SØNDAGENS PREKEN



Det er innimellom, litt dårlig 4G dekning på mitt barndomshjem.  Så da jeg vil surfe litt, så går jeg ned til kirka.  Der, på en steinbenk, finner jeg ro i sjela.

....og nettbanken, vg.no, riks-TV appen med TdF.

I dag da jeg satt der, kom jeg til å tenke på gamle dager.  Den tiden prester var det nærmeste en Gud man kunne komme.  Den gang prester bare oppsto, for de var neppe laget gjennom kjødelig omgang tror jeg.

Da begynte prekenen å begynne med: "På veg til kirken i dag møtte jeg en liten gutt..."

Med bakgrunn i avsløringer fra den katolske kirke de siste årene, så får gutten prise seg lykkelig at presten han møtte, tilhørte den protestantiske kirke...og at de tilhørte den protestantiske kirke var tydelig , for de var mot alt:  Du skulle ikke...og så kom lista over alt som var morsomt her i livet.

Men med bakgrunn i dette, kom jeg på at jeg også kunne skrive en preken - Min preken - eller Bettinas neste søndagspreken - så kan hun heller slappe av en dag.  Den skulle handle om omsorg og omtanke.

Jeg antar den ville bli omtrent slik:

"På veg til kirken i dag, for min daglige nettsurf, møtte jeg ikke en sjel.  Det var for tidlig på dagen.  Men jeg så dere  i går aften.   Der dere gikk med vanningskanne, og litt ugress i henda.  Jeg fikk et fornøyd smil om munnen, og var tilfreds over hvor godt dere tok vare på deres avdøde.

Jeg gikk bort til et par og sa det var så godt å "bevidne" omsorgen dere viste.

...og samtalen var i gang.

Det var visst mor og far "som vilte der under".  ...og jeg tenkte brått på hvor mye mer bevisste de var før.  På de gamle støttene ved kirkemuren står det "her ligger støvet av" eller "levningene av".  Her trodde man ikke at døde "hvilte" i jorden.

Men jeg ble revet ut av tankerekka, da paret snart snakket om alle de som ikke tok vare på gravene sine, ord som "de bryr seg ikke mye om.." "ville snudd seg i graven", "men han var visst ikke snill mot hustru og barn heller..."

Lettere bedrøvet gikk jeg fra disse disipler som hadde misforstått så totalt.  I mitt hjerte - i min tro - er det ikke grava som forteller om omsorg og kjærlighet, men hva du bærer med deg av omsorg for andre.

Jeg slo ikke opp i Bibelen, men satte meg ned på steinbenken, og googlet, slik en gjlt i dag, og fant  Matteus 6:31-33, og der fikk JEG beskjed om at jeg var hedning.  Hmm jeg hedning?

Ja det passer kanskje enda mer at Trine er hedning, for begrunnelsen var:   

31 Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? 

32 For alt slikt søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette.

....og hun spør jo meg og unga om dette hele tiden: 

Hva skal vi ha til middag i dag

Skal jeg ha på meg denne 

Kan jeg gå i denne

Men hedning da gitt!  Nei det er hun ikke.

Hun tror.  Hun tror på meg.  Hun tror på sine barn.  Hun tror på sine.

Hun har omsorg, og bærer de beste av dere i sitt hjerte.

Så når dere skal hjem i dag, se hvem som bærer sine med seg i kjærlighet.  Se hvem som går med hode hevet uansett hvordan gravplassen ser ut.  Graven er der støv og levninger er, og en plass for å minnes.

Og husk: De er alle like mye verdt for de som bryr seg ekte.

Da tar vi frem salmeboka og synger Thomas Earls salme #209.   Vi tar bare fire vers, for jeg skal se Edvald sykle først inn i Paris"

 

 

#edvald #thomas #Earl #Eidskog #kirke #preken #love #omsorg

 

 

 

MELKESYRETERSKELENS SVAKHETER



Man blir fort påvirket av Edvalds bravader i TdF.  Mange hiver seg på sykkeien, og kanskje er de som meg - de syns de ligner på Edvald, da sola står slil til at skyggen av krum rygg og hjelm, faller fremfor sykkelen.  Ja der ser ut som helikopterbildene av Edvalds rygg, akkurat da opptrekkeren slipper han fri.

Hadde jeg hatt opptrekker nå....så hadde det vært godt med en brus!

Men jeg ligger der og tramper.  Akkurat på så lett gear at pulsen er under 159, som i følge Garmin er min melkesyreterskel.   Jeg holder farten oppe, og balanserer elegant på knivseggen, og bena kjennes fine.  I motbakkene forbi Kolstad, som i TdF ville ha vært en kategori fire og blitt uttalt "Kollombæ" eller boe slikt, gearer jeg ned, og reduserer farten.  Vel oppe på toppen er "pelotongen" bestående av meg, liggende avventende, før farten øker kraftig etter Bråta "Brøttombær".   Det er flatt og fint.  Toget, som Kaggestad ville kalt meg nå, ligger på rekke og rad.  Slyggen først, så meg.

Nå er det bare en kategori tre att, før det er utover til Øyungen.  Det brygger opp til spurt.  Jeg er fortsatt på rett side av mellesyreterskelen...ser en stein vake i vannkanten av Baksjøen, og en bensintank ligge igjen i grøfta.

Da skjer det som ikke skal skje, ikke nå.  Alt for tidlig før spurten.  Akkurat der en ikke må stivne.  Der en må ligge avventende....til rette øyeblikk.

Men nå, alt for tidlig.  Dukker det opp to nakne badenymfer opp av vannet.  De klatrer opp på ei bergshylle.  Snur seg rundt.  Brystene strutter av det kalde vannet,....jeg prøver få tankene over fra det gylne triangel jeg nettopp så, på noe annet - som f eks forbanner at multa har frosset, at kronekursen har snudd, at huset bør males.

Men uansett puls.  Uansett melkesyreterskel....der og da stivnet jeg ......og spurten foregikk uten meg!.

Unnskyld at jeg ble litt sen Trine.  Startet litt fir hardt og stivnet dessverre...

 

#sykkel #bike #tdf #tv2 #gutt #dbs #intruder #sykle #biker #nrksommer #stivne #melkesyre #terskel #sport #idrett #2tdf

CAMPINGLIVETS GLEDER - DEL 3 TERROR-LUCAS OG SELMA



Dagene går og kveldene kommer.   Livet på ferie er så annerledes...

De preges av blide mennesker som priser eller gremmes over været.

Men blide er de, for de vet at grillduften snart skal blandes med duften av nydusjet kvinne og aromaen fra menns nyspretne kalde øl.

...og her er menn sjefer.  

Det er i hvert fall fritt frem for å nyte alkohol og svinge pølseklypa.

Og bakgrunnen for det er at kvinnen svinser lettkledt rundt og later til å være tilgjengelige....akkurat lenge nok til at menn har laget maten og drukket nok til at de sovner.  

Kvinnen smiler - hun har fått i pose og sekk.  

Fått tilberedt mat og slapp unna....

Vinden blåser og jeg ergrer meg litt over hvor feil Jessie Colter tok, når hun skrev "Storms never Last"....

Men hun skrev kanskje mer om Waylons Coke enn været i Sunne.

Men Mårbacka er verdt et besøk sa Jan...og derfor kan vindens kulde, utnyttes til kulturelt påfyll.  

Selmas barndomshjem, og ikke minst "vinden" hvor hun trakk sitt siste åndedrag og kanskje inspirerte Jerry Lee Lewis til å synge "Breathless" ga nytt liv til Gösta Berling og Nils Holgersson.

At man samtidig får en privat guiding av Hilding Bergqvist ble til en slags hedersfull opplevelse.

Han hadde bodd der i "Arbetarstugan" og fått det årlige "paketet" av Selma som barn, "det var för det mästa mjuka paket, strumpor och vantar" sier han og minnes både Selma og sin mor med en tåre i augekroken.

Ute i hagen er det en påfugl som bruser ned fjærene. Han er i datingmood, og da tenker jeg brått på min svoger. De er litt like de to.

På jakt med litt falmede fjær.  

Men ved godt mot....

Apopos godt mot...

I går fikk vi besøk av en smågutt.  

"Stikk ut og få deg en ny venn" sier Trine til minstemann.  

Noe senere ver vi at gutten heter Lucas, er 4 år og bor i Lyngåsbakken.

I fire timer klarer foreldrene å lure ham til å tro at de setter opp telt og ber ham besøke naboer.

Vi forsøkte si at "de lurer deg- du skal sikkert få en lillebror".

Da gutten har kløpet og klort minstemann, og vært innom for ente gang, får han tilnavnet Terror-Lucas og vi skjønner at Is IL ikke er et idrettslag.

"Han er nå søt da" sier noen, mens jeg frykter fortsettelsen, og at han plutselig en dag står på døra i Sundet med en plakat: 

"Jeg reiser alene" og et brev om at "nå er han vår."

Men tilbake til Mårbacka - der har det vært 4.5 millioner besøkere. Vi får se Nobelmedaljen og føle stillheten i biblioteket hvor hun satt og skrev mange av sine bøker.

...og 40000 brev.

...og høre om hennes livs kjærlighet Valborg. AGA-spisen, og radioen fra Telefunken med separat høytaler.  

Vel tilbake ved den kjære campingvogna vår, ser vi at vi har fått et nytt par som nabo, i telt.

Det viser seg være en ung påfugl som bruser for sin unge dame, mens hun holder det bittelille kjolestykket på plass over en truseløs rumpe.

.....og man forbanner at man er 53 og bare står der med en øl og ei pølseklyp i henda, og vet at jeg søv før jeg blir tøff nok til å være like vågal mot min hustru som den unge påfuglen er....

....jeg får sette opp noen viltkameraer i kveld tror jeg....

 

#camping #Sunne #nrksommer #barn #intim #Mårbacka #Selma #Mårten #påfugl

DE GRØNNE SYKLENE



De grønne syklene i Eidskog er noen rare greier.  Det høres nesten ut som ei gruppe "grenseloser" eller andre som hjalp mennesker under andre verdenskrig.  Ja det kan også høres ut som oppfølgeren av filmen "Den grønne mil", eller kanskje det er en langvarig valgkamp iscenesatt av Senterpartiet, eller MDG....nei ikke siste nevnte, for det er flere grønne sykler i Eidskog, enn grønne velgere her i landet.

Eller er det bare Kiwi som har gjort en genistrek så stor at Rema1000 ikke har fått etablert seg her i kommunen en gang!

Nå tror jeg ikke dette kan ha kostet så mye penger, for syklene er gamle, og lufta har gått ut av dem for lengst, men maling er dyrt...  men hva er de der for?

Eidskog markedsfører seg ikke som ei sykkelbygd, slik som Trysil, så hvorfor grønne sykler?  Står de der som delesykler for syklister som må reparere? 

Ja for det er faktisk mange syklister i Eidskog.  

...men enda flere traktorer.  Annenhver bil i Eidskog er traktor.  Vel...det er det  vel ikke, for annenhver bil bør vel være en bil, men oppover bakken forbi mitt barndomshjem går det så mange traktorer om dagen at det er umulig å telle dem.  Gamle gode Ford'er og Massey Fergusson, men også en og annen John Deere, eller til og med en Dexta...

Hadde besøk av ei John Deere frelst jente her noen dager.  Hun var mer enn normalt opptatt av traktor, og hennes spesialitet var å gjenkjenne traktorer på lyden.

Hun kunne si:  "Nå kommer det en Valmet", og da vi fikk se den, så var det det.  Eller: "Nå kommer det en New Holland".

Massey klarte hun ikke, for det kalte hun bare for Masse Feiligjen...

Men det jeg skulle frem til var at skulle man malt noe grønt og satt igjen her og der, så burde det vært traktorer. 

Men det er klart, så lenge de gamle traktorene er i bruk så blir det ingen å sette ut, selv om det sto en grå en på Matrand noen år.

Men de grønne syklene ja.  "Nei da men atte", får en nesten si.   Ja jeg undres.  

Tror noen at turistene oppdager en grønn sykkel og sier:  "Se der! Grønn sykkel.  Her må vi bli noen dager!"

...eller er det bare fordi man her kan sies å ha grønne fingre, uten at man trenger å være redd for tørke eller flom?

Han som malte, har sikkert grønne fingre ennå i alle fall.

Er noe som er rart med tankegangen kanskje nå for tida.  Før skapte man arbeidsplasser for de som bodde her, og de som således måtte flytte hit. 

Nå vil man ha folk hit og dit for å oppleve noe.  Sykle, gå, eller løpe.  De skal ikke bo her.  De skal ikke jobbe her.  De skal bare stoppe her, gjøre litt moro, og dra.

...og det er ofte gratis - en stund. 

Se f eks Trysil.  De vil at folk har med seg sykkel.  At de sykler.  ...og at de drar til Sverige for å handle.  Derfor er Trysil med å bygger butikksenter i Sverige.

De som driver butikk i Trysil, må antagelig flytte til Sverige eller pendle.   Hva tenker Trysil på i denne saken?  Men selvfølgelig kan man pendle til jobb i Sverige på sykkel.  Slik sett blir Trysil enda mer "sykkelbygda" nå sykler også pendlerne...

...men hvis det fantes en organisasjon av grenseloser som kalte seg "De grønne syklene" så ville de i alle fall hatt mye og gjort nå om dagen, for alle skal til Sverige å handle.  Alle som besøker oss i alle fall. 

Selv om kronekursen er feil.  Selv om varen er dyrere i Sverige.  Selv om de ikke skal ga noe i det hele tatt.

...og enda bedre kunne grenselosene gjort det på returreisen, for så bugnende varevogner som en ser passere ut av Systembolaget, krever mange kvoter... 

CAMPINGLIVETS GLEDER - DEL 2 THE LONE RANGER


Driver å lærer mæ solung att. Lenge siden man hadde mor til den daglige dosen.

I går lærte jeg at vi var "villkæmpera frå Trisil. Og at det bare var fine "fælk" som sa "æks O" om cognac..."her I Solør der sier vi Kryss Null der".

I natt hadde vi för øvrig besøk av The Lone Ranger, fritt översatt blir vel det noe sånt som "Den ensomme fyllerangler".

Rundt 50 år, 17 mnd på Filippinene, gift med ei "postorderbrud" som kommer rekommandert om et par uker, kommer han innom teltet vårt.

I handa holder han trygt og hardt sine eneste eiendeler, nemlig 8 butter "Björnebrygg"....

Han forteller om sin far som var med i två OS. "Fyra som bäst"...

...og med det var vi godt inspirert til en trimtur i dag. Vi hadde nemlig en avtale med en om guidet rulletur på Sunnes sorte vegbane.

Morten gikk hvileløst rundt og ventet, mens jeg kanskje var mer på stadiet "håper han har glemt det"....for med minimal rulleskitrening og en tur med Morten i friskt minne, gruet jeg meg litt.

Men Jan kom vettu. Kledd i vegvesengult og tent som bare det etter testosteron-påfyll i form av intervall med kommende idrettsstjerner. 

Morten var tydelig mer på hugget enn noen gang. Løten- folk skal ikke gå fra en fra norda mørs. 

Jan viste veg gjennom Sunnes veger med spretne hopp over hull i vegen, jernbanespor og asfaltkanter. Jeg hang bakerst og var livredd.   

Jeg ser Jan viser og forklarer, men i min posisjon hører jeg ingenting. Motvinden og farten gjør at jeg nesten er tilbake til det første minuttet I fallskjermhoppet mitt...helt ute av stand til å puste.

Så er vi ute av sentrum og på veg mot Mårbacka. Det er trangt og jeg er ikke sikker på at bila liker oss på vegen.

Jeg hører Ingvald si: "Det går litt fort for far din" noe som får Jan til å tenke at ham kanskje må prate med mor si, men skjønner sammenhengen da Morten slakker opp litt.

"Det er en ny hane i flokken vettu" sier Jan, og da skal styrken testes.

I et stakket øyeblikk føler jeg at Ingvald og jeg går for bedriftslaget LHL og at de to første går for sportsklubben Lyn.

Etter 8.2 km er jeg oppi 162 i puls for 5 min på rad og pinglet må jeg bøye meg I støvet og si: "Her snur nukk je".

Både Ingvald og jeg prøvde få de andre videre men lyktes ikke bli kvitt dem. I stedet måtte jeg som straff gå foran... og nå hadde jaggu vinden snudd og med skravlende ungjøsser bak slet jeg meg gjennom motvinden.

En møtende svenskregistrert bil tuter og jeg skjønner at føreren tar feil av meg og Petter Northug.

...og feilen fortsetter nok med at de tror Morten er Thomas og Jan er Even. Bakerste ligner ikke, men det må da være han John sjøl det...

...Nå med skjegg!

Vel tilbake i sentrum tar Even kommandoen. Jeg merker bak meg at Thomas legger seg i posisjon. Det brygger opp til spurt. Jeg ligger i annenposisjon - "Helt perfekt" som Kaggestad ville sagt.

....så går hele turen i knas. Fremste hane setter piggen litt feil, plasserer hjulet enda mer feil, og i beste fotballspiller-stil, legger Even seg ned på siden, kaster bena innover mot midten av vegen og påfører asfalten skrapespor.

I beste Contador style nøytraliseres turen og Thomas legger seg ved siden av Even...LHL-laget er sikret delt tredje. De to første vet det ikke, men vi to bakerst vi tar i det vi har og spurter det siste...men vi har ikke sjanse på de to foran selv om de har manko på pigger...

Det var nå godt å være fremme og ferdig med turen. Hjertet ba om hvilepuls men jeg kunne ikke gi det.

Der i porten sto en buss og plukket opp de fastboende....

Nå sitter jeg på Sibylla med mos....og er ikke helt i slag lenger.

....føler meg som Lone Ranger.

 

#camping #Sunne #lone #ranger #rulleski #Sibylla

CAMPINGLIVETS GLEDER - DEL 1 OPPSETTING



...leser ofte: "Nyter campinglivet...." og for meg er det som med å nyte kaffe - jeg prøver og prøver, men får det liksom ikke helt til.

Det begynner liksom med å prøve å få vogna i vater. Så fort det er greit på ei lei, så er det galt den andre.

...og når en endelig får den på plass og røsker i håndbrekket....siger fanskapet akkurat nok til at en må begynne på nytt. I mens går den erfarne camper (med fast plass) att og fram og flirer fornøyd i det han trekker grilldressbuksa lenger opp og zipper til en fem komma två.

Familieterapeuter kan si hva de vil, men det er ikke noe som illustrerer bedre et forholds styrke enn å være sammen i å sette opp forteltet. 

Den erfarne camper nyter sin andre pils - Norrlands Guld - og nikker anerkjennende med øyenbryna, da vi like før mørkets frembrudd er ferdige til å sette oss inn i forteltet, som nå er så kaldt at vi må trekke inn i vogna...som er for varm.

Dagen etter er det mer balanse, for da er både telt og vogn for varme.

...men campinglivet har sine goder også. Man treffer gamle venner og får nye. Man hører mange gode samtaler som f eks faren som er sint på sine barn fordi de har hatt bort adgangskortet til bom og bad. Og måten han klarer å unngå å unnskylde seg, når han finner ogjen kortet i sin egen toalettmappe...fra i morges.

....eller denne, som jeg hørte da jeg satt på do:

" Hva er det?

"Gutter kan tisse der"

"Ikke bæsje"

"Nei bare tisse"

"Er det strengt forbudt å bæsje der"

"Ja"

"Ååååå jeg vil bæsje der..."

Noen minutter senere sier en utålmodig far; 

"Er du ferdig nå"

"Ja.....Skal du ikke vaske henda pappa?"

"Nei vi skal jo bade og da har vi henda i vatnet allikevel"

"Det sier ikke mamma..."

...og jeg og Trine Stenmyren sitt forhold har overlevd nok et fortelt...

SOMMERTOGET KOMMER TIL EIDSKOG OG TRYSIL


Sommertoget kommer til....en eller annen plass i Norge.  Stedene pynter seg, mobiliserer, og snur seg rundt for å få mest mulig ut av et fem minutters stopp, eller en times direkte-sending.

Muligens ser jeg en tendens til mer spontane innslag i førsten av serien, og at det blir mer og mer gjennomtenkt, og kanskje litt preg av: "Vi skal overgå..."

...og i det forsvinner de små jordnære innslagene.

Midt opp i dette begynner jeg å undre hva "mine" kommuner Eidskog og Trysil, ville bidratt med.   På en måte er jeg redd man kanskje ville havnet på det samme som alltid: Børli i Eidskog, og Skistar i Trysil.   ....og sett at det bare hadde blitt en Østnytt-innslag som hvilket som helst.

Kanskje ville ikke Grasmo-fossen, og Regnåsen fått plass.  Selv om du kan gå fra enhver ende av Eidskog og havne i Grasmofossen, og enhver slekt i Trysil, har litt blod fra Regnåsen i seg.  

Fra Trysil ville jeg sett en sliten bonde fra Flendalen fortelle om hvor mye stein han har plukket etter at far hass sluttet å plukke, for å ende opp med ei innmark som så vidt bringer frem gress, og en plugg av muskler fra vestre, fortelle om Trønderkua foreldra hass hadde, og saua han selv har begravd, for å ende opp som pendler til Ikea - anlagt på Hedmarks beste matjord.  Noen burde fortalt om brusproduksjon i Nybergsund, og om brødrene Kolos-Tangen, som ga sine liv i "embeds medfør".

Kanskje ville jeg hatt noen fiskehistorier fra en "storfisjar" fra søndre, og en "æsjjæger" fra nordre, og storjugaren  og kunstneren Knut fra Innbygda....og programmet skulle ha begynt med "Vælkømmin åt Innbygda, administrasjonssted i Tryssill".

I Eidskog ville jeg hatt med et droneinnslag fra Søstun gård, en god samtale utenfor inngangen til Hammerlikjællarn, og en toller fra Magnormoen som forteller sine artigste minner, mens han kontrollerer ei dame fra Montebello Camping, som akkurat har kjøpt mer nips fra Dollar Store (uttalt akkurat så).   Kanskje er det også viktig å huske, og nevne, at det var innehaveren av destillasjonsapparatet som førte til behov for glass...og kanskje til at Magnor Glassverk ble etablert....

Muligens hadde man fått plass til en utflyttet blogger, som fortalte hvorfor han elsker Eidskog....

Noen kunne fortalt om gleden i å fiske lauve og mort, mens andre kunne fortalt hvor det ble av NRF-kua som rautet på jordene her før, før jordet ble overtatt av 79 hester, og polske heste-passere. 

Hadde man hatt flaks, kunne man hanket inn eller annen mopedist som var gammel nok til å kjøre også...

...men hva ville du sett fra Eidskog og Trysil?  Sett deg ned litt, tenk, og finn ut at det er så mye fint, så mange flotte mennesker, så mye kreativitet, at både Børli og Skistar kunne fått hvile...

Glem ikke at det kan stanse mennesker i kommunen hver eneste dag, som kan fortelle videre hva vi har å tilby....som blir ambassadøren på godt og vondt...og som vi ikke har forberedt noe for!

PS - pass på hornmusikken (som NRK fader bort lyden på) ikke faller gjennom råtten plattform....

 

#skistar #nrksommer #sommertoget #Børli #Eidskog #Trysil #Vestre #nordre #Innbygda #jorde #ku #blogger

VENNER, HUNDER OG GODE TING



Jeg våknet....ja er det ikke utrolig å tenke på - at man våkner igjen, hver eneste morgen.  En av de gode ting...det å leve!

I dag var det enda bedre.  Jeg følte for en tur med jæmthunden Mitra.  Klokka var litt før seks på morgenen.  Sola lyste så vakkert over tretoppa.  Jeg forsøkte finne vindretningen, men det var så godt som vindfritt.

Vi trasket innover lysløypa.  Hunden gikk med hodet høyt.  Gresset gjorde skoene mine bløte, men da jeg så iveren i hunden, betydde ikke det noe.  Dugg avslørte ethvert edderkoppnett, og jammen er det overraskende mange.  Tenk om barna visste...

Ferske spor.  Lyder av fugler.  Hvor er beitedyra som holdt vier og kjerr unna, som laget stier, som ga deg opplevelser?

Høyspentlinje i en bred trasé...og en veg full av lastebiler.  Snart erstattes lastebilene av nordmenn som jakter rødvin og øl i Sverige.  Lyden av fugler er overdøvet av Continental og Dunlop.  Jeg og bikkja må finne et hull mellom bilene så vi kommer over.  

Her i denne skogen...her var jeg indiander for 45 år siden.  Her fantes den gang ingen veg...ingen høyspent.  Det var bare meg...og drømmen om en naken Månestråle....og 13 elger i løpet av en joggetur - den gang.

Vi finner stien på andre siden.  Urskog med min gamle sti.  Duren av biler er konstant nesten til jeg når Vrangselva, og sildring av elvevatten overtar.

Bikkja hever hodet.  Går høyt med frambena...og jeg vet.  Sikkert rådyrbukken.  Men hun er mer i status elg liksom, og før jeg får tenkt tanken, ser jeg elgkua foran meg.  Kanskje ti meter, kanskje bare fem.  Vi stanser opp.  Mitra setter seg motvillig, men hun vet hun skal.  Hun piper lett, og viser meg tydelig at hun vet at hun ikke skal.

Kua løper...og vi lar henne i fred.  Hun skal ikke løpe på den farlige vegen.  Hun skal få våkne i morgen hun også.  En opplevelse - en gode.

"Flink jente Mitra"

På veg hjem ser tre hoder i åkeren.  Rådyr.  Vinden er fra oss, og de vet om oss.  Høye byks.  De var jo tre jo.

"Se der!" Men uten vind i riktig retning hjelper ikke den beste nese...ikke før vi vinden dreier.  Men vi er bare på veg hjem, og bryr oss ikke.

Ei bikkje har fått to timer i skog og mark.  Koser seg med et godt måltid i hundegården hass far.  Jeg setter på kaffetrakteren.  For i huset sover familie og gode venner.  De fortjener den beste morgen de kan våkne til.  Familie og venner - av de beste goder.

Nå er de også reist.  Akkurat som en god venn og hennes hund i går.  Dager gryr.  Dager blir til natt.

....i morgen skal jeg jammen våkne igjen...

 

#hund #dog #venn #vennskap #familie #elg #sommer #morgen #nrksommer 

 

ÅRETS TRENING ER GJORT



Trine trener slik gjennomsnittelig tre ganger i året.  Første tur er det mange kjenner som Tjejvasan.  På veg hjem da, sier hun alltid:  "nei nå skal jeg trene, og være i form neste år."

Så da blir årets andre treningstur, onsdagen etterpå.  Første søndag får hun ikke trent....fordi hun da kjører bil til Mora og passer på at jeg har det bra.   Men akkurat det at hun da får avbrudd i treninga, og fører til at det blir et langt opphold til neste tur.

...og så er det slik at Tjejvasan er en konkurranse, og da er ikke det trening.  Så får jeg med henne på en løpetur tidlig i mai.  Det vi kaller Brurunden.  Da løper hun 5 km.  "Nå er jeg i gang" sier hun da.  Men så er det dette med tidsklemma.  Så det blir opphold igjen.

Men i går var vi i gang igjen.  Årets tredje treningstur.  Kanskje årets siste?

I vakker ettermiddagssol, svalende vind fra sør, legger vi i veg fra Solstad.  Lett joggende.   Svinger nedover langs Vrangselva, den såkalte Vektervegen.  Selv har jeg ferdes her i førtiåtteår, og alle som er med meg her, får opplysninger fra årene.  Der var min 800m test, der hørte jeg hun og han elske i et telt, der svømte bestemora og datteren på nitten naken ( etterpå angret jeg på at jeg løp så fort den gang), innover der gikk Vrangselva før, det jordet anla far og n'Reidar Jegerud, og der kom storoksen ned med brekt bakben.

Nå er det vokst igjen.  Gresset har grodd opp igjen der teltet sto, og 800m løypa tar sine fire minutter, og bestemora er død, og mest trolig er dattera mormor.  Badeplassen er nesten tørr, og det er søppel i stedet for nakne damer.

Men vi ser en ståtlig rådyrbukk på "are sia" elva.  Vi løper i spor etter elgku med kalv, og et par Salomon terrengsko.  Ei dame kommer mot oss på en terrengssykkel, og vektervegen bærer preg av unger på firehjulinger.  

Jeg er imponert over Trine.  Hun løper ennå, men bena begynner å protestere, og pulsen hennes er helt motsatt av børsen - i kraftig stigning.   Trappa ned mot Hesbølsjøen er begynt å råtne, og nå er det ingen vits i å snakke til Trine.  Vilje er en ting.  Noe annet er det å mangle trening.

Jeg kjenner på følelsen av å være i form - ikke god - men i god fysisk form, og det dukker opp i hodet mitt at dette er noe av den beste følelsen en kan ha.  Det overgår rett og slett alle følelser. Ja endog bedre enn å være kåt.  Og grunnen til det, er at man kan si at man er i god form.  Legen spør deg endog om det.  ...og folk kan snakke om det og si: "han er jaggu i god form".

Prøv det samme om det å være kåt.  Da blir du nok til og med anmeldt....

Kanskje burde man bli litt friere. Kanskje stå øverst på Trysilfjellet, og rope ut:

"JEG ER I FORM!"

Så vi løper videre, mens jeg holder på følelsen av å være i form.  Vi går oppover mot Gotlandstoppen og beundrer de flotte villaene der.   Vi ender på 209 moh men allikevel stiger pulsen godt de siste metrene.  Vel oppe blir du bergtatt av manglende utsikt....

Vi jogger videre, men da vi atter er på grusvegen, tar vi til fornuften og går.  

"Der er harehunden jeg har passert i førti år" sier jeg...og det er faktisk av de siste ting keg forteller de som er med.  Ja med unntak av genene som førte til at "nå har alle fått se den", og viltre fantasier om hva som kanskje befinner seg i "Rundhølet".  

Noen dråper regn treffer oss, og som alle andre husmødre sier hun: "og jeg som har klesvasken ute!"   

Jeg melder meg raskt frivillig til å løpe føre og ta den inn.  Både hun og jeg er lettet ovet adskillelsen.  Jeg får løpe og hun får gå - begge i SITT tempo.

Men da jeg en km etterpå er hjemme, og setter meg på trappa, hvem er da rett bak meg - jo Trine.  Har aldri forstått den der evnen hos kvinner - når de ikke orker met, og du får lov å løpe fra, ja da tar de att deg.  Nesten som i livet ellers det der....

 

#form #løpe #trim #trene #kåt #tjejvasan  

 

 

GAMMEL MANN I GULLIA



Vel sykling har vist seg å være litt farlig.  I alle fall å sykle med sønnen til skula.
Før og etter har det nå gått stort sett bra, og jeg har til nå syklet 12 etapper ihht appen Sykle til VM.
..og i dag, etter å ha tatt grønt punkt i Trysilfjellet, krysset slalombakken, som nå har over 1 meter mindre snø, enn da jeg tok etappe 1,
 så ankom jeg sykkelparken i Trysilfjellet.  Litt mer eller mindre tilfeldig, for jeg hadde bare ment å sykle Ole G, og ned til Shell.

Men der ved sykkelparken, krydde det av syklister.   
Alle aldre, alle kjønn (er vel tre kjønn pr i dag), og ikke minst alle former av menneskelig kroppsbygninger.

Det som imidlertid var felles for dem alle, var retningen...alle skulle inn porten "Gullia".
​Det slo meg kanskje at de voksne uttrykte at de "var der for ungas skyld",
men det virket noen ganger som om unga var motvillige, mens de voksne var veldig villige og ville.

I et ubetenksomt øyeblikk, vred sykkelstyre mitt seg dit også, og jeg havnet rett bak en McDonalds-pappa og hans sønn på rundt fire år.
De "smokket" av gårde i full fart, innover den grønne løypa Green Fox, og det var snart for sent for meg å snu.
Ikke minst da vi møtte en syklist i feil retning....og gutten på fire sa:  "Det der er ikke lov".
Da kunne jeg jo ikke snu!

Så jeg fulgte på.  
Redd som bare en gammel mann på sykkel kan være.
De to foran stanset litt opp, og jeg passerte dem.
...fikk raskt en yngling i tidlig tenårene bak meg, og jeg svingte raskt til side og slapp ham forbi, og da hørte jeg ham si:
"Tusen takk"

Så moro!
Takknemlige ungdommer er det flotteste som finns, og redsel gikk litt mer over til glede.
Jeg svinger rundt og att og fram, og der igjen mange ettersom sløyfa slynger seg innover skogen.
Skal ikke legge skjul på at jeg innimellom tenker at "den buska var jaggu nær skuldra mi", men løypa er så klokelig lagt, at rett før har du god avstand allikevel.
Begynner å få mer sjøltillit nå, og jeg har faktisk et ben fast i pedalen...
På lett gear, føler jeg at jeg har kontroll.
Men det går sakte altså.

Så får jeg et valg..."Happy Rabbitt"
Ja den tar jeg, for nå har jeg kontroll..
Det skulle jeg aldri trodd,
for snart går det opp og ned, verre enn i skogen bak en svensk folkpark på 70-tallet, og jeg skjønner hvorfor den har fått navnet sitt.
Selv om hvis du hadde sett mitt ansikt, ville nok navnet blitt Surprised Rabbit, eller Scared Rabitt.   Ja jeg kan komme på enda flere navn jeg.
I et kort øyeblikk er jeg nesten i ferd med å få for stor fart, men tar meg godt inn igjen.
En liten guttunge står på siden, og møter "sine" akkurat der det er som verst, og han spør om å få krysse rett over.
Jeg er så lei meg for at det ikke er mine som kommer der, for da hadde jeg spurt også....

Men jeg fortsetter fremover, men skipper brua.
"Du var lur nå" tenker jeg i det jeg ser noen små steiner i den andre løypa.
Hadde ikke klart dem vettu.
Eneste jeg mangler her nå, er musikk.
Litt rock'n*roll eller noe morsomt og fengende.
"Det går i hundre i svinga" med Ole Ivars, passer ikke akkurat.
Da burde den i alle fall blitt døpt om til "Det går så vidt i svinga".

Jeg passerer klopper som er bakt inn blant trærne, og det ser idyllisk ut.
...og er det faktisk også.  Jeg må ta bilde...
Men så hører jeg en flokk unger igjen, og bestemmer meg for at
"de skal faan ikke ta meg igjen"...
Det gikk bra, men jeg var j\kjapp til å velge "Exit" før de tok meg att for alvor.
Det virket som de tok en runde til...
...i håp om å ikke ta igjen en gammel mann til...

Vel jeg startet kanskje i Green Fox som en gammel mann,
men da jeg avsluttet i Happy Rabbitt, endte jeg som en liten svært glad unge!
Her kunne filmene "Gamle Gretne Gubber" og "en mann vid namn Ove" endt sine dager...
...for her hadde de blitt blide alle mann.

Jeg legger i veg innover Ole G, og er nå kongen av sykkel.
Særlig her hvor det ikke er noen andre.
Ingen i fancy sykkelklær på sykler til 75.000.
Bare en traktor som lesser kvist, og en golfer som nok føler seg ensom.
Men jeg er stinn av selvtro...helt til jeg tar vegen nedover mot Riksvegen.
Da kommer redselen tilbake, men jeg slipper allikevel bremsen og står på.
Må jo prøve meg litt forut for Birkenrittet....

Du verden så glad jeg er da jeg er på Trysilvegen att.
Trygt og uskadet....helt til Volvo V70'en kapper hårene på lårene mine.
Da skjønner jeg hvorfor Edvald og Peto Sagan barberer bena...

Oppsummert vil jeg bare si:
Ta med unga i Gullia.
Det er moro.
Du får kanskje se meg atter en gang i grønn løype...
...blir nok ikke andre farger på meg!

Velkommen til Trysil



#Gullia #Sykle #Bikearena #Trysilfjellet #moro #fun #bike #Volvo #Edvald #tdf #Boasson #Hagen #Birkenrittet #Birken #Trysilvegen #traktor #Golf #Arena 
 

DETTA JORDISKA LIVET



"Det er en strid detta jordiska livet" 

Sier en venn av meg ofte.
Han er en gammel vis mann, og en svært god mentor.  
På mange måter har han rett, selv om han nesten aldri ser negativt på noe.  
Livet er enklest hvis man tror på fremtiden...akkurat som treet du ser på bildet.
Moder-treet er felt og lagt i lunne, men nytt liv trenger seg frem - uten kontakt med bakken.
Det er å finne muligheter det! 

Satt forresten og snakket med ei dame i åttiåra for noen dager siden. 
Samboeren har noen millioner på bok, og hun sa: 
"penger betyr ikke noe så lenge en har helsa!"

...og jeg enig henne,
....og vil tillegge at når en har penger betyr de ikke så mye, men da en ikke har dem...ja da kan de til og med gå utover helsa di.

Jeg liker å snakke med eldre.  

Ikke minst eldre damer med humoren intakt.  
Husker forresten at jeg pleide bruke kvelder i Lardal, som nyutdannet lensmannsbetjent, på å sitte på en krakk om kvelden med ei gammel enke. 
Hun hadde humor godt over kanten, og som ville fått de fleste til å rødme, men da vitsene kom fra henne, ble de ikke stygge i det hele tatt. 
Påfølgende jul var jeg overført til Trysil og da kom det et kort:
"Takk for fine sommerkvelder,
hilsen din 78-årige venninde Dagny".

Jeg smålo for meg selv da jeg husket alle fortellingene hennes.

Min hustrus mormor er godt over 87 år. 
Enke av status, og noen ganger lurer jeg på om hun legger an på meg egentlig, men så ler hun,
og jeg forstår at....men på den annen side så ler også min hustru av meg!

Apropos min hustru. 
Hun blir bare bedre og bedre med ord.

Jeg har alltid hatt lyst på en Ford Mustang, og tenkt at "bare unga blir voksne så...".
....men det blir jo stadig flere unger...

Men min hustru sa en gang at jeg skulle få en av henne da jeg ble 50 år.
I går så jeg en flott gul Mustang på Eda.
Da minnet jeg henne på dette.

Direkte kom det fra hennes lepper:  

"Du skal få en når du ser ut som 50. 
Nå ser du bare ut som 30!"

"Men det kan jo bli lenge til det"sier jeg, litt grom på grunn av komplementet.

"Vær glad jeg ikke venter til du blir moden som en 50-åring"
var svaret og jeg ble plutselig svært liten bak rattet på Caravellen.

Men tilbake til hennes mormor.  
For her om dagen sa hun:
"Hver sin smak sa vintapperen, og drakk når de andre sloss...."

Ja jeg tok ikke helt den jeg altså...

Men, det er mye visdom i å høre på de eldre. 
Erna Solberg er ikke gammel, men hun er ikke dum for det allikevel, og sa: 

" Visdom kommer med alderen
Men alderen kan komme helt alene også.
"

Er mye riktig i det. 
Selv kjenner jeg mest på at jeg bare blir eldre, kan mindre og mindre, og mye av det jeg har lært, har jeg glemt.
Så da kommer visdommen mer og mer spontant og uventet.  Særlig hvis jeg er ute å går.  

Som f eks i går.   

Da var det en veldig nordavind.  
Jeg var på veg sørover....
Himmelretningen spiller vel egentlig ingen rolle, men uten å si så mye Så kom visdomsordene til meg:

"Husk at i medvind.....
tar fisen deg igjen!"

Spørsmålet er jo bare hva slags metafor det er, og i hvilken sammenheng den kan brukes. 
Kanskje trenger jeg ikke tenke så mye på det, for når jeg er godt åtti, så går jeg kanskje der sammen med en ungdom og sier denne bevingede setning, hvorpå ynglingen legger den seg på minne...og mener jeg er utrolig intelligent.

Eller en annen som er like omstendelig og velsigende:
"Ikke stå i motbakke da du pisser"
Den skjønner du hvis du prøver - å pisse i motbakke altså.

I mens jeg venter på min Mustang Convertible, så innser jeg at de fleste tog har gått, selv om sommertoget fortsatt ikke har nådd Kongsvinger. 
Kanskje må jeg nøye meg med at eneste kjøretøy uten topp, som jeg får nyte, er en traktor-klipper av merket Husquarna. 
...og nå står jeg her og griller på en kullgrill til kr 149 fra Europris og tenker på Abbie Hoffman som sier at:

"Hellige kuer gir de beste hamburgere."

...men han ble bare 53 år....

...og mener noen sa det var viktig "å kjenne på musa på gangen".

Så ender vi på ei hytte i Engerdal, hvor min svigermor som vanlig er i full sving med mat.
Det er bare i to anledninger at hun ikke stresser med mat, og det er de to minuttene hun sitter så vidt nedpå mens hun spiser, eller da hun er på toalett.
Mens hun står der med grytene sine, hvor det denne gang bare finnes karbonader, svenska Köttbullar, fiskeboller, poteter, salat, og litt svinekjøtt - enkel restemiddag som hun kaller det - så kommer det et utsagn som kommer til å stå til Dovre faller:

"Man skal ikke nyte bort sommerkvelden!"

Sommerkvelden kom og jeg satt der og passet på å ikke nyte den bort.
Da kommer den svarte og hvite pointeren frem til meg, som hun vanligvis gjør på kvelden (litt bortskjemt sier noen), og det er da jeg skjønner at jeg kanskje blir den femte profeten, og at dette kanskje blir gjengitt i Bibelen som Neinarn kap 3, vers 4:

"Det fineste skaperen har gjort for mennesket,
er å skape hunden, 
slik at også den som går ensom gjennom livet,
kan finne trøst hos noen"

Vel...ha en god kveld, og ikke nyt den bort da i alle fall!



#anekdoter #setninger #teser #lære #erfaring #gamle #hamburger #Abbie #Hoffman #Europris #Erna #Solberg #mentor #venn

 

 

 

 

 

JEG GIR MEG ENDE OVER - HVOR ER VI PÅ VEG?

Jeg gir meg ende over....i Os drar ei svane et barn under vann, og det blir store protester da kommunen beslutter å avlive den (legges til at det er velkjent at den angriper folk der i havna).

I Vågsbygd får en vekstedeier ei bot på kr 75.000 og en akademiker med stillingsbetegnelse "Juridisk rådgiver" hevder at bildene er så tydelige at de kan ødelegge noens liv, mens politiet sier at bildene er då dårlige at de ikke duger som bevis (sak henlagt).

...og et annet sted hevder noen at bonden må få seg raskere, sprekere og farligere sau...men vi vet jo at bonden vil få bot hvis sauen hans skader en ulv.

I mens må verdens beste alpinist trene alene fordi han har "solgt seg" til sponsorene den tidligere beste fikk benytte.

Hvor er vi på veg?



#svane #havnesjefen #vågsbygd #nrk #vg #Kristoffersen #Henrik Sport #Alpinist #ulv #sau

 

STARTEN PÅ EN SOMMER



Mandag morgen...det lukter nytraktet kaffe i huset.  Det er stille...noen småfugler synger i vest, ei skogsdue vandrer på plenen, mens Phil Philips synger om Sea of Love.

Fire etterkommere og en hustru sover, mens jeg sitter på plassen hass far på verandaen.  Til ære, og i respekt for, tar også jeg en kopp kaffe.  Jeg liker ikke smaken, men det fortryller liksom stemningen og gir meg tilbake mine. 

Jeg minnes en samtale fra en annen tid:

"Hun til ham:  Stiller du aldri spørsmål ved livet ditt og hva du får ut av det?

Han til henne:  Nei

Hun til ham:  Har du ingen plan for ditt liv?

Han til henne:  Hvordan kan man planlegge sitt liv?  Det må alltid være tid til en kopp kaffe!"

 

Tordenbuldret i sør har stilnet.  Himmelen vanner ikke blomstene lenger, og sola synes på veg.  

"Kommer vel ikke unna Øyungen i dag heller da!"  

...og jeg har ikke noe i mot det.  Dette paradis av en badeplass, hvor unga leker, skriker, kaster frisbee, og de voksne koser seg med slappe av, og snakke med tilfeldige.  

De snakker nok ikke om meg, for jeg kjenner i alle fall ikke dem, men jeg får med meg fragmenter om "har du hørt at ho...er sammen med gubben ått a..."

..."han som ble tatt på Magnor var sønn til"....

...ja ho som var med han derre...

Iveren er så stor så fingrene skjelver når en ny sigarett, fra ei pakke uten logo, tennes.

Mannen i gjengen suger stille videre på el-sigaretten sin...kanskje har han også "vøri me ho de snakket om?" 

Hunda begynner å pipe.  De vil ut.  Morgenstell venter.  Jeg vet at etter det må jeg ut med spaden...for plukke møkk er visstnok min jobb.   

På prestegardsjordet beiter to elger.  Stolte dyr.  Har nok sett noen tusen i løpet av livet, men klarer lell ikke annet enn å nyte dette dyret, som kanskje ikke akkurat er vakkert når en ser det nært nok, men som er så elegant i posituren, og i bevegelsene, at man bare må stanse opp.

Jeg ser rundt meg.  Huset til mor og far.  Ser gamle møbler - som burde vært kastet for 10 år siden, men som alle har minst et minne, rammet inn i mitt hjerte, og som bærer sjela i huset - og undrer om beslutningen om å endelig selge (for n'te gang) er rett.  

...men jeg er ferdig med å klippe gresset...og er klar!

Skjønner at jeg begynner å bli en fremmed.  De eneste jeg kjenner som kjører forbi her nå, er Grim og Terje liksom.  Og trafikken er stor og prosenten blir liten.

Ja så liten som beholdningen på kontoen, etter et besøk på Thon-senteret, etter nok en tur der en ikke skulle ha noe.

Rart det der, men "ta tre betal for to" er det liksom ikke du som tjener noe på.

Dua er borte.  ...og det passer så godt at Bryan Ferry synger "The Times are a-Changing" og jeg kjenner det i meg også.

På den annen side, så minnes jeg går kvelden.  Min eldste sønn har begynt å trene.  Første sommeren, og begynner å bli god.  I går ville han få seg ei referansetid på en test-strekning jeg har løpt siden jeg var smågutt.  Den består i å løpe eller gå eller begge deler opp til "Tomta" og starte med foten på en stein innerst på den gamle venda, og gi alt en har tilbake til Rudbergsvegen  (slik skrives det nå i mitt hode) - totalt 2.4 km.

..og han løp.  Som en vind.  Søk opp Yee Dam og hennes melodi "Run like a Wind" og du skjønner både hvordan han løp, og løypas graf - opp og ned og så bare rett ned.   Selger jeg, så er den testløypa borte.

...eller når han litt senere observeres på plenen i fullt alvorlig Boccia-spill med de minste tre.  Det er godt i hjertet å se smilet på de tre trives i lag med som storebror.

"Jag vet at alt er over" synger Streaplers, og får meg tilbake til tanken, at hvis noen vil kjøpe, så selger jeg Solstad.

Får legge til at Streaplers fortsetter med å synge "Jag vet at alt er over, men det er en fattig trøst".

...men posten har til og med sluttet å legge reklame i postkassa mi, og da vet du at du er helt ute.

...og jeg har gått alle stier en gang til.

Jeg har tatt alle retninger i krysset en gang til.  Jeg har besøkt alle stedene en gang til.

Jeg har sett gravstedene på Matrand en gang til.  Jeg har kjent dugget fra juli-gress en gang til.    

Jeg har sett den vakre Eidskog-kvelden en gang til.  Bygda hvor kvelden er varm og knotten er harm.  Bygda som har både Jeriko og Pull-tjenna.

Bygda som har hjertet mitt, men som nok har overlevert sjela til Trysil.

 

...og så blir stillheten brutt.

En seksåring begynner utspørringa "hvorfor er..."  en snart 10-åring sitter med mobilen sin, og en snart 12-årig jente får de to gutta til å krangle igjen.  En Alaskan piper fordi ham blir stengt i en hundegård, mens matfaren tar seg frokost....og en hustru kommer mot meg og sier stille med sine øyne "elsker deg!"....jeg er fortsatt her.  Her på Matrand....og ferien har bare såvidt begynt. 

JEG VIL HA TILBAKE....


Sitter her utafor døra en sen søndagskveld og tenker på så mangt.  
Ja en får tid og mulighet til det da det blåser såpass at myggen holder seg unna.  
I tillegg sover kjærringa fordi ho skal på nattevakt.  
Hvis noen tviler så er "kjærring" et godt gammelt eidskogord for hustru og viv.

Et apropos:  Når jeg skriver viv, så foreslår telefonen "Bob", eller "Hiv".  
Forstå det den som vil.  Jeg er nå gift for andre gang.... Med en kvinne!

...men tilbake til å tenke.  Jeg blir så irritert.  
Skuldra er verre enn noen sinne.  
Kneet umuliggjør løping, og konsekvensen deprimert gjør meg sur.  
Sur fordi jeg ikke vet om jeg orker å stå på en gang til for å komme tilbake.  
Ikke vet om jeg atter en gang klarer å smile ett år til, for å bli bra att.  
​Jeg vil ha skuldra tilbake.

Men det som verre er, er at jeg snart ikke skal være hedmarking lenger.  
Jeg er glad i Hedmark.  
Jeg kommer aldri til å bli Innlenning.  Aldri!

Du vet - denne region Innlandet går fra Sverige til Vestlandet.  
Ja omtrent fra sola i Karlstad til regnet i Bergen.  
Jeg vil ikke ha regn her.  Jeg vil ha Hedmark tilbake......men ikke Sanner!
Sanner bør lytte til denne sangen han:  When something is good...

Da en tenker Hedmark, er det lett å tenke ulv.  
Jeg vil ikke ha ulv der jeg bor.  Men jeg kan nyte en naturfilm fra Yellowstone.
Om den er andre steder, gjør ikke meg noe, men Eidskog og Trysil vil jeg ikke skal ha.  
Jeg vil gå i skogen på en sti jeg vet bærer til gards jeg.  
En sti trådd av kuer og sauer, som alltid gikk heim att.  
Og når jeg gikk meg villl...kom jeg til slutt til en gard hvis jeg fulgte stien.  
Nå bærer stia til en topp nå hvor du kan klippe i et kort, eller til en sykkelnedfart laget av en galning fra Australia.  
Ja en ting er bra med det, for de som finner deg, kjører deg jo til et sjukehus i alle fall.    
Da ender man fort på et krav til - jeg vil ha tilbake tanken om lokale sjukehus.

Ja jeg vil ha tilbake sauebjeller og kubjeller.  
Jeg vil ha tilbake en trygg natur.  
Noe likt den mine foreldre lot meg leke i alene når jeg var ung.  
En natur uten ulvemøkk og markberedning.  En natur hvor trivsel var nøkkelen.  En verden hvor det som truet oss og vårt ble fjernet.  Ulven var her først sier de nå.  Og de har rett - for de som sier det etter at første kassebil med ulv kom hit på 70-tallet.  Jeg vil ha tilbake fornuften.

Jeg vil ha tilbake gleden over å sitte på en veranda en søndag, og se bonden drive med våronna, og irritere seg over lukta av kumøkk etterpå.
Du verden hvor sjelden denne odøren er blitt.

Nå kan det jo ikke en gang dure på søndager... Hva med de som snorker?

Så er det dialekt da.  
Jeg vokste opp med ei mor fra Solør.
Der var det mange "i" er, og jeg husker mor mi alltid spurte om jeg mente "i" med eller uten rumpe (y).

Unga mine går på skole i bygda.  
De sier ikke "bigda".  
De sier ikke "skule".  
De sier ikke "itte".
Nei de sier "skole" og "sjøkken" de.  
Her er det ikke lenger "fyrriått" eller "gager".  
Og om ikke det er nok, så heter ikke Innbygda Innbygda heller.
Jeg vil ha tilbake dialekt og Innbygda.  
Jeg vil ha tilbake Ærtdaln og Æsjmyra.  Jeg vil ha tilbake "altri" og rømmegraut...og budeia.

Ja je blir kav i bet....

Ikke nok med det, men en skal ikke være kristen mer heller.  Ikke for at jeg tror at det å tro på noe, gir noen bedre dag eller natt, men tror en at det blir noe når en legger seg, så er det 50 prosent mer sjanse for at det blir det i alle fall.   Jeg vil altså ha tilbake kirka, så vi har et sted å treffes når noe går galt.  ...og jeg vil at folk heter Olsen, Bakken, Ødegård, og Hansen & Dysvik.  

Jeg vil ha tilbake landet mitt og kulturen min. Jeg vil at Åge synger på norsk, og at en med bakkekontakt leder MGP.  Jeg vil ha tilbake troen på medmennesker og troen på at sammen er vi sterke.  Jeg vil ha tilbake dugnadsånden og det å hjelpe de som sliter.  Jeg vil ha tilbake tiden da det var lov å hjelpe naboen med våronna, låne traktoren som takk - uten at noen av dem ble straffet av skatt for det.
Jeg vil også ha tilbake den tida da den rike stemte Høyre, og arbeideren stemte Arbeiderparti, og da Bonden sto i sentrum, midt i mellom.
Nå er jo Venstre til Høyre, og partiet for alle, er kun for de som selv har en tanke om at nettopp de er unike.
I samme slengen kan jeg jo nevne at jeg vil ha tilbake Justisavdelingen i Justisdepartementet, og ha bort Politidirektoratet.
Ja gi meg gjerne tilbake Gammel-lensmannen også.  Han som hadde døra åpen for de som ikke hadde noe annet sted å gå da de trengte råd, og som holdt tilbake tvangssaken til at bonden fikk penger å betale momsen.

Jeg vil ha tilbake tiden da to bokstaver betydde hvor bilen din var registrert og ikke beskrev din diagnose.  Jeg vil ha tilbake tiden da vi hilste på hverandre, endog kanskje stanset og fikk siste nytt om.hvem som "sto i med hvem".....og den gang du kjente "er itte han sønn til han..."

og hvor det var naturlig at ingen gikk sultne hjem etter et besøk.  
Ja at det til og med var normalt å besøke "nan".

Du verden så mye jeg vil ha tilbake.  
Men så enkelt det er....hvis vi tar til fornuft.

...legger til at jeg vil ha tilbake Waylon Jennings og Johnny Cash også.  
Tilbake til den gang country handlet om levde liv, hjertesorg og brustne drømmer.  Nå er jo country bare big hats på young pretty boys.  Uten levde liv.  Uten karisma.  

Summert opp vil jeg nok bort fra rewilding og over på re-følking  (nytt Eidskogord for å gjøre følk tå folk (betyr å lære folk å oppføre seg/ha vett/ta vare på/vise hensyn)).

Før sa de ofte:  
"Blir nukk følk tå'n skær du se!

Nå er man nok mer i tvil...om det blir "følk" av alle.

#natur #tilbake #politikk #Innbygda #Dialekt #ulv #Eidskog #justis #lensmann #sjukehus #Sanner 

 

BIRKEBEINERLØPET 2017


Begynner med slutten først - vel i mål....

Inspirert over at Per-Arne skulle løpe Birkebeinerløpet, og i ei tro på at jeg orker 21 km med joggesko på beina, meldte jeg meg på Birkebeinerløpet.
På hjemmesiden sin skrev Birken tidlig at prognosene viste at det skulle bli flott vær.  
14 dager før, løp Per-Arne og jeg Kjerkevegen på Eidskog, og snakket blant annet om skotøyvalg med mere, på det som skulle bli sommerens flotteste løpetur.  Vi gledet oss veldig begge to.  Hanskulle endog starte i pulje 10.  Onsdagen før løp han et knalløp på 5000m bane....og jeg gledet meg på hans vegne.

Så begynner det å butte litt i mot.  
8 dager før, tar jeg en flytur over sykkelstyre i bakken - med hode og knær først.  
Selv om det var rett utenfor hopperen Johan Sætres bolig (mannen meg 5 x 20 i stil), så hørte jeg ikke noen gi meg "tjuetall".
Men det ble vondt både her og der, og for en engstelig person, ble jeg redd, at nå var Birkebeinerløpet over.

Så uka ble ikke slik den skulle bli.  
Jeg fikk ikke løpt, grunnet vondt i kne og ribbein.  
Sår og skrammer ellers heftet ikke så mye.
Torsdag - 2 dager før - innså jeg at jeg burde ta noe røntgen, og forhøre meg med lege.  
Han bekreftet brist i ribbein, men trodde at albuer, hender, og kne var mer forslått enn hadde noen brudd.  
Kneet kunne han ikke si noe om, for det måtte annet utstyr til, men hvis det var minste vondt, betydde det øyeblikkelig stans, og henvisning til sjukehus.  
Ja så turte jeg ikke ta noen løpetest før lørdagen - tenkte det var best alt fikk gro mest mulig.

Lørdagen var spent.  
Bortsett fra vondt i ribbein, så føltes resten helt ok.  
Litt tung i "skrøtten" var jeg vel, men Trine sørget tidlig på morgenen for at all unødvendig last var borte fra kroppen.  
Så slik bidro hun.  I tillegg til å være sjåfør.
Men det som verre var, var at når jeg spurte Per-Arne kvelden før om han var klar, så skulle han ikke være med - og det er kanskje det verste med hele dagen, at jeg ikke skulle få tilbringe litt tid med ham.

Det regnet lett.  
Tåka lå som et magisk teppe over Nybergsund, da to barn og ei svigermor entret bilen.
Tungsindig la vi i veg mot Lillehammer, etter at et Pokestop var tatt.  
Det var stille i bilen....
Ja det kan du tro.  
Når svigermor er med, blir det aldri helt stille.
For hun snakker på både inn- og utpust, og hvis hun skulle blunde av, så er det andre lyder som overtar.
Men det er veldig greit og takknemlig å ha med henne, for hun er aldri sur (ja negativ til mye det kan hun være, men aldri sur).
og du får liksom ikke tid til å grue deg, der du hører lyden av strikkepinner, som går så fort at en syns det er rart at det ikke oppstår gnister som antenner garnet.

På vegen får jeg hører mange eksempler på at gener er gener.
For av egen erfaring har jeg Trine som heiet på meg i Slettåssprinten med å rope:  
"Ta det med ro nå"
...og på 600 meter hørte jeg min svigerfar rope til min sønn på snart 10:  
"Det er lov å gå" (er jo ikke det!)
og så forteller svigermor om svigerfars mor, som skrek til sin sønn på et løp:  
"Gi opp Ottar!"
...og dette er gjengen som skal motivere meg...

På veg mot det ukjente...

Jeg uroer meg for om vi rekker start jeg da, og regner med veldige trafikale problemer, men midt i lia står lensmannen i Åmot og dirigerer trafikk, og fra tidligere år, kjenner jeg henne så godt, at jeg vet at da er det i gode hender, og min start trygget.
Vel fremme, viser det seg at vi ikke er moderne nok, for vi har ingen VIPPS, og må fremme med noe de kalte sedler før i tida.
...og noen minutter er det aller verste for meg overstått - jeg har fått meg et nummer (et startnummer altså).
For det er atskillig verre å hente nummer, enn å løpe i skogen.
Jeg leser informasjonen om løypa og leser høyt, men registrerer at ingen hører på meg, og legger derfor til:  
"Brudte løpere blir skutt mot sandvoll på dertil egnet sted"
"Pøisshh" sier svigermor "det kan da full itte skje?"

Tiden går sakte.  
Regnet avtar.
Bak ei tømmerlunne, sitter samme kvinne tre ganger og tisser, og det minne meg om en annen jeg kjenner, som må minst tre ganger på do før enhver start, uansett om det er trening eller løp.  Selv mine to sønner må til skogs i dagø. 
Selv benytter jeg meg av de blå og grå plasthusene....som jeg faktisk har begynt å like litt.  
Eneste trøbbelet med dem, er køen....men i dette været er det ikke rare køa heller.

Før start spør Gunnar:  
"Pappa kan jeg få ta bilde av deg?"
Jeg blir stolt inni meg av at sønnen vil ha bilde av far sin.
Så legger han til:
" Har sånn app som får deg til å se dritsterk ut"
Trenger vel ikke app for at jeg skal se slik ut vel!

Så er det skovalg da....jeg har lest tips fra Marthe Katrine Myhre i Birkenbladet, minst 100 ganger:
"bruk stabile sko", og jeg har tatt med meg et par gamle Asics fra Matrand, men har Hoka-skoene klare bak i bilen lell.  
Jeg teller litt på knappene (Jakka har bare glidlås....så fort gjort) og bestemmer meg for å følge tipset.  Det blir Ascis.
Så er det 20 minutter til start.  
Tips i bladet sa - varm opp omtrent 15 minutter.
Det blir 10 minutter, mest for å sjekke om kneet holder....og da jeg ser en pulje løpe av sted, oppdager jeg at etter start, går det rett oppover....  
Så tidlig!  Huff.

Jeg jogger sakte mot startområdet, i den fineste drakta av dem alle, og ser en tidligere kollega drive å varme opp.
Så hilser jeg på en bronsemedaljør fra EM i Roma 1974, før jeg får en klem av den tidligere kollegaen som kommer godt forberedt til start.
Vi snakker litt om målsetting osv...

Så telles det ned, mens jeg tenker på ytterligere tips fra bladet
"Ta det med ro frem til Mesnasaga - korte skritt i oppoverbakkene".
...og der gikk starten....pulje 15 er i gang.  
Kollegaen sier:
"ha det og sees senere" og legger i veg, mens jeg legger meg i min fart lenger bak.
Allerede etter 10 meter skjønner jeg at det blir vanskelig å holde seg tørr på bena, for gressbanen er som en svamp fylt av vann, men allikevel gjør jeg som alle andre, hopper fra punkt for punkt som ser tørt ut, akkurat som om det er mulig å forbli tørr i 21 km i dag!


Kanskje den blideste i alle fall...


Speider etter pappa...

Starten er jo motsatt av Birkebeinerrennet i starten, og i en kurve ser jeg min hustru og to sønner, og to pointere.  
Jeg roper til hunden min Sarah...og hun hører meg, men finner meg ikke.  
Jeg hører "heia pappa" og alt er fryd og gammen, for ingen ba meg gi opp..  
Jeg holder lav fart, og alt føles egentlig greit, bortsett fra at det å bruke lungene ikke er helt godt for ribbena.  
Lungene burde ligget et annet sted - i alle fall i dag.

Så er 500 meter unnagjort, og en kar sier til en annen:
"nå er det under 21 km igjen", og den andre ler anstrengt, og jeg hører på ham at det ikke var noen trøst der og da, og hundre meter etter begynner man på bakkene.
"korte skritt" sier jeg til meg selv og jogger oppover.  
Mange begynner å gå, og noen kommer forbi med lange klyv.
De som går blir bak, og de med lange steg, forsvinner oppover.
"De som åpner for hardt, tar du igjen etter Mesnasaga" sto det i bladet, og for meg betyr det ingenting, for jeg skal bare løpe mitt eget løp og fullføre.

Det går opp og ned hele tiden.  
Bakkene er ikke så bratte for en "trysling", men det at de kommer gang på gang, med nedover i mellom, er en utfordring.   Men det er nesten så en føler astmamedisinen ligger i lufta her og gir oss åpnere luftveier.  For disse WC-løyper har båret frem noen astmatikere gjennom åra.
...og som alle andre, løper jeg fortsatt for å ikke bli møkkete....  Rart det der gitt, hvorfor vi gjør det i denne gjørma.
Jeg finner fort ut at det virker som om det er best feste der det er noe gress på siden, og holder meg til det.
Jeg løper med auga godt klistret til bakken, for jeg vet at jeg ikke tåler noen feilsteg, så hvis Trine skulle være bekymret for at jeg skulle se på ei eller anna fin rumpe i dette løpet, så er det helt umulig faktisk...ja nesten da!
Hver eneste oppoverbakke hører jeg i hodet:
"Korte skritt, korte skritt"
Auga er godt plantet rett ned i bakken foran tåa, og vært nedslag av foten er veloverveid.

Mens vi løper denne berg- og dalbanen, så er det fortsatt slik at man tar igjen folk som sliter og går, og blir passert av racere som kommer bakfra.
Men det fine er at alt er så omsorgsfullt.  Her er det ingen spisse albuer eller noen som trenger seg frem.  
De du passerer får gå i fred, og de som passerer, finner et ledig rom godt ute på siden, eller i midten, der ingen andre er.
Etter omtrent 5 eller 6 kilometer, blir det færre som passeres og færre som passerer, man er der man kanskje hører hjemme mht fart.
Jeg føler meg i godt slag egentlig.  Løper fortsatt rolig og kontrollert.  Asics-skoa sitter overraskende godt på gress, og stabiliteten setter jeg pris på.
Nå begynner man også å bli vant til å ha de samme rundt seg, men jeg tør fortsatt ikke ta i noe for å følge noen som gir på.
"Det er fortsatt langt igjen" leste jeg i bladet.

Så begynner man å ta igjen eldre menn som sjangler.  
Menn som har fryktelige pipelyder i pusten, og ei jente i 20-årene som ligger flat på vegen, men som allerede får hjelp av noen som ringer ambulanse.  Da kommer jeg på at jeg har glemt nitro-sprayen - ikke for egen del kanskje, men for å gi hjelp til andre.  
Jeg møter det som ligner firhjulinger med elghenger på bak, og jeg skjønner fort at disse ikke skal hente elg, men folk som trenger hjelp.
Ei jente foran meg planter så sin flotte fot midt i ei 20-kilos fersk kuruke....og jeg er på veg til å sette foten samme sted, men får dratt ut steget og klarer meg.  Jentas fot avsette grønn møkk i mange meter fremover....Så man får fort andre ting å tenke på.
Ribbeinet er vondt, og nå begynner det å bli en lammende følelse utover høyrearmen, noe jeg forsøker å riste vekk, men det hjelper ikke.
Det hemmer litt, men ødelegger ingenting på det at det er en fin tur.  Kneet har jeg bare kjent vondt i en gang, og det var et litt for langt steg i en motbakke - det er vel ikke nok for "øyeblikkelig stopp" tenker jeg og løper videre.
Jeg føler meg fortsatt leken i skrittet (høres kanskje feil ut, men det var altså steget), og kilometerene går som en lek.
Du blir så opptatt av å ikke skli, ikke treffe steina feil, ikke søkke for dypt, ikke falle, ikke trå over, ikke komme borti noen, og ikke bli møkkete....
....at du blir ikke sliten.
Da sier kanskje noen "da tar du ikke i nok", men for meg, er det viktigst å komme frem, samt å ha det moro med å løpe.

Ei jente med rød topp og hestehale har blitt en fast "framformegperson", og nå våger jeg å følge på, for hun løper på en måte i mitt tempo.
Kanskje litt fortere, men ikke for fort.  Snart er Mesnasaga passert, og digitale tall midt i skogen viser at det ikke er noen vits i å risikere livet - merkekravet er langt unna...  

Jeg siterer fra Marthe om Mesnasaga - Kroken:  
"Disse kilometerne er ofte avgjørende i forhold til slutt-tida. Om du har åpnet litt for hardt, får du igjen for det i denne delen. Ha fokus på flytog fart. Prøv å få kilometerne så billig som mulig."

Og jammen var det rett som det sto i bladet, for nå tar man igjen mange som sliter.  
Gammel som ung.  Det er bare moro å ha fulgt tipsene til Marthe, for de er til hjelp.

Jeg tenker en kort stund på alle skader jeg har fått de siste par årene, og tenker at det er godt jeg ikke er et dyr, for hvis et dyr har så mange skavanker som meg, så blir det avlivet av humane grunner - ja det er faktisk en plikt å avlive slike dyr.
På et særdeles vått sted, blir jenta med rød topp og hestehale stående litt i kø for å følge kanten rundt et fælt myrsøkk, da løer jeg rett over, blir møkkete, men blir foran henne - uten at det betyr all verden verken for henne eller meg - og ved et par anledninger er hun forbi, før jeg nok en gang tar et riktig sporvalg, og ser henne aldri igjen.
Nå er Kroken passert og i følge bladet er det nå nedover mot Lillehammer, men sto det ikke at det kom noen små-moter til?
Jeg blir usikker, men lar bena få rulle nedover, og føler det godt å løpe.  "Jo det var noe bratte bakke til, var det ikke?"
Jeg husker ikke helt, og holder litt igjen.
Jeg passer meg for ikke å skli, men nå er det veldig moro.
Jeg passerer løpere på løpende bånd.
...og da jeg kommer på grusvegen to kilometer før mål, er det bare en uro - er det noen oppoverbakker igjen, eller kan jeg dra på?
Jeg passerer enda flere, og i de siste nedoverbakkene, enda flere blir lagt bak.
På strekka mot mål ser jeg en løper som nesten er i mål. og langt foran meg, men jeg bestemmer meg for å "ta ham", og klarer det.
I mål er jeg ikke sliten verken i ben eller andpusten.  Jeg føler at dette var en morsom lek.  
Jeg er så fornøyd, selv om mange nok vil si "med bakgrunn i tida, gikk det jo ikke fort da". 
Nei det gikk ikke fort, men nå er jeg bare en sykkel unna Trippelen... og en tallerken.
...og hvorfor løp du ikke selv?
Apropos trippelen  jeg trenger hjelp for å motivere meg til sykkelbirken.
Sykkel er ikke mi greie, og med fersk styrt i minnet, er jeg i tillegg redd.

Jeg kritiserte hvordan Birken praktiserte maten etter Birkebeinerrennet, men her fungerer systemet godt.
Det er nok litt fordi jeg denne gang kommer inn på ei tid som ikke skaper kø. 
Det er ikke så kaldt.  Jeg er ikke så sliten, og er i godt humør.
For nå er jeg fornøyd, med at jeg kan gå ut av køen og ut på plassen og slappe av litt, gå meg ned litt, og så gå inn igjen i leia til mat-teltet.
Der får jeg nå smakt på suppa med brød, jeg får ei pølse, et glass vann, en 10 grams chips, og en Maxim recovery.
Helt topp i denne settingen.  Jeg er fortsatt der at maten etter vinterens løp, bør komme etter at man har dusjet.

Vel....jeg har gørr over hele meg.
Det overrasker litt, for jeg passet jo på....
Skoa som var blå, er nå mørkebrune. 
Jeg er gjennomvåt....og da er det godt at dusjene er kort unna.
Etter en god og varm dusj, er det så deilig å bare kjenne på at en har gjort dette også.
Jeg ser på de yngre som løper ungdoms- og barnebirken. 
Jeg ser de løper fryktelig fort.  
Martin Kirkeberg Mørk vant ene løpet suverent, og han tok det som en treningstur sa han rett etter målpassering - da har vi noe felles - vi tok dagens økt som en treningstur.  For meg, lengre enn normalt, og kanskje hardere enn normalt også...

Jeg var langt bak de øvrige 55-åringene jeg, ja nesten like suverent bak, som han Martin var først - "but who cares".
Jo, det var en ting....ei fjellgeit fra Flendalen, løp fryktelig fort, og da ønsket jeg et kort øyeblikk at jeg ønsket jeg var like god.

Et merke med et tjuetall på....et par sportsbriller med Volkswagen på.
Det er det jeg fikk med meg.
I tillegg til en fin opplevelse.
Undres hvordan dette løpet er i sol, med tørre stier....
for det var flott slik det var syns jeg.
13 grader og regn er fint å løpe i synes jeg.
Honnør til Birken for flott arrangement.

Dagens Lillehammertur avsluttes på McDonalds
Det er ungas belønning for å ha vært med.
Der treffer jeg Ingar og hans Desiree.
De har jo begge løpt veldig fort og klart merkekravene.
Da jeg ser videoen han har lagt ut av Desiree, så mistet jeg tittelen dagens blideste også
Se her:  Ingars Bilder og videoer
Faan og....

I dag er kneet vondt....men jeg lever.
og jeg lever godt!
Er nok tilbake neste år jeg.
Like sakteløpende, med korte skritt, og på en fin tur.....
Du vet det er ikke mange steder man kan løpe 21 km, nesten bare på sti i skog, og kanskje i noe av Norges fineste natur..
Her får du det til gangs.
..og jeg må si som Øystein "Pølsa" Pettersen "dette klarer alle"
Vel møtt "alle" neste år.

Unge løpere...og mange slags merker alle får....

På veg til Trysil får vi SMS om at det er "tre elger ved Hernes"
Jeg leser den og sier til sjåfør Trine:
"Tre elger ved Hernes"
"Hæ?"
"Tre elger ved Hernes"
"Hæ?"
"Tre elger ved Hernes"
".... å faan der var det tre elger"
"Ja det var jo det jeg sa"
"å ja...."

PS:  Det er godt man ikke er i Danmark når man heter Fissehatsion....


#birken #2017 #Birkebeinerløpet #løp #run #løpe #tur #Lillehammer #Trysil #joggesko #Asics #Santander #gutta #55 #Trysil #Pokemon #Pokestop #pointer #Pointere #hund #dog #Birkebeiner #skog #mark #ribbein #kne #skutt #sjangle #startnummer #moro #idrett #sport #trim  #justdoit #fun

CONTRAZT - LUKSUSLIV



I går ble det felt ei stor bjørk hos meg, og i dag gjensto det opprydding, feiing, og bortkjøring av kvist.
Da er det godt å ha ny musikk på øret, samt at man på denne måten får lyttet bedre til plata enn ellers.
Det var Contrazt sin nye "Luksusliv" jeg hadde gleden av å høre på.

Nå sitter jeg og hører på musikken igjen.  Med tastasturet foran meg nå.

Roadtrip USA - upbeat låt, som man godt tar en halv-slow swing til, men som kanskje ikke er melodien jeg vil ha langs veien.
Litt for masete for min del.  Det som redder denne er kvaliteten på bandet Contrazt.  De gjør så godt de kan både på instrument og sang, men tekst og innhold blir for svakt, ikke minst da melodien er litt oppbrukt.  Som første sang på dansebanen, tror jeg allikevel de aller fleste vil finne at dansefoten er på plass.  Den får deg til å trives, ikke minst hvis du fortsatt er edru, og ikke anpusten.  Skjønner hvorfor den er først ute ja.

Luksusliv - upbeat låt om pupper og botox, pinne for landet, og største....lommebok...
Selv tror jeg mange kanskje henter seg en ny øl under denne.  Den er god nok, men gjør ikke noe fra eller til.
Teksten er nok ment å være et slags oppgjør med dagens sløseri, men på en måte blir det mest rim.
EHei Sommervennn lei ting....er lett å høre feil når en synger "vi har størst hytte".

I min drøm - en "halfslow" låt.  Flott duett mellom de to elskende.  Ei låt man klemmer dama inntil seg, og lar føttene flyte over et velstelt gulv på Skansen.
Leig og Gro Anita matcher  ikke bare i livet, men også som vokalister.  Det får man gleden av her.   Noen vil kanskje bare stå sammen og nyte, men en lighter i været, men jeg tror de fleste tar dansen fatt.  Blir en ønske-låt sent på kvelden.

Sammen på lag - Senterpartiets nye kampsang.  Litt mer rocka versjon av Contrazt.  Litt for mye pop og disco inspirert instrumentspilling, men Gro Anitas dansende stemme, redder låta på et vis.  Hadde passet godt som Grand Prix låt for noen år siden.  Hver og en skal sees!

Fisking på Flisa - Lokal sang med dialekt, ja det hører med på ei original Contrazt plate.  "Fuggeln feis og Høna sang"...
Glem teksten - dans...og prøv og behold truse og bh på, for ellers finner de igjen den i morgen.

Hei sommervenn - Gyngende melodi, noe mellom Country og danseband.  Men melodien får en til å høre knitring fra et sommerbål, en summende mygg eller flere, og lukta av grønt gras etter sommerregn, en julikveld.  Tekst og musikk fungerer godt.  Ingen sommerhit, men kan godt bli en hit på paviljongene i sommer.

Hvis du går i fra meg nå - En ganske typisk Contrazt-ballade.  Savner kanskje stemmen av Leif litt stille i bakgrunnen på refrenget.
Ikke mange som synger denne type ballade bedre enn Gro Anita.   Huff, mens jeg lytter, får jeg se stakkaren som sitter igjen med et halv glass italiensk vin ved peisen, og utenfor vinduet, forsvinner hun/han.  Jeg liker disse sørgesangene jeg.

Har du glømt - Dette er de låtene jeg aldri liker spesielt godt på Contrazt-platene.  Men....da du entrer dansegulvet til denne, ja da er den utrolig flott å danse til, og det er vel derfor de spiller!   Den har den der "husken" som får de fleste til å virke som de kan danse.  Dette er en type "beat" som bare de store som Thorleifs og Lasse Stefanz hadde tidligere.  Gleder meg til å oppleve denne "live" i sommer.   Tekst og rim faller naturlig på plass.

Karl Johan - Jenta er på jakt.  Karl Johan er jaktterrenget.  Churchill har hatten på snei.   Rock on.

Livet gir og tar - Dette er den type Contrazt jeg faller for.  Nydelig å danse til.  Leif begynner.  Gro Anita overtar.  Jeg vet hvor mye livet gir og tar.  Men jeg vet også at det er en balanse i alt.  Slike sanger får deg til å være lykkelig i 3 minutter og 16 sekunder.   Denne skal jeg by opp min hustru mange ganger til. Platas store favoritt for min del, men ikke den som blir nr 1....

Dancing Queen - Hørt den mange ganger før, med andre titler, og andre temaer.  På en måte er dette sangen som får meg til å være glad i "hopp over"-knapp.  Men jeg tror allikevel at den funker på dansegulvet.  Og variasjon på plata gjør at flere finner sine favoritter.
Men det er langt fra Hendrix til Dancing Queen, selv om en går via Åge!

Du skal vite at jeg savner deg - Nå ja...her kan ingen sitte stille.  Dette er dansemelodien vi trenger da de svenske banda legger ned gitarene. 
Min absolutte favoritt.  Hør den rytmen. Prøv å sitte stille til denne da - det er komplett umulig.  Jeg sitter rolig mens jeg skriver, men inni meg swinger hjertet, nyrer, og lunger i takt med gyngingen.  Jeg tror jeg bør be Leif om å låne hustruen til en dans til denne.  Hør du Leif?

Hovedinntrykket er ei plate med det vante.  Litt overraskende mye "Etter kjærligheten" låter, når en vet vokalistene er nygifte.
Plata viser at Contrazt er av det ypperste innen norsk danseband.  Dyktige musikere, god vokal.  Du vet - man trenger ikke være født i Texas, eller Tennessee, ha amerikansk navn, for å være en av de beste kvinnelige vokalister.  Hør plata og forstå at du kan være norsk, og hete Gro.

Jeg likte veldig godt en tredjedel, ok var halvparten, resten var dansbart.
Det betyr at mange får sitt.  For vi er ikke helt like - verken du eller jeg - i musikksmak.
Dette er fortsatt bandet og musikken jeg vil dra for å danse til i sommer.
Takk til bandet for musikken og gleden dere gir.

Jeg savner litt V8-inspirasjon fra Connie - må komme på neste plate det.

Løp kjøp og nyt


#Contrazt #musikk #Danseband #Leif #Gro #Anita #Swing #Connie #spille #Danse #glede #vokalist #topp

KJERKEVEGEN LAUVLIA - EIDSKOG KIRKE


"Du ska itte trø i graset...." skrev Einar Skjæraasen, der han satt oppi Trysil.
Kanskje satt han fortvilet og så på snøen som ikke ville gi tapt, og "spede spira" som nesten ikke kom opp att.
Men han han hadde veldig kort veg til kjerka han.
Men han var ikke i Eidskogen en dag i mai han vettu.
Der må en "trø" i graset, skal en komme seg til "kjærka".

Det er med respekt for gamle tider, gamle bosetninger, og våre forfedre at man entrer Kjerkevegen.
Med ei kirke fra 1665 bygd på et sted, hvor det har vært kirke så langt tilbake som 1100-tallet, og hvor man selv er døpt i en døpefont fra nettopp den tid (1100-tallet), så er det helt klart vi er på historisk grunn.  
På tavla står det at Kjerkevegen kan spores tilbake til før 1650, og at den ble brukt til 1883.
En annen historie rundt denne vegen, er løpene som ble arrangert her da jeg var veldig, veldig ung.
(Men det er en annen historie).

Vi kjørte over Mobekk på veg opp til Lauvlia.
Der har jeg minner fra racer-sykkel ned mot krysset på Mobekk.
(Den gang syntes jeg DET var bratt).
Jeg har minner om bjønn i skogen nedenfor Kalvehaugen, og fisketurer med far innover Fjellskogen.
Men før du når så langt, så oppdager du en perle langs vegen - Søstun Gård.
Da vet du hva du skal i morgen da bena dine trenger hvile, og unga trenger påfyll av opplevelser.

Vi går ut av bilen, og det er nesten slik jeg husker det fra mange ti-år siden.
Da man sto lettere nervøs her, med nummer på brystet.  I dag skal det gå rolig i alle fall.
...og roen finner vi i samtalen med den lokale karen, som fort lærer oss at 
"Nei da men atte...." betyr "Nytt tema kommer", og at bever er noe ulven liker svært godt.
Når en har bodd i Trysil i 33 år, er det godt å høre dialekta igjen, spesielt da han sier:
"Det er så kaldt der att næggelsprætten tar'n", og jeg må bare si
"Jeg vet"
da han sier at "n'Alf lavulia vokste opp her".

I dag er det varmt og godt, og jeg legger meg først, for å holde att ungbukken (Per-Arne) som er med.
Vi trør i graset, og er snart på stien innover skogen.
Vi følger blå merker, både som blå treklasser, band og maling på trær.
Jevnt over er det lett å følge merkingen, og stien er delvis god også.
Der en ikke ser stien, er det visstnok bare å følge fjorkuas spor, som har gått foran oss her i natt.
"Er a på veg mot Pisenga tru?"

Jeg får litt selvtillit da jeg løper over en klopp, og det sier "Knak" da ungbukken kommer etter.
Altså er jeg litt lettere....eller jeg hadde flaks med at jeg tråkket på den andre!

Foruten å være relativt godt merket, er det satt opp stedsskilt langs vegen.
Det første vi kommer til er "Pekstekkåsen".
På Eidskog-mål kan dette bli et veldig stygt ord, eller handling (ikke stygg i seg selv, men mer handling som ikke skal nevnes, er vel mer riktig).
Men her, i Pekstekkåsen, fortelles det:
"Her kom folk fra Børli på Kjerkevegen".

De første tankene går da selvfølgelig til han Hans, og kanskje går vi i hans fotsteg nettopp her
....men han ble da vel ikke født før 1883?

At det ikke alltid var helt ufarlig å gå her, vitner kanskje nesten skilt om:
"Kneskovlbekken".
Vi trår forsiktig - ikke minst bør en med benskjørhet være forsiktig, skjønner vi.
Det er tydelig at denne første delen, ikke er den mest brukte delen.
Den vokser delvis igjen, og ikke minst er det problematisk med store trær som har falt for alderdommen.
(For de som vil - ta med motorsag)

Det jeg husker fra denne første del, fra løpene som gikk her, var mørk tett granskog, og en fabelaktig fin sti ned til Sjølungvegen.
Nå er det hogget ut, og jammen er det godt tilgrodd av løvtrær også.  Kanskje mangler man kuer og sauer oppi her?
..og et kort øyeblikk tror vi at vi har mistet stien....

Vel ute på vegen, var det spørsmålet da - venstre eller høyre?
Ungbukken mener venstre, og jeg vet ikke, men mente vi løp til høyre.
Det viser seg at minnet var bedre enn MAPS.  
Kort der nede er brua over buåa.
Da er jeg på stien som jeg har løpt siden barnsben.
Rare greier vettu, men da jeg var rundt 10 år, fikk jeg lov å gå ut av bilen her og løpe til Vestfjell, hvor far plukket meg opp igjen.
Hadde aldri turt å latt min nest yngste på 10, gjort det samme i dag.
Men det fantes heller ikke ulv da jeg var liten gutt.
Det er bare de under 30 som kan si: "Ulven var her først"
"Tæll å me Skursstan var her før ulven", spør du meg.

Vi er nå i en av de bratteste deler av vegen.  
Oppover mot Havmyrene.
Nå seirer gamle ben over topptrente.
Ungbukken synes det er vanskelig å jogge oppover.
"Buknatten" - del ordet feil og det blir noe helt annet, enn den utsikten vi nyter.

...og så ser jeg paradiset mitt.
Hammerlikjelleren.  
I alle fall var det navnet Torleif Fjeld brukte da han skulle flytte hit med meg for 49 år siden.
I våre dager med all slags galskap, hadde han vel blitt pågrepet og siktet for "groomin", mens han faktisk bare var en snill mann som alltid ga meg egen godispose da han kom.  (Ble ikke mindre siktet av det kanskje?).

Igjen registrerer jeg at det var en annen tankegang og vennlighet før i tida, enn nå.
Jeg fylles av ungdommens ånde her.
Her har jeg vært med far og mor.
Trine, svigerfar, svoger, og nå Per-Arne for annen gang.


"Havmyrlia (Hammerlia)
Bebodd fra 1850-t og fram mot 1880.
Eneste kjente brukere:
Berger Amundsen Rinden og Anne Klemetsdatter Snesbøl,
Utvandret til USA rundt 1870
Per Hansen Kvist (u Harstad) bodde her som innerst i 1873".

Det er utrolig at noen har bodd her.  
Ja det minner mer om et "Bjønnshi" enn bolig, og da passer det bra at da jeg var her i 2011, så var det bjønnspor i jorda der inne.
Da jeg var her i 2004 med hun jeg feirer 11 års bryllupsdag med akkurat denne dag, så var det åpent oppe på flata, og hustufter var lette å se.
Nå er det vokst opp ungfuru og du ser bare stien.  
Men stopp opp - se deg rundt, og finn murene.
Kjenn på gleden og frihet ved at DU kunne bodd her.

Nå begynner en litt bløtere del av Kjerkevegen.
Ikke problematisk, bare godt på en solrik dag i dag.

"Pompasekkalteret"
"Hvilesteina"

Ja du skjønner at her var det ikke sikkert at du kom helt fram.
I alle fall trengte du hvile.  Jeg selv gleder meg til "Halvvægarsfurua".
Men se til siden ved Hvilesteina, og bli gledet med et dikt av Hans Børli.
Her bør du nyte mat og kaffe (hvis du har med deg unger).
Kos deg.  Kjenn på diktets tittel:  "Du lever"
La unga leke her - selv om det ikke er godkjent EU-sand under trærne, at de kan risikere skrubbsår på knærne, og bli fløyet "ned" av en eller annen orrhane

Nå er det virkelig fint videre.  Flotte stier.

Relativt tørt.  
Nedover Stubbskiberget er det som en romantisk drøm.
På en måte føler en at det er akkurat slik som det var da dette var en nødvendig veg for å komme seg til kjerka.
Sti med tak av gran, og belagt med skogens avlat fra ifjor.

Så når en Hælvvægarsfurua, og det var kanskje aller best på veg opp att den gang vil jeg tro.
Nå er det bare en kuriosa, og jeg tror faktisk det bare er en stubbe att av den også.
Ferden fortsetter nedover Hallinghellene...før man når veg igjen.

Der er det nå en gapahuk, og fra løpene husker jeg det var drikke å få her.
Men det er jo nesten unødvendig, for rett nedenfor renner jo Tryggbekken, som jeg mener å huske de sa "Tryggvbekken" om.
Her sildrer vannet klart og rent.  Vi setter nesen nedi og smaker på vannet.
Det er liksom ikke gitt at en kan drikke av en bekk slik lenger.

For første gang kan man snakke om vann med smak bedre enn vin.
Det er smakrikt (altså godt) det er fylde, og det gjør godt for sjela og stå på fire og drikke slik de gjorde det før.
Jeg minnes mine guttedager da det var aure i alle bekkene på Fjellskogen.  Man kunne ligge på ei lita bru og se på dem i sola.
Slik er det ikke lenger.  
Drenering av myrene ødela økosystemet.


Så blir man minnet på at livet ikke er for evig.
Guttorm Rinden endte sine dager her 30.6.1890.
En minnestein har gitt ham evig liv for de som tar turen.
Jeg legger merke til at en edderkopp har bardunert treskiltet som en ekstra sikring.
Man blir stående og undres et øyeblikk hvem han var, og vandrer videre, og snart er man på Vestfjell.

Over Teppa, forbi Oppistun og Nistun, og snart er man ved Søstun, hvor minnene om Torleif og Lars Fjell kryper innpå meg.
Var mye der.  Husker mor deres Gunda også.  

Men best husker jeg en annen ting.
Lars og jeg ble liksom aldri helt venner, mens Torleif og jeg var bestevenner - skilte bare en 60-70 år mellom oss.
Lars kom inn en dag, og irriterte seg over at Torleif sov, og sa til meg:  
"Gå på kammerset og kast ei vassbøtte i tryne på'n"
jeg som da var 4 år svarte direkt:
"Nei, men hadde det væri dæ så!"
Ble vel ikke bedre venner etter det heller.

Men nå oppdager vi at vi har gått feil.
Eller oppdager - vi får litt lokal hjelp, og må noen meter opp igjen for å finne stien mot Børjåa.
Der er det bygget klopp over åa, og Per-Arne benytter sjansen til å få vann i flaska.
På veg opp mot vegen oppdager jeg en foss jeg aldri har sett før.
Engerdøla har kanskje Røfallet, men dette har i alle fall vi.


Vi er n å på Østfjell.
...og tar fatt på siste etappe mot Matrand.
Over et par strømførende gjerder og på skrå over et jorde, så begynner siste ordentlige stigning opp Slaberget.
Her passerer du snart ei Kølamile som aldri ble brent ferdig.

Plutselig virker alle våre sorger slukket.
Vi er ved Pengesteinen - men det er som med lotto - ble ikke noe på oss.
Straks etter er vi på veg igjen, og vi velger følge den til Matrand, selv om stien går om Skulstad,

En ting jeg ikke skjønner er distansen som Garmin angir.
14.2 km hjem - (pluss 800 meter ned til kirken).
Virker så alt for kort.  
Men på den annen side - vi har tatt bilder - vi har latt oss imponere over skogen vår.
Slitne og solfylte er det godt å være hjemme og smake vannet fra springen.
Var jammen godt det også


Ta turen.
Blir gjerne med hvis noen spør.


#Kjerkevegen #Matrand #Lauvlia #Pisenga #Børjåa #Buåa #Slaberget #Hammerlikjællarn #Havmyren #Skog #sti #løpe #gå #tur #Pengesteinen #Pompasekkalteret #Garmin #kirke #konfirmasjon #Rinden #død #halvægarsfurua #Børli #Pekstekkarsteinen #Kneskovlbekken

SYKKEL OG SIKKERHETSUTSTYR



Man kan si mye om hva slags far jeg har vært, og er, men ingen kan motsi at jeg går "all in" når det gjelder å lære mine om sikkerhet og trygghet.

Som f eks i dag, da jeg spør min mellomste sønn på 9, om han ikke skal ha hansker da jeg skal følge ham på sykkel til skula.
Begge har selvfølgelig hjelm, og lang ben- og armklær.  Viktige ting det.  Men i tillegg har jeg hansker.
det rare var at noe i meg sa at ta hansker med mer beskyttelse i dag - men det gjorde jeg ikke - jeg tok Northug hanskene.
Hørte forresten en lege si på radio ifjor at det bør være godt 20 pluss før en sykler med nakne knær, grunnet kulde mot et svært ubeskyttet område - knærne.
Vurderte grunnet været å ta tynnere med klær på overkroppen også, men valgte å ikke gjøre det.
Så jeg har på meg godt med klær, og ikke minst gammel tjukk treningsbukse, og ei Birken-jakke arvet fra en 2 meter lang svoger.

Så i bakken ned Gammelvegen, mot Innbygda, med bil bak og bil imot, bestemmer jeg meg for å vise min sønn hvor viktig alt dette er.
Ja jeg vet ikke om jeg bestemte meg for det egentlig, for før jeg fikk tenkt, var jeg på veg over sykkelstyret, og så at jeg plutselig kom til å undersøke asfaltens beskaffenhet mer inngående enn jeg hadde tenkt.   
"Her kommer en benskjør tulling - ta godt i mot meg" burde jeg ropt til vegen.

Sekundet etterpå ligger jeg der da.
Jeg må rette opp visiret på hjelmen.
Hanskene er ødelagt - det er nå skinnet under også.
Vondt i knær, og sår på leppa.
Bak meg og ved siden av stanser bilene, de kommer ut og spør om alt gikk bra.
"Ja jeg tror det" svarer jeg, og kryper opp att på to.
Jeg setter pris på at mennesker bryr seg.
Begge de som stanset kunne blitt gode presidenter (men antagelig ikke i USA for tiden).

"Skadet du deg?" spør en bekymret sønn.
"Tror det gikk bra, og der ser du hvor viktig det er med hjelm" svarer jeg.
Men jeg ser på ansiktet hans at han er bekymret.
"Ja men brøt du av noe?"
"Vet ikke, kanskje medisinene hjelper"
"Mener du de som gjør skjelettet sterkere?
"Ja"

Tror min sønn lærte mye.
Jeg lærte mye om at fremmede og etterkommere, er gode mennesker, som både viser omtanke og medfølelse.
Det var min lærdom, før jeg kjente på kvalme, svie og smerter.
Men akkurat som jeg gjør da jeg møter bjørn i skogen - jeg ringer Trine.
Da tok sykkelturen slutt - jeg fikk ikke sykle noe mer.
"Blodutredning i kne, nei da må du ta det med ro".

Så nå sitter jeg her etter Dr Trines anmodning.
Livredd for at jeg må ta pause fra trim og uteopplevelser.
Kjenner etter over alt....og føler egentlig at det synes mer blod enn egentlig skadet.
...og på høyre ringfinger, har min giftering satt sitt avtrykk "Yours forever".

Hjelmen er knust, men den reddet hode og ansikt. 
BRUK HJELM.

En sprukket hjelm og et sett ødelagte klær, viser meg hvor viktig alt er, selv om en "skal bare...."



#2sykkel #sykkel #tryne #ansikt #leppe #hjelm #uhell #skole #sykle #bike #denuheldigemannen #trim #president #Trysil #Innbygda #sønn #omsorg #ring #giftering #yoursforever #forever

1500 METER - 40 ÅR ETTER



For snart førti år siden, var jeg i egne auger, relativt habil på 800m og 1500m
Så tok ting slutt....helt til jeg traff Trine.  Da begynte jeg å gå på ski att.
...og nå 14 år etterpå så går jeg mye, og løper litt.
Men en blir ikke bedre enn et visst nivå av det - en løper liksom ikke med noe puls alene.
I alle fall når en liker seg selv for godt til å være "slem".

Men gjennom en nestleder i friidrettsgruppa i Trysilgutten (som jeg har et forhold til) så får jeg nyss om at det skal arrangeres 1500 meter på bane i Trysil.
Klasseinndeling er aldersbestemte unge klasser, og så er det "over 16 år".  Da blir jeg usikker - inkluderer det gamle gubber?
For å ikke "drite meg ut" sender jeg Trine føre og velger å varme opp ved å løpe hjemmefra.
Jeg tenker 7 min på km - omtrent 6 km er lik 42 min.   Så oppdager jeg at det er 35 minutter til start, og jeg er fortsatt hjemme.
Så det å småjogge, og ta noen drag på slutten, blir til jevnt (for meg hardt) tempo på 5,40 for å rekke det i hele tatt.

Men jeg rekker starten - eller det vil si - jeg er nesten fremme da de yngste starter.  
Jeg får heiet frem mine sønner Gunnar og Nils-Embret.  De løper så jeg får frysninger av stolthet.
Problemet er at da jeg heier 300 meter før start, så blir de så stolte at de gir på de og, og får det litt tungt på slutten.
Plutselig kjenner jeg ei som hopper på ryggen min, og det er jammen Nancy som også har meldt seg på - hun skal løpe 1500.
Men så blir hun litt betenkt over lengden på løpet og trekker seg.  
"Hadde det bare vært valgfritt så jeg kunne løpt 600".
Men tre av fem i husstanden er jo bra lell da.

Så er det min tur da.
En ting er å gå dårlig på ski - da synes du nesten ikke.
De ser deg på start - da er alle på samme sted.
Så ser de deg mot mål, men da er de pårørende til de andre gått, og ingen legger merke til deg.
Verre med baneløping - det er så lett å se "DEG" - altså "MEG".
Men jeg stiller til start.
Jeg kjenner meg vel ganske godt - som f eks da jeg mente jeg kunne klare 4 blank i Birken i vinter, og endte på 4.17 med svært dårlig glid.
Nå har jeg tenkt at jeg kan klare 6 minutter, som er et par minutter dårligere en for 40 år siden.

Jeg er ikke unormalt lang med mine 182 cm, men i denne flokken er jeg lang.
De andre er unge, korte, og ivrige.
Det sees ingen frykt for 1500.
Hos meg er skrekken for 1500 gjenkjennelig. 
En gang i livet - på Skotterud stadion - ledet jeg med godt og vel en halv runde da det var en runde igjen.
I mål vant jeg såvidt med 1 meter.   Det kalles å bli stiv - skikkelig stiv.
Så jeg vet....
...men jeg er varm i alle fall, selv om jeg ikke fikk dratt noen drag og fikk opp pulsen.

I verdens fineste drakt tar jeg frem startnummeret, og kjenner med en gang at jeg atter en gang har fått disse nummer som er for små i numrene.
Selv om nummeret å trøya er 35, så er den trang altså.
Ser meg rundt og ser de andre løperne, som er så heldige at de har fått numre som henger og slenger.
Gunnar sier til meg:  "Nummeret ditt er litt trangt"
Ja ja - er litt for tykk da vel.

I et kort øyeblikk gleder jeg meg over at det er en voksen til med.
Men den gleden forsvant da startpistolen smalt.
Vegard Lans Pedersen forsvant som et olja lyn, og jeg vet ikke egentlig hvor det ble av ham.
Kanskje han løp feil i første sving?

Men jeg legger meg i rygg på tre øvrige løpere...
...eller legger meg i rygg!   Det er vel å overdrive.
De er en god del kortere, så jeg får vern mot nordavinden bare til litt over livet.
Jeg sliter med farten, og ergrer meg over ungdommelig energi, der disse unge foran meg pøser på med gode løpesteg, og den første av dem, faktisk snakker til de bak, og motiverer dem til innsats.
Selv føler jeg at jeg ikke tør se på noen lenger, eller høre på noen lenger.
Pusten er tung og kort nå.  Pulsen føles høy.
Men skrittlengden føles grei.
Jeg hører i det fjerne en svoger heie, og si det er en bra start,
Jeg hører i det fjerne to sønner, og ei niese.
Jeg hører en datter.  Jeg ser en hustru (Ja det er hun som er på fornavn med kronprinsen - og han er jo ikke her...)
Jeg hører såvidt en svigerfar, som høres ut som han vil si:  "Du åpner for hardt"

Jeg forsøker å døyve smerten ved å finne ut hvordan en får gjenstående distanse til å bli kortest mulig.
Er det lettere å takle resten, hvis en sier det er tre runder igjen ved første målpassering,
eller skal man vente til man har løpt man har løpt 400 meter og si det er 2 runder og 300m igjen,
eller skal man vente til det er to runder igjen.
Mens man tenker på alt dette er man 600 meter fra mål, og registrerer at den unge jenta foran meg er i ferd med å slite med takten,
og jeg blir liggende litt utenpå gjennom svingen, mens de to foran siger fra.
Jeg velger, eller bena gjør det vel, å passere, men da er ikke jenta sliten lenger, for hun henger på som en klegg.
Jeg angrer litt at jeg passerte....
så på nest siste langside blir lyden av henne borte....
...og jeg kan øke på gjennom svingen og mot mål.

Tenk å godt det var.
Det å krysse en målstrek på ei bane igjen.
Stanse opp.
Bøye seg fremover.
Være fornøyd med egen innsats.
Ha fullført.
Ja bare det å stilt opp.
Mestringen av noe en ikke egentlig turte.
Yess...

Nå kan jeg tenke de gode tanker.
Jeg kan registrere at Trysilgutten er i ferd med å få det til å gro.
Jeg så bena på yngstemann i familien - de minnet om toppløpere i OL.
Jeg så unge løpe 1500 meter fort uten at det kostet dem noe.
Nå er det bare for gruppa og legge til rette for flere slike løp.
Ja jeg vet det kommer bakkeløp og langløp....
...men jeg tror de unger trenger 60m, 100m, 200m, 400m....
..og jeg trenger 800m, 1500m, og kanskje endog 5000m.
Ved å arrangere, og arrangere, og arrangere, så vil flere oppdage hva som skjer, og bli med.
Det vil bli flere gamle som meg.
Det vil bli flere unge som blir gode.
De vil sette spor etter seg.
..og akkurat som jeg tenkte da jeg var ung:
"Jeg slo han voksne...."
Slik sett har jeg bidratt til motivasjon i dag - for de som løp fra meg, 
og kanskje de som kom like bak også.

Sluttid ble 6.00.03 - fire hundredeler unna målet mitt.  Nå skjønner jeg følelsen Juha Morro hadde etter 15 km i 1976....

Gleder meg til flere løp!
Takk til friidrettsgruppa i Trysilgutten for arrangementet
- som ikke kostet noe som helst -

Men den store gleden kom etterpå.
Da kom først en seksåring og sa:
"Stolt av deg pappa"
Så kom en 9 åring:
"Stolt av deg pappa, og du løp langt og fort"

Ja det var jo bare å si "I ligeså".
Dagens mest imponerende ble altså så unge mennesker som kan si at de er stolte av foreldre.
Det er det jeg kommer til å huske lengst.





#Mymile #run #løp #Trysilgutten #Friidrett #1500 #meter #Motivert #Birken #idrett #sport #NRKSPORT #Kondis #løpe

HELGENE ELLER HELGENEN



Det er så mye en skulle skrevet om.

Hverdagene og helgene.

Som for eksempel forrige helg, da vi var hos min bror.  Men det er så mange som har skrevet om hvor fint det var, at jeg måtte finne opp nye ord, for å ikke gjenta dem.  Eller...det ingen har nevnt, er at min hustru fikk en drink av nåværende svigerinne som var så god at Trine bare måtte spørre hva den het.

"Gøtt" var det eneste hun fikk til svar.  Så nå liker hun bare "Gøtt".  Jeg er heldig som er blant dem.  Det har ingen nevnt!

Så når man helgen, eller nesten, og får beskjed om at HELGENEN er død.  Ja han er Bond også. Men Roger Moore...  huff tiden innhenter oss alle.    Men Bond dør jo aldri.   Han er slik si meg han.  Bare står på...jeg i Vasaloppet...han redder verden.

Her om dagen løp jeg en langtur på morgenen i stedet for å se nyheter på TV.  Tenk så godt.  Bare sette en fot foran den andre hele tiden.  Se ei kråke fly fra noe dødt, og se et og annet spor etter dyr.  Da jeg er ferdig med løpeturen har jeg ikke hørt om verken terror eller FRP'eres misnøye. Kan det bli bedre?

Så setter man  kursen sørover. Til grønne bjørker.  Langt gras.  Mygg og knott.  Og kjenner på at man er hjemme.  Selv om man har bodd lenger i et hus et annet sted, så er liksom heime der foreldra dine bodde.  Det er gøtt å kåmma heim att.

Man vandrer på en kirkegård, eller "kjærrgarn" som jeg husker fra tidligere år, og en skjønner litt mer om kjærlighet når det et sted står "født Kaaten - Elsket og savnet".....

og på nærværet av andre da man ser ei hvit due dra mot Adelsby, mens ens egen skygge ligger over forfedres gravstøtte.

Jeg vandrer forbi parken.  Ser bautaen som berømmer Oberst Krebs.  De som sloss, er ikke nevnt.  Men det er slik det skal være.  Gode ledere tar æren når det går bra, og fordeler ansvaret når det går dårlig.  



I parken er der flere benker.  De må være fra Krebs sin tid, for de er gamle, og jeg undres alt hva de har opplevd og hørt.  Kanskje var det på denne benken, noen på tredvetallet, eller femtitallet, hadde sine første svermerier.  Kanskje var det her frøken og herren hadde sin første erotiske opplevelser, eller at det var her en tok sin pause og slapp en lydløs en.  Jeg vet ikke!

Mens dua fortsetter sin ferd mot Lunderby, og kanskje tar en titt på Humletjernet, står jeg på en perrong og undrer om hva som skjer først:  At perrongen råtner og forsvinner, eller at ordet forsvinner fra mitt og andres sinn.   ....og nå vet ingen hvor høyt det er over havet her lenger heller....slik visste den som brukte toget, og så lenge skiltet fantes.  

Slike tanker får meg over på å tenke på utvikling og reformer.  Hvorfor forsvinner alt det gode og lettvinte, under vignetten "Utvikling...." og ord om at en må gå inn i fremtiden.

De gikk jo ikke bakvendt fremover, de som gikk foran oss heller.  Den gang en kunne bli født på Skotterud, og dø på vegen til Vinger.  Ordførerne som kjente sine stemmegivere, og som gjorde dine feil, men bygde i troen på noe.  Dem gang kommunale og statlige foretak sto for "vårt og varig".   Den gang kom det banemestere og skiftet ut materialene på perrongen, eller de "tjirrubehandlet" det før det råtnet.  Den gang sto det en stasjonsmester på både Matrand og Skotterud, mens nå er vel langt mellom mestere.   Ikke sitter det noen politimester på Vinger, og snart skal en ikke dø på Vinger eller få hjelp på Elverum.  Uansett hvor du bor og hva du skal, så skal du transporteres til Hamar.  En gang hørte jeg en si at Hamar er Norges største havneby - for alt havner der.

Apropos det å dø.  Jeg fortalte min yngste sønn om Olavs-ila nedenfor huset på Matrand.  Ila som hellige Olav drakk av da han var på Matrand for over 1000 år siden, og at vattenet  etter det fikk legende evne.  Han forteller nå til alle at hans pappa ikke kan få fordi jeg drakk av den som ung.  Da jeg protesterer, så svarer han:  Du har overlevd både kreft og hjerteinfarkt!   Så nå begynner jeg å tro at jeg er rundt 780 år gammel....men tilbake til det som plutselig opptok meg i dag -

Utvikling før i tiden, var å bygge noe der vi trengte Det, og noe vi ville ha.  Nå er utvikling å gjøre noe ingen vil, og plassere det der ingen vil ha det....

og  apropos utvikling....hvor hører det heime at bønder hindres fra å legge grunnlaget for vår mat.  Politiet misforstår hva ro på helligdager betyr hvis så skjer.  Det sto et sted at det ville komme sju gode år, og sju dårlige.   Da var det godt bonden sådde mens det var go-vær og go-år!

På veg hjem, stanser en buss, og jeg ser ei gammel dame gå av.  Iført hvit jakke, som fornemme enker skal ha, tar hun godt tak i håndveska med begge hender, så lenge bussen er der, og vandrer mot kjerrgarn.  Da bussen har reist legger hun den hvite hårlokken på plass.  Så går hun taktfast bort til "sin" grav.   Kanskje var det henne og han som satt der på benken for lenge siden....

Ha ei god helg - med eller uten benk.

 

 

#Eidskog #politikk #Politi #Hamar #kirkegård #minne #dø #leve #benk 

 

DAGEN DA DU VET AT DU KAN SNAKKE MED ALLE



Dagen da du vet at du kan snakke med alle, kaller jeg dagen i dag.
I dag kan du nemlig stanse et hvert sted og begynne å snakke.
Det er nemlig flom i Trysil.

Det er ikke så rart at det er slik.
Flom er så mangt.
Fra småbekkene, som plutselig søker om statusendring, og nesten ønsker å bli kalt Å, og endog går ei og anna over til å bli nesten til ei elv også.
Disse å'er og bekker er farlige, for selv om de i utgangspunktet er små, så har de en evne til å ødelegge mye der de ikke var forventet å være noe problem i det hele tatt.

Trysilelva er litt annerledes - den sniker seg sakte og ubemerket innover markene, og før du har snakket ferdig med naboen, har den tatt tilhold i kjelleren til en eller annen, først som små fuktige flekker, og så begynner den å løfte....   Da oppleves ikke Trysilelva som snill heller.
Men de som rammes er ikke de som er utpå i dag.
Det er heller ikke de som du skal stanse og snakke med.
Det er de du skal stanse og hjelpe med bæring i så fall....
...men da rekker du ikke rundt og se på skadene i Eltedalen, Flendalen, Nybergsund, Fageråsinnkjøringa...

Nei, da er flomvollen et finere sted å stanse.
Der ser en kreftene på nært hold, da slusene åpner, og verger Innbygda fra skader.
En kan gå en tur nordover og telle stener - to var det da jeg var der...
og gå "attenne" å oppdage at det er noen nye der, og du kan begynne å snakke på nytt om de få ting du vet om det du har sett på facebook.

Ja det er en sosial dag i dag.
I morgen er det tilbake til det vanlige...for oss som så på.

For de som bar i dag, fortsetter sommeren med kommunikasjon med forsikringsselskapene, renovering av kjeller, og alt de som følger.
...og som vi ikke tenker på da vi i helga griller, og flommen bare var et minne, som til slutt ble kommentert som
"å det var verre ifjor!"



#flom #Trysil #Trysilelva #Nybergsund #Vann #Flomvoll #NVE#Bekk #Fageråsen #Trysilfjellet

 

HVORHEN DU GÅR I LI OG FJELL...



Så sitter man i godstolen.
Dagen er endt.
Den flotteste nasjonaldagen av dem alle....
Kanskje fordi jeg tilkjennegjorde for meg selv at jeg gruet meg i L-A-bloggen i går.
..eller fordi jeg gledet meg til ny veg å gå!
(Trykk på linkene for å se mere)

Klokka sju var jeg på til fots gjennom Brurunden.
Flaggene i Elvdalsvegen var bare delvis på plass ennå,
men så så jeg "skyssen" og flaggene kom opp hver og en.
Det yret lett, eller var det kanskje bare siste rest av dis som la seg.
Elva lå skummel med lettende tåke, som i en Arne Skouen film.
Kanskje var det "De Dødes Tjern" jeg fikk fornemmelsen av...selv om dette er ei elv.

På øret hørte jeg Jens Book Jensen synge:

"Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldssolen fått,
og det blå ga sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått"


Den fineste sangen av dem alle denne dag.

I rundkjøringa ser jeg kjente personer haste sørover mot første spilleoppdrag som korpsmusikanter, 
og nesten hjemme hører jeg korpset spille de første toner ved Samfunnshuset.
Dagen er i gang.
Dagen jeg gruer meg til hvert eneste år.
Men jeg tror det blir bedre i år nemlig....
for....

Borte var stresset at vi skulle nå både Nybergsund og Trysil.
Borte var det faktumet at man skulle ende i en trist grusplass i ei bakevje, eller rettere sagt på sletta under en hoppbakke.
Kanskje var det fordi jeg feiret dagen med familien - en familie forsterket av at alle mine sønner var trygt ved min side hele dagen.
Eller ved min side liksom - en av dem var det - den eldste.  
De andre fornemmet jeg bare var i nærheten.

Men å starte ved ungdomsskolen, vandre sakte og fredfullt til aldershjemmet, høre vakker sang av mannskoret, mens en får et snev av tanken om "at snart sitter jeg her selv", før man går videre....
Ja disse som satt her, de var rundt 40 år den gang jeg kom til Trysil første gang.
Den gang som NM-deltaker i hundekjøring på elveisen....

Så rusler en videre bak fanen til Nysted Barnehage (stiftet 1980 faktisk) - denne gang for siste gang i denne omgang.
Stanse litt for at togets hale skal passere fronten rundt bygningene, for denne gang var toget ekstra langt.
Kanskje lokket man frem flere tryslinger enn noen gang, med vissheten om at NRK var tilstede,
Det var jo 50 år siden sist - tror jeg.

Kanskje hadde noen kjørt sikksakk mellom nærgående ulv, eller at det var såpass lyst og snøfritt i skogen at ulven hadde trukket seg litt tilbake.  
Ikke vet jeg, men så mange kjente fjes fra fjern og nær.  
Så mange jeg ikke kjente også, og oppdaget at noen av dem var folk hvis foreldre var på svangerskapskurs hvor jeg hadde en kveld til forebyggende tjeneste den gang da - ikke forbygging mot barn - men forebygging ved at vi diskuterte lett mye om holdninger.
Mange av disse så veldig kuule og vellykkede ut og jeg valgte å ta litt æren...

Det som slå meg er at at noen går enda mer enn de som er med i toget, og løper fortere, for en står og snakker med dem før togets start, en ser dem ved aldershjemmet, ved Sparebankhjørnet, i Løkja-svingen, ved Kremen, ved Domus (ja jeg hører til de som sier Domus og Norol ennå), og jammen er de på Flathagenjordet også...og ikke en gang var de med i toget.  
De var bare alle steder og så det samme toget passere.
Einstein hadde slitt med sine teorier hvis han hadde brukt Trysil-toget for å beregne tid og rom.

En annen ting som er annerledes i år, er mangelen på moteklær.
Nå er alle menn i sort dress og hvit skjorte, kvinner er i sort Trysil-bunad, og innimellom ser en fargerike bunader fra andre steder,
hvorav Bondens kanskje var den fineste, der han gikk iført flosshatt.  
Det er liksom bare feieren som har flosshatt i Trysil ellers, men han har vel fri i dag regner jeg med.

Så takkes alle av, og jeg trodde jeg hadde gått svært langt nord da jeg hørte førstemann som snakket i mikrofonen.
Han hadde tatt med seg sin dialekt sørover.  
Det ble utvekslet rikelig med bakterier ved overrekkelse av blomster, men jeg tror politiet unngikk det.
Så bar det mot Prestegardsjordet.
Jeg ble imponert da jeg ankom. 
Overbygde serveringskrakker/bord.  
Flott utsalg av mat og drikke.  
Stort flott område for lek og spill.
Flotte gaver til barna som deltok.  
Det var så godt å være der, at til og med sola tittet fram og varmet sammen med varmen fra de som feiret.
At det var gratis film, en som barna ville se i tillegg, i Hagelund, ble liksom kronen på verket.
Eller det vil si - det som gjorde best å se, var at alle spisesteder i Innbygda, hadde rikelig med matgjester.
Det kommer dem tilgode og oss som gjester, til gode.
Vi valgte Bobbos - det er der unga vil spise.   
I tillegg skal en lete lenger etter blidere og mer service-innstilte ansatte enn akkurat der.

Ja det er bare å bøye seg i asfalten, eller gresset, eller i Bondens flosshatt, for hva årets 17mai-komite har fått til.
Dette var skikkelig bra.

Men det som gjorde dagen så god for meg, var å gå der (innimellom sammen med - for min hustru må ha "koll" på unga hele tiden) med den du er glad,
med unga du er så stolt av (inkl svigerdatter), og snakke med de du liker å snakke med.  
Samtalene er så mangfoldige en slik dag, som fra samtalen med han som alltid blir så "tissetrengt" av å gå i tog, og jeg bemerker at det å spise/drikke, og pisse er behov mennesker har, og som på mange måter er helt naturlige, og ikke minst følger av "nan".
Hvorpå jeg sier at "hvis du går her og spiser og drikker, reagerer ingen, men hvis du må pisse, ja da blir det skandale, og enda til bot for urinering på offentlig sted".
Ja det er ganske merkelig at menneskelige behov skal kunne straffes slik.

I dag var kanskje samtalen om hund med en hestekar, den jeg satte mest pris på. 
Ikke til forringelse for noen, men det er en så rolig og sindig kar, og en jeg ikke har snakket med på så lenge, at det ble en god stund.
...og så er det aldri galt å få nasjonal-klemmen av Marthe Iren heller.

...og en kuriosa - Bjønndansen

Dagen endte med kaffegjester i Sundet.
Der satte katter og bikkjer spor etter seg på skjorter og dresser.
Svoger- og svigerfamilier er alltid moro å ha på besøk

Du verden så mye fint vi har.
Det er bare å glede seg til neste år.
...sier en som skrev dette i går....

Syttende mai


#nrk17mai #nrk #Hedmark #Trysil #Innbygda #nasjonaldagen #Norol #Domus #Bobbos #hund #elghund #ulv #Bonden #flosshatt

REFORMER, RETURER OG ANDRE PINGPONGER

Jeg husker Posten feiret 350 år....og så la de det ned.
Jeg husker lensmannsetaten feiret 800 år...og så la de ned det også.
Kuriosa der er at lensmann Olav Nordstoga  i Trysil sto bak boken "Lensmenn i 800 år".
I 2022 feirer Sparebanken 200 år i Norge, og da legges antagelig de ned også....

...og alt skjer i skyggen av REFORMER.
Reformer er nødvendige får vi høre - får å være i stand til å gå inn i fremtiden.
Men en går vel ikke inn i fremtiden hvis en legges ned?

Men så viser det seg gang på gang at det ikke alltid er slik at noe blir borte.
...for alltid liksom.

Ta Hedmark og Oppland liksom.
Der var det tidligere tre politidistrikt i Hedmark (Kongsvinger, Østerdal og Hamar) og to i Oppland (Gudbrandsdal og Vest-Oppland).
Så ble de i forrige reform slått sammen til to:  Hedmark og Oppland.
Så slås de denne gang sammen til å bli Innlandet politidistrikt.

Men Innlandet deler opp sitt distrikt på nytt, og man får:
Elverum - som inneholder distrikter fra Kongsvinger til Tolga.
Gjøvik - tar for deg feil side av Mjøsa
Lillehammer tar for seg Gudbrandsdalen

Så da har en reformert distriktene fra fem til to til en, til tre....
Ja det heter ikke politidistrikt, men størrelsene har vokst, og den ansvarlige på toppen må ha ny tittel/lønn.
Han må ha administrasjon til å ta seg av så stort distrikt....så navnet skjemmer ingen, og det er en retur.
Men med en viktig forskjell....man har fått et stort ledd mellom Justisdepartementet og distriktet.
En ekstra konge...som også skal ha lønn.  Gjerne litt mer enn de som styrer det nye politidistriktet under ham.

Hvor er så vinsten?

Jeg er ikke innsatt i detaljene, og baserer hele innlegget på en kort notis i Lokal-Avisa, men lell....
...og om ikke det er nok så står det at Hamar er lagt under Lillehammer.
Det skjønner jeg, for å legge Hamar under Elverum, ville være som å legge Norge under Sverige - uhørt.
Da er det bedre å la ledelsen reise ut fra borgen hvor sjefen holder til, og dra til Lillehammer, for å høre hva Sjefen i bygget der de kom fra, har gitt beskjed om da leder på Lillehammer var på Hamar for å høre hva sjefen for det hele sa, at Lillehammer skulle fortelle Hamar om hva de skulle gjøre.

God helg.

PS:  Det bemerkes at det før all reformering, fantes en Justisminister på topp, en avdeling av byråkrater og innbeordrede, med Politi- og lensmannsetaten under.  Nå er den erstattet med Justisminister, byråkrater, Politidirektorat, politimester og distrikter.  Mer administrasjon....

#Politi #Lensmann #Nordstoga #Lensmannsetaten #reform #Justis #Justisdepartementet #Konge #Sjef #Politidistrikt #distrikt 

ER SÅ MYE RART FOR TIDEN

Er så mye rart som skjer for tiden synes jeg.
En ting er at man i Arkansas har gift som går ut på dato, og pga det får det fryktelig bråttom med å avlive mennesker.
Det blir nesten som i Norge for noen år siden, da man hadde kjøpt inn så mye vaksine, at man nesten ga "ihjel" mennesker med vaksine her også, og selv om kanskje ikke noen døde, så ble de i noen tilfeller angrepet av sovesyke.

Og når langennslandslaget er tatt ut, blir Ola Vigen Hattestad skuffet kan man lese i Aftenposten, og lister opp hans meritter (som jo er utrolige).  Vel se på han Gjermund Eggen sier jeg - på tross av tre VM-gull i '66 ble heller ikke han tatt ut han heller.

Noen som kaller seg forskere fra NINA hveder at Norge kunne hatt hunde ganger mer ulv enn vi har.
Grunngivelsen er at vi har så mye ubebodd mark i Norge.   
"Har du hørt noe så tullet!" sa en til meg en gang, da han hørte jeg hadde meldt meg på Vasaloppet.
Det passer nesten bedre på forskerne fra NINA, for de har jo ikke skjønt mye av det hele.
De har jo ikke forstått at ulven som er i våre skoger, er så redd for å gå uten mennesker, at de oppholder seg ved garasjen og epletrærne våre, eller løper etter en traktor i våronna,..
De er flinke og godt dresserte disse ulvene - de tar ikke en eneste en av sauene som ikke finnes.  
De tar ingen av barna som ikke er ute på tunet heller.
Ikke en gang hunder tar de, hvis ikke vi glemmer oss og slipper dem på utsiden stuedøra da.
Når ulven har det så godt, og beskyttet blant oss - Hvorfor skulle da ulven forlate tryggheten hos menneskene og holde seg der vi ikke finnes - ja det forstår ikke jeg.  Det er noe med det at mennesker har bosatt seg der grunnlaget finnes også.
Selv om noen forskere hevder at man med ulvens hjelp kan drive målrettet uttak av Skrapesjuk rein....
Jeg får si igjen som han sa:  
"Har du hørt noe så tullet"

På Svalbard arrangeres det Skimaraton i slutten av april. 
Der er det akseptert og påkrevet at det er bevæpnede vakter ute for å passe på at deltagerne ikke blir angrepet og skadet av isbjørn.
Hvorfor er det ikke slik når Trysil-Knut rennet, og Slettås-sprinten arrangeres?
Hvis det der ble plassert ut bevæpnede vakter, så ville det mest trolig være for å påse at ulv ikke ble forstyrret av mennesker!

Rewilding heter det jo så flott.  Hvorfor ikke rive byene og ta opp vegene.  La det gro igjen og la dyrene få plassen.

På Facebook leser jeg hver eneste dag innlegg fra sinte mennesker på den høyre flanke av politikken.
Selv etter fire år i regjering, er alt sosialismen og Stoltenbergs feil.

Lørdag kjørte jeg på en flott E6 som forrige regjering bygget.  Det var ene bomstasjonen etter den andre, som nåværende lovte å fjerne.  Det irriterte meg ikke det døyt der jeg kunne cruise i opptil 110 km/t nedover.  Jeg kom meg raskt og sikkert frem pga god veg og at den var slik finansiert at jeg bare betaler når jeg bruker den.  Og i 2015 fikk jeg nyte velferden da hjerteinfarktet rammet.  Ikke ei krone kostet det meg der og da, men for en service.  For en hjelp.

Allikevel klages det.  Bompenger, flom og storm, og terrorangrep, - ja alt er de tidligeres feil. Det er venstesidens feil at vi slippper inn mennesker som vil kommer til å begå terror.  Selv om det eneste terroranslaget i Norge siden krigen, ble foretatt av en hvit mann fra nettopp høyre flanke av politikken, hvor sosialister ble myrdet.
Jeg tror jo at politikere i Norge, uansett tilhørighet, gjør så godt de kan, for så mange de kan.  Og at de alle har vår trygghet i høysete.
Noen står for brorskap og likskap, og noen tror på stor makt og rikdom.  Men ingen vil noen andre noe vondt av den grunn tror jeg.

Det artige er at nå har Brad Paisley skrevet en sang til disse sinte kommunikatorene:

Surf the web
Turn on the news
Same old story
Everyday
Hateful words
That we all use
So much anger
So much pain

I don't know
If you believe in Heaven
I don't know
If you believe in Hell
But I bet we can agree that the devil
Is alive and well
Alive and well


Er jo litt stolt da, at Brad skriver om mine facebook venner.  Men synes det er leit at de er så sinte og hatefulle mot noe som er så bra som det meste er i Norge.

Jeg har gitt meg ende over for galskap jeg også.  Kanskje ikke blitt så sint, men litt forundret og litt smått irritert over at ingen stanser en aktør som bøtlegger at ei skjære dør i ei rottefelle.

Du vet, min generasjon vokste opp med at man våknet i november av skudd fra ei slaktemaske, og at det førte til god mat på bordet.  Ble bikkja sjuk så ble hun avlivet av de voksne i huset, akkurat som en abbor eller aure fikk sin nakke knekket da den Hadde vært så dum at den vet på en levende mark på en krok.  Den gang fikk ikke fisken nyte en app ved navn letgo - nei var den oppe fra vatnet, så ble den enten lagt i panna eller gitt til katta.

Det er jammen mye som er tullet...og nå er jammen svigermor mi i fare for å bli bøtlagt også.
Ja hun kan fort bli kriminell på ettersommeren.
Ingen av dere som kjenner henne, vil jo egentlig tro på det, men det er faktisk sant.
Kanskje kommer Brad til å skrive en sang om henne også

Så da er det vel bare å begynne å spare til bota svigermor.  Jeg tror ikke rewilding-aktoren i Elverum kommer til å la det gå upåaktet hen at hun har tenkt å fjerne grå stær......

Ja jeg bare undrer jeg altså....

Mens jeg nyter at sola varmer, flaggene vaier, og det i nabolaget er stille i respekt for de som kjempet kampen for arbeidstagerne.  Det er ikke umulig kampen må kjempes igjen snart.

PS:  Ytringsfriheten ble ikke til for å snakke stygt om, eller ærekrenke hverandre, men for at hver og en av oss kunne få ha, og si, egne meninger.

 

 

#1.mai #politikk #stær #skjære #aktor #svigermor #terror #Elverum 

SENTRUMSLØPET 2017


Anne på landet var det første vi så...(Den brune kafebilen het det)

Ja da er man hjemme igjen, og den meste merkbare premien jeg sitter igjen med, er støle lår og legger.
Men vegen frem til stølheten er noe en ikke vil være foruten...tro det eller ei.

Det begynner med ei uke hvor jeg får oppleve at min svigermors motiverende egenskaper har gått i arv til datteren.
Mandag:  ​"skal vi ikke bli hjemme til helga da?"
Tirsdag:   "tror ikke jeg skal løpe til helga jeg"
Onsdag:   "syns ikke du burde løpe til helga jeg, som har vært sjuk så lenge"
Torsdag:  "skal vi ikke helle bli hjemme og ta en lang tur i Jordet da?"
Fredag:   "Er langt å kjøre da! Seks timer i bil bare for å løpe"
Lørdag kl 0900:   "Skal vi dra da?  Tror ikke jeg skal være med jeg"
Lørdag kl 1000:   "Hvis jeg skal være med så skal jeg gå"
Lørdag kl 1100:   "Vondt i hodet jeg.  Tror jeg skal gå sakte"
Lørdag kl 1200:  "Skal ta det med ro jeg i alle fall"
Lørdag kl 1300:  "Er jo ikke i mål før 19 jeg da, blir sent oppatt"
Lørdag kl 1400:  "Passe på kleda jeg"

...og etter all denne motivasjonen var det godt å komme seg til Oslo...

Men rett skal være rett.  Trine er fenomenal til å stille opp for, og stille seg bak, mine vanvittige påfunn.
..og gjøre påfunnene lettere for meg å gjennomføre.  Så da slipper jeg å passe på kleda mine i alle fall.
..og litt slektskap er det nok med Trines søskenbarn også, for Annika skulle heller ikke være med i år.
Hun som er min "sjefsstarttidsholder" - ifjor fikk hun meg ut i flott tempo på 10 for Grete.


Sjekk laget jeg løper for da....

Ja så satt vi der i parken i Oslo da.  Ikke en eneste ulv så vi der midt blant alle de som vil ha den.
At det ikke går an å etterkomme folks ønsker, er for meg dårlig politikk synes jeg.
Nina kom på besøk og ga oss litt pepp, før Rolf "Tesla" Bakken kom.
Ja han vet vel ikke selv at han nå har tilnavnet Tesla, men jeg mener at å kalle han for en Duracell-kanin er alt for lite dekkende, og han har nok minst like mye energi i seg som ei batterpakke i en Tesla, og det virker også på en måte som han har firhjulstrekk, og ikke minst 0-100 på rundt tre sekunder, akkurat som en Tesla.  ...og ikke minst har han bevist mange ganger at han har samme rekkevidde også - slik rundt 42000 meter...

Oslogryta - det er noe spesielt for oss fra de dype skoger.
Vi ser jo ikke mye folk uten jaktklær, langrennsdress, eller fancy alpin-dress fra Juls Sportshop.
Derfor er vi litt annerledes der vi kommer til byen med skiboks på bilen, og topplue på hodet en slik fin forsommerdag.
Derfor er det ikke rart at Trine blir litt paff da hun ser ei dame i et svært stort vindu på Best Western hotellet, sitte med bena rett til værs, og svært lite klær på seg, om noen i det hele tatt.   Jeg er flink til å bruke Garmin-klokka mi til å varsle meg for å ikke gå over terskelen og bli stiv da jeg løper, men dette jeg nå ser, har ikke Garmin noe middel mot.  

En annen ting jeg legger merke til er at Oslo har blitt en pen by.  
Bygg, veger og parker har fått et løft, og på en soldag som i dag, så er det godt å se.

En ting vi hadde glemt var mat og drikke.
Det merket vi særlig da Tesla spiste seg god og mett i god tid før løpet.
Men Kiwi var der og delte ut bananer.
Men da jeg skulle gå å få en banan ble Trine borte.
"Hva er det nå da?"
"Det er for løperne det der!"
Der og da ble jeg nok litt fornærmet.  
Der gikk jeg i tights, Santander-jakke, Boost3 joggesko og startnummer på trøya, og så skal jeg liksom ikke være en løper som kan få seg en banan!
Men jeg spurte jeg og fikk tre stk.  Den som grafset til seg en raskt - var hun som ikke skulle løpe.

Så kommer man til tiden hvor alle er godt i gang med oppvarming, og i år tenkte jeg at jeg kanskje burde det jeg også, for starten er i oppoverbakke.
I tillegg så har jeg meldt meg på i ei pulje for løpere som mener 45 min er oppnåelig.  Ja det var ut fra løping i vinter det, før en fikk virus som har slått meg ut i vel fem uker.   
Så jeg begynner å jogge oppover mot slottet, selv om det opplyses at de som varmer opp ikke bør varme opp der.
Jeg ser at det bare er ca fem tusen andre som gjør som meg.   
Jaggu var det tungt på vintergrusen opp der.  
Det vondt i gamle knær, det er legger som tok for lang tur onsdag, og det er ei bringe som ikke har noe volum.
Men jeg jogger med åtte minutter pr kilometer i vel to kilometer.
Ser alle som står og pisser rundt omkring i Kongens park, kvinner som skifter ved et tre, og lange Kirkeberg-ben som varmer opp med et løpssteg som enhver kenyaner ville avundt Emma.

Da jeg stanser Garmin-klokka etter oppvarming får jeg beskjed om 8 timers restitusjon, og da skjønner jeg at jeg burde hørt på Trine og blitt hjemme.
8 timers restitusjon, og bare 10 minutter til start.  Det rimer ikke det vettu...

Jeg går inn i pulja mi langt bak.  
Jeg kikker rundt meg og kjenner lukta av tiger-balsam på senete legger.
Jeg ser brystkasser større enn Trysil-Magnes.
Jeg ser hender som holder nervøst på en Polar startknapp, og savner å ha Trine eller Annika ved siden av meg.
Det lyser fokus av de rundt meg.  Damene veier rundt 40 kg, og er allikevel like lange som meg.
...og så smeller det.
Jeg registrerer fordelen av mattestart, for her trenger ingen seg på. 
Pulja går rolig mot startstreken, og ingen begynner å løpe før matta er passert.
Men da braker det løs.  Noen langer ut.  Noen jogger, og noen starter litt for fort - som meg.
En kilometer og Garmin lyser mot meg "4.48" og jeg som skulle starte på litt under seks, og havne på et snitt på 5.30.
Kilometer to går på 4.50 og nå skjønner jeg at dette nok vil ende med vandring på slutten.
Kilometer tre går på 4.56...og jeg skjønner nå at det eneste jeg kan gjøre er å fortsette kjøret til 5 km, så Trine får se at jeg løp fort ei stønn i alle fall.
Men det begynner å bli tungt nå.  Pulsen er rett under maks, og det begynner å murre i prolapsen, og "vondtene" melder seg.
Kilometer fire går på 5.06.
Det står klart for meg at jeg burde hørt på Trine ja.
Hjemmelengselen er der, men forsvinner da ei jente i tjue-åra passerer meg med lette ben og med en tights så tynn at jeg kan se at hun har akkurat slike truser som Trine...da kommer jeg meg att, og neste kilometer går på 4.48.
Nå gjør den høye pulsen seg gjeldende og jeg kjenner meg svimmel og synet er tåkete.
...og jeg føler at nå er det over.
"Hvor er matstasjonen henn da?"
Litt drikke og så videre, og langt der fremme ser jeg at de andre er i en lang motbakke.
"Heia Nils-Einar" hører jeg ei kjent stemme rope, og der sto jammen Trine.  
Jeg vinker og prøver å skjule hvor stive ben jeg løper på, og knaller på.
Jeg jobber med tankene og føler Oslo kommune er slemme mot meg da et eletronisk fartsskilt lyser 30 mot meg.
Jeg klarer ikke den farten nå gitt.
..og akkurat da det er som verst hører jeg ei tidligere verdensstjerne heie - der står Ingrid Kristiansen.
Det slår meg at jeg nok ikke blir andre trysling som hun skal trene.

Da jeg passerer Vippetangen har jeg kontroll. 
Det er da ikke langt att nå.  
Jeg passerer folk som har begynt å gå.
Jeg passerer folk som står og bøyer seg utmattet fremover, og som sliter med å ta seg til mål.
De som passerer meg, velger jeg ikke å legge merke til.
1 kilomter til mål står det på et skilt, og da begynner jeg å telle ned
1000 meter, 900 meter, 800 meter.
Skulle begynt med dette før, for 10.000 meter er ikke så ille som 10 kilometer.
Der er tuben ved Stortinget.
Jeg kan øke farten litt tror jeg, men da Garmin viser puls på 182, og vet at det er min absolutte maks, så tør jeg ikke.
Da jeg passerer mål er jeg godt fornøyd med meg selv.
Jeg begynte aldri å gå.

Rett etter mål står ei blid jente, og akkurat der og da glemmer jeg fraværet av både Trine og Annika.
Jeg spør om vi kan ta et bilde og hun sier ja.
"Må jo ha et bilde av den vakreste langrennsløperen" sier jeg, og legger til:
"ja etter meg da i alle fall" og da smiler hun.
Da jeg går fra henne spør venninna hennes:  
"Hva sa han egentlig?" 
...og da Heidi gjentar det, så begynner de å le...


Ja da glemte jeg både Trine og Annika...

Har egentlig bare en ting å klage på, og det er hvor langt bord med vann du må passere før du kommer til det vesle bordet med energidrikke.
Det er faktisk langt nedenfor der Trine sto,...
Det snapper til på telefonen og Trine skriver at hun er stolt av mannen sin, og da hun viser et bilde av Annika hvor hun skriver at hun er stolt også, ja da ble jeg litt stolt selv også.
Det ingen av dem vet, var at jeg løp fort for å rekke å se damen i Best Western-vinduet en gang til...men dessverre så hadde hun nok sjekket ut!

Det er nå mange kjendiser i Oslo, og litt bortenfor meg står Lars Erik Eriksen, men jeg får ikke lov å prate med ham sier Trine.
...og det får meg til å tenke på mine engels-kunnskaper da jeg og Jarl Ketil kom til Dallas en gang på nitti-tallet og vi ikke fant frem til Dealy Plaza.
Jeg gikk frem til en jeg antok var lokal og spurte:
"Are you known here?" 
Han så ut som et spørsmåls-tegn, så han var nok ikke mye kjent!
Men det er ikke min verste blødme i engelsk.
Verre var det da jeg ble imponert over gitaristen til Emmylou Harris, og da jeg traff ham etterpå var det første jeg sa til ham:
"You play that guitar awfull"
Han så vel ikke akkurat ut som et spørsmålstegn, men mer ut som fornærmet, og akkurat i det samme, så dukket ordet jeg skulle ha brukt opp, og rød i kinna fikk jeg endret det til "Awesome".  Da ble han blid att.

På t-banen får vi invitasjon til bursdag, og vi må hive oss ut av Oslo.
Da vi passerer Vestad i Elverum, ser jeg hvor generøse de er på Circle K der.
Ja altså Statoil-stasjonen, eller Norol som kanskje noen ennå sier.
Der står det er skilt hvor det står:
"Her får du en ren bil"
..og i morgen skal jeg sykle nedover og spørre om sykkelen kan få stå der, da jeg reiser med den rene bilen jeg får!

Etter bursdagslag, la jeg meg sliten stiv og støl.
...og jammen våknet jeg like stiv og støl i morges!
Noe Trine satte så pris på, at vi nøyde oss med en gåtur.


#Sentrumsløpet #Kondis #Rolf #Tesla #Heidi #Weng #løpe #trening #konkurranse #Oslo #by #Vestad #Elverum #fun #running #runnersworld #runners #Best #western #dame #kvinne #Jente #tights #banan #Kiwi #Asics #Emmylou #Harris #Vippetangen

PÅSKEN ER OVER



Påsken er over, og det er litt godt.  
På den siste skituren - i solskinn - så funderte jeg litt over de siste dagene.
Mine og dine forfedre, har gjennom de siste hundre år arbeidet hardt og slitt livet av seg, for at du og jeg skal kunne nyte alt det vi gjør i dag.
Vi har det så lettvint, at man snart styrer alt via en liten app, eller dippedutt.  
Man kan sitte på hytta og sjekke hva slags temperatur det er i stua i boligen der hjemme, eller for den saks skyld - låse opp døra så vaskehjelpa kan komme inn - selv i påsken.

...og etter at vi har fått alt dette sammensurium av hjelpemidler, så kommer påsken, og vi skal på død og pine tilbake til forfedrenes dager.
Vi skal på hytter og setrer, måke snø frem til døra, vaske ut musa som har feriert der siden sommeren, vi skal bære ved og fyre i tre dager før varmen sitter i tømmerstokka, bære vann, bruke stearinlys for å spille ludo, løse kryssord i Norsk ukeblad fra april 1967, ha spørrequiz med spørsmål fra da det var halvparten så mange land, og gå på utedo.
"Ø så trivelig" sier svigermor da hun kommer inn att fra utedoen, og knepper den siste knappen i buksa først da hun er godt inne på kjøkkenet.

Men det er ikke slik lenger vettu.
Ikke en gang i Gjermund Eggens rike er det slik lenger.
Den eneste skiløperen du møter i Engerdalsfjella, er nesten bare han Gjermund.
Resten har kjøpt seg scooter med henger.
De som ikke har kjøpt, de står og venter på Gammelsætra, for å få skyss.
Der ser du en hel flokk foreldre i 30-års alderen, og barn rundt ni, som skal kjøres på henger opp til sætergrenda, 5 km unna.
Der oppe er det nå solcellepanel på alle tømmerveggene, det er dusj i annekset, og parabol under takskjegget.
Inne diskuteres det for eller i mot scooter, mens ynglingen tjuvlåner scooteren ute til en illegal  tur til Rødalen.
Nå ja, rett skal være rett - jeg vet ikke så mye om dette, for svigers har hytte ved Engersjøen (etter denne påsken skal den vel døpes om til Nordre Ulvsjøen).
Men utedo har vi da der også.

Unga forholder seg til nyheten inne - forbrenningsdoen.
Doen som gjør om alt du gjør til en sukkerbit - som selgeren sa.
"Ha! sukkerbit du liksom" - køl svart er den, og jeg tror neppe den smaker søtt.

Jeg liker ikke den derre forbrenningsdoen.
Du må først finne frem en pose, og legge den pent på plass nedi der en helst ikke vil ha fingra.
Så må du sette deg på ringen, og la bena dingle, for det er langt ned til gulvet.
Så må du passe på så ikke noe av det du ikke vil gjøre om til sukkerbit, ikke kommer i kontakt med papir eller metall, og så er det bare å gjøre det du skal gjøre, men du må huske på å gjøre mye - mye nok til at forbrenninga skal komme i gang.
...og det vet du ikke før du har gjort det du skulle gjøre, og trodde du hadde gjort nok, fort nok....

...apropos papirposen... det var ei som glemte å legge i en slik en gang.  Da væsken traff metallet, freset det så ikke under henne, at hun ble redd det var ei katte der...på musejakt, og som hun sa: "brant opp gresset på racerbanen sin!"


Men en ting er fint - det er utrolig lett å observere evt lyter og skranter da du hopper av, for knærne må være gode nok til å fjære da du lander på gulvet, og du får god anledning til å ta en god titt på at alt er som det skal med avføringen.
"Ikke bruk mye papir"
roper svigerfar, og det med rette, for når det går galt, og noe sitter fast, og forbrenning ikke starter, så er det han som må gjøre det du ikke ville gjort, etter at du har gjort det du måtte gjøre.

Så det blir til at en går og holder seg, etter at man har tømt seg godt hjemme før man dro, og håper å holde ut helt til man er hjemme att, noe en vet ikke går.
...og påskedagene går, og man lever slik de gjorde den gang...man går på ski, og bryr seg ikke om verken vask eller dusj.  
Man har med to sett klær, en for skituren, og en for kveldslivet under stearinlyset, og med pennen handa.
Ingen merker odøren som endrer seg etterhvert, for man går sammen i den lille endringen, time for time, og tilvenner seg at det ikke lukter svette i det hele tatt.   Før man står på Rema1000 andre dag påske, sammen med de siste turister fra luksushyttene i Trysilfjellet - da får du god plass til kassa, for ingen vil stå i nærheten av deg i klærne du har hatt siden palmesøndag, og med faktumet at du ikke helt klarte å holde deg...

...og da jeg sitter der i Caravellen på veg hjem, hjem til et sted hvor rumpa trives med å gjøre det den skal, så kommer jeg til å tenke på samtalen med min yngste sønn i morges - da alle de andre sov.
Han er seks år, men kommer med så mye rart.
I dag spurte han meg:  
"Vet du hvem Momsen er?"
"Æh nei"
"Sjekker du ikke kvitteringa eller, det er jo MVA det"
"Så mva er momsen"
Ja det er jo ikke noe merkverdig det, bortsett fra at jeg tenkte ikke på mva da jeg var seks år....(men den ble ikke innført før 1970 heller så)
Men så går han videre:
"Momsen bor på et loft på Stortinget"
"Å gjør den det?"
"Ja og der sitter den og momser i seg alles penger"
"Hvorfor gjør den det da?"
"Moms ble skapt for at folk ikke skulle bli rike, for noen skulle være fattige og noen rike"

Det er jo ikke langt fra sannheten det der egentlig.
Den gutten kommer til å nå langt.
Ikke minst ut fra at han en annen gang sa (når vi tømte sparegrisen hans for å sette penga på banken)
"Nå har jeg så mange penger at jeg trenger ikke skaffe meg noen kjerring".

...selv sitter jeg med ei lykkelig rompe og er glad for at påsken er over...



#forbrenningsdo #do #påske #turister #hardt #liv #utedo #Stortinget #moms #mva #rompa #Trysil #fjell #ski #langrenn #tur #ulv #Lillerøåsen #Eggen #Gjermund 

DAGEN DERPÅ MIDT I PÅSKEN



15. April står det i kalenderen.  Mennesker sover på hytter og setrer i Trysil og Engerdal.  Noen drømmer søtt.  Noen er urolige for sine.  Noen tenker på noen nær seg som ble skadet i går.  Noen tenker på hva Trump lurer på i dag.

Mens jeg sitter alene, mens de andre sover sin skjønnhetssøvn - selv vil jeg ikke bli skjønnere, for jeg skjønner det jeg vil allerede.

Dagen derpå for meg er å tenke tilbake til i går.  Bursdag atter en gang.  For ikke lenge siden syntes jeg bursdager var noe "hærk", men i går ble det for meg noe nytt og godt igjen.

Facebook er noe av det som gir det mening igjen.  For der begynner det kl 0001 med gratulasjoner...og det fortsetter gjennom hele døgnet.  Det er fra grender i nord, sør, midt, vest og øst.  Til og med fra Trøndelag.  Fra Amerika, Spania, Italia, Tyskland, Karibien, Estland, Latvia og flere steder....det er fra venner og familie, naboer, ordførere og tidligere ordførere, snekkere og andre religiøse, sangere, skiskyttere, trenere, langrennsløpere, svoger, broder og søster, sønn, og folk jeg liker, er glad i, has beens and would beens....og alle aldere.  ..og gjennom dagen fylles kofferten av brev og tegninger fra egne barn og andres barn, jeg får klemmer og oppmerksom jeg knapt har fortjent.

Skitur med svoger og svigerfar og bikkjer i vinterkledd fjell, som minner mer om januar enn sommerdag, der det i anledning min bursdag, naturen har kledd seg i 25 cm fineste og reneste nysnø.  Vi treffer folk på ski og scooter.  Det vinkes fra hytter, og på trysilsk og engerdølsk ropes det "god påske" og du drar kjensel på dem alle, selv om du ikke trenger være på hils på dem ellers.  Ved ei hytte ropes det "gratulerer med dagen"  Nordamørs folk vettu.

Vi snakker med folk som hater scootere, og folk som kjører scootere.  Vi senser at en stor strid er på gang i Engerdals åpne fjell....  en strid uten bomber, men som kan bli hard lell.  ...og vi registrerer at de gamle sæterbyggene er inntatt av etterkommere.  Etterkommere som snakker Oslo vestkant.  De avsløres lett, for de har lue fra milslukeren, ørevarmere, og rød anorakk.  Og da du sier "hei" kommer det ikke en lyd...du får bare noen mistenksomme blikk, og de avslører hvor verdisakene er når de tror at et blidt HEI betyr tak eller voldtekt.

Vi møter skjeggprydede lange, slanke moderne menn, med vannflaske i beltet, som ledsages av hustruer som drar pulken med deres to felles barn, mens hun på ryggen har en sekk fullt av det barn og ektemann skal kose seg med da de kommer frem dit de er på veg.  Den skjeggprydede virker både stum og døv da du hilser på ham, mens den overlastede kvinnen både smiler og livner opp, og svarer med glød o røsten på oppmerksomheten hun ikke har fått fra sin mann på lenge.  Uten at du legger mer i det, blir den skjeggprydede sjalu og urolig og det siste du hører er "sett opp farten nå, vi har ikke hele dagen!"

Etter endt tur sitter man nydusjet i stua og fryser.  Viruset likte ikke skituren og viser sin makt over min kropp ved å true meg med hodepine, hoste og nesten skriker til meg: "Holder du deg ikke i ro gir jeg deg lungebetennelse".  Trine har lest min blogg fra tidligere på dagen, og gir meg uendelig med empati mens hun gjør i stand kaker og taco til kveldens gjestebud i anledning dagen.

...og uten at jeg tar frem mine beste teknikker for å se sjuk ut sier hun:  "Du ser virkelig ikke bra ut"....og jeg lurer på om hun mener håret eller om det er verre....

Så kommer det gjester.  Eldste er 87, og kanskje er hun sprekeste av dem alle.  Kvelden blir sen, og jeg følger legens råd til punkt og prikke.

For han sa:  "Ta Paracet og drikk mye."   Så derfor er det bare å si "skål" og drikke mye.

Takk til alle, både via Facebook og tilstede, for fineste bursdag "ever".   Nå håper jeg på en skitur til, og håper den skjeggprydede ikke ble så svett at han ble sjuk....



#bursdag #Paracet #skjegg #turist #påske #virus #lege #14 #April #sommerdag #taco #scooter #Lillerøråsen #Engerdal #Trysil #pappa

140462 ELLER SOMMERDAGEN OM DU VIL....



"140462" sa jeg i går...jeg var hos legen nemlig. 14 dager med forkjølelse, og ei uke med vondt i halsen, er kjedelig.  Jeg får jo ikke trent vettu.

Slike dager savner man sin mor.  Ja det er ikke nok å være gift på slike dager.  Å være sjuk og mann liksom.  Da trengs ei mors omsorg.  Omsorgen som bekrefter at du er sjuk.  Så sjuk som bare menn kan bli.

Jeg husker tilbake til dagene, da det første femtallet i alderen var et ett-tall.  For den gang - når sønnen var sjuk, da kom posen fra butikken med tegneserier og godis.  Morens omsorgsfulle hender kjente på henda dine og varme auger bisto ordene "du er sjuk ja".

"Får bli heime fra skula.  Kan ikke sende deg dit så dårlig som du er nå!"

Kanskje kom et par varsomme fingre gjennom håret ditt også.

Ikke noe galt med hustruer....men de ser deg ikke på samme måten som ei.mor...og der er samtalen mer slik:  

"Jeg er sjuk"

"Å det er full bare virus"

"Jammen jeg har så vondt i halsen"

"Ja mange har det"

"Kanskje jeg burde vært hos doktor"

"Du får ikke noe for virus"

"Ja men kan jo være noe annet..."

Men hustruen har nå reist.  Ja hun kjører unger til skule og barnehage.  Hun har ikke lagt merke til deg der du knapt klarer å følge med på God morgen Norge.   Du blir så mistrodd, at du lurer på om du er frisk allikevel.  

Midt i depresjonen som følger en slik ignirasjon piper det i telefonen.  Det er ei melding fra en venn, som lurer på om jeg er hjemme på aftenen.

"Jeg er så sjuk"

"Ok.  Kommer i begravelsen din"  og så ble det stille der også.

Så det å nærme seg 55 er ikke lett, samtidig som man er sjuk og mann.

At vi har vært gift lenge, fikk jeg et hint om tidligere i uka også.  Jeg prøvde nydressen min, og da jeg passerte hustruen i gangen, så sa hun:  "så sexy du er!"

Ja det er klart ...jeg bruset jo litt med fjæra de neste sekundene, glemte kanskje litt hvor sjuk jeg var, og tenkte at det kanskje var en sjanse...   så jeg kledde meg naken og gikk ut i stua med et stort smil om munnen...og..

i det jeg kom inn i stua, passerte hun meg og sa: "Får bake ihop ei kake jeg"

Ja det var ikke bare smilet som ble mindre der og da, og slukøret gikk jeg tilbake for å bare være en forkjølet mann.

Vel..... tilbake til legebesøket.  For nå skulle jeg endelig få noe å vise Trine og virkelig få hennes empati.  Legen stakk meg i fingeren, stakk en pinne i halsen, blodtrykk, lyttet, og så kom resultatet:  "du har virus!"   Jeg ble litt skuffet og undret hvordan jeg skulle takle tapet...og så ringte jeg Trine og sa at det var et "alvorlig virus" så det liksom skulle høres verre ut enn andres...og hun svarte:  

"da du kommer oppover, så ta med kakene i kjøleskapet."

Nå sitter jeg her på ei hytte i Engerdal.  Hytta er fullt av kaker i anledning dagen.  Det kan ikke være for å feire sommerdagen akkurat, så da må det være på grunn av 140462.

Men rett skal være rett.  I dag morges lå jeg og lot som jeg sov.  Trine lot noen fingre stryke nedover ryggen min.  Hun trakk til seg hånda igjen...men jeg førte den tilbake og sa:   "i dag er kroppen min din, kil meg så lenge du vil.  Nyt den du! 

 

Til dere andre får jeg bare si - Nyt dagen.  


Sommerdagen kaller de det visst.
 



#Engerdal #pappa #påske #sommerdagen #april #ulv #fyre #bursdag #dag

 

SJOKKERENDE TALL FOR NORGE

Jeg er brått blitt redd for hvor mange vi er att i Norge...eller hvor få vi er att i Norge.
I forrige uke var statsministeren på besøk i Kina.  Hun hadde med seg over 230 deltagere.
Hvis man sier at 80 prosent av disse har kjæreste/partner (eller kanskje det egentlig er det samme?), så blir 230 pluss 184. totalt 414 mennesker.
Hvis en antar at disse parene igjen har i snitt 1 barn (noen har ingen, noen har 2...), så blir det altså 184 barn i tillegg.
414 voksne pluss 184 barn er totalt 598 mennesker - som alle forsvant fra Norges befolkning i forrige uke.

I 2005 fløy nordmenn i snitt 0,8 ganger til utlandet.  Det året var vi 4 631 800 mennesker i Norge.
Det vil si at dette året alene, forsvant det altså 3 705 440 mennesker fra Norges befolkning.
Det er skremmende tall.

Påsken 2011 var det 338000 mennesker innom senteret i Svinesund.
Hvis en regner pårørende som er igjen i Norge den påsken, så forsvant det omtrent 400.000 av Norges befolkning den påsken.
I forrige uke var jeg med Trine på shopping i Charlottenberg.  Våre barn var igjen i Norge.
Jeg traff der en tidligere nabo i sundet, og jeg traff sønnen til et søskenbarn.  Begge disse har barn selv.
Jeg traff mor til min nevøs gudbarn.   Hennes barn var også igjen i Norge.
Så bare denne dagen alene forsvant det over 10 mennesker fra Norges befolkning, og dette er i tillegg folk jeg kjenner godt.
I tillegg var min nabo i Danmark denne helga, og det betyr ytterligere tre nordmenn som forsvant fra massene.

Jeg kan ikke skjønne at vi er igjen noen i det hele tatt snart jeg.

Hvordan dette har seg, sier du?
Jo det er slik at hvis noen av flokken krysser grensen, så skal de ikke regnes som norske lenger.
Da skal heller ikke nye kull regnes med i norsk befolkning.

Så det er nok på tide at'n Trygve tar med seg stutteriet sitt og tenker på Hele Norge.
For jammen er det få att!


 

MOOOT NORMALT

Hun satt på flyet til Brüssel.  
Hun sjekket sminkespeilet sitt en siste gang, og la på et ekstra lag med moderat rødlig lebestift, og kneppet igjen Gucci-veska, og lente seg fornøyd bakover.   Livet hadde smilt til henne lenge nå.   Hun trakk det sorte skjørtet litt mer nedover mot knærne, og det var kanskje oppveksten i ei grend i ei fjellbygd som fortsatt kunne gjøre henne litt forlegen, selv om hun var flink til å spille på sin kvinnelighet.
Hun kikket rundt seg, og så dresskledde menn, sansynligvis Up-and-comin diplomater og politikere, som nå skulle smi sine karierer i en eller annen flørt med EU. 
"Hmm...han der var da kjekk nok" tenkte hun, og angret i det samme hele tanken.
Hun var jo lykkelig samboer, og fylte alle kriterier for å kunne bo i tre-roms på Frogner.  
Et barn på 5 sammen, han hadde tenåringsjente fra før, som heldigvis ikke bodde sammen med dem.  
Han statsektretær i miljøverndepartementet, og hun da... hun som akkurat hadde fått drømmejobben sin.
Ja det var langt opp og frem, men hun var nå i alle fall blitt ansatt som faglig konsulent i WWF Norge, og var glad hun hadde tatt sin utdanning og avlagt sin avhandling som sto til laud.  Hun så fortsatt overskriften på den foran seg "Rewilding against all odds" som handlet om det å tilbakeføre det tapte til naturen, på tross av sære meninger fra bygdetroll og andre bønder.   
Hun syntes hun hadde hatt godt tak på emnet, ut fra sine mormors-gener som stammet fra Trysil, og sin farfars-gener som tilhørte akademikerne på Blindern.

Nå ja, hun hadde ikke akkurat gått høyt ut om sin slekt i Trysil, etter at diskusjonen av ulvesoner, og for og imot rovdyr sto på som verst.
Hun syntes de var smålige hele bunten, og ikke evnet se helheten.  Se rikdommen i å få tilbake et så vakkert dyr som ulven i naturen.
...og hun skjemtes hver gang hun var der opp og denne diskusjonen kom opp.  Hun ble ofte så sint inni seg....men skjønte det var best å ikke tone flagg for mye der oppe.
Etter at hun hadde blitt ansatt i WWF, antok hun at det nok ikke ville bli så mange invitasjoner...
Selv om hun virkelig satt pris på at mormor Grethe tok seg av datteren Sara, slik at hun kunne ta denne første viktige arbeidsreisen sin.

Nå ja - hun var suksessrik.   Hun var på veg til Brüssel, og skulle holde et foredrag om Rewilding av rovfugler i Skottland, og visste at de der hadde noe av samme problematikken som hjemme i Norge.  Det som var problemet her for henne, var at ørnene stort sett ble hente i Norge og satt ut igjen i Skottland.
Vel vel.   Hun kunne sitt emne.  Hun visste hva hun skulle si, og mottakerne var positive politikere som skulle fronte selve "rewildingen" innen EU.

Kapteinen kom innpå og forttalte at de var 10 minutter fra landing, at de skulle feste setebeltene og gjøre seg klare.
Selv gledet hun seg mest til å kunne ringe hjem til Staffan og si at alt var ok.   
Hun kikket fortsatt bort på den kjekke, med dagsgammelt skjegg, siste del av tyve-årene, veltrent, og en velsittende Moods Of Norway dress.
...kanskje...mens det automatiske varselet fra VG øyser opp skjermen hennes "Trump avslørt og avsatt" er overskriften.

På et lite småbruk oppi ei grend i Trysil haster ei gammel dame i mellom kjøleskapet, og benken.
Hun skal lage elghakk til middag, for det er viktig å la grommeste oldebarnet få smake å noen tradisjonsretter da hun for en gangs skyld er i Trysil hos oldemor.
Sara sitter på gulvet i stua med noe gammel lego, mens oldefar sitter med lukkede øyne bak noen briller som sitter ganske langt ned på den digre nesen hans, mens han tror selv at han følger med på skirennet på NRK.  
"Velkommen til NM Nordiske grener sprint damer og herrer" sier Jan Post, og gutten ved siden av er som tegnet av Aukrust, og kommer med noe faglige inntrykk av dagens løype og føreforhold.  Men ingen av de tilstedeværende får det med seg.  Hu på kjøkkenet driver med sitt.  Han i stua snorker, og hun på gulvet strever med å få til noe som helst med de få-legobrikkene hun har til rådighet.
"Oldemor, kan jeg gå ut en tur?"
"Nei du får holde deg inne, får vargen har vurri utpå he de siste næten" svarer hun.
"Mamma sier den ikke er farlig" svarer Sara.
"Å det vett full itte hu som mye om", svarer oldemor og fortsetter med sitt.

På et hotellrom i Brüssel sitter hun på sengekanten og snakker med mannen sin.
"De har invitert deg som fagekspert i Debatten på NRK neste uke" sier han til henne.
Hun blir kry, og kjenner samme varmen tilta i hårfestet verfor pannna nå....som da hun så at mannen fra flyet skulle bo på samme hotell.
"Å så morsomt da!" sier hun
"Vet ikke om det blir så morsomt.  Det er han Trygve fra SP, og han Sveen fra Rendalen du skal ha imot deg"
"Å det er ikke så farlig.  De kommer bare med disse Rødhette-tingene allikevel" svarer hun selvsikkert.
"Men nå får jeg gjøre meg klar jeg, for er bare en time til jeg skal i ilden her med foredraget mitt.  Krever litt mer da jeg skal ta det på engelsk".
"Lykke til" sier han, og fortsetter "jeg elsker deg"
"Ditto" sier hun, og er litt flau over tankene hun har hatt.

Sara hører oldemor holde på med sitt.  Oldefar sover.  Hun kjeder seg.
Hun blir ofte kalt veslevoksen, og er flink til å klare seg selv.
Hun går til gangen og finner igjen ullgenseren oldemor har strikket til henne og som mamma kun tillater at hun har her oppe.
Mamma liker ikke så godt de hjemmegjorte tingene fra Trysil har hun sagt.  De ser så gammeldagse ut.
Hun setter på seg den rosa Bergans Buksa, og jakka hun fikk av pappa sist jul.
Favorittklærne hennes for tiden.
Så er det på med uteskoene og så er hun klar.
Hun tusler ut på trappa og glemmer ytterdøra som så vidt glir lydløst inntil karmen.Hun hører oldemor plystrer på kjøkkenet.
Sara synes det er så vakkert med snøen, og hun står der på trappa litt og nyter synet, før hun går ned og mot uthuset hvor hun vet de har både akebrett og kjelke.
Oledfar har laget så fin bakke til henne bak låven.  På jordet der.
Der er det helt trygt.  Ingen biler slik det er masse av i byen.  Bare et flott jorde med masse snø.
Hun har med seg akebrett og går mot bakken.
Vel bak låven ser hun bakken og gleder seg.
Nederst på jordet ser hun noen hunder, men bryr seg ikke noe spesielt om det.
Sara er ikke redd noe hun.

Hun ser utover menneskene.  De er litt stereotype synes hun.
Kledd i dyre skreddersydde dresser.  Nesten like slips.
Damene har stort sett uniform de også.  Hviste bluser, sorte eller grå skjørt, og en eller annen dyr jakke utenpå.
Hun kjenner ubehaget da hun står der på scenen og venter på klarsignalet.
Ubehaget som består av lukten av ny og ofte feil parfyme dashet ovenpå en lite reisesvett kropp.
Det blir for mye av alt liksom...
Der ser hun ham.  Han med dagskjegget,
Da blikkene møtes, smiler han til henne.
Hun kjenner det sitrer i kroppen.  Hun kjenner attraksjonen.
Lenge siden hun kjente nærhet av en fremmed mann, og ikke for det at hun skal det nå heller men tanken gjør noe med henne.
Hun kjenner hun blir varm, og er redd alle skal se at ansiktet hennes stråler rødt av varme.
...så er det hennes tur.
"REWILDING" - ordet står der i stor skrift bak henne da hun vandrer lett og elegant på stilletthælene og begynner å snakke.
Det flyter så lett.  Hun legger slik styrke og tillit bak enhver setning, og hun ser de følger med og hun føler de tar til seg budskapet.
Budskapet om å gjenskape den økologiske balansen i naturen....
Hun ser på ham.
Han noterer ingenting.,  Han følger henne med øynene.
Hun føler nesten at han ser henne naken der oppe, og hun blir et kort sekund litt stakato.
...så gjenfinner hun roen med å se på sin egen landbruksminister, og gjennomfører til stor applaus.
Da hun ser etter ham, er han borte....

På et småbruk er det stor ståhei.
Oldemor har oppdaget at Sara ikke er i stua.
Oldefar har oppdaget at han har sovet fra prologen og ikke har fått med seg hvem som gikk videre.
Oldemor styrter ut i gangen og ser at ytterklærne er borte.
"Du får ut å sjå Ola"
"Ja men semien begynner snart"
"Ja men du lytt ut å sjå etter a"
"Ja vent litt da, skar bare få på mæ klea"
Den gamle dama på kjøkkenet er urolig der hun står i en lyseblå blomstrete gammel kjole og skaut på hode og ser på den tidligere røsslige mannen sin som står litt rådløs på trappa, før han går mot uthuset.
Hun ser ham gå fra uthuset og mot akebakken bak låven, og ser ham forsvinne rundt hjørnet....og hun er redd.
Minuttene blir s lange.  Eller kanskje det bare er sekunder.  Eller....
Hun setter seg og venter i stua og slår over på NRK2.
Hun hører ham komme inn igjen.
Hun ser ham komme inn i stua.
Han står et kort øyeblikk i døra.
Han er kritt hvit i ansiktet.
Så setter han seg i godstolen sin, med yttertøyet på.
På tv hører de vagt at Ole Torp spør Trygve Søagsvold Vedum litt ironiskt:
"Vet du hvor lenge siden det er ulv drepte et menneske i Norge?"
Det er ellers så stille, inntil gammelgubben sier:
"Du får ringe etter lensmannen"

I en bar i Brüssel sitter to karrieresugne mennesker, akkurat nå i et luite øyeblikk av flukt fra hverdagens trivialiteter, og skal nippe til hver sin drink, da hun hører sin mobil vibrere i jakkelommen.   Hun prøver å ignorere den, men tar den allikevel opp, og ser at det er mannen hennes som ringer.
Hun legger telefonen ned igjen, og sier "jobb-tlf, men det får vente"
"Jag förstår" svarer mannen med dagsskjegg og har nok vært borti lignende før.
Da telefonen ringer for femte gang tar hun telefonen, går litt unna, og svarer
"Ja det er meg"
"Sara er borte.  De mistenker hun er tatt av ulver" stotrer mannen, nesten uforståelig med gråtkvalt stemme.
"Hva er det du sier?"
"Sara er borte og de tror hun er tatt av ulv i akebakken bak låven."
Hun som har hatt en rødmusset farge over hele kroppen den siste timen, blir stiv i kroppen og hun kjenner hun blir kald,
da hun fortvilet sier: "du tuller nå!"
"Nei.  Lensmannen er ute å leter, for de har ikke funnet igjen henne ennå."
"Ja men tatt av ulver.  Har hun ikke bare gått seg bort da."
"Nei de har funnet spor etter ulv, blod og delvis rester"
I det samme faller hun i bakken....
telefonen sklir bortover gulvet.
På baren står det to drinker....
En servitør kommer til.
Han forsøker vekke henne...

Telefonen våkner til live
På displayet popper VG-forsiden opp
"Jente på 5 tatt av ulv i Trysil"

Onsdagen etter må statsråd Helgesen svare på spørsmål fra Marit Arnstad om at ei jente ble tatt av ulv i Trysil uken før, og han svarer:
"Dette kan kanskje virke som unormal adferd, men det viser seg at jenta kjørte på en ake-anretning rett inn i en ulveflokk som hadde tatt et rådyr på nedsiden av bakken, og da er det, etter det jeg har fått gjenfortalt av mine eksperter, normal adferd for ulv å beskytte sin mat.  Undersøkelser viser at ingen av ulvene på noe tidspunkt angrep jenta før hun kom helt nær.
Selvfølgelig beklager vi det inntrufne, men vi ser ingen overhengende fare for at flokken skal representere noen fare for de fastboende, men at de selvfølgelig må ta sine forholdsregler og holde barn utenfor inn- og utmark hvor ulv ferdes!".






Dette er en novelle oppdiktet i sin helhet, uten fnugg av bevis, faktiske hendelser, eller noe som kan skje, og er ikke mer sann enn historien om Rødhette, eller den store stygge ulven og de tre små griser, men er kun fiction basert på et par hendelser fra de siste dager, der ulv oppsøker akebakker i Søre Osen.   Jeg gjentar - dette er bare eventyr!


#ulv #debatt #Torp #NRK #Trysil #Blindern #fag #laud #Brüssel #dress #vg #utroskap #Statsråd #Miljøvern

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
hits