Arne kvelden før om han var klar, så skulle han ikke være med - og det er kanskje det verste med hele dagen, at jeg ikke skulle få tilbringe litt tid med ham.

Det regnet lett.  
Tåka lå som et magisk teppe over Nybergsund, da to barn og ei svigermor entret bilen.
Tungsindig la vi i veg mot Lillehammer, etter at et Pokestop var tatt.  
Det var stille i bilen....
Ja det kan du tro.  
Når svigermor er med, blir det aldri helt stille.
For hun snakker på både inn- og utpust, og hvis hun skulle blunde av, så er det andre lyder som overtar.
Men det er veldig greit og takknemlig å ha med henne, for hun er aldri sur (ja negativ til mye det kan hun være, men aldri sur).
og du får liksom ikke tid til å grue deg, der du hører lyden av strikkepinner, som går så fort at en syns det er rart at det ikke oppstår gnister som antenner garnet.

På vegen får jeg hører mange eksempler på at gener er gener.
For av egen erfaring har jeg Trine som heiet på meg i Slettåssprinten med å rope:  
"Ta det med ro nå"
...og på 600 meter hørte jeg min svigerfar rope til min sønn på snart 10:  
"Det er lov å gå" (er jo ikke det!)
og så forteller svigermor om svigerfars mor, som skrek til sin sønn på et løp:  
"Gi opp Ottar!"
...og dette er gjengen som skal motivere meg...

På veg mot det ukjente...

Jeg uroer meg for om vi rekker start jeg da, og regner med veldige trafikale problemer, men midt i lia står lensmannen i Åmot og dirigerer trafikk, og fra tidligere år, kjenner jeg henne så godt, at jeg vet at da er det i gode hender, og min start trygget.
Vel fremme, viser det seg at vi ikke er moderne nok, for vi har ingen VIPPS, og må fremme med noe de kalte sedler før i tida.
...og noen minutter er det aller verste for meg overstått - jeg har fått meg et nummer (et startnummer altså).
For det er atskillig verre å hente nummer, enn å løpe i skogen.
Jeg leser informasjonen om løypa og leser høyt, men registrerer at ingen hører på meg, og legger derfor til:  
"Brudte løpere blir skutt mot sandvoll på dertil egnet sted"
"Pøisshh" sier svigermor "det kan da full itte skje?"

Tiden går sakte.  
Regnet avtar.
Bak ei tømmerlunne, sitter samme kvinne tre ganger og tisser, og det minne meg om en annen jeg kjenner, som må minst tre ganger på do før enhver start, uansett om det er trening eller løp.  Selv mine to sønner må til skogs i dagø. 
Selv benytter jeg meg av de blå og grå plasthusene....som jeg faktisk har begynt å like litt.  
Eneste trøbbelet med dem, er køen....men i dette været er det ikke rare køa heller.

Før start spør Gunnar:  
"Pappa kan jeg få ta bilde av deg?"
Jeg blir stolt inni meg av at sønnen vil ha bilde av far sin.
Så legger han til:
" Har sånn app som får deg til å se dritsterk ut"
Trenger vel ikke app for at jeg skal se slik ut vel!

Så er det skovalg da....jeg har lest tips fra Marthe Katrine Myhre i Birkenbladet, minst 100 ganger:
"bruk stabile sko", og jeg har tatt med meg et par gamle Asics fra Matrand, men har Hoka-skoene klare bak i bilen lell.  
Jeg teller litt på knappene (Jakka har bare glidlås....så fort gjort) og bestemmer meg for å følge tipset.  Det blir Ascis.
Så er det 20 minutter til start.  
Tips i bladet sa - varm opp omtrent 15 minutter.
Det blir 10 minutter, mest for å sjekke om kneet holder....og da jeg ser en pulje løpe av sted, oppdager jeg at etter start, går det rett oppover....  
Så tidlig!  Huff.

Jeg jogger sakte mot startområdet, i den fineste drakta av dem alle, og ser en tidligere kollega drive å varme opp.
Så hilser jeg på en bronsemedaljør fra EM i Roma 1974, før jeg får en klem av den tidligere kollegaen som kommer godt forberedt til start.
Vi snakker litt om målsetting osv...

Så telles det ned, mens jeg tenker på ytterligere tips fra bladet
"Ta det med ro frem til Mesnasaga - korte skritt i oppoverbakkene".
...og der gikk starten....pulje 15 er i gang.  
Kollegaen sier:
"ha det og sees senere" og legger i veg, mens jeg legger meg i min fart lenger bak.
Allerede etter 10 meter skjønner jeg at det blir vanskelig å holde seg tørr på bena, for gressbanen er som en svamp fylt av vann, men allikevel gjør jeg som alle andre, hopper fra punkt for punkt som ser tørt ut, akkurat som om det er mulig å forbli tørr i 21 km i dag!


Kanskje den blideste i alle fall...


Speider etter pappa...

Starten er jo motsatt av Birkebeinerrennet i starten, og i en kurve ser jeg min hustru og to sønner, og to pointere.  
Jeg roper til hunden min Sarah...og hun hører meg, men finner meg ikke.  
Jeg hører "heia pappa" og alt er fryd og gammen, for ingen ba meg gi opp..  
Jeg holder lav fart, og alt føles egentlig greit, bortsett fra at det å bruke lungene ikke er helt godt for ribbena.  
Lungene burde ligget et annet sted - i alle fall i dag.

Så er 500 meter unnagjort, og en kar sier til en annen:
"nå er det under 21 km igjen", og den andre ler anstrengt, og jeg hører på ham at det ikke var noen trøst der og da, og hundre meter etter begynner man på bakkene.
"korte skritt" sier jeg til meg selv og jogger oppover.  
Mange begynner å gå, og noen kommer forbi med lange klyv.
De som går blir bak, og de med lange steg, forsvinner oppover.
"De som åpner for hardt, tar du igjen etter Mesnasaga" sto det i bladet, og for meg betyr det ingenting, for jeg skal bare løpe mitt eget løp og fullføre.

Det går opp og ned hele tiden.  
Bakkene er ikke så bratte for en "trysling", men det at de kommer gang på gang, med nedover i mellom, er en utfordring.   Men det er nesten så en føler astmamedisinen ligger i lufta her og gir oss åpnere luftveier.  For disse WC-løyper har båret frem noen astmatikere gjennom åra.
...og som alle andre, løper jeg fortsatt for å ikke bli møkkete....  Rart det der gitt, hvorfor vi gjør det i denne gjørma.
Jeg finner fort ut at det virker som om det er best feste der det er noe gress på siden, og holder meg til det.
Jeg løper med auga godt klistret til bakken, for jeg vet at jeg ikke tåler noen feilsteg, så hvis Trine skulle være bekymret for at jeg skulle se på ei eller anna fin rumpe i dette løpet, så er det helt umulig faktisk...ja nesten da!
Hver eneste oppoverbakke hører jeg i hodet:
"Korte skritt, korte skritt"
Auga er godt plantet rett ned i bakken foran tåa, og vært nedslag av foten er veloverveid.

Mens vi løper denne berg- og dalbanen, så er det fortsatt slik at man tar igjen folk som sliter og går, og blir passert av racere som kommer bakfra.
Men det fine er at alt er så omsorgsfullt.  Her er det ingen spisse albuer eller noen som trenger seg frem.  
De du passerer får gå i fred, og de som passerer, finner et ledig rom godt ute på siden, eller i midten, der ingen andre er.
Etter omtrent 5 eller 6 kilometer, blir det færre som passeres og færre som passerer, man er der man kanskje hører hjemme mht fart.
Jeg føler meg i godt slag egentlig.  Løper fortsatt rolig og kontrollert.  Asics-skoa sitter overraskende godt på gress, og stabiliteten setter jeg pris på.
Nå begynner man også å bli vant til å ha de samme rundt seg, men jeg tør fortsatt ikke ta i noe for å følge noen som gir på.
"Det er fortsatt langt igjen" leste jeg i bladet.

Så begynner man å ta igjen eldre menn som sjangler.  
Menn som har fryktelige pipelyder i pusten, og ei jente i 20-årene som ligger flat på vegen, men som allerede får hjelp av noen som ringer ambulanse.  Da kommer jeg på at jeg har glemt nitro-sprayen - ikke for egen del kanskje, men for å gi hjelp til andre.  
Jeg møter det som ligner firhjulinger med elghenger på bak, og jeg skjønner fort at disse ikke skal hente elg, men folk som trenger hjelp.
Ei jente foran meg planter så sin flotte fot midt i ei 20-kilos fersk kuruke....og jeg er på veg til å sette foten samme sted, men får dratt ut steget og klarer meg.  Jentas fot avsette grønn møkk i mange meter fremover....Så man får fort andre ting å tenke på.
Ribbeinet er vondt, og nå begynner det å bli en lammende følelse utover høyrearmen, noe jeg forsøker å riste vekk, men det hjelper ikke.
Det hemmer litt, men ødelegger ingenting på det at det er en fin tur.  Kneet har jeg bare kjent vondt i en gang, og det var et litt for langt steg i en motbakke - det er vel ikke nok for "øyeblikkelig stopp" tenker jeg og løper videre.
Jeg føler meg fortsatt leken i skrittet (høres kanskje feil ut, men det var altså steget), og kilometerene går som en lek.
Du blir så opptatt av å ikke skli, ikke treffe steina feil, ikke søkke for dypt, ikke falle, ikke trå over, ikke komme borti noen, og ikke bli møkkete....
....at du blir ikke sliten.
Da sier kanskje noen "da tar du ikke i nok", men for meg, er det viktigst å komme frem, samt å ha det moro med å løpe.

Ei jente med rød topp og hestehale har blitt en fast "framformegperson", og nå våger jeg å følge på, for hun løper på en måte i mitt tempo.
Kanskje litt fortere, men ikke for fort.  Snart er Mesnasaga passert, og digitale tall midt i skogen viser at det ikke er noen vits i å risikere livet - merkekravet er langt unna...  

Jeg siterer fra Marthe om Mesnasaga - Kroken:  
"Disse kilometerne er ofte avgjørende i forhold til slutt-tida. Om du har åpnet litt for hardt, får du igjen for det i denne delen. Ha fokus på flytog fart. Prøv å få kilometerne så billig som mulig."

Og jammen var det rett som det sto i bladet, for nå tar man igjen mange som sliter.  
Gammel som ung.  Det er bare moro å ha fulgt tipsene til Marthe, for de er til hjelp.

Jeg tenker en kort stund på alle skader jeg har fått de siste par årene, og tenker at det er godt jeg ikke er et dyr, for hvis et dyr har så mange skavanker som meg, så blir det avlivet av humane grunner - ja det er faktisk en plikt å avlive slike dyr.
På et særdeles vått sted, blir jenta med rød topp og hestehale stående litt i kø for å følge kanten rundt et fælt myrsøkk, da løer jeg rett over, blir møkkete, men blir foran henne - uten at det betyr all verden verken for henne eller meg - og ved et par anledninger er hun forbi, før jeg nok en gang tar et riktig sporvalg, og ser henne aldri igjen.
Nå er Kroken passert og i følge bladet er det nå nedover mot Lillehammer, men sto det ikke at det kom noen små-moter til?
Jeg blir usikker, men lar bena få rulle nedover, og føler det godt å løpe.  "Jo det var noe bratte bakke til, var det ikke?"
Jeg husker ikke helt, og holder litt igjen.
Jeg passer meg for ikke å skli, men nå er det veldig moro.
Jeg passerer løpere på løpende bånd.
...og da jeg kommer på grusvegen to kilometer før mål, er det bare en uro - er det noen oppoverbakker igjen, eller kan jeg dra på?
Jeg passerer enda flere, og i de siste nedoverbakkene, enda flere blir lagt bak.
På strekka mot mål ser jeg en løper som nesten er i mål. og langt foran meg, men jeg bestemmer meg for å "ta ham", og klarer det.
I mål er jeg ikke sliten verken i ben eller andpusten.  Jeg føler at dette var en morsom lek.  
Jeg er så fornøyd, selv om mange nok vil si "med bakgrunn i tida, gikk det jo ikke fort da". 
Nei det gikk ikke fort, men nå er jeg bare en sykkel unna Trippelen... og en tallerken.
...og hvorfor løp du ikke selv?
Apropos trippelen  jeg trenger hjelp for å motivere meg til sykkelbirken.
Sykkel er ikke mi greie, og med fersk styrt i minnet, er jeg i tillegg redd.

Jeg kritiserte hvordan Birken praktiserte maten etter Birkebeinerrennet, men her fungerer systemet godt.
Det er nok litt fordi jeg denne gang kommer inn på ei tid som ikke skaper kø. 
Det er ikke så kaldt.  Jeg er ikke så sliten, og er i godt humør.
For nå er jeg fornøyd, med at jeg kan gå ut av køen og ut på plassen og slappe av litt, gå meg ned litt, og så gå inn igjen i leia til mat-teltet.
Der får jeg nå smakt på suppa med brød, jeg får ei pølse, et glass vann, en 10 grams chips, og en Maxim recovery.
Helt topp i denne settingen.  Jeg er fortsatt der at maten etter vinterens løp, bør komme etter at man har dusjet.

Vel....jeg har gørr over hele meg.
Det overrasker litt, for jeg passet jo på....
Skoa som var blå, er nå mørkebrune. 
Jeg er gjennomvåt....og da er det godt at dusjene er kort unna.
Etter en god og varm dusj, er det så deilig å bare kjenne på at en har gjort dette også.
Jeg ser på de yngre som løper ungdoms- og barnebirken. 
Jeg ser de løper fryktelig fort.  
Martin Kirkeberg Mørk vant ene løpet suverent, og han tok det som en treningstur sa han rett etter målpassering - da har vi noe felles - vi tok dagens økt som en treningstur.  For meg, lengre enn normalt, og kanskje hardere enn normalt også...

Jeg var langt bak de øvrige 55-åringene jeg, ja nesten like suverent bak, som han Martin var først - "but who cares".
Jo, det var en ting....ei fjellgeit fra Flendalen, løp fryktelig fort, og da ønsket jeg et kort øyeblikk at jeg ønsket jeg var like god.

Et merke med et tjuetall på....et par sportsbriller med Volkswagen på.
Det er det jeg fikk med meg.
I tillegg til en fin opplevelse.
Undres hvordan dette løpet er i sol, med tørre stier....
for det var flott slik det var syns jeg.
13 grader og regn er fint å løpe i synes jeg.
Honnør til Birken for flott arrangement.

Dagens Lillehammertur avsluttes på McDonalds
Det er ungas belønning for å ha vært med.
Der treffer jeg Ingar og hans Desiree.
De har jo begge løpt veldig fort og klart merkekravene.
Da jeg ser videoen han har lagt ut av Desiree, så mistet jeg tittelen dagens blideste også
Se her:  Ingars Bilder og videoer
Faan og....

I dag er kneet vondt....men jeg lever.
og jeg lever godt!
Er nok tilbake neste år jeg.
Like sakteløpende, med korte skritt, og på en fin tur.....
Du vet det er ikke mange steder man kan løpe 21 km, nesten bare på sti i skog, og kanskje i noe av Norges fineste natur..
Her får du det til gangs.
..og jeg må si som Øystein "Pølsa" Pettersen "dette klarer alle"
Vel møtt "alle" neste år.

Unge løpere...og mange slags merker alle får....

På veg til Trysil får vi SMS om at det er "tre elger ved Hernes"
Jeg leser den og sier til sjåfør Trine:
"Tre elger ved Hernes"
"Hæ?"
"Tre elger ved Hernes"
"Hæ?"
"Tre elger ved Hernes"
".... å faan der var det tre elger"
"Ja det var jo det jeg sa"
"å ja...."

PS:  Det er godt man ikke er i Danmark når man heter Fissehatsion....


#birken #2017 #Birkebeinerløpet #løp #run #løpe #tur #Lillehammer #Trysil #joggesko #Asics #Santander #gutta #55 #Trysil #Pokemon #Pokestop #pointer #Pointere #hund #dog #Birkebeiner #skog #mark #ribbein #kne #skutt #sjangle #startnummer #moro #idrett #sport #trim  #justdoit #fun

CONTRAZT - LUKSUSLIV



I går ble det felt ei stor bjørk hos meg, og i dag gjensto det opprydding, feiing, og bortkjøring av kvist.
Da er det godt å ha ny musikk på øret, samt at man på denne måten får lyttet bedre til plata enn ellers.
Det var Contrazt sin nye "Luksusliv" jeg hadde gleden av å høre på.

Nå sitter jeg og hører på musikken igjen.  Med tastasturet foran meg nå.

Roadtrip USA - upbeat låt, som man godt tar en halv-slow swing til, men som kanskje ikke er melodien jeg vil ha langs veien.
Litt for masete for min del.  Det som redder denne er kvaliteten på bandet Contrazt.  De gjør så godt de kan både på instrument og sang, men tekst og innhold blir for svakt, ikke minst da melodien er litt oppbrukt.  Som første sang på dansebanen, tror jeg allikevel de aller fleste vil finne at dansefoten er på plass.  Den får deg til å trives, ikke minst hvis du fortsatt er edru, og ikke anpusten.  Skjønner hvorfor den er først ute ja.

Luksusliv - upbeat låt om pupper og botox, pinne for landet, og største....lommebok...
Selv tror jeg mange kanskje henter seg en ny øl under denne.  Den er god nok, men gjør ikke noe fra eller til.
Teksten er nok ment å være et slags oppgjør med dagens sløseri, men på en måte blir det mest rim.
EHei Sommervennn lei ting....er lett å høre feil når en synger "vi har størst hytte".

I min drøm - en "halfslow" låt.  Flott duett mellom de to elskende.  Ei låt man klemmer dama inntil seg, og lar føttene flyte over et velstelt gulv på Skansen.
Leig og Gro Anita matcher  ikke bare i livet, men også som vokalister.  Det får man gleden av her.   Noen vil kanskje bare stå sammen og nyte, men en lighter i været, men jeg tror de fleste tar dansen fatt.  Blir en ønske-låt sent på kvelden.

Sammen på lag - Senterpartiets nye kampsang.  Litt mer rocka versjon av Contrazt.  Litt for mye pop og disco inspirert instrumentspilling, men Gro Anitas dansende stemme, redder låta på et vis.  Hadde passet godt som Grand Prix låt for noen år siden.  Hver og en skal sees!

Fisking på Flisa - Lokal sang med dialekt, ja det hører med på ei original Contrazt plate.  "Fuggeln feis og Høna sang"...
Glem teksten - dans...og prøv og behold truse og bh på, for ellers finner de igjen den i morgen.

Hei sommervenn - Gyngende melodi, noe mellom Country og danseband.  Men melodien får en til å høre knitring fra et sommerbål, en summende mygg eller flere, og lukta av grønt gras etter sommerregn, en julikveld.  Tekst og musikk fungerer godt.  Ingen sommerhit, men kan godt bli en hit på paviljongene i sommer.

Hvis du går i fra meg nå - En ganske typisk Contrazt-ballade.  Savner kanskje stemmen av Leif litt stille i bakgrunnen på refrenget.
Ikke mange som synger denne type ballade bedre enn Gro Anita.   Huff, mens jeg lytter, får jeg se stakkaren som sitter igjen med et halv glass italiensk vin ved peisen, og utenfor vinduet, forsvinner hun/han.  Jeg liker disse sørgesangene jeg.

Har du glømt - Dette er de låtene jeg aldri liker spesielt godt på Contrazt-platene.  Men....da du entrer dansegulvet til denne, ja da er den utrolig flott å danse til, og det er vel derfor de spiller!   Den har den der "husken" som får de fleste til å virke som de kan danse.  Dette er en type "beat" som bare de store som Thorleifs og Lasse Stefanz hadde tidligere.  Gleder meg til å oppleve denne "live" i sommer.   Tekst og rim faller naturlig på plass.

Karl Johan - Jenta er på jakt.  Karl Johan er jaktterrenget.  Churchill har hatten på snei.   Rock on.

Livet gir og tar - Dette er den type Contrazt jeg faller for.  Nydelig å danse til.  Leif begynner.  Gro Anita overtar.  Jeg vet hvor mye livet gir og tar.  Men jeg vet også at det er en balanse i alt.  Slike sanger får deg til å være lykkelig i 3 minutter og 16 sekunder.   Denne skal jeg by opp min hustru mange ganger til. Platas store favoritt for min del, men ikke den som blir nr 1....

Dancing Queen - Hørt den mange ganger før, med andre titler, og andre temaer.  På en måte er dette sangen som får meg til å være glad i "hopp over"-knapp.  Men jeg tror allikevel at den funker på dansegulvet.  Og variasjon på plata gjør at flere finner sine favoritter.
Men det er langt fra Hendrix til Dancing Queen, selv om en går via Åge!

Du skal vite at jeg savner deg - Nå ja...her kan ingen sitte stille.  Dette er dansemelodien vi trenger da de svenske banda legger ned gitarene. 
Min absolutte favoritt.  Hør den rytmen. Prøv å sitte stille til denne da - det er komplett umulig.  Jeg sitter rolig mens jeg skriver, men inni meg swinger hjertet, nyrer, og lunger i takt med gyngingen.  Jeg tror jeg bør be Leif om å låne hustruen til en dans til denne.  Hør du Leif?

Hovedinntrykket er ei plate med det vante.  Litt overraskende mye "Etter kjærligheten" låter, når en vet vokalistene er nygifte.
Plata viser at Contrazt er av det ypperste innen norsk danseband.  Dyktige musikere, god vokal.  Du vet - man trenger ikke være født i Texas, eller Tennessee, ha amerikansk navn, for å være en av de beste kvinnelige vokalister.  Hør plata og forstå at du kan være norsk, og hete Gro.

Jeg likte veldig godt en tredjedel, ok var halvparten, resten var dansbart.
Det betyr at mange får sitt.  For vi er ikke helt like - verken du eller jeg - i musikksmak.
Dette er fortsatt bandet og musikken jeg vil dra for å danse til i sommer.
Takk til bandet for musikken og gleden dere gir.

Jeg savner litt V8-inspirasjon fra Connie - må komme på neste plate det.

Løp kjøp og nyt


#Contrazt #musikk #Danseband #Leif #Gro #Anita #Swing #Connie #spille #Danse #glede #vokalist #topp

KJERKEVEGEN LAUVLIA - EIDSKOG KIRKE


"Du ska itte trø i graset...." skrev Einar Skjæraasen, der han satt oppi Trysil.
Kanskje satt han fortvilet og så på snøen som ikke ville gi tapt, og "spede spira" som nesten ikke kom opp att.
Men han han hadde veldig kort veg til kjerka han.
Men han var ikke i Eidskogen en dag i mai han vettu.
Der må en "trø" i graset, skal en komme seg til "kjærka".

Det er med respekt for gamle tider, gamle bosetninger, og våre forfedre at man entrer Kjerkevegen.
Med ei kirke fra 1665 bygd på et sted, hvor det har vært kirke så langt tilbake som 1100-tallet, og hvor man selv er døpt i en døpefont fra nettopp den tid (1100-tallet), så er det helt klart vi er på historisk grunn.  
På tavla står det at Kjerkevegen kan spores tilbake til før 1650, og at den ble brukt til 1883.
En annen historie rundt denne vegen, er løpene som ble arrangert her da jeg var veldig, veldig ung.
(Men det er en annen historie).

Vi kjørte over Mobekk på veg opp til Lauvlia.
Der har jeg minner fra racer-sykkel ned mot krysset på Mobekk.
(Den gang syntes jeg DET var bratt).
Jeg har minner om bjønn i skogen nedenfor Kalvehaugen, og fisketurer med far innover Fjellskogen.
Men før du når så langt, så oppdager du en perle langs vegen - Søstun Gård.
Da vet du hva du skal i morgen da bena dine trenger hvile, og unga trenger påfyll av opplevelser.

Vi går ut av bilen, og det er nesten slik jeg husker det fra mange ti-år siden.
Da man sto lettere nervøs her, med nummer på brystet.  I dag skal det gå rolig i alle fall.
...og roen finner vi i samtalen med den lokale karen, som fort lærer oss at 
"Nei da men atte...." betyr "Nytt tema kommer", og at bever er noe ulven liker svært godt.
Når en har bodd i Trysil i 33 år, er det godt å høre dialekta igjen, spesielt da han sier:
"Det er så kaldt der att næggelsprætten tar'n", og jeg må bare si
"Jeg vet"
da han sier at "n'Alf lavulia vokste opp her".

I dag er det varmt og godt, og jeg legger meg først, for å holde att ungbukken (Per-Arne) som er med.
Vi trør i graset, og er snart på stien innover skogen.
Vi følger blå merker, både som blå treklasser, band og maling på trær.
Jevnt over er det lett å følge merkingen, og stien er delvis god også.
Der en ikke ser stien, er det visstnok bare å følge fjorkuas spor, som har gått foran oss her i natt.
"Er a på veg mot Pisenga tru?"

Jeg får litt selvtillit da jeg løper over en klopp, og det sier "Knak" da ungbukken kommer etter.
Altså er jeg litt lettere....eller jeg hadde flaks med at jeg tråkket på den andre!

Foruten å være relativt godt merket, er det satt opp stedsskilt langs vegen.
Det første vi kommer til er "Pekstekkåsen".
På Eidskog-mål kan dette bli et veldig stygt ord, eller handling (ikke stygg i seg selv, men mer handling som ikke skal nevnes, er vel mer riktig).
Men her, i Pekstekkåsen, fortelles det:
"Her kom folk fra Børli på Kjerkevegen".

De første tankene går da selvfølgelig til han Hans, og kanskje går vi i hans fotsteg nettopp her
....men han ble da vel ikke født før 1883?

At det ikke alltid var helt ufarlig å gå her, vitner kanskje nesten skilt om:
"Kneskovlbekken".
Vi trår forsiktig - ikke minst bør en med benskjørhet være forsiktig, skjønner vi.
Det er tydelig at denne første delen, ikke er den mest brukte delen.
Den vokser delvis igjen, og ikke minst er det problematisk med store trær som har falt for alderdommen.
(For de som vil - ta med motorsag)

Det jeg husker fra denne første del, fra løpene som gikk her, var mørk tett granskog, og en fabelaktig fin sti ned til Sjølungvegen.
Nå er det hogget ut, og jammen er det godt tilgrodd av løvtrær også.  Kanskje mangler man kuer og sauer oppi her?
..og et kort øyeblikk tror vi at vi har mistet stien....

Vel ute på vegen, var det spørsmålet da - venstre eller høyre?
Ungbukken mener venstre, og jeg vet ikke, men mente vi løp til høyre.
Det viser seg at minnet var bedre enn MAPS.  
Kort der nede er brua over buåa.
Da er jeg på stien som jeg har løpt siden barnsben.
Rare greier vettu, men da jeg var rundt 10 år, fikk jeg lov å gå ut av bilen her og løpe til Vestfjell, hvor far plukket meg opp igjen.
Hadde aldri turt å latt min nest yngste på 10, gjort det samme i dag.
Men det fantes heller ikke ulv da jeg var liten gutt.
Det er bare de under 30 som kan si: "Ulven var her først"
"Tæll å me Skursstan var her før ulven", spør du meg.

Vi er nå i en av de bratteste deler av vegen.  
Oppover mot Havmyrene.
Nå seirer gamle ben over topptrente.
Ungbukken synes det er vanskelig å jogge oppover.
"Buknatten" - del ordet feil og det blir noe helt annet, enn den utsikten vi nyter.

...og så ser jeg paradiset mitt.
Hammerlikjelleren.  
I alle fall var det navnet Torleif Fjeld brukte da han skulle flytte hit med meg for 49 år siden.
I våre dager med all slags galskap, hadde han vel blitt pågrepet og siktet for "groomin", mens han faktisk bare var en snill mann som alltid ga meg egen godispose da han kom.  (Ble ikke mindre siktet av det kanskje?).

Igjen registrerer jeg at det var en annen tankegang og vennlighet før i tida, enn nå.
Jeg fylles av ungdommens ånde her.
Her har jeg vært med far og mor.
Trine, svigerfar, svoger, og nå Per-Arne for annen gang.


"Havmyrlia (Hammerlia)
Bebodd fra 1850-t og fram mot 1880.
Eneste kjente brukere:
Berger Amundsen Rinden og Anne Klemetsdatter Snesbøl,
Utvandret til USA rundt 1870
Per Hansen Kvist (u Harstad) bodde her som innerst i 1873".

Det er utrolig at noen har bodd her.  
Ja det minner mer om et "Bjønnshi" enn bolig, og da passer det bra at da jeg var her i 2011, så var det bjønnspor i jorda der inne.
Da jeg var her i 2004 med hun jeg feirer 11 års bryllupsdag med akkurat denne dag, så var det åpent oppe på flata, og hustufter var lette å se.
Nå er det vokst opp ungfuru og du ser bare stien.  
Men stopp opp - se deg rundt, og finn murene.
Kjenn på gleden og frihet ved at DU kunne bodd her.

Nå begynner en litt bløtere del av Kjerkevegen.
Ikke problematisk, bare godt på en solrik dag i dag.

"Pompasekkalteret"
"Hvilesteina"

Ja du skjønner at her var det ikke sikkert at du kom helt fram.
I alle fall trengte du hvile.  Jeg selv gleder meg til "Halvvægarsfurua".
Men se til siden ved Hvilesteina, og bli gledet med et dikt av Hans Børli.
Her bør du nyte mat og kaffe (hvis du har med deg unger).
Kos deg.  Kjenn på diktets tittel:  "Du lever"
La unga leke her - selv om det ikke er godkjent EU-sand under trærne, at de kan risikere skrubbsår på knærne, og bli fløyet "ned" av en eller annen orrhane

Nå er det virkelig fint videre.  Flotte stier.

Relativt tørt.  
Nedover Stubbskiberget er det som en romantisk drøm.
På en måte føler en at det er akkurat slik som det var da dette var en nødvendig veg for å komme seg til kjerka.
Sti med tak av gran, og belagt med skogens avlat fra ifjor.

Så når en Hælvvægarsfurua, og det var kanskje aller best på veg opp att den gang vil jeg tro.
Nå er det bare en kuriosa, og jeg tror faktisk det bare er en stubbe att av den også.
Ferden fortsetter nedover Hallinghellene...før man når veg igjen.

Der er det nå en gapahuk, og fra løpene husker jeg det var drikke å få her.
Men det er jo nesten unødvendig, for rett nedenfor renner jo Tryggbekken, som jeg mener å huske de sa "Tryggvbekken" om.
Her sildrer vannet klart og rent.  Vi setter nesen nedi og smaker på vannet.
Det er liksom ikke gitt at en kan drikke av en bekk slik lenger.

For første gang kan man snakke om vann med smak bedre enn vin.
Det er smakrikt (altså godt) det er fylde, og det gjør godt for sjela og stå på fire og drikke slik de gjorde det før.
Jeg minnes mine guttedager da det var aure i alle bekkene på Fjellskogen.  Man kunne ligge på ei lita bru og se på dem i sola.
Slik er det ikke lenger.  
Drenering av myrene ødela økosystemet.


Så blir man minnet på at livet ikke er for evig.
Guttorm Rinden endte sine dager her 30.6.1890.
En minnestein har gitt ham evig liv for de som tar turen.
Jeg legger merke til at en edderkopp har bardunert treskiltet som en ekstra sikring.
Man blir stående og undres et øyeblikk hvem han var, og vandrer videre, og snart er man på Vestfjell.

Over Teppa, forbi Oppistun og Nistun, og snart er man ved Søstun, hvor minnene om Torleif og Lars Fjell kryper innpå meg.
Var mye der.  Husker mor deres Gunda også.  

Men best husker jeg en annen ting.
Lars og jeg ble liksom aldri helt venner, mens Torleif og jeg var bestevenner - skilte bare en 60-70 år mellom oss.
Lars kom inn en dag, og irriterte seg over at Torleif sov, og sa til meg:  
"Gå på kammerset og kast ei vassbøtte i tryne på'n"
jeg som da var 4 år svarte direkt:
"Nei, men hadde det væri dæ så!"
Ble vel ikke bedre venner etter det heller.

Men nå oppdager vi at vi har gått feil.
Eller oppdager - vi får litt lokal hjelp, og må noen meter opp igjen for å finne stien mot Børjåa.
Der er det bygget klopp over åa, og Per-Arne benytter sjansen til å få vann i flaska.
På veg opp mot vegen oppdager jeg en foss jeg aldri har sett før.
Engerdøla har kanskje Røfallet, men dette har i alle fall vi.


Vi er n å på Østfjell.
...og tar fatt på siste etappe mot Matrand.
Over et par strømførende gjerder og på skrå over et jorde, så begynner siste ordentlige stigning opp Slaberget.
Her passerer du snart ei Kølamile som aldri ble brent ferdig.

Plutselig virker alle våre sorger slukket.
Vi er ved Pengesteinen - men det er som med lotto - ble ikke noe på oss.
Straks etter er vi på veg igjen, og vi velger følge den til Matrand, selv om stien går om Skulstad,

En ting jeg ikke skjønner er distansen som Garmin angir.
14.2 km hjem - (pluss 800 meter ned til kirken).
Virker så alt for kort.  
Men på den annen side - vi har tatt bilder - vi har latt oss imponere over skogen vår.
Slitne og solfylte er det godt å være hjemme og smake vannet fra springen.
Var jammen godt det også


Ta turen.
Blir gjerne med hvis noen spør.


#Kjerkevegen #Matrand #Lauvlia #Pisenga #Børjåa #Buåa #Slaberget #Hammerlikjællarn #Havmyren #Skog #sti #løpe #gå #tur #Pengesteinen #Pompasekkalteret #Garmin #kirke #konfirmasjon #Rinden #død #halvægarsfurua #Børli #Pekstekkarsteinen #Kneskovlbekken

SYKKEL OG SIKKERHETSUTSTYR



Man kan si mye om hva slags far jeg har vært, og er, men ingen kan motsi at jeg går "all in" når det gjelder å lære mine om sikkerhet og trygghet.

Som f eks i dag, da jeg spør min mellomste sønn på 9, om han ikke skal ha hansker da jeg skal følge ham på sykkel til skula.
Begge har selvfølgelig hjelm, og lang ben- og armklær.  Viktige ting det.  Men i tillegg har jeg hansker.
det rare var at noe i meg sa at ta hansker med mer beskyttelse i dag - men det gjorde jeg ikke - jeg tok Northug hanskene.
Hørte forresten en lege si på radio ifjor at det bør være godt 20 pluss før en sykler med nakne knær, grunnet kulde mot et svært ubeskyttet område - knærne.
Vurderte grunnet været å ta tynnere med klær på overkroppen også, men valgte å ikke gjøre det.
Så jeg har på meg godt med klær, og ikke minst gammel tjukk treningsbukse, og ei Birken-jakke arvet fra en 2 meter lang svoger.

Så i bakken ned Gammelvegen, mot Innbygda, med bil bak og bil imot, bestemmer jeg meg for å vise min sønn hvor viktig alt dette er.
Ja jeg vet ikke om jeg bestemte meg for det egentlig, for før jeg fikk tenkt, var jeg på veg over sykkelstyret, og så at jeg plutselig kom til å undersøke asfaltens beskaffenhet mer inngående enn jeg hadde tenkt.   
"Her kommer en benskjør tulling - ta godt i mot meg" burde jeg ropt til vegen.

Sekundet etterpå ligger jeg der da.
Jeg må rette opp visiret på hjelmen.
Hanskene er ødelagt - det er nå skinnet under også.
Vondt i knær, og sår på leppa.
Bak meg og ved siden av stanser bilene, de kommer ut og spør om alt gikk bra.
"Ja jeg tror det" svarer jeg, og kryper opp att på to.
Jeg setter pris på at mennesker bryr seg.
Begge de som stanset kunne blitt gode presidenter (men antagelig ikke i USA for tiden).

"Skadet du deg?" spør en bekymret sønn.
"Tror det gikk bra, og der ser du hvor viktig det er med hjelm" svarer jeg.
Men jeg ser på ansiktet hans at han er bekymret.
"Ja men brøt du av noe?"
"Vet ikke, kanskje medisinene hjelper"
"Mener du de som gjør skjelettet sterkere?
"Ja"

Tror min sønn lærte mye.
Jeg lærte mye om at fremmede og etterkommere, er gode mennesker, som både viser omtanke og medfølelse.
Det var min lærdom, før jeg kjente på kvalme, svie og smerter.
Men akkurat som jeg gjør da jeg møter bjørn i skogen - jeg ringer Trine.
Da tok sykkelturen slutt - jeg fikk ikke sykle noe mer.
"Blodutredning i kne, nei da må du ta det med ro".

Så nå sitter jeg her etter Dr Trines anmodning.
Livredd for at jeg må ta pause fra trim og uteopplevelser.
Kjenner etter over alt....og føler egentlig at det synes mer blod enn egentlig skadet.
...og på høyre ringfinger, har min giftering satt sitt avtrykk "Yours forever".

Hjelmen er knust, men den reddet hode og ansikt. 
BRUK HJELM.

En sprukket hjelm og et sett ødelagte klær, viser meg hvor viktig alt er, selv om en "skal bare...."



#2sykkel #sykkel #tryne #ansikt #leppe #hjelm #uhell #skole #sykle #bike #denuheldigemannen #trim #president #Trysil #Innbygda #sønn #omsorg #ring #giftering #yoursforever #forever

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
hits